Statens direkte eierskap i selskaper

Det statlige eierskapet skal utøves profesjonelt og forutsigbart innenfor rammen av norsk selskapslovgivning og annet lovverk, basert på allment aksepterte eierstyringsprinsipper og med bevissthet om skillet mellom rollen som eier og andre roller staten har.

 

Vindmøller på Smøla
Vindmøller på Smøla. Foto: Statkraft Foto: Statkraft

Statens direkte eierskap omfatter selskaper hvor statens eierinteresser forvaltes direkte av departementene og ikke av underliggende etater eller gjennom porteføljeinvesteringer i for eksempel Statens pensjonsfond.

Staten har direkte eierandeler i 75 selskaper. I 26 av disse selskapene har staten forretningsmessige mål med eierskapet. Verdien av statens samlede forretningsmessige eierskap var ved utgangen av 2016 anslått til 715 mrd. kroner. Nærings– og fiskeridepartementet forvalter eierskapet i 21 av de forretningsmessige selskapene. Tabellen gir en oversikt over selskapene fordelt etter hvilket departement som forvalter statens eierinteresser.

Tydelige mål – forretningsmessig eller sektorpolitisk

Selskapene er inndelt i fire kategorier ut fra statens mål med eierskapet:

  1. Forretningsmessige mål
  2. Forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner
  3. Forretningsmessige mål og andre spesifikt definerte mål
  4. Sektorpolitiske mål

Formålet med kategoriseringen er å tydeliggjøre hvilke mål staten som eier har i enkeltselskaper. For selskaper i kategori 1-3 er statens mål høyest mulig avkastning på investert kapital over tid. For selskapene i kategori 2 har staten i tillegg en begrunnelse for sitt eierskap om å opprettholde norsk hovedkontor. For selskapene i kategori 3 har staten forretningsmessige mål og andre samfunnsmessige begrunnelser for statlig eierskap enn forankring av hovedkontor i Norge. Statens mål med eierskapet i selskaper i kategori 4 har hovedsakelig sektorpolitiske formål. Som eier vektlegger staten at de sektorpolitiske målene nås mest mulig effektivt.

Eierskapsutøvelse

Statens eierskapsutøvelse skal bidra til verdiskaping ved å følge opp statens mål med eierskapet. Det statlige eierskapet skal utøves profesjonelt og forutsigbart innenfor rammen av selskapslovgivning og annet lovverk, basert på allment aksepterte eierstyringsprinsipper og med bevissthet om skillet mellom eierrollen og statens øvrige roller (for eksempel  regulering, tilsyn, tilskudd og politikkutvikling på andre områder).

I likhet med andre eiere, er staten som eier opptatt av at selskapene ledes av egnede personer og at de styrer etter mål som samsvarer med eiers mål, at selskapene har egnet strategi og hensiktsmessige beslutningsstrukturer og insentiver, at ledelsen disponerer kapitalen formålstjenlig, at driften er bærekraftig og at eiere og allmenheten får godt innsyn i selskapenes virksomhet. For å operasjonalisere dette, er statens eierskapsutøvelse innrettet slik at den skal bidra til verdiskaping gjennom:

  1. Egnet styresammensetting
  2. God selskapsstyring
  3. Effektiv kapitalstruktur og riktig utbytte
  4. Samfunnsansvar og bærekraft integrert i virksomheten
  5. Åpenhet og god rapportering

Staten utøver sin myndighet som eier gjennom generalforsamlingen/foretaksmøte, og arbeider løpende med eieroppfølging på ovennevnte områder. Statens stemmegivning på generalforsamling er basert på statens ti prinsipper for god eierstyring, utdypende forventninger og øvrige rammer. Figuren gir en forenklet fremstilling av statens prinsipper for god eierstyring og forventninger inndelt etter eiertema. En fullstendig redegjørelse av statens eierskapspolitikk fremgår av Meld. St. 27 (2013-2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap (eierskapsmeldingen), særlig kapittel 8.

Statens forventninger er kommunisert til selskapenes styrer og administrasjon. Flere departementer har normalt møter med selskapene hvert kvartal, årlige møter om bærekraft og samfunnsansvar og ved behov kontakt om særskilte saker.

