Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Om forholdet til Stortinget

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om Stortingets behandling av enkelte sakstyper

3.1 Stortingets behandling av lovforslag

3.1.1 Oversikt over regler om Stortingets behandling av lovforslag

Bestemmelser om Stortingets behandling av lovforslag følger delvis av Grunnloven (§§ 76 til 79) og delvis av Stortingets forretningsorden (FO). Hvis ikke noe annet er bestemt, gjelder de generelle bestemmelsene om behandling av forslag også ved behandlingen av lovforslag (se blant annet omtale i punkt 2.4 om arbeidet i fagkomiteene). I tillegg er det gitt enkelte særregler som bare gjelder ved behandlingen av lovforslag. Disse bestemmelsene blir kommentert nærmere i det følgende. For behandlingen av grunnlovsforslag gjelder egne prosedyrer, se punkt 3.2.

3.1.2 Forslagsrett

Det følger av Grunnloven § 76 første ledd at forslagsretten ligger hos stortingsrepresentantene eller regjeringen ved en statsråd. De fleste forslag til lover blir forberedt av regjeringen. Forslagene fremmes for Stortinget i form av proposisjoner med forslag til lovvedtak. Disse dokumentene har betegnelsen Prop. L (proposisjon med forslag til lovvedtak) eller Prop. LS (proposisjon med forslag til lovvedtak og stortingsvedtak). Veilederen «Lovteknikk og lovforberedelse» (Justisdepartementet, publikasjonskode G-0027 B) og heftet «Om statsråd» (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0501 B) inneholder en rekke råd om hvordan et lovforslag og en proposisjon bygges opp.

3.1.3 Behandlingen av proposisjonen

Proposisjonen overbringes Stortinget ved at et regjeringsmedlem leser opp proposisjonens fulle navn ved innledningen av et stortingsmøte og fysisk overleverer den til den sittende presidenten. Deretter blir den (som oftest i et senere møte) etter forslag fra presidentskapet normalt vedtatt oversendt en av Stortingets fagkomiteer til behandling. Fagkomiteen utpeker en saksordfører som på komiteens vegne skal forberede saken. Under behandlingen kan fagkomiteen innhente supplerende opplysninger fra departementet eller holde høringer (se punkt 2.9.3). Komiteen avgir innstilling til Stortinget.

3.1.4 Behandlingen av representantforslag med forslag til lovvedtak

Også stortingsrepresentanter kan fremsette lovforslag. Slike forslag kalles representantforslag L. De har også blitt kalt «Dokument 8-forslag», fordi de sammen med andre representantforslag trykkes i en dokumentserie med dette nummeret (se punkt 2.12.4). Det følger av FO § 38 annet ledd at lovforslag skal være satt opp i lovs form. Se for øvrig punkt 3.5 om representantforslag for nærmere detaljer om behandlingen av slike forslag.

3.1.5 Komitéinnstilling

Komiteen vurderer lovforslaget, og tilrådingen til Stortinget oppsummeres i form av en såkalt komitéinnstilling. (En nærmere omtale av hvordan komitéinnstillinger utformes, er tatt inn i punkt 2.9.4).

En innstilling kan inneholde forslag til lovvedtak (i tilråding eller forslag) bare når et lovforslag er grunnlag for innstillingen (FO § 31 sjette ledd).

En innstilling kan videre ikke inneholde både utkast til lovvedtak og utkast til stortingsvedtak (for eksempel budsjettvedtak) i tilråding eller forslag.

Dersom regjeringen har fremmet en proposisjon som både inneholder forslag til lovvedtak og forslag til stortingsvedtak (Prop. LS), vil derfor komiteen avgi to separate innstillinger: en Innst. L som behandler forslag til lovvedtak, og en Innst. S som behandler forslag til stortingsvedtak. Et eksempel på dette kan være en proposisjon som både inneholder forslag til lovendringer og forslag til endringer i statsbudsjettet, eller en proposisjon som både inneholder forslag til lovendringer og samtykke til inngåelse av en internasjonal avtale. Den vil altså ende opp i to innstillinger fra komiteen.

Det gjelder et unntak fra hovedregelen om at en innstilling ikke samtidig kan inneholde utkast til lovvedtak og utkast til stortingsvedtak. En innstilling om lovvedtak kan også inneholde anmodningsvedtak (FO § 31 sjette ledd). Se nærmere punkt 4.6 om anmodningsvedtak.

3.1.6 Lovteknisk bistand fra departementene

Det er vanlig at departementene på anmodning yter komiteene og partigruppene lovteknisk bistand under komitébehandlingen av lov-proposisjoner. Departementet kan for eksempel gi råd om hvordan lovbestemmelser bør utformes dersom komiteen ønsker å gjøre endringer i lovforslaget. Slik bistand gis normalt som svar på brev fra saksordføreren i komiteen. I enkelte tilfeller skjer det også gjennom uformell kontakt mellom departementet og den stortingskomiteen som har forslaget til behandling, enten gjennom kontakt på politisk nivå eller gjennom kontakt med den faste komitésekretæren.

Presidentskapet har i brev 31. oktober 2003 gitt uttrykk for at komiteene og partigruppene bør vise en viss forståelse for at departementene i enkelte tilfeller ikke finner å kunne imøtekomme slike anmodninger, særlig når bistanden vil kreve et omfattende arbeid. I brevet heter det videre at:

«Dersom et departement avslår en anmodning om å gi lovteknisk bistand, kan etter forholdene en naturlig følge av dette være at det i innstillingen fremmes forslag om at proposisjonen sendes tilbake til Regjeringen, eller om at Stortinget ber Regjeringen fremme proposisjon om lovendringer.»

Departementet kan i slike tilfeller bistå med å utarbeide forslag til anmodningsvedtak.

3.1.7 Stortingets behandling av komitéinnstillingen

Innstillingen til lovvedtak fra komiteen behandles deretter i Stortinget.

