Forsiden

Prop. 132 L (2021–2022)

Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet

Til innholdsfortegnelse

11 Kommunens plikt til å gi bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet

11.1 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo en bestemmelse som presiserer at kommunen skal gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette er i dag en del av de individuelle bistandsoppgavene som følger av medvirkningsplikten i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 og sosialtjenesteloven § 15.

Departementet foreslo en liste med eksempler på ulike former for boligsosial bistand i bestemmelsen (bokstav a til j). Departementet presiserte at listen kun var eksempler på hva boligsosial bistand kunne bestå av, og at den ikke var ment å være uttømmende.

Avslutningsvis foreslo departementet å presisere at kommunen etter eget skjønn vurderer hvilken bistand som gis, men at kommunen i samarbeid med den enkelte skal tilpasse bistandens art og omfang til den enkeltes behov.

11.2 Høringsinstansenes syn

58 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. De fleste høringsinstansene er i utgangspunktet svært positive til at kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand reguleres direkte i lov. Nordre Follo kommune skriver blant annet at de er

«[p]ositiv til en rettslig regulering av den individuelle bistanden kommunen har plikt til å gi. Mener dette vil gi innbyggerne som er vanskeligstilt på boligmarkedet en forutsigbarhet i hvilken hjelp kommunen kan gi, samtidig som det gir rettskrav på bistand.»

Fellesorganisasjonen skriver i sin høringsuttalelse at de er

«fornøyd med at kommunens plikt til å gi tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet operasjonaliseres på denne måten. De foreslåtte tiltakene viser god innsikt i hva det boligsosiale arbeidet i møte med enkeltpersoner innebærer.»

Flere av høringsinstansene som er positive, har likevel innspill til utformingen av bestemmelsen.

Bestemmelsen går ikke langt nok

Flere av høringsinstansene mener at bestemmelsen ikke går langt nok og at enkelte grupper må få et rettskrav på bolig. Disse høringsinstansene mener at forslaget ikke i tilstrekkelig grad svarer på dagens utfordring. Statens helsetilsyn skriver blant annet at

«personer som ikke er i stand til å skaffe seg bolig på egenhånd, eller som står i fare for å miste boligen, bør få rett til egnet bolig. Bolig er et viktig utgangspunkt for at utsatte personer og deres familier skal få forsvarlige levekår. Bolig har stor betydning for den enkeltes velferd og deltakelse i samfunnet, og er ofte en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg annen hjelp. En forutsigbar bosituasjon er avgjørende for at barn skal få en trygg og god oppvekst. Mange kommuner har i dag kommunale boliger, men de er ofte et knapphetsgode som ikke kan tildeles alle vanskeligstilte på boligmarkedet. Personer med behov for bolig kan stå flere år i kø før de får bolig, og boligene er ofte gjennomgangsboliger og skal rullere mellom de vanskeligstilte.
En lovfesting av rett til bolig kan begrunnes i rettssikkerhetshensyn, likhet og sikring av tjenestetilbudet til vanskeligstilte. Dagens ordninger vil bli mer rettferdig for alle i tilsvarende vanskelige situasjoner. Vi foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse som gir vanskeligstilte rett til varig bolig på boligmarkedet.»

Også Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Juridisk rådgivning for kvinner, Jussbuss, Kirsten Costain og Kari Asheim, Leieboerforeningen, Rettspolitisk forening og Røde Kors mener at bestemmelsen ikke går langt nok. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon skriver:

«Når den enkelte ikke er i stand til å ivareta sine interesser på boligmarkedet og heller ikke klarer å skaffe seg bolig ved hjelp av opplysninger, råd og veiledning, må særlig vanskeligstilte få et rettskrav på bolig som sikrer en varig bosituasjon.»

Jussbuss mener at hensynet til kommunens selvstyre ikke kan begrense adgangen til å lovfeste en plikt til å skaffe bolig, og at slike lovfestede plikter finnes på en rekke andre områder.

