Forsiden

Prop. 132 L (2021–2022)

Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet

Til innholdsfortegnelse

20 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 7.

Paragrafen gir uttrykk for formålet med loven, og har ikke et selvstendig innhold i den forstand at den isolert sett pålegger kommunene plikter eller gir privatpersoner rettigheter. Den slår for det første fast at loven skal forebygge boligsosiale utfordringer. Dette er for å tydeliggjøre det helhetlige forebyggingsperspektivet som kommunen skal ha på det boligsosiale feltet. Denne delen av bestemmelsen er ment å gjenspeile hovedinnholdet i kommunenes ansvar etter § 5. For det andre slår paragrafen fast at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig. Begrepet vanskeligstilte på boligmarkedet er definert i § 4. Denne delen av bestemmelsen er ment å gjenspeile hovedinnholdet i kommunenes ansvar etter § 6. Paragrafen bruker kriteriet «egnet» som definisjon på boligens egenskaper. I kriteriet ligger det visse krav til boligen og nærmiljøet.

Til § 2

Paragrafen omhandler lovens personelle og stedlige virkeområde, det vil si hvem som omfattes av loven og hvor loven gjelder.

Loven gjelder ikke på Svalbard. Se nærmere omtale i punkt 8.3.2.

Hovedregelen er at loven gjelder for alle som faktisk oppholder seg i riket. Det innebærer at det i utgangspunktet ikke er krav om å være norsk statsborger, at oppholdet har en viss varighet eller har sammenheng med arbeid eller utdanning i Norge. Se nærmere omtale i punkt 8.3.3.

Loven gjelder ikke for personer som omfattes av et eller flere av unntakene i bokstav a til c. Det betyr at disse personene ikke har rett til individuelt tilpasset bistand etter § 6. Bokstav a fastslår at loven ikke gjelder for personer som oppholder seg ulovlig i Norge. Dette vil i hovedsak gjelde personer som har kommet ulovlig til landet, eller personer som fortsetter å oppholde seg i Norge ved utløpt oppholdstillatelse eller ved endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse. Hvorvidt personer med såkalt «tålt opphold» skal anses for å oppholde seg ulovlig i Norge, må vurderes konkret. Kommunen må i vurderingen særlig se hen til om personen har fått en frist for å reise ut av landet, eller om oppholdet er på ubestemt tid. Bokstav b innebærer at loven heller ikke gjelder for personer som har søkt om beskyttelse, og som har eller kan få statlig innkvartering. Dette vil i hovedsak være asylsøkere som har, eller har rett til, plass i mottak eller andre former for statlig innkvartering under behandling av asylsøknaden, herunder under eventuell behandling av en klage på vedtak i sak om asyl. Dette omfatter også personer som er i alternativ mottaksplassering. Bokstav c slår fast at personer som ikke er norske statsborgere heller ikke omfattes av loven, med mindre personen likevel anses for å ha en sterk tilknytning til Norge. Kommunen må foreta en helhetsvurdering av personens tilknytning. I helhetsvurderingen skal kommunen legge vekt på flere momenter, blant annet om personen er folkeregistrert i Norge, har ektefelle eller barn i Norge, er medlem i folketrygden og har skattemessige forpliktelser i Norge. Jo lenger en person har oppholdt seg i Norge, jo større er sannsynligheten for at tilknytningen er sterk nok til å omfattes av lovens virkeområde. Se nærmere omtale i punkt 8.3.3.

Om en person ikke anses å ha tilstrekkelig tilknytning til Norge og heller ikke er norsk statsborger, fremgår det videre av bokstav c at en person likevel omfattes av loven dersom dette følger av en folkerettslig avtale.

