Forsiden

Prop. 132 L (2021–2022)

Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet

Til innholdsfortegnelse

12 Saksbehandling

12.1 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo å presisere (klargjøre) at kommunene skal fatte enkeltvedtak når de avgjør om personer som ber om bistand, oppfyller vilkårene for å få individuelt tilpasset bistand til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig. Departementet foreslo videre å klargjøre at også avslag på en anmodning om individuelt tilpasset bistand er et enkeltvedtak, samt at kommunen ikke kan endre bistanden til ugunst for den vedtaket retter seg mot, uten å fatte et nytt vedtak. Departementet foreslo også å lovfeste at hovedinnholdet i bistanden skal angis i vedtaket. Formålet med kravet er å sikre god saksbehandling, og at brukeren får god informasjon om hvilken hjelp han eller hun kan få.

12.2 Høringsinstansenes syn

47 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. De fleste høringsinstansene støtter at det fastsettes klarere regler som styrker saksbehandlingen og rettsikkerheten til den enkelte.

14 av høringsinstansene støtter forslaget ubetinget. Dette er Askøy kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bergen kommune, Gatejuristnettverket, Helse Bergen, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Juridisk rådgivning for kvinner, Jussbuss, Kristiansand kommune, Larvik kommune, Rettspolitisk forening, Sarpsborg kommune, Troms og Finnmark fylkeskommune og Ålesund kommune.

Askøy kommune mener forslaget styrker den enkeltes rettssikkerhet, og gjør det tydeligere på hvilket nivå bistanden skal gis, mens Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet mener forslaget vil styrke det boligsosiale arbeidet og de sårbare gruppenes situasjon.

Gatejuristnettverket skriver:

«Gatejuristen er enig med departementet i at selv om parten har klagerett etter forvaltningsloven, er det viktig at det presiseres i loven at avgjørelse om å gi bistand eller ikke skal være et enkeltvedtak.
Vi er også enig i at det i vedtaket skal fremgå hvilken type bistand som skal gis. Det vil være med på å styrke kvaliteten i kommunenes bistand, ved å gi en forutberegnelighet for borgeren og tydeliggjøre for kommunens saksbehandlere hvilket oppdrag det skal leveres på.»

Helse Bergen mener det er bra for brukerne at avgjørelse om bistand skal fattes som enkeltvedtak. Juridisk rådgivning for kvinner mener forslaget vil reparere svakheter ved dagens ordning og sikre likebehandling, rettssikkerhet, tillit til forvaltningen og en forutberegnelighet. Jussbuss og Rettspolitisk forening er også positive til at avgjørelser om bistand skal anses som enkeltvedtak, og mener forslaget vil ivareta brukernes rettssikkerhet gjennom klageadgang. Kristiansand kommune mener at forslaget styrker rettssikkerheten til vanskeligstilte på boligmarkedet, selv om presiseringen ikke vil medføre endringer i kommunens eksisterende praksis. Slik Sarpsborg kommune ser det, er det positivt at lovforslaget rydder i saksbehandlingsreglene siden det kan føre til «økt forutsigbarhet, helhet og forenkling, noe som er et gode både for kommunene og innbyggerne». Troms og Finnmark fylkeskommune skriver at forslaget vil medvirke til at et viktig sosialpolitisk ansvar følges opp av alle kommuner, og at innbyggerne i ulike kommuner kan forvente noenlunde likt nivå på hjelpen.

Ålesund kommune skriver:

«Det at det no stillast krav om enkeltvedtak på råd og rettleiing tenker vi og kan være positivt, då dette kan bidra med å sikre ei god og gjennomtenkt oppfølging av den enkelte.»

15 høringsinstanser støtter forslaget, men har ulike innspill til presiseringer. Dette er Advokatforeningen, Asker kommune, Barneombudet, Caritas Norge, Helse Midt-Norge, Kirkens Bymisjon, Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Norges Handikapforbund, Oslo kommune, Redd Barna, Sandnes kommune, Statens Helsetilsyn, Stavanger kommune og Ullensaker kommune.