Innholdet i kommunens plikt til å gi bistand

Flere høringsinstanser mener det er utydelig hva kommunen plikter å bistå med. Skien kommune skriver at

«innholdet i pliktbestemmelsen fortsatt er for uklar, og at det følgelig ikke er tydelig nok hva som skal til for å oppfylle lovens krav. […] Etter vår oppfatning er det behov for ytterligere presisering av lovbestemmelsenes innhold og pliktens omfang. Dette blant annet for å oppnå målsetningen om å sikre at brukerne i de ulike kommunene får et likeverdigtilbud. Uklar lovregulering bidrar erfaringsvis til ulik praksis både mellom kommuner og mellom statsforvaltere.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål ved om den individuelle bistanden blir for lite konkret til at det gir noen verdi. Direktoratet viser til at dette igjen kan skape utfordringer for klagesaksbehandling og tilsyn. Statens helsetilsyn mener at brukernes rettigheter må komme tydeligere frem. Tilsynet ønsker en mer spesifikk beskrivelse av bistandens innhold, omfang eller når den skal ytes. Blå Kors uttaler at det er behov for en tydeligere konkretisering av bistandspliktens innhold og en tydelig beskrivelse av ventet bistandskvalitet.

Statsforvalteren i Oslo og Viken påpeker at type bistand må være tydelig definert dersom klageadgangen skal være reell. Statsforvalteren mener at loven i stor grad må definere hva som er kommunens frie skjønn.

Bør loven ha en liste med eksempler på bistand?

Flere høringsinstanser har synspunkter på listen med eksempler på boligsosial bistand i forslaget.

Askøy kommune, Drammen kommune, Nordre Follo kommune og Oslo kommune er positive til at loven inneholder en eksempelliste. Drammen kommune mener at lovforslaget vil klargjøre kommunens plikt på det boligsosiale området, og tydeliggjøre overfor innbyggerne hvilken bistand de kan forvente å få fra kommunen. Nordre Follo kommune fremhever at en liste gir forutsigbarhet.

Huseierne støtter at bestemmelsen har en liste med eksempler på bistand. Det samme gjør Fellesorganisasjonen Trøndelag og Jussbuss. Jussbuss påpeker at det er positivt at

«det […] oppstilles en ikke-uttømmende liste over alternative bistandsmuligheter. I tillegg til at det gir saksbehandlere veiledning, vil det trolig gjøre det lettere for vanskeligstilte å etterspørre konkret hjelp.»

Endelig stiller Velferdsalliansen EAPN Norway seg positiv til at departementet lister opp eksempler, ettersom det er en tydeliggjøring de tror vil kunne bidra til økt bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. De viser imidlertid til at det er viktig at det fremgår i loven at listen ikke er uttømmende.

Asker kommune, Sandnes kommune, Stavanger kommune og Ullensaker kommune mener derimot at loven ikke bør ha en liste med eksempler på bistand. Ullensaker kommune skriver at

«[e]n slik opplisting av bistandstyper kan være ressurskrevende og skape en større forventning hos brukere, derfor mener vi at ordlyden i første og andre ledd er tydelig nok om kommunens ansvar.»

Sandnes kommune og Stavanger kommune mener at en slik liste heller bør flyttes til et rundskriv eller en veileder. Også Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd mener departementet bør vurdere å flytte opplistingen til en veileder.

Innspill til eksemplene

Statens helsetilsyn, Statsforvalteren i Innlandet og Statsforvalteren i Oslo og Viken etterlyser en nærmere redegjørelse for sammenhengen mellom eksempelet om at kommunens bistand blant annet kan gå ut på å gi råd og veiledning, og sosialtjenesteloven § 17 som gir kommunen en plikt til å «gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer». Helsetilsynet skriver:

«Noen av punktene i bestemmelsen vil naturlig også falle inn under temaer som vil dekkes av Nav-kontorets råd- og veiledningsplikt etter § 17. Dersom det innføres en egen boligsosial lov, mener Helsetilsynet at det blir uklare grenser mellom denne lovens § 5 og sosialtjenesteloven § 17. Dersom den nye loven fører til at samme tjeneste kan gis etter flere lovverk kan dette føre til både ansvarspulverisering og ansvarsfraskrivelse, noe vi mener kan få uheldige konsekvenser for brukerne.»

Statsforvalteren i Rogaland mener at bestemmelsen enten må inntas i sosialtjenesteloven § 17 eller at det i ny lov henvises til § 17.

