26 Økonomiske og administrative konsekvenser

26.1 Samlede konsekvenser

Etter departementets vurdering vil forslaget til ny revisorlov totalt sett ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser og ikke medføre vesentlig endret ressursbruk blant revisorene, næringsdrivende, Finanstilsynet eller andre offentlige myndigheter. Lovforslaget vil også kunne gi enkelte besparelser. Lovforslaget gjennomfører direktiv 2006/43/EF som endret ved direktiv 2014/56/EU (revisjonsdirektivet) som har begrenset nasjonalt handlingsrom. Konsekvensvurderingene her gjelder i hovedsak forslag som går lenger enn direktivets minimumskrav.

Forordning (EU) nr. 537/2014 (revisjonsforordningen) om særlige krav ved revisjon av foretak av allmenn interesse, innfører en rekke nye krav som må forventes å medføre større konsekvenser i form av økte utgifter og annen ressursbruk for foretak av allmenn interesse, selskaper i samme konsern som slike foretak, revisorer som reviderer foretakene og offentlige myndigheter. Departementet legger her som utvalget til grunn at kostnadene kan reduseres betydelig ved å bruke de mulighetene revisjonsforordningen gir til å fastsette mer lempelige regler. Departementet fremmer slike forslag. Se nedenfor om dette. Revisjonsforordningen skal etter EØS-avtalen gjøres til en del av norsk rett som sådan, det vil si uten nasjonale tilpasninger.

Departementet har lagt stor vekt på nøyaktig gjennomføring av EØS-reglene og å begrense bruken av særnorske tillegg, slik også utvalget har gjort. Departementet mener at lovforslaget fører til økt harmonisering av EØS-landenes regler om revisjon og revisorer, og at dette kan føre til både økt tillit blant regnskapsbrukere i andre land og bedre flyt av kapital og revisjonstjenester over landegrensene.

Departementet viser for øvrig til at konsekvenser som har hatt betydning for departementets vurdering er vurdert i forbindelse med de enkelte kapitlene i lovproposisjonen. Nedenfor følger en oppsummerende vurdering av vesentlige konsekvenser som lovforslaget kan forventes å medføre.

Departementet viser videre til utvalgets vurdering av konsekvensene i utredningens kapittel 24. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger på dette punktet.

26.2 Konsekvenser av de enkelte forslagene

26.2.1 Utdanning

Forslaget om at det i fremtiden bør kreves en relevant mastergrad for å få godkjenning som revisor, innebærer at en bachelorgrad ikke lenger vil være tilstrekkelig for å bli godkjent revisor. Andelen med bachelorgrad som går inn i revisoryrket har i de senere år vært lav. I 2016 lå andelen blant den samlede rekrutteringen av nyutdannede til yrket med mastergrad på 90 prosent.

Departementet påpeker at lengre utdanning isolert sett vil gi økte kostnader for den enkelte i form av utgifter til utdanning, tidsbruk og vanligvis tap av arbeidsinntekt. Departementet mener likevel at et slikt krav er nødvendig for å sikre høy kvalitet på revisorene som får godkjenning.

Departementet mener som utvalget at en heving av utdanningskravet fra bachelor- til masternivå, vil ha begrenset betydning for det faktiske kostnadsnivået i bransjen og tilbudet av revisjonstjenester.

26.2.2 Etterutdanning

Lovforslaget innebærer at etterutdanningskravet øker fra 105 timer til 120 timer for hver treårsperiode. Samtidig foreslås det mer fleksible krav til innholdet i etterutdanningen og hvordan den kan gjennomføres, som kan gi reduserte kostnader.

Utvalget har anslått at økningen i antall timer innebærer en kostnadsøkning basert på antall timer på 3000 kroner per revisor. En stor andel gjennomfører i dag likevel et større antall timer enn det gjeldende kravet på 105 timer, blant annet fordi det kreves internt i flere revisjonsselskaper.

Lovforslaget innebærer også at alle statsautoriserte revisorer må oppfylle etterutdanningskravet. Deponeringsordningen som er innført innebærer at de som ikke ønsker å kunne påta seg revisjonsoppdrag må frasi seg godkjenningen hvis de ikke tar etterutdanning og kan da heller ikke benytte revisortittelen. Dette i motsetning til i dag der alle med godkjenning har stått i Revisorregisteret og har kunnet benytte revisortittelen, men der etterutdanningskravet bare har vært gjeldende for de som har hatt rett til å påta seg revisjonsoppdrag eller utpekes som oppdragsansvarlig revisor. Det er ikke avgjørende om de faktisk har påtatt seg et slikt ansvar. I praksis vil derfor ikke endringene i etterutdanningskravene være av særlig betydning for andre enn de som ønsker å kunne benytte tittelen statsautorisert revisor, men uten en rett til å påta seg ansvar for oppdrag som er omfattet av revisorloven.

