Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Om forholdet til Stortinget

Til innholdsfortegnelse

2 Stortingets arbeid

2.1 Oversikt over bestemmelser som regulererStortingets arbeid

Grunnloven selv har enkelte bestemmelser om Stortingets arbeid (kapittel C Om Borgerret og den lovgivende Magt). Dette gjelder for eksempel bestemmelsen om saker som det tilkommer Stortinget å behandle (§ 75) og prosedyrer for behandlingen av lover (§§ 76 til 79).

Stortingets forretningsorden (FO) inneholder mer utfyllende bestemmelser om Stortingets arbeid og saksbehandlingen i Stortinget. FO er fastsatt av Stortinget ved stortingsvedtak (Grunnloven § 66) og kan endres med vanlig flertall. Endringer i FO forberedes av Stortingets presidentskap, som avgir innstilling til Stortinget.

En trykket versjon av FO ajourført pr. 1. oktober gis ut en gang i året. I dette heftet er omtalen av og henvisningene til FO ajourført med endringer frem til 1. oktober 2015. En løpende oppdatert versjon av FO finnes på www.stortinget.no.

Stortinget har fastsatt et eget bevilgningsreglement med egne regler for utforming av statsbudsjettet og statsregnskapet (se nærmere omtale i punkt 3.3.1).

Stortinget har videre vedtatt et reglement for åpne kontrollhøringer (se nærmere omtale i punkt 11.3.1) og regler om rett til innsyn i Stortingets dokumenter (publisert på www.lovdata.no med referanse FOR-2009–03–16–468).

2.2 Stortingets presidentskap

Det daglige arbeidet i Stortinget ledes av presidentskapet, som har seks medlemmer. Bestemmelser om presidentskapet er gitt i FO §§ 6 til 9. Presidentskapet velges hvert år når Stortinget konstituerer seg om høsten. Presidentskapet består av Stortingets president og fem visepresidenter. Stortingets direktør er sekretær for presidentskapet.

Presidentskapet skal på Stortingets vegne påse at konstitusjonelle regler om forholdet mellom regjering og Storting blir fulgt. Presidentskapet er ansvarlig for planlegging og tilrettelegging av Stortingets arbeid. En viktig del av det praktiske arbeidet er å utarbeide Stortingets langtidsprogram, ukeprogram og dagsorden.

Presidentskapet har ingen avgjørende myndighet ut over de fullmakter som de har fått gjennom Stortingets forretningsorden eller ved spesielle stortingsvedtak. Presidentskapet har likevel en betydelig innflytelse på de formelle og administrative sider ved Stortingets arbeid. I de tilfeller politiske saker eller saker som kan bli politisk kontroversielle kommer opp er det tradisjon for at stortingspresidenten foreslår å legge saker frem for lederne av de forskjellige partienes grupper.

Stortingets president leder Stortingets møter, men kan overlate møteledelsen til en visepresident, en midlertidig president eller en settepresident som Stortinget har valgt for en kortere tid.

2.3 Valgkomiteen og sammensetningen av komiteene

Når et nytt storting har konstituert seg etter valg, oppnevnes en valgkomité. I valgkomiteen bør alle partigruppene så vidt mulig være forholdsmessig representert. Det bør også tas hensyn til en fordeling etter valgdistrikt. Valgkomiteens medlemmer fungerer i hele valgperioden (FO § 10).

Hovedoppgaven til valgkomiteen er å bestemme hvordan Stortingets faste komiteer skal være sammensatt. I tillegg oppnevner valgkomiteen den utvidete utenriks- og forsvarskomité (FO § 16). Valgkomiteen gir ellers innstilling om alle valg Stortinget overdrar til den å forberede, men her er det Stortinget som velger. Dette omfatter blant annet valg til Stortingets faste delegasjoner, en rekke utvalg og representantskap.

Antallet faste komiteer og arbeidsfordelingen mellom disse følger av FO §§ 10 til 17. For tiden er det følgende faste fagkomiteer:

Arbeids- og sosialkomiteen: Saker om arbeidsmarked og arbeidsmiljø, arbeidsrettete ytelser, pensjoner, sosiale stønader og politikk overfor personer med nedsatt funksjonsevne.

Energi- og miljøkomiteen: Saker om olje, energi, vassdrag, miljøvern og regional planlegging.

Familie- og kulturkomiteen: Saker om familie, barn og ungdom, likestilling mellom kvinner og menn, forbrukersaker, herunder saker om gjeldsordning, og saker om kultur.