Helsetilsynet mener videre at det er utydelige grenser mellom det å gi bistand til å beholde bolig eller forebygge utkastelse, og sosialtjenesteloven §§ 18 og 19. De skriver:

«Bistanden som foreslås gitt etter ny lov kan også ytes etter sosialtjenesteloven. Dette kan for eksempel dreie seg om stønad til depositum, etablering og husleierestanse for å beholde bolig og forebygge utkastelse.»

Askøy kommune mener at

«[d]ersom en legger opp til at kommunene i større grad skal yte praktisk bistand i konkrete kjøps- og leieprosesser, må en sikre at forbrukerrettighetene for brukerne ikke blir innskrenket. I en tvistesak etter et boligkjøp er kjøpers undersøkelsesplikt sentralt. Hva kjøper «burde visst» om en bolig på kjøpstidspunktet blir ofte det sentrale i den enkelte tvist. Dersom en i større grad legger opp til at de mest vanskeligstilte på boligmarkedet oftere stiller med kommunal representasjon på visning, må dette gjennomføres på en slik måte at forbrukerrettighetene til de som mottar disse tjenestene er de samme som for ordinære boligkjøpere. Det bør også lages statlige gjennomføringsrutiner og anbefalinger for hvordan kommuner bør praktisere slike tjenester, for å unngå å bli erstatningsansvarlige overfor kjøpere som har fått vedtak om praktisk bistand i forbindelse med boligkjøp, dersom kjøperen har fått økonomisk tap som følge av boligkjøpet.»

Bærum kommune peker på at bestemmelsen medfører en fare for at kommunen får eller utvikler en rolle som innebærer en risiko med tanke på at kommunen ikke skal være part i kjøps- eller leieprosessen. Fellesorganisasjonen Trøndelag skriver at forslaget krever at kommunen har en annen type kompetanse enn tradisjonelt boligsosialt arbeid, for eksempel meglererfaring eller juridisk kompetanse.

Flere av høringsinstansene har påpekt at alternativene om tildeling av lån, tilskudd eller annen økonomisk støtte, samt tildeling av kommunalt disponerte utleieboliger, er utydelig sett opp mot tilgrensede lovverk. Oslo kommune mener bestemmelsen bør avgrenses til å gjelde bistand i form av råd og veiledning, herunder bistand til å søke om ulike boligsosiale virkemidler.

Lier kommune peker på tildeling av kommunalt disponerte boliger og stiller spørsmål ved hvordan det skal forholde seg til kommunens egne retningslinjer for tildeling av kommunale boliger. De skriver at kommunen fortsatt ønsker å ha

«egne regler for tildeling av kommunale boliger, hvor blant annet krav til botid er et krav for bolig. Lier kommune er kjent med at dette gjelder for veldig mange kommuner, så det bør fremgå i loven hvordan § 5 h forholder seg til kommunenes egne retningslinjer eller forskrifter.»

Bergen kommune viser til at intensjonen i eksempelet om at kommunen kan gi bistand til å inngå leie-til-eie-avtaler dekkes av eksempelet om at kommunen også kan gi bistand til å søke aktuelle støtte-, låne- og tilskuddsordninger. De mener det bør fjernes som eksempel at kommunen kan bistå til inngåelse av leie-til-eie-avtaler. Det samme mener Grimstad kommune.Huseierne mener også at alternativet «leie-til-eie» bør fjernes fordi det er et udefinert begrep som inneholder mange ulike løsninger. De foreslår at det erstattes med «å inngå avtale om alternativ eierform» eller lignende.

Krav til forsvarlighet

Noen høringsinstanser mener loven bør ha et krav om forsvarlighet. Statens helsetilsyn mener det vil gi statsforvalteren bedre mulighet til å prøve påklagede vedtak, og at et forsvarlighetskrav er en forutsetning for at tilsyn skal bli et nyttig virkemiddel. Et forsvarlighetskrav vil, etter Helsetilsynets syn, kunne gi statsforvalterne rammene for et mer lærende tilsyn med oppfølging og veiledning. Helsetilsynet viser til at det er slike krav i barnevernloven, sosialtjenesteloven og helselovgivningen, og at dette er sentralt i all tilsynsvirksomhet på helse- og velferdsområdet. Helsetilsynet mener «det er uheldig dersom tilgrensende velferdstjenester ikke skal ha de samme kravene til forsvarlighet og dermed det samme grunnlaget for vurdering av praksis i en tilsynssammenheng», og at det fremstår som et «kunstig skille at brukerne skal ha krav på forsvarlig sosialfaglig oppfølging etter sosialtjenesteloven, men ikke krav på forsvarlig boligsosial oppfølging etter den nye loven».

