Forsiden

Prop. 132 L (2021–2022)

Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet

Til innholdsfortegnelse

10 Kommunens ansvar knyttet til organisering og planlegging

10.1 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo en egen bestemmelse som skal regulere kommunens oppgaver knyttet til organisering og planlegging.

For det første foreslo departementet å presisere at kommunen skal sørge for samarbeid på tvers av sektorer og samordning av sine tjenester. Departementet foreslo også å presisere at kommunen skal samarbeide med andre offentlige aktører som kan bidra til arbeidet for vanskeligstilte på boligmarkedet. Departementet viste til at selv om det ikke fremgår av lovforslaget, kan interesseorganisasjoner og andre private aktører som er engasjert i sosialt arbeid, i mange tilfeller også være egnede samarbeidsaktører for kommunen.

Departementet foreslo videre at kommunen skal ha en oversikt over behovet for ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet, og at denne oversikten skal inngå som grunnlag for arbeid med kommunens planstrategi. Departementet foreslo videre at kommunen bør drøfte kommunens boligsosiale arbeid knyttet til det aktuelle boligbehovet i planstrategien. Departementet foreslo også å lovfeste at kommunen skal fastsette overordnede mål og strategier for det boligsosiale arbeidet i kommuneplanen. Målene og strategiene skal være egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten over boligbehovet. Departementet viste til at forslaget bygger på tilsvarende bestemmelser i folkehelseloven §§ 5 og 6.

10.2 Høringsinstansenes syn

60 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Samlet sett er høringsinstansene i hovedtrekk svært positive til forslaget. Sandefjord kommune viser til at det

«er helt avgjørende med god koordinering og samhandling i arbeidet. God planlegging og forankring er suksesskriterier for godt boligsosialt arbeid, samtidig har det vist seg at det er på dette området arbeidet gjerne svikter. I evalueringen av «Bolig for velferd» fremkommer det at en relativt lav andel av kommunene opplever at boligsosiale hensyn er godt forankret i kommunens overordnede planer. Dette gir i seg selv god grunn til lovfesting av kommunens ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet.»

Statsforvalteren i Innlandet mener at bestemmelsen

«er en stor styrke ved loven fordi den tydeliggjør kommunedirektørens samordningsansvar og tydeliggjør kommunens plikt til å ta boligsosiale hensyn i plan. Samtidig ivaretas kommunalt selvstyre ved at det overlates til kommunen å organisere arbeidet på en måte som passer den enkelte kommune.»

Kommunenes samordnings- og samarbeidsplikt

Flere av høringsinstansene påpeker at det er positivt at det organisatoriske ansvaret knyttet til samordning og samarbeid på tvers av sektorer lovfestes. Alvdal kommune mener at ved «å jobbe mer koordinert på tvers av sektorer, kan det oppnås gode løsninger ved hjelp av lavere ressursbruk». Ålesund kommune skriver

«at lovforslaget no stiller større krav til koordinering mellom kommunale sektorar er noko vi ser på som ein styrke, og noko alle kan strekke seg etter å bli endå betre på. Vi trur at alle kommunar kan oppnå betre løysingar og betre ressursutnytting ved å tenke meir heilskapleg i det bustadsosiale arbeidet.»

Noen høringsinstanser mener at bestemmelsen blir for generell. Statsforvalteren i Nordland skriver at bestemmelsen kun viser til en generell samarbeidsplikt, og derfor ikke hører hjemme i en lov som har til formål å tydeliggjøre gjeldende rett. Justis- og beredskapsdepartementet er inne på det samme. Justis- og beredskapsdepartementet mener at dersom bestemmelsen omhandler samarbeidsplikt for arbeidet med bolighjelp til vanskeligstilte, bør det komme tydelig frem i loven. Caritas Norge er positive til at samarbeidsansvaret tydelig ligger hos kommunen, men skriver at loven er et

«supplement til annet lovverk, og en del av utfordringene med lovverket tidligere har vært knyttet til samordning av ansvarsforhold og oppgaver mellom ulike kommunale etater. Caritas ser et behov for at bestemmelsen blir mer konkretisert, slik at den ikke blir en intensjonsbestemmelse uten realitetsinnhold.»

