Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Om forholdet til Stortinget

Til innholdsfortegnelse

6 Statsrådenes tilstedeværelse under og deltakelse i debatter

6.1 Innledning

Det følger av Grunnloven § 74 annet ledd at statsministeren og stats­rådene har rett til å møte i Stortinget og delta i åpne forhandlinger, men uten å avgi stemme. Når regjeringsmedlemmer deltar i forhandlinger, har de samme rettigheter og forpliktelser etter forretningsordenen som representantene (FO § 57).

Statsrådene har formelt sett bare møteplikt hvis Stortinget benytter innkallingsretten etter Grunnloven § 75 h. Det er likevel fast praksis at minst ett regjeringsmedlem er til stede i salen når Stortinget behandler komitéinnstillinger på grunnlag av regjeringens proposisjoner eller meldinger. Det samme gjelder for andre saker som angår en eller flere statsråders ansvarsområder, for eksempel innstillinger til representantforslag eller til dokumenter fra Stortingets kontrollorganer.

Departementene må følge nøye med på når de aktuelle sakene føres opp på Stortingets dagsorden. For å sikre at fagstatsråden er til stede når sakene blir behandlet, tar den ansvarlige for møteplanleggingen i Stortingets administrasjon kontakt med statsrådsforværelset og informerer om tidspunkt for når saken planlegges behandlet i Stortinget. Stortingets møter må prioriteres når statsrådens aktivitetsplan fastsettes. Er tidspunktet svært vanskelig for statsråden, kan møteplanleggeren likevel forsøke å finne et annet tidspunkt. Ofte vil det imidlertid av hensyn til Stortingets øvrige møteplan være vanskelig å finne alternative tidspunkter.

Skulle det unntaksvis oppstå omstendigheter som gjør at fagstatsråden ikke selv har anledning til å møte, må fagstatsråden sørge for at den faste stedfortrederen eller en annen statsråd møter i Stortinget under behandling av saken. Dette bør statsråden på forhånd klarere med lederen av stortingskomiteen. Stortingssekretariatet (møteplanleggeren) må også informeres.

I forfallstilfeller hvor en ikke regner med særlig debatt, kan regjeringens tilstedeværelse løses ved at den statsråden som har saken før eller etter på stortingskartet (dagsordenen), sitter i salen under behandlingen. Så langt som mulig bør imidlertid fagstatsrådene prioritere å være til stede i salen.

6.2 Gjennomføring av debatter

6.2.1 Generelle regler

FO syvende kapittel (§§ 51 til 58) har regler om gjennomføring av debattene. Her finner en regler om rekkefølge, taletid og regler for replikkordskiftet.

Den formelle hovedregelen er at ingen taler må ha ordet mer enn to ganger under behandlingen av samme sak og at taletiden ikke må overskride 30 minutter i første innlegg og ti minutter i annet innlegg. I tillegg kan presidenten tillate en kort merknad begrenset til ett minutt. Unntak fra denne begrensningen er saksordfører og den statsråd saken hører under. De har ingen begrensning i hvor mange ganger de kan ta ordet og vil uansett tidligere taletid få ordet i inntil tre minutter hver gang fra og med tredje innlegg. I alminnelige politiske debatter gjelder unntaket fra begrensningen også for statsministeren og de parlamentariske lederne (FO § 51 tredje ledd bokstav a).

6.2.2 Debattopplegg

Ved innledningen av en debatt kan forsamlingen etter forslag fra presidenten vedta å begrense varigheten av debatten og fordele taletid mellom gruppene . Dette kalles debattopplegg. Et slikt vedtak medfører normalt kortere taletid enn det som ellers følger hovedreglene i FO. Debatter hvor det ikke foreligger debattopplegg og det er FOs bestemmelser som gjelder, kalles gjerne fri debatt .

Det er fagkomiteen som kommer med ønske om hvordan de vil at debatten skal gjennomføres. Forslaget omfatter blant annet varighet av debatten, fordeling av taletid på de enkelte partigruppene og om det skal være replikker. Dette gjøres gjerne samtidig med at komiteen avgir innstillingen på saken; vanligvis ca. én uke før saken skal opp til debatt i salen. Forslaget leveres gjennom stortingets administrasjon til presidenten.