Helsetilsynet mener det er faglig grunnlag for å fastsette et forsvarlighetskrav på det boligsosiale feltet. Tilsynet viser til at det er et godt kunnskapsgrunnlag på det boligsosiale området som kan danne basis for et krav om faglige forsvarlige tjenester.

Også Statsforvalteren i Oslo og Viken viser til at andre lovverk har krav til at «tjenesten skal være forsvarlig», og peker på at det mangler i forslag til ny lov. Arbeids- og velferdsdirektoratet «stiller spørsmål ved hvorfor ikke krav til forsvarlige tjenester blir nevnt i høringen, og […] mener i utgangspunktet at det er noe som bør vurderes tatt inn». Pasient- og brukerombudet i Oslo og Viken er inne på det samme.

Hensynet til barnets beste

Barneombudet mener det må tilføyes et punkt som tar inn barneperspektivet i plikten til å gi individuelt tilpasset bistand. Barneombudet foreslår at det presiseres at brukermedvirkning på individnivå også omfatter barnets behov og barnets rett til medvirkning. Hvis ikke barneperspektivet blir tatt inn i selve lovteksten, mener Barneombudet det bør omtales tydeligere i forarbeidene. 

Redd Barna mener at det er behov for å styrke barne- og familieperspektivet. Redd Barna mener blant annet at «det spesifikt bør omtales [i bestemmelsen] at barns behov skal ilegges betydning når bistandens art og omfang skal tilpasses».

Sikkerhet i hjemmet

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap mener at lovteksten bør nevne at kommunen også må gi råd og veiledning knyttet til sikkerhet i hjemmet. Skadeforebyggende forum mener loven bør pålegge kommunen å gi bistand til å tilpasse bolig for individuell brannsikring.

Brukermedvirkning

Gatejuristen mener at brukermedvirkning er viktig for at det boligsosiale arbeidet skal fungere best mulig. Statsforvalteren i Innlandet mener at brukermedvirkningen må presiseres sammen med eksemplene på typer bistand, herunder at det bør fremgå hvor i kommunen vanskeligstilte på boligmarkedet skal henvende seg for å få nødvendig bistand. Statsforvalteren i Oslo og Viken viser til at det er de samme vurderingene som skal gjøres etter sosialtjenesteloven § 42. Statsforvalteren mener det vil være naturlig å presisere brukermedvirkningen ytterligere, på samme måte som i rundskrivet til sosialtjenesteloven.

Helsedirektoratet mener at brukermedvirkning er for lite omtalt i lovforslaget, både på individ- og systemnivå. Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller også spørsmål om det er en svakhet at brukermedvirkning ikke er særlig behandlet i den nye loven. Kriminalomsorgsdirektoratet foreslår at kommunens ansvar for brukermedvirkning presiseres i loven, og mener at det må komme tydeligere frem at den enkeltes behov må ligge til grunn for den bistanden kommunen gir. Likestillings- og diskrimineringsombudet mener at loven bør stille konkrete krav til brukernes selvbestemmelse og involvering. Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende mener at den vanskeligstilte må ha mulighet til å ha direkte innflytelse på bistanden de får fra kommunen og foreslår at lovteksten endres slik: «Kommunen, i samarbeid med den vanskeligstilte eller/og dennes verge, vurderer hvilken bistand som skal gis». Norges Handikapforbund etterlyser forpliktelser når det gjelder brukernes medbestemmelsesrett.

11.3 Departementets vurderinger

11.3.1 Innledning

Departementet merker seg at mange høringsinstanser er positive til at kommunens plikt til å gi bistand presiseres. Departementet mener det er viktig at loven har en bestemmelse som synliggjør den direkte plikten kommunen har overfor vanskeligstilte, og som viser konkret hva denne bistanden kan bestå i.

