Prop. 141 LS (2020–2021)

Endringer i likestillings- og diskrimineringsloven mv. (universell utforming av IKT-løsninger) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 59 av 5. februar 2021 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2016/2102 om tilgjengeligheten av offentlige organers nettsteder og mobilapplikasjoner

Til innholdsfortegnelse

15 Håndheving

15.1 Direktivet

Direktivets artikkel 9 stiller krav om at medlemslandene sikrer en tilstrekkelig og effektiv håndhevingsprosedyre. Medlemslandene skal sikre retten til adekvat og effektiv klageadgang og håndheving utenfor domstolene, som skal sørge for at direktivets krav blir overholdt, jf. fortalen avsnitt 53. Det skal eksistere et klageorgan som behandler klager på manglende etterlevelse av direktivet. Formålet er å sikre at kravene og hovedprinsippene for universell utforming overholdes.

Håndheving kan for eksempel innebære at det foreligger en mulighet «til å kontakte et ombud» for å sikre effektiv behandling av meldinger eller anmodninger fra brukere i henhold til artikkel 7(1) bokstav (b), eller en overprøving av forholdsmessighetsvurderingen etter artikkel 5. Håndhevingsprosedyren skal omfatte klagebehandling, jf. direktivets fortale avsnitt 53. Direktivet stiller ikke krav om sanksjoner dersom det foreligger brudd på direktivets krav.

Håndhevingsprosedyren skal uformes slik at den sikrer realisering av enkeltpersoners rettigheter til innhold lagt ut på nettsteder og mobilapplikasjoner, i henhold til direktivets krav. Direktivet stiller krav om å utarbeide en tilgjengelighetserklæring. Denne erklæringen skal inneholde en lenke til tilbakemeldingsfunksjonen og håndhevingsprosedyren, jf. kapittel 13. Dette vil sikre enkeltpersoner en mulighet til å be om informasjon, og adgang til tjenester og dokumenter, jf. artikkel 7(1) bokstav (b) og fortalen avsnitt 46.

15.2 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett kan enkeltpersoner klage på brudd på likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelser til Diskrimineringsnemnda, jf. diskrimineringsombudsloven § 7. Diskrimineringsnemndas oppgaver fremgår av diskrimineringsombudsloven § 7. Det følger av bestemmelsen at nemnda håndhever den generelle bestemmelsen om universell utforming i § 17. Klagesakene behandles i én instans i forvaltningen, i Diskrimineringsnemnda.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 18 er unntatt fra nemndas ansvarsområde etter lovens § 7, men den generelle plikten til universell utforming etter § 17 omfatter også IKT.

Diskrimineringsnemnda håndhever § 17, noe som innebærer at det er en individuell klageadgang i saker om manglende universell utforming av IKT. Brudd på plikten til universell utforming av IKT regnes i dag som diskriminering. Diskrimineringsnemnda behandler altså klager i enkeltsaker og vurderer om diskriminering, i form av mangelfull universell utforming av IKT, har funnet sted, jf. likestillings- og diskrimineringsloven §§ 12 og 17 og diskrimineringsombudsloven § 7. Dersom diskriminering har funnet sted, kan nemnda pålegge retting innen fastsatt frist og fatte vedtak om tvangsmulkt for å sikre at diskrimineringen opphører. Nemnda kan videre tilkjenne oppreisning i saker som gjelder arbeidsforhold, og erstatning i enkle saker, både i og utenfor arbeidsforhold.

Det følger av likestillings- og diskrimineringsloven § 17 fjerde ledd at plikten til universell utforming av IKT skal anses som oppfylt dersom virksomheten oppfyller krav til universell utforming av IKT i lov eller forskrift. Diskrimineringsnemnda skal dermed legge de sektorspesifikke reglene om universell utforming av IKT til grunn ved vurderingen av om plikten er oppfylt. Det skal med andre ord ikke pålegges ytterligere krav i medhold av § 17.

Dersom sektorreglene ikke er fulgt, foreligger det et brudd på likestillings- og diskrimineringsloven § 17. Det vises til uttalelsene i forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven (Prop. 81 L (2016–2017) kapittel 22.2.2.8).

