Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Om forholdet til Stortinget

Til innholdsfortegnelse

9 Stortingskomiteers, partigruppers, komitéfraksjoners og de enkelte stortingsrepresentantenes dokumentinnsyn

9.1Innledning

Som nevnt i kapittel 8 inngår Stortingets rett til innsyn i «alle offentlige Indberetninger og Papirer» etter Grunnloven § 75 bokstav f blant de grunnleggende reglene om Stortingets tilgang til informasjon. Denne formelle retten, som ligger til det samlede Stortinget (ikke til komiteene), har ikke vært anvendt i nyere tid. Det vises til kort omtale i punkt 8.3 (se også punkt 12.2.4 om kontrollen med statsrådsprotokollene).

I kapitlet her omtales de praktisk viktigere spørsmål om utlevering av dokumenter til Stortingets komiteer (se punkt 9.2). Også innsyn for partigrupper, komitéfraksjoner eller enkeltrepresentanter, som kommer i en annen stilling enn komiteen, er omtalt (se punkt 9.3).

Spørsmålet om utlevering av dokumenter til stortingskomiteene mv. bør ses i sammenheng med hvilke regler om dokumentoffentlighet og taushetsplikt som gjelder for representantene mv. i Stortinget. Den taushetsplikten som gjelder i forvaltningen, gjelder ikke uten videre i Stortinget. I FO § 75 er det gitt regler om taushetsplikt for representantene som korresponderer med de sentrale reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven, sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen, men det er ikke gitt særskilte regler som korresponderer med andre bestemmelser om taushetsplikt. Det vises til kort omtale i punkt 9.2.4.

9.2 Komiteenes tilgang til dokumenter i forvaltningen

9.2.1 Innledning

Under arbeidet med saker i Stortinget oppstår det spørsmål om hvilken tilgang stortingskomiteene har til dokumenter som befinner seg i forvaltningen, i første rekke departementene. Spørsmålet oppstår særlig under komiteenes saksforberedelse og i kontrollsaker i regi av kontroll- og ­konstitusjonskomiteen.

Stortingskomiteenes særskilte stilling og informasjonsbehov knyttet til saker som behandles der, har ført til en egen praksis for utlevering av dokumenter til dem. Slik utlevering skjer etter forespørsel fra komiteene som ledd i deres saksforberedelse. Praksisen for hvilke dokumenter komiteene etterspør og gis tilgang til, har utviklet seg over mange år og under skiftende regjeringer. Det vises til punkt 9.2.2 nedenfor. Avvik fra praksisen vil kunne endre forholdet mellom Stortinget og regjeringen. Dersom stortingskomiteer likevel skulle be om dokumenter som etter sin art ikke tidligere er utlevert til Stortinget, og utlevering er aktuelt, må saken drøftes i regjeringen. Det er opp til departementet å avgjøre om innsyn skal gis, og komiteen har formelt sett ikke rettskrav på utlevering av dokumenter på grunnlag av den nevnte praksisen alene. Som nevnt i punkt 8.3 gjelder Grunnloven § 75 bokstav f ikke for komiteene.

Et flertall i Frøiland-utvalget foreslo bestemmelser i FO om rett til utvidet innsyn sammenlignet med det som fulgte av den dagjeldende offentlighetsloven, men mindre vidtgående enn det som følger av Grunnloven § 75 bokstav f. Retten skulle kunne utøves av en tredjedel av representantene og dessuten, for kontrollformål, en tredjedel av kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer, se Dok. nr. 14 (2002–2003) s. 37–38, se s. 117 og s. 124. Disse forslagene ble avvist av Stortinget, se Innst. S. nr. 210 (2002–2003) s. 12.

Praksisen knyttet til komiteenes særskilte stilling og informasjonsbehov har ingen selvstendig betydning så lenge allmennheten vil kunne få innsyn i dokumentet etter alminnelige regler, blant annet offentleglova. Dersom allmennheten har rett til innsyn i et dokument etter offentleglova, vil en anmodning fra en stortingskomité om utlevering av et tilsvarende dokument alltid etterkommes.

