5 Gjeldende rett

5.1 Innledning

Kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet er fordelt på ulike regelverk. I dette kapittelet omtales kommunenes ansvar etter sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Forslaget til ny lov innebærer en videreføring av det medvirkningsansvaret som er fastsatt i disse lovene i dag, men presiserer og til dels skjerper ansvaret for kommunene. Bostøtteloven, folkehelseloven og plan- og bygningsloven har også bestemmelser som omfatter kommunens ansvar på det boligsosiale feltet. Departementet foreslår ikke endringer i disse lovene, og de omtales derfor ikke i dette kapittelet.

5.2 Sosialtjenesteloven

5.2.1 Innledning

Lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) regulerer de lovpålagte sosiale tjenestene som ligger under arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV). Loven regulerer også de generelle oppgavene som kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen har ansvar for. Dette gjelder blant annet generell forebyggende virksomhet, informasjon til kommunens innbyggere, samarbeid med andre deler av forvaltningen og frivillige organisasjoner, og boliger til vanskeligstilte. Lovens formål er blant annet å bedre levekårene for vanskeligstilte, herunder ved at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, jf. § 1.

5.2.2 Midlertidig botilbud

Kommunene har plikt til å skaffe midlertidig botilbud til dem som er akutt bostedsløse. Dette følger av sosialtjenesteloven § 27. Bestemmelsen gir rettskrav på midlertidig botilbud når en person eller en familie er i en akutt nødsituasjon. Kommunen kan oppfylle denne plikten ved å tilby overnatting for eksempel i hospits, campinghytte, hotell eller kommunal bolig. Det er et mål at bruken av midlertidig botilbud begrenses i omfang, og at et opphold ikke overstiger tre måneder, jf. rundskriv til lov om sosiale tjenester i NAV (R35-00) punkt 4.27.2.3.

5.2.3 Varige botilbud

Når det gjelder varige botilbud, skal «kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet», jf. sosialtjenesteloven § 15. Bestemmelsen viderefører den tidligere sosialtjenesteloven (1991) § 3-4. Medvirkning etter sosialtjenesteloven § 15 er ikke blant de individuelle tjenestene etter loven som personer kan ha krav på å motta.

I forarbeidene er forholdet mellom kommunen og «kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen» beskrevet slik (Ot.prp.nr. 103 (2008–2009) side 34):

«Det er kommunen som sådan som har hovedansvaret for å skaffe boliger til vanskeligstilte. Som i dagens sosialtjenestelov vil den delen av kommunen som er en del av arbeids- og velferdsforvaltningen etter forslaget ha et medvirkningsansvar i dette arbeidet. Dette innebærer at denne delen av kommunen må delta i den kommunale planleggingen av hvordan boligproblem kan løses for vanskeligstilte boligsøkere generelt. Videre innebærer medvirkningsansvaret et generelt ansvar for å gjøre andre kommunale myndigheter kjent med behovene. Videre at tjenesten i samarbeid med andre instanser bør ta initiativ til tiltak som kan lette situasjonen for vanskeligstilte på boligmarkedet. Medvirkningsansvaret innebærer også at denne delen av kommunen vil ha et ansvar overfor brukerne, gjennom å bistå med råd og veiledning, tilrettelegging og finansiering der dette ikke kan dekkes på annen måte. I noen tilfeller vil det dessuten være nødvendig at tjenesten engasjerer seg direkte i å skaffe vanskeligstilte boliger.»

Det presiseres også at bestemmelsen ikke legger organisatoriske bindinger på kommunene, og at det er viktig at kommunene står «mest mulig fritt i forhold til å organisere arbeidet med boliger til vanskeligstilte ut fra behovene i den enkelte kommune».

Ansvaret etter sosialtjenesteloven § 15 omtales ofte som et «medvirkningsansvar» eller en «medvirkningsplikt». Dette ansvaret innebærer for det første at NAV-kontoret skal delta i den kommunale planleggingen av hvordan boligproblemer skal løses for vanskeligstilte boligsøkere generelt.

I rundskrivet R35-00 punkt 3.15.1 står det følgende:

«Bomiljø og beliggenhet har betydning for sosial inkludering. Konsentrasjon av boliger til vanskeligstilte kan bidra til å forsterke sosiale problemer, og NAV-kontoret bør så langt [som] mulig medvirke til å unngå dette. NAV-kontoret skal være oppmerksom på bosituasjonen til familier med barn og unge, vanskeligstilte ungdom og personer i overgangs- eller etableringsfaser.»

NAV-kontoret har et generelt ansvar for å gjøre andre deler av kommunen kjent med behovet for ordinære boliger og tilpassede boligløsninger, og bør ta initiativ til tiltak som kan lette situasjonen for vanskeligstilte i kommunen. Det siste kan NAV-kontoret for eksempel gjøre gjennom å samarbeide med andre instanser, slik som Husbanken.

For det andre innebærer medvirkningsansvaret etter sosialtjenesteloven en direkte plikt overfor de vanskeligstilte, som i hovedsak innebærer å gi råd, veiledning og tilrettelegging. Dersom dette ikke er tilstrekkelig, må kommunen i noen tilfeller engasjere seg sterkere for å skaffe bolig til vanskeligstilte. Det er likevel ingen krav om at kommunenes bistand skal gi som resultat at de(n) vanskeligstilte får en bolig.

Sosialtjenesteloven § 17 fastslår at kommunen «skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer». Dersom kommunen ikke selv kan gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det. Plikten til å gi opplysning, råd og veiledning er en tjeneste som kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal fatte vedtak om, eller som skal inngå som del av et vedtak, og er noe videre enn den alminnelige veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11.

5.3 Helse- og omsorgstjenesteloven

5.3.1 Innledning

Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) regulerer helse- og omsorgstjenester som kommunen har plikt til å sørge for.

5.3.2 Bolig tilrettelagt for heldøgns tjenester

Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a pålegger kommunen en plikt til å tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig tilrettelagt for heldøgns tjenester. Sistnevnte er en type omsorgsbolig hvor beboernes tilgang til pleie- og omsorgstjenester kan tilsvare hva beboerne hadde mottatt om de hadde bodd i sykehjem. Dersom sykehjem eller bolig tilrettelagt for heldøgns tjenester er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, har brukeren rettskrav på dette, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e. Rettigheten gjelder både korttidsopphold og langtidsplass, og kan dermed etter forholdene gi rett til et varig botilbud. Tildeling av sykehjemsplass eller tilsvarende bolig tilrettelagt for heldøgns tjenester er formelt sett tildeling av en helse- og omsorgstjeneste, men hvor slik boligform samtidig er nødvendig for å kunne yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester til den enkelte. Utløsende for rettigheten er med andre ord den enkeltes behov for helse- og omsorgstjenester, ikke den enkeltes behov for bolig.

5.3.3 Varige botilbud

Også etter helse- og omsorgstjenesteloven skal kommunen «medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet», men her med den presisering at det også gjelder «boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker», jf. lovens § 3-7. Bestemmelsene viderefører den tidligere sosialtjenesteloven (1991) § 3-4. Tidligere var medvirkningsplikten kun hjemlet i sosialtjenesteloven. Ved den nye helse- og omsorgstjenesteloven, som erstattet den tidligere kommunehelsetjenesteloven og deler av sosialtjenesteloven, ble denne plikten også videreført i helse- og omsorgstjenesteloven.

Videre fremgår det av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 første ledd at kommunen ved ytelse av helse- og omsorgstjenester skal «fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning», sammenlign sosialtjenesteloven § 17.