Ot.prp. nr. 1 (2005-2006)

Skatte- og avgiftsopplegget 2006 - lovendringer

Til innholdsfortegnelse

21 Forslag om endringer i ordningen for betinget skattefritak ved innløsning av festet tomt og ved vern av skog

21.1 Innledning

Departementet foreslår at regelverket for betinget skattefritak endres. Også innløsning av festetomt fra bortfester til fester der festeren kunne ha krevd tvungen innløsning etter loven, eller med hjemmel i frivillig vilkår i en festeavtale, bør omfattes av ordningen med betinget skattefritak ved ufrivillig realisasjon. Det bør også åpnes for betinget skattefritak ved skogvern etter naturvernloven. Det foreslås samtidig en justering med hensyn til kravet til reinvesteringsobjektene.

Dette er en oppfølgning av omtalen av behovet for slike korrigeringer i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) som Stortingets finanskomité sluttet seg til i Innst. O. nr. 125 kapittel 23.

Videre foreslås å utvide ettårsfristen for reinvestering ved betinget skattefritak til tre år.

21.2 Innløsning av tomtefeste

Kapitalgevinster skal som hovedregel skattlegges uavhengig av måten formuesobjektet blir realisert på. I visse tilfeller av ufrivillig realisasjon kan det virke urimelig å skattlegge gevinsten, jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) avsnitt 29.2.5. Med hjemmel i skatteloven § 14-70 kan derfor gevinst ved ufrivillig realisasjon av formuesobjekt som følge av brann eller annen ulykke, ekspropriasjon eller innløsning av festet tomt, fritas for inntektsskatt. Fritaket er betinget av at vederlaget (ikke bare gevinsten) benyttes til å erverve nytt objekt av samme art, og at slikt objekt er ervervet innen utløpet av året etter realisasjonsåret. Gevinsten skal fradras det nye objektets kostpris uten å komme til fradrag ved inntektsligningen. Det vil si at gevinsten kommer til beskatning ved senere realisasjon av erstatningsobjektet.

Gevinst som skyldes realisasjon av bortfestet tomt, kan bare kreves avsatt betinget skattefritt dersom festeren faktisk har krevd tvungen innløsning etter lov om tomtefeste. Frivillig realisasjon av festetomt fra bortfester til fester faller ikke inn under reglene om betinget skattefritak, selv om festeren kunne ha krevd tvungen innløsning. Heller ikke tvungen innløsning med hjemmel i et frivillig vilkår i en festeavtale kommer inn under reglene for betinget skattefritak.

For å komme inn under ordningen med betinget skattefritak må vederlaget nyttes til å erverve nytt objekt «av samme art», jf. skatteloven § 14-70 annet ledd første og annet punktum. Etter bestemmelsens annet punktum kan det ved innløsning av festet tomt reinvesteres i annen tomt som kan festes bort, eller i areal til bruk i den næringen som den innløste tomten har vært knyttet til. Likeledes kan det reinvesteres i areal til bruk i binæring til den næringen som den innløste tomten har vært knyttet til.

Departementet mener det er behov for å endre regelverket for betinget skattefritak ved realisasjon når det gjelder innløsning etter lov om tomtefeste.

Når det gjelder kravet til ufrivillighet, er det i Ot.prp. nr. 1 Skatteopplegget for 1999 avsnitt 11.4.1, uttalt at innløsning av festet tomt innebærer et slikt element av tvang at realisasjon kan sies å være ufrivillig, og at det derfor også i slike tilfeller kan være rimelig med regler om betinget skattefritak. Når det gjaldt frivillig overdragelse av festetomt, så en den gang ikke gode nok grunner til skattefritak, selv om festeren kunne ha krevd tvungen innløsning etter tomtefesteloven.

Departementet ser at en slik avgrensning av skattefritaket i § 14-70 første ledd bokstav c blant annet har den uheldige konsekvens at bortfesteren, for å kunne bli omfattet av skattefritaket, må motsette seg frivillig innløsning, og dette selv om festeren har krav på slik innløsning. På denne måten virker dagens ordning unødig konfliktskapende og bør av den grunn ikke opprettholdes. Det kan også anføres gode argumenter for at frivilligheten i forhold til slik innløsning som det her er tale om, ikke innbærer særlig grad av realitet, tatt i betraktning at festeren til sjuende og sist kan påtvinge bortfesteren innløsning. Det bemerkes at en omlegging som her foreslått, vil bringe reglene om tomtefeste i samsvar med reglen om betinget skattefritak ved ekspropriasjon, jf. skatteloven § 14-70 første ledd bokstav b, som også omfatter tilfeller der det eksproprierte formuesobjektet er «solgt til erverver som kunne krevd det ekspropriert».