Lovbestemt og instruksbasert taushetsplikt kan være til hinder for å gi opplysninger videre til stortingskomiteene. Dersom visse opplysninger i utgangspunktet er taushetsbelagte, blir det i praksis spørsmål om visse unntak fra eller begrensninger i reglene om taushetsplikt kan anvendes nettopp overfor stortingskomiteene på grunn av deres særskilte stilling og informasjonsbehov, se punkt 9.2.3 nedenfor.

9.2.2 Dokumenter til regjeringens og departementenes interne saksforberedelse mv.

En rekke dokumenter som befinner seg i departementene, er utformet med sikte på regjeringens og departementenes interne saksforberedelse på en slik måte at de i utgangspunktet kan unntas etter offentleglova §§ 14 og 15. Spørsmålet er om komiteene likevel bør kunne gis innsyn.

a) R-notater og tilknyttede dokumenter

Notatene til regjeringskonferanser (r-notater), dagsordener til regjeringskonferanser, protokoller og referatene fra disse konferansene har vært ansett som dokumenter til særlig bruk for den sittende regjering. Det er lagt til grunn at disse dokumentene ikke uten tillatelse fra statsministeren skal kunne gjøres kjent for, eller stilles til rådighet for, andre enn regjeringsmedlemmer. Enkelte andre dokumenter har særlig nær tilknytning til r-notatene. Det gjelder for eksempel utkast til regjeringsnotater og departementenes/statsrådenes merknader til disse utkastene og dessuten statsrådenes håndnotater til bruk i regjeringskonferansen.

Alle disse dokumentene er del av en samlet og klart avgrenset politisk prosess. Denne type dokumenter blir etter fast praksis ikke utlevert til Stortinget eller stortingskomiteer.

b) Unntak for visse dokumenter til departementenes interne saksforberedelse. Innsyn i faktiske opplysninger

Også andre dokumenter enn dem som er nevnt i forrige avsnitt, kan inneholde interne overveielser av politisk karakter. Det kan være departementsledelsens egne politiske overveielser, men det kan også være uttrykk for overveielser som er foretatt av departementets embetsverk i lys av politiske signaler som det har fått fra ledelsen, eller på grunnlag av den politiske situasjon mer generelt. Slike overveielser kan være gjort i et organinternt dokument eller i et dokument utvekslet med et annet departement. Typiske eksempler vil være avklaringsnotater sendt fra embetsverket til egen politisk ledelse, eller utkast til en melding til Stortinget som sendes på foreleggelse til berørte departementer. Behovet for å beskytte rent politiske overveielser er i prinsippet det samme uten hensyn til om de går frem av for eksempel et regjeringsnotat, et internt dokument i det enkelte departement eller dokumenter som sendes mellom departementene.

Det er sikker praksis for at en rekke dokumenter av denne karakteren ikke vises den nye politiske ledelsen i departementet, fordi det ville innebære at den fikk innsyn i den gamle politiske ledelsens politiske overveielser. Når et dokument er av en slik karakter, kan det ikke være aktuelt å gi tilsvarende dokumenter til en stortingskomité som ledd i komiteens saksbehandling. En slik skjerming av de interne politiske overveielsene er en naturlig del av den oppgave- og myndighetsfordelingen som i dag foreligger mellom Stortinget og regjeringen.

Behovet for å bevare fortroligheten om forhold som tilkjennegir regjeringens og departementets interne politiske overveielser er for øvrig også anerkjent i annen parlamentarisk praksis. Et slikt behov har, sammen med det faktum at slike overveielser normalt har mindre betydning for Stortingets mulighet til en forsvarlig behandling av sakene, vært avgjørende for at rekkevidden av statsrådenes alminnelige opplysningsplikt overfor Stortinget (Grunnloven § 82) har vært ansett som begrenset. Interne politiske overveielser som for eksempel indre overveielser eller uenighet i regjeringen, er dermed ikke omfattet av opplysningsplikten, se Dok. nr. 14 (2002–2003) s. 43, se Innst. S. nr. 210 (2002–2003) s. 16.