En gjennomgang av den tidligere Likestillings- og diskrimineringsnemndas praksis viser at nemnda har gitt pålegg om retting i noen saker. Disse sakene dreide seg om gjennomføring av plikten til universell utforming (LDN-2014-40, LDN-2013-47, LDN-2010-58 og LDN-2010-56) eller kontroll av arbeidsgivers redegjørelsesplikt og retting av likestillingsredegjørelser (LDN-2009-8, LDN-2009-9, LDN-2009-10, LDN-2009-11, LDN-2009-12, LDN-2009-17, LDN-2011-2 samt sak LDN-2011-3).

Diskrimineringsnemnda har myndighet til å vurdere om aktivitetsplikten knyttet til universell utforming er oppfylt, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 19 og diskrimineringsombudsloven § 7. Diskrimineringsombudsloven åpner for at nemnda kan gi pålegg om tiltak og ilegge tvangsmulkt ved mangelfull oppfyllelse av plikten, jf. §§ 11 og 13. Nemndas vedtak kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken. Dersom søksmål ikke reises innen den fastsatte fristen, har nemndas vedtak samme virkning som rettskraftig dom, se Prop. 80 L (2016–2017) kapittel 7.6.

15.3 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at Digdir fortsatt skal føre tilsyn og kontroll med bestemmelsene om universell utforming av IKT.

Departementet foreslo i høringsnotatet at Diskrimineringsnemnda fremdeles skal behandle klager på brudd på diskriminering på grunn av manglende universell utforming av IKT, jf. forslag til ny § 18 i likestillings- og diskrimineringsloven, og at nemnda skal behandle klager på mangelfull overholdelse av aktivitets- og redegjørelsesplikten knyttet til universell utforming av IKT, jf. forslag til ny § 19 a.

Departementet foreslo i høringsnotatet en klageadgang for en part i saken, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller andre med rettslig klageinteresse, for brudd på den foreslåtte § 18 om universell utforming av IKT-løsninger og for brudd på § 19 a om aktivitetsplikt og/eller redegjørelsesplikt (tilgjengelighetserklæring).

Departementet vurderte at det gjøres en tilsvarende endring i diskrimineringsombudsloven, slik at nemndas myndighet til å håndheve redegjørelsesplikten tas inn i loven. Etter departementets vurdering oppfyller forslaget direktivets krav om å sikre en effektiv klageadgang for brukerne.

15.4 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få innspill på forslaget om håndheving av kravene.

Digdir mener at klagene på tilgjengelighetserklæringen bør behandles av samme organ som utfører kontroll, dvs. Digdir. Digdir mener at det i en overgangsperiode bør gjennomføres alternerende kontroll, og at både Digdir og Diskrimineringsnemnda må tilføres ressurser slik at regelverket kan håndheves i tråd med direktivets føringer.

Norges Blindeforbund og NorgesBlindeforbunds Ungdom (NBfU) etterlyser også en økning av budsjettrammene til tilsynsorganet, slik at en god håndheving av kravene sikres. De mener at dette også vil være i samsvar med FNs anbefalinger.

Diskrimineringsnemnda gir i sitt høringssvar uttrykk for at nemnda var forberedt på å ta på seg den utvidete håndhevingsrollen, dvs. at de vil få samtlige klager på saksfeltet. Diskrimineringsnemnda mener at departementet samtidig må være forberedt på at nemnda kan ha økt behov for bistand fra Digdir.

15.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at Digdir skal føre tilsyn og kontroll med at kravene overholdes. Departementet opprettholder også forslaget i høringsnotatet om at Diskrimineringsnemnda skal behandle klager om diskriminering på grunn av manglende universell utforming av IKT.

Videre opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet om at Diskrimineringsnemnda skal gis myndighet til å håndheve bestemmelsen om aktivitets- og redegjørelsesplikten om universell utforming av IKT, jf. ny § 19 a.