Til § 3

Paragrafen regulerer hvilken kommune som er ansvarlig for å gi individuelt tilpasset bistand etter loven. Hovedregelen etter første ledd gir uttrykk for det såkalte «oppholdsprinsippet», og tilsvarer sosialtjenesteloven § 3 og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1. Oppholdskommunen er den kommunen vedkommende til enhver tid oppholder seg i, enten han eller hun bor der (bostedskommunen) eller oppholder seg der mer midlertidig. Kommunen kan ikke kreve at den som ber om bistand har bodd en viss tid i kommunen. Det må imidlertid avgrenses mot personer som har svært kort opphold i kommunen, for eksempel fordi de er på gjennomreise eller på besøk eller lignende. Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 8.3.4 til 8.3.6.

Etter annet ledd gjøres det unntak fra prinsippet om oppholdskommunens ansvar når en person oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester. I disse tilfellene er det oppholdskommunen forut for inntaket i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester som skal gi bistanden. Ansvaret for å gi bistand gjelder også før utskriving, i forbindelse med utskriving og etablering. Dersom den som oppholder seg i institusjon eller lignende ønsker å bli værende i «institusjonskommunen» etter oppholdet, vil det i utgangspunktet fortsatt være oppholdskommunen forut for inntaket som skal gi bistand. I slike tilfeller vil det likevel ofte være mest praktisk at den nye kommunen («institusjonskommunen») overtar ansvaret for å gi individuelt tilpasset bistand. Dette kan avtales mellom kommunene. Hvis personen som skrives ut melder flytting til institusjonskommunen fra utskrivningstidspunktet, vil institusjonskommunen uansett bli den nye oppholdskommunen. Hva som anses som institusjon eller bolig med heldøgnsomsorgstjenester avhenger av om boformen omfatter kost og losji, har døgnbemanning og tilbyr ulike former for behandling, pleie eller omsorg, se også rundskriv til sosialtjenesteloven R35-00 punkt 2.3.1. Dette kan være institusjoner for rusbehandling, sykehjem, boliger for barn og unge under 18 år, privat forpleining, helseinstitusjoner med spesialistfunksjoner, sykehus, psykiatriske institusjoner, barne- og ungdomshjem, senter for foreldre og barn, boform med heldøgns omsorgs- og pleietjenester og fengsler. Om institusjonen er offentlig eller privat, har ikke betydning. Skoler og internatskoler, krisesentre, fosterhjem og hybelhus faller utenfor. Se nærmere omtale i punkt 8.3.5.

Etter tredje ledd første punktum kan personer som kommunen mottar integreringstilskudd for, for eksempel personer som har fått vern med flyktningstatus eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, bare få bistand i den kommunen som mottar tilskuddet. Annet punktum åpner for at disse kan flytte til en annen kommune og få bistand der hvis flyttingen er avtalt mellom kommunene. Se nærmere omtale i punkt 8.3.6.

Til § 4

Begrepet «vanskeligstilte på boligmarkedet» brukes i lovens § 1 og i § 6 første ledd.

Definisjonen bygger på de tilsvarende bestemmelsene i dagens sosialtjenestelov § 15 og dagens helse- og omsorgstjenestelov § 3-7.

Begrepet «boligmarkedet» omfatter både markedet for eide boliger og leiemarkedet.

Vanskeligstilte på boligmarkedet er personer som ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Årsaken til at personene ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet kan være økonomiske, sosiale, helse- og omsorgsmessige eller mer sammensatt. Et kjennetegn ved disse personene, er at de ikke har mulighet til å skaffe seg eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon på egen hånd.

At en person er vanskeligstilt på boligmarkedet, trenger ikke å bety at personen står uten bolig og er bostedsløs. Også den som står i fare for å miste boligen sin eller bor i en uegnet bolig eller et uegnet bomiljø, kan omfattes av definisjonen.

Det er behovet for bistand til å skaffe eller beholde en egnet bolig som er avgjørende for om man faller innenfor eller utenfor definisjonen. Også dersom problemene kan anses selvforskyldte, vil behovet for bistand medføre at en person kan vurderes å være vanskeligstilt på boligmarkedet.

