19 Spesialmerknader

19.1 Innledning

Merknader til § 1 Formål

Bestemmelsen fastsetter hva som er formålet med loven.

Formålsbestemmelsen må legges til grunn ved tolking, anvendelse og skjønnsmessige vurderinger av lovens øvrige bestemmelser. Formåls­bestemmelsens betydning for vedtak etter loven er spesielt fremhevet i §§ 7 og 10.

Første ledd fastsetter for det første at lovens formål er å sørge for en måle­teknisk infrastruktur som har nasjonal og internasjonal tillit. Inter­nasjonal tillit vil blant annet innebære at vi må følge de forpliktelser som pålegges gjennom internasjonale avtaler, for eksempel EØS-avtalen. Begrepet måleteknisk infrastruktur er et overordnet begrep som er ment å omfatte alle deler av det nasjonale systemet som fører til sammenlignbare og tillits­vekkende måle­resultater. For eksempel er både målenheter, system for realisering av målenheter, sporbarhet i målinger og kontrollsystemer viktige bestanddeler i en måle­teknisk infra­struktur. Hvilken lovregulering som foreligger på området, vil også være en del av den måletekniske infrastrukturen, herunder krav til måleresultater og måleredskaper.

Første ledd fastslår videre at loven skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Dette innebærer at de tiltak og reguleringer som iverksettes i medhold av loven, som utgangspunkt må vurderes i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det må i den sammenheng legges vekt på å foreta vurderinger av alle viktige og relevante forhold. Hvor grundige utredninger som skal foretas, vil blant annet bero på omfanget og viktigheten av den aktuelle saken. Det vil i den sammenheng også være viktig å føre dialog med myndigheter som forvalter regelverk som har grenseflater til den nye loven.

Annet ledd fastslår at loven skal bidra til tilfredstillende nøyaktighet i målinger og måleresultater når dette anses nødvendig for å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser. Dette innebærer at det som et utgangspunkt må foretas en samfunnsøkonomisk vurdering av hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre målinger og måleresultater. Det er imidlertid ikke sikkert at alle interesser som trenger særlig beskyttelse, vil være økonomisk målbare (jf. begrepet effektiv ressursbruk). Eksempler på forhold som det vanskelig kan settes økonomisk verdi på, er rettssikkerhet og verdien av et menneskeliv. Behovet for å sikre målinger og måleresultater må derfor i visse tilfeller også vurderes ut fra ikke-økonomiske kriterier. Det er således presisert at loven, i tillegg til å sikre en effektiv bruk av samfunnets ressurser, også skal bidra til ivaretakelse av beskyttelsesverdige interesser.

Loven er ikke begrenset til ivaretakelse av spesielt angitte interesser, men noen av de interesser som det i dag fremstår som mest aktuelt å bidra til å sikre gjennom denne loven, er like konkurransevilkår, forbrukervern, liv og helse, rettssikkerhet og miljø (i den utstrekning dette anses nødvendig ut i fra målet om effektiv bruk av samfunnets ressurser eller anses nødvendig for øvrig). Loven åpner også for å kunne beskytte eventuelle nye interesser som med tiden blir betraktet som viktig å beskytte ved hjelp av krav til målinger og måleresultater.

Merknader til § 2 Virkeområde og definisjoner

Bestemmelsen angir de generelle rammene for lovens virkeområde. Første ledd første punktum gir en beskrivelse av lovens system som er at loven ikke stiller krav til måleredskaper, målinger, angivelse av måleresultater og produkters kvantitative innhold med mindre det er bestemt at krav skal gjelde etter §§ 7, 10, 15 (jf. § 10) og 16. Hvorvidt krav skal gjelde, vurderes etter disse bestemmelsene sammenholdt med de vurderingskriteriene som følger av lovens formålsparagraf.

Første ledd annet punktum avgrenser lovens virkeområde mot målinger og bruk av måleresultater som har et rent privat formål. At noe er til «privat bruk», behøver ikke bety at den personen som foretar målingen er den eneste som har interesse av måleresultatet. Innenfor naturlige fellesskap, for eksempel en familie eller en bedrift, kan det foretas målinger som ikke berører noen andre ut over dette fellesskapet.

Det kan i enkelte tilfeller oppstå tvil om en måling eller et måleresultat skal være til «privat bruk». Det må da foretas en konkret vurdering. Et moment vil være om økonomien er felles og hvilken avtale som gjelder om fordeling av utgifter. Ved tolkning av hva som menes med privat bruk i lovbestemmelsen, må det også legges vekt på om dette er målinger som i stor grad berører flere, om noen andre enn den som foretar målingen har sterke interesser i resultatet, og om det er behov for å stille nærmere krav til denne type målinger og måleresultater. Måleredskaper som det stilles krav til pga. deres plassering, jf. § 14, vil ofte rent faktisk kunne falle inn under begrepet «privat bruk». Dersom det stilles krav til disse måleredskapene etter § 14, vil dette likevel ikke kunne betraktes som privat bruk.

Et praktisk eksempel på målinger som ikke kan anses som målinger til privat bruk, er fordeling av elektrisitetsutgifter innenfor et borettslag. Et borettslag har ofte en fellesmåler for måling av elektrisitet som avgjør borettlagets samlede elektrisitetsutgifter i forhold til leverandøren av elektrisitet. Dersom det i tillegg er installert egne elektrisitetsmålere for hver enkelt leilighet/husstand for å fordele borettslagets elektrisitetsutgifter på den enkelte husstand etter dens faktiske (målte) bruk, er dette ikke å anse som målinger til privat bruk. Det avgjørende er at utgiftene skal belastes forholdsmessig på den enkeltes privatøkonomi og ikke på borettslagets fellesøkonomi.

Bestemmelsens annet ledd gir en definisjon av hva som skal forstås med begrepet «måling» etter loven. I første punktum defineres måling som bruk av måleredskaper eller målemetoder som har som formål å bestemme den kvantitative størrelsen, måleresultatet, på det som måles. Det foregår målinger på stort sett alle områder i samfunnet. De mest åpenbare eksemplene på målinger som berører oss, er når vi kjøper matvarer basert på vekt og volum og når vi fyller bensin. Oppgjøret for slike forbruksvarer baseres direkte på måleresultater. Mange målinger har stor betydning også utover det rent økonomiske, både for den enkelte og for samfunnet generelt. For eksempel blir måling av kjørehastighet og puste- eller blodprøver for å påvise påvirkning av alkohol eller narkotiske stoffer lagt til grunn i vurderingen av om det foreligger et straffbart forhold. Innenfor helsesektoren foretas det en rekke målinger som vil ha betydning for den enkeltes liv og helse. Slike målinger omfatter alt fra måling av pasienters feber, puls og vekt til laboratorietester av blodprøver og annet for å avdekke eventuelle sykdommer. Andre eksempler er måling av forurensende utslipp til luft og vann.

Annet punktum viser til at det med måleresultat ikke bare menes målinger hvor resultatet angis i målenheter, men at også andre typer angivelser som prosent og antall anses å falle inn under begrepet måleresultat. De målenhetene som gjelder i Norge blir fastsatt i forskrift, jf. lovens § 4. Måle­resultatet ved måling av bensin angis for eksempel i målenheten liter.

Tredje ledd første punktum definerer hva som er et «måleredskap» i lovens forstand. Det sentrale for om noe skal anses for å være et måleredskap, er om det brukes for å framskaffe et måleresultat.

Begrepet «måleredskap» må forstås vidt. Ethvert redskap, utstyr, instrument eller system som brukes for å fremskaffe et måleresultat skal regnes som «måleredskap», uansett hva som måles eller hvilken type måleredskap det er tale om. Mer avanserte instrumenter eller systemer som ikke faller inn under begrepet «måleredskap» rent språklig sett, omfattes altså likevel av definisjonen så lenge det brukes for å fremskaffe et måleresultat. Alle de komponenter som er nødvendig for å få frem måleresultatet må regnes som deler av måleredskapet.

Tredje ledd annet punktum gir Justervesenet adgang til å gjøre mer konkrete avgrensinger i forhold til hva som skal forstås som «måleredskap» etter loven. Det kan for det første oppstå tvil om et redskap i det hele tatt benyttes til å fremskaffe et måleresultat. Ved mer avanserte målesystemer, kan det også oppstå tvil om hvilke deler som egentlig er nødvendig for å fremskaffe måleresultatet. I begge tilfeller kan Justervesenet avklare spørsmålet enten i forskrift eller enkeltvedtak.

Tredje ledd tredje punktum gir departementet hjemmel for å bestemme at redskaper som normalt vil falle inn under definisjonen av måleredskap, likevel ikke skal betraktes som måleredskap etter loven. Dette kan fastsettes både i forskrift og enkeltvedtak.

Merknader til § 3 Myndighet

Bestemmelsens første ledd viderefører Justervesenet som måleteknisk myndighet.

Bestemmelsens første ledd første punktum fastsetter at Justervesenet er måleteknisk myndighet. Bestemmelsen gir videre hjemmel for at Kongen kan fastsette at andre skal være måleteknisk myndighet på særskilte områder, jf. annet punktum . Både andre offentlige og private organer kan utpekes. Organet kan utpekes som måleteknisk myndighet generelt på et område, eller for spesifiserte oppgaver. Der myndighet etter de enkelte bestemmelser i loven er gitt til Justervesenet, vil den som er utpekt som myndighet på særskilte områder ha den samme myndighet etter disse bestemmelsene som Justervesenet, med mindre myndigheten er begrenset til spesifiserte bestemmelser i loven. Dette følger av bestemmelsen i første ledd siste punktum.

Når det gjelder tilsynsoppgaver, kan Justervesenet (eller annen utpekt myndighet etter første ledd) på eget initiativ overlate slike oppgaver til andre organer, jf. § 20 annet ledd.

Annet ledd fastsetter grunnleggende krav til myndigheten (Justervesenet eller andre som utpekes). Det kan ikke utpekes andre organer til å være myndighet hvis de ikke tilfredsstiller disse kravene til måleteknisk kompetanse og sporbare målinger. Etter annet punktum kan departementet fastsette nærmere krav til den måletekniske kompetansen og andre forhold av betydning for den måletekniske virksomheten etter loven. Det kan blant annet stilles nærmere krav til kvalitetssystemer.

19.2 Grunnleggende måleteknisk infrastruktur

Merknader til § 4 Målenheter

Første ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette hvilke målenheter som skal gjelde i Norge. Ved fastsettelse av gjeldende målenheter, må det sørges for at de er i samsvar med det internasjonale enhetssystemet for målenheter og for øvrig er i tråd med EUs rådsdirektiv 80/181/EØF om målenheter med senere endringer. De gjeldende målenheter er fastsatt i forskrift 10. juni 1977 nr. 1 om målenheter. Bestemmelsen gir hjemmel for å videreføre denne forskriften.