En innstilling kan ikke tas opp til behandling før 48 timer er gått etter at den ble gjort tilgjengelig for representantene. I spesielle tilfeller kan likevel Stortinget med vanlig flertall vedta at saken blir tatt opp før denne fristen (FO § 46). Om statsrådens fremmøte og deltakelse i debatten, se kapittel 6.

Hovedregelen er at lovsaken skal behandles i to omganger med minst tre dagers mellomrom. Tredje gangs behandling blir nødvendig hvis lovvedtaket ikke bifalles ved annen gangs behandling. Dersom det heller ikke får flertall ved annen gangs behandling, blir lovsaken henlagt, se nedenfor.

Ved første gangs behandling i Stortinget blir innstillingen fra komiteen diskutert og forslag tatt opp. I slutten av møtet blir det votert over forslagene. Behandlingen avsluttes med en votering over «lovens overskrift og loven i sin helhet». Bare ved flertall i denne voteringen vil lovsaken gå til annen gangs behandling i Stortinget. Vedtakene som fattes, publiseres i ett eller flere lovvedtak. Lovvedtaket etter første gangs behandling er ikke et endelig vedtak.

Saken behandles deretter på ny i Stortinget etter minimum tre dager (Grunnloven § 76 tredje ledd). Det er ikke innstillingen som behandles denne gangen, men lovvedtaket fra første gangs behandling.

Hvis lovvedtaket fra første gangs behandling bifalles også ved annen gangs behandling, er behandlingen av lovsaken avsluttet. Det normale vil være at en lov behandles to ganger i Stortinget før den er endelig vedtatt (Grunnloven § 76 annet ledd). Vedtaket fra annen gangs behandling fremkommer av referatet fra møtet.

Dersom Stortinget ved første behandling av et lovforslag vedtar endringsforslag som ikke har vært komitébehandlet, skal komiteen som regel uttale seg om vedtaket før det behandles på nytt i Stortinget (FO § 42 første ledd).

Hvis Stortinget ved annen gangs behandling skulle komme til et annet resultat enn ved første gang behandling, blir det vedtatt en anmerkning til lovvedtaket. Lovsaken behandles i så fall en tredje gang i Stortinget.

Ved tredje gangs behandling har Stortinget to muligheter (Grunnloven § 76 annet ledd):

  • Anmerkningene fra annen gangs behandling vedtas, og loven er dermed vedtatt med de endringer som fremgår av anmerkningene.
  • Lovsaken henlegges.

Forslag vedrørende lovbehandling som fremsettes ved annen gangs behandling av et lovforslag, skal være forhåndsvarslet ved innlevering til Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 samme dag saken skal behandles. Dersom det ikke er gjort, kan presidenten eller en femtedel av de medlemmer som er til stede, motsette seg avstemming over forslaget (FO § 40 tredje ledd).

Vedtak fattes med vanlig flertall, også ved eventuell tredje gangs behandling.

Betegnelsene på vedtakene fra lovbehandlingen er:

  • Lovvedtak (vedtak etter første gangs behandling)
  • Lovanmerkning (vedtak etter annen gangs behandling i de tilfeller der vedtaket fra annen gangs behandling ikke samsvarer med vedtaket fra første gangs behandling)

Ved annen og eventuelt tredje gangs lovbehandling fremkommer vedtaket av referatet fra møtet.

3.1.8 Anmodningsvedtak fremsatt i forbindelse med lovbehandlingen

I forbindelse med lovbehandlingen kan det legges frem forslag om anmodninger som skal oversendes til regjeringen. Dette er forslag til vedtak som vanligvis formuleres slik: «Stortinget ber Regjeringen … ». Slike forslag skal som hovedregel behandles sammen med lovforslaget ved første gangs behandling av det. Dersom anmodningsforslaget forutsetter et bestemt resultat av behandlingen av lovforslaget, skal det likevel føres opp på dagsorden som egen sak til behandling etter at Stortinget har avsluttet behandlingen av lovforslaget (FO § 42 annet ledd). Se punkt 4.6 for nærmere omtale av regjeringens oppfølging av anmodningsvedtak.

3.1.9 Lovens målform

Det var tidligere en viss praksis for at saksordføreren kunne bestemme lovens målform (bokmål eller nynorsk), og det finnes en del eksempler på at dette også ble gjort. Det er imidlertid upraktisk dersom regjeringens lovforslag og det vedtatte lovforslaget har forskjellig målform. I våre dager blir lovene vedtatt av Stortinget i samsvar med målformen som er valgt for lovforslaget i regjeringens proposisjon.

3.1.10 Sanksjon og ikrafttredelse

Etter at loven er formelt vedtatt i Stortinget, sender Stortingets president-skap vedtaket til Statsministerens kontor. Statsministerens kontor videre-sender underretning om vedtaket til det ansvarlige fagdepartementet. Normalt er dette det departementet som har fremmet lovforslaget. Er lovvedtaket fattet på bakgrunn av et representantforslag (se punkt 3.5), vil ansvaret for å sørge for sanksjon ligge på det departementet som saken hører inn under etter den alminnelige ansvarsdelingen mellom departementene. Alle lovbeslutninger, med unntak av grunnlovsbeslutninger må, for å bli gyldige, sanksjoneres av Kongen (Grunnloven § 77).

Ansvarlig fagdepartement må sørge for å fremme kongelig resolusjon om sanksjon av loven.

Heftet «Om statsråd» kapittel 5 (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0501 B) inneholder mer informasjon om utformingen av kongelige resolusjoner om sanksjon og om ikraftsetting av lover.

Lover som Stortinget vedtar, må sanksjoneres uten ugrunnet opphold og senest før utløpet av stortingssesjonen (Grunnloven § 80 annet og tredje ledd). Lover som ikke blir sanksjonert innen fristen, anses som forkastet. Stortinget avslutter sine forhandlinger senest siste hverdag i september måned. Dette betyr at sanksjonsvedtak senest må treffes i det siste statsrådet i september.