Mange dokumenter i departementene som inneholder politiske overveielser, inneholder også ulike faktiske opplysninger, for eksempel om livs- og samfunnsforhold eller rettslige forhold. Behovet for skjerming er knyttet til beskyttelsen av de interne politiske prosessene. Stortingskomiteer bør ut fra dette kunne få innsyn i faktiske opplysninger som departementene og regjeringen har bygd sine avgjørelser på. Slike opplysninger bør imidlertid, ut fra behovet for skjerming, normalt gis uten at dokumentet i seg selv gis til komiteen.

Uansett vil det kunne være problematisk for en ny regjering å utøve innsyn i interne saksdokumenter fra en avgått regjering. Det vil derfor ikke være aktuelt å utlevere slike dokumenter uten forutgående kontakt med den tidligere regjeringen.

c) Dokumenter fra underliggende organer mv.

Departementene har i vid utstrekning utlevert dokumenter fra direktorater, fylkesmenn eller lignende til stortingskomiteene. Fra tid til annen oppstår spørsmål om utlevering av dokumenter som angår underliggende etaters innspill til statsbudsjettet, for eksempel underliggende etaters ønsker om satsingsforslag. Det har vært vanlig å gi ut slike dokumenter, så lenge de ikke inneholder opplysninger om foreløpige budsjettrammer fastsatt av regjeringen eller departementet (se også offentleglova § 22).

d) Uttalelser fra forsvarssjefen

Forsvarssjefen har en dobbeltfunksjon.

For det første er forsvarssjefen etatssjef for Forsvaret. I denne funksjonen har forsvarssjefen blant annet ansvar for å utarbeide forslag til budsjett for forsvarets militære organisasjon. Slike dokumenter må likestilles med dokumenter som sendes fra et direktorat.

For det andre er forsvarssjefen etter sin instruks også regjeringens og forsvarsministerens nærmeste militære rådgiver i fred og krig, og er øverste fagmilitære rådgiver i Forsvarsdepartementet. I denne andre funksjonen er forsvarssjefen en del av departementet. Forsvarssjefen må da i denne rådgivningsfunksjonen kunne drøfte viktige saker i departementet før forsvarsministeren og regjeringen tar endelig standpunkt, uten at slike dokumenter til departementets og regjeringens interne saksforberedelse gis ut til stortingskomiteene.

e) Uttalelser fra Regjeringsadvokaten

Regjeringsadvokaten skal etter anmodning fra regjeringen eller departementene føre rettssaker for det offentlige. I tillegg gir Regjeringsadvokaten uttalelser i saker hvor det foreligger en konkret rettslig konflikt eller fare for rettslig konflikt. I slike tilfeller trer staten ut av sin tradisjonelle rolle og inn i en partsrolle. Det oppstår da et særlig behov for fortrolige råd. Regjeringsadvokaten har, som private advokater, taushetsplikt. Se heftet «Foreleggelse av saker for Regjeringsadvokaten» (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0509 B) kapittel 3 for en generell omtale av spørsmål som gjelder taushetsplikt og offentlighet i saker som forelegges Regjeringsadvokaten.

Med jevne mellomrom har det oppstått spørsmål om stortingskomiteenes innsyn i Regjeringsadvokatens uttalelser. Spørsmålet kom opp i 1986/87 i en strid mellom Sosialdepartementet og Privat Hospital A/S om Sosialdepartementet hadde gitt en endelig godkjennelse etter sykehusloven § 3 av Privat Hospital A/S som privat sykehus. I den forbindelse ba Stortingets sosialkomité om å bli gjort kjent med innholdet av Regjeringsadvokatens uttalelse til Sosialdepartementet. Regjeringsadvokaten uttalte da blant annet i brev av 7. januar 1987 til Sosialdepartementet:

«Regjeringsadvokaten har gjennom lang tid på prinsipielt grunnlag inntatt det standpunkt at juridiske uttalelser og råd, spesielt i saker som kan føre til rettssak, ikke bør gjøres kjent for andre enn oppdragsgiveren. Bakgrunnen er at uttalelsene både i form og innhold har en utpreget intern karakter. De kan i tillegg til rent rettslige vurderinger inneholde prognoser om sannsynligheten for å vinne frem i en rettssak og råd på linje med vanlige juridiske råd til en klient, for eksempel om den videre saksbehandling. Dersom regjeringsadvokatens uttalelse skal brukes til annet formål enn oppdragsgiverens egen vurdering, vil antagelig både arbeidsmåten hos regjeringsadvokaten og innholdet i uttalelsene måtte undergis endringer …»