Askøy kommune, Blå Kors, Frelsesarmeen, Gatejuristnettverket, Kirkens bymisjon, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Norske Boligbyggelags Landsforbund, Norsk forbund for utviklingshemmede og Oslo kommune peker på at også private aktører er viktige samarbeidspartnere for å løse de boligsosiale utfordringene. Noen av disse høringsinstansene mener også at dette bør fremgå direkte av lovteksten slik det gjør i sosialtjenesteloven § 14. Norske Boligbyggelags Landsforbund skriver blant annet at

«private aktører kan være viktige samarbeidspartnere for kommunen når man skal arbeide for vanskeligstilte på boligmarkedet, jf. vår omtale av samarbeid mellom boligbyggelag og kommuner. Om dette legges inn i lovteksten vil det være enklere for kommunen å samarbeide med aktører utenfor egen organisasjon.» 

Nittedal kommune, Oslo kommune og Skadeforebyggende forum viser til at kommunens taushetsplikt kan hindre samarbeid. Skadeforebyggende forum skriver at en tilbakevendende utfordring er deling av helseopplysninger. De viser videre til at en

«persons helsetilstand er vesentlig for hva som er en egnet bolig for vedkommende. Det er avgjørende at den som skal bidra til å skaffe en innbygger egnet bolig har de opplysninger som trengs for å sikre dette. Taushetsplikten i helsepersonelloven er svært streng og det bør sørges for at denne ikke er til hinder for at boligen som tilbys har rett tilpasning til den som skal bo der.»

Statens helsetilsyn viser til at forslaget gjelder samordning av tjenester på systemnivå, og savner en bestemmelse om plikt til samordning og samarbeid på individnivå. Tilsynet viser til at vanskeligstilte på boligmarkedet ofte har flere utfordringer, og at mange derfor vil ha behov for bistand fra flere instanser. Siden øvrige lover på velferdsområdet har en bestemmelse om individuell plan, foreslår tilsynet at kommunen forpliktes til å delta i koordineringen av tjenester gjennom en individuell plan.

Fellesorganisasjonen mener kommunens ansvar for særlig tilpasning og tilrettelegging av bolig, samordning av tjenester og hjelpe- og vernetiltak, for de som trenger det på grunn av alder, funksjonsnedsettelse eller som av andre årsaker ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, må inn i lovteksten. De skriver:

«Selv om kommunens plikt spesifiseres i [bestemmelsen om kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand], mener vi kommunens overordnede ansvar, slik det framgår av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 og sosialtjenesteloven §§ 15 og 27, ikke kommer tydelig nok fram. Det må også tydeliggjøres hvem som har hovedansvaret for kommunens boligpolitiske arbeid. FO mener dette ansvarsområdet fortsatt må ligge hos Nav.»

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap fremhever betydningen av samarbeid mellom tjenester som kan bidra til bedre brannsikkerhet. Samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten, boligtildelingstjenesten, boligforvaltere og brann- og redningsvesenet er særlig sentralt, og bør omtales i en eventuell veiledning til bestemmelsen.

Norske Boligbyggelags Landsforbund savner forebyggingsperspektivet i loven.

Planarbeidet

De fleste høringsinstansene er positive til at kommunen pålegges å ha en oversikt over behovet for tilpassede og ordinære boliger. Larvik kommune skriver blant annet at en «presisering av plikt til å ivareta boligsosiale hensyn i overordnet planlegging kan styrke mulighetene for at arbeidet skal preges av en sosial og helhetlig boligpolitikk, framfor en avgrensning til boligsosial politikk». Øvre Eiker kommune skriver at de er

«enig i at god planlegging er en suksessfaktor for godt boligsosialt arbeid og støtter at lovforslaget presiserer kommunenes plikt til å ta boligsosiale hensyn i planleggingen. Det er bra at den kommunale planstrategien skal inneholde en redegjørelse for de behovene vanskeligstilte i boligmarkedet har, og at dette skal følges opp i kommuneplanens samfunnsdel. Dette understreker behovet for en god politisk forankring av det boligsosiale arbeidet.»