I et valgår samles Stortinget normalt ikke på nytt etter sommerferien. I valgår må derfor departementene av praktiske grunner sørge for å fremme vedtakene om sanksjon så tidlig at de kan refereres før Stortinget tar sommerferie.

Etter vedtak i statsråd blir sanksjoner meddelt Stortinget i et brev fra Statsministerens kontor. Stortingets praksis er at sanksjonsvedtaket refereres i Stortinget. Manglende referering har likevel ingen betydning for lovens gyldighet.

Det er vedtaket fra annen gangs (eventuelt tredje gangs) behandling i Stortinget som sanksjoneres. Dersom det er nødvendig å fremme sanksjon av loven før departementene har fått oversendt det formelle vedtaket fra Stortinget via Statsministeren kontor, må departementene selv følge med på lovbehandlingen i Stortinget, slik at Stortingets vedtak gjengis korrekt i den kongelige resolusjonen om sanksjon. Lovvedtak (vedtaket etter første gangs behandling) og lovanmerkning (vedtak etter annen gangs behandling i de tilfellene der vedtaket fra annen gangs behandling ikke samsvarer med vedtaket fra første gangs behandling) publiseres fortløpende på www.stortinget.no. Vedtaket fra annen (eventuelt tredje) gangs behandling fremkommer av referatet fra møtet.

Datoen for sanksjon i statsråd blir også lovens dato. Lovene ­nummereres fra nummer 1 og oppover innenfor hvert kalenderår. Det er Statsministerens kontor som tildeler nummer og meddeler ­numrene til Lovdata.

Før loven trer i kraft, må eventuelle administrative forberedelser være gjennomført og nødvendig informasjon til brukerne være gitt. Vi viser også til utredningsinstruksen (kongelig resolusjon 18. februar 2000, revidert 24. juni 2005, inntatt i Fornyings- og administrasjonsdepartementets publikasjon «Utredningsinstruksen med veileder i utredningsarbeid», publikasjonskode P-0885 B). Av utredningsinstruksen punkt 7.4 fremgår det at lover og forskrifter av betydning for privat og offentlig forretningsvirksomhet normalt skal tre i kraft fra årsskiftet. Unntak må begrunnes særskilt. Vi viser også til råd og veiledning inntatt i heftet «Lovteknikk og lovforberedelse» kapittel 13 (Justisdepartementet, publikasjonskode G-0027 B).

3.1.11 Ikke ferdigbehandlede lovforslag

Lovforslag som ikke kommer til behandling av det Stortinget det er fremsatt for, hviler til neste storting i samme valgperiode.

Etter et stortingsvalg er det unødvendig å fremsette ikke ferdigbehandlede lovforslag på nytt. Regjeringen vil bli spurt om den ønsker forslaget behandlet. Presidentskapet foreslår deretter om det skal bli tatt under behandling av det nye stortinget. Se nærmere heftet «Om statsråd» ­(publikasjonskode B-0501 B) punkt 3.12.

3.2 Behandlingen av grunnlovsforslag

3.2.1 Oversikt over regler om behandling av grunnlovsforslag

Stortinget har myndighet til å endre Grunnloven etter særskilte regler. De særskilte reglene som gjelder for behandlingen av grunnlovsforslag, fremgår av Grunnloven §§ 121 og 73. Dessuten er det gitt noen bestemmelser i FO §§ 14, 38 og 66.

3.2.2 Forslagsrett

Forslag om endringer i Grunnloven må legges frem i løpet av de tre første stortingene i en valgperiode.

Grunnloven § 121 har ikke egne regler om forslagsrett, men det er lagt til grunn at Grunnloven § 76 første ledd om forslagsrett for ordinære lover gjelder analogisk. Forslagsretten ligger derfor i likhet med ordinære lovforslag hos den enkelte stortingsrepresentant eller regjeringen ved en statsråd. Et fremsatt forslag kan ikke senere endres. Det er derfor ikke uvanlig at grunnlovsforslag fremsettes i ulike alternativer, slik at Stortinget etter valget har en «meny» å velge fra når grunnlovsforslagene skal behandles.

I de senere årene har det vært vanlig at forslag om endringer i Grunnloven har vært fremsatt av en eller flere stortingsrepresentanter.

Det er imidlertid også eksempler på at grunnlovsforslag har vært fremsatt av regjeringen. Et eksempel på dette er St.prp. nr. 193 (1975–76) Stemmerett for umyndiggjorte, sinnssyke mv. Grunnlovsforslaget ble deretter inntatt i Dokument nr. 13 (1975–76).

Det forekommer også at regjeringen tilrettelegger for forberedelsen av grunnlovsforslag, selv om forslagene formelt har vært fremsatt av stortingsrepresentanter. Et eksempel på dette er oppfølgingen av Ytringsfrihetskommisjonens utredning (NOU 1999: 27). I St.meld. nr. 42 (1999–2000) formulerte regjeringen en rekke alternative utkast til utforming av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. På denne bakgrunn fremmet stortingsrepresentanter fra seks ulike partier forslag om endring av Grunnloven § 100 (Dokument nr. 12:16 (1999–2000)). I St.meld. nr. 26 (2003–2004) gjorde regjeringen Bondevik II rede for hvilke av grunnlovsforslagene fremsatt i forrige valgperiode som den mente burde vedtas.

Også privatpersoner kan ta initiativ til grunnlovsendringer, men slike forslag kan bare behandles av Stortinget etter at forslaget er «vedtatt til fremsettelse» av en stortingsrepresentant eller av regjeringen.

Forslag om grunnlovsendringer fremsettes skriftlig og skal «kundgjøres ved Trykken». Forslagene publiseres av Stortinget i en egen dokumentserie som er nummerert med arabertall 12. Ved utløpet av den tredje stortingssesjonen etter valget publiseres det en oversikt over samtlige grunnlovsforslag som er fremmet i disse sesjonene og som skal behandles i neste valgperiode. Et grunnlovsforslag kan ikke tas tilbake etter at Stortinget har vedtatt at det skal trykkes og kunngjøres (FO § 38 fjerde ledd).