I hvilke tilfeller festeren har krav på innløsning av tomt til bolig og fritidshus er nærmere regulert i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste § 32. Utgangspunktet er at fester av tomt til bolighus eller fritidshus kan kreve innløsning når det er gått 30 år av festetiden - om ikke kortere tid er avtalt - og senere hver gang det er gått 10 nye år, eller når festetiden er ute. Fester av tomt til fritidshus som hører til landbrukseiendom kan likevel ikke fremtvinge innløsning dersom tilfellet er omfattet av forskrift gitt i medhold av tomtefesteloven § 34 tredje ledd, jf. forskrift 8. juni 2001 nr. 570 om tomtefeste m.m. § 4. I disse tilfellene kan bortfesteren møte et krav om innløsning ved i stedet å tilby festeren forlengelse av festet på samme vilkår som før. Departementet legger til grunn at det bare er i de tilfellene at vilkårene for tvungen innløsning er til stede, at også frivillig innløsning skal medføre utsatt beskatning.

En ser ikke grunner til å sondre mellom tilfeller der innløsningskrav bygger på tomtefesteloven eller om grunnlaget er den opprinnelige avtalen mellom bortfester og fester. Derimot bør ikke senere endringer i denne avtalen, f. eks. om innløsningstidspunkt, godtas som grunnlag for betinget skattefritak. Å godta dette ville gjøre elementet av ufrivillighet illusorisk.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 14-70 første ledd bokstav c.

Som nevnt krever det gjeldende regelverket om betinget skattefritak at reinvestering skjer i nytt objekt «av samme art» som det som realiseres, jf. skatteloven § 14-70 annet ledd første punktum. For tomtefestetilfellene er dette utgangspunktet til en viss grad utvidet ved at det blant annet er åpnet for investering i areal som blir nyttet i den næringen som den innløste tomten har vært knyttet til.

Avgrensningen til «areal» innebærer at det bare kan investeres i grunn, ikke i bygg og anlegg i den aktuelle næringen. Ved bortfeste utenfor næring omfatter dagens reinvesteringsområde i hovedsak bare andre tomter som bortfestes, m.a.o. et ganske smalt område.

Departementet foreslår visse utvidelser i denne reinvesteringsadgangen etter innløsning av festetomt. Hensynene kan bli noe forskjellige ettersom bortfestet har vært en del av skattyterens næringsvirksomhet eller ei. Men det bør være et mål å komme fram til like reinvesteringsregler i forhold til begge typer tomt.

Ved bortfeste utenfor næring har en oftest ikke noen naturlig sammenheng mellom den innløste tomt og bortfesterens øvrige økonomiske aktivitet (bortsett fra evt. gjenværende bortfestetomter som eieren normalt ikke vil ha noe påkostningsbehov for). Dette vanskeliggjør en rimelig avgrensning av reinvesteringsområdet. Mange driver heller ikke annen næring med slikt investeringsbehov at det her kunne ligge muligheter for å utvide investeringsområdet. På den annen side må det unngås at investeringsområdet omfatter rent privat eiendom, typisk egen bolig og fritidsbolig, og tomter til slik egen bruk, samt eiendom som fort kan omgjøres til slik privat bruk.

Departementet er kommet til at investeringsområdet ved innløsning av bortfestede tomter utenfor næring bør utvides til å gjelde fast eiendom (areal, bygg eller anlegg) som inngår i eierens (øvrige) næringsvirksomhet eller annen inntektsgivende kapitalforvaltning knyttet til slik fast eiendom. Det kreves altså ikke noen annen sammenheng med den innløste tomten enn at reinvesteringen må gjelde fast eiendom i næring eller i annen inntektsgivende aktivitet. Uten en slik utvidelse vil det i realiteten ikke bli noen særlig skattelempning for mange ved innløsning av festetomter utenfor næring.

