Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

35 Saker med tilknytning til utlandet – internasjonal-privatrettslige regler

35.1 Innledning

Det er blitt stadig vanligere at mennesker forflytter seg over landegrensene for kortere eller lengre tidsperioder. Årsakene til dette er flere. Den frie bevegeligheten innen Norden og EØS-området har ført til at flere arbeider og bor i et annet land enn hjemlandet. Noen ganger følger familien med. Blant unge er det blitt vanlig å studere i utlandet. Flere pensjonister bosetter seg utenlands eller tilbringer deler av året i et annet land. I tillegg kommer dem som ikke flytter frivillig, men som følge av for eksempel krig eller forfølgelse.

En naturlig følge av den økte mobiliteten er at det etableres stadig flere rettsforhold med tilknytning til mer enn ett rettssystem gjennom statsborgerskap og/eller bosetting. Dette gjelder ikke minst på familie- og arverettens område. Internasjonal-privatrettslige spørsmål, herunder spørsmål om internasjonal skiftekompetanse, lovvalg og anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør, vil da kunne komme på spissen. Det er et økende behov for hensiktsmessige og tilgjengelige regler på dette området.

Internasjonal-privatrettslige spørsmål i forbindelse med arv og skifte er behandlet av Skiftelovutvalget på side 164–171 i NOU 2007: 16 og av Arvelovutvalget på side 175–181 i NOU 2014: 1.

35.2 Internasjonal skiftekompetanse

35.2.1 Gjeldende rett

I internordiske dødsboskifter reguleres kompetanseforholdet mellom statene av konvensjon 19. november 1934 mellem Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om arv og dødsboskifte kapittel III. Hovedregelen er at behandlingen av et dødsbo og skifte mellom arvelaterens arvinger og en gjenlevende ektefelle skal foregå i den konvensjonsstaten der arvelateren ved sin død var bosatt, jf. artikkel 19 første ledd. Skifte av et uskiftet bo foregår i den konvensjonsstaten der den gjenlevende er eller ved sin død var bosatt, jf. artikkel 19 annet ledd.

Tilknytningskriteriet som gjelder hvor en person har vært bosatt, har tidligere være forstått som det internasjonal-privatrettslige begrepet «domisil». At en person har domisil i en stat, betyr i korthet at han eller hun faktisk bor i staten og har til hensikt å bli varig boende der. Da den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte ble endret ved overenskomst 1. juni 2012, var formålet å sørge for at konvensjonen i størst mulig grad kommer på linje med EUs forordning om arv (EU 650/2012). Det er derfor ikke tvilsomt at begrepet «bosatt» i dag skal forstås på samme måte som begrepet «habitual residence» i forordningen.

Ut over reglene i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte har vi ingen generelle nedfelte regler om norske domstolers internasjonale skiftekompetanse. Skifteloven § 8 regulerer etter sin ordlyd kun hvilken norsk skiftemyndighet som er kompetent, forutsatt at det skal skiftes i Norge. Det er likevel alminnelig akseptert at deler av bestemmelsen også anvendes på grenseoverskridende saksforhold. Utgangspunktet er da at et dødsbo kan kreves skiftet i Norge dersom arvelateren ved dødsfallet var bosatt her, jf. skifteloven § 8 annet ledd første punktum. Videre forutsettes det i skifteloven § 8 femte ledd at det i enkelte nødstilfeller kan kreves skifte i Norge dersom arvelateren var norsk statsborger, men ved sin død var bosatt i utlandet. Når det gjelder felleseieskiftene, antas hovedregelen å være at norske domstoler er kompetente dersom ektefellene hadde sin siste felles bopel i Norge og en av ektefellene fremdeles har norsk bosted, jf. § 8 første ledd første punktum. Det antas at også regelen i § 8 første ledd annet punktum kan legges til grunn i internasjonale forhold. Det avgjørende etter denne bestemmelsen er om den ene ektefellen bor i Norge på skiftetidspunktet. Spørsmålet om ektefellenes statsborgerskap og om norsk bosted ble etablert før eller etter at ekteskapet tok slutt, har ikke betydning. Skifteloven § 8 første ledd tredje punktum antas på den annen side ikke uten videre å gi norske domstoler internasjonal skiftekompetanse.

Det er uklart om tilknytningskriteriet «bopel» i de tilfeller der skifteloven § 8 benyttes som utgangspunkt for skifterettens internasjonale kompetanse, skal forstås som prosessrettslig bosted eller domisil.

Når et skifte gjennomføres i Norge, omfatter det som hovedregel hele boet, jf. prinsippet om skiftets enhet.

35.2.2 Nordisk rett og EUs forordning om arv

Svenske domstolers internasjonale skiftekompetanse i dødsboskifter følger i dag av EUs forordning om arv, jf. forordningen kapittel II, artiklene 4 til 19. Hovedregelen er at et skifte foretas i den medlemsstaten der arvelateren hadde «habitual residence» på dødstidspunktet. Forordningen har i tillegg flere alternative og subsidiære grunnlag for skiftekompetanse og går dermed lenger i å regulere kompetansen enn den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte og norsk rett for øvrig.