At målenhetene «gjelder», innebærer at disse enhetene skal brukes i Norge. Andre enheter er ikke tillatt, med mindre de kun anvendes til privat bruk, jf. § 2. Det er derfor ikke tillatt å bruke måleredskaper som måler og veier i andre enheter, foreta målinger i andre enheter eller angi andre enheter for et måleresultat enn de som er fastsatt som gjeldende, se imidlertid bestem­melsens annet ledd. Bestemmelsen gir hjemmel for at det i forskrift kan fastsettes at ulike målenheter skal gjelde generelt, eller at bruk av visse målenheter skal begrenses til visse områder. Dette er for eksempel gjort i forskrift om målenheter pkt. 2.2 som angir enkelte målenheter som bare kan anvendes i spesielle tilfeller.

Bestemmelser om symbolene for målenheter og hvordan disse skal skrives og trykkes kan også fastsettes i medhold av denne bestemmelsen.

Annet ledd presiserer at Kongen i forskrift kan fastsette at andre målenheter enn de som gjelder i Norge, kan angis som tilleggsangivelser. Enhetene kan ikke angis alene, men kommer i tillegg til de gjeldende målenhetene. At de kan angis, innebærer at de kan påføres for å beskrive måleresultatet. Selve målingen må imidlertid foretas i de gjeldende enhetene. En angivelse i ikke-gjeldende målenheter vil derfor alltid være resultat av en omregning fra gjeldende enheter.

Retten til å bruke tilleggsangivelser i andre målenheter godtas bare i spesielle tilfeller, for eksempel når dette er en forutsetning for eksport av varer. Ved fastsettelse av forskrifter i medhold av denne bestemmelsen, må det sørges for at bestemmelsene er i tråd med direktivet om målenheter som også fastsetter hvilke målenheter som kan godtas som tilleggsangivelser.

Merknader til § 5 Realisering av målenheter

Første ledd første punktum skal sikre den delen av den måletekniske infrastrukturen som innebærer at målenhetene må kunne realiseres med en slik nøyaktighet at målinger som bygger på disse realiseringene, har den nødvendige tillit og aksept. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med § 1 første ledd.

Det sentrale med bestemmelsen er å fastslå at det i Norge skal foreligge et system som sikrer nasjonale referanser som har en tilfredsstillende nøyaktighet. Det må med andre ord være mulig å hente sporbarhet fra tilstrekkelig nøyaktige realiseringer av en målenhet. Bestemmelsen sier ikke noe om hvordan behovet skal dekkes og åpner for en fleksibel virkemiddel­bruk. Hva som er behovet, må ses på ut i fra en totalvurdering av de nasjonale behov med utgangspunkt i en samfunnsøkonomisk vurdering, og vil kunne variere over tid. Det må blant annet legges vekt på hvilket behov lovregulert virksomhet, industrien og forskning har for nasjonale referanser.

Første ledd annet punktum slår fast at Justervesenet har ansvar for å sette i verk nødvendige tiltak for å sikre at det nasjonale behovet for nasjonale referanser er dekket. Justervesenet vil ha hovedansvar for å sikre tilgjenge­ligheten av nasjonale referanser. Det vises også til § 3 som fastslår at Justervesenet er nasjonal måleteknisk myndighet.

Annet ledd første punktum fastsetter at dersom Justervesenet ikke selv realiserer de målenheter det er behov for, kan Justervesenet utpeke laboratorier som skal ha ansvar for realiseringen av en eller flere målenheter som skal være nasjonale referanser, dvs. øverste ledd i den norske sporbarhetskjeden. Både offentlige og private laboratorier kan utpekes ved enkeltvedtak. En utpeking bør utføres i samråd med det aktuelle laboratoriet og andre berørte interesser, for eksempel industrien og myndighetsorganer.

Justervesenet må vurdere hvilke krav som skal stilles til de utpekte laboratoriene, basert på de foreliggende behov for blant annet nøyaktighet i de realiseringer laboratoriet skal utføre. Laboratoriet må for eksempel dokumentere at det kan fremstille den aktuelle referansen med den nøyaktighet som Justervesenet mener er nødvendig. Dette vil stille krav til kompetanse og utstyr, blant annet målenormaler, hos laboratoriet. Et annet krav må være at laboratoriet har en plikt til å tilby kalibreringer mot den nasjonale referansen for målenheten. Det er fastsatt i annet ledd annet punktum at Justervesenet kan stille vilkår for utpekingen. Utpeking av et laboratorium kan også trekkes tilbake eller endres dersom det er nødvendig. Slik tilbaketrekking kan for eksempel være påkrevd fordi det aktuelle laboratoriet ikke lenger oppfyller det nøyaktighetsnivå som anses nødvendig, enten fordi kravene er høynet eller laboratoriet har fått en dårligere kvalitet. En annen grunn kan være at det ikke lenger er behov for å ha et nasjonalt laboratorium for den aktuelle målenheten.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrift om kriterier for utpeking av laboratorier samt om endring og tilbaketrekking av utpeking, hvis det viser seg behov for dette. I en slik forskrift vil det blant annet være aktuelt å fastsette krav om at det utpekte laboratoriet skal tilby den nødvendige kalibrering og krav til dokumentasjon av nødvendig kompetanse.

Merknader til § 6 Norsk normaltid

Bestemmelsen viderefører Log 29. juni 1894 nr. 1 um sams normaltid fyr kongeriket Norig § 1.

Første ledd fastsetter hva normaltiden er i Norge. Normaltiden vil også gjelde på Svalbard, se forslag til endring av svalbl. § 3 i lovens § 34.

Annet ledd gir Kongen adgang til å fastsette en annen normaltid for særskilte årstider. Dette er grunnlaget for å fastsette sommertid. Når lov om normaltid oppheves, jf. lovens § 34, vil forskrifter om sommertid kunne videreføres i medhold av denne nye bestemmelsen, jf. også lovens § 35 første ledd.

19.3 Krav ved salg mv. av måleredskaper

Merknader til § 7 Krav til måleredskapers egenskaper ved salg mv.

Bestemmelsen regulerer hvilke måleredskaper det skal være krav til når de tilbys for salg eller selges og hvilke krav disse måleredskapene i så fall skal oppfylle. Bestemmelsen regulerer offentligrettslige krav ved salg av måleredskaper og innebærer ingen regulering av det kjøpsrettslige forholdet mellom selger og kjøper av måleredskaper.

Hovedregelen er at det ikke foreligger krav til måleredskaper med mindre dette er fastsatt av Kongen i forskrift, jf. første ledd. Det kan fastsettes at det skal være krav til måleredskaper som tilbys for salg hvis ett av vilkårene i første ledd bokstavene a til c er oppfylt.

Etter bokstav a kan det fastsettes at det skal stilles krav til måleredskaper som selges dersom det er krav til disse når de er i bruk, jf. § 10. I de fleste tilfeller bør det stilles krav ved salg hvis det skal være krav under bruk, og i praksis vil spørsmålet om det skal stilles krav til måleredskap ved salg og under bruk vurderes samtidig.

Videre kan det bestemmes at krav skal gjelde dersom vi har en forpliktelse til å innføre slike krav i henhold til internasjonale avtaler, jf. bokstav b . Gjennom EØS-avtalen er vi for eksempel forpliktet til å stille krav til ikke-automatiske vekter, jf. rådsdirektivet om ikke-automatiske vekter.

Til sist kan det etter bokstav c bestemmes at det skal stilles krav dersom det ellers vil sikre lovens formål, jf. § 1. Et viktig formål med loven er å sikre at målinger og måleresultater er tilfredsstillende nøyaktige når dette anses nødvendig for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser og ivaretakelse av beskyttelsesverdige interesser, jf. § 1 annet ledd. I vurderingen må det først foretas en risikovurdering av hvilke konsekvenser det kan ha at det ikke stilles krav. Det må blant annet ses på hva redskapet antas brukt til (hvilke interesser som er berørt), i hvor stort omfang målinger av denne typen foretas, generell kvalitet på redskapet samt hvilke og hvor store feil som kan oppstå. Når det er foretatt en slik risikovurdering, må det foretas en videre avveining i forhold til kostnader og andre ulemper som vil følge med fastsettelse av krav. For å sikre lovens formål kan det også være nødvendig å stille krav til måleredskaper som selges for å sikre generell tillit til måleredskaper selv om det ikke anses hensiktsmessig å stille krav til disse under bruk (jf. § 10).

Hvilke måleredskaper det skal stilles krav til, kan avgrenses på en rekke ulike måter. Det kan for eksempel gjøres avgrensninger i forhold til type redskap, hva som skal måles med redskapet, hvilke interesser som blir berørt av målinger med redskapet og hvor måleredskapet skal anvendes.

Kravene skal være oppfylt fra det tidspunktet måleredskapet «tilbys for salg». Dersom det skulle oppstå feil på måleredskapet i tidsrommet mellom tilbuds­tidspunktet og salgstidspunktet, presiserer ordlyden at kravene fortsatt skal være oppfylt når måleredskapet «selges».

Når det først er avgjort etter første ledd at det skal være nærmere krav til måleredskaper som tilbys for salg eller selges, fastsettes de kravene som måleredskapene skal oppfylle av Justervesenet, jf. annet ledd. Dersom det finnes direktiver som regulerer hvilke krav som skal stilles, må kravene stilles i samsvar med disse. For en rekke måleredskaper er det også utarbeidet internasjonale rekommandasjoner om hvilke krav som bør stilles.

I tredje ledd gis det hjemmel til å bestemme at også andre former for overdragelse skal likestilles med salg etter første ledd, dvs. at det også kan stilles krav til måleredskaper ved andre typer overdragelser. Dette er for eksempel aktuelt når måleredskaper gis eller leies bort.

Merknader til § 8 Samsvarsvurdering

Bestemmelsen regulerer hvilke krav som gjelder til kontroll og godkjenning av måleredskaper som skal tilbys for salg eller selges, eventuelt avhendes på annen måte, når det er bestemt etter § 7 at krav skal gjelde (førmarkedskontroll).

Første ledd første punktum presiserer at samsvarvurdering (beslutning om samsvar) skal være gjennomført før måleredskapet tilbys for salg, med mindre annet er bestemt av Justervesenet. Det kan gis generelle unntak, eller det kan gis unntak i det enkelte tilfelle.

Bestemmelsens første ledd annet punktum definerer hva som må forstås med begrepet «samsvarsvurdering» i loven. Med samsvarsvurdering menes en vurdering som avgjør om måleredskapenes egenskaper er i samsvar med de krav som stilles i loven her eller i medhold av loven, jf. § 7. Begrepet er ment å innebære det samme som «conformity assessment», et begrep som blant annet brukes i flere EU-direktiv. Begrepet i lovforslaget må imidlertid forstås slik at også rent nasjonale krav til samsvarsvurderinger, dvs. krav som ikke gjennomfører internasjonalt regelverk, omfattes. Definisjonen av begrepet «samsvarsvurdering» i denne loven er dermed noe videre enn definisjonen i lov 16. juni 1994 nr. 20 om tekniske kontrollorgan.