Asker kommune skriver:

«Det fremstår relativt uklart hva et vedtak skal inneholde, og om det er mulig å angi konkret hva oppfølgingen skal være. Det er flere grunner til det. Vi erfarer fra vårt arbeid med bistand knyttet til bolig, at hva slags bistand som skal gis vil avklares nærmere etter en tids samarbeid med den enkelte bruker. En som i utgangspunktet anses som i målgruppen for bistand til å fremskaffe bolig på det private leiemarkedet med litt hjelp, kan etter en tids samarbeid vise seg å være i målgruppen for kommunal bolig. En som har fast inntekt og således kunne vært i målgruppen for låneordning, vil ved en nærmere vurdering vise seg å ha stor privat gjeldsbyrde, og således heller være i målgruppen for økonomisk rådgivning og leie i privatmarked.»

Helse Midt-Norge mener at forslaget om enkeltvedtak gir bedre rettssikkerhet for den enkelte, men at det «toner ned saksbehandlingsreglene» ved at kun hovedinnholdet i bistanden må fremgå av vedtaket. Statens helsetilsyn støtter forslaget om at det skal fattes vedtak om bistanden, og mener det vil styrke de vanskeligstiltes rettssikkerhet. Helsetilsynet mener imidlertid at det er uklart hvilke rettigheter som følger av forslaget, noe som gjør det vanskelig for brukeren å vite hva han eller hun «skal få av bistand». Caritas Norge mener at det bør vurderes om avgjørelser som går ut på at kommunen skal gi «råd og veiledning» og «bistand til å søke andre relevante kommunale tjenester», skal være enkeltvedtak.

Kirkens Bymisjon skriver:

«Kirkens Bymisjon vil […] understreke betydningen av at vedtak er langvarige. Det tar tid å jobbe med vanskeligstilte. Kortvarige vedtak vil skape unødig midlertidighet for brukerne og merarbeid for de ansatte. Vedtaksinnholdet bør også være fleksibelt i type tjenester og romme variasjon i tidsbruk. Vår erfaring er at bistand til vanskeligstilte er uforutsigbart og tar tid. Vedtakene må avspeile dette, hvis ikke kan denne rettigheten virke mot sin hensikt.»

Norges Handikapforbund mener det er viktig at hovedinnholdet i bistanden skal angis i vedtaket og at vedtaket må gi tilgang til «virkemidler og bolig», ettersom «vedtak på tjenester [ikke] er tilstrekkelig på et område som handler om boligpolitikk og likestilling». Oslo kommune mener det er hensiktsmessig at det presiseres i lovteksten at det skal fattes enkeltvedtak. Kommunen påpeker samtidig at vedtak om boligsosiale virkemidler som startlån, tilskudd, bostøtte og kommunal bolig ikke fattes etter sosialtjenesteloven eller etter helse- og omsorgstjenesteloven, men etter egne lover og forskrifter, med krav om å fatte vedtak med påfølgende klageadgang. Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd, Sandnes kommune, Stavanger kommune og Ullensaker kommune mener det er fare for økt byråkratisering dersom «kravet om enkeltvedtak tolkes strengt». Disse instansene frykter at kravet om enkeltvedtak kan føre til en høyere terskel for å gi bistand til personer som utelukkende trenger enklere råd og veiledning. Advokatforeningen, Barneombudet og Redd Barna mener at hensynet til barnets beste og barnets medvirkning bør tydeliggjøres. Når vedtaket gjelder barnefamilier, mener Barneombudet at hensynet til barnets beste og barns medvirkning må synliggjøres i hovedinnholdet. Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslår at det stilles krav til at den enkeltes ønsker fremgår av vedtaket. Dette er etter ombudets syn viktig for å vise den det gjelder hvordan ønskene er hensyntatt og vektlagt.

Fire av høringsinstansene er mot forslaget. Disse er Eidsvoll kommune, Justis- og beredskapsdepartementet, Kirsten Costain og Kari Asheim og Øvre Eiker kommune. Eidsvoll kommune skriver:

«I dag tilbys samme hjelp uten enkeltvedtak, med dette forslag vil en ha behov for økte ressurser både til saksbehandlingen og klagesaksbehandlingen. Dette er unødvendig byråkrati på et område hvor bistand allerede ytes.»

