Gjensidig godkjenning av varer

Gjensidig godkjenning

Prinsippet om gjensidig godkjenning innebærer at en vare som er lovlig produsert og eventuelt omsatt i en EØS-stat, i utgangspunktet også skal kunne omsettes i alle andre EØS-stater uten å måtte oppfylle ytterligere vare- eller kontrollkrav. Prinsippet er fastsatt i rettspraksis fra EU-domstolen, bl.a. sak C-120/78 ”Cassis de Dijon” og sak C-268/91 ”Keck”. Prinsippet om gjensidig godkjenning gjelder for varer som helt eller delvis ikke er omfattet av harmoniserte europeiske regler. I Norge, Island og Liechtenstein gjelder prinsippet om gjensidig godkjenning bare for varer med opprinnelse i EØS-området.

Dersom nasjonale myndigheter forbyr varer som er lovlig omsatt i andre EØS-stater, er dette en handelshindring som i utgangspunktet er forbudt etter EØS-avtalens artikkel 11. Myndighetene har likevel mulighet til å forby en vare, for å ivareta viktige samfunnsmessige hensyn, jf. EØS-avtalen artikkel 13. Tiltaket må da begrunnes i hensynet til blant annet menneskers og dyrs helse, forbruker- og miljøvern. Samtidig må tiltaket også oppfylle proporsjonalitetsprinsippet. Proporsjonalitetsprinsippet innebærer et krav om at tiltaket må være egnet for å oppnå sitt angitte formål, og at tiltaket ikke må gå lenger enn nødvendig for å oppnå formålet.


Felles fremgangsmåte når varer forbys – forordning (EF) nr. 764/2008

I praksis har det vist seg at prinsippet om gjensidig godkjenning ikke brukes korrekt av de nasjonale myndighetene i EØS-området. Forordning (EF) nr. 764/2008 gir derfor regler som skal redusere muligheten for at nasjonale tekniske regler skaper ulovlige hindringer for fritt varebytte i EØS-området. Reglene skal styrke det frie varebytte og tilliten til det indre marked. Forordningen inneholder et sett med felles fremgangsmåter for hvordan nasjonale myndigheter skal anvende nasjonale tekniske regler på varer etter prinsippet om gjensidig godkjenning. Det gjelder varer som helt eller delvis ikke er omfattet av harmonisert EØS-regelverk, og som er lovlig omsatt i en annen EØS-stat. Det er i dette tilfelle uten betydning hvor varen er produsert. Forordningen er gjennomført i norsk regelverk gjennom EØS-vareloven.

Virkeområde

Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 764/2008 gjelder når nasjonale myndigheter på grunnlag av tekniske regler treffer eller har til hensikt å treffe et vedtak som helt eller delvis forbyr en vare som lovlig omsettes i en annen EØS-stat. Dette til tross for prinsippet om gjensidig godkjenning. Hva en teknisk regel er, defineres nærmere i forordningen. Det er gjort konkrete unntak for regelverk om generell produktsikkerhet, næringsmidler og jernbane.

Informasjon om varen

En nasjonal myndighet som vurderer å forby en konkret vare, kan be den næringsdrivende om opplysninger om varen. Opplysningene kan eksempelvis være relevant informasjon om egenskapene til den aktuelle varen og informasjon om de nasjonale reglene for den lovlige omsetningen av varen i den opprinnelige EØS-staten. Opplysningene som myndighetene ber om, må være relevante og lett tilgjengelige, i tråd med forholdsmessighetsprinsippet. Formålet er å hindre at myndighetene ber om opplysninger om varen som det er komplisert eller umulig for den næringsdrivende å legge frem. I praksis er det en ulovlig handelshindring.

Forhåndsvarsel

Dersom en ansvarlig myndighet vurderer å forby en vare på grunnlag av en teknisk regel, må myndigheten skriftlig varsle den næringsdrivende om et mulig vedtak. De må i tillegg legge frem teknisk eller vitenskapelig dokumentasjon som viser at forbudet er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og at det er forholdsmessighet mellom mål og middel. Bevisbyrden ligger hos ansvarlig myndighet i mottakerlandet som ikke vil tillate produktet. Den næringsdrivende har krav på minst 20 virkedager til å komme med innsigelser til forhåndsvarselet.

Vedtak

Når fristen for å sende inn innsigelser fra den næringsdrivende går ut, må den ansvarlige myndighet vurdere innsigelsene og ta rimelig hensyn til dem. Myndighetene har da 20 dager på seg til å fatte et vedtak og gi beskjed til den næringsdrivende om at varen er forbudt. Vedtaket skal også meldes til EFTAs overvåkningsorgan, ESA, som har en tilsvarende rolle i regelverket for fritt varebytte for EFTA/EØS-statene som Europakommisjonen har for EUs medlemsland. I spesielt vanskelige saker har ansvarlig myndighet mulighet til å forlenge fristen med 20 virkedager én gang.

Vedtaket skal inneholde informasjon om klageadgang og det skal kunne prøves for nasjonale domstoler. Hvis den ansvarlige myndighet ikke gir den næringsdrivende beskjed om vedtaket innen fristen, anses varen for å være lovlig omsatt. Dette selv om den nasjonale tekniske regelen helt eller delvis gir grunnlag til å forby varen.

Dersom den nasjonale myndighet kommer til at det ikke skal treffes et vedtak som hindrer omsetning av varen, skal den næringsdrivende få beskjed om dette umiddelbart.

Les mer i den danske veilederen til EØS-regelverket for gjensidig godkjenning.

Varekontaktpunkt

EØS-statene skal etter forordning (EF) 764/2008 ha et varekontaktpunkt. Det er Nærings- og fiskeridepartementet som er varekontaktpunkt i Norge. Les mer om dette her. Her finner du listen over varekontaktpunkter i Europa.

 

EØS-høring

Når myndighetene foreslår nye nasjonale tekniske regler, er det viktig å hindre at reglene i praksis blir ulovlige handelshindringer. Det finnes derfor en ordning hvor EØS-landene skal informere Europakommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan ESA og hverandre om lovforslagene. I Norge reguleres dette gjennom EØS-høringsloven. Formålet med å sende utkast til lov eller forskrifter på høring er at myndighetene må vurdere om de foreslåtte reglene kan være en ulovlig hindring for fritt varebytte. EØS-statene, ESA og Kommisjonen får også mulighet til å gi synspunkter på foreslåtte regler. For mer informasjon følger lenke til utfyllende veileder her.

Relevante lenker