I møtene med selskapene drøftes forhold som har betydning for statens mål med eierskapet og selskapets virksomhet, herunder statens forventninger. Kontakten staten som eier har med selskapene omtales som eierdialog og er sammen med valg av styret det viktigste verktøyet staten har for å følge opp selskapenes virksomhet og for å bidra til å nå statens mål med eierskapet.

Nedenfor gis en kort redegjørelse for hvordan staten som eier arbeider med de fem eiertemaene.

Egnet styresammensetting

En av de mest sentrale oppgavene for staten som eier er å bidra til godt sammensatte og kompetente styrer. Målet er at styret i det enkelte selskap samlet sett representerer ønsket kompetanse og erfaring ut fra selskapets virksomhetsområde, muligheter og utfordringer og statens mål med eierskapet.

Kompetanse er det mest avgjørende kriteriet når staten søker etter kandidater til styreverv. Kompetanse handler om relevant erfaring og bakgrunn, så vel som kapasitet og personlig egnethet. Med utgangspunkt i de grunnleggende kompetansebehovene vil staten bidra til at det enkelte styre representerer et relevant mangfold. Staten tilstreber en mest mulig lik representasjon mellom kvinner og menn ved styrevalg, og har en ambisjon om å øke andelen kvinnelige styreledere i selskaper med statlig eierandel. Det er også en målsetting å unngå at de samme personene har for mange verv i selskaper med statlig eierandel.

Arbeidet med styrevalg er en strukturert prosess som pågår gjennom hele året, hvor staten som eier bl.a. vurderer styrenes sammensetning, arbeidsform, kompetanse, innsats, måloppnåelse og bidrag til verdiskaping. Som en del av evalueringen av styret har staten, ved det ansvarlige departement, normalt årlige samtaler med alle eiervalgte styremedlemmer i selskaper som er heleid av staten. Staten tilstreber også å ha samtaler med representanter valgt av ansatte. I selskaper med valgkomité/nominasjonskomité er det denne som avholder samtalene med styremedlemmene.

I forbindelse med styrevalg og -evaluering vurderer staten selskapenes virksomhet, muligheter og utfordringer og hvilken kompetanse som kreves i styret fremover. Denne kompetansebeskrivelsen er mandatet for styrerekrutteringen. Flere hundre kandidater identifiseres og vurderes årlig. Departementene, eventuelt valgkomiteene/nominasjonskomiteene, gjennomfører intervjuer og utarbeider innstillinger før styrevalg på generalforsamling.

Godtgjørelsen til styremedlemmene fastsettes årlig av generalforsamlingen, eller bedriftsforsamlingen i selskapene som har det. Godtgjørelsen til styret skal reflektere styrets ansvar, kompetanse, tidsbruk og virksomhetens kompleksitet. Ved statens stemmegivning over godtgjørelse til styret vektlegges markedsforhold, lønnsvekst i Norge og sammenligninger med tilsvarende selskaper. Samtidig mener staten at godtgjørelsen bør være moderat.

God virksomhetsstyring 

Virksomhetsstyring omfatter rammene selskapet opererer innenfor, hvordan beslutninger i selskapet fattes, hva selskapet styres etter og hvordan ressursene forvaltes.

Oppfølging av virksomhetsstyring er sentralt i statens eierstyring. Staten utøver sin myndighet som eier på generalforsamlingen, og har ingen myndighet i selskapet ellers. Innenfor rammene i selskaps- og verdipapirlovgivningen og prinsipper for god eierstyring og selskapsledelse, har departementene regelmessige møter med selskapets ledelse og styre som en sentral del av oppfølgingen. I eierdialogen med selskapene kan staten, som andre aksjeeiere, ta opp forhold som selskapene bør vurdere i tilknytning til sin virksomhet og utvikling. Synspunkter staten gir uttrykk for overfor selskapene er å betrakte som innspill til selskapets administrasjon og styre. Møtene kan omhandle selskapets økonomiske utvikling, statens avkastnings- og utbytteforventninger, strategiske spørsmål og problemstillinger knyttet til bærekraft og samfunnsansvar mv. Agendaen varierer mellom selskaper og over tid, og er ment å være mest mulig relevant for selskapets virksomhet og statens mål med eierskapet.