3.2.3 Stortingets behandling av grunnlovsforslag

Grunnlovsforslagene behandles i løpet av de tre første stortingene i neste valgperiode. Tanken er at grunnlovsforslagene kan inngå som en premiss for det mellomliggende stortingsvalget. Forslagene kan enten behandles kort tid inn i den nye valgperioden eller utstå til senere i treårsperioden. Grunnlovsforslagene sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen for saksforberedelse (FO § 14 nr. 9). Komiteen avgir på vanlig måte innstilling til Stortinget. Endringer i Grunnloven krever to tredjedels flertall for å bli vedtatt av Stortinget (Grunnloven § 121 første ledd). Det er i tillegg et særlig krav til deltakelse. Mens det som regel er tilstrekkelig at halvparten av Stortingets medlemmer er til stede, må minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer delta ved behandlingen av grunnlovsforslag (Grunnloven § 73 annet punktum).

Om statsrådenes tilstedeværelse ved behandling av grunnlovsforslag vises det til punkt 6.5.

3.2.4 Ikrafttredelse og kunngjøring

I motsetning til vanlige lovvedtak skal grunnlovsendringer ikke sanksjoneres av Kongen.

Hvis ikke noe annet er særskilt fastsatt i grunnlovsvedtaket, trer endringer i Grunnloven i kraft straks, det vil si med en gang Stortinget har truffet sitt vedtak.

Vedtak om grunnlovsendringer underskrives av Stortingets president og sekretær og sendes Kongen til «Kundgjørelse ved Trykken» (Grunnloven § 121 annet ledd, FO § 66). Kunngjøring skjer ved at Justis- og beredskapsdepartementet fremmer en kongelig resolusjon om kunngjøring av de vedtatte grunnlovsforslagene. Kopi av den kongelige resolusjonen sendes til Lovdata for kunngjøring i Norsk Lovtidend.

Dato for grunnlovsvedtaket er vedtakelsesdatoen i Stortinget, og ikke kunngjøringsdatoen.

3.3 Behandlingen av budsjettsaker

3.3.1 Oversikt over regler om budsjettarbeidet i Stortinget

Stortinget er gjennom Grunnloven § 75 bokstav a og d tillagt myndigheten til å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder og bevilge de midlene som må til for å dekke statens utgifter.

I tillegg til de alminnelige reglene er det i FO § 43 gitt noen særskilte regler for saksbehandlingen av nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet i Stortinget. Statsbudsjettet er regjeringens forslag til utgifts- og inntektsbevilgninger for staten i det kommende kalenderåret. Nasjonalbudsjettet er en melding til Stortinget som regjeringen presenterer samtidig med statsbudsjettet i begynnelsen av oktober hvert år. Meldingen inneholder oppdaterte hovedtall for norsk økonomi og regjeringens syn på gjennomføringen av den økonomiske politikken.

Forslag til statsbudsjett forberedes av regjeringen. Bevilgnings-reglementet inneholder regler for hva statsbudsjettet skal omfatte og hvordan det skal utformes innholdsmessig. Reglementet er vedtatt av Stortinget 26. mai 2005 på grunnlag av St.prp. nr. 48 (2004–2005). Veilederen «Statlig budsjettarbeid»(Finansdepartementet, publikasjonskode R-0534 B) inneholder kommentarer til bevilgningsreglementets bestemmelser. I tillegg gir den en oversikt over statsbudsjettets funksjoner og over budsjettsyklusen fra forberedelsen av et budsjett til budsjettåret er passert og Riksrevisjonen har kontrollert regnskapet.

3.3.2 Gangen i budsjettarbeidet

Departementene starter arbeidet med budsjettet vel ett år før forslaget legges frem for Stortinget. Regjeringen holder sin første budsjettkonferanse omkring et halvt år før fremleggelsen. Regjeringens forslag til statsbudsjett for kommende år fremmes innen seks dager etter Stortingets åpning (bevilgningsreglementet § 8 første ledd og FO § 43 første ledd). Finansministeren legger muntlig frem hovedpunktene i regjeringens budsjettforslag for Stortinget i finanstalen. Talen holdes ved overleveringen av proposisjonene og meldingen.

3.3.3 Budsjettdokumentene

Regjeringens budsjettforslag legges frem for Stortinget i flere forskjellige dokumenter.

Regjeringen gir en oversikt over den økonomiske utviklingen og begrunner sine prioriteringer og budsjettopplegget i meldingen til Stortinget om nasjonalbudsjettet (Meld. St. 1). Meldingen fremmes av Finansdepartementet.

Prop. 1 S «Gul bok» inneholder en samlet fremstilling av alle regjeringens forslag til budsjettvedtak for den påfølgende budsjetterminen. I forslaget til vedtak blir det samlede statsbudsjettet fordelt på kapitler og poster etter departement. Prop. 1 S «Gul bok» fremmes av Finansdepartementet.

Mer utfyllende informasjon med nærmere begrunnelser for de enkelte bevilgningsforslagene og opplysninger om oppnådde resultater, kommer i egne «fagproposisjoner» som fremmes fra de enkelte departementene.

Normalt fremmes fagproposisjonene i statsråd to uker før «Gul bok». Alle proposisjonene blir offentlige og oversendes Stortinget samtidig. Forslag til de formelle budsjettvedtak fremmes i «Gul bok», ikke i fagproposisjonene. Det er derfor bare «Gul bok» som har «kongeside», og som inviterer Stortinget til vedtak. Formelt sett er fagproposisjonene bare vedlegg til «Gul bok».

Prop. 1 LS inneholder forslag til skatte-, avgifts- og tollvedtak og forslag til endringer i skatte- og avgiftslovgivningen knyttet til budsjettet. Dette dokumentet har derfor også «kongeside» og forslag til vedtak.