26.2.3 Intern organisering, kvalitetsstyring og risikostyring

Departementet foreslår bestemmelser til gjennomføring av krav til organisering av virksomheten, kvalitetsstyring og risikostyring i revisjonsdirektivet. Departementet foreslår også at Finanstilsynets risikostyringsforskrift skal gjelde for revisjonsforetak, noe som innebærer krav som går noe lengre enn revisjonsdirektivet. Det følger av risikostyringsforskriften at denne skal tilpasses arten, omfanget og kompleksiteten i virksomheten, noe som gjør at det vil være enkelt å etterleve denne for små revisjonsforetak. Departementet viser til at selv om lovkravene er mer detaljer enn det som følger av revisorloven § 5b-1 fordi flere av kravene i ISQC 1 er tatt inn i lovteksten vil de tilleggene som følger av at også risikostyringsforskriften gjøres gjeldende en sett begrenset økning i kostnadene for revisjonsforetakene.

26.2.4 Nye regler om revisors uavhengighet

Departementet viser som utvalget til at forslaget om å begrense kretsen av nærstående som alltid må overholde kravene til uavhengighet vil gi besparelser ved at det blir mindre ressurskrevende å administrere de systemene revisjonsforetakene må ha for å holde oversikt over finansielle forbindelser mv. som nærstående har med det reviderte foretaket. Forslaget vil også bidra til en viss bedring i tilgangen til revisjonstjenester.

Forslaget til nye lovregler om uavhengighet er bygget på en annen måte enn de gjeldende uavhengighetsreglene. Forslaget innebærer likevel bare mindre materielle endringer i disse. Tilpasninger til de nye reglene må likevel forventes å medføre visse overgangskostnader.

26.2.5 Dokumentasjonskrav

Departementet foreslår nye regler om klientregister og overtredelsesregister som gjennomfører revisjonsdirektivets krav om dette. Dette vil medføre kostnader for revisjonsforetakene med å etablere og føre registrene. Samtidig reduseres den generelle oppbevaringstiden for revisordokumentasjon fra 10 til 5 år, noe som antagelig innebærer en viss reduksjon av kostnadene til oppbevaring.

26.2.6 Opphevelse av lovkrav om sikkerhetsstillelse

Opphevelse av lovkravet om sikkerhetsstillelse vil innebære reduserte kostnader til administrasjon av en lovpliktig ordning og til garantistillelser.

26.2.7 Revisjonsplikt

Forslaget innebærer at grensene for revisjonsplikt for små foretak for enkelte foretaksformer justeres i samsvar med grensene for små aksjeselskaper. Forslaget innebærer videre revisjonsplikt for enkeltpersonforetak under tilsyn av Finanstilsynet. Samlet sett innebærer dette at flere selskaper må ha revisor. Utvalget har vurdert de årlige kostnadene av dette til 13 millioner kroner.

26.2.8 Tilsyn og håndheving

Departementet viser videre til forslaget til nye administrative sanksjoner og andre forvaltningsrettslige reaksjoner. Disse forslagene gjennomfører nye regler i revisjonsdirektivet. Departementet legger til grunn at dette kan prioriteres innenfor eksisterende budsjettrammer.

Departementet foreslår også bestemmelser om tilsyn med og administrative sanksjoner mot foretak av allmenn interesse og ledere i disse foretakene. Forslagene gjennomfører nye krav i revisjonsforordningen og revisjonsdirektivet. Etter departementets syn vil dette innebære noen flere oppgaver overfor disse foretakene. Departementet legger som utvalget til grunn at kostnadene relativt sett vil bli moderate for foretak av allmenn interesse.

Revisjonsforordningen setter krav til samarbeid mellom tilsynsmyndigheter. Finanstilsynet må prioritere ressurser til oppfølgingen av disse kravene.

26.2.9 Konsekvenser av revisjonsforordningen

Gjennomføring av revisjonsforordningen må forventes å medføre økte kostnader. Utvalget peker på at dette gjelder følgende bestemmelser, noe departementet slutter seg til:

• Det settes forbud mot å levere visse tjenester til revisjonskunder som er foretak av allmenn interesse og datterforetak som revideres av revisjonsforetak i samme nettverk.

• Det settes en grense på 70 prosent av revisjonshonoraret for adgangen til å levere andre tjenester enn revisjon til revisjonskunder som er foretak av allmenn interesse.

• Revisor skal utarbeide en detaljert årlig tilleggsrapport til revisjonsutvalget i foretak av allmenn interesse.

• Foretak av allmenn interesse får plikt til å bytte revisjonsforetak minst hvert tiende år (pliktig firmarotasjon).

• Det innføres krav om å gjennomføre en anbudsprosess på revisjonsoppdraget i foretak av allmenn interesse minst hvert tiende år.

• Revisjonsutvalgene får økte oppgaver i forbindelse med bytte av revisor, kjøp av tjenester fra revisor, dialog med revisor og oppfølging av revisjonen.

Departementet viser til at også reglene om forbud mot å yte verdsettings- og skatterådgivning til revisjonsklienter som er foretak av allmenn interesse vil medføre kostnader. Dette gjelder særlig i en overgangsperiode, hvor noen foretak kan måtte bytte rådgiver ved ikrafttredelsen av revisjonsforordningen. Det gjelder likevel også i dag strenge uavhengighetsregler, noe som begrenser adgangen i dag til å yte slike tjenester. Slik rådgivning det er her snakk om vil også effektivt kunne ytes av andre enn foretakets revisor. Videre vil fortsatt oppdragsansvarlig revisor bidra til kvaliteten i skatterapporteringen gjennom sine oppgaver ved revisjon av årsregnskapet. Departementet antar derfor at de nye reglene på dette området samlet sett vil medføre moderate økonomiske konsekvenser.