Lønns- og insentivsystemer er sentralt i virksomhetsstyringen fordi det påvirker selskapets evne til å nå sine mål. Staten er opptatt av selskapets lønns- og insentivsystemer, som kan være tema i eierdialogen. Styrets lederlønnserklæring er en egen sak til behandling på generalforsamling/foretaksmøte i de fleste selskapene med statlig eierandel.

Ulik kompetanse og erfaring kan gi et bredere og bedre grunnlag for gode beslutninger, og dermed bidra til lønnsom utvikling for selskapene. At den beste kompetansen i selskapet benyttes uavhengig av kjønn kan også påvirke selskapets evne til å nå sine mål. Staten er derfor opptatt av at selskapene både legger strategier for å fremme mangfold i selskapet og for å legge til rette for flere kvinnelige toppledere.

Relevante temaer i eierdialogen knyttet til virksomhetsstyring kan omfatte:

  • Selskapets virkelighetsforståelse/situasjonsforståelse, for eksempel: Hvordan arbeider selskapet for å fange opp endret kundeadferd, ny teknologi og endringer i rammebetingelser og konkurranse? Hvordan er arbeidet med forretningsanalyse organisert? Hvordan innhentes og integreres informasjon til strategi og drift? Hvordan får selskapet innsikt i interessentenes perspektiver?
  • Selskapets mål og strategi, for eksempel: Hvilke mål, finansielle og ekstra-finansielle, er mest vesentlig for selskapet, og hvordan måles og følges disse opp? Hvordan fastsettes mål og strategier? Hvordan sørger styret for at målene er førende for investeringer og drift? Hvordan henger KPI-ene (Key Performance Indicators) sammen med mål og strategien? Hvordan tilpasses/endres strategien ved endringer i marked, kundeadferd, teknologi etc.?
  • Implementering og kultur: Hvordan følger styret opp selskapets strategi og implementeringen av den? Hvordan arbeider selskapet for å motivere ansatte og hvordan arbeider styret for å motivere ledelsen? Hvordan arbeider selskapet med å forvalte ressursene, herunder finansielle, realkapital og humankapital, inkludert mangfold og talentutvikling?

Effektiv kapitalstruktur og riktig utbytte

Selskapets styre og ledelse er satt til å forvalte eiernes kapital. Hvordan selskapet disponerer og allokerer kapitalen påvirker selskapets verdiskaping i stor grad. Hvert enkelt selskap bør ha en hensiktsmessig kapitalstruktur (finansiering) som legger til rette for langsiktig verdiskaping, effektiv måloppnåelse og lavest mulig kapitalkostnad. For høy egenkapital kan føre til lav avkastning på egenkapitalen og dårlige investeringsbeslutninger, mens for høy gjeldsgrad kan medføre høye finansieringskostnader og økt økonomisk risiko. Kapitalstrukturen skal tilpasses selskapets mål, strategi og risikoprofil. Styret har et overordnet ansvar for dette.

Det sentrale hensynet i statens forretningsmessige eierskap (selskaper i kategori 1-3) er høyest mulig avkastning over tid på investert kapital. Avkastningen er summen av verdiutviklingen i selskapets egenkapital og direkteavkastning i form av utbytter og eventuelt tilbakekjøp av aksjer med påfølgende sletting.

Som en del av eierskapsutøvelsen vurderer staten selskapenes kapitalisering og utarbeider avkastningsmål og utbytteforventninger for hvert selskap i kategori 1-3. Statens avkastningsmål (referanseavkastning) og langsiktige utbytteforventninger settes i utgangspunktet for en periode på tre til fem år, og formidles til selskapene og inngår i diskusjoner om verdiutvikling, resultatutvikling og kapitalstruktur mv. I tillegg utarbeider staten årlige utbytteforventninger. Faktorer som inngår i statens vurderinger er bl.a. selskapets inntjeningsutsikter, investeringshistorikk, investerings- og vekstplaner, avkastningsutsikter, likviditet og kapitalkostnad. Staten vurderer som regel selskapenes kapitalstruktur og utarbeider utbytteforventninger om høsten og innen årsskiftet, og dette kommuniseres til styrene før de endelig behandler sitt utbytteforslag til generalforsamlingen.