Svenske domstolers internasjonale skiftekompetanse i saker om ektefellers og samboeres formuesforhold følger av svensk lag (1990:272) om internationella frågor rörande makars ock sambors förmögenhetsförhållanden. Det følger av § 2 at svenske domstoler er kompetente hvis saken har sammenheng med et svensk ekteskap, om «svaranden» har «hemvist» i Sverige, om «käranden» har «hemvist» i Sverige og svensk lov etter nærmere bestemmelser er gjeldende for partenes formuesforhold, om spørsmålet gjelder eiendom i Sverige, eller om «svaranden» har akseptert at saken går i Sverige. For skifte ved den ene ektefellens død gjelder det egne regler i § 2 a. Når det gjelder det svenske begrepet «hemvist», antas dette å svare til det norske domisilbegrepet. I 2017 ble det avgitt en enpersonsutredning om «Makars, registrerade partners och sambors förmögenhetsförhållanden i internationella situationer» (SOU 2017: 90). I enpersonsutredningen analyseres blant annet behovet for lovendringer i lys av EUs forordning 2016/1103 om innføring av et forsterket samarbeid på området for kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser i saker vedrørende formuesforholdet mellom ektefeller og EUs forordning 2016/1104 om innføring av et forsterket samarbeid på området for kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser i saker vedrørende formuesforholdet mellom registrerte partnere. Utredningen er for tiden til oppfølging i det svenske justisdepartementet.

I dansk rett er hovedregelen for dødsboskiftene at det kan skiftes i Danmark hvis arvelateren på dødstidspunktet hadde «hjemting» i Danmark, jf. dansk lov 26. november 2015 nr. 1335 om skifte av dødsbo § 2 første ledd. Begrepet «hjemting» skal forstås som prosessuelt bosted. Det kreves ikke domisil. Personen må gjennom bosted eller opphold ha en sterkere eller minst like sterk tilknytning til Danmark som til utlandet. Av § 2 annet ledd følger det at dersom den avdøde ikke hadde hjemting i Danmark, kan boet eller en del av det behandles i Danmark dersom den avdøde hadde dansk statsborgerskap eller annen særlig tilknytning til Danmark og etterlater seg aktiva som ikke inndras i en bobehandling i utlandet, eller dersom den avdøde etterlater seg aktiva i Danmark som ikke inndras i en bobehandling i utlandet.

Når det gjelder skifte etter endt ekteskap, har dansk lov 14. juni 2011 nr. 594 om ægtefælleskifte regler om internasjonal skiftekompetanse i §§ 4 og 5. Hovedregelen i § 4 er at en skifteanmodning kan inngis til skifteretten i Danmark hvis en av partene bor i landet. Også her er det tilstrekkelig med prosessuelt bosted. Hvis minst en av partene har annen tilknytning til Danmark, kan partene, når tvisten er oppstått, anmode om skifte i Danmark.

35.2.3 Skiftelovutvalgets og Arvelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår i NOU 2007: 16 å lovfeste at et dødsbo skal kunne skiftes i Norge dersom arvelateren hadde fast bosted her ved dødsfallet, jf. lovforslaget § 1-4 første ledd og utredningen side 167–169. Begrepet «fast bosted» foreslås definert i loven og skal forstås som internasjonal-privatrettslig domisil. I tillegg foreslår Skiftelovutvalget at det skal være en viss mulighet for å få skiftet i Norge også om arvelateren ikke hadde fast bosted her ved dødsfallet, jf. forslaget til § 1-4 annet ledd. Utvalget foreslår at det i så fall som hovedregel bør kreves dokumentasjon fra myndighetene i bostedslandet om at boet ikke kan kreves skiftet der, se side 168 i utredningen.

I Arvelovutvalgets utredning i NOU 2014: 1 foreslår Arvelovutvalget visse justeringer i Skiftelovutvalgets forslag, se side 178. Arvelovutvalget foreslår som hovedregel at det skal kunne skiftes i Norge dersom arvelateren hadde sitt siste «vanlige bosted» i Norge. Begrepet skal forstås som «habitual residence», se nærmere punkt 35.2.5. Arvelovutvalget foreslår videre en noe mer fleksibel og dynamisk bestemmelse om nødkompetanse sammenliknet med Skiftelovutvalgets forslag til § 1-4 annet ledd. Arvelovutvalgets forslag til justert ordlyd er inntatt på side 231 i utredningen.

Skiftelovutvalget foreslår også en ny bestemmelse om internrettslig verneting for de tilfellene der et dødsboskifte skal foretas i Norge selv om arvelateren ikke var bosatt her, jf. lovforslaget § 1-5 tredje ledd og utredningen side 169. Skiftelovutvalget foreslår at skiftet i disse sakene skal foregå ved Oslo byfogdembete.