Finanskomiteen: Saker om økonomisk politikk, finansadministrasjon, finansmarked, regnskap og revisjon, folketrygdens inntekter og skatter, avgifter og toll. Nærmere regler for behandlingen av statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet er inntatt i FO § 43 (se punkt 3.3).

Helse- og omsorgskomiteen: Saker om helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester, folkehelsearbeid, rusmiddelpolitikk og legemidler.

Justiskomiteen: Saker om rettsvesen, kriminalomsorg, politiet, andre justisformål, sivil beredskap, rettferdsvederlag, alminnelig forvaltningslovgivning, straffelovgivning, prosesslovgivning og alminnelig sivillovgivning.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen: Saker om kirke, utdanning og forskning, herunder forskning for landbruk, fiskeri og næringsliv.

Kommunal- og forvaltningskomiteen: Saker om kommunal forvaltning, regional- og distriktspolitikk, rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner, innvandringspolitikk, boligforhold, bygningssaker, nasjonale minoriteter, samiske spørsmål unntatt reglene om valg til Sametinget, saker om organisering og virkeområde for statlig forvaltning, statens fellesadministrasjon, statlig personalpolitikk, herunder lønnsforhold, og partistøtte.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen: Grunnlovssaker, valglovgivning og bevilgninger til Stortinget og til Det Kongelige Hus. Saker om Stortingets kontroll med forvaltningen, se FO § 15 første ledd. Saker der Stortinget skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, herunder om Stortingets ansvarskommisjon skal anmodes om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for slikt ansvar, se FO § 15 annet og tredje ledd og § 44. Komiteen skal også gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om:

a) statsrådets protokoller mv., se Grunnloven § 75 bokstav f,

b) regjeringens årlige melding om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av representantforslag som er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse,

c) dokumenter fra Riksrevisjonen, og andre saker om Riksrevisjonens virksomhet,

d) meldinger fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, og andre saker om ombudsmannens virksomhet,

e) meldinger fra Ombudsmannsnemnda for Forsvaret,

f) meldinger fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, og andre saker om utvalgets virksomhet, og

g) rapporter fra Stortingets ansvarskommisjon og stortingsoppnevnte granskingskommisjoner.

Næringskomiteen: Saker om nærings-, industri og handelsvirksomhet, skipsfart, statlig eierskapspolitikk, statsgaranti ved eksport mv., konkurranse- og prispolitikk, landbruk, jordbruksavtalen, maktpolitikk, fiskeri, fangst, akvakultur og laksefiske.

Transport- og kommunikasjonskomiteen: Saker om innenlands transport, post, generelle saker om telekommunikasjon og elektronisk kommunikasjon, og oppgaver under Kystverket.

Utenriks- og forsvarskomiteen: Saker om utenrikske forhold, militært forsvar, utviklingshjelp, saker som angår norske interesser på Svalbard eller i andre polarområder og – i alminnelighet – saker som gjelder avtaler mellom den norske stat og andre stater eller internasjonale organisasjoner.

Samtlige stortingsrepresentanter med unntak av stortingspresidenten, skal fordeles på en fagkomité. Det er i partigruppene den reelle utvelgelsesprosessen foregår. Representantene gir beskjed om hvilken komité de ønsker å sitte i, og partigruppen lager deretter forslag til fordeling. Fordelingen av medlemmene er derfor allerede i praksis utført når valgkomiteen møtes for å treffe den formelle beslutningen.

Alle partigrupper skal ha medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komitéfordelingen skjer for øvrig etter forholdstallsprinsippet, men partier med få representanter kan ikke være representert i alle komiteer. Praksis er at alle partier kommer med i finanskomiteen. Partigrupper som ikke har fått medlem i alle komiteer etter denne fordelingen, kan kreve at gruppens medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen også oppnevnes som medlem av en av de andre fagkomiteene (FO § 13).

Som følge av at alle representantene skal være medlem av en fagkomité, blir det ikke alltid mulig å oppnå den samme forholdsmessige partisammensetningen i alle komiteene. Dermed er ikke det politiske styrkeforholdet i alle komiteene det samme som i Stortinget som helhet. Det kan derfor forekomme at forslag som har fått flertallets tilslutning i en fagkomité, blir forkastet av Stortinget.

Komiteene varierer i størrelse, og de har for tiden fra 8 til 18 medlemmer.

I tillegg til fagkomiteene opprettes det en utvidet utenriks- og forsvars-komité (FO § 16), og et Europautvalg (FO § 17). Stortinget kan også i helt spesielle tilfeller nedsette særskilte komiteer (FO § 18) eller granskingskommisjoner (FO § 19).

Stortinget kan når som helst vedta å øke eller minske tallet både på faste komiteer og på medlemmer av komiteene (FO § 11 første ledd).