Debattopplegget er altså komiteens ønske, i salen er det presidentens forslag, mens det er plenum som vedtar. Presidenten vil normalt følge komiteens ønske.

Etter hvert stortingsvalg foretas det en prosentvis utregning for debattopplegg med forskjellige tidsrammer (1 time, 1,5 timer, 2 timer osv.). Malen gjelder for hele valgperioden. I større debatter blir taletiden fordelt mellom partigruppene, avhengig av partienes størrelse.

Eksempel på 2,5 timers debattopplegg i valgperioden 2013–2017:

Arbeiderpartiet 50 min

Høyre45 min

Fremskrittspartiet 25 min

Kristelig Folkeparti 10 min

Senterpartiet 10 min

Venstre 10 min

Sosialistisk Venstreparti 5 min

Miljøpartiet De Grønne 5 min

Regjeringsmedlemmer kan få tildelt egen taletid i tillegg, eller de må få av sitt partis tid. I koalisjonsregjeringer hender det at enkelte av regjeringspartiene gir fra seg taletid for å sikre at berørte statsråder fra de andre regjeringspartiene får «nok» taletid under debatten, men ofte får statsråden egen taletid.

I svært mange debatter er det nå blitt vanlig at samtlige partigrupper foreslås tildelt lik taletid, som oftest 5 minutter pr. parti og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Også i debatter med fordelt taletid/debattopplegg gjelder unntaket for saksordfører og den statsråd saken hører under. De får også her ubegrenset antall innlegg.

6.2.3 Talerliste

På grunnlag av forslaget til debattopplegg fra fagkomiteen settes det opp en talerliste over rekkefølgen av talere og hvor lang taletid den enkelte har. Talerlisten kan ikke offentliggjøres før debattopplegget er vedtatt i salen, dvs. rett før debatten starter.

Saksordfører starter debatten. Så får én taler fra hvert av de øvrige partiene ordet etter partistørrelse. Deretter statsråden. De større partiene har gjerne lengre taletid og kan dermed fordele innlegg på flere representanter. Når den fordelte taletid er benyttet, går man over på eventuelle treminutters innlegg (se nedenfor).

6.2.4 Replikkordskifte

Dersom Stortinget ikke vedtar noe annet, skal presidenten åpne for replikkordskifte (FO § 53). Replikkene skal ha tilknytning til det innlegget som nettopp er holdt, og taletiden er ett minutt. Den som har holdt et innlegg som forårsaker replikker fra andre deltakere i debatten, kan svare på replikkene etter tur. Også her er taletiden ett minutt pr. svar. Dersom det ikke foreligger et debattopplegg med et bestemt antall replikker, er det presidenten som bestemmer hvor mange replikker som skal tillates, hvem som får dem og i hvilken rekkefølge. Det kan også vedtas debattopplegg som ikke tillater replikker.

I langt de fleste debattopplegg i dag foreslås det replikker kun på medlemmer av regjeringen. I saker med debattopplegg tas replikkordskifte alltid innenfor den fordelte taletid. Det vil si at når den fordelte taletid er ferdig og man går over på eventuelle treminutters innlegg, er det ikke lenger mulig å ta replikker.

Presidenten kan tillate innlegg på høyst ett minutt utenfor tur i forbindelse med siste talers innlegg for å besvare direkte spørsmål eller rette en åpenbar misforståelse. En taler kan ved en slik anledning ikke få ordet mer enn to ganger. Bestemmelsen benyttes forholdsvis sjelden.

6.2.5 Treminutters innlegg

Representanter som ikke har fått tid innenfor rammene av det vedtatte debattopplegget, kan likevel tegne seg på talerlisten for såkalte tre minutters innlegg. De kan da få holde inntil to innlegg på inntil tre minutter hver. Dette kommer altså i tillegg til det vedtatte debattopplegget. Åpner presidenten for en såkalt «kort merknad» fra deltakerne i debatten (inntil ett minutt), kommer dette også i tillegg. Representanter som har hatt ordet én gang innenfor den fordelte taletid, vil dessuten ut over vedtatt taletid kunne få ordet på nytt i inntil tre minutter i et andre innlegg.