11.3.2 Rekkevidden av bestemmelsen

Flere høringsinstanser mener at forslaget ikke går langt nok. Disse skriver at en nærmere definert gruppe burde få en lovfestet rett til bolig, og at det ikke er tilstrekkelig at kommunen får en plikt til å bistå vanskeligstilte i boligmarkedet med å skaffe eller beholde en egnet bolig.

Å lovfeste en rettighet som gir enkeltpersoner krav på varig bolig, vil innebære en klar utvidelse av kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet.

Departementet mener at det å skaffe seg en bolig er – og fortsatt bør være – et ansvar som først og fremst ligger på den enkelte. Departementet vil derfor ikke foreslå å gi enkeltpersoner rettskrav på bolig. Etter departementets vurdering vil likevel det å klargjøre og utdype den enkeltes rett til å få bistand fra kommunen, kunne føre til mer oppmerksomhet på det boligsosiale arbeidet i den enkelte kommune. Tilsvarende må gjelde for kommunens utvidede plikt til å ta boligsosiale hensyn i planstrategien og kommuneplanen, se punkt 10.3. Til sammen mener departementet at loven vil gjøre det mer forutsigbart for den enkelte hva han eller hun kan forvente av bistand fra kommunen. Det vil også kunne påvirke kommunens prioriteringer av det boligsosiale arbeidet.

11.3.3 Nærmere om kommunens bistandsplikt

At bistanden skal være individuelt tilpasset, innebærer at kommunen på en helhetlig måte skal vurdere den vanskeligstiltes økonomiske, sosiale og helse- og omsorgsmessige behov før den kan avgjøre bistandsformen.

Noen ganger vil det være tilstrekkelig å gi råd og veiledning om økonomiske forhold. Gode råd kan sette den vanskeligstilte i stand til å komme inn på boligmarkedet – enten som leier eller eier – eller til å beholde sin bolig. Det kan for eksempel være tale om personer som har evne og ressurser til selv å søke aktuelle støtteordninger, men som mangler tilstrekkelig oversikt over hvilke tilbud som finnes, og som har behov for informasjon om disse.

I andre tilfeller tilsier behovet at kommunen må gi bistand over lengre tid eller i flere omganger. Kommunen kan for eksempel først måtte gi bistand i form av råd, og senere i form av praktisk hjelp – for eksempel i en konkret leieprosess. Det kan være tale om hjelp til å lete etter bolig og bli med på visning.

At bistanden skal være individuelt tilpasset, innebærer videre at kommunen må ta hensyn til særlige behov, slik som behov for tilpasset bolig på grunn av funksjonsnedsettelse. Hvis den vanskeligstilte har barn, er hensynet til barnets beste sentralt. Kommunen må også være bevisst på språklige og kulturelle forhold hos den vanskeligstilte.

Departementet viser endelig til at kommunen også må ta i betraktning om – og i tilfelle på hvilken måte – personen som ber om bistand har fått bistand tidligere. Dersom han eller hun tidligere har fått utstrakt råd og veiledning uten at dette har resultert i en bedre bosituasjon, kan det bety at kommunen må vurdere andre tiltak for å bistå vedkommende i fortsettelsen.

Noen av høringsinstansene mener at høringsforslagets bestemmelse om kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand overfor vanskeligstilte på boligmarkedet ikke var tydelig nok på hva som skal til for at kommunen har oppfylt denne plikten.

Departementet mener likevel at det ikke er hensiktsmessig å detaljregulere hvilken type bistand kommunene skal gi i den enkelte situasjon. Det vil være svært vanskelig å forutse enhver situasjon og på den måten gi en dekkende beskrivelse av hva som forventes av kommunen. Selv om det nå presiseres i loven at kommunen har en plikt til å bistå vanskeligstilte på boligmarkedet, er det kommunen som i hvert tilfelle må vurdere og avgjøre hva slags bistand den vil gi. Dette er en videreføring av gjeldende rett. En nærmere konkretisering og krav til hvilken bistand kommunen skal gi, ville delvis vært en utvidelse av gjeldende rett – noe departementet ikke vil foreslå.

Departementet mener videre det vil føre til et lite fleksibelt regelverk dersom loven skulle detaljregulert bistanden som skal gis til den enkelte. Det er kommunen, sammen med den vanskeligstilte på boligmarkedet, som vil være nærmest til å vurdere hvordan den enkelte på best mulig måte skal følges opp. Bistanden må med andre ord vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og kommunen skal ta hensyn til den enkeltes behov. Kommunens plikt til å involvere brukeren er nærmere omtalt i punkt 12.3.3.