Annet ledd første punktum gir Justervesenet myndighet til å fastsette i forskrift hva slags samsvarsvurdering som skal gjennomføres for å dokumentere at måleredskaper oppfyller de fastsatte krav, for eksempel hvilke tester som skal foretas. Videre kan det fastsettes hvilke prosedyrer som skal gjennomføres for å sikre at samsvarvurderingen er pålitelig nok. De prosedyrer som kreves, vil kunne variere fra måleredskap til måleredskap. For visse redskaper kan det være tilstrekkelig med egenerklæring fra fabrikant. I andre tilfeller kan det være behov for vurdering av uavhengig tredjepart, for eksempel av teknisk kontrollorgan, eller offentlig myndighets­godkjennelse i form av typegodkjenning og førstegangs­verifikasjon. Ofte vil det være fastsatt i direktiver hvilke prosedyrer som skal følges, og de norske forskriftene må da utarbeides i samsvar med direktivenes bestemmelser.

I særlige tilfeller kan Justervesenet fastsette i enkeltvedtak hvilke krav som gjelder, jf. annet ledd annet punktum . Særlig tilfelle vil for eksempel foreligge dersom det ikke er utarbeidet forskrifter for denne typen redskap fordi det er tale om redskaper som er sjeldne eller tale om nye typer redskaper.

Merknader til § 9 Bortfall av beslutning om samsvar

Bestemmelsen korresponderer i stor grad med § 13.

I første ledd første punktum fastsettes at en beslutning om samsvar kan gis begrenset gyldighetstid. Dette betyr at det må utføres ny samsvarsvurdering av denne typen måleredskap før måleredskapet igjen kan tilbys for salg og selges. Bestemmelse om begrenset gyldighetstid kan gis i forskrifter, for eksempel i de tekniske forskriftene, eller i enkeltvedtak, for eksempel i typegodkjenningsvedtak. Et praktisk eksempel er den gyldighetsperioden på 10 år som i dag er vanlig å sette i typegodkjenningsvedtak. I annet punktum presiseres hvilke krav som skal legges til grunn ved en fornyet beslutning om samsvar. Det er de krav som gjelder til måleredskapet, beslutning om samsvar og prosedyrer på fornyelsestidspunktet som skal legges til grunn når fornyet beslutning om samsvar skal foretas, dvs. de krav som er fastsatt i medhold av §§ 7 annet ledd og 8.

Annet ledd regulerer det forhold at gyldigheten på beslutningen om samsvar ikke er utløpt, men at det likevel er behov for å gjøre den gyldig. Første punktum fastslår at en beslutning om samsvar kan bli ugyldig hvis de krav som beslutningen er grunnet på, er klart mangelfulle. For eksempel kan det vise seg at den plomberingen som er tillatt på redskapet, ikke sikrer tilstrekkelig mot manipulering av måleredskapet.

Før vedtak om at en beslutning er å anse som ugyldig, skal det ha vært varslet i Norsk lysningsblad eller på en annen hensiktsmessig måte om at dette vil skje. Varsel skal gis senest ett år før vedtak fattes av Justervesenet, jf. annet punktum. Hva som er hensiktsmessig, vil måtte vurderes av Justervesenet. Bestemmelsen hindrer ikke at varsling kan skje i form av melding på internett eller e-post hvis dette er hensiktsmessig. Dersom det er en klart avgrenset gruppe som vil bli berørt, for eksempel en leverandør eller produsent, kan det være tilstrekkelig å varsle denne direkte. Dersom det er mer uklart hvem som vil bli berørt, kan det være aktuelt å sette inn varsel i Norsk lysningsblad eller varsle bransjeorganisasjoner. Et varsel i Norsk lysningsblad er alltid tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav om varsel.

Annet ledd tredje punktum gjør unntak for kravet om ett års varsel når videre tilbud og salg kan få store samfunnsmessige konsekvenser. I slike tilfeller kan beslutningens gyldighet bortfalle umiddelbart. Dette er en bestemmelse som må brukes med forsiktighet og kun i helt spesielle tilfeller. Bestemmelsen kan tenkes brukt når det for eksempel er tale om måleredskaper som har egenskaper som kan medføre alvorlig fare for sikkerhet, liv og helse eller miljø. Vedtak om umiddelbart bortfall av gyldighet fattes av departementet.

Vedtak om bortfall vil i de fleste tilfeller være enkeltvedtak, men må bedømmes konkret i det enkelte tilfelle ut fra forvaltningslovens regler.

19.4 Krav ved bruk av måleredskaper (målinger)

Merknader til § 10 Krav til målinger for å sikre tilstrekkelig nøyaktige måleresultater

Bestemmelsen regulerer når det skal gjelde nærmere krav til måleredskaper i bruk og forhold knyttet til bruken av disse for å sikre tilstrekkelig nøyaktige måleresultater. Hvilke krav som i så fall skal gjelde, fastsettes i medhold av bestemmelsens tredje ledd og øvrige bestemmelser i lovens kapittel 4.

Etter bestemmelsens første ledd fastsetter Kongen i forskrift i hvilke tilfeller det skal stilles krav til bruk av måleredskaper og forhold knyttet til bruken av disse. Kongen kan delegere denne myndigheten på vanlig måte.

Kongen kan for det første fastsette for hvilke typer bruksformål det skal gjelde krav. Med bruksformål menes formålet med målingen, dvs. hva måleresultatet som fremkommer skal anvendes til, jf. første ledd annet punktum . Bruksformålet kan avgrenses og defineres mer eller mindre detaljert. Det kan for eksempel beskrives så generelt som at krav skal gjelde for målinger av betydning for «økonomisk oppgjør» eller «vurdering av miljøkrav». Det kan også beskrives svært detaljert for eksempel at det skal gjelde krav for målinger av betydning for økonomisk oppgjør i spesielle bransjer og mellom spesielle parter i konkrete geografiske områder.

Kongen kan også fastsette at det skal gjelde krav ved bruk av måleredskaper eller målemetoder. Dette kan også fastsettes mer eller mindre detaljert. Kongen kan for eksempel fastsette at det skal stilles krav til vekter generelt eller at det skal stilles krav til spesielle typer vekter.

I de fleste tilfeller vil det være hensiktsmessig å kombinere krav til bruksformål og krav til type måleredskap og målemetode, for eksempel at det stilles krav til «vekter» som brukes til «økonomisk oppgjør». Forutsetningen for å kunne bestemme at det skal gjelde krav er som nevnt over at det anses nødvendig å stille nærmere krav, jf. første ledd, jf. § 1, og ved å kombinere både bruksformål og måleredskap/-metode vil det være enklere å avgrense krav til de tilfeller hvor det anses nødvendig å stille krav.

Se for øvrig § 35 om at gjeldende krav til måleredskaper kan videreføres ved overgangsbestemmelser, selv om det ikke fastsettes i forskrift etter bestemmelsen her at krav skal gjelde.

Når det etter første ledd er bestemt at krav skal gjelde, fastsetter Justervesenet de krav som skal gjelde til måleredskaper og forhold knyttet til bruken av disse i medhold av annet ledd. Annet ledd bokstav a og b regulerer krav til selve måleredskapet. Bokstav c regulerer andre forhold som kan påvirke målingen og dermed måleresultatet.

Krav til måleredskapers egenskaper vil kunne stilles konkret i form av enkeltvedtak eller i form av forskrift. Det er også mulig å stille generelle krav i forskrift og i tillegg stille konkrete krav til det enkelte redskap eller grupper av redskaper i enkeltvedtak, for eksempel i et typegodkjenningsvedtak.

Etter bokstav a gis det bestemmelser om hvilke egenskaper måleredskaper skal ha under bruk. Kravene som kan stilles, er krav som er nødvendig for å sikre at man kan stole på måleresultatene. For å sikre tilfredsstillende og tillitsvekkende måleresultater, er det ikke bare tilstrekkelig å sikre et redskaps måletekniske egenskaper. Det er også viktig å sikre andre forhold som er nødvendig for å fremskaffe et tilfredsstillende måleresultat, for eksempel krav til brukervennlighet og visningsanordning. Det kan også være nødvendig å stille krav om at kunden skal kunne se måleresultatet på måleredskapet hvis måleredskapet for eksempel brukes til salg av varer over disk.

Bestemmelsen anses å hjemle fastsettelse av alle krav til måleredskaper som skal fastsettes i medhold av internasjonale avtaler (EU-direktiver og OIML-rekommandasjoner). Krav som stort sett alltid vil være aktuelt å fastsette, er for eksempel hvor nøyaktig et redskap skal være, hvordan redskapet skal reagere på forskjellig typer påvirkning, at redskapet skal være tilstrekkelig sikret mot manipulering og at redskapet skal være stabilt. At redskapene skal måle i gjeldende målenheter, følger av § 4.

Bestemmelsen i bokstav b gir hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om måleredskapers tillatte bruksformål. Når Kongen har spesifisert det overordnede bruksformålet etter første ledd, kan Justervesenet gi nærmere presiseringer innenfor dette bruksformålet. Fordi ulike måleredskaper har ulike egenskaper og derfor egner seg mer eller mindre bra for ulike typer bruk, kan det være viktig å fastsette slike presiseringer. Det kan blant annet være aktuelt å fastsette under hvilke klimaforhold måleredskaper kan brukes, om måleredskapet kan brukes inne eller ute, hva som kan måles med redskapet og hvilke bransjer måleredskapet kan brukes i. Justervesenet kan også presisere nærmere innenfor hvilket geografisk område et måleredskap er tillatt brukt, slik som det gjøres for en del vekter i dag. Det sentrale er at begrensningen anses nødvendig ut i fra formålet om gode nok måleresultater.

Bokstav a og b regulerer krav til selve måleredskapet. Bokstav c regulerer alle andre faktorer som kan påvirke måleresultatet, altså selve bruken av måleredskapet og forhold rundt måleredskapet.

For å bedre synliggjøre hva det kan stilles krav til etter bestemmelsen, er det oppregnet noen eksempler på hva som kan være bruksforhold som påvirker måleresultatet, men dette er ikke en uttømmende oppregning. For det første er krav til selve bruken oppregnet. Krav til bruk kan for eksempel være krav til betjening av måleredskapet. Videre er installasjon av måleredskapet, vedlikehold og omgivelser nevnt i lovteksten. Krav til omgivelser kan for eksempel være krav til temperatur, vibrasjon, og lokaler.