Hvis ikke Stortinget bestemmer noe annet, skal komiteene ha ufor­andret sammensetning på alle storting i samme valgperiode, med mindre partigruppene foreslår endringer som gjelder representanter fra egen gruppe, eller avgang blant medlemmene gjør det nødvendig å foreta ­endringer (FO § 11 annet ledd).

Stortingsrepresentantene sitter derfor vanligvis i samme komité hele fireårsperioden. Etter hvert opparbeider de særlig kompetanse på sitt saksfelt eller de er plassert i en komité fordi de allerede har slik spesialkompetanse. Komitéfordelingen fører med seg en slags ansvarsfordeling innen partigruppene. Den eller de som sitter i fagkomiteen, har hoved­ansvaret for det saksområdet komiteen dekker, og kan få stor innflytelse på partiets standpunkter på det aktuelle saksområdet. Det er også de som normalt uttaler seg til pressen på partienes vegne innenfor det politikkområdet som komiteen dekker.

2.4 Fagkomiteene

Fagkomiteene kan ikke behandle andre saker enn de som er oversendt fra Stortinget, med de unntak som følger av Stortingets forretningsorden. Grunnlaget for arbeidet med sakene er normalt meldinger og proposisjoner fra regjeringen eller representantforslag. Komiteene kan likevel inntil to ganger i hver stortingssesjon ta opp et tema som faller innenfor komiteens saksområde til debatt i Stortinget, også utenom konkrete saker komiteen har fått til behandling. Under en slik debatt kan det ikke fremsettes forslag (FO § 22 sjuende ledd).

Etter forslag fra presidenten fordeler Stortinget til de faste komiteene alle saker som krever komitéforberedelser (FO § 22). Hvilke politikkområder de dekker, fremgår av komiteenes navn. En nærmere angivelse av saksfordelingen mellom fagkomiteene fremgår av FO § 14.

Noen ganger kan en sak forberedes i eller forelegges flere komiteer. De forskjellige måtene dette kan skje på, fremgår av FO § 22 annet til sjette ledd.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har oppgaver som tilsvarer de ­ordinære fagkomiteene, men har også ansvaret for saker om Stortingets kontroll med forvaltningen. Den har derfor fått en del spesielle fullmakter og er den eneste komiteen som av eget tiltak kan ta opp visse saker til behandling (se punkt 12.3).

2.5 Den utvidete utenriks- og forsvarskomité

Den utvidete utenriks- og forsvarskomité (forkortet DUUFK) (FO § 16) er ikke en fagkomité, men har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap, herunder terrorberedskap. Slike drøftelser kalles ofte for konsultasjoner. Komiteen består av de ordinære medlemmene av utenriks- og forsvarskomiteen, stortingets president og lederne i partigruppene. Konsultasjonsordningen er nærmere omtalt i punkt 3.8.

2.6 Europautvalget

Europautvalget (FO § 17) er et organ for konsultasjoner mellom regjeringen og Stortinget om saker som gjelder EØS-avtalen, herunder forslag om nye eller endrede rettsakter på et område som omfattes av EØS-avtalen, og saker som gjelder tilgrensende avtaler med EU om EØS-avtalen og tilgrensende avtaler med EU. Europautvalget består av utenriks- og forsvarskomiteen (både medlemmer og varamedlemmer) og medlemmer av den norske delegasjonen til parlamentarikerkomiteen for EØS. Også medlemmer og varamedlemmer av andre fagkomiteer kan delta i bestemte konsultasjoner etter beslutning av komiteen eller lederen av komiteen. Arbeidet i komiteen er nærmere omtalt i punkt 3.9.

2.7 Særskilte komiteer nedsatt av Stortinget

Finner Stortinget det nødvendig, kan det unntaksvis nedsette særskilte komiteer til å behandle en enkelt sak eller saker av et bestemt slag (FO § 18). Oppnevning til slike særskilte komiteer foretas av valgkomiteen. Forretningsordenen bestemmer at det så vidt mulig bør unngås at oppnevningen av slike særskilte komiteer fører til vanskeligheter for det ordinære komitéarbeidet. Et eksempel på en komité oppnevnt i medhold av FO § 18 var den særskilte komité som avga innstilling til Stortinget om St.meld. nr. 17 (2004–2005) Makt og demokrati. Et annet eksempel er den særskilte komité til å behandle redegjørelse fra justisministeren og forsvarsministeren i Stortingets møte 10. november 2011 om angrepene 22. juli (Innst. 207 S (2011–2012)).