Departementet foreslår å opprettholde forslaget i høringsnotatet om at en part, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller andre med rettslig klageinteresse har adgang til å klage på diskriminering på grunn av mangelfull universell utforming av IKT og på mangelfull oppfyllelse av aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Departementet foreslår å opprettholde forslaget i høringsnotatet om en endring i diskrimineringsombudsloven, som stadfester nemndas myndighet til å håndheve bestemmelser om aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Direktivet stiller krav om at det skal være et klageorgan som behandler klager på manglende etterlevelse av direktivet. Dette innebærer at enkeltpersoner skal kunne klage over manglende etterlevelse av krav til universell utforming av IKT. Dette kan for eksempel være klage på forholdsmessighetsvurderingen som virksomheten har gjennomført, eller over manglende tilgjengelighet eller universell utforming av tilgjengelighetserklæringen. Departementet fremmer et forslag om lovendring som ivaretar disse kravene.

Departementet har vurdert hvilket organ som skal behandle klager over manglende/mangelfull tilgjengelighetserklæring. Digdir har i sitt høringssvar gitt uttrykk for at de mener at slike klager bør behandles av samme organ som utfører kontrollen, dvs. Digdir. Digdir behandler i dag ikke individklager på saksfeltet. Diskrimineringsnemnda har, på sin side, i sitt høringssvar gitt uttrykk for at de er forberedt på å ta imot de nye oppgavene knyttet til håndheving av bestemmelsen om redegjørelsesplikten.

Departementets forslag innebærer at nemnda skal behandle samtlige klager på saksområdet.

FNs Generalforsamlings resolusjon 48/134 av 20. desember 1993 stadfester generelle, internasjonale prinsipper for nasjonale institusjoner som arbeider med menneskerettigheter. Prinsippene legger til grunn at overvåkingsorganene må ha en uavhengig stilling i forholdet til staten (regjeringen).

WAD-direktivet er en del av EUs oppfølging av CRPD, jf. kapittel 6.4.2. CRPD legger til grunn at det skal etableres uavhengige mekanismer for å overvåke gjennomføringen av konvensjonen, og at statene ved etablering av slike mekanismer skal ta Paris-prinsippene i betraktning, jf. CRPD artikkel 33(2).

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Digdir har veilederrolle på hvert sitt fagfelt. Likestillings- og diskrimineringsombudet gir i dag generell rettighetsveiledning om spørsmål knyttet til likestillings- og diskrimineringslovens diskrimineringsgrunnlag. I tillegg skal ombudet være pådriver på likestillingsfeltet og følge opp aktivitets- og redegjørelsesplikten (fra 1. januar 2020). Ombudet har ingen oppgaver knyttet til klagebehandling.

Digdir er, på sin side, veiledningsinstans i spørsmål som angår universell utforming av IKT, gir rettighetsveiledning i IKT-faglige spørsmål og er tilsynsorgan på saksfeltet.

Alle klager fra brukere, som er knyttet til en konkret mangel ved en nettside/mobilapplikasjon skal behandles av nemnda, dersom virksomheten ikke har rettet feilen etter tilbakemelding fra bruker. Tilsynet gir IKT-faglig uttalelse til nemnda om det er brudd på reglene om universell utforming av IKT, slik at nemnda blir i stand til å vurdere om det foreligger diskriminering etter loven i det konkrete tilfellet.

Diskrimineringsnemnda er et velfungerende klageorgan, og dets organisering og rammene for klagebehandling er regulert i diskrimineringsombudsloven. Håndhevingsoppgavene ble skilt ut fra Likestillings- og diskrimineringsombudet gjennom vedtagelsen av diskrimineringsombudsloven av 2018, bl.a. på grunn av at en sammenblanding av Likestillings- og diskrimineringsombudets pådriver- og håndheverrolle kunne betraktes som prinsipielt uheldig. En slik dobbeltrolle kunne være egnet til å svekke tilliten til ombudet i spørsmålene som angår lovhåndheving.

Departementet mener at disse synspunktene er relevante også ved vurderingen av hvilket organ som skal behandle klager om universell utforming av IKT.