Øvre Eiker kommune mener også at saksbehandlingsreglene medfører en unødvendig byråkratisering. Kirsten Costain og Kari Asheim mener at det ikke vil ha særlig effekt at saksbehandler skal fatte vedtak om å gi bistand. Justis- og beredskapsdepartementet mener avgjørelsen «ikkje [vil] gje nokon rettar eller plikter for den private, og dei fell klart utanfor omgrepet 'enkeltvedtak' etter forvaltningslova § 2 fyrste ledd bokstav b». Justis- og beredskapsdepartementet ber tilsvarende departementet vurdere om ulike former for «annen egnet bistand» automatisk skal regnes som enkeltvedtak.

Omgjøring av vedtak

Åtte høringsinstanser har innspill til forslaget om å presisere at kommunen ikke kan endre bistanden til ugunst for den vedtaket retter seg mot, uten å fatte et nytt vedtak. Helse Bergen mener det er hensiktsmessig å presisere at kommunen ikke kan gjøre endringer i vedtak som vil være til ugunst for brukeren. Lier kommune etterspør en avklaring av begrepet «til ugunst», og mener det bør presiseres at bistanden kan avsluttes uavhengig av om det er til ugunst for brukeren dersom vedkommende ikke medvirker. Uloba Independent Living Norge SA mener at man med «til ugunst» blant annet skal forstå «reduksjon av bistandstimer». Arbeids- og velferdsdirektoratet, Asker kommune, Justis- og beredskapsdepartementet, Sandnes kommune og Statsforvalteren i Nordland mener at det er unødvendig at en omgjøringsadgang, som allerede følger av forvaltningsloven § 35, presiseres i denne loven. Disse høringsinstansene tror dette kan bidra til å skape usikkerhet rundt saksbehandlingsreglene.

Andre forhold knyttet til saksbehandlingen

Flere høringsinstanser har tatt opp andre forhold knyttet til saksbehandlingen.

Advokatforeningen og Statens helsetilsyn mener at forvaltningslovens regler om taushetsplikt ikke rekker langt nok, og at departementet må vurdere en bestemmelse om taushetsplikt etter mønster av sosialtjenesteloven § 44. Helsetilsynet mener i tillegg det bør vurderes en bestemmelse om opplysningsplikt til barnevernet etter mønster av sosialtjenesteloven § 45. Advokatforeningen mener videre at departementet må vurdere om loven bør ha en bestemmelse om behandling av personopplysninger etter mønster av sosialtjenesteloven § 43 a.

Drammen kommune, Kirsten Costain og Kari Asheim og Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende mener at loven bør ha en bestemmelse om maksimal saksbehandlingstid.

Pasient- og brukerombudet i Oslo og Viken mener at begrepet «vanskeligstilte på boligmarkedet» er vagt, og at kommunens begrunnelsesplikt derfor bør gå lenger enn det som følger av forvaltningsloven § 25.

Kriminalomsorgsdirektoratet mener det bør fastsettes i rundskriv «når vedtak bør foreligge i forbindelse med sårbare overganger», og at det ikke må være krav om endelig løslatelsesdato fra fengsel, eller overføring til fortsatt straffegjennomføring i samfunn, «før vedtak kan fattes».

Fire høringsinstanser mener at loven bør suppleres med retningslinjer og rundskriv. Moss kommune mener at kommunene må kunne utarbeide retningslinjer for å sikre forsvarlig og rettferdig saksbehandling. Stavanger kommune og Trondheim kommune mener at departementet i rundskriv må fastsette minstekrav til bistanden for å sikre likeverdige tjenester nasjonalt, og Statsforvalteren i Rogaland «støtter forslaget om fagleg rettleiar på området».

Flere høringsinstanser kommer i tillegg med innspill som bygger på en misforståelse av anvendelsesområdet til saksbehandlingsregelen. Departementet viser til nærmere omtale av misforståelsen i punkt 6.3.

12.3 Departementets vurderinger

12.3.1 Innledning

Departementet merker seg at et stort flertall av høringsinstansene mener det er positivt med klare regler for saksbehandling, og at det klargjøres at det skal fattes enkeltvedtak om brukeren er vanskeligstilt på boligmarkedet og om hvilken bistand han eller hun skal få. Høringsinstansenes syn underbygger at forslaget vil bidra til en bedre saksbehandling og styrket rettssikkerhet for brukerne.