Regjeringen erklærte seg enig i dette synet, og dokumentet ble ikke over-levert. Denne oppfatningen og praksisen har vært fulgt av skiftende regjeringer i en rekke senere saker. På grunn av uttalelsenes særlige fortrolige og interne karakter har regjeringen vært av den oppfatning at selv om en stortingskomité ber om å få overlevert uttalelser fra Regjeringsadvokaten, skal ikke anmodningen etterkommes.

f) Uttalelser fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling

Uttalelser som lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet gir til andre departementer om lovtekniske spørsmål, anses normalt som dokumenter til bruk for den interne saksforberedelsen i vedkommende departement. Det er ikke praksis for at stortingskomiteene er gitt tilgang til slike lovtekniske gjennomgåelser.

Lovavdelingen gir også uttalelser til andre departementer om gjeldende rett («tolkingsuttalelser»). Slike uttalelser kan etter omstendighetene unntas etter offentleglova § 15 første ledd annet punktum, eventuelt etter § 15 annet ledd (for «delar av dokument som inneheld råd om og vurderingar av korleis eit organ bør stille seg i ei sak»). Lovavdelingens praksis er at det ved avgjørelsen av om avdelingens uttalelser skal gis ut etter offentleglova, normalt legges stor vekt på synet til det departementet som har bedt om uttalelsen. For sin del har lovavdelingen normalt ikke innvendinger mot utlevering. Ofte vil behovet for å unnta en uttalelse fra offentlighet dessuten reduseres eller falle bort i forbindelse med at en sak fremmes for Stortinget. Vurderingen må imidlertid skje konkret. Disse synspunktene har naturlig nok også betydning for når slike uttalelser kan gis til en stortingskomité.

Lovavdelingens uttalelser er i ganske stor grad – etter samtykke fra fagdepartementet – gjort alminnelig tilgjengelig, blant annet på Justis- og beredskapsdepartementets nettsider på www.regjeringen.no/nb/dep/jd/agenda/tolkningsuttalelser.

9.2.3 Taushetsplikten som mulig hindring for å gi opplysninger til komiteene

Lovgivningen inneholder en rekke bestemmelser som pålegger forvaltningens tjenestemenn taushetsplikt av hensyn til private interesser (typisk forretningshemmeligheter og personlige forhold) og offentlige interesser (for eksempel Norges eller alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser). Lovgivningen inneholder også regler om såkalt profesjonsbasert taushetsplikt (for eksempel for leger) som kan komme til anvendelse også for forvaltningstjenestemenn. Taushetsplikt av hensyn til offentlige interesser kan også være fastsatt i instruks. Taushetsplikten innebærer en plikt for den enkelte tjenestemann til å hindre at uvedkommende får kjennskap til informasjonen. Reglene om taushetsplikt inneholder gjerne mer eller mindre spesifikt utformede unntak fra plikten til å hindre andre i å få kjennskap til den aktuelle informasjonen. Disse unntakene er ikke utformet særskilt med sikte på stortingskomiteene. Det beror dermed på en nærmere tolking av de ulike regelsettene om taushetsplikt med til-hørende unntaksbestemmelser hvorvidt taushetsplikten er til hinder for at visse opplysninger gis til stortingskomiteene.