Staten setter som regel ikke avkastningsmål for selskapene i kategori 4, der staten har sektorpolitiske mål med eierskapet. Mange av disse selskapene er avhengig av tilskudd fra staten, og da følger de bevilgningsreglementet vedtatt av Stortinget. Staten som eier forventer effektiv drift i selskaper i kategori 4 og følger opp dette i eierforvaltningen.

Bærekraft og samfunnsansvar integrert i virksomheten

Som eier er staten opptatt av god ressursutnyttelse og at selskapene utvikler sine verdier over tid. Bærekraftig ressursforvaltning basert på langsiktighet i beslutningene støtter opp under dette. Det innebærer bl.a. å forstå både risiko og muligheter og hva slags påvirkning selskapet har på samfunn og miljø.

Staten forventer at selskapenes arbeid med bærekraft og samfunnsansvar er forankret i styret og at det er integrert i selskapets virksomhet og strategi. Videre forventer staten at selskapene rapporterer på vesentlige utfordringer, mål og indikatorer for måloppnåelse. Selskaper av en viss størrelse forventes å benytte Global Reporting Initiativs (GRI) retningslinjer.

Når staten som eier stiller forventninger til selskapenes arbeid med samfunnsansvar, er det både fordi staten mener dette bidrar til å ivareta statens aksjonærverdier og fordi selskaper med statlig eierandel skal opptre etisk forsvarlig.

Bærekraft og samfunnsansvar er integrert i statens løpende eieroppfølging, med blant annet et eget årlig møte med selskapene om temaene. Dialogen tilpasses det enkelte selskaps virksomhet, risiko og muligheter.

Staten er særlig opptatt av hvilke retningslinjer, systemer og tiltak selskapene har iverksatt på områder som de mener er vesentlige, samt hvilke strategier og mål selskapene har på området. Staten er videre opptatt av hvordan styret involveres i og arbeider med temaet i tillegg til hvordan selskapene rapporterer. Styret er ansvarlig for å vurdere hvordan statens forventninger best kan følges opp og for at disse operasjonaliseres og rapporteres på en hensiktsmessig måte. Hvis selskapene av ulike grunner avviker fra statens forventninger, forventer staten at de forklarer dette («følg eller forklar»-prinsippet).

Relevante temaer i eierdialogen kan omfatte:

  • Hvordan er arbeidet organisert i virksomheten?
  • Hva er styrets rolle i identifisering, håndtering og oppfølging av bærekraft og samfunnsansvar?
  • På hvilken måte definerer selskapet mål, strategier og KPI-er for de mest relevante områdene innenfor samfunnsansvar?
  • Har selskapet en forståelse av hva som er den største risikoen og mulighetsrommet knyttet til endringer i klima og klimareguleringer?
  • Hva slags interessentdialog har selskapet på menneskerettighetsområdet?
  • Har selskapet retningslinjer og tiltak for å redusere risikoen for korrupsjon?

Åpenhet og god rapportering

Tilgang til relevant informasjon om selskapene og deres virksomhet er en sentral forutsetning for god eieroppfølgning og eierskapsutøvelse. Videre vil åpenhet bidra til å styrke tilliten til selskapene ikke bare hos aksjeeierne, men også i kapitalmarkedet og hos allmenheten, som det statlige eierskapet forvaltes på vegne av. Relevant informasjon til rett tid gjør det mulig for staten løpende å vurdere selskapenes virksomhet, resultater, utvikling og strategi- og måloppnåelse.

Statens forventninger til åpenhet og rapportering er knyttet opp mot forventningene beskrevet over, herunder om styret og dets arbeid, virksomhetsstyring, kapitalstruktur og utbytte og samfunnsansvar.