Fredrikstad kommune viser også til at departementets

«forslag om at kommunens boligbehov skal inngå i overordnet planstrategi er utelukkende positivt. Større ulikheter i befolkningen og flere eldre gjør det viktig med planlegging i årene som kommer.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet synes det er positivt at bestemmelsen konkretiserer hvordan kommunen skal planlegge, og at det boligsosiale arbeidet skal være en del av kommuneplanen. Flere av høringsinstansene fremhever også at det er viktig å ha en oversikt over boligbehovet i dette arbeidet.

Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende spør hvordan kommunen til enhver tid skal klare å ha oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet, så lenge et akuttbehov ofte oppstår.

Bergen kommune savner en lovhjemmel som tydeliggjør at behov for boliger for vanskeligstilte skal sees i sammenheng med behov for ordinære boliger. Kommunen mener dette vil gjøre det enklere å balansere fordelingen av, og bedre inkludere, boligsosiale tilbud i den ordinære boligmassen. Bergen kommune foreslår en endring i ordlyden for å ivareta dette.

Advokatforeningen, Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd, Sandnes kommune, Statsforvalteren i Nordland og Stavanger kommune mener at det er uheldig at kommuneplanleggingen reguleres i spesiallovgivningen, og at dette heller bør presiseres i plan- og bygningsloven. Sandnes kommune skriver at dette er nødvendig for å sikre at lovforslagets intensjoner følges opp av kommunene. Advokatforeningen mener det er

«lovteknisk uheldig å regulere innholdet i kommuneplan i spesiallovgivning. Det som her foreslås er en ny bestemmelse under kommunens organisatoriske ansvar som gir utfyllende regler til plan- og bygningslovens bestemmelse om kommunens planstrategi. Rent lovteknisk er det uvanlig at det nærmere innholdet i en lovbestemmelse blir presisert i en annen lov enn den aktuelle hjemmelsloven som er gjenstand for tolkning. En slik lovgivningsteknikk vil medføre risiko for at den aktuelle presiseringen ikke blir fanget opp av de som skal tolke bestemmelsen om planstrategi i plan- og bygningslovens § 10-1.»

Flere av høringsinstansene er opptatt av at hensynet til barnets beste bør fremgå av bestemmelsen. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet mener at det bør komme tydelig frem at barnekonvensjonen artikkel 3 (barnets beste) og artikkel 12 (barnets rett til å gi uttrykk for sin mening) skal ivaretas i drøftingen av kommunens boligsosiale arbeid, og i arbeidet med kommuneplan. Barneombudet og Redd Barna skriver at kommunen bør ha et ansvar for å ha oversikt over bosituasjonen til barnefamilier som bor i kommunale boliger, antall barn som er bosatt i kommunale boliger og botid.

Noen høringsinstanser fremhever behovet for flere boliger med universell utforming. Norges Handikapforbund mener at føringer om universell utforming og en aktiv rolle i kommuneplanleggingen må inn i loven. Forbundet foreslår at kommunene skal ha oversikt over andelen boliger som er universelt utformet og tilgjengelig for alle, og forplikte seg i kommuneplanen til å øke andelen, både for eie og leie. Redd Barna viser til at det må sikres nok boliger som er universelt utformet for at familier med mennesker med funksjonsnedsettelser også har tilgang på bolig. Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner mener at kravet om å skaffe oversikt over boligmassen ikke er ambisiøst nok for å sikre egnede boliger til mennesker med funksjonsnedsettelser. De skriver at kommunene også må få et ansvar for å øke andelen universelt utformede boliger.