a) Forvaltningsloven

De alminnelige reglene om lovbestemt taushetsplikt til vern av private interesser er fastsatt i forvaltningsloven kapittel III. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, har taushetsplikt om det han eller hun i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om «noens personlige forhold», se forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Det samme gjelder opplysninger om «tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår», se § 13 første ledd nr. 2. Mye taler for at taushetsplikten etter forvaltningsloven som utgangspunkt også gjelder overfor stortingskomiteer. Spørsmålet blir om det finnes unntak som innebærer at opplysningene kan gis til komiteen. Særlig unntaksbestemmelsene § 13 b første ledd nr. 2 og 4 er aktuelle. Disse bestemmelsene vil i det store og hele dekke komiteenes praktiske behov for tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte av hensyn til private interesser.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 er taushetsplikt etter lovens § 13 «ikke til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, blant annet kan de brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll». Hvis opplysningene er innhentet i forbindelse med regjeringens forberedelse av en sak der Stortinget skal treffe vedtak, vil unntaket være anvendelig. Se likevel nedenfor om den mulige begrensningen som ligger i at det må være nødvendig å gi opplysningene til Stortinget.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 er taushetsplikt etter lovens § 13 «ikke til hinder for… at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll». Hvis opplysningene er innhentet i forbindelse med regjeringens forberedelse av en sak der Stortinget skal treffe vedtak, vil unntaket være anvendelig. Se likevel nedenfor om den mulige begrensningen som ligger i at det må være nødvendig å gi opplysningene til Stortinget.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4 er taushetsplikt etter lovens § 13 «ikke til hinder for… at opplysningene brukes... i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen». Unntaket er anvendelig når en stortingskomité opptrer i en kontrollfunksjon overfor forvaltningen. Dette omfatter klart nok tilfeller der kontroll- og konstitusjonskomiteen har åpnet sak etter FO § 15 første ledd. Komiteens undersøkelser i forkant av eventuell åpning av sak er også et naturlig ledd i Stortingets kontrollvirksomhet, og disse undersøkelsene er også omfattet, selv om komiteens fremgangsmåte er relativt uformell på et slikt stadium. Det er uavklart hvor langt andre komiteer enn kontroll- og konstitusjonskomiteen eventuelt er omfattet av det nevnte unntaket i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4.

En mulig begrensning i adgangen til å legge frem ellers taushetsbelagte opplysninger for Stortinget (inkludert komiteene), både etter unntakene i nr. 2 og nr. 4, er at dette kun kan skje så langt fremleggelse er nødvendig for en forsvarlig behandling av saken. I de fleste tilfeller vil saker av generell karakter kunne gis en fullt forsvarlig behandling i Stortinget uten at taushetsbelagte opplysninger legges frem. Hvis dette er tilfellet, vil heller ikke opplysningsplikten etter Grunnloven § 82 gjøre det påkrevd å legge frem opplysningene. Det vises ellers til punkt 8.2.2 om forholdet mellom opplysningsplikten etter Grunnloven § 82 og regler om taushetsplikt.

b) Sikkerhetsloven

Etter sikkerhetsloven § 12 første ledd første punktum plikter enhver som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som ledd i arbeid, oppdrag eller verv for en virksomhet, å hindre at «uvedkommende» får kjennskap til informasjonen.

Etter § 12 første ledd tredje punktum kan graderte dokumenter kun gis til komiteen hvis det foreligger et «tjenstlig behov» for å kjenne innholdet. At Stortinget etter omstendighetene kan gis tilgang til dokumenter som er gradert etter sikkerhetsloven, er forutsatt i lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 49 (1996–97) s. 42).

Forutsetningen må i tilfelle også her, ut fra kravet om «tjenstlig behov» i § 12 første ledd tredje punktum, være at tilgang til de graderte opplysningene ut fra en konkret vurdering er nødvendig for en forsvarlig behandling av saken. Departementet vil i praksis måtte legge vekt på komiteens vurdering av behovet. Det vil ikke være tilstrekkelig at en representant eller fraksjon innenfor komiteen har en oppfatning om spørsmålet (se også punkt 9.4).

Det bør vurderes om komiteen kan få de nødvendige opplysningene i saken uten at graderte opplysninger utleveres (se punkt 8.2.2 om opp-lysningsplikten og like foran om forvaltningsloven). Hvis det foreligger behov for å legge frem graderte opplysninger, kan det være praktisk at disse opplysningene fremgår av vedlegg.

Sikkerhetsloven, også § 12 første ledd, gjelder etter § 2 femte ledd ikke for Stortinget. Representantene har imidlertid etter FO § 75 annet ledd bokstav a taushetsplikt om det de under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap til om informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven.