Departementet påpeker i den forbindelse at det gjelder et ulovfestet minstekrav til ytelser innenfor forvaltningsretten som enkeltpersoner har krav på, men hvor rettighetene i stor grad beror på skjønn eller er «ubestemte» ved at kommunen for eksempel kan velge mellom ulike hjelpetiltak, jf. blant annet Rt. 1990 s. 874 (Fusa-dommen). I Forvaltningsrett (10. utgave) av Torstein Eckhoff og Eivind Smith omtales et slikt minstekrav. Eckhoff og Smith skriver at kommunen kan vektlegge økonomiske hensyn når den bestemmer hvilken bistand den vil gi, men tilføyer (på side 449–450) at

«[s]å lenge loven som utgangspunkt gir rett til visse typer av ytelser, er det imidlertid ikke adgang til helt å uthule tilbudet. Når en rettsregel gir krav på ytelser hvis nærmere innhold et stykke på vei beror på skjønn, er det ofte rimelig å tolke den slik at et minimum må stilles til disposisjon når betingelsen for overhodet å nyte godt av dem, er oppfylt. Ellers ville jo slike bestemmelser være (tilnærmet) innholdsløse.»

Departementet bemerker også at plikten til å gi individuelt tilpasset bistand går lengre enn den alminnelige veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, og plikten til å bistå med utfylling av skjemaer mv. etter forvaltningslovforskriften § 3.

11.3.4 Eksempler på bistand

Flere høringsinstanser har uttalt seg om listen med eksempler på bistand i høringsforslaget. Høringsinstansene er delte i synet på om loven bør inneholde en slik liste eller ikke.

Departementet mener at en opplisting kan bidra til et mer likeverdig tilbud på tvers av kommunene, ettersom en liste synliggjør hvilke tiltak lovgiver forventer at kommunene vurderer som aktuelle. Eksemplene kan også gjøre det enklere for den enkelte å sette seg inn i hva slags bistand han eller hun kan forvente fra kommunen, og også senke terskelen for å be om bistand. Flere høringsinstanser har fremhevet at det er nyttig.

I lys av høringsinnspillene ser departementet likevel at en så konkret opplisting som høringsforslaget la opp til, kan føre til misforståelser. Asker kommune mener blant annet at det er uklart hvorfor departementet har foreslått en så konkret bestemmelse, samtidig som det skal være opp til kommunens frie skjønn å vurdere innholdet i bistanden. Sandnes kommune mener at opplistingen kan føre til mindre nyskaping innenfor feltet. Andre høringsinstanser viser til at eksemplene går over i hverandre, og at det derfor er vanskelig å vite hva de skal ta utgangspunkt i, både innad i bestemmelsen og opp mot annet lovverk.

Departementet har på bakgrunn av dette kommet til at loven ikke bør ha en liste med eksempler på bistand. I stedet foreslår departementet en bestemmelse som viser til at kommunens bistand både kan være i form av råd og veiledning, men også ulike former for praktisk bistand.

Departementet ser, i likhet med blant annet Oslo kommune, at det var forvirrende at forslaget viste til tildeling av økonomisk støtte og kommunale boliger som eksempler på bistand, ettersom saksbehandlingen og tildelingen av denne type virkemiddel skjer etter andre regelverk. Departementet foreslår derfor å ta disse eksemplene ut av bestemmelsens eksemplifisering. Samtidig understreker departementet at både økonomisk støtte (etter sosialtjenesteloven §§ 18 og 19 eller egne kommunale ordninger) og tildeling av kommunalt disponert bolig (etter kommunens eget regelverk), er viktige former for boligsosial bistand.

Noen høringsinstanser etterlyser en nærmere redegjørelse for sammenhengen mellom råd og veiledning og sosialtjenesteloven § 17, som gir kommunen en plikt til å «gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer». Opplysning, råd og veiledning er en av de fem individuelle tjenestene som reguleres i sosialtjenesteloven kapittel 4. Tjenesten omfatter også råd om boligforhold.