Tredje ledd angir hvilke kriterier som må være oppfylt for at det skal kunne stilles krav etter første og annet ledd. Det kan stilles krav kun når det anses nødvendig for å sikre tilstrekkelig nøyaktige målinger og måleresultater. Bestemmelsen presiserer at det kun kan stilles krav når dette er nødvendig for å sikre lovens formål. Et viktig formål med loven er å sikre at målinger og måleresultater er tilfredsstillende nøyaktige ut fra formålet om effektiv bruk av samfunnets ressurser og ivaretakelse av beskyttelsesverdige interesser, jf. § 1 annet ledd. Det vises til merknadene til § 1 hvor det er nærmere beskrevet hva som legges i disse begrepene. I vurderingen av om det er nødvendig å stille krav til måleredskaper i bruk og forhold knyttet til disse, må det først foretas en risikovurdering av hvilke konsekvenser som kan følge av at det ikke stilles krav. Det må blant annet ses hen til hva måleredskapet skal brukes til (hvilke interesser som er berørt), i hvor stort omfang målinger av denne typen foretas, samt hvilke og hvor store feil som kan oppstå. Når det er foretatt en slik risikovurdering, må det foretas en videre avveining i forhold til kostnader og andre ulemper som vil følge med fastsettelse av krav.

Merknader til § 11 Krav til bruk av særskilte målered­skaper og målemetoder

Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette at bare visse typer måleredskaper og målemetoder er tillatt brukt til angitte bruksformål. Bestemmelsen kommer kun til anvendelse når det i medhold av § 10 første ledd er bestemt at det skal stilles krav ved målinger til det aktuelle bruksformålet.

Når det gjelder krav til hvilke måleredskaper som kan anvendes, kan det for eksempel gis en avgrensning i form av å definere spesielt hvilke egenskaper et måleredskap skal ha for å kunne foreta målinger med et visst formål. En annen avgrensningsmetode kan være å konkret utpeke de typer måleredskap som skal kunne brukes. I medhold av bestemmelsen kan det også fastsettes at et måleredskap må tilfredsstille et visst nøyaktighetsnivå for å kunne anvendes til et bruksformål.

Når det gjelder krav til målemetode, kan det for eksempel være aktuelt å stille krav til at spesielle produkter skal veies og ikke måles etter volum, fordi volummåling som målemetode vil gi for unøyaktige måleresultater.

Merknader til § 12 Krav til måleredskaper som allerede er tatt i bruk

Bestemmelsen regulerer det forhold at det fast­settes nye krav til måleredskapers egenskaper som ikke oppfylles av måleredskaper som allerede er tatt i bruk. Hovedregelen er at nye krav gjelder jf. første punktum, men Justervesenet kan bestemme i hvilken grad disse kravene likevel ikke skal gjelde for redskaper som allerede er tatt i bruk, jf. annet punktum. Det kan for eksempel fastsettes at krav ikke skal gjelde for en viss periode (overgangsperiode), at bare noen av de nye kravene skal gjelde, eller at de nye kravene ikke skal gjelde for måle­redskaper som brukes i utvalgte situasjoner. Det kan også fastsettes at ingen av de endrede kravene skal gjelde.

Ved vurderingen av om de nye kravene skal gjelde eller ikke, må det ses hen til hvor viktig det er at de nye kravene oppfylles, for eksempel hvor stor betydning dette har for nøyaktigheten på måleresultatet. Fordelen med å innføre nye krav må deretter veies opp mot de ulemper, herunder kostnader, de nye kravene medfører for bruker av måleredskapet, for eksempel om det er nødvendig å kaste måleredskapet eller om det er tilstrekkelig å foreta en liten endring.

Merknader til § 13 Krav til gyldig beslutning om samsvar

Bestemmelsen regulerer krav til gjennomført samsvarsvurdering for måleredskaper i bruk i de situasjoner hvor det er bestemt at krav gjelder etter § 10 første ledd. Første punktum fastslår at dersom det er krav om typegodkjenning ved salg mv. av måleredskapet, jf. § 8, så er dette også et krav for å kunne bruke måleredskapet i disse situasjonene. Dvs. at bruker av et måleredskap er ansvarlig for å sikre at det foreligger en beslutning om samsvar med de fastsatte krav for måleredskapet. Justervesenet kan gjøre unntak fra kravet om beslutning om samsvar, jf. annet punktum.

Tredje punktum fastslår at dersom en gyldig samsvarsvurdering ikke lenger er gyldig etter § 9 annet ledd, dvs. bortfall av gyldighet fordi de kravene som samsvarsvurderingen er basert på er klart mangelfulle, er det ikke lenger tillatt å bruke de aktuelle redskapene. Bortfall av gyldigheten, og dermed retten til å bruke måleredskapene, inntrer som hovedregel tidligst ett år etter varsel om dette er gitt, eller umiddelbart i spesielle faresituasjoner.

Merknader til § 14 Krav på grunn av måleredskapets plassering

Lovens hovedregel er at krav etter lovens kapittel 4 bare gjelder når dette er bestemt i medhold av § 10 første ledd. Måleredskaper som befinner seg på samme sted og som kan forveksles med måleredskaper som det stilles krav til etter § 10 første ledd, skal imidlertid også oppfylle de aktuelle kravene i kapittel 4, uansett hva måleredskapene rent faktisk brukes til.

Bestemmelsen inneholder to kumulative vilkår for at den skal komme til anvendelse. For det første er det krav etter bokstav a om at det aktuelle måleredskapet må befinne seg på «samme sted» som andre måleredskaper det stilles krav til i medhold av § 10 første ledd. Hva som må anses som «samme sted», vil bero på en konkret vurdering. Et moment vil være hvor enkelt eller vanskelig det vil være å flytte det aktuelle måleredskapet. Et annet moment kan være hvor lett tilgjengelig måleredskapet er. At måleredskapet befinner seg i de samme lokaler, vil alltid anses som samme sted, men det kan også tenkes at et større område, med for eksempel flere lagerhaller må kunne anses som «samme sted» etter bestemmelsen.

I tillegg til at måleredskapet må befinne seg på «samme sted», må det etter bokstav b også være mulighet for at det aktuelle måleredskapet kan forveksles med andre måleredskaper som det stilles krav til etter § 10 første ledd. Både muligheten for bevisst og ubevisst forveksling av måleredskaper dekkes av bestemmelsen. Dersom det aktuelle måleredskapet enten er av en slik art eller en slik konstruksjon at det klart skiller seg fra de øvrige måleredskapene som omfattes av § 10 første ledd, vil det ikke bli omfattet av denne bestemmelsen fordi det da ikke er fare for forveksling. Det kan for eksempel tenkes en vekt for veiing av pakker i en bedrift som ellers selger varer etter volum. I slike tilfeller vil det ikke gjelde noen krav til vekten.

Når krav skal gjelde i medhold av denne bestemmelsen, vil krav til selve bruken av måleredskapet normalt ikke være aktuelt å stille, mens det kan være aktuelt å stille krav til for eksempel vedlikehold og omgivelser fordi dette kan påvirke måleredskapets egenskaper.

19.5 Krav ved angivelse av måleverdier

Merknader til § 15 Krav ved angivelse av måleresultater

Bestemmelsen regulerer det siste leddet i måleprosessen som er anvendelsen av måleresultatet. Krav til hvor nøyaktig selve måleresultatet skal være, vil følge av kravene i medhold av lovens kapittel 4.

Bestemmelsen kommer kun til anvendelse hvis det i medhold av § 10 første ledd er bestemt at det skal stilles nærmere krav målingen og måleresultatet.

Bestemmelsens første ledd fastslår at det skal være samsvar mellom det reelle måleresultatet og det som angis. Begrepet «samsvar» må tolkes strengt, men bestemmelsen krever ikke at angivelsen skal være «identisk» med måleresultatet. Hva som er akseptabelt avvik, vil variere med type måling og etter hva som er allment akseptert og forventet. Det må blant annet være mulig å foreta avrundinger av et måleresultat hvis måleresultatet som er fremskaffet har mange desimaler i resultatet, og disse desimalene ikke har noen stor betydning fordi målingene er foretatt på en mer nøyaktig vekt enn det som kreves.

Etter annet ledd kan Justervesenet fastsette nærmere krav til hvordan rett angivelse skal sikres. Dette kan gjøres i forskrift eller enkeltvedtak. Det kan blant annet være aktuelt å stille krav til hvordan prosessen knyttet til angivelsen skal foregå, for eksempel kvalitetssikringsrutiner. Videre kan det fastsettes nærmere hva som skal anses som «samsvar», for eksempel hvilke regler som skal gjelde for avrunding av måleresultatet. Et annet praktisk spørsmål som kan oppstå, er i hvilken grad det kan gjøres korrigeringer for endringer man vet vil skje med det målte i ettertid, for eksempel pga. fordamping og krymping.

Ved fastsettelse av nærmere krav, bør Juster­vesenet rådføre seg med andre offentlige myndigheter som også har myndighet til å stille krav til angivelse av måleresultater, slik at det ikke oppstår motstridende krav.

Merknader til § 16 Krav til produkters kvantitative innhold

Bestemmelsen hjemler forskrift om e-merking og forskrift om obligatoriske vekt og volumstørrelser som er gjennomføring av rådsdirektiv 75/106/EØF, 76/211/EØF og 80/232/EØF. Videre hjemler bestemmelsen forskrift om alkoholtabeller som er gjennomføring av rådsdirektiv 76/766/EØF.

Bestemmelsen er en forskriftshjemmel for fastsettelse av krav til produkters kvantitative innhold. Bestemmelsen selv stiller ingen krav. Selv om produkter generelt omfattes, har bestemmelsen sin største praktiske betydning i forhold til ferdigpakkede produkter (ferdigpakninger). Bestemmelsen regulerer offentligrettslige krav til produkters kvantitative innhold, og innebærer i og for seg ingen kjøpsrettslig regulering av forholdet mellom kjøper og selger av produktene.

I medhold av første ledd bokstav a kan departementet fastsette at produkter bare kan omsettes i bestemte kvantitative størrelser. Denne bestemmelsen hjemler for eksempel gjeldende forskriftsbestemmelser om at vin og brennevin bare kan selges i visse volumstørrelser.

Første ledd bokstav b fastsetter at departementet kan stille krav om at vekt, volum, alkoholinnhold eller annet kvantitativt innhold skal merkes på produkter. Annet kvantitativt innhold/egenskaper som skal angis kan for eksempel være lengde eller tykkelse.

Når det foreligger krav eller hjemmel til å stille krav til slik merking i annet regelverk, slik situasjonen er for næringsmidler, må det vurderes hvilken hjemmel som er mest hensiktsmessig å bruke. Aktuelle myndigheter må sørge for tilstrekkelig samarbeid slik at krav om merking blir tilstrekkelig samordnet.

Annet ledd gir Justervesenet hjemmel til å fastsette i forskrift ulike krav av måleteknisk art, dvs. krav til mengdeinnholdet og kontroll av dette, samt krav til selve merkingen av produkter når det kvantitative innholdet angis. Det er uten betydning om mengdeinnhold er angitt på produktet på frivillig grunnlag eller om det er angitt fordi det følger av første ledd eller annet regelverk. Bestemmelsen kommer til anvendelse uansett grunnen til at mengdeinnholdet angis. Det er ikke noe krav om at det kvantitative innholdet må være merket på selve produktet. Det er tilstrekkelig at det er angitt på en eller annen måte, for eksempel muntlig.