6.2.6 Statsrådenes deltagelse i debatten

Statsrådene har den samme rett til å delta i debatten som stortingsrepresentantene. Om statsråden ønsker å delta i debatten, beror i første rekke på et politisk skjønn. I langt de fleste tilfeller vil et regjeringsmedlem velge å holde innlegg når saker som faller under hans eller hennes ansvarsområde, behandles.

6.2.7 Varighet på debattene/ «fri debatt»

Selv med et vedtatt debattopplegg er det svært vanskelig på forhånd å beregne debattenes varighet. Det kan være at taletiden ikke benyttes fullt ut eller at det kommer mange treminutters innlegg utover den fordelte taletiden/debattopplegget.

Når komiteene i dag melder at de ønsker fri debatt på en sak, betyr det som hovedregel at det ikke blir debatt på saken eller kanskje et kort innlegg fra saksordfører. Unntaket er kontroll- og konstitusjonskomiteen som til nå har praktisert fri debatt på nesten alle sine saker, uavhengig av om de planlegger for korte eller lange debatter.

6.2.8 Komité-initierte debatter

I debatter som er initierte av komiteene (se FO § 22 syvende ledd annet punktum) gjelder spesielle regler. I slike debatter gis én representant fra hvert parti adgang til ubegrenset antall innlegg (se FO § 51 tredje ledd bokstav d).

6.2.9 Stortingets nettsider

På Stortingets nettside (www.stortinget.no) legges det ut talerliste så snart behandlingen av saken er startet. Den viser alle innmeldte talere, hvem som har holdt innlegg, hvem som i øyeblikket taler, og hvem som står for tur. Listen oppdateres fortløpende på Stortingets nettsider underveis i møtet.

Denne listen kan være et nyttig hjelpemiddel, blant annet for å kunne anslå lengden på debatten, tidspunktet for når statsråden skal holde innlegg, eller når neste sak på dagsordenen starter. Det er likevel viktig å minne om at talerlisten forandrer seg fortløpende og at endringer som påvirker lengden på debatten kan skje raskt.

6.3 Særlig om deltakelse i alminnelige debatter

Det forutsettes at regjeringsmedlemmer deltar i alle de større alminnelige debattene i Stortinget, enten ved egne innlegg eller ved å være til stede i salen. Dette gjelder i første rekke trontaledebatten, finansdebatten og debatten om revidert nasjonalbudsjett. Spørsmål om regjeringsmedlemmenes deltakelse i slike debatter avklares mellom regjeringspartiets/regjeringspartienes gruppesekretariat(er) i Stortinget og politisk stab ved Statsministerens kontor.

Før de større debattene drøfter presidenten opplegget for gjennomføringen av debatten med de parlamentariske lederne. Blant annet varighet, fordeling av taletid mellom de ulike partiene og hvem som skal ha replikker og hvor mange. Slike drøftelser gjennomføres i praksis alltid før trontaledebatten og finansdebatten.

6.4 Særlig om behandling av lovsaker

Ved første gangs behandling av lovsaker forutsettes det at regjeringsmedlemmer, i likhet med når andre saker under deres ansvarsområder behandles, selv er til stede. Skulle det unntaksvis oppstå omstendigheter som gjør at fagstatsråden ikke selv har anledning til å møte, må han eller hun sørge for at den faste stedfortrederen eller en annen statsråd møter i Stortinget under behandling av saken (se nærmere punkt 6.1).

Ved annen gangs lovbehandling vil det normalt ikke være noen debatt ­eller voteringer. Behandlingen skjer da ved at de lovsakene som er til ­annen gangs behandling, refereres fortløpende i stortingsmøtet. Den statsråden som har hatt siste sak, blir gjerne sittende i salen.

Fagstatsråden deltar ikke ved annen gangs behandling av lover med mindre det er fremsatt en lovanmerkning (se punkt 3.1.7).

6.5 Særlig om behandlingen av innstillinger fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler en rekke dokumenter (og avgir innstillinger om dem). Hvilke statsråder som møter i Stortinget under behandlingen vil avhenge av de sakene som behandles.