Det bør imidlertid være et unntak for bolig og fritidsbolig, da gevinsten ellers lett kan gjøres endelig skattefri gjennom de generelle gevinstfritaksreglene for slike eiendeler. Unntaket for reinvestering i bolig eller fritidsbolig må også gjelde selv om disse gir utleieinntekter, som følge av at disse enkelt kan overføres til egen bruk senere (med endelig skattefritak til følge).

I næring kunne det være et naturlig utgangspunkt at innløsningsvederlaget (som her er en næringspost) kan brukes til reinvestering i denne næringen, også på annen måte enn ved investering i nye bortfestetomter. Utvidelsen bør avgrenses mot løsøreinvesteringer og løpende driftsutgifter i næringen. En begrensning til denne konkrete næringen ville imidlertid innebære en strengere regel ved tomteinnløsning i næring enn utenfor næring. Det ville ikke være rimelig. Departementet foreslår derfor at det ovennevnte reinvesteringsområdet ved tomteinnløsning utenfor næring blir gjeldende også i næring. Det blir da ikke noe krav til å reinvestere i den samme næringen, eller i næring i det hele tatt. Men slik reinvestering i næringen vil selvsagt i praksis bli en nærliggende utnyttelsesmulighet for en del av de aktuelle næringsdrivende.

Utvidelsen bør gjelde både erverv av nytt objekt og påkostning på tidligere ervervet objekt som faller innenfor reinvesteringsområdet. Dette vil gi relativt smidige anvendelsesmuligheter for innløsningsvederlaget.

En lovtekst om det foreslåtte reinvesteringsområdet vil kunne trenge avklarende presiseringer og avgrensninger, og departementet foreslår derfor en forskriftsfullmakt til dette formålet.

De gjeldende særregler om investering i areal i binæring til den næring som den innløste tomten har inngått i, kan etter dette oppheves som overflødige. Dette investeringsområdet vil være inkludert i den nye utforming av det samlede investeringsområdet.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 14-70 annet ledd annet til fjerde punktum.

21.3 Skogvern etter naturvernloven

Vern av skog etter naturvernloven kan gjennomføres etter ulike vernekategorier og ha ulikt omfang, og vil være rettslig forankret i bindende forvaltningsvedtak, altså offentligrettslige pålegg om rådighetsinnskrenkninger. Typisk er avvirkningsforbud og andre driftsforbud. Vernet får imidlertid en frivillig karakter når den aktuelle skogeier har medvirket aktivt ved forberedelsen av vernevedtaket og i realiteten har samtykket i det. Regjeringen prioriterer slike frivillige løsninger. Vernekategorien ved skogvern etter naturvernloven er som regel naturreservat. Ved slike vedtak har eiere og rettighetshavere krav på full erstatning for økonomisk tap de lider som følge av fredning. Erstatningen fastsettes i praksis på to måter. Den ene består i å sammenligne den samlede eiendoms verdi uten og med de restriksjoner som følger av vernevedtaket, og gi erstatning for verdireduksjonen. Den andre måten består i å verdsette den bruk som blir forhindret eller vanskeliggjort av vernevedtaket. I praksis er det den sist nevnte tilnærmingen som er dominerende. Erstatningene skal vanligvis dekke den kapitaliserte verdi av driftstapet ved å rådighetsregulere den aktuelle delen av skogeiendommen. Slik erstatning gir gjerne gevinst i forhold til den del av kostprisen for skogeiendommen som naturlig kan relateres til området for rådighetsinnskrenkningen.

Erstatningene reiste i liten grad skattespørsmål til og med 2004, fordi skogeierne inntil da hadde gevinstskattefritak ved minst 10 års eiertid. Dette fritaket gjaldt også gevinst ved verneerstatning på den faste eiendom. Fra og med 2005 er dette skattefritaket betydelig innskrenket, og vil ikke lengre få anvendelse på gevinst ved vernetiltak.

Som nevnt i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) kapittel 22 er det behov for en lempning av denne skatteplikten, bl.a. for ikke å vanskeliggjøre de frivillige prosesser og løsninger på dette viktige verneområdet. Det er også i statens interesse å unngå et ytterligere press på erstatningsutmålingene som følge av skatteplikten.