Norske arkitekters landsforbund påpeker at det er viktig at forslaget viderefører ansvaret kommunene har for å planlegge etter boligsosiale mål. Forbundet mener imidlertid at kommunene må bygge opp kompetansemiljøet innenfor planlegging, arkitektur og design og i større grad benytte seg av anskaffelser.

10.3 Departementets vurderinger

10.3.1 Innledning

Departementet merker seg at et stort flertall av høringsinstansene er positive til forslaget. Dette underbygger viktigheten av god organisering og planlegging som suksessfaktor for godt boligsosialt arbeid.

10.3.2 Kommunens samordnings- og samarbeidsplikt

Departementet fremhever at samordnings- og samarbeidsplikten er noe som følger av kommunenes medvirkningsansvar på det boligsosiale feltet i dag. Det følger også av kommunelovens system, ved at kommunedirektøren skal sikre samarbeid på tvers av sektorer, dersom dette er nødvendig for å oppfylle kommunale plikter pålagt i lov eller forskrift.

Departementet registrerer at de fleste høringsinstansene er positive til at denne plikten presiseres i loven. I NOU 2011: 15 side 114 skriver utvalget at det er et typisk kjennetegn ved norske kommuner at «forvaltningen av virkemidlene er spredt på mange enheter på det operative nivået. Dette gjelder særlig i de større kommunene». Å få til en god organisering og et godt samarbeid, ble derfor trukket frem som en forutsetning for godt boligsosialt arbeid i kommunene. Departementet mener dette fortsatt gjelder i dag.

Departementet viser til at den fragmenterte organiseringen stiller særlige krav til samordning av kommunens tjenester. God samhandling og koordinering på tvers av ulike sektorer er helt avgjørende for å kunne gi en tilfredsstillende og helhetlig bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet.

Noen av høringsinstansene mener forslaget om kommunens plikt til samordning og samarbeid er for generelt utformet, og derfor ikke hører hjemme i en lov som har til formål å tydeliggjøre gjeldende rett. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig å konkretisere kommunens samordningsplikt nærmere, da det kan gå på bekostning av kommunenes selvstyre og handlingsfrihet. Kommunene organiserer sitt arbeid på ulike måter, og det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvordan den kan samordne sine oppgaver og tjenester slik at den kan gi et helhetlig og godt tilbud til vanskeligstilte på boligmarkedet.

Departementet er videre uenig med Justis- og beredskapsdepartementet i at det bør komme tydeligere frem at samordningsplikten knytter seg til arbeidet med bolighjelp til vanskeligstilte på boligmarkedet. Departementet mener samarbeidsplikten må ses i lys av loven den er inntatt i, og at det derfor ikke er nødvendig å tydeliggjøre formålet med samarbeidet ytterligere.

Departementet merker seg at de fleste høringsinstansene er positive til at loven eksplisitt viser til at kommunen skal samarbeide med andre offentlige aktører for å oppfylle sin plikt til å bistå vanskeligstilte i boligmarkedet. Flere påpeker imidlertid at også private aktører er viktige samarbeidspartnere for å løse de boligsosiale utfordringene og at dette også bør fremgå av lovteksten. Departementet er enig i at også interesseorganisasjoner og private aktører kan være viktige samarbeidsaktører for kommunen. De vil både kunne tilføre kommunene kompetanse og avlaste det kommunale tjenesteapparatet. Det kan også tenkes samarbeid med private aktører for å øke boligmassen, for eksempel gjennom tilvisningsavtaler for å sikre flere kommunalt disponerte boliger.

Departementet påpeker at det må være opp til kommunen selv å vurdere om – og eventuelt med hvilke – interesseorganisasjoner eller private aktører kommunen vil samarbeide med. Departementet mener det på denne bakgrunn ikke er naturlig å innta en presisering i loven om at kommunen bør samarbeide med interesseorganisasjoner eller andre private aktører.