Behovet for fortsatt sikkerhetsgradering kan være endret eller bortfalt på det tidspunktet det er aktuelt å gi et dokument til komiteen. Spørsmål om innsyn i opplysninger som er graderte, kan dermed gi grunn til omgradering eller avgradering, se forskrift 1. juli 2001 nr. 744 om informasjons-sikkerhet § 2–10.

Dersom man vurderer å gi Stortinget innsyn i sikkerhetsgraderte dokumenter, bør man på forhånd rådføre seg med Stortingets presidentskap om håndteringen, bant annet for å sikre at eventuell utlevering kan skje på vilkår som sikrer en betryggende behandling av informasjonen.

Den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK) (se omtale punktene 2.5 og 3.8) har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske, sikkerhetspolitiske og beredskapsmessige spørsmål. Forhandlingene i komiteen holdes hemmelige, hvis ikke noe annet uttrykkelig bestemmes, se FO § 16 sjette ledd. I møtene legger vedkommende statsråd (som oftest utenriksministeren, forsvarsministeren eller justis- og beredskapsministeren) frem sine saker muntlig. Det hender ikke sjelden at sikkerhetsgradert informasjon legges frem for komiteen.

c) Beskyttelsesinstruksen

Taushetsplikt kan også følge av instruks. De sentrale bestemmelsene om taushetsplikt til vern om offentlige interesser finnes i beskyttelses-instruksen, som er fastsatt ved kongelig resolusjon 17. mars 1972.

Etter beskyttelsesinstruksen § 7 første ledd kan graderte dokumenter bare gis til komiteen hvis representantene «av tjenstlige grunner må kjenne innholdet».

Det bør vurderes om komiteen kan få de nødvendige opplysningene i saken uten at det blir nødvendig å gi graderte opplysninger (se punkt 8.2.2 om opplysningsplikten og foran om forvaltningsloven). Hvis det foreligger behov for å legge frem graderte opplysninger, kan det være praktisk at disse fremgår av vedlegg.

Beskyttelsesinstruksen gjelder ikke direkte for representantene. Representantene har imidlertid etter FO § 75 annet ledd bokstav a taushetsplikt om det de under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap til om informasjon som er gradert i henhold til beskyttelsesinstruksen. Se nærmere omtale nedenfor.

Behovet for gradering kan være endret eller bortfalt på det tidspunktet det er aktuelt å gi et dokument til komiteen. Behovet for omgradering eller avgradering må alltid vurderes i samsvar med reglene i beskyttelses­instruksen § 5 (se særlig § 5 nr. 4 annet ledd bokstav a, b og e).

9.2.4 Stortingets egne regler om dokumentinnsyn, taushetsplikt mv.

De reglene om dokumentoffentlighet og taushetsplikt som gjelder for forvaltningsorganer, er normalt ikke gitt direkte anvendelse for Stortinget. Stortinget har sine egne regler på området. På noen punkter viser disse reglene likevel tilbake til regler som gjelder i forvaltningen.

a) Dokumentinnsyn

Etter Stortingets «regler om rett til innsyn i Stortingets dokumenter», (vedtatt av Stortinget 16. mars 2009) § 2 tredje ledd, får allmenheten ikke innsynsrett ved at dokumenter som finnes i et departement oversendes til Stortinget (inkludert komiteene). Reglementet er på den annen side ikke til hinder for innsyn (så lenge opplysningene ikke er underlagt (lovbestemt) taushetsplikt). I praksis henvises imidlertid innsynsforespørsler til vedkommende forvaltningsorgan. Uansett skal opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt unntas fra offentlig innsyn (se Stortingets reglement § 1 første ledd annet punktum).

b) Taushetsplikt

Representantene har selv taushetsplikt etter FO § 75:

«Representantene har taushetsplikt om alle saker som behandles for lukkete dører i Stortinget. Taushetsplikten gjelder også for behandlingen av slike saker i komiteene.

Representantene har videre taushetsplikt om det som de under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap til om:

a)informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen, og

b)forhold av den art som er omhandlet i forvaltningsloven § 13 (noens personlige forhold, eller tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår). Reglene i forvaltningsloven §§ 13 a til 13 f gjelder tilsvarende så langt de passer.