Dersom en bruker ønsker å fremme en klage om brudd på pliktene etter likestillings- og diskrimineringsloven, skal Likestillings- og diskrimineringsombudet og Digdir, i henhold til forvaltningsloven § 11 fjerde ledd, jf. forskriften til forvaltningsloven § 4 første ledd, henvise brukere til Diskrimineringsnemnda.

Digdirs alminnelige veiledningsplikt innebærer å oversende klagen til Diskrimineringsnemnda, som rette instans. Ved behov kan dette presiseres i samarbeidsavtalen mellom Digdir og Diskrimineringsnemnda.

Departementet vil følge utviklingen i antall klagesaker nøye, samt hvordan praktisering av klagebehandlingen vil fungere. Digdir er per i dag ikke rigget til klagebehandling. En slik rolle som klageorgan vil, i tillegg til fagkompetanse, kreve at rammene for klagebehandlingen reguleres (bl.a. organisering av klageorganet, saksbehandlingsregler, vedtaksmyndighet, forholdet til andre forvaltningsorganer og domstolsbehandling, og sanksjoner mv.).

Det fremgår av diskrimineringsombudsloven § 8 at Diskrimineringsnemnda behandler de sakene som bringes inn for den. En part, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller andre med rettslig klageinteresse kan bringe en sak inn for nemnda. Forarbeidene til diskrimineringsombudsloven (Prop. 80 L (2016–2017)), merknader til § 8, uttaler følgende om vilkåret «rettslig klageinteresse»:

«Vilkåret ‘rettslig klageinteresse’ er hentet fra begrepet ‘rettslig interesse’ i den tidligere tvistemålsloven § 54 (jf. Ot.prp. nr. 38 (1964–1965) side 98). Bakgrunnen for valget av vilkåret var at alle som kunne gå til søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak, også burde kunne påklage vedtaket. Etter tvisteloven § 1-3 annet ledd første punktum avgjøres spørsmålet om det foreligger et ‘reelt behov’, som er et vilkår for søksmålsrett, ut fra ‘en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det’, jf. annet punktum. Foreninger og stiftelser kan reise søksmål i ‘eget navn’ om ‘forhold som ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta’ når vilkårene etter tvisteloven § 1-3 er oppfylt, jf. tvisteloven § 1-4 første ledd. Tilknytningen trenger ikke å bestå i at vedtaket har betydning for klagerens rettsstilling. Etter rettspraksis vurderes klagerens tilknytning ut fra klageinteressens art, styrke og representativitet.
Vilkårene om rettslig klageinteresse gjelder også for ombudet. Dersom vilkårene er oppfylt, har de full adgang til å bringe en sak inn for nemnda.»

Lovforarbeidene presiserer videre at en part selv må bringe en sak inn for nemnda for at saken skal få rettskraftvirkning for parten selv. Det vises til Prop. 80 L (2016–2017), merknader til § 8.

Brudd på plikten til universell utforming av IKT etter § 18 regnes som diskriminering, med mindre det utgjør en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Nemnda skal håndheve alle klager på saksfeltet og dette krever lovendring. Nemnda skal fortsatt ha myndighet til å behandle klager på mangelfull oppfyllelse av aktivitetsplikten, og nemnda skal også håndheve redegjørelsesplikten, se ny § 19 a.

Nemnda kan med de unntak som følger av diskrimineringsombudsloven §§ 14 og 15, pålegge stansing, retting og andre tiltak som er nødvendige innen fastsatt frist, for å sikre at diskriminering, trakassering, instruks eller gjengjeldelse opphører, og for å hindre gjentakelse. Nemnda kan også sette en frist for oppfyllelse av pålegget. Nemnda kan også fatte vedtak om tvangsmulkt for å sikre oppfyllelsen av pålegget. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett, jf. diskrimineringsombudsloven §§ 11 og 13. Nemnda kan, som i dag, fatte vedtak om oppreisning i arbeidsforhold, og tilkjenne erstatning i enkle saker (i og utenfor arbeidsforhold), jf. diskrimineringsombudsloven § 12.

Til dokumentets forside