Departementet ser at vanskeligstilte på boligmarkedet ofte har flere utfordringer som ikke nødvendigvis er knyttet til bosituasjonen, og at kommunene bør se disse utfordringene i sammenheng for å kunne gi et best mulig tilbud til den enkelte. Departementet mener likevel at det ikke blir riktig å innta en egen bestemmelse som forplikter kommunen til å delta i koordineringen av tjenester gjennom en individuell plan i denne loven, slik Statens helsetilsyn foreslår. Etter departementets syn løser loven i stor grad utfordringen gjennom bestemmelsen som pålegger kommunen å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte i boligmarkedet, se kapittel 11. Selv om bestemmelsen ikke direkte omhandler kommunenes samordnings- og samarbeidsplikt, innebærer kommunens plikt til å gi den vanskeligstilte på boligmarkedet individuelt tilpasset bistand også at den er pliktig til å samordne sine tjenester, slik at brukeren får bistand som er tilpasset dennes behov.

Departementet viser også til at de som har behov for langvarige og koordinerte tjenester uansett har rett til å få utarbeidet en individuell plan etter lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-loven) og sosialtjenesteloven. Tilsvarende rett til individuell plan har pasient og bruker med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Brukerens eventuelle boligbehov vil være en del av den individuelle planen. Departementet ser på bakgrunn av dette ikke behov for tilsvarende krav etter denne loven.

Fellesorganisasjonen mener at ansvar for særlig tilpasning og tilrettelegging av bolig, samordning av tjenester og hjelpe- og vernetiltak for de som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller som av andre årsaker ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, må inn i denne bestemmelsen. Departementet viser til at det er foreslått å innta et eget ledd i bestemmelsen om kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand hvor dette presiseres.

Noen av høringsinstansene viser til at kommunens taushetsplikt kan hindre samarbeid på tvers av ulike instanser i kommunen. Departementet er innforstått med at taushetsplikten setter krav til hvordan kommunen kan samarbeide på tvers. Taushetsplikten er imidlertid noe kommunen må forholde seg til innenfor en rekke av sine ansvarsområder. Taushetsplikten er med å på å skape tillit mellom brukerne og kommunen. Kommunen må selv sørge for gode rutiner for innhenting av samtykke der det er nødvendig.

Departementet viser endelig til Norske Boligbyggelags Landsforbund sitt innspill om at kommunens ansvar for å forebygge at husstander blir vanskeligstilte på boligmarkedet må tydeliggjøres. Departementet mener det ikke er nødvendig at dette fremgår direkte av bestemmelsen om kommunens organisatoriske ansvar. Departementet viser til formålsbestemmelsen, hvor det fremgår at formålet med loven blant annet er å forebygge boligsosiale utfordringer.

10.3.3 Kommunens oversikt over boligbehovet

Høringsinstansene er i stor grad positive til at det lovfestes krav om å ha oversikt over boligbehovet for vanskeligstilte på boligmarkedet og at kommunene må ta boligsosiale hensyn i den kommunale planleggingen.

Departementet mener det er helt sentralt at kommunene har oversikt over boligbehovet for at arbeidet på det boligsosiale feltet skal fungere tilfredsstillende. Dette underbygges av høringsinstansene. Departementet viser til at det vil være opp til hver enkelt kommune å ha eller utarbeide systemer som gjør det mulig å ha en slik oversikt. Husbankens systemer, eksempelvis Boligsosial monitor og det digitale systemet for kommunale utleieboliger, Kobo, kan hjelpe kommunene å ha oversikt. Bestemmelsen må sees i sammenheng med kommunenes samarbeids- og samordningsplikt i bestemmelsens første ledd.

Departementet ser at det kan være utfordrende for kommunene å ha fullstendig oversikt over boligbehovet til enhver tid, slik Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende er inne på. Det er likevel viktig at kommunene har gode systemer for å fange opp boligbehovet i størst mulig grad, herunder at de tar høyde for at akutte boligbehov kan oppstå. Dette er nødvendig for å kunne ha en overordnet strategi for det boligsosiale arbeidet og sørge for forebyggende tiltak i planprosessen på en best mulig måte.