12.3.2 Innholdet i vedtaket

Departementet merker seg at flere høringsinstanser har spørsmål om hva vedtaket skal inneholde. Departementet ser at det i lovteksten kan komme tydeligere frem hva vedtaket skal inneholde. På bakgrunn av innspillene har departementet gjort noen endringer sammenlignet med høringsforslaget, se punkt 11.3.3.

Kommunens enkeltvedtak skal, for det første, avgjøre om den som ber om bistand er «vanskeligstilt på boligmarkedet». Kommunen skal følgelig vurdere om den som ber om bistand ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, og derfor har rett til individuelt tilpasset bistand til å skaffe eller beholde en egnet bolig. Hvis kommunen kommer til at den som ber om bistand skal defineres som vanskeligstilt på boligmarkedet, har han eller hun krav på at kommunen gir individuelt tilpasset bistand. Tilsvarende vil en avgjørelse om at vedkommende ikke er vanskeligstilt, og dermed ikke kvalifiserer til bistand etter loven, være et enkeltvedtak.

I tillegg til å fastslå om den som ber om bistand er vanskeligstilt på boligmarkedet og dermed har krav på individuelt tilpasset bistand, skal kommunen beskrive hovedinnholdet i bistanden som den vanskeligstilte skal få. Kommunen kan for eksempel opplyse om den vanskeligstilte skal få veiledning og praktisk bistand med formål om å inngå leieavtale på det private markedet, eller om han eller hun skal få tett praktisk oppfølging for å unngå å bli kastet ut av nåværende bolig.

Caritas Norge og Justis- og beredskapsdepartementet ber om at departementet klargjør om avgjørelsen av hva slags bistand – for eksempel opplysning, råd, veiledning eller praktisk bistand – den vanskeligstilte skal få, i seg selv skal regnes som et enkeltvedtak. Til dette vil departementet bemerke at når hovedinnholdet i bistanden skal beskrives i vedtaket, vil dette inngå som en del av vedtaket.

Flere høringsinstanser, blant annet Asker kommune, finner det uklart hvordan saksbehandlingsreglene i loven her er ment å forholde seg til saksbehandlingsregler i andre lover og forskrifter som regulerer boligsosiale virkemidler og tjenester. Departementet presiserer at når et boligsosialt virkemiddel er regulert i egen ordning, så er det saksbehandlingsreglene der som kommer til anvendelse. Saksbehandlingen etter loven her vil derfor lede til at kommunen fatter ett eller flere vedtak. Dette kan eksemplifiseres slik:

Eksempel 1

Kommunen fatter vedtak om at den som ber om bistand er vanskeligstilt på boligmarkedet, og dermed kvalifiserer til individuelt tilpasset bistand. I vedtaket beskrives hovedinnholdet i bistanden å være veiledning og praktisk bistand med formål om å inngå en leieavtale om en leiebolig på det private markedet. I dette tilfellet vil kommunen fatte ett vedtak med hjemmel i denne loven.

Eksempel 2

Kommunen fatter vedtak om at den som ber om bistand er vanskeligstilt på boligmarkedet, og dermed kvalifiserer til individuelt tilpasset bistand. I vedtaket beskrives hovedinnholdet i bistanden til å være råd og veiledning om boligkjøp, samt praktisk bistand til å søke startlån. I dette eksemplet må kommunen fatte to vedtak. Det første vedtaket fattes med hjemmel i denne loven. Det etterfølgende vedtaket om å tildele, eller ikke tildele startlån, fattes med hjemmel i forskrift om lån fra Husbanken kapittel 5, og eventuelle kommunale retningslinjer.

12.3.3 Brukermedvirkning

Flere høringsinstanser fremhever brukermedvirkning som viktig i det boligsosiale arbeidet. Departementet er enig i at brukermedvirkning er viktig. Brukermedvirkning er på mer generelt grunnlag omtalt i punkt 3.2.