For så vidt gjelder skifte etter ekteskapsloven i forbindelse med samlivsbrudd, foreslår Skiftelovutvalget at dette skal kunne foretas i Norge når vilkårene for å reise ekteskapssak her er oppfylt etter ekteskapsloven § 30 b, jf. forslaget til ny § 98 første ledd i ekteskapsloven. Det foreslås en regel om internrettslig verneting i forslaget til § 98 annet ledd.

35.2.4 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete er i sin høringsuttalelse til Skiftelovutvalgets utredning positiv til de foreslåtte reglene om internasjonal skiftekompetanse og har heller ikke innvendinger mot forslaget til § 1-5 tredje ledd.

Oslo byfogdembete har også uttalt seg om forslaget i Arvelovutvalgets utredning og støtter Arvelovutvalgets forslag til endringer i Skiftelovutvalgets lovforslag. Oslo byfogdembete uttaler blant annet:

«Når det gjelder nødkompetanse, er Arvelovutvalgets forslag i hovedsak i tråd med Skiftelovutvalgets forslag, som vi sluttet oss til i vår høringsuttalelse. Det foreslås imidlertid visse justeringer. Under henvisning til EU-forordningen, foreslås at skifte kan gjennomføres i Norge, når øvrige vilkår foreligger, så lenge ingen krever skifte i den staten der avdøde hadde sitt siste vanlige bosted. Dette innebærer en viss oppmykning i forhold til forslaget fra Skiftelovutvalget, jf. «kan»-kravet. Vi slutter oss til denne justeringen.»

35.2.5 Departementets vurdering

Departementet følger opp Skiftelovutvalgets forslag om å lovfeste de mest sentrale reglene om internasjonal skiftekompetanse ved skifte av dødsbo. Sentralt ved utformingen av reglene om internasjonal skiftekompetanse er spørsmålet om når en sak har så nær tilknytning til Norge at det er naturlig at norske myndigheter gjennomfører skiftet. Ved utarbeidelsen av reglene bør det videre legges vekt på hensynet til internasjonal rettsenhet. Departementet har særlig sett hen til reglene i EUs forordning om arv. I tråd med norsk lovgivningstradisjon går departementet likevel inn for et enklere regelsett enn det som følger av forordningen.

Departementet foreslår at et dødsbo kan skiftes i Norge dersom arvelateren på dødstidspunktet hadde «sitt vanlige bosted» her, jf. § 85 første ledd i lovforslaget. Dersom arvelateren ikke hadde sitt vanlige bosted i Norge, vil utgangspunktet være at skiftebehandlingen ikke hører inn under norsk skiftemyndighet. Tilknytningskriteriet «sitt vanlige bosted» er ment å svare til det internasjonalt innarbeidede begrepet «habitual residence». Hovedregelen om internasjonal skiftekompetanse vil dermed tilsvare hovedregelen i EUs forordning om arv og i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte. Hvor en person har sitt vanlige bosted, vil bero på en konkret og samlet vurdering av flere faktorer. Som et utgangspunkt vil personens vanlige bosted være der han eller hun har sentrum for sine livsinteresser. I motsetning til tilknytningskriteriet «fast bosted» inneholder ikke «sitt vanlige bosted» et krav om at arvelateren må ha hatt til hensikt å bli varig boende i Norge. Et krav om hensikt kan være vanskelig å bevise og derfor utfordrende å praktisere. I tillegg kan kravet om hensikt bli oppfattet som mindre treffende i et moderne samfunn med økt mobilitet.

Tilknytningskriteriet «sitt vanlige bosted»/«habitual residence» er ikke klart definert i nasjonal eller internasjonal rett. Det gir begrepet fleksibilitet og utsikt til å bli utviklet over tid og i tråd med ulike rettskilder. Departementet finner det heller ikke hensiktsmessig å definere begrepet i den nye loven om arv og dødsboskifte.

Det nevnes for øvrig at i de senere årene er «vanlig bosted» inntatt som kriterium også i andre lover der det på tilsvarende måte er behov for å stille krav til en persons tilknytning til Norge. Det vises til lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar § 2 (jf. Prop. 18 L (2014–2015) side 26–27), lov 4. september 2015 om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 8, lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre §§ 81, 81 a, 82, 83 og 84 a, lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 1-2, lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 30 d og lov 16. juni 2017 nr. 48 om adopsjon §§18 til 22 og §§ 43, 44, 46 og 48.

I enkelte tilfeller kan det være behov for å få skiftet boet i Norge selv om arvelateren ikke hadde sitt vanlige bosted her ved dødsfallet. Departementet foreslår derfor at det gis en viss adgang til dette i tråd med Skiftelovutvalgets forslag. Departementet er imidlertid enig med Arvelovutvalget i at det er hensiktsmessig med en noe mer dynamisk og fleksibel bestemmelse enn den som var foreslått av Skiftelovutvalget. Departementet viser til Arvelovutvalgets begrunnelse på side 178 i NOU 2014: 1 og foreslår i lovforslaget § 85 annet ledd en regel som er utformet i samsvar med Arvelovutvalgets justerte lovforslag.