Departementet viser til at det er viktig å se boligbehovet i sammenheng med den eksisterende boligmassen i kommunen, slik Bergen kommune er inne på i sin uttalelse. For å ha oversikt over behovet for boliger, må kommunen også ha oversikt over eksisterende boligmasse. At kommunen skal ha oversikt over boligbehovet må også ses i sammenheng med forslaget om at kommunen skal fastsette overordnet mål og strategier for det boligsosiale arbeidet i kommuneplanen, og at disse skal være egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten. Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke er behov for å utvide ordlyden i forslaget til å omfatte eksisterende boligmasse.

Departementet er videre uenig med Statsforvalteren i Nordland i at det bør presiseres at kommunen skal ha oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger i gode bo- og nærmiljø. Departementet mener det ikke er naturlig å regulere dette i bestemmelsen som knytter seg til oversikten over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte i boligmarkedet.

Departementet vil heller ikke følge opp Barneombudet og Redd Barnas forslag om at det skal lovfestes at kommunene skal ha en særskilt oversikt over bosituasjonen til barnefamilier. Departementet understreker at formålet med loven også er å bidra til at utsatte barn og unge og deres familier skal få god boligsosial bistand fra kommunen. Departementet vil likevel ikke fremheve hensynet til barn og unge særskilt i loven. Departementet mener bestemmelsen bør omtale vanskeligstilte på boligmarkedet på generelt grunnlag og ikke fremheve enkeltgrupper. Departementet viser i den sammenheng til omtalen under punkt 7.3.

10.3.4 Boligsosiale hensyn i planarbeidet

De fleste høringsinstansene er positive til å lovfeste at kommunen skal ta boligsosiale hensyn i planarbeidet. Departementet viser også til at under arbeidet med strategien Alle trenger et trygt hjem (2021–2024), fikk departementet mange innspill knyttet til kommunal planlegging, jf. punkt 3.2. Innspillene underbygger behovet for at boligsosiale hensyn får mer plass i kommunale planer.

Departementet viser til at godt boligsosialt arbeid fordrer at kommunen forankrer det boligsosiale arbeidet i planverket. I evalueringen av Bolig for velferd (2014–2020) fremkom det at en relativt lav andel av kommunene opplever at boligsosiale hensyn er godt forankret i kommunens overordnede planer, slik blant annet Sandefjord kommune er inne på. I tillegg til å presisere gjeldende rett, innebærer lovforslaget en skjerping av kommunens plikt til boligsosial planlegging. Departementet mener en slik styrking av kommunens plikter er nødvendig for å nå nasjonale mål om et mer likeverdig tilbud til vanskeligstilte på boligmarkedet. Det vil også bidra til å oppfylle internasjonale forpliktelser.

OECD støtter også forslaget om å klargjøre kommunenes ansvar for å ta boligsosiale hensyn i planarbeidet. I OECDs landrapport om Norge fra februar 2022 skriver OECD på side 99:

«New legislation has been proposed to clarify municipalities’ responsibilities in social housing planning. This is welcome, particularly since local authorities retain considerable autonomy in the provision of social housing services. Better delineating local responsibilities could help raise the average quality of municipal services. The new legislation would ideally also elevate the importance of social sustainability in planning.»

Departementet viser til at forslaget om boligsosiale hensyn i planarbeidet blant annet går ut på at kommunen bør drøfte kommunens boligsosiale arbeid i planstrategien, jf. plan- og bygningsloven § 10-1. Planstrategien vil være retningsgivende for kommunens prioritering av planoppgaver, og departementet mener derfor at det er viktig at det boligsosiale arbeidet blir belyst allerede i denne prosessen.