2.8 Granskingskommisjoner

Stortinget kan også nedsette granskingskommisjoner til å kartlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp (FO § 19). Mandatet bør kun åpne for en vurdering av ansvarsforhold i den utstrekning Stortinget har behov for bistand til det (se nærmere punkt 12.5.5).

2.9 Arbeidet i komiteene

2.9.1 Generelt

Komiteene velger selv en leder og første og annen nestleder. Komiteens leder innkaller til møter i komiteen og leder forhandlingene der (FO § 20).

Et komitévedtak er gyldig når minst tre femtedeler av medlemmene har vært til stede og avgitt stemme. Vedtak fattes som hovedregel ved alminnelig flertall. Bortsett fra ved valg er komitéleders stemme utslagsgivende dersom en avstemning viser like mange stemmer for og imot. I komitéleders fravær er fungerende komitéleders stemme utslagsgivende (FO § 26).

Ved valg med flere kandidater er et relativt flertall, det vil si flere stemmer enn for noe annet forslag, avgjørende for utfallet av valget (se nærmere FO § 61).

Alle komiteer har minst én fast ansatt komitésekretær. Komitésekretær-ene hører inn under Konstitusjonell avdeling som er en del av Stortingets administrasjon (se punkt 2.11).

2.9.2 Saksordførers oppgaver

Det første komiteen gjør når den får en sak, er å velge saksordfører. Komiteen fordeler saksordførerskap på komiteens medlemmer. Hvis det blir reist krav om det, kan det velges flere ordførere. Når en komité bare skal avgi uttalelse om en innstilling eller et utkast til innstilling som er utarbeidet av en annen komité, avgjør komiteen om saksordfører skal velges.

Bestemmelser om saksordførerens arbeidsoppgaver finnes i FO § 24. Ordføreren skal forberede saken for komiteen, og skal søke å framskaffe de opplysningene og sette i verk de undersøkelser som medlemmer av komiteen finner påkrevd. Ordføreren har ansvar for å utarbeide innstilling, og skal underskrive den sammen med komitéleder. Senest en uke før innstillingen skal avgis, kan saksordfører kreve at komiteen stiller bestemte skriftlige spørsmål til vedkommende regjeringsmedlem om en sak som er under behandling i komiteen.

Den praktiske arbeidsfordelingen under arbeidet med saker kan variere noe fra komité til komité. Saksordføreren har normalt ansvar for å følge opp behandlingen i komiteen ved å komme med forslag til fremdriftsplan med frister, foreslå tiltak for informasjonsinnhenting (høringer, befaringer og eventuelle spørsmål til departementet).

Saksordføreren vil også ofte kunne opptre som komiteens kontaktperson i saken (se blant annet punkt 7.3 om brev til Stortingets fagkomiteer). Det er ganske vanlig at de andre partiene i komiteen utnevner sine «skyggeordførere». Disse er da ansvarlige for å følge opp saken for sine partier.

2.9.3 Informasjonsinnhenting i saker som komiteen har til behandling

Komiteen kan ha behov for å innhente informasjon i forbindelse med saksbehandlingen. Når saken kommer fra regjeringen, forventes det at departementet har gjort en grundig saksforberedelse der alle sider er belyst og alle berørte parter er hørt.

Det er likevel ikke uvanlig at komiteen ønsker å innhente ytterligere opplysninger. Dette kan foregå på flere måter:

  • Brev med spørsmål fra komiteen til departementet (se punkt 7.3 særskilt om brev til Stortingets fagkomiteer).
  • Brev med spørsmål fra enkeltrepresentanter eller fraksjoner i komiteen til departementet (se punkt 7.7 særskilt om brevveksling med fraksjoner, partigrupper og enkeltrepresentanter).
  • Ved at statsråden, embets- eller tjenestemenn fra departementet, berørte parter, eksperter eller interesseorganisasjoner deltar i høring i komiteen (se kapittel 11 om høringer i stortingskomiteene).
  • Ved befaring.

Er saken basert på et representantforslag, sendes dette normalt over til ansvarlig statsråd for å få statsrådens syn på forslaget og få utredet eventuelle konsekvenser (se omtale i punkt 3.5).

Innkallinger til komitémøter med dagsorden kunngjøres på egnet måte. Innkallingene er offentlige. Møtene i komiteene holdes som utgangspunkt for lukkede dører (se likevel kapittel 11 om høringer). Det er ikke adgang til å gjengi uttalelser som er gitt av andre komitémedlemmer i et lukket møte (FO § 25 annet ledd).