I praksis vil bestemmelsene være delvis overlappende, særlig dersom kommunen har organisert det boligsosiale arbeidet som en del av NAV-kontoret. I disse tilfellene kan råd og veiledning om boligsosiale forhold hjemles både i bestemmelsen om individuelt tilpasset bistand, og i sosialtjenesteloven § 17. Samtidig viser departementet til at sosialtjenesteloven § 17 til dels er videre enn bestemmelsen departementet foreslår; det er ikke et «inngangsvilkår» om at man må være vanskeligstilt på boligmarkedet, og den gjelder generelt (ikke bare på det boligsosiale området). Bestemmelsen departementet foreslår er videre en viktig presisering for kommunene, ved at de må kunne tilby råd og veiledning på det boligsosiale feltet uavhengig av organisering. Det er også en viktig forskjell mellom sosialtjenesteloven § 17 og plikten til å gi individuelt tilpasset bistand, ved at sistnevnte også kan være mer praktisk rettet, slik som konkret bistand i en kjøpsprosess eller bistand til å søke ulike støtte-, låne- eller tilskuddsordninger. Et av eksemplene på bistand i høringsforslaget var at kommunen kan hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet med å finne aktuelle boliger og gi praktisk bistand i en konkret kjøps- eller leieprosess. Noen av høringsinstansene mener at en slik plikt innebærer en fare for at kommunen får eller utvikler en uheldig rolle ettersom kommunen ikke skal være part i leie- eller kjøpsprosessen. Fellesorganisasjonen Trøndelag skriver at forslaget krever at kommunen har meglererfaring eller juridisk kompetanse.

Departementet er enig i at kommunen må være forsiktig i hvor langt den går i å gi råd eller på annen måte bistå i en konkret leie- eller kjøpsprosess. Det er for eksempel ikke naturlig at kommunen vurderer verdien av en bolig eller gir direkte råd om en søker burde kjøpe en bolig eller ikke. I dag er det imidlertid ikke uvanlig at NAV-kontoret bistår vanskeligstilte på boligmarkedet, for eksempel ved å finne leiligheter som er til leie, avtale visning og være med på visning. Bistanden kan også innebære hjelp til å legge inn bud eller hjelpe søkeren med å sette seg inn i kjøpsprosessen ellers. Lovforslaget er ikke ment å endre dagens praksis.

Noen høringsinstanser har innvendinger mot at «leie-til-eie» eksplisitt ble nevnt som eksempel på boligsosial bistand. Departementet er enig i at «leie-til-eie» kun er ett av flere virkemidler for å få flere med betalingsevne, men som mangler egenkapital, til å komme seg inn i eiermarkedet, slik blant annet Grimstad kommune er inne på. Slike alternative boligkjøpsmodeller er stadig i utvikling, og stadig flere modeller blir aktuelle. Departementet ser på bakgrunn av dette at det er uheldig å vise til inngåelse av avtaler om «leie-til-eie» som et eksempel i lovteksten. Departementet påpeker likevel at å inngå slike avtaler eller gi bistand til å inngå slik avtale, med en annen aktør, er en form for bistand som kommunene kan gi.

Departementet fremhever at loven skal bidra til at blant annet utsatte barn og unge og deres familier skal få god boligsosial bistand fra kommunen. Departementet er likevel ikke enig med Barneombudet i at loven bør ha et punkt som tar barneperspektivet inn i plikten til å gi individuelt tilpasset bistand, eller at det må presiseres at brukermedvirkning på individnivå også omfatter barnets behov og barnets rett til medvirkning. Hensynet til barnets beste er en grunnleggende forutsetning, som er fastsatt blant annet i FNs barnekonvensjon, Grunnloven og barneloven. Departementet viser også til vurderingen om at bestemmelsen bør omtale vanskeligstilte på boligmarkedet på generelt grunnlag og ikke fremheve enkeltgrupper særskilt.

Departementet er ikke enig med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i at det bør stå i bestemmelsen at kommunen også må gi råd og veiledning knyttet til sikkerhet i hjemmet. Selv om det i enkelttilfeller kan være behov for å gi råd om sikkerhet med tanke på bomestring, er sikkerhet, etter departementets syn, et hensyn som primært må sikres gjennom annet lovverk. Av samme grunn er departementet heller ikke enig med Skadeforebyggende forum i at bestemmelsen bør inneholde en plikt til å gi bistand til å tilpasse bolig for individuell brannsikring.