Dersom arvelateren var bosatt i Norge på dødstidspunktet, følger det av de internrettslige vernetingsbestemmelsene i hvilken rettskrets boet skal skiftes. Dersom arvelateren ikke var bosatt i Norge, synes det etter gjeldende rett ikke å være avklart i hvilken rettskrets skiftet skal skje. Departementet foreslår i samsvar med Skiftelovutvalgets lovforslag å lovfeste at skiftet i slike tilfeller skal foretas ved tingretten for Oslo, jf. lovforslaget § 84 tredje ledd. Dette fremstår som en bedre løsning enn å knytte kompetansen til stedet hvor arvingene oppholder seg, arvelateren hadde formue eller liknende. Ved slike alternativer vil det kunne oppstå tilfeller hvor flere domstoler er kompetente, og det kan oppstå tvister om hvor skiftet skal gjennomføres. Ved å legge kompetansen til én spesielt utpekt domstol vil man unngå slike problemer. Departementet mener med forslaget ikke å gripe inn i den nærmere arbeidsfordelingen mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete. Kompetansefordelingen mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete reguleres i forskrift 4. mars 2016 nr. 213 om domssogns- og lagdømmeinndeling § 20.

Mens det for dødsboene er naturlig å knytte den internasjonale skiftekompetansen til arvelaterens bosted på dødsfallstidspunktet, kan det ved et skifte etter ekteskapsloven i forbindelse med samlivsbrudd være mer usikkert hvilket tilknytningskriterium som er mest hensiktsmessig. Et dødsbo vil alltid være knyttet til én person (arvelateren), mens det ved skifte ved samlivsbrudd er to involverte parter som skal fortsette sine liv. Forholdene kan her være svært ulike. Ektefellene vil vanligvis ha hatt felles bosted under ekteskapet, men ikke alltid, og ektefellene kan ha vært gjennom en faktisk separasjon før midlene skal deles. Videre kan det være at en av eller begge ektefellene før skiftebehandlingen flytter bort fra den rettskretsen hvor den felles boligen lå, og det kan også tenkes at en av dem eller begge flytter til et annet land.

De internasjonal-privatrettslige spørsmålene som reiser seg i den internasjonale familieretten, er komplekse. Reglene om kompetanse og lovvalg varierer med de ulike aspektene av internasjonale ekteskap. For eksempel har vi i dag forskjellige kompetanseregler for ekteskapsoppløsning og for skifte, og hovedregelen om lovvalget for formuesordningen mellom ektefellene avviker fra disse igjen. En helhetlig regulering av de internasjonal-privatrettslige spørsmålene som reiser seg i den internasjonale familieretten, vil kreve nærmere utredning.

Departementet har vurdert Skiftelovutvalgets forslag om at skiftebehandlingen kan foretas i Norge når vilkårene for å reise ekteskapssak her er oppfylt etter ekteskapsloven § 30 b. Etter departementets syn er det ikke hensiktsmessig å koble den internasjonale skiftekompetansen opp mot ekteskapsloven § 30 b. Det vises blant annet til at denne bestemmelsen tar utgangspunkt i «saksøkerens» og «saksøktes» tilknytning til Norge. Denne terminologien passer ikke så godt i relasjon til forslaget til § 96 første og annet ledd i ekteskapsloven om hvem som kan kreve offentlig skifte. Departementet foreslår i stedet en egen kompetansebestemmelse for skifte ved samlivsbrudd etter ekteskapsloven der det avgjørende er om én av ektefellene har sitt vanlig bosted i Norge på skiftetidspunktet. Det vises til forslaget til ny § 97 første ledd første punktum i ekteskapsloven.

Dersom ingen av ektefellene har sitt vanlige bosted her i landet, men minst én av dem har en annen klar tilknytning til Norge, foreslår departementet at det skal kunne skiftes her dersom ektefellene i fellesskap begjærer det, og skiftemyndigheten finner det hensiktsmessig, jf. forslaget til ny § 97 første ledd annet punktum i ekteskapsloven. Alternativet i annet punktum er ment som en sikkerhetsventil for de tilfellene der det etter en mer konkret vurdering anses som hensiktsmessig at skiftet gjennomføres i Norge.

Departementet følger, med visse tilpasninger, opp Skiftelovutvalgets forslag til regler om internrettslig verneting i forslaget til ekteskapsloven ny § 97 annet ledd.