2.9.4 Utforming av komitéinnstillinger

Komitéinnstillingen er resultatet av komitébehandlingen. Den inneholder følgende elementer:

  • en oppsummering av saken slik den er forelagt for komiteen (såkalt teknisk sammendrag)
  • de ulike partienes «merknader» (synspunkter, kommentarer og ­vurderinger) til ulike deler av saken
  • eventuelle forslag fra mindretall i komiteen
  • forslag fra komiteen (eventuelt flertallet), «tilrådingen»
  • eventuelle vedlegg (for eksempel korrespondanse mellom komiteen og ansvarlig fagstatsråd i saken, se kapittel 7 om brevveksling med Stortinget)

Under komiteens arbeid blir utkastet til innstilling stadig revidert. Først inneholder utkastet bare et «teknisk sammendrag», dvs. en oppsummering av saken som er til behandling i komiteen, for eksempel innholdet i en proposisjon eller melding. Komitémedlemmene skriver så sine merknader som redigeres inn i dokumentet. Disse merknadene klareres med medlemmenes partigrupper og er et uttrykk for partiets politikk.

De delene i komiteens merknader som alle er enig i, starter med:

«Komiteen…»

Særmerknader fra et mindretall begynner med: «Komiteens medlemmer fra…» deretter oppgis representanten(e)s parti(er) og noen ganger navn.

Dersom det er et flertall for bestemte synspunkter, men ikke enstemmighet, starter merknadene ofte med: «Komiteens flertall…» deretter kommer parti og noen ganger navn; en vanlig variant er også: «Komiteens flertall… alle unntatt medlemmene fra X-partiet og Y-partiet».

Komiteen møtes for å drøfte utkastet, og medlemmene gir tilbakemelding om hvorvidt deres partier kan være med på andre partiers merknader, og hva som eventuelt må endres for at dette skal være akseptabelt. Det er dette som kalles forhandlinger i komiteen.

Komitémedlemmene rapporterer tilbake til sine partigrupper og får støtte til nye eller endrede merknader som redigeres inn i en ny versjon av utkastet til innstilling. Så har komiteen et nytt møte hvor den nye versjonen drøftes. Slik går det runde etter runde frem til dato for avgivelse. Da har komiteen et siste møte hvor den endelige innstillingen godkjennes og avgis.

Ofte er det også møter og forhandlinger utenfor komiteen der komitémedlemmer fra ulike partier prøver å forhandle seg frem til felles standpunkter. Noen ganger blir saken løftet til et høyere beslutningsnivå, slik at det er partigruppenes ledere som deltar i forhandlingene. Det vil ofte være kontakt med medlemmer av regjeringen under komitébehandlingen.

2.9.5 Avgivelse og offentliggjøring av innstillinger

Komiteene skal gi Stortinget skriftlig innstilling i alle saker de får til behandling. Når saken er ferdigbehandlet i komiteen, avgis komiteens innstilling. Det er ikke tillatt å offentliggjøre en innstilling før den er endelig avgitt (FO § 31 syvende ledd). Deretter leveres innstillingen til Stortingets administrasjon for trykking og publisering på Stortingets nettsider, og den utdeles til representantene.

Innstillingen avgis til Stortinget, som fatter vedtak i saken. En innstilling kan ikke tas opp til behandling før 48 timer er gått etter at den ble gjort tilgjengelig for representantene. I spesielle tilfeller kan likevel Stortinget med vanlig flertall vedta at saken blir tatt opp før denne fristen (FO § 46).

Utfallet av komitébehandlingen er oftest avgjørende også i Stortinget. Når representantene avgir stemme i en sak, følger de vanligvis partifellen/partifraksjonen sin i komiteen. Et forslag som komitéflertallet står bak, vil derfor normalt også få flertall i Stortinget. I de komiteene der en ikke har den samme forholdsmessige partisammensetningen som i Stortinget, blir ikke resultatet nødvendigvis slik.

2.10 Partigrupper og gruppesekretariater

2.10.1 Partigruppene

Én eller flere representanter som er valgt fra et registrert parti som ved valget stilte liste i minst en tredjedel av fylkene, danner en partigruppe (FO § 77). Hver partigruppe velger et gruppestyre og en leder. Lederen kalles partiets parlamentariske leder. Gruppeledelsen tar enkelte politiske avgjørelser, samordner arbeidet i partigruppen, foreslår hvordan partiets representanter skal fordeles på komiteene, fordeler taletid mv.

I forbindelse med komitéarbeidet må representantene stadig konsultere egne partigrupper. Partigruppene har som regel møter hver onsdag. Fraksjonslederne (se punkt 2.10.3), som leder representantene fra samme parti i en fagkomité, har ansvar for å orientere partigruppene sine om sakene som behandles. På den måten får representantene fra samme parti kjennskap til sakene i de ulike komiteene. Sakene diskuteres, og partigruppenes standpunkter blir fastsatt.