3.3.4 Tilleggsnummer til budsjettforslag for neste budsjettermin

Det kan enkelte ganger oppstå behov for å fremme forslag om endringer i neste års statsbudsjett, etter at Prop. 1 S er fremmet, men før budsjettet er behandlet i Stortinget. Da nyttes tilleggsproposisjoner med betegnelsen Prop. 1 S Tillegg x.

Eventuelle tilleggsnummer må fremmes senest 10. november (bevilgningsreglementet § 8 annet ledd), slik at forslagene skal være kjent før finanskomiteen avgir sin innstilling.

Tilsvarende gjelder andre proposisjoner som er direkte relatert til budsjettforslaget, for eksempel forslag til lovendringer som er lagt til grunn for budsjettforslaget.

3.3.5 Utforming av budsjettproposisjoner

Finansdepartementet fastsetter frister og gir nærmere retningslinjer for budsjettprosessen i et årlig budsjettrundskriv. Råd om utformingen av budsjettproposisjoner finnes også i veilederen «Statlig budsjettarbeid» (Finansdepartementet, publikasjonskode R-0534 B) og i heftet «Om statsråd» punkt 3.7 (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0501 B).

3.3.6 Stortingets behandling av budsjettforslag

Stortingets behandling begynner med at presidentskapet avgir innstilling om fordeling av budsjettkapitlene på de enkelte komiteene og om ramme-områder. Videre fastsetter og kunngjør presidentskapet – etter at komitélederne har hatt anledning til å uttale seg – fristene for avgivelse av budsjett-innstillingene og datoene for Stortingets behandling av dem (FO § 43 annet ledd).

Finanskomiteen skal senest 20. november avgi innstilling om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet (Innst. 2 S)(finansinnstillingen) med forslag til rammevedtak for bevilgninger i samsvar med inndeling i rammeområder (FO § 43 tredje ledd). Partigruppene i opposisjon utarbeider med utgangspunkt i regjeringens forslag egne alternative budsjetter. De alternative budsjettene danner grunnlag for partigruppenes budsjettforslag. Opposisjonspartienes alternative budsjetter blir ikke publisert som egne dokumenter, men skrives som merknader i budsjettinnstillingene fra Stortingets komiteer. Innstillingen fra finanskomiteen inneholder de ulike partienes forslag til rammevedtak.

Parallelt med arbeidet med statsbudsjettet arbeider Finanskomiteen med å lage innstillinger om skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Disse innstillingene trengs likevel ikke avgis sammen med finansinnstillingen.

Stortinget skal deretter innen en uke behandle forslagene i Innst. 2 S (FO § 43 fjerde ledd). Da gjennomføres finansdebatten, en av årets viktigste debatter. Partiene drøfter regjeringens økonomiske politikk og omfanget av statens utgifter og inntekter. I debatten gir de signaler om hvor ­regjeringen kan hente støtte i den videre behandlingen av statsbudsjettet. Stortinget fatter vedtak om størrelsen på de ulike rammeområdene og bestemmer det totale nivået for budsjettets utgifter og inntekter. Stortingets rammevedtak er bindende for den påfølgende budsjettbehandlingen samme år (FO § 43 sjette ledd).

Etter at utgifts- og inntektsrammene er fastlagt, drøfter fagkomiteene hvordan de enkelte utgiftsrammene skal fordeles på ulike budsjettkapitler og -poster, og avgir innstillinger til Stortinget om dette. Det er Stortinget som etter innstilling fra presidentskapet fordeler budsjettkapitlene til de faste komiteene (FO § 43 annet ledd). I alminnelighet skal alle saker fordeles etter den regel for fordeling av saksområder mellom komiteene som er fastsatt i FO § 14.

Forslag til bevilgningsvedtak som utformes i slike innstillinger fra fagkomiteene, eller som fremsettes ved behandlingen av slike innstillinger, skal omfatte alle kapitler og poster innenfor det enkelte rammeområdet, og de kan ikke fravike de rammene Stortinget har vedtatt under behandlingen av budsjettinnstillingen (FO § 43 sjette ledd). I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over deler av slike forslag.

Selv om fordeling av rammen på ulike budsjettkapitler og -poster først skjer etter at Stortinget har truffet rammevedtak, starter fagkomiteenes arbeid med budsjettet så snart regjeringens forslag er lagt frem for Stortinget. Komiteene innleder arbeidet med å sende spørsmål til departementene om budsjettet innenfor sine områder, og de inviterer til åpne høringer. Alle høringene er normalt avsluttet innen midten av november. Da starter forhandlingene som til slutt resulterer i fagkomiteenes budsjettinnstillinger.

Forslagene fra fagkomiteene blir behandlet fortløpende gjennom voteringer i Stortinget helt til hele budsjettet er vedtatt. Fagkomiteenes innstillinger skal behandles av Stortinget senest 15. desember. De budsjettvedtak som Stortinget gjør ved behandling av disse innstillingene, er endelige (FO § 43 sjette ledd).

3.3.7 Forslag til endringer i vedtatt budsjett i gjeldende budsjettermin

I løpet av budsjettåret kan det oppstå behov for å foreslå endringer i vedtatt budsjett. Slike nummereres fortløpende sammen med andre proposisjoner. Regjeringen avgjør om det skal fremmes samleproposisjoner eller enkeltproposisjoner om endringene. Det har imidlertid utviklet seg en praksis for at en prøver å samle de fleste forslagene om budsjettendringer til to hovedrunder i året – en om våren og en om høsten.

De mest omfattende endringene skjer normalt i proposisjonen med «Regjeringens forslag til omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet for inneværende år», som legges frem sammen med Meld. St. 2 om «Revidert nasjonalbudsjett». Denne proposisjonen skal legges frem senest 15. mai (FO § 43 syvende ledd).

Tilsvarende legges det også ofte frem en slik samleproposisjon i slutten av november i forbindelse med nysalderingen av statsbudsjettet.

