Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Om forholdet til Stortinget

Til innholdsfortegnelse

1 Oppgave- og ansvarsdelingen mellom regjeringen og Stortinget

Etter Grunnlovens maktfordelingssystem er de ulike typene myndighet i staten – lovgivende, utøvende og dømmende – i utgangspunktet fordelt på ulike institusjoner: Stortinget, Kongen (regjeringen) og domstolene. Både Grunnloven selv og sedvanlig praksis inneholder samtidig vesentlige elementer av spredning av de ulike typene myndighet. Det gjelder særlig ved at regjeringen har oppgaver knyttet til lovgivning, og ved at Stortinget har oppgaver knyttet til utøvende myndighet. Særlig oppgave- og ansvarsdelingen mellom regjeringen og Stortinget er viktig for å forstå de ulike spørsmålene som drøftes i heftet her.

I vårt parlamentariske system er Stortingets sammensetning avgjørende som ramme for hvilke partier som kan danne regjering. Et stortings-flertall kan dessuten, ved å treffe vedtak om mistillit, til enhver tid sørge for at en sittende regjering må søke avskjed. Gjennom et slikt system får den til enhver tid sittende regjering, gjennom Stortinget, en demokratisk forankring, og regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget. Avgjørende for et slikt ansvar er statsministerens og statsrådenes rett til å møte i Stortinget (Grunnloven § 74 annet ledd). Kongen (monarken) har en tilbaketrukket rolle i det politiske systemet.

Stortingets viktigste oppgaver er å være lovgivende og bevilgende myndighet. Stortinget kan også, med kvalifisert (to tredjedels) flertall, endre Grunnloven. Gjennom å vedta lover og å bevilge penger legger Stortinget vesentlige premisser for regjeringens virksomhet – også på områder som etter Grunnloven i utgangspunktet ligger til regjeringen. En annen sentral oppgave for Stortinget er å føre kontroll med regjeringens virksomhet, både den utøvende som i utgangspunktet ligger til regjeringen, og dessuten slik virksomhet som er delegert til regjeringen fra Stortinget. Stortinget er videre en sentral politisk debattarena. Gjennom debattene og de standpunktene som kommer til uttrykk i komitéinnstillinger, får regjeringen viktige politiske signaler om en rekke spørsmål.

Regjeringen er etter Grunnloven tillagt rollen som utøvende makt. Regjeringen utøver også myndighet på områder som i utgangspunktet ligger til Stortinget så langt Stortinget har delegert myndigheten til regjeringen. Dette gjelder særlig på lovgivningsområdet, ved at regjeringen og forvaltningen gir en rekke forskrifter innenfor de fullmaktene Stortinget har gitt. Regjeringen har dessuten som en sentral oppgave å utrede og fremme forslag i saker på det finansielle området (først og fremst ved å fremme årlige forslag til statsbudsjett) og på lovgivningsområdet. Regjeringen fremmer forslag også i en rekke andre saker (for eksempel forslag om Stortingets samtykke til inngåelse av internasjonale avtaler). I praksis vil Stortinget være avhengig av at saker utredes forsvarlig av regjeringsapparatet, og at de opplysningene statsrådene legger frem for Stortinget, ikke er uriktige eller villedende. Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget er slått fast i Grunnloven § 82.

Dømmende myndighet kan som utgangspunkt bare utøves av domstolene . Stortinget (og regjeringen, etter delegert myndighet) må her som utgangspunkt nøye seg med å gi generelle direktiver i form av lover eller forskrifter om privates og det offentliges rettigheter og plikter. Individuelle tvister eller straffesaker som oppstår på grunnlag av slikt regelverk, må som utgangspunkt avgjøres med endelig virkning av domstolene.

Til toppen
Til dokumentets forside