Det vanligste er at representanter fra samme parti stemmer likt. I enkelte saker, for eksempel saker av betydning for enkelte representanters valgdistrikt (for eksempel lokaliseringssaker) eller i livssynssaker kan det likevel hende at andre hensyn går foran det synet partiets flertall har. Det er i gruppene taktikken diskuteres og legges opp, og det er her den enkelte representants politiske utspill og stemmegivning klareres.

2.10.2 Gruppesekretariatene

Hver partigruppe har sitt eget sekretariat på Stortinget som hjelper representantene med ulike gjøremål av politisk eller mer praktisk art.

Gruppesekretærene, de politisk ansatte, blir tilsatt og lønnet av partigruppen selv. Antallet varierer derfor med partiets økonomi og størrelse. Hvert politisk parti som har representanter på Stortinget, får årlig et tilskudd fra Stortinget til gruppesekretariatet. Tilskuddet varierer med tallet på partiets valgte representanter.

Alle grupper har også én eller flere kontorsekretærer. Disse tilsettes også av partigruppene. Kontorsekretærene tar seg blant annet av tekstbehandling av innlegg, foredrag og korrespondanse, mangfoldiggjøring, beskjed- og telefontjeneste, møteinnkallinger, postfordeling, regnskapsføring mv.

Gruppesekretærene er saksbehandlere for partigruppen. De enkelte gruppesekretariatene er organisert på forskjellige måter. De største gruppene har ansatt en egen leder for sekretariatet, og enkelte har knyttet til seg ulike rådgivere. De fleste sekretariatene har fordelt ansvaret for bestemte komiteer på de enkelte gruppesekretærene. Gruppesekretærenes oppgaver går blant annet ut på å:

  • bistå i behandlingen av komitésaker
  • skaffe materiale og opplysninger til saksbehandlingen
  • forberede debatter og talerlister, utarbeide notater
  • formidle kontakt utad med organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner
  • fungere som kontakt mellom gruppen og partiet

2.10.3 Komitéfraksjoner

Representantene fra det samme partiet i en fagkomité utgjør en komitéfraksjon. Fraksjonslederen er den som leder representantene i en komitéfraksjon. Mediene omtaler ofte fraksjonslederne som talsmenn for sitt fagområde (for eksempel finanspolitisk talsmann).

Når flere partier er representert i regjering, vil representantene fra disse partiene sammen utgjøre en komitéfraksjon (kalles ofte «storfraksjonen»). Disse representantene vil i de fleste saker utforme felles komitémerknader.

2.11 Stortingets administrasjon

2.11.1 Innledning

Stortingets administrasjon er organisert i 7 avdelinger: Konstitusjonell avdeling, Eiendoms-, sikkerhets- og serviceavdelingen, Forvaltningsavdelingen, IKT-avdelingen, Kommunikasjonsavdelingen, Kunnskaps- og dokumentasjonsavdelingen og Internasjonal avdeling. Stortingets direktør leder den administrative virksomheten og er sekretær for Stortingets presidentskap. I alt består Stortingets administrasjon av cirka 450 ansatte.

2.11.2 Konstitusjonell avdeling

Konstitusjonell avdeling er et viktig kontaktpunkt for embets- og tjeneste-menn i departementene. Avdelingen ivaretar alle funksjoner som knytter seg til den virksomheten Stortinget utøver som konstitusjonelt organ, medregnet Stortingets saksbehandling og arbeidsordning, forretningsorden og bevilgningsreglement, komitéreiser og formelle spørsmål i tilknytning til komiteenes virksomhet. Avdelingen kan også gi råd om forståelsen av Stortingets forretningsorden eller andre spørsmål knyttet til behandlingen av saker i Stortinget.

Avdelingen er delt opp i forskjellige enheter:

Ekspedisjonskontoret

  • Registrering av saker fra statsråd
  • Registrering av alle saker som Stortinget skal behandle og fortløpende oppdatering av opplysninger underveis i saksgangen, slik at alle saker til enhver tid er oppdatert på www.stortinget.no
  • Ta imot spørsmål fra representantene til den ordinære spørretimen og oversende disse til departementene (se punkt 5.2).
  • Ta imot og videresende interpellasjoner til regjeringens medlemmer (se punkt 5.4.)
  • Ta imot og videresende skriftlige spørsmål til regjeringens medlemmer og videreformidle svar til den enkelte representant (se punkt 5.3)
  • Ta imot såkalte «løse forslag» – forslag som kommer i tillegg til de forslag som står i selve innstillingen
  • Utarbeide Stortingets dagsorden og foreløpig ukeprogram i samarbeid med stortingssekretariatet
  • Produksjon og utgivelse av Liste A (oversikt over saker og interpellasjoner som er til behandling i Stortinget)
  • Levere ut trykte utgaver av stortingsdokumenter, regjeringsdokumenter, forretningsorden, diverse håndbøker og statistikker