35.3 Lovvalg – skifteprosessuelle regler

Dersom norske domstoler har internasjonal skiftekompetanse i en sak, må det også tas stilling til hvilket lands lov som skal legges til grunn for skiftebehandlingen. I internordiske forhold er dette regulert i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte artikkel 19. Spørsmålet om internasjonal skiftekompetanse og lovvalg er i bestemmelsen knyttet sammen, og det vises derfor til proposisjonen punkt 35.2.1. For dødsboskifter i saker som ikke bare knytter seg til nordiske land, og for felleseieskiftene har vi ingen nedfelte regler om lovvalg for så vidt gjelder de rent skifteprosessuelle reglene. Dette er også rettstilstanden i Sverige og Danmark.

Skiftelovutvalget har ikke foreslått lovvalgsregler for selve skiftebehandlingen. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om spørsmålet.

Det dreier seg i disse tilfellene om regler som i hovedsak er av rent prosessuell karakter. I den internasjonale prosessretten er det av praktiske grunner normalt stedet der saken skal behandles av domstolene, som utgjør den sentrale tilknytningen, jf. prinsippet om lex fori. Hensynet til personens tilknytning til reglene, for eksempel gjennom bosted, slår da ikke til med like full tyngde. Departementet ser det som naturlig at norske domstoler bruker norsk lov ved skiftebehandlingen, og foreslår regler som slår dette fast i forslaget til ny lov om arv og dødsboskifte § 85 tredje ledd og i ekteskapsloven ny § 97 første ledd tredje punktum. Det antas at forslaget er i samsvar med gjeldende rett.

35.4 Lovvalg – arverettslige regler

35.4.1 Gjeldende rett

Dersom en norsk domstol har internasjonal skiftekompetanse i et dødsboskifte, er det også et spørsmål hvilket lands materielle arverett som skal legges til grunn for fordelingen av arven.

Det følger av den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte artikkel 2 første ledd at det som hovedregel er arvereglene i den kontraherende staten der arvelateren ved sin død var bosatt, som legges til grunn. Etter endringsoverenskomsten i 2012 forstås tilknytningskriteriet «bosatt» som vanlig bosted, jf. punkt 35.2.1. Dersom arvelateren ved sin død åpenbart hadde en nærmere tilknytning til en annen kontraherende stat, skal denne statens rett benyttes, jf. artikkel 2 annet ledd. Konvensjonen åpner også for at arvelateren selv i en viss utstrekning kan bestemme hvilket lands arverett som skal anvendes, jf. artiklene 3 til 3b. Valgadgangen er begrenset til statsborgerlandets rett. Det følger av arveloven § 76 annet ledd at en ektefelles eller en samboers rettigheter etter arveloven kun kan begrenses ved et slikt lovvalg dersom ektefellen eller samboeren har fått kunnskap om det før arvelateren døde. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2017. Ytterligere bestemmelser om lovvalg er gitt i artiklene 9 til 18.

I saker som ikke omfattes av den nordiske konvensjonen, følger lovvalgsreglene for arvefordelingen av ulovfestet rett. Den sedvanerettslige hovedregelen er at arverettslige spørsmål avgjøres etter arvelaterens siste domisillands rett. Det er uklart om arvelateren ved testament eller på annen måte kan velge hvilket lands arverett som skal anvendes på skifteoppgjøret. Det er også uklart hvilke staters rett som i så fall kan velges.

Lovvalgsreglene om formkrav for testamenter er lovfestet i arveloven §§ 54 (opprettelse) og 59 (tilbakekall). Reglene bygger på Haagkonvensjonen av 5. oktober 1961 om testamentsform, som Norge har tiltrådt.

Undertiden kan situasjonen være at den aktuelle saken har sin avgjørende tilknytning til en rettsorden som strider mot vår grunnleggende rettsfølelse. Det følger av de ulovfestede reglene om ordre public at en rettsregel i fremmed rett ikke kan anvendes dersom den fører til et resultat i den konkrete saken som klart strider mot grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett.

35.4.2 Nordisk rett og EUs forordning om arv

I Sverige følger lovvalgsreglene av EUs forordning om arv kapittel III. Reglene er universelle, jf. artikkel 20. Hovedregelen er at loven i den staten der arvelateren hadde «habitual residence» på dødstidspunktet, skal anvendes, jf. artikkel 21 nr. 1. Det følger av artikkel 21 nr. 2 at dersom det unntaksvis fremgår av alle sakens omstendigheter at arvelateren på dødstidspunktet hadde klart tettere tilknytning til en annen stat, er det denne statens lovgivning som skal anvendes. I artikkel 22 fremgår det at en person kan velge statsborgerskapslandets lov som gjeldende for arvefordelingen. Artikkel 23 angir det nærmere anvendelsesområdet for den loven som skal anvendes. Lovvalgsreglene i forordningen er omfattende. Ytterligere regler om lovvalg er gitt i forordningen artikkel 24 til 38.

Danmark har ikke regler om lovvalg i sin arvelov. Det følger av dansk ulovfestet rett at man i Danmark anvender arvelaterens siste domisillands rett.