Selve skatteplikten på vernegevinst bør etter departementets syn ikke avvikles. Et formelt skattefritak ville være endelig og gi et tilfeldig økonomisk fordel til skogeiere som kan tilby egnet fredningsskog, sammenlignet med skogeiere som ikke kan det. Et slik fritak ville også i realiteten bety en uheldig asymmetri, ved at engangserstatning for tap av en løpende, skattepliktig driftsinntekt i skogbruket ikke ble skattegrunnlag på noe tidspunkt.

Derimot vil betinget skattefritak med nedskrivning av kostpris på investeringsobjektet uten inntektsfradrag være en akseptabel løsning. Skatteplikten blir da utsatt, men ikke endelig frafalt, idet den i stedet blir knyttet til reinvesteringsobjektet. Det blir da lavere avskrivninger hvis objektet er avskrivbart, og høyere gevinst ved senere realisasjon av objektet (pga. den nedskrevne kostpris).

Gevinst på verneerstatning faller i dag utenfor det gjeldende område for betinget skattefritak etter skatteloven § 14-70. I Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) kapittel 22 er dette begrunnet med at gevinsten bare gjelder båndleggelse av eiendommen, ikke realisasjon av eiendomsretten. Begrunnelsen er muligens ikke helt treffende, fordi det kan diskuteres om ikke også en offentligrettslig båndleggelse kan gå inn under realisasjonsbegrepet, jf. skatteloven § 9-2 annet ledd. Uansett dette vil kravet til reinvestering i objekt av samme art, og evt. også kravet til ufrivillighet, gjøre det gjeldende regelverk om betinget skattefritak praktisk uaktuelt for gevinst ved frivillig skogvern. Det vil være lite tenkelig og lite oppnåelig for en skogeier å bruke erstatningen til å skaffe seg rettigheter i annen manns skog. Erverv av bruksrett til skog er dessuten underlagt strenge tidsbegrensningsregler etter servituttlova § 12 annet ledd, og vil ikke være noe egnet investeringsobjekt i denne sammenheng. Videre må det anses tvilsomt om erverv av eiendomsrett til annen skog gjelder objekt av samme art som den rådighetsinnskrenkningen som vernetiltaket gjelder. Slike tilkjøp avhenger imidlertid av at andre skogeiere er villige til å selge. Det kan også reises spørsmål om utformingen av den gjeldende adgang til betinget skattefritak ved frivillige salg under trussel om ekspropriasjon, er tilstrekkelig vid til å omfatte frivillig skogvern som nevnt.

Departementet finner det her riktigst å skjære igjennom tolkningstvil og uheldige begrensninger gjennom en uttrykkelig regulering av betinget skattefritak for skogvernerstatninger etter naturvernloven. En slik regulering i skatteloven bør utformes slik at skattelempningen gjelder uansett den formelle frivillighet. Staten bør ikke ha som pressmiddel at skattelempningen bare tildeles de skogeiere som er tilstrekkelig velvillige, medvirkende og samtykkende i verneprosessen. Det ville også stemme dårlig med oppbyggingen av det alminnelige regime for betinget skattefritak, dersom ufrivillige ordninger ble behandlet strengere enn frivillige. Frivillige båndleggingstiltak utenfor naturvernloven, f. eks. såkalte MIS-biotoper, vil imidlertid ikke gi grunnlag for betinget skattefritak for eventuell godtgjørelse eller erstatning.

Reinvesteringsområdet for skogvernerstatning bør i utgangspunktet kunne omfatte det samme som ved ufrivillig realisasjon av selve eiendomsretten til skog. Dette vil hovedsakelig gjelde adgang til tilkjøp av nye skogarealer. Men slike tilkjøp vil som nevnt være vanskelig tilgjengelige for mange, og reinvesteringsområdet bør derfor utvides til også å gjelde visse investeringer i den eller de skogeiendommer som skattyteren har fra før. Det bør kunne aksepteres en relativt liberal forståelse av skogbruk i denne sammenheng. Også tilrettelegging for utmarksaktiviteter knyttet til skogen (jakt, fangst, fiske, villmarksopplevelser) bør omfattes. Oppføring av hytter kan være et eksempel her, mens kontorbygg og lignende må anses å ha en for fjern tilknytning til skogbruksdriften.