Hvorvidt en person ikke selv klarer å ivareta sine interesser på boligmarkedet og derfor har behov for bistand, må alltid avgjøres konkret. I vurderingen av om en person er vanskeligstilt på boligmarkedet skal kommunen for eksempel ta hensyn til helse- og omsorgsmessige og sosiale behov, muligheter for privat- og familieliv, behovet for å beholde eller skaffe arbeid og den enkeltes muligheter for å delta i aktiviteter.

Den som på noe sikt kan opparbeide seg kapital til å kjøpe seg en egen bolig, vil ikke omfattes av definisjonen. Det er normalt heller ikke tilstrekkelig at man ikke har råd til å kjøpe en egen bolig, såfremt man på egen hånd kan leie en egnet bolig. Definisjonen omfatter ikke studenter eller unge i etableringsfasen som ikke har opparbeidet seg tilstrekkelig kapital til å komme seg inn i eiermarkedet, men må forvente å leie i en kortere eller lengre periode.

Det er i utgangspunktet ikke et krav at utfordringene har vart en viss tid. Dersom en person eksempelvis mister jobben og står i fare for å miste sin bolig dersom vedkommende ikke får bistand, vil vedkommende etter en konkret vurdering kunne anses som vanskeligstilt på boligmarkedet. Hvorvidt situasjonen har vart over tid vil likevel kunne være et moment i helhetsvurderingen av om personen er å anse som vanskeligstilt på boligmarkedet.

Når kommunen skal vurdere om noen er vanskeligstilt på boligmarkedet, vil det som regel være relevant å se hen til husstandens samlede situasjon.

Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 9.3.2 og 9.3.3.

Til § 5

Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 10.

Paragrafen regulerer kommunens oppgaver knyttet til organisering og planlegging for å sikre at kommunen oppfyller sitt ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet.

Første ledd første punktum presiserer at kommunen i sitt arbeid på det boligsosiale feltet skal sørge for samarbeid på tvers av sektorer og samordning av sine tjenester. Det følger også av kommunelovens system, ved at kommunedirektøren skal sikre at det skjer samarbeid på tvers av sektorer, dersom dette er nødvendig for å oppfylle kommunale plikter pålagt i lov eller forskrift. Vanskeligstilte på boligmarkedet vil ofte ha flere utfordringer som ikke nødvendigvis er knyttet til bosituasjonen. Kommunene må ha et system for samarbeid og samordning slik at kommunen kan se utfordringene i sammenheng, og dermed ha et best mulig tilbud til den enkelte. Medvirkningsplikten som følger av sosialtjenesteloven § 15 innebærer en plikt for kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen til å medvirke i dette arbeidet.

Første ledd annet punktum fremhever at kommunen også skal samarbeide med andre offentlige aktører for å bidra til å oppfylle sine plikter overfor personer som er vanskeligstilt på boligmarkedet. For å få oversikt over boligbehovet, vil det for eksempel kunne være nødvendig å samarbeide med spesialisthelsetjenesten og kriminalomsorgen for å kartlegge henholdsvis utskriving fra sykehus eller løslatelse fra fengsel. Husbanken er også en sentral samarbeidsaktør for kommunene. Selv om det ikke er et krav, vil interesseorganisasjoner og andre private aktører som er engasjert i boligsosialt arbeid, i mange tilfeller være egnede samarbeidsaktører for kommunen.

Se nærmere omtale i punkt 10.3.2.

Etter annet ledd første punktum skal kommunen ha oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette er en utvidelse av kommunens ansvar i forhold til gjeldende rett. Forslaget bygger på tilsvarende bestemmelse i folkehelseloven § 5 som gjelder oversikt over helsetilstanden.

Med tilpassede boliger menes boliger med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonsnedsettelse, rus- og/eller psykiske lidelser eller av andre årsaker. Dette omfatter blant annet boliger som er særlig tilpasset personer som er avhengig av rullestol, eller boliger som på grunn av sin utforming, innredning og beliggenhet er særlig egnet for eldre eller personer med rus- og/eller psykiske lidelser. Boligen kan også være tilknyttet spesielle servicetilbud og tjenester.