Finanskomiteens innstilling om revidert nasjonalbudsjett og proposisjon om endringer i statsbudsjettet skal avgis senest annen fredag i juni (FO § 43 syvende ledd).

Ved behandling av endringer i statsbudsjettet i budsjettåret kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et forslag dersom forslagsstilleren motsetter seg det (FO § 43 syvende ledd).

3.3.8 Statsregnskapet

Når budsjettåret er over, utarbeider Finansdepartementet statsregn­skapet. Det legges frem om våren etter budsjettåret, som Meld. St. 3. Her redegjøres det for hvordan de ulike bevilgningene er brukt.

3.4 Traktatsaker

I utgangspunktet er det Kongen som har myndighet til å inngå folkerettslige avtaler (traktater), det vil si folkerettslig bindende avtaler mellom Norge og andre stater/internasjonale organisasjoner, se Grunnloven § 26 første ledd. Gjelder traktaten en sak av stor viktighet, eller hvis iverksettelsen av traktaten etter Grunnloven eller konstitusjonell sedvanerett er avhengig av ny lov eller stortingsbeslutning, kan traktaten likevel først bli bindende når Stortinget har samtykket til dette, se Grunnloven § 26 annet ledd. Uavhengig av lovsaker, fremmes det hvert år på dette grunnlag et antall proposisjoner om samtykke til inngåelse av folkerettslige avtaler, blant annet om endringer i EØS-avtalen. Se punkt 4.5 om oppfølging av vedtak som gjelder folkerettslige avtaler.

3.5 Representantforslag

3.5.1 Oversikt over regler om behandling av representantforslag

Regler om behandling av representantforslag er gitt i FO kapittel 6, §§ 38, 39 og 40 og i § 30 som fastsetter hvordan komiteene skal behandle representantforslag.

3.5.2 Forslagsrett

Den enkelte stortingsrepresentant kan fremsette forslag, men forslaget kan ikke være undertegnet av mer enn 10 representanter. Slike forslag hvor regjeringen ikke er forslagsstiller, kalles representantforslag. Forslagene trykkes av Stortinget i en egen publikasjonsserie som er nummerert med arabertall 8. De har derfor tidligere blitt kalt «Dokument 8-forslag», en betegnelse som enkelte fremdeles bruker. Forslagene skal normalt fremsettes skriftlig. Lovforslag må være satt opp i lovs form (FO § 38 annet ledd).

Forslagene innleveres til Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 den dagen de skal fremsettes for Stortinget (FO § 38 første ledd). Forslaget fremsettes deretter muntlig (leses opp) av forslagsstilleren ved begynnelsen eller slutten av et stortingsmøte. Forslagene skal snarest gjøres tilgjengelige for representantene i papirutgave eller i elektronisk form (FO § 38 tredje ledd).

3.5.3 Stortingets behandling av representantforslag

Presidentskapet foreslår behandlingsmåten for representantforslag (FO § 39). I forbindelse med at representantforslaget blir referert i ­plenum, beslutter Stortinget om saken skal:

  • sendes til regjeringen uten realitetsvotering,
  • sendes til en komité,
  • legges ut til gjennomsyn for tingets medlemmer i minst én dag og deretter føres opp på dagsordenen til behandling,
  • tas opp til avgjørelse straks hvis ikke presidenten eller en femtedel av de medlemmene som er til stede, motsetter seg dette,
  • avvises eller ikke tas under behandling.

Normalt sendes representantforslag til vedkommende fagkomité. Dersom komiteen finner at forslaget helt eller delvis bør «imøtekommes», og hvis saken egner seg for avgjørelse i Stortinget uten nærmere utredning, bør statsråden gis anledning til å uttale seg om forslaget før realitetsinnstilling avgis. For øvrig kan en tredjedel av komiteens medlemmer kreve at det sendes brev til statsråden med anmodning om statsrådens uttalelse om et representantforslag (FO § 30).

Uttalelsen innhentes normalt i form av et brev fra komiteleder eller saksordføreren på vegne av komiteen, til vedkommende statsråd (se punkt 7.3). Berører saken også andre statsråders saksområder, må statsrådens svar koordineres med de andre statsrådene. Dersom sakens betydning tilsier det, må statsråden også legge den frem i regjeringskonferanse før svar avgis, se heftet «Om r-konferanser» kapittel 2 (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0504 B). Statsrådens svar tas inn som vedlegg til komiteens innstilling. Det gjelder ingen absolutte frister for statsrådens svar. Statsrådene bør søke å svare så raskt som mulig under hensyn til sakens kompleksitet og hva som skal til for en forsvarlig saksbehandling. (Se også særskilt om brev til Stortingets fag­komiteer i punkt 7.3.)

Hvis komiteen mener at Stortinget av formelle grunner ikke bør ta forslaget til realitetsbehandling, gis innstilling om at forslaget avvises. Nærmere regulering av grunnlaget for avvisning av forslag er regulert i FO § 38 femte ledd.

Er det behov for ytterligere utredninger før det tas realitetsstandpunkt, kan komiteen gi innstilling om at forslaget oversendes regjeringen til utredning og uttalelse, se punkt 4.7.

I alle andre tilfeller gis det innstilling om at representantforslaget vedlegges protokollen, eventuelt i tillegg til andre forslag.

Representantforslag kan tas tilbake ved at forslagsstilleren melder dette skriftlig til Stortingets administrasjon og i tillegg muntlig til Stortinget (FO § 38 fjerde ledd).

Representantforslag som er satt frem i forrige stortingssesjon i samme valgperiode, men ikke avgjort der, står fremdeles for tur til å bli behandlet, hvis ikke forslagsstilleren har tatt forbehold om det motsatte. Representantforslag som ikke er blitt ferdig behandlet i den valgperioden der de ble satt frem, bortfaller (FO § 48 annet ledd).