Også her bør det unngås å trekke løsøre og eiendom til privat bruk inn under reinvesteringsområdet. En rimelig avgrensning vil være å gi adgang til reinvestering i ny skog (skogareal), eller ved erverv av eller påkostning på bygg eller anlegg som inngår i skattyterens fortsatte skogsdrift. Som anlegg anses ikke bl.a. skogplanting, grøfting og andre kulturtiltak. Skogsveier må anses som anlegg, men vil ikke være skattemessig interessante som reinvesteringsobjekt, fordi de er direkte utgiftsførbare. Betinget skattefritak for gevinsten på vilkår av avskåret fradragsrett for veibyggingen har da ikke annen skatteeffekt enn normal skattlegging av gevinsten og normal utgiftsføring av veien. Noen grunn til å komplisere lovteksten med unntak fra reinvesteringsområdet gir dette likevel ikke.

Det bør åpnes for at investeringen kan skje i et annet skogområde enn det vernede, og også i en annen skogeiendom enn denne dersom skattyteren har flere. Reinvesteringsadgangen må dessuten gjelde uansett om skogvernet i det enkelte tilfelle omfatter hele skogeiendommen, og ikke bare en del av den (med fortsatt skogsdrift på den øvrige ikke vernede del).

Departementet har vurdert om det bør åpnes for at det kan reinvesteres i annen virksomhet som skattyteren driver. Som utgangspunkt er det ikke opplagt at man bør åpne for en slik mulighet. En er likevel blitt stående ved å gjøre et unntak for investeringer i jordbruksproduksjon, herunder biinntekter knyttet til jordbruket, dersom skogeiendommen drives i kombinasjon med slik virksomhet. Dette vil gi øvrig næringsdrift på gården økt finansielt grunnlag, og samtidig kunne støtte opp om satsingen på utviklingen av ny og alternativ næringsdrift.

Også for reinvesteringer i jordbruksvirksomhet bør det gjøres en avgrensing tilsvarende den som gjelder for skog, nemlig til erverv av areal til bruk i jordbruksproduksjon eller til erverv av eller påkostning på bygg eller anlegg, som inngår i skattyterens jordbruksvirksomhet. Hvilke biinntekter som skal anses knyttet til jordbruket må nærmere avgrenses av praksis, men det må forutsettes at det i hvert fall dreier seg om virksomhet som utnytter gårdens eller distriktets ressurser. Innenfor dette vil falle eksempelvis investeringer til erverv eller påkostninger på bygg eller anlegg relatert til gårdsturisme, husflidproduksjon basert på gårdens produkter og lignende.

For vernetilfellene vil det være behov for nærmere å regulere fra hvilket tidspunkt fristen for reinvestering skal begynne å løpe. På bakgrunn av at det i en slik verneprosess kan ta svært lang tid etter selve vernevedtaket å få fastsatt det endelige erstatningsbeløpet, mener departementet treårsfristen bør løpe fra det tidspunkt erstatningsbeløpet er endelig fastsatt, når dette skjer senere enn selve vernevedtaket.

Det vises til forslag til ny § 14-72 i skatteloven.

21.4 Utvidelse av reinvesteringsfristen ved betinget skattefritak

Fritaket for gevinstskatteplikt er som en generell regel betinget av at vederlaget er benyttet til å erverve nytt objekt av samme art innen utløpet av året etter realisasjonsåret, jf. skatteloven § 11-70 tredje ledd.

Det er i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) Skattereformen 1992 avsnitt 29.2.5 Betinget skattefritak i visse tilfeller, uttalt følgende:

«Hvis skattyter ikke innen rimelig tid gjenoppretter situasjonen fra før den ufrivillige realisasjonen, er det ingen grunn til å behandle slike «ufrivillige» realisasjonsgevinster annerledes enn kapitalgevinster ellers. Skattefritaket er ment som en rimelig løsning for de som har et særlig behov for gjenopprettelse. I de tilfeller skattyter ikke har tatt en beslutning om å gjenopprette situasjonen er det naturlig å oppfatte utsettelsen som et tegn på at behovet for gjenopprettelse ikke er så stort.»

Det er i proposisjonen ikke gitt noen nærmere vurdering av hva som er en «rimelig tid til gjenopprettelse», men bare gitt en regel som innebærer at dersom forutsetningen for den utsatte periodisering ikke er oppfylt innen utgangen av året etter realisasjonsåret, må gevinsten tas til inntekt.