Departementet viser videre til at kommunen skal fastsette overordnede mål og strategier for det boligsosiale arbeidet i kommuneplanen, og at disse skal være egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten over behovet for ordinære og tilpassede boliger. Departementet mener dette er sentralt for det forebyggende arbeidet, slik flere av høringsinstansene også er inne på. Fredrikstad kommune viser blant annet til at med større ulikheter i befolkningen og flere eldre er det viktig med planlegging i årene som kommer.

Flere av høringsinstansene mener imidlertid at det er uheldig at kommuneplanleggingen reguleres i spesiallovgivningen, i stedet for direkte i plan- og bygningsloven.

Plan- og bygningsloven stiller krav til kommunene om utarbeidelse av planstrategi og kommuneplan med samfunnsdel og arealdel. Loven går derimot ikke i detalj på hvilke særlige hensyn som bør og skal være en del av den kommunale planleggingen. Nærmere føringer om særlige hensyn kan reguleres i særlovgivningen dersom det kan begrunnes i nasjonale hensyn som ikke er tilstrekkelig ivaretatt i plan- og bygningsloven, jf. veilederen om statlig styring i kommuner og fylkeskommuner side 20. De ordinære prosessene for kommunal planlegging følger likevel av plan- og bygningsloven. Departementet viser til at god planlegging og forankring i kommunen er løftet frem som en suksessfaktor for godt boligsosialt arbeid. Mange kommuner arbeider godt på det boligsosiale feltet. Samtidig er det ofte forbedringspotensial for å integrere boligsosiale hensyn i planverket. Saksbehandlerne som jobber med vanskeligstilte på boligmarkedet, kommer i liten grad inn i de strategiske planprosessene i kommunen. Boligsosialt arbeid er ofte i for liten grad forankret i de langsiktige planene til kommunen. Boligsosiale forhold henger tett sammen med andre planområder i kommunen, som blant annet folkehelse, befolkningsutvikling, utbygging og samfunnsutvikling. En helhetlig samfunns- og arealplanlegging i kommunen, som inkluderer boligsosiale hensyn, vil bidra til at kommunen skaper trygge og helsefremmende by- og bomiljøer som forebygger levekårsutfordringer og bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. En slik planlegging vil være et nyttig verktøy for å forebygge at flere blir vanskeligstilt på boligmarkedet. Departementet mener derfor det er viktig at det stilles krav til kommunenes vurdering av boligsosiale forhold.

Departementet viser videre til at forslaget bygger på tilsvarende bestemmelse i folkehelseloven §§ 5 og 6. Folkehelsearbeidet berører også bolig. Denne typen krav til planstrategien er derfor allerede kjent for kommunene. Departementet legger til grunn at et slikt særlig krav på det boligsosiale feltet kan inntas i særlovgivningen.

Departementet viser også her til at flere høringsinstanser mener at noen særskilte grupper bør fremheves i bestemmelsen. Departementet viser til at en opplisting av enkelte grupper vil være krevende fordi det kan oppfattes som en prioritering av enkelte grupper fremfor andre. Det er departementets syn at en eventuell prioritering mellom grupper skal gjøres lokalt i den enkelte kommune. De virkemidlene kommunene skal benytte i det boligsosiale arbeidet kan ha en slik prioritering, men alle grupper skal etter loven ha samme rett til vurdering av sin boligsituasjon.

Norges Handikapforbund og Redd Barna mener kommunene også må ha oversikt over andelen boliger som er universelt utformet og tilgjengelig for alle, og forplikte seg i kommuneplanen til å øke andelen, både for eie og leie. Departementet mener at det er viktig at kommunene har en slik oversikt for å kunne møte behovene til alle grupper på en best mulig måte. Etter departementets syn bør imidlertid bestemmelsen omtale vanskeligstilte på boligmarkedet på generelt grunnlag og ikke fremheve enkeltgrupper særskilt.

Departementet foreslår at loven får en overgangsbestemmelse på fire år. Dette vil gi kommunene tid til å oppdatere planstrategi og kommuneplan i forbindelse med rullering av disse.

Til dokumentets forside