3.6 Innstillinger fra Stortingets presidentskap

Finner presidentskapet enstemmig at en sak ikke trenger å bli forberedt av noen komité, kan det selv avgi innstilling i saken (FO § 22 sjette ledd). Dette kan for eksempel gjelde saker om regler for arbeidet i Stortinget, blant annet endringer i Stortingets forretningsorden, eller saker som gjelder lønns- og arbeidsvilkår for stortingsrepresentantene.

3.7 Dokumenter fra eller om Stortingets eksterne kontrollorganer

Dette er:

  • dokumenter fra Riksrevisjonen og andre saker om Riksrevisjonens virksomhet
  • meldinger fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre saker om ombudsmannens virksomhet
  • meldinger fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) og andre saker om utvalgets virksomhet
  • rapporter fra Stortingets ansvarskommisjon
  • rapporter fra stortingsoppnevnte granskingskommisjoner
  • meldinger fra Ombudsmannsnemnda for Forsvaret og Ombudsmannsnemnda for sivile vernepliktige

Disse dokumentene behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen, som skal gjennomgå og avgi innstilling om dem (FO § 14 nr. 9).

Kontroll- og konstitusjonskomiteen avgjør i det enkelte tilfellet om den skal forelegge utkastet til innstilling for vedkommende fagkomité til uttalelse før innstillingen avgis.

Dokumentene fra Stortingets eksterne kontrollorganer publiseres i Stortingets dokumentserie (se punkt 2.12.4). Dokumentene kan gjelde saker under ulike statsråders ansvarsområder. Det er derfor viktig at departementene følger med på saker som kontroll- og konstitusjonskomiteen har til behandling, og at statsrådene har god kontakt med fraksjonen i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Se for øvrig kapittel 12 om Stortingets kontroll med regjeringen og forvaltningen.

3.8 Konsultasjoner med den utvidete utenriks- og forsvarskomité

Valgkomiteen oppnevner en utvidet utenriks- og forsvarskomité (FO § 16). Den består av de ordinære medlemmene av utenriks- og forsvarskomiteen, Stortingets president og lederne i partigruppene (hvis ikke de allerede er medlemmer av komiteen). Valgkomiteen kan, etter anmodning fra en gruppe, oppnevne ytterligere medlemmer dersom den finner at hensynet til gruppens forholdsmessige representasjon tilsier det.

Stortingets første visepresident er varamedlem for Stortingets president, og nestlederne i partigruppene er varamedlemmer for lederne i partigruppene. Presidentskapet kan, etter anmodning fra vedkommende gruppe, bestemme at en vararepresentant som møter i utenriks- og forsvarskomiteen, skal møte også i den utvidete utenriks- og forsvarskomité.

Den utvidete utenriks- og forsvarskomité har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, handels­politikk, sikkerhetspolitikk og beredskap, herunder terrorberedskap. Slike drøftingsmøter bør finne sted før viktige beslutninger fattes. I særlige tilfeller kan komiteen også avgi innstillinger.

Lederen kaller sammen komiteen når han eller hun mener det er nødvendig, eller når statsministeren, utenriksministeren eller en tredjedel av komitémedlemmene anmoder om det. Tilsvarende gjelder når forsvarsministeren anmoder om det i viktige beredskapsmessige spørsmål, eller når justis- og beredskapsministeren anmoder om drøftelse av spørsmål vedrørende terror­beredskap.

Forhandlingene i komiteen skal holdes hemmelige, hvis ikke komiteen selv uttrykkelig har bestemt noe annet (FO § 16 sjette ledd). At forhandlingene skal holdes hemmelige, betyr at alle tilstedeværende har taushetsplikt om dem, og at de stenografiske referatene av forhandlingene bare fordeles til dem som har deltatt på møtet.

Den utvidete utenriks- og forsvarskomité kan beslutte å holde fellesmøter med andre komiteer. Også slike fellesmøter er hemmelige med mindre noe annet uttrykkelig blir bestemt. Til slike fellesmøter kan presidentskapet etter anmodning fra vedkommende gruppe, bestemme at vararepresentanter fra andre komiteer som deltar i konsultasjonene kan møte.

En sak som står på dagsordenen for et møte i komiteen, «skal legges frem for Stortinget i et møte i den utvidete utenriks- og forsvarskomité når minst seks komitémedlemmer krever det i et møte hvor saken står på dagsordenen». Om et slikt stortingsmøte skal holdes for åpne eller lukkete dører, avgjør Stortinget i møte for lukkede dører. FO § 16 åttende ledd har nærmere regler for Stortingets behandling av saker som er innbrakt etter denne regelen.

3.9 Europautvalget

Europautvalget er et organ for konsultasjoner mellom regjeringen og Stortinget om aktuelle EU-/EØS-spørsmål. Utvalget behandler hoved­sakelig EU-rettsakter (direktiver og forordninger) som skal opp til behandling i EØS-komiteen. EØS-komiteen er det sentrale utøvende ­organet under EØS-avtalen, og den har blant annet kompetanse til å treffe vedtak som formelt gjør nye rettsakter fra EU til en del av EØS-avtalen. Bestemmelser om Europautvalgets virksomhet finnes i FO § 17.

Europautvalget består av utenriks- og forsvarskomiteen og medlemmene av den norske delegasjonen til parlamentarikerkomiteen for EØS. Utenriks- og forsvarskomiteen eller dens leder kan dessuten beslutte at en eller flere andre komiteer skal delta ved bestemte konsultasjoner. Varamedlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen møter også i Europautvalget. Det samme gjelder varamedlemmer i andre komiteer som deltar i konsultasjoner. Lederen av utenriks- og forsvarskomiteen leder også Europautvalget. Fra regjeringen møter utenriksministeren, eventuelt andre statsråder ved behov.

Europautvalget møtes før saker skal behandles i EØS-komiteen. Regjeringen legger frem de aktuelle sakene. Medlemmene av utvalget kommer med råd om hvilket standpunkt regjeringen bør ta, men det er opp til regjeringen å ta en endelig beslutning på Norges vegne. Møtene i Europautvalget er lukkete. Referat fra et møte offentliggjøres etter møtets slutt, hvis ikke utvalget bestemmer noe annet.