Se nærmere omtale i punkt 10.3.3.

Annet ledd annet punktum knytter oversikten som skal utarbeides etter første punktum opp mot planarbeidet i kommunen. Etter plan- og bygningsloven § 10-1 skal kommunen utarbeide kommunal planstrategi minst én gang i hver valgperiode og vedta den senest ett år etter kommunestyrets konstituering. At behovet for ordinære og tilpassede boliger skal inngå som et grunnlag for kommunens planstrategi, innebærer at kommunen i arbeidet med planstrategien må vurdere i hvilken grad dagens planer ivaretar utfordringene knyttet til boligbehovet i den aktuelle kommunen.

I annet ledd tredje punktum er det presisert at den kommunale planstrategien bør omfatte en drøfting av kommunens boligsosiale arbeid knyttet til det aktuelle boligbehovet i kommunen. Dersom det boligsosiale arbeidet er ivaretatt i eksisterende kommuneplaner, og disse kommuneplanene skal videreføres, behøver ikke kommunen å drøfte de boligsosiale utfordringene i planstrategien. Det bør likevel fremgå at det er gjort en slik vurdering.

Det boligsosiale arbeidet skal i henhold til annet ledd fjerde og femte punktum behandles politisk som ledd i de alminnelige plan- og beslutningsprosessene. Bestemmelsen slår fast at kommunen skal fastsette overordnede mål og strategier for det boligsosiale arbeidet i kommuneplanen, og at disse målene og strategiene skal være egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten nevnt i bestemmelsens annet ledd første punktum.

Mål og strategier innenfor det boligsosiale arbeidet kan for eksempel være virkemidler og tiltak for å sikre tilstrekkelig antall tilpassede og ordinære boliger, hvordan det skal sikres at disse plasseres i gode og egnede bomiljø, hvordan kommunen skal organisere seg for å sikre en best mulig helhetlig boligpolitikk, viktige prosedyrer, rapporteringer og evalueringer.

Det ligger også ansvar og viktige virkemidler i sektorer utenfor kommunens organisasjon. Identifisering av aktuelle og relevante samarbeidspartnere utenfor kommunen som kan bidra på det boligsosiale feltet, vil derfor også kunne være relevant. Når boligsosialt arbeid inngår i planlegging etter plan- og bygningsloven, gjelder plan- og bygningsloven kapittel 5. Dette innebærer blant annet at planmyndigheten gjennom hele planarbeidet skal sørge for åpen, bred og tilgjengelig medvirkning i lokalsamfunnet og dialog med organiserte og uorganiserte interesser.

Se nærmere omtale i de generelle merknadene i punkt 10.3.4.

Til § 6

Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 11.

Paragrafen presiserer den individuelle delen (direkte bistand) av medvirkningsansvaret som i dag er fastsatt i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, og for kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen i sosialtjenesteloven § 15.

Første ledd presiserer at kommunen skal gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Bestemmelsen pålegger ikke kommunene å ha spesifikke boligsosiale ordninger. Ei heller setter bestemmelsen noen begrensninger på kommunenes muligheter til å ha egne ordninger på det boligsosiale feltet. Det er likevel en forutsetning at kommunen har kompetanse og et tilbud som gjør kommunen i stand til å gi individuelt tilpasset bistand til dem som har krav på det. Grunnvilkåret for at kommunens plikt skal inntre, er at den som anmoder om bistand er vanskeligstilt på boligmarkedet som definert i § 4. At bistanden skal være individuelt tilpasset, innebærer at kommunen på en helhetlig måte skal vurdere den vanskeligstiltes økonomiske, sosiale og helse- og omsorgsmessige behov før den avgjør bistandsformen. Bestemmelsen gir uttrykk for en aktivitetsplikt for kommunen, men gir ikke enkeltpersoner rettskrav på at kommunen skaffer dem en bolig.