[email protected] Tlf 23 31 35 60

Stortingssekretariatet

  • Mottak av representantforslag (dokument 8) (se punkt 3.5) og grunnlovsforslag (dokument 12) (se punkt 3.2)
  • Endringer i ordinær spørretime, henvendelse om utsettelse, over-føring som rette vedkommende eller besvarelse på vegne av en annen statsråd (se punkt 5.2.3)
  • Fordeling av saker til fagkomiteene (se punkt 2.4)
  • Debattopplegg og talerlister (se punkt 6.2)
  • Møteplanlegging (Langtidsprogram, ukeprogram, dagsorden, se punkt 2.2) herunder tidspunkt for besvarelse av interpellasjoner (se punkt 5.4)
  • Sekretærtjeneste under stortingsmøtene
  • Voteringer
  • Vedtak (se punkt 4)
  • Permisjonssøknader og innkalling av vararepresentanter
  • Ferdigstilling, trykking og publisering av komitéinnstillinger og andre stortingsdokumenter. Kvalitetssikring og kontroll av formelle krav til oppsett, koordinering, kontakt og oppfølging mot trykkeri (se punkt 2.12)

[email protected]

Komitésekretariatet

Sekretariatet organiserer og koordinerer komitéhøringer, tilrettelegger komitéreiser, gir informasjon til presse og publikum og gir praktisk bistand i forbindelse med komiteens daglige virksomhet.

Komitéarkivet journalfører korrespondanse og sørger for elektronisk tilgjengeliggjøring og gjenfinning av dokumenter. De har også ansvar for å tilrettelegge komiteens arkiver for avlevering av stortingsarkivet.

[email protected]

Komitésekretærene

Alle komiteene har minst én fast komitésekretær, ansatt av Stortinget. De skal bistå stortingsrepresentantene i forbindelse med komiteens arbeid. Komitésekretærene er ansatt i Konstitusjonell avdeling, men bistår i det daglige de forskjellige komiteene. Komitésekretæren er i hoved­sak ansvarlig for å innhente opplysninger, utføre det praktiske arbeidet i forbindelse med sammenkallingen til møter i komiteen, utarbeide utkast til tekniske sammendrag og ved behov bistå med formuleringen av komiteens innstillinger mv. Komitésekretæren fører også komiteens møteprotokoll.

[email protected]

Tekstsenteret

Tekstsenterets hovedoppgave er å produsere innstillingene for komiteene, samt representantforslag og andre dokumenter. I prosessen retter tekstsenteret opp skrivefeil, stiler om og klargjør/teknisk bearbeider innstillingene med tanke på trykkeprosessen etter avgivelse og søkbarhet på Internett.

[email protected]

2.11.3 De øvrige avdelingene

  • IKT-avdelingen har ansvar for drift, vedlikehold og videreutvikling av Stortingets IKT-baserte informasjonssystemer og telematikkinstallasjoner.
  • Kommunikasjonsavdelingen har ansvar for ekstern og intern kom­munikasjon, omvisninger og arrangementer og grafisk design og trykking av Stortingets publikasjoner.
  • Eiendoms-, sikkerhets- og serviceavdelingen har ansvaret for forvaltning og utvikling av Stortingets eiendom, sikkerhet og servicetjenester.
  • Forvaltningsavdelingen bistår Stortingets administrative ledelse i alle saker om arbeidsgiveransvar, personalfunksjoner, økonomi og generell administrasjon, og yter direkte service overfor stortingsrepresentantene når det gjelder lønn, godtgjørelser, reiser, boliger, pensjoner, forsikringer, arbeidsforhold og velferdsordninger.
  • Kunnskaps- og dokumentasjonsavdelingen innhenter og tilrettelegger informasjon til arbeidet i Stortinget og dokumenterer Stortingets virksomhet.
  • Internasjonal avdeling ivaretar Stortingets internasjonale forbindelser.

I tillegg har Stortinget et Ledelsessekretariat som har sekretariatsfunksjoner og gir bistand til presidentskapets medlemmer.

2.11.4 Stortingets utredningsseksjon

Stortingets utredningsseksjon er en del av Stortingets administrasjon og inngår i Informasjons- og dokumentasjonsavdelingen. Den gir faglig bistand til representanter, partigrupper og komiteer.