Departementet bemerker at den enkelte er nærmest til å kjenne egne behov og hva som kan bidra til å bli hjulpet ut av en vanskelig boligsituasjon. Samarbeid mellom mottakeren av bistanden og kommunen vil øke sannsynligheten for å oppnå et godt resultat. Brukermedvirkning innebærer at tjenester så langt som mulig utformes i samarbeid med den enkelte, og at den enkeltes ønsker blir tatt hensyn til når vedtaket fattes. Det er etter departementets syn viktig at kommunen ser og vurderer den enkeltes helhetlige behov (knyttet til for eksempel helse, rus og arbeid) i sammenheng med boligsituasjonen. Systematisk medvirkning bidrar til bedre tilpasning, effektivitet og kvalitet i tjenestene, og synliggjør ofte behovet for sammenhengende tjenester. Departementet viser i den sammenheng også til at CRPD artikkel 19 fastsetter rett til selvbestemmelse i boligforhold. Personer med funksjonsnedsettelser er en sammensatt gruppe med ulike ønsker og behov, og det er viktig at kommunen sikrer brukermedvirkning også for denne gruppen.

I sosialtjenesteloven er plikten til brukermedvirkning nedfelt i § 42 om plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker. Manglende brukermedvirkning er der en saksbehandlingsfeil som kan få betydning for vedtakets gyldighet.

Kommunen skal i begrunnelsen for vedtaket nevne de faktiske forhold som vedtaket bygger på, og de viktigste hensynene den har lagt vekt på i sin vurdering, jf. forvaltningsloven § 25 annet og tredje ledd. For å sikre en reell overprøvingsmulighet, mener departementet, slik Likestillings- og diskrimineringsombudet tar til orde for, at det som hovedregel må fremgå av kommunens begrunnelse hvordan hensynet til den vanskeligstiltes ønsker er vektlagt. Kommunen må vise at den har spurt om den vanskeligstilte ønsker en bestemt form for bistand, eller et bestemt resultat, og hvordan den har vektlagt eventuelle ønsker opp mot de øvrige hensynene.

Departementet opprettholder derfor høringsforslaget om at loven bør pålegge kommunen å samarbeide med den enkelte om å tilpasse bistandens art og omfang til den enkeltes behov. Bestemmelsen er imidlertid av lovtekniske grunner flyttet fra bestemmelsen som regulerer det materielle innholdet i kommunens bistandsplikt til bestemmelsen som regulerer kommunens saksbehandling.

12.3.4 Omgjøring av vedtak

Departementet er enig med Arbeids- og velferdsdirektoratet, Asker kommune, Justis- og beredskapsdepartementet, Sandnes kommune og Statsforvalteren i Nordland i at det ikke er behov for å presisere at kommunen ikke kan «endre bistanden til ugunst for den vedtaket retter seg mot» uten å fatte et nytt vedtak. Departementet ser at forslaget skapte uklarhet om omgjøringsadgangens rekkevidde, og går derfor ikke videre med forslaget på dette punktet. Kommunens omgjøringsadgang vil da reguleres fullt ut av forvaltningsloven.

Departementet er videre enig med blant annet Asker kommune i at det individuelle bistandsbehovet vil kunne endre seg. Det kan føre til at kommunen må vurdere innholdet og omfanget av bistanden i vedtaket fortløpende. Både faktiske endringer og nye opplysninger vil kunne medføre at vedtaket må omgjøres. Det kan både være tale om omgjøring til gunst og til ugunst for den vanskeligstilte. Departementet ser at det vil kunne være krevende for kommunen at omgjøring må skje etter reglene i forvaltningsloven. Departementet mener likevel at det vil være uheldig om kommunen kan gjøre endringer i vedtaket uten at brukeren får uttale seg.

12.3.5 Andre forhold knyttet til saksbehandlingen

Hensynet til barnets beste og barnets medvirkning

Advokatforeningen, Barneombudet og Redd Barna mener at hensynet til barnets beste og barnets medvirkning bør tydeliggjøres. Departementet presiserer at kommunene allerede er forpliktet til å ivareta barnets beste og barns rett til uttalelse. Dette følger av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonens artikkel 3 og 12. Både Grunnloven og barnekonvensjonen er nærmere omtalt i punkt 4.2.3 i denne proposisjonen.