Kommunens handlefrihet til å bestemme innretning på bistanden i det enkelte tilfelle, er presisert i annet ledd første punktum. Det innebærer at det i utgangspunktet ligger til kommunens frie skjønn å bestemme hvilken bistand den vanskeligstilte skal få. Når annet punktum slår fast at bistanden skal tilpasses den enkeltes behov, så må dette ses i sammenheng med bestemmelsen om brukermedvirkning i § 7 tredje ledd.

Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 11.3.2 og 11.3.3.

Tredje ledd gir flere eksempler på hva slags bistand kommunen kan gi for å oppfylle sin forpliktelse. Bestemmelsen inneholder to kategorier av bistand; råd og veiledning på den ene siden og mer praktisk bistand på den andre siden. Råd og veiledning kan omfatte personlig økonomi, for eksempel for å rydde i gjeld og avklare fremtidig inntekt. Kommunen kan eksempelvis, i samarbeid med den vanskeligstilte, sette opp en plan for hvordan han eller hun kan bruke tiden som leietaker for å forberede seg på å kjøpe bolig. Råd og veiledning kan også ha til formål å sette den vanskeligstilte i stand til å mestre praktiske ferdigheter knyttet til det å bo i egen bolig («bomestring»). Kommunen kan for eksempel veilede om hvordan holde boligen ren og håndtere søppel. Råd og veiledning kan videre være om statlige og kommunale tjenestetilbud eller økonomiske ordninger som bostøtte, tilskudd til etablering i egen bolig, tilskudd til tilpasning av eksisterende bolig eller startlån. Kommunens tilbud kan også omfatte egne ordninger, som for eksempel kommunal bostøtte eller andre boligsosiale tiltak. Slik rådgivning og veiledning vil etter forholdene også kunne være en tjeneste etter sosialtjenesteloven § 17. Kommunen kan også veilede om andre forhold av betydning for bosituasjonen som kan gjøre den vanskeligstilte i stand til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig. Kommunen kan også oppfylle sin plikt ved å bistå mer praktisk, for eksempel ved å hjelpe med å fylle ut søknader til aktuelle støtte-, låne,- eller tilskuddsordninger eller til å søke lån i ordinære finansinstitusjoner. Bistanden kan også omfatte hjelp til å finne frem til, og søke, andre offentlige ordninger som kan hjelpe med bosituasjonen. Et annet eksempel på praktisk bistand kan være individuell booppfølging som bidrar til å bedre beboernes mulighet til å mestre tilværelsen i egen bolig. Kommunen kan også gi bistand i forbindelse med konkrete kjøps- eller leieprosesser, for eksempel ved å bistå med å søke etter aktuelle boliger eller være med på visning. Et siste eksempel er å bistå praktisk for å forebygge at noen blir kastet ut av sin bolig. Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 11.3.4.

I fjerde ledd er det presisert at kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand også omfatter bistand til å skaffe boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonsnedsettelser eller av andre årsaker. Bestemmelsen viderefører dagens § 3-7 i helse- og omsorgstjenesteloven. Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 11.3.5.

Til § 7

Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 12 og 13.

Forvaltningsloven gjelder for kommunens saksbehandling. Det omfatter blant annet bestemmelsene om saksbehandlingstid, saksforberedelse, utrednings- og informasjonsplikt og begrunnelse av enkeltvedtak.