11.3.5 Tilpasset bolig

Departementet foreslår, som vist til ovenfor, å fjerne listen over eksempler på bistand hvor det blant annet fremgår at kommunen skal gi bistand til å tilpasse bolig til individuelle helse- og omsorgsmessige og sosiale behov. Departementet mener det likevel er viktig å få tydelig frem i loven at når kommunen skal bistå vanskeligstilte på boligmarkedet gjelder dette også bistand til boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonsnedsettelse eller av andre årsaker, slik det fremgår etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 i dag. Departementet foreslår derfor at dette tas inn som et eget ledd i bestemmelsen. Punkt 18.2 redegjør nærmere for forslaget om å oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7.

I plikten til å tilpasse boligen ligger det også en plikt til å sørge for at boligen er funksjonell og fysisk tilgjengelig, slik Norges Handikapforbund er inne på. Departementet er imidlertid ikke enig i at dette må fremgå direkte av lovteksten, men mener dette fremgår tilstrekkelig av presiseringen som nevnt i avsnittet over.

11.3.6 Brukermedvirkning

Flere av høringsinstansene fremhever at brukermedvirkning er viktig. Statsforvalteren i Oslo og Viken mener det vil være naturlig å presisere nærmere hva som ligger i brukermedvirkning.

Departementet er enig i at brukermedvirkning er sentralt for at det boligsosiale arbeidet skal fungere på en best mulig måte. Kommunens plikt til å sørge for brukermedvirkning var derfor hensyntatt i høringsforslaget («kommunen skal i samarbeid med den enkelte tilpasse bistandens art og omfang til den enkeltes behov»). Siden brukermedvirkning hovedsakelig er en saksbehandlingsregel, foreslår departementet å regulere dette i saksbehandlingsbestemmelsen. Departementet viser til nærmere omtale i punkt 12.3.3.

11.3.7 Krav til forsvarlighet

Noen høringsinstanser har etterlyst et krav om at den bistanden kommunen skal gi vanskeligstilte på boligmarkedet, skal være forsvarlig. Departementet viser til at behovet for et lovfestet forsvarlighetskrav må vurderes konkret på det enkelte rettsområde, slik også Statens helsetilsyn er inne på i sin høringsuttalelse.

Et krav til forsvarlighet innebærer at det lovfestes en rettslig standard eller faglig målestokk, som angir nærmere innholdet i kravene når lovbestemmelsene i seg selv ikke gir konkrete løsninger. En slik målestokk vil bidra til å utfylle rettsreglene på en annen måte enn det som følger av loven i seg selv, forarbeidene eller annen veiledning. Dette forutsetter at det finnes en normeringsmekanisme som gjør det forutsigbart for kommunene hva som er deres plikter etter loven. Departementet er enig med Helsetilsynet i at det er godt kunnskapsgrunnlag på det boligsosiale området, og at forsknings- og utviklingsarbeid har blitt prioritert gjennom flere år. Departementet mener likevel at det – i motsetning til for eksempel på helsefeltet – er vanskelig å definere en klar normeringsmekanisme som kommunene kan forholde seg til i praksis. Normen for hvilken bistand kommunen skal gi, ligger hovedsakelig i at bistanden skal være «individuelt tilpasset». Det stiller krav både til at kommunen må ha et tilbud til vanskeligstilte på boligmarkedet, at dette må være (gjøres) kjent for de som tar kontakt med kommunen med spørsmål om bistand, og at kommunen faktisk følger opp og gir bistand til dem som har rett til det.

Departementets vurdering er etter dette at et forsvarlighetskrav ikke vil bidra til å klargjøre hva kommunens oppgaver etter loven er. Departementet foreslår derfor ikke å innføre et forsvarlighetskrav. Departementet viser til at kommunene må løse oppgavene innenfor rammene av lovkravet for det boligsosiale arbeidet og nivået på bistanden, slik dette er omtalt blant annet i punkt 11.3.3. Departementet (eller en etat som får delegert oppgaven) kan på vanlig måte gi veiledning til kommunene om blant annet plikten til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet.

Til dokumentets forside