Etter annet ledd bokstav a kan det i forskrift fastsettes nærmere krav til produkters kvantitative innhold. For det første vil det kunne fastsettes hvilke krav som gjelder til samsvar mellom det enkelte produkts kvantitative innhold og det som er angitt. Det kan for eksempel stilles krav til minimumsinnhold i hver ferdigpakning eller stilles som krav at gjennomsnittet av innholdet i pakningene i en produksjonsserie skal være i tilstrekkelig samsvar med det angitte innholdet. I bestemmelsen presiseres det at det også kan bestemmes hvordan mengdeinnholdet skal beregnes i medhold av bestemmelsen. Det vil blant annet være bestemmelser om hvilken metode som skal brukes for å sørge for riktig innhold, for eksempel hvordan en stikkprøvekontroll skal utføres eller om alle pakninger skal sjekkes individuelt. Krav til hvordan alkoholinnhold skal beregnes, for eksempel ved å fastsette alkoholtabeller, hjemles også i denne bestemmelsen.

Etter annet ledd bokstav b kan det fastsettes krav til kontroll av produkters kvantitative innhold. Det kan både fastsettes krav om kontroll før produkter selges (førmarkedskontroll) og etter at salg er foretatt. Det presiseres at godkjennelsesordninger også kan pålegges etter bestemmelsen. Bestemmelsen avgjør ikke hvem som skal utføre kontrollen. Dette må bestemmes når det fastsettes krav til kontroll. Det kan for eksempel fastsettes både krav til myndighetskontroll, egenkontroll av produsent eller av andre. Det kan både fastsettes krav til at kontroll skal gjennomføres og hvordan den skal gjennomføres.

Etter annet ledd bokstav c kan det fastsettes krav til merking som skal gi informasjon om produkters kvantitative innhold. Det presiseres videre i bestemmelsen at det kan fastsettes særlige krav til produkter som er underlagt kontroll/godkjennelsesordninger etter bestemmelsen i bokstav b, for eksempel merking som skal dokumentere at kontroll er foretatt. Det er kun når det kvantitative innholdet angis at bokstav c hjemler nærmere krav til merkingen. Bestemmelsen hjemler ikke i seg selv at merking av det kvantitative innholdet skal foretas. Dette må eventuelt bestemmes i medhold av første ledd.

Det kan stilles krav til all merking som er ment å gi informasjon om det kvantitative innholdet, for eksempel merking med symboler. Det er altså ikke bare angivelsen av det kvantitative innholdet (tall og målenhet) det kan stilles krav til. Det kan blant annet stilles krav til hvilken type merking som er tillatt eller påbudt, for eksempel hvilke symboler som kan eller skal påføres og forutsetninger for dette. Det kan også stilles krav til hvordan merkingen skal utformes på produktet, for eksempel hvilken størrelse og plassering merkingen skal ha.

De tre ulike kategoriene krav i annet ledd må ses i sammenheng, og det vil ofte være nødvendig å fastsette krav etter alle alternativene for å oppnå hensiktsmessige ordninger. Alle tre kravtypene vil for eksempel være nødvendig å bruke for å videreføre e-merkeordningen.

19.6 Særlige plikter og krav

Merknader til § 17 Plikter for å sikre etterlevelse av regelverket

Utgangspunktet i lovforslaget er at de ansvarlige etter loven på eget initiativ skal oppfylle regelverkets krav, og at de selv er ansvarlige for hvordan de velger å sørge for at dette blir gjort. Bestemmelsens første ledd første punktum er i så måte et unntak fra dette utgangspunktet i og med at den gir hjemmel for departementet til å fastsette hvordan pliktsubjektene skal sørge for at de oppfyller regelverkets krav. Hvem som er ansvarlig etter loven, vil følge av en fortolkning av de enkelte bestemmelsene i loven. Den som for eksempel selger et måleredskap, vil være ansvarlig for at de krav som stilles til måleredskaper som selges (jf. kapittel 3) er oppfylt.

Det er kun plikter som har som formål å sikre at regelverkets krav blir oppfylt, som kan fastsettes i medhold av bestemmelsen. Det kan for eksempel være aktuelt å gi forskrifter om hvordan egenkontrollen skal foretas og hvor ofte.

Det kan etter annet punktum også kreves at måleredskaper skal ha godkjennelse under bruk. Bestemmelsen gir dermed mulighet til å videreføre dagens ordning med periodisk godkjennelse av måleredskaper på visse områder.

Annet ledd inneholder en konkret bestemmelse om at de ansvarlige etter loven skal sørge for at det er praktisk mulig å gjennomføre kontroll med at lovens krav er oppfylt. Dette må forstås slik at det alltid skal være mulig å føre kontroll med at lovens vilkår er oppfylt. Det skal være praktisk mulig både for den ansvarlige selv og for tilsynsmyndigheten å gjennomføre en slik kontroll. Det må for eksempel være mulig å komme til måleredskapet, det må være montert slik at det er mulig å utføre tester, legge på lodd, osv. Hva som kreves i det enkelte tilfelle, må avgjøres ut fra en konkret vurdering. Justervesenet kan også gi utfyllende bestemmelser i forskrift eller enkeltvedtak om hva som kreves, jf. annet punktum.

Tredje ledd første punktum gir hjemmel til å pålegge den som selger måleredskaper (for eksempel produsent, importør eller forhandler) eller den som på annen måte overdrar måleredskaper (se § 7 tredje ledd), særlige plikter.

Etter tredje ledd bokstav a kan selger pålegges å gi kjøperen av måleredskapet informasjon. Innholdet i opplysningsplikten går ut på å informere om at måleredskapet er underlagt krav ved bruk. Dette er tale om en offentlig­rettslig pålagt opplysningsplikt med formål å sikre etterlevelse av de krav som stilles ved bruk av måleredskaper. Bestemmelsen er ikke ment å regulere det rent kjøpsrettslige forholdet mellom selger og kjøper av måleredskaper. Det er ikke et krav etter bestemmelsen at opplysningene må gis skriftlig, men selger vil måtte kunne dokumentere at han har overholdt opplysningsplikten ved at han har gitt enten skriftlig eller muntlig informasjon til bruker.

Etter tredje ledd bokstav b, kan selger pålegges meldeplikt til Justervesenet ved salg av måleredskaper. Dersom Justervesenet for eksempel ønsker å basere kontrollopplegg og tilsyn på et statistisk utvalg, kan det være aktuelt å stille krav om at selger må melde til Justervesenet hvor varepartier av måleredskaper selges, slik at det kan foretas et statistisk utplukk blant alle måleredskaper av denne typen.

Merknader til § 18 Plikter for andre som har oppgaver i forhold til måleredskaper og målinger

Bestemmelsen retter seg mot andre aktører enn dem det er naturlig å anse som ansvarlige etter loven. Disse aktørene er ikke brukere av måleredskapene og målingene, men vil ha ulike oppgaver i forhold til for eksempel vedlikehold, installasjon osv.

Første ledd slår fast at slike aktører skal ha tilstrekkelig kompetanse, og denne skal kunne dokumenteres på forespørsel fra Justervesenet. Det kan være tale om teknisk kompetanse eller særlig kunnskap med hensyn til hva regelverket krever. Justervesenet kan i forskrift eller enkeltvedtak presisere hva som skal anses som tilstrekkelig kompetanse. Bestemmelsen gir også hjemmel for departementet til å fastsette krav om at slike aktører skal ha godkjennelse for å kunne uføre oppgaver knyttet til måleredskaper eller målinger. Godkjenningsordninger kan iverksettes når dette anses nødvendig for å sikre tilstrekkelig kompetanse, dvs. i de tilfeller hvor det i tillegg til å stille klare kompetansekrav også anses nødvendig å kontrollere særlig at kravene faktisk etterleves. Det kan for eksempel være aktuelt å innføre godkjennings­ordninger på områder hvor det er ekstra viktig med god kompetanse eller på områder hvor det viser seg at kravene til kompetanse i liten grad etterleves.

Annet ledd gir departementet hjemmel til også å pålegge de aktuelle aktørene plikt til å melde fra til Justervesenet om oppdrag knyttet til målinger og måleredskaper.

Merknader til § 19 Krav til merking av måleredskaper

Denne bestemmelsen gjelder generelt for alle måleredskaper uavhengig av om det er stilt krav til måleredskapene etter §§ 7 og 10 eller ikke. Bestemmelsen er kun en forskriftshjemmel for å fastsette krav til merking. Den pålegger ikke i seg selv krav om merking. Den konkrete beslutningen om det skal pålegges merking, vil kunne fastsettes i enkeltvedtak eller forskrift.

Etter bokstav a kan det for det første stilles krav om godkjenningsmerker. En rekke EU-direktiver pålegger krav om merking, for eksempel CE-merket, godkjenningsmerket til teknisk kontrollorgan og identifikasjonsnummeret til teknisk kontrollorgan. Bestemmelsen gir hjemmel for slik merking. Bestemmelsen gir også hjemmel for å videreføre dagens ordning med godkjenningsmerker ved periodisk kontroll. Det kan også stilles krav om at merkingen må henvise til godkjenningsdokument, for eksempel typegodkjennings­dokumentet, slik det er krav om etter direktiv om ikke-automatiske vekter.

Det kan også fastsettes krav til kontrollmerker, dvs. merker som gir opplysninger om at et måleredskap er kontrollert av for eksempel bruker, servicefirma eller offentlig myndighet uten at dette innebærer noen formell godkjenning av måleredskapet.

Etter bokstav b kan det fastsettes krav om at måleredskaper må merkes med produkttekniske spesifikasjoner, slik som for eksempel maksbelastning, nøyaktighetsklasse, etc. Det stilles krav om dette i EU-direktiver i dag.

Bokstav c gir hjemmel for å fastsette at måleredskaper skal merkes med betingelser for bruken. Slike betingelser kan være hvilke bruksformål det er tillatt brukt til, for eksempel at måleredskapet kan være godkjent for bruk i apotek, eller at det ikke kan brukes i kjøp og salg. Det kan også kreves merket med betingelser om at måleredskapet bare er godkjent for bruk i visse geografiske områder, slik tilfellet ofte er med ikke-automatiske vekter.

Etter bokstav d kan det også stilles krav om at måleredskaper merkes med navn på produsent eller leverandør, og at måleredskapet påføres identifikasjonsnummer. Også dette er krav som blant annet følger av direktiv om ikke-automatiske vekter.

19.7 Tilsyn

Merknader til § 20 Tilsyn

Første ledd fastsetter at Justervesenet skal føre tilsyn med at lovens bestemmelser og bestemmelser i medhold av loven etterleves. Dette omfatter både det regelverket som er nedfelt i selve loven, forskrifter fastsatt i medhold av loven, enkeltvedtak og andre typer avgjørelser i medhold av loven. Tilsyn innbærer undersøkelser av kjente forhold og aktiviteter man på forhånd vet faller inn under loven, for eksempel på steder man vet det foretas målinger. Tilsynsoppgaven går imidlertid også ut på å foreta undersøkelser av om det faktisk foreligger aktivitet som det stilles krav til i eller i medhold av loven.