Utredningsseksjonen har rundt 450 oppdrag hvert år, og den dekker mange ulike saksområder. Mange oppdrag gjelder forholdet mellom politiske mål og mulige virkemidler og internasjonale sammenligninger. Utredningsseksjonen utreder også juridiske spørsmål av ulik karakter innenfor forskjellige rettsområder.

Utredningsseksjonen har kontakt med eksterne fagmiljøer og med utredningsseksjoner i andre lands parlamenter.

Oppdraget behandles konfidensielt. Det gjelder både internt i Stortinget og ved informasjonsinnhenting fra eksterne miljøer. Utredningsseksjonen opplyser heller ikke om hvem som spør om hva.

Seksjonen publiserer også egeninitierte notater som gjøres allment ­tilgjengelig. Notatserien «Perspektiv» finnes tilgjengelig på Stortingets nettsider.

Se punkt 10.5 for en nærmere omtale av departementenes kontakt med Stortingets utredningsseksjon.

2.12 Stortingets publikasjoner

Stortingets dokumenter publiseres i egne dokumentserier. Her gis en oversikt over de ulike typene publikasjoner. Betegnelsene på Stortingets publikasjoner ble endret i 2009 i forbindelse med iverksettelsen av grunnlovsendringen som opphevet inndelingen av Stortinget i Odelstinget og Lagtinget.

2.12.1 Innstillinger til Stortinget

Dette er komiteens innstillinger i saker som skal behandles i Stortinget. Innstillingene kan gjelde:

  • Budsjettsak, traktatsak eller en alminnelig sak (Innst. S xx (stortingssesjon))
  • Lovsak (Innst. L xx (stortingssesjon))

Innstillingene om budsjettvedtakene om høsten har faste numre. For ­øvrig nummereres innstillingene fortløpende etter hvert som de avgis.

2.12.2 Lovvedtak

Lovvedtak etter første gangs behandling av lovsaken i Stortinget gis betegnelsen Lovvedtak xx (stortingssesjon).

Vedtak etter andre og eventuelt tredje gangs behandling fremkommer av referat fra møtene.

2.12.3 Lovanmerkninger

Lovanmerkninger er Stortingets eventuelle anmerkninger ved annen gangs behandling av lovsaken i Stortinget. Disse anmerkningene gis betegnelsen Lovanmerkning xx (stortingssesjon). Ordningen med lovanmerkninger ble innført i 2009.

2.12.4 Dokumentserien

Dokumentserien er en samling av publikasjoner med opprinnelse i Stortinget eller organer tilknyttet Stortinget. Serien omfatter rapporter fra Stortingets kontrollorganer, representantforslag («Dokument 8-forslag»), samlede oversikter over skriftlige spørsmål, årsmeldinger fra Stortingets internasjonale delegasjoner og rapporter fra granskingskommisjoner.

En del dokumenttyper har over tid inngått i faste nummerserier, som for eksempel:

  • Riksrevisjonens rapport om den årlige kontroll og revisjon (Dokument 1 (stortingssesjon))
  • Riksrevisjonens undersøkelser i forvaltningen (Dokument 3:xx (stortingssesjon))
  • Sivilombudsmannens årlige melding (Dokument 4 (stortingssesjon))
  • Representantforslag (Dokument 8:xx (stortingssesjon))
  • Grunnlovsforslag (Dokument 12:xx (stortingssesjon))
  • Skriftlige spørsmål til skriftlig besvarelse med svar (Dokument 15:xx (stortingssesjon))

2.12.5 Innberetning til Stortinget

Innberetninger benyttes av valgkomiteen i saker der komiteen har ­besluttende myndighet (punkt 2.3 foran). Innberetningene blir bare referert i Stortinget. Disse gis betegnelsen Innberetning X (stortingssesjon).

2.12.6 Referater

Det blir skrevet stenografiske referater fra alle møter i Stortinget. Det blir også skrevet referater fra møter i Europautvalget, kontrollhøringer og enkelte andre komitéhøringer. Referatene fra møtene i Stortinget publiseres i Stortingstidende. Referatene gjøres også tilgjengelig på Stortingets nettsider www.stortinget.no.

Referatene fra Stortinget er en fullstendig gjengivelse av hva som blir sagt i salen, men med de tilpasningene som er nødvendig for å kunne gjengi tale i skrift. Referatene blir skrevet i målformen til den enkelte representanten. Et referat fra et møte inneholder vanligvis følgende hoveddeler:

  • Dagsorden
  • Formalia
  • Referat fra debatten om sakene
  • Votering
  • Referatsaker
Til toppen
Til dokumentets forside