Om inntektssystemet

Gjennom inntektssystemet fordeles kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter. Frie inntekter består av rammetilskudd og skatteinntekter, og utgjør om lag 70 prosent av kommunesektorens samlede inntekter. For at kommunene og fylkeskommunene skal kunne gi et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne, inneholder inntektssystemet to store utjevningsmekanismer: ufrivillige kostnadsforskjeller utjevnes fullt ut (utgiftsutjevning), og skatteinntekter utjevnes delvis (inntektsutjevning).

Inntektssystemet skal bidra til et likeverdig tjenestetilbud

Norske kommuner har ulik geografi, alderssammensetning, og ulike levekår. Noen kommuner har mange barn i skolealder, andre kommuner har mange lange reiseavstander, spredt bosetting, og/eller mange eldre som trenger omsorgstjenester. Dette gjør at kommunale tjenester, som grunnskole, barnehage, og omsorgstjenester, ikke koster det samme å tilby i alle kommuner. Et viktig formål med inntektssystemet er å bidra til at kommunene og fylkeskommunenes kan gi et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne gjennom å kompensere for slike ufrivillige kostnadsforskjeller.

Skatteinntektene varierer til dels mye mellom kommunene, og gjør at kommunene har et ulikt utgangspunkt for å tilby et likeverdig tjenestetilbud til sine inntekter. For å ivareta målet om at inntektssystemet skal utjevne kommunenes forutsetninger er det også en (delvis) utjevning av skatteinntektene mellom kommunene, gjennom inntektsutjevningen.

Inntektssystemet består av ulike elementer

Frie inntekter som inntektssystemet omfordeler for å utjevne forskjeller mellom kommuner og fylkeskommuner, består av skatteinntekter og rammetilskudd.

De skatteinntektene som går inn i utjevningen er inntekts- og formuesskatt fra personlige skatteytere og naturressurskraft fra kraftforetak. Disse er omfordelt gjennom inntektsutjevningen.

Den største delen av rammetilskuddet består av innbyggertilskuddet som er omfordelt gjennom utgiftsutjevningen. I tillegg inneholder rammetilskuddet regionalpolitiske tilskudd og skjønnstilskudd.

I utgiftsutjevningen omfordeles ufrivillige kostnadsulemper

Innbyggertilskuddet utgjør hoveddelen av rammetilskuddet, og fordeles i utgangspunktet med et likt beløp per innbygger. Siden kommuner og fylkeskommuner varierer etter forhold som geografi, alderssammensetning og ulike levekår, omfordeles inntektene slik at alle får sine utgifter dekket. Kommunene og fylkeskommunene får kompensasjon for ufrivillige kostnads- og etterspørselsforskjeller gjennom utgiftsutjevningen. Opplegget for utgiftsutjevningen er ganske likt for kommuner og fylkeskommuner.  

Utgiftsutjevningen skjer ved hjelp av en kostnadsnøkkel. Kostnadsnøkkelen består av en rekke objektive kriterier, som forklarer hvorfor det er forskjeller i kommunenes utgifter til velferdstjenester. Eksempler på slike kriterier er blant annet antall barn i skolepliktig alder, antall eldre, bosettingsmønster og reiseavstander i kommunen. Kostnadsnøkkelen sørger for å omfordele denne andelen av rammetilskuddet fra kommuner som er rimeligere å drive enn landsgjennomsnittet, til kommuner som er dyrere å drive enn landsgjennomsnittet.

Hvilke data brukes i utgiftsutjevningen?

Vi legger kriteriedata inn i inntektssystemet for å beregne hvor dyre kommunene er å drive. Kriteriedata, sammen med kostnadsnøklene, blir brukt til å lage indekser for beregnet utgiftsbehov for hver kommune. Kommunal- og moderniseringsdepartementet innhenter dataene fra Statistisk sentralbyrå, Kunnskapsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Helsedirektoratet og NAV. Disse bygger i hovedsak på data fra folkeregisteret og innrapporterte data fra kommunene. Kriteriene skal oppdateres hvert år, og departementet orienterer kommunene om hvilke data som benyttes for deres kommune i forkant av beregningen av statsbudsjettet.

Regionalpolitiske tilskudd ivaretar enkelte grupper av kommuner

I rammetilskuddet inngår også regionalpolitisk begrunnede tilskudd. Disse tilskuddene skal ivareta ulike hensyn, som regional- og distriktspolitiske mål, høy befolkningsvekst og storbyutfordringer. Regionalpolitiske tilskudd til kommunene er distriktstilskudd Nord-Norge, distriktstilskudd Sør-Norge, storbytilskudd, regionsentertilskudd og veksttilskudd.

Tildelingen av distriktstilskudd Sør-Norge og distriktstilskudd Nord-Norge tar utgangspunkt i distriktsindeksen, som er et uttrykk for graden av distriktsutfordringer i en kommune.

Det eneste regionalpolitiske tilskuddet til fylkeskommunene er Nord-Norge-tilskuddet.

Skjønnstilskuddet kompenserer for spesielle lokale forhold

Skjønnstilskuddet er en del av rammetilskuddet og brukes til å kompensere kommuner og fylkeskommuner for spesielle lokale forhold som ikke fanges opp i den faste delen av inntektssystemet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet fordeler skjønnstilskuddet mellom fylkeskommunene og fastsetter den fylkesvise fordelingen av skjønnstilskuddet til kommunene. Statsforvalterne fordeler videre fylkesrammene mellom kommunene basert på retningslinjer fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Retningslinjene skal sikre en likeverdig behandling av kommunene i alle landets fylker.