35.4.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget behandler lovvalgsreglene på side 178–181 i NOU 2014: 1. Utvalget foreslår som § 68 i sitt forslag til ny arvelov en fravikelig hovedregel om lovvalg som går ut på at det er arveretten i den staten der arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted, som skal anvendes. Utvalget viser til at det vil være hensiktsmessig å ha de samme lovvalgsreglene som i EU-forordningen. Videre uttaler utvalget at skiftebehandlingen blir enklere med samme kriterium for skiftekompetanse og lovvalg. Hovedregelen blir da at i de tilfeller der det skal skiftes i Norge, skal norsk arverett anvendes.

Arvelovutvalget foreslår ikke et skjønnsmessig unntak fra hovedregelen slik man har i EUs forordning om arv og den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte. Arvelovutvalget foreslår med andre ord ikke en unntaksregel for tilfeller der det av sakens omstendigheter fremgår at arvelateren hadde en klart nærmere tilknytning til en annen stat enn den staten der han eller hun hadde sitt siste vanlige bosted. Utvalget uttaler på side 179:

«Utvalget mener at allerede hovedregelen om siste vanlige bosted gir en viss fleksibilitet ved at kriteriet vanlig bosted innebærer at det er den staten der avdøde hadde senteret for sine livsinteresser, som skal identifiseres. Et unntak basert på «nærmeste tilknytning» innebærer en langt mer uklar og skjønnsmessig regel enn om det bare er kriteriet vanlig bosted som er avgjørende. Utvalgets generelle utgangspunkt er at det er formålstjenlig med enkle og klare regler, og dette gjelder også for den internasjonale privatretten.»

Arvelovutvalget foreslår at arvelateren skal ha adgang til å velge statsborgerlandets arverett, tilsvarende valgadgangen som følger av forordningen og den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte. Utvalget viser til at en slik valgadgang gir arvelateren god forutsigbarhet med hensyn til hvilken stats rett som kommer til anvendelse. Utvalget legger til grunn at dersom en person har flere statsborgerskap, skal han eller hun kunne velge retten i en av de statene der vedkommende er statsborger.

Arvelovutvalget foreslår at arvelaterens lovvalg må være uttrykkelig og i testaments form. Utvalget foreslår videre at kravet etter § 7 i lovforslaget i utredningen (§ 10 i departementets lovforslag) om at et testament som begrenser den gjenlevende ektefellens rett til arv eller uskifte, er gyldig bare hvis den gjenlevende har fått kunnskap om testamentet, skal gjelde tilsvarende når arvelateren treffer en bestemmelse om lovvalg. Utvalget viser til at en bestemmelse om lovvalg kan få samme betydning for ektefellen som en testamentsbestemmelse.

Av pedagogiske hensyn foreslår utvalget å lovfeste det i dag ulovfestede forbeholdet om ordre public, se side 181 i utredningen og § 71 i utvalgets lovforslag.

Arvelovutvalget foreslår i § 70 i sitt lovforslag en videreføring av arvelovens regler om lovvalget for formkrav for opprettelse av og tilbakekall av testamenter. Når det gjelder bakgrunnen for disse reglene, vises det til side 180–181 i utredningen.

35.4.4 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete, Den norske Dommerforening og Seniorsaken er positive til en lovfesting av reglene om lovvalg i tråd med utvalgets forslag.

Når det gjelder spørsmålet om å innta et skjønnsmessig unntak fra hovedregelen om at arvelaterens vanlige bosted er avgjørende for lovvalget, er Oslo byfogdembete enig med Arvelovutvalget i at en slik bestemmelse vil skape uklarhet, og peker på at det allerede foreligger tilstrekkelig fleksibilitet i den foreslåtte hovedregelen. Seniorsaken er positiv til et slikt unntak og viser blant annet til hensynet til den internasjonale enhetsløsningen.

Når det gjelder forslaget om å lovfeste en rett for arvelateren til selv å foreta et lovvalg, uttaler Oslo byfogdembete:

«I dagens internasjonale samfunn er det vanskelig å ikke være åpen for at arvelater skal ha en valgadgang på dette området. Det er imidlertid særlige utfordringer knyttet til det forhold at norske domstoler skal dømme etter fremmed rett. Også i den alminnelige dødsfallsbehandling med utstedelse av skifteattester, vil saksbehandlingen bli svært komplisert. Det å skaffe seg kunnskap om ulike lands rettsregler, i særdeleshet de land som ligger fjernt fra vår rettstradisjon, vil være ressurskrevende.
[…]
Oslo byfogdembete mener at man for de tilfeller hvor arvelater ved sin død har både vanlig bosted i Norge og i tillegg er norsk statsborger, men samtidig har statsborgerskap fra et annet land, bør vurdere en regel som fastsetter at norsk rett skal komme til anvendelse. Har man Norge som vanlig bosted og i tillegg norsk statsborgerskap, må tilknytningen til Norge sies å være såpass tung at det ikke vil være urimelig å eliminere retten til å velge arveretten i den andre staten. For øvrig bemerkes at det forhold at enkelte stater ikke tillater sine borgere å frasi seg sitt opprinnelige statsborgerskap, er et tilfeldig grunnlag å basere valgretten på.»