Det følger av første ledd første punktum at kommunen skal ta stilling til om den som ber om bistand er vanskeligstilt på boligmarkedet som definert i § 4. Første punktum må ses i sammenheng med at vilkåret for å få rett til individuelt tilpasset bistand etter § 6 er at man er vanskeligstilt på boligmarkedet. Bestemmelsen stiller ikke formelle krav til hvordan en anmodning om bistand skal fremsettes, jf. formuleringen «søknad eller på annen måte». En anmodning om bistand kan følgelig være skriftlig eller muntlig. I annet punktum er det presisert at en avgjørelse om å gi eller avslå bistand er et enkeltvedtak, jf. også forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Hvis kommunen kommer til at den som ber om bistand er vanskeligstilt på boligmarkedet, følger det av annet ledd at hovedinnholdet i bistanden skal angis i vedtaket. Formålet med kravet er å sikre god saksbehandling, og at brukeren får god informasjon om hvilken hjelp kommunen vil gi. Kommunen kan for eksempel opplyse om den vanskeligstilte skal få veiledning og praktisk bistand med formål om å inngå leieavtale på det private markedet, eller om han eller hun skal få praktisk oppfølging for å unngå å bli kastet ut av sin bolig. Se nærmere omtale i punkt 12.3.2.

Det følger av tredje ledd at kommunen så langt som mulig skal samarbeide med den som skal motta bistanden, og ta hensyn til dennes ønsker («brukermedvirkningsprinsippet»). Kommunen må ta hensyn til hele husstandens (familiens) behov, herunder ta hensyn til barnets beste (se punkt 12.3.5). I begrunnelsen for vedtaket bør det fremgå hvordan den vanskeligstiltes ønsker er vektlagt. Kommunen bør videre vise at den har spurt om den vanskeligstilte ønsker en bestemt form for bistand, eller et bestemt resultat, og hvordan den har vektlagt eventuelle ønsker opp mot de øvrige hensynene. Manglende brukermedvirkning er en saksbehandlingsfeil som kan få betydning for vedtakets gyldighet, jf. forvaltningsloven § 41. Prinsippet om brukermedvirkning gjelder også når kommunen innhenter nødvendige opplysninger i saken, jf. § 9 første ledd. Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 12.3.3.

At parten har rett til å klage på et enkeltvedtak, følger av forvaltningsloven § 28. Det følger av fjerde ledd at statsforvalteren er klageinstans. Statsforvalterens prøvingskompetanse reguleres av forvaltningsloven § 34 annet ledd. Det innebærer at statsforvalteren kan prøve kommunens vurdering av om den som har bedt kommunen om bistand er «vanskeligstilt på boligmarkedet». Dette er et «rettsanvendelsesskjønn». Statsforvalteren har videre full adgang til prøve om de faktiske forholdene kommunen har lagt til grunn for sin vurdering er riktige. Statsforvalteren kan også prøve de skjønnsmessige valgene kommunen har gjort mellom lovlige alternativer. Et eksempel på det siste er hvilken type bistand kommunen har vedtatt å innvilge (opplysning, råd, veiledning, praktisk bistand mv.). Ved prøving av kommunens skjønnsutøvelse, skal statsforvalteren legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Det følger av forvaltningsloven § 34 annet ledd fjerde punktum at det skal fremgå av vedtaket hvordan klageinstansen har vektlagt hensynet til det kommunale selvstyret. Endelig kan statsforvalteren fullt ut prøve kommunens saksbehandling. Dette gjelder både om kommunen har behandlet en anmodning om bistand i tråd med alminnelige forvaltningsrettslige regler, og om kommunen har fulgt de særlige saksbehandlingsreglene i den nye loven. Det siste innebærer prøving av om hovedinnholdet i bistanden er angitt i vedtaket, og om kommunen underveis har samarbeidet med brukeren, jf. § 7 annet og tredje ledd. Se nærmere omtale i punkt 13.3.3 og 13.3.4.

Til § 8

Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 15.

Kommunens behandling av personopplysninger har grunnlag i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Etter bokstav e er behandling av personopplysninger lovlig når behandlingen er «nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». Etter artikkel 6 nr. 3 krever behandling av personopplysninger med grunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav e et supplerende rettsgrunnlag i EU-retten eller nasjonal rett. Bestemmelsen her, sammen med oppgavene kommunen får etter lovforslaget, representerer et slikt supplerende rettsgrunnlag.