Inntektsutjevningen omfordeler skatteinntekter

Skatteinntektene utgjør om lag 40 prosent av kommunesektorens samlede inntekter og litt over halvparten av sektorens frie inntekter. Skatteinntektene har derfor stor betydning for inntektsnivået i hver enkelt kommune. Det er store forskjeller i skatteinntektene mellom kommunene. Gjennom en egen inntektsutjevning utjevnes delvis disse forskjellene mellom kommunene, ved at skatteinntektene blir omfordelt fra kommuner med skatteinntekter per innbygger over landsgjennomsnittet til kommuner med skatteinntekter per innbygger under landsgjennomsnittet.

Inntektsutjevningen innebærer at kommuner og fylkeskommuner som har skatteinntekter per innbygger under et gitt nivå av landsgjennomsnittet ("referansenivå") mottar en bestemt andel av differansen mellom eget nivå og referansenivået. Andelen mellom eget nivå og referansenivået heter kompensasjonsgraden. Samtidig trekkes kommuner og fylkeskommuner som har skatteinntekt per innbygger over et gitt nivå av landsgjennomsnittet (”trekknivå”) en viss andel av skatteinntektene som overstiger dette nivået. Den andelen av skatteinntektene som blir trukket fra disse kommunene og fylkeskommunene, heter trekkgraden. Inntektsutjevningen er ulik for kommunene og fylkeskommunene.

Kommunene

Kommunenes skatteinntekter som utjevnes gjennom inntektsutjevningen, er inntekts- og formuesskatt fra personlige skatteytere og naturressursskatt fra kraftforetak. Kommunene har siden 2005 hatt en symmetrisk inntektsutjevning. Symmetrisk utjevning innebærer at referansenivået i inntektsutjevningen er landsgjennomsnittet for skatt per innbygger, dvs. 100 prosent av landsgjennomsnittet, og at kompensasjons- og trekkgrad er lik.

I dagens system er det 60 prosent symmetrisk utjevning. Dette betyr at kommuner med skatteinntekter per innbygger under landsgjennomsnittet blir kompensert for 60 prosent av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet. Se kommune B i figuren under. Kommuner med skatteinntekter per innbygger over landsgjennomsnittet får et trekk på 60 prosent av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet. Dette er tilfellet for kommune A i figuren.

For å ivareta kommuner med lav skatteinngang ekstra blir det, i tillegg til den symmetriske delen, gitt en tilleggskompensasjon til kommuner med skatteinntekter per innbygger under 90 prosent av landsgjennomsnittet. Disse kommunene blir i tillegg til den symmetriske utjevningen kompensert for 35 prosent av differansen mellom egne skatteinntekter per innbygger og 90 prosent av landsgjennomsnittet. Se kommune C i figuren. Finansieringen av tilleggskompensasjonen skjer ved at hver kommune trekkes med et likt beløp per innbygger.

I dagens system er det 60 prosent symmetrisk utjevning. Dette betyr at kommuner med skatteinntekter per innbygger under landsgjennomsnittet blir kompensert for 60 prosent av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet.

Ordningen med tilleggskompensasjon fører til at ikke alle kommuner med skatteinntekt under landsgjennomsnittet får tilført midler gjennom inntektsutjevningen. Bare de kommuner som får en kompensasjon som er høyere enn det som de må være med på å finansiere tilleggskompensasjonen, får en netto gevinst av inntektsutjevningen.

Inntektsutjevningen for den enkelte kommunen kan beregnes slik:

Symmetrisk inntektsutjevning
+ Tilleggskompensasjon
– Finansiering av tilleggskompensasjonen
= Netto inntektsutjevning

Fylkeskommunene

Fylkeskommunenes skatteinntekter som utjevnes gjennom inntektsutjevningen er, inntektsskatt fra personlige skatteytere og naturressursskatt fra kraftforetak.

Fylkeskommunene har siden 2015 hatt symmetrisk inntektsutjevning. Symmetrisk utjevning innebærer at referansenivået i inntektsutjevningen er satt til landsgjennomsnittet for skatt per innbygger, dvs. 100 prosent av landsgjennomsnittet, og at kompensasjons- og trekkgrad er lik.

I dagens system er det 87,5 prosent utjevning. Dette betyr at alle fylkeskommuner med skatteinntekter under landsgjennomsnittet per innbygger blir kompensert for 87,5 prosent av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet. Fylkeskommuner med skatteinntekter per innbygger over landsgjennomsnittet blir trukket 87,5 prosent av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet. Det er ingen tilleggskompensasjon for fylkeskommunene.

Er du interessert i nøkkeltall fra statsbudsjettet for din kommune? I nettløsningen Frie inntekter på nett finner du fordelingen av rammetilskuddet og anslaget på skatteinntektene for alle kommuner og fylkeskommuner.

De frie inntektene består av rammetilskudd og skatteinntekter på inntekt og formue fra personlige skatteytere og naturressursskatt fra kraftforetak. De frie inntektene utgjør over 70 prosent av de samlede inntektene i kommunesektoren. Frie inntekter korrigert for utgiftsbehov kan i begrenset grad bli brukt til å sammenligne inntektsnivået mellom kommuner.

Mer informasjon om frie inntekter korrigert for utgiftsbehov

Les mer om:

  • Frie inntekter

    Frie inntekter er midler kommuner og fylkeskommuner fritt kan disponere uten andre føringer fra staten enn gjeldende lover og regler.