Denne fristen vil være tilstrekkelig lang i de fleste tilfeller til at skattyter rekker å skaffe til veie et passende reinvesteringsobjekt. I enkelte tilfeller kan det likevel by på problemer å oppfylle fristkravet. Dette kan skyldes flere forhold. I tillegg til problemer med begrenset tilgang til objekter, planleggingsbehov, tilleggsfinansiering (når objektet koster mer enn det reinvesteringspliktige beløp) mv., kan også forsinket erstatningsoppgjør være et problem. En mulig løsning for å avhjelpe dette problemet kan være å innføre en dispensasjonsordning, noe en også var inne på i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991). Departementet finner, i likhet med den gang, likevel ikke å ville tilråde en slik løsning. En forlenget frist for å avhjelpe uheldige konsekvenser, er langt å foretrekke. Et annet argument for en forlenget frist er at dette kan bidra til en mer gjennomtenkt og fornuftig reinvestering. Departementet er kommet til at en utvidelse av fristen fra ett til tre år etter realisasjonsåret, som i praksis er en forlengelse fra i gjennomsnitt ett og et halvt år til i gjennomsnitt tre og et halvt år, er hensiktsmessig.

Det kan spørres om det vil være et behov for sikring av de avsatte midlene, f. eks. innsetting på sperret konto eller lignende, som følge av lengre forvaltningsperiode for skattyter. Et alternativ kunne være et generelt vilkår om at retten til betinget skattefritak bortfaller dersom skattyteren ikke lenger kan anses å ha det aktuelle beløp i behold på likvid måte. En slik regel vil bli svært skjønnsmessig og vanskelig å forholde seg til både for skattyter og likningskontor. Departementet er blitt stående ved ikke å foreslå en slik ordning. En generell sikringsordning for alle tilfeller av betinget skattefritak ser en heller ikke noen behov for. Begrunnelsen er at en utvidet frist for reinvestering ikke alene tilsier innføring av en slik nyordning, og at ulempen ved et usikret krav for det offentlige må avveies mot det byråkrati som vil følge av ordningen. Fordelen skattyter har ved å oppfylle reinvesteringsvilkårene for skattefritak er også et sterkt insitament til ikke å anvende midlene til andre formål. I selvangivelsen for realisasjonsåret må skattyteren kreve betinget skattefritak, og ligningskontoret vil da følge med i at vilkårene oppfylles.

Departementet er blitt stående ved at den mest nærliggende sikringsordningen i tilfelle vil være å kreve sikkerhet i de tilfellene skattyter ikke har reinvestert etter utløpet av året etter realisasjonen. Dette bør imidlertid vurderes nærmere på bakgrunn av erfaringer med en utvidet reinvesteringsfrist. Det foreslås derfor at departementet gis en fullmakt til i forskrift å gi nærmere regler om sikkerhetsstillelse.

Det vises til forslag vedrørende skatteloven § 14-70 tredje ledd.

21.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Ved at regelverket for betinget skattefritak får anvendelse for en større gruppe enn i dag, vil de foreslåtte omleggingene innebære et visst merarbeid for ligningsmyndighetene. Normalt må det likevel antas at tallet på skattytere som vil benytte seg av ordningen, er relativt beskjedent. Regelverket antas heller ikke spesielt vanskelig å håndtere verken for skattytere eller likningsmyndigheter. En antar derfor de administrative konsekvensene av forslaget vil være forholdsvis moderate. Forslagene anslås å redusere provenyet med 10 mill. kroner påløpt og 25 mill. kroner bokført i 2006.

21.6 Ikrafttredelse

Når det gjelder ikrafttredelse, foreslås ulikt tidspunkt for tomtefeste og skogverntilfellene. For skogverntilfellene foreslås ikrafttredelse med virkning allerede fra og med inntektsåret 2005. Bakgrunnen for dette er at ikrafttredelse først fra 2006 ville lede til at realisasjon i 2005 blir skattepliktig, mens realisasjon i 2004 (jf den gamle tiårsregelen) eller i 2006 vil kunne skje uten beskatning. For tomtefestetilfellene bør imidlertid ikrafttredelse først skje fra 2006. En forlenget frist for reinvestering ved betinget skattefritak fra ett til tre år etter realisasjonsåret, bør gjelde for formuesobjekter realisert i 2006 og senere.

Til dokumentets forside