Seniorsaken uttaler følgende om dette:

«Bestemmelsen om lovvalg er etter Seniorsakens vurdering en meget praktisk regel som gir en person mulighet til å skape klarhet i hvilket lands arvelov som skal anvendes. For en såkalt norsk «Syden pensjonist» vil denne regelen innebære at man har muligheten til å velge norsk arvelov til tross for at man flytter til andre land. En norsk pensjonist vil som regel ha mer kjennskap til norske arveregler enn til reglene i tilflyttingslandet. Det kan videre være vanskelig å sette seg inn i andre lands regler pga. språkbarriere. Arveloven er videre til en stor del kulturbetinget og hensyn bak ulike regler i andre lands arvelov kan være mindre interessante for en person som flytter til varmere strøk på sine eldre dager.
Regelen om lovvalg vil gi forutsigbarhet og man unngår den usikkerheten som ligger i konflikt mellom ulike rettsvalgsregler. Bestemmelser om rettsvalg vil imidlertid møte på en utfordring ifht. reglene om uskiftet bo. De fleste land har ingen ordning tilsvarende norske regler om uskifteretten. Etter vår vurdering krever en særegen ordning som uskifteretten også særegne bestemmelser ifht. internasjonal arverett. Etter vår vurdering bør dette forholdet behandles under bestemmelsene om internasjonal arverett.»

35.4.5 Departementets vurdering

Departementet følger i hovedsak opp Arvelovutvalgets forslag til regler om lovvalg i internasjonale arvesaker. En lovfesting av lovvalgsreglene vil bidra til klargjøring av til dels uavklarte rettsspørsmål og gi større forutberegnelighet.

Departementet foreslår som en hovedregel at det er arveretten i den staten der arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted, som skal anvendes ved fordelingen av arven, se § 78 i departementets lovforslag. Når det gjelder valg av tilknytningskriterium («sitt vanlige bosted») og forståelsen av dette begrepet, vises det til punkt 35.2.5.

Departementet er enig med Arvelovutvalget i at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste et unntak basert på «nærmeste tilknytning». Departementet viser til Arvelovutvalgets begrunnelse for dette.

Departementet følger i lovforslaget § 79 også opp forslaget om å lovfeste en begrenset rett for arvelateren til selv å velge hvilken stats arverett som skal anvendes. En valgadgang vil gi arvelateren forutsigbarhet med hensyn til fordelingen av arv etter ham eller henne. En valgadgang er særlig begrunnet i hensynet til borgere som på tross av at de har sitt vanlige bosted i Norge, har en sterkere kulturell tilknytning til et annet land. En viss adgang til selv å bestemme lovvalget er for øvrig i samsvar med rettsutviklingen internasjonalt. Departementet er imidlertid enig i innspillet fra Oslo byfogdembete om at det bør gjøres unntak for tilfeller der personen både har sitt vanlige bosted i Norge og har norsk statsborgerskap. Begrunnelsen for valgretten slår ikke til i samme grad når arvelateren har en så sterk tilknytning til Norge. I tillegg er det ønskelig å begrense de tilfellene der norske domstoler må anvende utenlandsk rett.

Når det gjelder høringsuttalelsen fra Seniorsaken, vil departementet bemerke at valgretten gjelder for dem den norske arveloven gjelder for, jf. § 78. Hadde arvelateren ved dødsfallet ikke sitt vanlige bosted i Norge, får de norske arvereglene ikke anvendelse, og dermed heller ikke § 79. Lovforslaget § 79 gir etter dette en adgang til å velge bort norsk rett, ikke til å velge norsk rett hvis det er et annet lands rett som gjelder i utgangspunktet. For en arvelater som har sitt vanlige bosted i et land som EUs forordning om arv gjelder for, gir forordningen i artikkel 22 en adgang til å velge statsborgerlandets rett. Forordningens lovvalgsregler er etter artikkel 20 universelle. Departementet antar derfor at disse reglene kan få anvendelse også for norske statsborgere.

I lovforslaget § 81 foreslår departementet i samsvar med Arvelovutvalgets forslag å lovfeste det i dag ulovfestede forbeholdet om ordre public. Departementet er enig med Arvelovutvalget i at en lovfesting kan være hensiktsmessig av pedagogiske grunner.

Departementet følger opp Arvelovutvalgets forslag om å videreføre arveloven §§ 54 og 59 om lovvalg for formkrav til testamenter, se § 80 i departementets lovforslag.