Riksrevisjonen legger hver høst frem sin rapport om den årlige revisjon og kontroll for det foregående regnskapsår (Dokument 1). Her presenteres et ekstrakt av statsregnskapet. Det gis videre en oppsummering av omfanget og resultatet av regnskapsrevisjonene for samtlige departementer og underliggende virksomheter. Her omtales generelle revisjonsfunn av stor økonomisk rekkevidde eller prinsipiell karakter, og revisjonsresultatene for det enkelte departement med underliggende virksomheter. Det er naturlig at finansministeren, som ansvarlig for koordineringen av regjeringens budsjettarbeid, alltid er til stede. Ut over dette må de enkelte fagstatsråder som mottar kritikk i komitéinnstillingen, vurdere om den er av en slik karakter at han eller hun bør være til stede under debatten. Er kritikken sterk, bør statsråden være til stede.

Når Stortinget behandler innstillinger om Riksrevisjonens forvaltningsrevisjoner (Dokumentserie 3), bør den ansvarlige fagstatsråden alltid være til stede. Berører sakene flere statsråders ansvarsområder, må en vurdere om det også kommer kritikk mot dem i innstillingen. I så fall kan det være grunn til at også de er til stede under debatten.

Komiteen gjennomgår to ganger i året statsrådets protokoller. Statsrådets protokoller består både av vedtaksprotokollene som utarbeides av Statsministerens kontor og de kongelige resolusjonene som utarbeides av fagdepartementene og bindes inn i referatprotokollene, se nærmere kapittel 16 i heftet «Om statsråd» (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0501 B). Kommer det i komitéinnstillingen kritikk mot noen av statsrådene, er det naturlig at han eller hun møter under behandlingen av saken. Kommer det ikke kritikk, blir det normalt heller ikke debatt. Regjeringens tilstedeværelse kan da dekkes ved at statsråder som har saker før eller etter, sitter i salen under behandlingen.

Regjeringen fremlegger hvert år en melding til Stortinget om anmodnings- og utredningsvedtak. Meldingen fremmes av Statsministerens kontor, men består av sitater fra de enkelte fagstatsråders brev om hvordan de følger opp Stortingets vedtak. Det vises til nærmere omtale i punktene 4.6 og 4.7. Kommer det i komitéinnstillingen kritikk mot hvordan en fagstatsråd har fulgt opp vedtakene, er det naturlig at han eller hun er til stede under debatten. Tilsvarende gjelder dersom det er flere statsråder som får kritikk i innstillingen. Kommer det ikke kritikk, blir det normalt heller ikke debatt. Regjeringens tilstedeværelse kan da dekkes ved at statsråder som har saker før eller etter, sitter i salen under behandlingen.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler også årsmeldingen fra Sivilombudsmannen (Dokument 4). Under behandlingen av denne er det naturlig at justis- og beredskapsministeren er til stede. Fra tid til annen fremmer ombudsmannen særskilte meldinger for Stortinget. Dersom enkeltstatsråder får kritikk i innstillingen, bør han eller hun være til stede under debatten alene eller sammen med justis- og beredskapsministeren.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler videre årsmeldinger og eventuelle særskilte meldinger fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (Dokument 18) og innberetninger fra Ombudsmannen for Forsvaret (Dokument 5) og Ombudsmannen for sivile vernepliktige (Dokument 6).

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også ansvar for å behandle grunnlovsforslag. Ved behandlingen av innstillingen til slike forslag er det naturlig at justis- og beredskapsministeren møter som ansvarlig for koordineringen av regjeringens arbeid med Grunnloven. I den utstrekning lovforslagene i sterk grad berører andre statsråders fagområder, kan det være naturlig at de møter sammen med justis- og beredskapsministeren.

6.6 Spørsmål ved møtets avslutning

Ved møtets avslutning kan det med presidentens samtykke stilles spørsmål til presidentskapet eller regjeringsmedlemmer om saker som det av spesielle grunner er ønskelig å ta opp straks og som ikke hensiktsmessig kan reises på annen måte (FO § 54 annet ledd). Representanter som ønsker å gjøre dette, skal gi presidenten underretning i god tid før møtets slutt. Spørreren og den som svarer, har en taletid på fem minutter. Etter svaret kan én representant fra hver av de andre partiene få ordet én gang i inntil tre minutter. Til slutt kan spørreren og den som har svart, få ordet en gang til i inntil tre minutter. Det kan ikke fremsettes forslag under slike forhandlinger (FO § 54 tredje ledd).

Til toppen
Til dokumentets forside