Første gang en representant møter, skal vedkommende gi taushetserklæring etter et formular som presidentskapet har fastsatt.»

Representantenes taushetsplikt korresponderer med de sentrale reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven, sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen, men det er ikke gitt særskilte regler som korresponderer med andre bestemmelser om taushetsplikt. Her kan taushetsplikt følge av at saken eventuelt behandles for lukkede dører i Stortinget, se FO § 75 ­første ledd.

Det er uavklart hvorvidt representantene som ledd i sitt arbeid med saksforberedelsen kan bringe taushetsbelagte opplysninger videre til andre. Fravær av klare regler om taushetsplikt for andre personer taler imot at det skulle være slik adgang.

FO § 29 annet ledd har dessuten følgende bestemmelse om behandlingen av graderte dokumenter (blant annet gradering som er skjedd i medhold av sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen):

«Graderte dokumenter bringes til komitémedlemmenes kunnskap på komiteens møterom. Dokumenter gradert høyere enn begrenset eller fortrolig kan ikke tas med ut av møterommet, med mindre komiteen vedtar at det kan gjøres. Graderte dokumenter som tas med ut av møterommet, må oppbevares slik at de ikke er tilgjengelige for uvedkommende.»

For stortingets administrasjon gjelder det egne regler om taushetsplikt etter «Instruks om taushetsplikt for tilsatte i Stortingets administrasjon», (fastsatt av Stortingets direktør 9. februar 1998). Disse reglene tilsvarer langt på vei dem som gjelder for representantene, men de har også en bestemmelse om taushetsplikt for andre forhold, dersom det vil kunne være til betydelig skade for offentlige interesser at forholdet blir kjent for uvedkommende.

Tilsvarende generelle regler er ikke gitt for personer som er ansatt av partiene i Stortinget (se punkt 2.10.2 om gruppesekretariatene).

9.2.5 Dokumentenes/opplysningenes status hos forvaltningen etter oversendelse til komiteen

Det kan spørres hva som er konsekvensen for allmennhetens rett til innsyn av at en stortingskomité får tilgang til et dokument. Så langt innsynet bygger på komiteenes særskilte stilling og informasjonsbehov, kan ikke et slikt avgrenset innsyn for komiteen begrunne at allmennheten må gis innsyn i tilsvarende dokumenter.

Taushetsbelagte opplysninger vil fortsatt være taushetsbelagte selv om de er gitt til en stortingskomité. En kan altså ikke legge til grunn at spredningen til representantene innebærer at opplysningene er «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder» etter forvaltningsloven § 13 a nr. 3.

9.3 Innsyn for partigrupper, komitéfraksjoner og enkeltrepresentanter

Utgangspunktet er at de alminnelige reglene om dokumentinnsyn, først og fremst offentleglova, regulerer spørsmål om dokumentinnsyn fra partigrupper, komitéfraksjoner og enkeltrepresentanter. Deres stilling blir i praksis dermed en annen enn den som gjelder for stortingskomiteene.

Stortingskomiteenes særskilte stilling og informasjonsbehov knyttet til saker som behandles der, har ført til en egen praksis for utlevering av dokumenter til komiteene (punkt 9.2.1). Det eksisterer ikke en tilsvarende praksis når forespørslene har kommet fra partigrupper, komitéfraksjoner eller enkeltrepresentanter.

Stortinget har gjennom endringer i FO § 72 vedtatt regler som er ment å oppstille en prosedyre som letter enkeltrepresentantenes innsynsmuligheter, se nærmere Innst. S. nr. 210 (2002–2003) s. 11 og s. 12, se Dok. nr. 14 (2002–2003) s. 38 og s. 124. Bestemmelsen bygger imidlertid på det synspunktet at enkeltrepresentanter ikke har noe utvidet rettskrav på innsyn sammenlignet med det som følger av offentleglova.

Som nevnt foran i punkt 9.2.3 vil visse unntak fra taushetsplikten kunne anvendes når en stortingskomité gis tilgang til opplysninger/dokumenter. Disse unntakene kan ikke få anvendelse når en representant på egen hånd krever opplysninger (se lovavdelingens uttalelse i brev 10. mai 2006, snr. 2006/03623 EO, til Nærings- og handelsdepartementet, med sikte på unntaket i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4). Uttalelsen er publisert på Justis- og beredskapsdepartementets nettsider på www.regjeringen.no.