Hvordan tilsynet skal utføres, for eksempel hvilke tilsynsaktiviteter som skal utføres og omfanget av aktiviteten, må tilsynsorganet vurdere ut i fra flere momenter. Blant annet må det legges vekt på hva det skal føres tilsyn med, for eksempel type måleredskap, hvor stor fare det er for at regelverket ikke etterleves og hvor viktig det er for ulike samfunnsinteresser at regelverket følges.

Annet ledd første punktum åpner for at Justervesenet kan overlate til andre å utføre utvalgte tilsynsoppgaver i stedet for å utføre dem selv. Både mer generelle tilsynsoppgaver og mer spesifiserte oppgaver kan utføres av andre. En slik overføring av oppgaver medfører ikke at Justervesenet avskjærer sin egen adgang til å føre tilsyn med eller utøve retten til å instruere det organet som skal utføre tilsynsoppgaven på vegne av myndigheten. Å iverksette reaksjoner der det avdekkes brudd på regelverket er ikke å regne som en tilsynsoppgave i denne sammenheng. Rett og plikt til å iverksette reaksjoner vil fortsatt tilligge Justervesenet med mindre det foreligger annet grunnlag som gir det organet som utfører tilsyn, fullmakt til å iverksette konkrete reaksjoner.

Både offentlige og private organer kan gis tilsynsoppgaver. Det kan for eksempel være aktuelt å la andre tilsynsmyndigheter utføre slikt tilsyn eller å overlate oppgaven til et privat kalibreringslaboratorium. Det er videre en forutsetning at den som får en tilsynsoppgave, har en særlig kompetanse til å utføre oppgaven. Dette innebærer at det minimum må dokumenteres god fagkompetanse, men det kan også være nødvendig å stille andre typer krav til kompetanse. Hva som skal kreves av kompetanse, vil variere etter hva det skal føres tilsyn med. Videre kreves det at organer som skal utføre tilsyn, har tilstrekkelig uavhengighet. Hva som er tilstrekkelig, må vurderes i det enkelte tilfelle, men krav i for eksempel standarder for inspeksjonsorganer kan gi god veiledning med hensyn til hva som bør kreves.

Det må videre være anledning for Justervesenet til å sette øvrige vilkår for å overlate tilsynsoppgaver til noen andre.

I annet ledd annet punktum presiseres at de reglene som gjelder for gjennomføring av tilsynet, jf. §§ 22–24, også gjelder i forhold til det organet som er tillagt tilsynsoppgaver av Justervesenet. Dvs. at slike organer også skal ha uhindret adgang, krav på opplysninger og krav på annen bistand fra de det føres tilsyn med. En begrensning i denne retten kan imidlertid fastsettes av Justervesenet. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom organet er tildelt svært spesifikke oppgaver som ikke medfører behov for alle de rettighetene loven gir den som fører tilsyn.

Merknader til § 21 Justervesenets utførelse av kontroll på anmodning

Bestemmelsen omhandler den situasjonen hvor den som etter regelverket er forpliktet til å holde et måleredskap i en viss stand, selv ønsker at Justervesenet skal foreta en konkret kontroll av redskapets tilstand i forhold til kravene i regelverket. Under visse forutsetninger kan Justervesenet foreta en slik kontroll etter anmodning, jf. første ledd. Det er Justervesenet som selv må avgjøre om det er ønskelig å utføre kontrollen. Dersom Justervesenet beslutter å ikke etterkomme ønsket om å utføre kontroll, er dette å anse som en faktisk handling som ikke er bestemmende for vedkommendes rettigheter og plikter etter forvaltningsloven. Bestemmelsen kan altså ikke oppfattes som en rettighet for brukeren til å få et måleredskap kontrollert, men regulerer utelukkende Justervesenets mulighet for å etterkomme slike ønsker.

En slik kontroll er noe annet enn tilsyn, som utelukkende baserer seg på Justervesenets egen vurdering av hvilke undersøkelser som må foretas (tilsynsintensitet), uavhengig av den enkeltes egne ønsker. Justervesenets kontroll etter bestemmelsen innebærer ingen formell godkjennelse av redskapet, men er kun en objektiv vurdering av redskapets tilstand.

Første ledd bokstav a fastsetter at Justervesenet kan utføre en kontroll av om et måleredskap oppfyller de fastsatte krav dersom det er umulig eller uforholdsmessig vanskelig for den enkelte å få kontrollert dette på annen måte. En situasjon etter første ledd bokstav a kan for eksempel foreligge når antallet måleredskaper er så lite og/eller hvor det kreves så spesialisert kontrollutstyr, at de etablerte firmaer innenfor bransjen ikke har sett det som formålstjenlig å etablere noe eget kontrolltilbud, og hvor brukerne derfor ikke har noen reell mulighet til å få utført kontroll.

Etter første ledd bokstav b kan anmodet kontroll også foretas når det foreligger andre særskilte årsaker som tilsier en slik kontroll. Det kan for eksempel være tilfelle når bruker av et redskap ønsker en bekreftelse på at det arbeidet en reparatør, et kalibreringsfirma eller andre har utført på redskapet, holder mål i forhold til kravene i regelverket. Dette kan være særlig aktuelt når det bare finnes én tilbyder av disse tjenestene. Et annet tilfelle kan foreligge når brukers forretningsforbindelser ønsker en myndighetsdokumentasjon på at måleredskapet som brukes i økonomisk oppgjør, er tilfredsstillende.

Annet ledd fastslår at det skal betales fullt ut for de kostnader Justervesenet har knyttet til kontrollarbeidet. Det er imidlertid bare de kostnader som kan relateres direkte til kontrollen som kan belastes rekvirenten.

Merknader til § 22 Uhindret adgang

Bestemmelsens første ledd sikrer Justervesenet nødvendig adgang til steder og innretninger i forbindelse med tilsynsarbeidet. Det er ikke satt noen begrensninger på type steder som det kan kreves tilgang til. Det er tilstrekkelig at Justervesenet anser det nødvendig å foreta nærmere inspeksjoner på stedet, eller av innretningen, ut i fra de krav som stilles i eller i medhold av loven. Det må med andre ord ses på sannsynligheten for at det kan foregå virksomhet som faller inn under lovens virkeområde, og det er dette som er avgjørende for om det skal være adgang. Aktuelle steder vil være produksjonslokaler, butikklokaler, laboratorier, kontorlokaler til virksomheter som driver med målinger osv. Det er ikke et krav om at det må foreligge en konkret mistanke om brudd på regelverket eller andre spesielle grunner for at Justervesenet skal ha adgang. Justervesenet må på generell basis kunne foreta undersøkelser der det er grunn til å tro at det kan foregå aktivitet eller oppbevares gjenstander som faller innenfor lovens bestemmelser.

At Justervesenet har en rett til uhindret adgang, innebærer også at myndigheten i utgangspunktet skal ha adgang på de tidspunkter de selv bestemmer innenfor rimelighetens grense.

Selv om Justervesenet har rett til adgang, kan det etter bestemmelsen ikke brukes makt for å oppnå denne retten, med mindre det foreligger en annen hjemmel for en slik handling. I annet ledd er det presisert at Justervesenet kan kreve bistand fra politiet i tilfeller hvor det er nødvendig, for eksempel hvis myndigheten fysisk blir hindret adgang.

Tredje ledd fastslår at Justervesenet ikke har adgang til private hjem med mindre det foreligger annet rettsgrunnlag. Slikt rettsgrunnlag vil typisk kunne være samtykke.

Merknader til § 23 Rett til opplysninger

Etter første ledd kan Justervesenet kreve opplysninger som er av betydning for tilsynet. Dette omfatter både skriftlige og muntlige opplysninger. Bestemmelsen gir for eksempel grunnlag for dokumentinnsyn og intervjuer hos et tilsynsobjekt. Alle opplysninger som antas å ha relevans i forhold til tilsynsarbeidet, faller inn under denne bestem-melsen. I hvilket omfang det er behov for opplysninger, vurderes av Justervesenet. Mens det et sted kan være nødvendig å gå grundig til verks, for eksempel å gå gjennom loggbøker for produksjon og regnskap, kan det i en annen situasjon være tilstrekkelig å stille noen enkle spørsmål.

Behovet for opplysninger er begrenset av ulovfestede forvaltningsrettslige regler, for eksempel forbudet mot myndighetsmisbruk. Når det foreligger mistanke om et straffbart forhold, vil også selvinkrimineringsforbudet sette skranker for hvorvidt opplysninger som er innhentet med hjemmel i denne bestemmelsen, kan legges til grunn i en senere straffesak. Opplysnings­plikten begrenses også av lovpålagt taushetsplikt. Etter alminnelig tolkning, må imidlertid en lovpålagt opplysningsplikt gå foran taushetsplikt fastsatt i avtale. Justervesenet som tilsynsmyndighet kan derfor kreve fremlagt opplysninger, selv om det foreligger taushetsplikt med hjemmel i avtale.

Det er først og fremst den som er tilsynsobjekt etter loven som pålegges opplysningsplikt, altså produsenter, importører, forhandlere og andre som overdrar produkter og måleredskaper samt brukere av måleredskaper. I tillegg pålegges aktører som har særlige oppgaver i forhold til målinger og måleredskaper opplysningsplikt, og denne gruppen må avgrenses på samme måten som i § 18. I annet ledd er det presisert at også ansatte og andre som opptrer på vegne av de aktørene som er nevnt i første ledd har opplysningsplikt.

Justervesenet kan etter tredje ledd også fastsette nærmere i hvilken form opplysninger skal gis. Det kan for eksempel være aktuelt å pålegge tilsynsobjekter å gi informasjon på spesielle skjemaer eller til spesielle tider.

Merknader til § 24 Praktisk bistand og tilretteleggelse for tilsynsarbeidet

Første ledd fastslår plikten til å sørge for praktisk tilretteleggelse for tilsynsorganets arbeid. Det kan for eksempel være tale om å stille lokaler til disposisjon og å sørge for hjelpemidler og materialer som er nødvendig for å gjennomføre tilsynet. Det foreligger videre en plikt til å gi bistand under selve tilsynet. Det kan for eksempel være nødvendig at noen gir en omvisning, viser fram de måleredskaper som finnes på stedet, hjelper til med transport og løfting av tunge gjenstander eller viser hvordan en måleprosess foretas.

Det følger av annet ledd at tilsynsobjektet selv må dekke de utgifter som det påføres som følge av nødvendig tilsyn. Det kan for eksempel være produktprøver som destrueres, arbeidskostnader og fraktomkostninger. Påregnelige kostnader, dvs. kostnader som er en naturlig følge av tilsynet, kan altså ikke kreves dekket av Justervesenet.

Tredje ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om hvordan pliktene etter første ledd skal oppfylles. Det kan fastsettes generelle bestemmelser i forskrift for tilsyn som foregår i mer standardiserte former, eller det kan utarbeides mer konkrete krav til en spesiell virksomhet.