Plikten til å sørge for at barn blir hørt, er også inkorporert i forvaltningsloven § 17 første ledd annet og tredje punktum. Departementet mener at det sentrale poenget er at kommunen må vurdere om avgjørelsen den treffer kan få betydning for barn, og ivareta barnets rettigheter i så tilfelle. Når barn er berørt i en sak etter loven, skal kommunen sørge for at barnet får mulighet til å gi uttrykk for sin mening, og at denne tillegges vekt. Barnets rett til å bli hørt gjelder selv om kommunen mener at det ikke er nødvendig for sakens opplysning. Departementet viser til at Høyesterett, i en avgjørelse inntatt i Rt. 2015 s. 93, har uttalt at barnets interesser skal «danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen». Hva som vil være til det enkelte barns beste, vil bero på en individuell og konkret vurdering. Kommunen må i begrunnelsen for vedtaket vise hvordan barnets interesser er vurdert.

Departementet er enig i at loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier skal få god bistand fra kommunen. Departementet er imidlertid ikke enig i at hensynet til barn og unge bør fremheves særskilt i loven. Loven gjelder generelt for vanskeligstilte på boligmarkedet, og departementet ønsker ikke å fremheve enkeltgrupper, se også drøftelsen til lovens formålsbestemmelse i punkt 7.3.

Opplysningsplikt til barnevernet

Statens helsetilsyn mener departementet bør vurdere en bestemmelse om opplysningsplikt til barnevernet etter mønster av sosialtjenesteloven § 45. Etter barnevernloven § 6-4 har «[e]nhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan» på nærmere bestemte vilkår en lovfestet plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten. Opplysningsplikten er en plikt til å formidle opplysninger som ellers er underlagt lovbestemt taushetsplikt, og omfatter både en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten av eget initiativ («meldeplikt») og en plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernsmyndigheter. Sosialtjenesteloven § 45 annet og tredje ledd korresponderer med opplysningspliktbestemmelsen i barnevernloven § 6-4. Departementetviser til at bestemmelsen i barnevernloven også vil omfatte personell som utfører oppgaver etter denne loven her.

Departementets vurdering er derfor at det ikke er behov for en særskilt bestemmelse om opplysningsplikt i loven.

Departementet viser for øvrig til at etter sosialtjenesteloven § 45 første ledd skal enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter loven «i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten». Oppmerksomhetsplikten er nærmere omtalt i rundskriv til sosialtjenesteloven (R35-00) punkt 5.45.2, der det blant annet fremgår:

«Hvis det er grunn til bekymring for barnets eller den unges livssituasjon, skal dette undersøkes nærmere gjennom samtale med foreldrene. Forhold som gir grunn til bekymring kan være at foreldrene har gjentatte økonomiske disponeringsproblemer, en ustabil livs- eller bosituasjon, store helseplager, rusproblemer eller selv gir uttrykk for bekymring for barnet.»

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal altså blant annet være oppmerksom på forhold som kan tyde på at barn har en ustabil bosituasjon. Dersom dette er tilfelle, skal kommunen søke å finne løsninger sammen med foreldrene – enten ved å tilby tjenester etter sosialtjenesteloven, eller gjennom samarbeid med andre instanser. Selv om forpliktelsen i seg selv ikke gir rett eller plikt til å dele opplysninger med barneverntjenesten, vil det ved å vie særskilt oppmerksomhet til barnets situasjon kunne avdekkes forhold som gjør at man må vurdere om det foreligger meldeplikt etter barnevernloven § 6-4.

Departementet legger til grunn at kommunen i sitt boligsosiale arbeid vil kunne komme tett på barnefamilier. Departementet mener likevel at en utvidet plikt til å være oppmerksom på barns bosituasjon går for langt. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen har mange kontaktflater mot vanskeligstilte, og kan vurdere og koordinere tiltak på tvers av sektorer og instanser. Departementet mener opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4 gir kommunene tilstrekkelig rett og plikt til å varsle barnevernsmyndighetene hvis det avdekkes alvorlig omsorgssvikt.

Saksbehandlingstid

Drammen kommune, Kirsten Costain og Kari Asheim og Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende mener at loven bør ha en bestemmelse om maksimal saksbehandlingstid.