«Personopplysninger» er ifølge personvernforordningen artikkel 4 nr. 1 enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person. Med «behandling» menes enhver operasjon eller rekke av operasjoner som gjøres med personopplysninger, enten den er automatisert eller ikke, jf. forordningens artikkel 4 nr. 2. Typiske eksempler på behandling er innsamling, registrering, lagring, tilpasning, endring, gjenfinning, bruk, utlevering, sammenstilling eller samkjøring og sletting. Se nærmere omtale i punkt 15.1.

Første ledd gir kommunen og statsforvalteren hjemmel til å behandle personsopplysinger som er nødvendige for å utføre oppgaver etter loven. Hjemmelen omfatter særlige kategorier personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser etter artikkel 10. Opplysninger kommunen og statsforvalteren trenger for å vurdere om personen er vanskeligstilt på boligmarkedet etter § 6, jf. § 4, og innretningen på bistanden, vil være nødvendige i bestemmelsens forstand. Det samme vil opplysninger kommunen trenger for å ha oversikt over boligbehovet og for å oppfylle sine oppgaver knyttet til planlegging etter § 5. Eksempler på opplysninger som kan være nødvendige for kommunen å behandle er videre opplysninger om inntekt, formue, gjeld, offentlige ytelser, oppholdsrett, bosted, ektefelle, barn, forsørgeransvar, helse- og omsorgsmessige forhold, arbeidsforhold, utdanning og eventuell verge. Bistanden kommunen er ansvarlig for å gi, krever primært behandling av personopplysninger om den som mottar hjelpen, men i noen tilfeller også om dennes husstandsmedlemmer.

Annet ledd presiserer at innsamlede opplysninger kan brukes til utarbeidelse av statistikk og analyser. Kommunens og statsforvalternes bruk av personopplysninger til statistikk og til analyse anses som et forenlig formål hos den behandlingsansvarlige, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b. For å sikre at personvernforordningens krav om nødvendige garantier oppfylles, kan opplysninger kun benyttes dersom formålet ikke kan oppnås ved bruk av anonymiserte opplysninger. Ved behandlingen må kommunen innføre tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre at prinsippet om dataminimering overholdes. Kommunen må som hovedregel aggregere data og jobbe med analyser der data presenteres på gruppenivå.

Mens loven fastsetter de ytre rammene for hjemmelen, hjemler tredje ledd forskriftsregulering om den nærmere behandlingen. Bestemmelsen gir eksempler på hva en slik forskrift kan regulere.

Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 15.4.

Til § 9

Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 16 og 17.

Paragrafen lovfester brukermedvirkningsprinsippet ved innhenting av opplysninger. Videre inneholder den både en generell hjemmel for kommunen til å innhente opplysninger når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven, og to spesifikke hjemler for å innhente taushetsbelagte opplysninger fra henholdsvis Folkeregisteret og skattemyndighetene.

Første ledd pålegger kommunen så langt som mulig å samarbeide med den eller de som ber om bistand for å få saken opplyst. Før kommunen eventuelt innhenter opplysninger med hjemmel i annet ledd, skal den som ber om bistand få mulighet til selv å legge frem de opplysningene kommunen trenger. Bestemmelsen bygger på sosialtjenesteloven § 43 første ledd.

Annet ledd første punktum gir kommunen en generell hjemmel til å innhente opplysninger fra andre offentlige organer. Motsatt innebærer første punktum en opplysningsplikt for offentlige organer. Innhentingshjemmelen er begrenset til opplysninger som er nødvendige for å utføre oppgaver etter loven. Opplysninger som trengs for å vurdere om personen er vanskeligstilt på boligmarkedet etter lovforslagets § 6, jf. § 4, og innretningen på bistanden, vil være nødvendige i bestemmelsens forstand. Eksempler på opplysninger som kan være nødvendige for kommunen, er opplysninger om inntekt, formue, gjeld, offentlige ytelser, oppholdsrett, bosted, ektefelle, barn, forsørgeransvar, helse- og omsorgsmessige forhold, arbeidsforhold, utdanning og eventuell verge. Annet punktum representerer en viktig begrensning i retten til å kreve opplysninger etter første punktum. Dersom opplysningene kommunen ønsker utlevert er underlagt taushetsplikt, skal spørsmålet om opplysningene likevel kan utleveres avgjøres etter de taushetspliktbestemmelsene som gjelder for avgiverorganet.