35.5 Anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør

Det følger av den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte artikkel 27 at avgjørelser som er truffet i en av konvensjonsstatene om behandlingen av et dødsbo eller et skifte mellom den avdødes arvinger og en gjenlevende ektefelle, er bindende også i de andre statene. Når det gjelder anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser eller forlik om rett til arv eller legat, om en gjenlevende ektefelles rettigheter, om dødsboskifte og om ansvar for en arvelaters gjeld, gjelder loven i det landet der anerkjennelse eller fullbyrdelse skal finne sted, jf. konvensjonen artikkel 28. Det er utarbeidet felles nordiske lover på dette området i Danmark, Finland, Norge og Sverige. I Norge følger disse reglene av lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrdelse av nordiske dommer på privatrettens område. På familierettens område har den nordiske familierettskonvensjonen (konvensjon 6. februar 1931 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål) artikkel 22 regler om anerkjennelse av avgjørelser som er truffet i en av konvensjonsstatene i henhold til nærmere bestemte artikler i konvensjonen. En avgjørelse legges til grunn uten videre.

Skifteloven har ikke regler om anerkjennelse av utenlandske skifteavgjørelser. Skiftelovutvalget beskriver gjeldende rett slik på side 166–167 i NOU 2007: 16:

«I teori og praksis er det antatt at utenlandske skifteoppgjør anerkjennes i Norge dersom arvelateren var bosatt i utlandet. Som en følge av dette aksepteres på samme vilkår også en skifteattest som er utstedt av andre lands myndigheter eller en testamentsfullbyrder som er gitt kompetanse av andre lands myndigheter. Også en skifteattest som er utstedt av myndighetene i et annet land enn bostedslandet vil trolig aksepteres såfremt det kan fremlegges dokumentasjon fra kompetent myndighet i bostedslandet om at boet ikke skiftes der. Dersom arvelateren var bosatt i Norge, vil muligens en skifteattest som er utstedt i et annet land som arvelateren hadde sterk tilknytning til, aksepteres dersom ingen har krevd privat eller offentlig skifte innen 60 dager etter dødsfallet, jf. skifteloven § 81.»

Utenlandske skifteoppgjør anerkjennes likevel ikke dersom de er i strid med vesentlige rettsgrunnsetninger i norsk rett (ordre public).

EUs forordning om arv har regler om anerkjennelse, eksigibilitet og fullbyrdelse av rettsavgjørelser i kapittel IV artikkel 39 til 58. Hovedregelen er at rettsavgjørelser som er truffet i en medlemsstat, anerkjennes i de øvrige medlemsstatene uten at det stilles krav om at en særlig prosedyre følges, jf. artikkel 39 nr. 1. Forordningen artikkel 40 gir ulike grunner for ikke å anerkjenne en rettsavgjørelse. En rettsavgjørelse anerkjennes blant annet ikke dersom den er i åpenbar motstrid med grunnleggende rettsprinsipper (ordre public) i den medlemsstaten anmodningen rettes til. Kapittel V har bestemmelser om aksept av offisielt bekreftede dokumenter og offisielt bekreftede dokumenters og rettsforliks eksigibilitet. Videre har kapittel VI bestemmelser om innføring av et europeisk arvebevis.

I Sverige har man ut over forordningen særlige regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av henholdsvis nordiske avgjørelser og avgjørelser fra øvrige tredjeland i Lag (2015:417) om arv i internationella situasjoner.

Skiftelovutvalget foreslår å videreføre gjeldende rett om anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør, se side 170–171 i NOU 2007: 16. Utvalget mener at det ikke er behov for lovfesting av dagens ulovfestede regler. Utvalget uttaler:

«Utvalget er kommet til at det ikke er behov for lovfesting av de ulovfestede reglene om anerkjennelse av utenlandske skifteavgjørelser. Hovedreglene vedrørende anerkjennelse synes å være tilstrekkelig presise og kjent og gir i så måte den nødvendige rettssikkerheten. Når det gjelder unntak fra hovedreglene, eksempelvis ordre public-forbeholdet, vil det under enhver omstendighet neppe kunne gis presise regler.»

Under høringen gir Den Norske Advokatforening uttrykk for følgende (som departementet antar knytter seg til spørsmålet om anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør i Norge):

«Advokatforeningen savner at det ikke er fastsatt regler om internasjonal-privatrettslige spørsmål. Behovet for slike regler er stadig større på bakgrunn av alle de nordmenn som skaffer seg eiendom i utland og at flere gifter seg med utlendinger. Tvister om arveoppgjør og bodeling mellom ektefeller i slike saker øker, og Advokatforeningen mener at det haster med å få fastsatt bestemmelser om hvor langt en norsk avgjørelse rekker i utlandet og også om en utenlandsk avgjørelse av dette saksforhold er gyldig her.»

Departementet deler Skiftelovutvalgets oppfatning av at gjeldende rett om anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør i Norge kan videreføres. Det er departementets inntrykk at reglene fungerer tilfredsstillende. Departementet slutter seg også til Skiftelovutvalgets vurdering av at det ikke synes å være behov for en lovfesting av reglene. Når det gjelder spørsmålet om hvor langt en norsk avgjørelse rekker i utlandet, vil dette måtte finne sin løsning i utenlandsk rett.

Til toppen
Til dokumentets forside