Departementet viser innledningsvis til at det følger av forvaltningsloven § 11a at kommunen skal forberede og avgjøre en anmodning om bistand «uten ugrunnet opphold». Departementet er opptatt av at den enkelte kommunen raskt avklarer om den som ber om bistand er vanskeligstilt på boligmarkedet, og skal få individuelt tilpasset bistand. Avgjørelsen vil kunne by på tvil, og vil også kunne avhenge av opplysninger som må skaffes fra den som ber om bistand, eller fra andre.

Som Forvaltningslovutvalget påpeker i NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov, kan frister antyde en sannsynlig saksbehandlingstid for partene og representere et bindende mål for forvaltningsorganet, som det må innrette virksomheten etter. Når fristen har en realistisk lengde, kan det bidra til forutsigbarhet for både private parter og forvaltningen. Departementet viser til utredningen side 193–194.

En lovfestet saksbehandlingsfrist vil samtidig gripe vesentlig inn i kommunenes rett til selv å bestemme hvordan de vil organisere det boligsosiale arbeidet. Det vil igjen vanskeliggjøre prioritering av henvendelser eller brukergrupper, ettersom alle henvendelser skal avgjøres innen en bestemt frist. Videre vil det kunne lede til at den som henvender seg til kommunen ikke opplever at kommunes bistand er individuelt tilpasset, ettersom kommunen må prioritere å avgjøre saken fremfor å behandle den grundig.

Departementet er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å innføre en særskilt frist for saksbehandling.

Taushetsplikt

Departementet har vurdert anførselen fra Advokatforeningen og Statens helsetilsyn om at forvaltningslovens regler om taushetsplikt ikke rekker langt nok, og at departementet må vurdere en bestemmelse om taushetsplikt etter mønster av sosialtjenesteloven § 44. Bestemmelsen i sosialtjenesteloven innebærer en strengere taushetsplikt for personell i kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen enn generelt i forvaltningen. En lignende bestemmelse finnes i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. Slik departementet ser det, må det tungtveiende grunner til for å innta slike strengere regler i særlovgivningen. Departementet har ikke holdepunkter for å si at de alminnelige reglene i forvaltningsloven ikke vil rekke langt nok på det boligsosiale feltet. Departementet vil imidlertid – etter at loven har virket en stund – se nærmere på om det er behov for en strengere regulering. Et eventuelt forslag vil bli sendt på alminnelig høring.

Innsatte i fengsler

For å kunne leve et liv uten kriminalitet etter endt straffegjennomføring, er det viktig å bo trygt i en egnet bolig. Departementet viser til at kommunene har et særlig ansvar for å sikre en god overgang fra fengsel til samfunnet, og er enig med Kriminalomsorgsdirektoratet i at innsatte må kunne be om bistand også før det foreligger en endelig dato for løslatelse fra fengsel, eller overføring til fortsatt straffegjennomføring i samfunnet. Slik departementet ser det, vil det kunne være aktuelt for innsatte som eier eller leier en bolig når han eller hun tar fatt på soningen, å be om bistand for å kunne beholde boligen under fengselsoppholdet. Særlig aktuelt vil det være for kortere soningsopphold. Departementet mener videre at det i utgangspunktet også kan være aktuelt å be om bistand til å skaffe en egnet bolig før det foreligger en løslatelsesdato eller et vedtak om overføring til fortsatt straffegjennomføring. I disse tilfellene bør imidlertid kommunen, etter omstendighetene, kunne stille vilkår om at løslatelse eller overføring til soning utenfor fengsel vil skje i nær fremtid. Etter departementets mening er det lite hensiktsmessig at en kommune må ta stilling til om en innsatt er vanskeligstilt på boligmarkedet hvis løslatelse eller overføring til soning utenfor fengsel ligger langt frem i tid. En innsatt som ikke skal løslates i nær fremtid, vil etter departementets syn i utgangspunktet ikke være vanskeligstilt på boligmarkedet.

Kommunale retningslinjer

Departementet presiserer at kommunene selv velger hvordan de vil oppfylle lovens minstekrav. De kan også gi egne retningslinjer for vurderinger og saksbehandling, for eksempel om ulike typer boligsosial bistand, prioritering av enkelte brukergrupper for kommunal bolig e.l.

Til dokumentets forside