Tredje ledd gir kommunen en tilsvarende rett som etter annet ledd til å kreve opplysninger fra organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Det kan for eksempel være private rusinstitusjoner og omsorgsboliger eller aktivitetshus. Når private og organisasjoner utfører oppgaver «for» kommunen, innebærer det at det må foreligge en avtale mellom kommunen og den aktuelle aktøren.

Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 16.4.

Fjerde ledd inneholder hjemler for kommunen til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret og skattemyndighetene, når dette er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven. Første punktum oppfyller lovkravet i folkeregisterloven § 10-2. Eksempler på taushetsbelagte opplysninger som kan være nødvendige for kommunens oppgaveløsning, er opplysninger om foreldreansvar, barn og ektefelle. Annet punktum må ses i sammenheng med skatteforvaltningslovens regler om skattemyndighetenes taushetsplikt, herunder hovedregelen om at taushetsplikt ikke er til hinder for at skattemyndighetene kan utlevere taushetsbelagte opplysninger til offentlige myndigheter, dersom dette er «nødvendig for å utføre mottakerorganets oppgaver etter lov», jf. skatteforvaltningsloven § 3-3 og skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1. Lovforslagets § 9, jf. § 6, forutsetter at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at skattemyndighetene gir opplysninger til kommunen. Opplysningene kan derfor utleveres med hjemmel i skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 annet ledd bokstav h. I noen tilfeller trenger kommunen opplysningene i forbindelse med tilskudd eller andre eventuelle bidrag av offentlige midler til den vanskeligstilte. I disse tilfellene vil utleveringsadgangen også følge av skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 annet ledd bokstav a.

Eksempler på taushetsbelagte opplysninger som er nødvendige for at kommunen (mottakerorganet) kan utføre oppgaver etter loven, er opplysninger om inntekt, formue og skatteberegning. Dersom det ikke er tilrettelagt for digital deling av informasjon, kan opplysninger deles på annen egnet måte.

Bestemmelsen fastsetter de ytre rammene for innhentingshjemlene, mens femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift blant annet om hvilke opplysninger kommunen kan innhente, fra hvilke organer, og hvilke opplysninger kommunen kan innhente fra skattemyndighetene.

Se nærmere omtale i de generelle merknadene punkt 17.4.

Til § 10

Det foreslås at kravene til planstrategi og kommuneplan etter § 5 annet ledd skal være oppfylt senest fire år etter at loven trer i kraft. Overgangsbestemmelsen skal gi kommunene tid til å oppdatere planstrategien og kommuneplanen i forbindelse med rulleringen av disse, jf. plan- og bygningsloven § 11-4 første ledd, jf. § 10-1.

Til § 11

Det følger av bestemmelsen at Kongen skal fastsette når loven skal tre i kraft. Kommunene må få en viss tid til å forberede seg på de oppgavene loven pålegger dem å utføre.

Til § 12

[Til nr. 1 Endringer i sosialtjenesteloven]

Det foreslås å endre sosialtjenesteloven § 15 for å tilpasse paragrafen til den nye loven.

Første punktum slår fast at det er kommunen som sådan som har ansvaret for å bistå vanskeligstilte på boligmarkedet, og at dette ansvaret reguleres i lov om kommunens ansvar på det boligsosiale feltet. Annet punktum viderefører gjeldende rett om at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke i kommunens boligsosiale arbeid. Forslaget er nærmere omtalt i de generelle merknadene punkt 18.1.

[Til nr. 2 Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven]

Det foreslås å oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, da bestemmelsen videreføres i ny lov. Forslaget er nærmere omtalt i de generelle merknadene punkt 18.2.

Til dokumentets forside