9.4 Enkelte saksbehandlingsspørsmål

En stortingskomité som ber om opplysninger eller dokumenter, til dels av nokså uspesifisert karakter, kan i en del tilfeller vanskelig vite at det foreligger taushetsplikt. Tilsvarende kan situasjonen være hvis andre særlige hensyn taler for at spredningen av dokumentene bør begrenses uten at det foreligger taushetsplikt, se i den sammenheng særlig offentleglova §§ 20, 21 og 23. Hvis dette er situasjonen, kan det være hensiktsmessig at departementet i første omgang i sin dialog med komiteen redegjør for karakteren av de foreliggende dokumentene og opplysningene, slik at komiteen får et forsvarlig grunnlag for å vurdere hvordan anmodningen om innsyn mest hensiktsmessig kan presiseres og avgrenses.

Dermed får departementet i neste omgang også grunnlag for å vurdere hva som, innenfor rammen av taushetspliktreglene med unntak, kan og bør utleveres til komiteen. En slik fremgangsmåte kan være nødvendig fordi både lovligheten og hensiktsmessigheten av å bringe taushetsbelagte opplysninger videre til en stortingskomité kan avhenge av komiteens behov for tilgang til opplysningene.

Ved behandlingen av spørsmålet om hvorvidt opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte, skal overleveres til Stortinget, har departementet en selvstendig plikt til å ta stilling til om overlevering av opplysningene i seg selv vil være i strid med reglene om taushetsplikt.

Så langt lovligheten av å overlevere opplysningene avhenger av komiteens behov, vil departementet i praksis måtte legge vekt på komiteens vurdering av behovet. Forutsetningen for at komiteens vurdering kan vektlegges, må være at komiteen har foretatt en vurdering. Det vil ikke være tilstrekkelig at en representant eller fraksjon innenfor komiteen har en oppfatning om spørsmålet.

Departementet må også vurdere muligheten for å gi komiteen delvis innsyn innenfor rammen av taushetspliktreglene med unntak. Etter omstendighetene kan komiteens behov dessuten dekkes ved at departementet gir komiteen de relevante opplysningene uten at selve dokumentet blir overlevert.

Departementet bør så langt som mulig også peke på hvilke av de opplysninger som overleveres, som etter departementets vurdering er taushetsbelagte, eller som av andre særlige grunner ikke bør spres videre. Det gjelder særlig der det ikke på grunnlag av det overleverte materialet i seg eller sammenhengen ellers fremgår at opplysningene er sensitive. Vurderingen av hva som kreves på dette punktet, blir nødvendigvis skjønnsmessig.

Det kan etter omstendighetene også være aktuelt å gjøre komiteen oppmerksom på bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 tredje ledd annet punktum om at taushetsbelagte opplysninger ikke kan utnyttes i egen virksomhet eller i tjeneste eller i arbeid for andre.

De aktuelle personene i Stortinget vil på sin side ha en selvstendig plikt til å ta stilling til om FO § 75 (eller andre regler) er til hinder for at opplysninger som er mottatt fra departementet, kan spres videre, se punkt 9.2.4.

Etter verdipapirhandelloven § 3-4 annet ledd har den som har innsideinformasjon etter verdipapirhandelloven § 3-3, plikt til å utvise tilbørlig aktsomhet slik at innsideinformasjon ikke kommer i uvedkommende besittelse eller misbrukes. Dersom det anses nødvendig å meddele Stortinget slike opplysninger, bør komiteen gjøres særlig oppmerksom på aktsomhetsplikten som følger av verdipapirhandelloven. Når de mottar slik informasjon, vil komitemedlemmene ha et selvstendig ansvar for å overholde handleforbudet i verdipapirhandelloven § 3-3, og for å overholde taushetsplikt og rådgivningsforbud etter verdipapirhandelloven §§ 3-4 og 3-7.

Til toppen
Til dokumentets forside