Videre kan det være aktuelt å pålegge eier, bruker, selger eller andre som har et ansvar eller en funksjon i forhold til det som det føres tilsyn med, å være tilstede under tilsynet. Det kan for eksempel være naturlig å kreve at driftsleder, eier eller kvalitetsansvarlig er til stede under tilsynet. Bestemmelsen gir også hjemmel for å kreve at måleredskaper, produkter og andre gjenstander som tilsynsorganet finner det nødvendig å undersøke, bringes til tilsynsorganets lokaler eller et annet sted hvor kontroll av gjenstandene skal gjennomføres.

Merknader til § 25 Opplysninger for å vurdere behovet for nye regler mv.

Bestemmelsen gir i første punktum Justervesenet hjemmel til å kreve fremlagt opplysninger om faktiske forhold som anses nødvendig for å kunne vurdere om det er behov for å sette i verk tiltak for å sikre lovens formål. Justervesenet kan etter denne bestemmelsen også selv undersøke de faktiske forhold.

Undersøkelser og opplysninger kan bare kreves i rimelig utstrekning. Det må ikke være uforholdsmessig tyngende å gi de opplysninger som kreves, men det må kunne kreves en del hvis det er spesielt viktig å innhente opplysningene. Det må være en forholdsmessighet mellom det som kreves og det som oppnås ved innhenting av opplysningene. Hva som faktisk kan kreves, må imidlertid vurderes i det konkrete tilfelle. Bestemmelsen kan for eksempel innebære en plikt til å svare på et spørreskjema om de måleredskaper vedkommende bruker. I annet punktum er det nevnt en del eksempler på opplysninger som det kan være aktuelt å innhente, uten at oppramsingen kan anses uttømmende.

Opplysninger og undersøkelser kan bare foretas i den hensikt å vurdere om det foreligger behov for nytt regelverk eller andre virkemidler, for eksempel informasjonskampanjer, støtteordninger eller andre virkemidler som kan sikre lovens formål.

19.8 Reaksjoner ved brudd på regel­verket

Merknader til § 26 Retting, stansing og ubrukbar­gjøring

Første ledd fastslår at Justervesenet kan pålegge retting dersom det oppdages brudd på loven, forskrifter, enkeltvedtak eller andre bestemmelser i medhold av loven. Retting er å bringe det ulovlige forholdet i orden, for eksempel å få reparert et måleredskap, sørge for riktig merking, fjerne ulovlig merking eller sikre rett angivelse av måleresultat. Det skal i så fall fastsettes en frist for når forholdet skal være rettet. Justervesenet må i hvert enkelt tilfelle foreta en konkret vurdering av hvor lang frist som skal gis. Når det kun gis pålegg om retting, kan den ulovlige virksomheten/bruken fortsette inntil det fattes vedtak om noe annet. Dersom retting ikke foretas innen fastsatt frist, vil tvangsmulkt begynne å løpe hvis dette er fastsatt iht. § 29. Eventuelt kan Justervesenet pålegge stansing i medhold av annet ledd ved fristoversittelse. En oversittelse av fristen vil alltid kunne anses som grunn til å pålegge stansing, selv om det forhold som utløste krav om retting i seg selv ikke gir grunn for umiddelbar stansing, jf. annet ledd annet punktum .

Dersom det foreliggende rettsbruddet anses vesentlig, kan det imidlertid ikke utelukkende vedtas krav om retting etter første ledd, jf. annet ledd første punktum . Da skal det i tillegg vedtas umiddelbar stansing, med mindre det anses sterkt urimelig å pålegge slik stansing. Ved vurderingen av om det aktuelle regelbruddet er vesentlig, må det blant annet legges vekt på hvilke interesser som blir berørt (for eksempel helse eller økonomisk oppgjør overfor forbruker), hvor mange som blir berørt av dette, hvor store avvik det dreier seg om (for eksempel hvor mye feil en vekt viser) og om det foreligger et bevisst brudd på regelverket. Stansingsgrunner kan være av ulik art, og det er ikke bare rene tekniske feil som kan tilsi stansing. Også andre feil, som gal oppstilling og manglende merking av måleredskaper, kan i seg selv tilsi stansing i konkrete situasjoner.

Ved vurderingen av om en stansing likevel er sterkt urimelig, må det ses på hvilke negative konsekvenser en stansing vil få. Dersom en produksjonsbedrift må legges totalt ned for en lengre periode eller den ansvarlige i stor grad er uskyldig i den situasjonen som er oppstått, kan dette være forhold som tilsier at andre virkemidler tas i bruk i stedet. Om en stansing er sterkt urimelig, må uansett alltid ses i forhold til hvor vesentlig regelbruddet er.

Annet ledd tredje punktum hjemler at det som en del av stansingsvedtaket kan presiseres hvordan måleredskaper eller andre innretninger som presenterer et måleresultat (for eksempel maskiner som merker et produkt med mengdeinnhold) skal tas ut av bruk (ubrukbargjøres).

I tredje ledd slås det fast at Justervesenet selv fysisk kan ubrukbargjøre et måleredskap. Dette er aktuelt når det er grunn til å tro at den ansvarlige ikke vil gjennomføre stansing eller at det av andre grunner er hensiktsmessig at myndigheten foretar stansing. Dette er for eksempel aktuelt hvis det under tilsyn oppdages måleredskaper som ikke er i orden og den ansvarlige ikke er til stede (for eksempel selvbetjente bensinstasjoner). Hvis det er bestemt at et måleredskap skal merkes ved stansing, kan det også være mest hensiktsmessig at tilsynsmyndigheten har egne merker til å sette på redskapet. Myndighetens kostnad ved gjennomføring av stansing dekkes direkte av den ansvarlige.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om når stansing skal foretas, for eksempel presisere hva som skal anses som «vesentlig» eller «sterkt urimelig» etter annet ledd. Slike forskrifter kan relatere seg til enkelte måleredskaper eller målinger, eller gi generelle anvisninger på stansingsgrunner.

Merknader § 27 Omsetningsforbud og tilbaketrekking

Bestemmelsen angir ytterligere reaksjonsmidler når produkter eller måleredskaper som omsettes, ikke tilfredsstiller de fastsatte krav. De reaksjonsmidlene som kan iverksettes, er omsetningsforbud, jf. første punktum , og krav om tilbaketrekking av produkt eller måleredskap, jf. annet punktum. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle om disse reaksjonsmidlene skal benyttes og i hvilken utstrekning, eller om andre reaksjonsmidler skal tas i bruk i stedet. Konsekvensene av ikke å stoppe omsetningen må vurderes opp mot konsekvensene av en omsetningsstopp.

Selv om måleredskap er et produkt, er det likevel presisert at bestemmelsen også gjelder for måleredskaper som er gjenstand for omsetning. Begrepet omsetning omfatter ikke bare salg, men også bytte, leie, gave og lignende. Det siste er aktuelt hvis det er ønskelig å hindre at ulovlige måleredskaper blir tatt i bruk, jf. §§ 7-9.

I tredje punktum presiseres at det kan stilles omsetningsforbud for hele varepartier, produksjonsserier o.l. Dette gjelder selv om det bare er avdekket feil ved enkeltgjenstander i partiet.

På samme måte som ved stansing etter § 26 tredje ledd, kan Justervesenet under visse forutsetninger selv iverksette omsetningsstopp eller foreta tilbaketrekking og belaste utgiftene på den ansvarlige, jf. fjerde punktum.

Merknader til § 28 Tilbakekall av godkjenning

Bestemmelsen hjemler tilbakekalling av en godkjenning dersom det er begått en overtredelse av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven. Tilbakekall av godkjenning som følge av endrede faktiske forhold eller vurderinger, omfattes ikke av denne bestemmelsen. Bestemmelsen omhandler kun tilbakekall som konsekvens av en overtredelse.

Det er ikke et vilkår at det er begått et brudd på bestemmelser som har direkte sammenheng med godkjenningen eller brudd på vilkår i selve godkjenningen som det er aktuelt å kalle tilbake. Det sentrale er om det som en følge av overtredelsen, anses uforsvarlig å la vedkommende fortsette å inneha den aktuelle godkjenningen. Det at vedkommende ikke kjenner til eller ikke respekterer regelverket, kan for eksempel være grunn til å anta at vedkommende heller ikke har den nødvendige kompetanse eller den tillit som anses nødvendig.

At en godkjenning kalles tilbake, innebærer ikke at vedkommende ikke kan få en godkjenning senere. Det må da foretas en ny vurdering av om overtredelsens karakter tilsier at det fortsatt ikke er forsvarlig med en godkjenning, eller om forholdene anses endret slik at godkjenning kan gis.

Merknader til § 29 Tvangsmulkt

Bestemmelsen gir i første ledd første punktum Justervesenet hjemmel til å ilegge tvangsmulkt dersom lovens krav eller krav i bestemmelser fastsatt i medhold av loven (for eksempel forskrifter, enkeltvedtak og andre pålegg), ikke blir oppfylt. Ut fra tvangsmulktens formål, som er å sikre etterlevelse av regelverket og ikke straffe tidligere «synder», er det en forutsetning at det fortsatt foreligger en ikke-oppfylt plikt når tvangsmulkt ilegges. Hvis det til tross for ulovlig redskap eller bruk, gis en brukstillatelse med forutsetning om retting innen en viss tid og denne rettefristen så oversittes, vil det for eksempel være naturlig å vedta at tvangsmulkt skal påløpe. Hvis et måleredskap stenges, jf. § 26 annet ledd, vil det normalt ikke være behov for å pålegge tvangsmulkt.

Tvangsmulkt kan ikke begynne å løpe før vedkommende som blir ilagt tvangsmulkt har hatt tilstrekkelig tid etter fastsetting av tvangsmulkt til å innrette seg i samsvar med den aktuelle regelen eller pålegget. Ilegging av tvangsmulkt er et enkeltvedtak som kan påklages på vanlig måte til overordnet organ. Tvangsmulkten går inn i statskassen.

Ved vurderingen av om tvangsmulkten skal ilegges som et engangsbeløp eller som en løpende mulkt, jf. annet punktum , må det vurderes hva som gir best effekt i forhold til formålet, som er å sikre etterlevelse av de gjeldende krav og plikter. Størrelsen på tvangsmulkten må ikke være urimelig, men samtidig være så stor at det heller ikke lønner seg økonomisk å neglisjere de forhold som utløste tvangsmulkten.

I annet ledd er det fastsatt at Justervesenet helt eller delvis kan frafalle krav på tvangsmulkt. Justervesenet må foreta en skjønnsmessig vurdering av om det foreligger forhold som tilsier ettergivelse. Ved vurderingen av om krav skal ettergis, må det vurderes om det foreligger forhold som gjør mulkten sterkt urimelig. Momenter i vurderingen kan være årsaken til at beløpet er blitt stort, for eksempel om det er forhold som ligger utenfor den ansvarliges mulighet for påvirkning som gjør at tvangsmulkten har løpt ekstra lenge, og den økonomiske situasjonen til den ansvarlige. Det kan også være urimelig å kreve hele beløpet hvis det har vist seg umulig å få reparert et måleredskap innen «normal» tid fordi det ikke er mulig å få tak i deler eller komponenter til redskapet. Det hviler imidlertid en sterk bevisbyrde på den som krever ettergivelse.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om tvangsmulkt. Det kan blant annet fastsettes regler om når tvangsmulkt kan begynne å løpe.

Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsl. § 7-2 bokstav d.

Merknader til § 30 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen er i stor grad i samsvar med Sanksjonsutvalgets forslag 1 til bestemmelse om administrative sanksjoner (men er avgrenset til å omfatte overtredelsesgebyr) og utvalgets forslag til ny bestemmelse om overtredelsesgebyr i forvaltningsloven § 45.

Det er konkret angitt hvilke av lovens bestemmelser som det skal kunne pålegges overtredelsesgebyr ved overtredelse av, jf. første ledd første punktum. Brudd på enkeltvedtak fattet med direkte hjemmel i disse bestemmelsene vil være grunnlag for overtredelsesgebyr. I annet punktum er det også presisert at det i forskrift kan angis at brudd på forskrifter (nye handlingsnormer) i medhold av disse bestemmelsene skal kunne sanksjoneres på samme måte. Dersom en handlingsnorm følger direkte av loven selv og det kun gis en presisering av denne normen i forskriften, er det ikke nødvendig å fastsette særlige bestemmelser om overtredelsesgebyr i den presiserende forskriften. Det bør imidlertid uansett angis bestemmelser om overtredelsesgebyr i forskriften dersom det er ønskelig å kunne pålegge slik sanksjon, da det kan oppstå tvil om det dreier seg om en presisering eller ny handlingsnorm.

Det må vurderes i det enkelte tilfelle om overtredelsesgebyr skal pålegges. Ulike overtredelser av samme bestemmelse kan være av ulik alvorlighetsgrad og ha ulike årsaker. Det må vurderes om et overtredelsesgebyr er en forholdsmessig reaksjon i forhold til den overtredelsen som er foretatt. For eksempel kan forskjellige feil på et måleredskap være mer eller mindre alvorlige og ha svært ulike konsekvenser, til tross for at det er brudd på samme bestemmelse om krav til måleredskaper, jf. § 10 tredje ledd bokstav a.

Annet ledd gir nærmere bestemmelser om utmåling og betaling av overtredelsesgebyr. Første punktum gir bestemmelser om frist for betaling av overtredelsesgebyr. Fristen for betaling er fire uker, men annet kan fastsettes i forskrift eller i enkeltvedtak. Annet punktum fastslår at Kongen i forskrift skal fastsette nærmere regler om utmålingen av overtredelsesgebyret.

Det skal enten fastsettes kriterier for utmålingen sammen med et maksimumsbeløp, eller fastsettes faste satser for overtredelsesgebyret, jf. tredje punktum . Eksempler på utmålingskriterier kan være at det må tas hensyn til overtredelsens omfang, virkninger av denne og utvist skyld. I medhold av fjerde punktum kan det i forskriften også fastsettes bestemmelser om renter og tilleggsgebyr hvis overtredelsesgebyret ikke blir betalt til rett tid. Det kan være naturlig å delegere forskriftsmyndigheten etter bestemmelsen her til departementet for forskrifter som kun har konkret betydning for måleteknikkområdet.

Tredje ledd fastslår at endelig overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsl. § 7-2 bokstav e. Overtredelsesgebyret er endelig når det ikke lenger kan påklages.

Fjerde ledd fastslår at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr når overtredelsen er begått av noen som handlet på vegne av foretaket. Ansatte og oppdragstakere er eksempler på hvem som kan anses for å ha handlet på vegne av foretaket. Annet punktum fastslår at overtredelsesgebyr kan ilegges foretaket selv om ingen enkeltperson kan ilegges overtredelsesgebyret. Dette innebærer at både anonyme og kumulative feil omfattes. Hva som skal anses som et foretak er definert i tredje punktum.

Femte ledd gir en oppregning av hvilke momenter det særlig skal legges vekt på ved avgjørelsen av om et foretak skal ilegges overtredelsesgebyr. Oppregningen er ikke uttømmende.

For vedtak etter § 30 gjelder forvaltningslovens alminnelige saksbehandlings­regler.

19.9 Utfyllende bestemmelser

Merknader til § 31 Gebyrer og avgifter

Første ledd hjemler fastsettelse av gebyrer for de oppgaver Justervesenet eller andre, utfører i henhold til bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven. I motsetning til avgifter, vil gebyrer være knyttet opp til en konkret aktivitet/ytelse som er utført i forhold til den som skal betale gebyret. Etter første punktum kan det tas gebyrer for godkjenninger og andre vedtak som fattes i medhold av loven selv eller i medhold av bestemmelser gitt med hjemmel i loven. Annet punktum hjemler gebyrer for tilsyns- og kontrollaktiviteter.

I tredje punktum presiseres at gebyrene skal dekke kostnadene ved den måletekniske virksomheten. Dette innebærer at kostnadene ikke bare kan knyttes til det konkrete forhold det tas gebyr for, men at det også kan tas betalt for de indirekte kostnadene som den måletekniske virksomheten medfører. Dette er for eksempel kostnader til opprettholdelse av sporbarhet på målereferansene, vedlikehold av kompetanse, administrasjon, juridisk arbeid og informasjonsvirksomhet.

Ved beregning av gebyrer, er det ikke noe krav at alle kostnader (både direkte og indirekte) skal kunne spores tilbake til den enkelte aktivitet det tas betalt for. Det kan være vanskelig å beregne helt eksakt hvilke kostnader som kan føres tilbake til en kontroll eller godkjenning, og det sentrale er at gebyrene totalt sett kun skal dekke kostnadene ved den måletekniske virksomheten.

Annet ledd nedfeller retten til å fastsette generelle avgifter for måleteknisk virksomhet når det ikke er hensiktsmessig å pålegge den enkelte direkte gebyrer. Dette er for eksempel aktuelt når det er tilfeldig hvem som blir underlagt tilsyn (stikkprøvekontroll). I disse tilfellene vil det kunne være urettferdig å belaste de som tilfeldigvis blir kontrollert med gebyrer, slik at utgiftene i stedet bør fordeles på flere gjennom avgifter. Avgifter kan også anses for å være mest hensiktsmessig av rent praktiske årsaker.

Tredje ledd gir hjemmel til å kreve gebyrer for Norsk Akkrediterings tjenester og er en direkte videreføring av bestemmelsen i lov om mål og vekt § 35 annet ledd.

Etter fjerde ledd pålegges forsinkelsesrenter i samsvar med lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. for gebyrer og avgifter som ikke betales. Videre er pålegg om gebyrer og avgifter tvangsgrunnlag for utlegg, jf. også tvangsl. § 7-2 bokstav e, jf. femte ledd.

Det kan også tas betalt for tjenester som utføres av myndigheten på frivillig basis, jf. for eksempel § 21. Andre eksempler på ikke lovpålagt aktivitet er kurs, opplæring og tekniske uttalelser ut over den alminnelige veiledningsplikten. Krav om betaling for slike tjenester baserer seg imidlertid på alminnelige avtalevilkår og reguleres ikke av denne bestemmelsen om gebyrer og avgifter.

For vedtak etter § 31 gjelder forvaltningslovens alminnelige saksbehandlings­regler.

Merknader til § 32 Saksbehandlingsregler

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere saksbehandlingsregler for saker som behandles etter loven. Det kan gis utfyllende bestemmelser både for myndighetenes, partenes eller andres opptreden i forbindelse med saker etter loven. Det kan for eksempel gis bestemmelser om rutiner for saksbehandling for ulike typer enkeltvedtak etter loven. Et annet eksempel er bestemmelser om innholdet i søknader om typegodkjenning.

Bestemmelsen gir ikke adgang til å fastsette bestemmelser som er i strid med saksbehandlingsregler fastsatt i forvaltningsloven. Det kan kun foretas presiseringer og utfyllinger innenfor de rammer som følger av forvaltningsloven.

19.10 Avsluttende bestemmelser

Merknader til § 33 Ikrafttredelse

Bestemmelsen gir Kongen hjemmel til å fastsette når loven skal tre i kraft. Ved ikrafttredelse må også en del forskrifter være på plass.

Merknader til § 34 Oppheving og endring av andre lover

Log 29. juni 1894 nr. 1 um sams normaltid fyr kongeriket Norig er nå innarbeidet i lovutkastet § 6, og loven oppheves derfor når den nye loven om målenheter, måling og normaltid trer i kraft.

Samtidig som loven trer i kraft, oppheves også lov 31. oktober 1946 nr. 2 om mål og vekt i sin helhet.

Videre endres lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 3 til også å omfatte «tid». Denne endringen medfører at også lovutkastet § 6, som hjemler normaltid, får anvendelse på Svalbard. Også forskrifter gitt i medhold av § 6 annet ledd vil gjelde på Svalbard.

Merknader til § 35 Overgangsbestemmelser

Første ledd slår fast at forskrifter gitt i medhold av tidligere lov, fortsatt skal gjelde. Dersom slike forskrifter har et innhold som direkte strider mot bestemmelser i den nye loven, vil lovens bestemmelser gå foran med mindre annet uttrykkelig er sagt, for eksempel ved overgangsbestemmelse gitt etter tredje ledd.

Annet ledd hjemler en spesiell overgangsforskrift som det er helt nødvendig å fastsette før loven trer i kraft. Det må i forskriften fastsettes hvilke av de måleredskapene som det stilles krav til i dag (etter lov om mål og vekt § 9 sammenholdt med forskrift om justering §§ 21 og 23), som det fortsatt skal stilles nærmere krav til i en overgangsperiode etter at den nye loven trer i kraft, dvs. inntil det er foretatt en ny vurdering av om nærmere krav skal gjelde ved salg og bruk av disse måleredskapene, jf. §§ 7 første ledd og 10 første ledd. Bestemmelsen hjemler kun krav til måleredskaper som det etter gammel lov og forskrift stilles krav til, jf. begrepet «videreføres». Det kan ikke i overgangsforskriften fastsettes at nærmere krav skal gjelde til måleredskaper som ikke er omfattet av krav i dag. Krav til nye måleredskaper og ved nye bruksformål må fastsettes i forskrift i medhold av §§ 7 og 10.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette særskilte overgangsregler i forbindelse med ikrafttredelse av den nye loven. Bestemmelsen er bare aktuell å bruke i en overgangsperiode for å sikre en hensiktsmessig overgang fra gammelt til nytt system. Bestemmelsen kan for eksempel anvendes til å klargjøre hvordan begreper som «justering» og «revisjon» skal forstås i de tekniske forskriftene som videreføres. Bestemmelsen kan også brukes til å fastsette nærmere overgangsregler for dem som allerede har innrettet seg i forhold til gjeldende regelverk, for eksempel der det er truffet vedtak om typegodkjenning.