Dokumenter som Europautvalget får tilsendt fra regjeringen, sendes også til vedkommende fagkomiteer. Komiteene kan be regjeringen om å få oversendt andre dokumenter som gjelder EU-/EØS-saker. Komiteene kan også stille skriftlige spørsmål til vedkommende regjeringsmedlem om slike saker, men kan ikke holde høring. En komité kan velge å avgi skriftlig uttalelse til Europautvalget om en sak som utvalget skal behandle. Uttalelsen er offentlig om ikke komiteen bestemmer noe annet.

Saker som er brakt fram i Europautvalget, skal legges frem for Stortinget når utenriks- og forsvarskomiteen krever det i et møte i Europautvalget hvor saken står på dagsorden. Stortinget avgjør for lukkede dører om møte i Stortinget for å behandle saken skal holdes for åpne eller lukkede dører. Nærmere regler om behandlingen av slike saker er inntatt i FO § 17 sjette ledd jevnfør § 16 åttende ledd.

3.10 Muntlige redegjørelser fra regjeringsmedlemmer

3.10.1 Innhenting av samtykke fra Stortingets presidentskap

Med samtykke av Stortingets presidentskap kan et regjeringsmedlem gi en muntlig redegjørelse i et stortingsmøte (FO § 45). Før statsråden innhenter slikt samtykke, må spørsmålet om å gi en slik redegjørelse med en kort skisse over innholdet legges frem for regjeringen, se heftet «Om r-konferanser» punkt 2.8 (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0504 B).

Statsråden fremsetter anmodningen om å gi en muntlig redegjørelse i brev til Stortingets presidentskap.

3.10.2 Nærmere om bruken av redegjørelser

Muntlige redegjørelser skal ikke brukes dersom regjeringen ønsker å varsle ny politikk. Dette gjøres i form av en melding til Stortinget eller proposisjon (brev fra Stortingets presidentskap 13. mars 2002 til stats-ministeren, vedlegg 4 i heftet her).

Redegjørelser for Stortinget kan benyttes når regjeringen har behov for å orientere Stortinget om dagsaktuelle saker, eller når Stortinget ønsker informasjon eller synspunkter fra regjeringen. Slike redegjørelser er det først og fremst aktuelt å gi når en statsråd raskt ønsker å gi Stortinget viktig informasjon.

Det er bare på det utenrikspolitiske området det holdes faste rede-gjørelser. Utenriksministeren holder hver vår en utenrikspolitisk redegjørelse. Utenriksministeren holder videre hvert halvår en redegjørelse for Stortinget om viktige EU- og EØS-saker. I disse tilfellene er det ikke nødvendig å legge spørsmålet frem for regjeringen før anmodning om samtykke til å holde redegjørelsen fremsettes for Stortingets presidentskap. Innholdet i redegjørelsen må imidlertid klareres i et regjeringsnotat på vanlig måte.

3.10.3 Forberedelse av redegjørelser for Stortinget

Etter at statsråden(e) har innhentet presidentskapets samtykke, legges det frem et regjeringsnotat for klarering av selve redegjørelsen, se heftet «Om r-konferanser» punkt 2.8 (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0504 B). Lengden av redegjørelsen må tilpasses temaet, men vanlig lengde vil være fra 20 til 30 minutter. Redegjørelsen må ikke overstige 1 time (SF § 52 første ledd).

Dersom manuskriptet til redegjørelsen overleveres Stortinget før statsråden har holdt sin redegjørelse, er det viktig at det innledningsvis i manuskriptet tas forbehold om at innholdet må sjekkes mot statsrådens faktiske fremførelse i Stortinget.

Stortingets administrasjon har gitt uttrykk for at det er ønskelig at manuskriptet sendes Stortingets ekspedisjonskontor den dagen redegjørelsen holdes. Ekspedisjonskontoret utleverer ikke noen eksemplarer av redegjørelsen før vedkommende regjeringsmedlem er på talerstolen for å holde redegjørelsen.

Enkelte ganger trykker departementene manuskriptene til de muntlige redegjørelsene som egne trykksaker. Det er da viktig å kontrollere at det er fullt samsvar mellom det statsråden har sagt i Stortinget, og det manuskriptet som trykkes. Det har hendt at departementene i slike trykksaker har tatt inn såkalte vedlegg med informasjon som ikke har vært lagt frem muntlig for Stortinget. Dette er uheldig, da det kan gi leseren inntrykk av at også disse delene har vært lagt frem for Stortinget. Tas det likevel inn annen tekst enn den statsråden har fremført i Stortinget, må det klart fremgå at disse vedleggene ikke er lagt frem for Stortinget. Det er bare statsrådens muntlige fremstilling av saken som har betydning for oppfyllelse av regjeringens opplysningsplikt. Dersom det er ønskelig å legge frem slike tilleggsopplysninger for Stortinget, må en fremme en melding til Stortinget.

3.10.4 Stortingets behandling av redegjørelser

Så vidt mulig skal redegjørelsen føres opp på Stortingets dagsorden (FO § 45). Forsamlingen avgjør om redegjørelsen skal

a) umiddelbart følges av en debatt,

b) føres opp til behandling i et senere møte,

c) sendes til en komité, eller

d) vedlegges protokollen.

I en debatt som følger umiddelbart etter redegjørelsen, kan en representant fra hver av partigruppene – og vedkommende regjeringsmedlem – få ordet én gang i inntil fem minutter. Under en slik debatt kan det ikke fremsettes forslag. Ved avslutningen av debatten avgjør forsamlingen om redegjørelsen skal vedlegges protokollen eller behandles videre etter ­alternativ b eller c ovenfor.

I praksis er det sjelden at redegjørelsene blir sendt til komitébehandling, men det skjer relativt ofte at redegjørelser blir debattert i et senere møte.

Til toppen
Til dokumentets forside