Landskap

Ved å signere Europarådets landskapskonvensjon har Norge forpliktet seg til å vektlegge og ta hensyn til landskap i all planlegging. Landskap er et viktig hensyn i planlegging etter plan- og bygningsloven.

Landskapet omfatter alle naturgitte og menneskeskapte egenskaper ved et område, som naturverdiene, naturressursene, kulturmiljøet, friluftslivet og de fysiske omgivelsene man kan se og oppleve på et sted. I tillegg rommer landskapsbegrepet de immaterielle verdiene knyttet til måten vi oppfatter eller vurderer et område.

Landskap er et begrep som benyttes av mange fagdisipliner og inngår i en lang rekke sammensatte begreper. Det er personlig og inkluderende fordi vi alle skaper vår egen opplevelse av landskapet på grunnlag av bruk, minner, assosiasjoner og kunnskap. Det er disse personlige erfaringene som gir landskapet kulturelle og sosiale verdier, i tillegg til miljømessige og økonomiske. Samtidig er det også et konkret fag der ulike yrkesgrupper har ulike metoder for å jobbe med og for landskapet.

Landskapet er ifølge landskapskonvensjonen både en verdi som skal forvaltes, og en ressurs som kan utvikles og gi grunnlag for ny verdiskaping. Landskapet kan betraktes som et fellesgode som alle har lik tilgang til og mulighet til å gjøre til sitt; både fastboende, turisten og næringsdrivende, ulike samfunnssektorer og forvaltningsnivå. Folkelig engasjement og demokratisk medvirkning spiller en viktig rolle. Konvensjonen legger også til grunn en helhetlig tilnærming til landskap, der det naturgeografiske og kulturhistoriske vektlegges i tillegg til det romlig-visuelle.

Det gjør at:

  • Arbeid med landskap krever tverrfaglighet. Ingen enkeltprofesjon eller myndighet har alene ansvar for landskapet og vern, forvaltning eller planlegging av det; det er nødvendig å samarbeide.
  • Det krever samarbeid mellom forvaltningsnivåene; lokal og regional politikk og planlegging vil være viktige arenaer i arbeidet.
  • Landskap er tatt inn som et ansvar både i plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven og kulturminneloven.

Europarådets landskapskonvensjon trådte i kraft i 2004. I Norge er det Kommunal- og distriktsdepartementet som er nasjonalt ansvarlig for at den blir fulgt opp. Det er opprettet egne nettsider om Europarådets landskapskonvensjon på regjeringen.no og konvensjonsteksten oversatt til norsk.

 

Landskap med spesielle verdier ivaretas gjennom bestemmelser om vern og forvaltning i naturmangfoldloven og kulturminneloven. Utfordringen er å sikre kvaliteten og verdiene i de ordinære eller forsømte «hverdagslandskapene». Der må verdiene ivaretas eller reetableres gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven.

Prosessen med å komme fram til hva som skal prioriteres, hva som er den beste arealbruken og hvordan landskapet skal forvaltes som helhet, kan være krevende.

Et viktig mål med landskapskonvensjonen er å styrke enkeltmenneskets og lokalsamfunnets medvirkning i arbeidet med planlegging, vern og forvaltning av landskap. Konvensjonen etablerer ansvar og rettigheter for alle til å

  • etterspørre landskapshensyn i omgivelsene
  • engasjere seg for å ta vare på landskapskvaliteter
  • delta når fagfolk, byråkrater og politikere diskuterer landskapets verdier og forvaltning
  • bidra når myndigheter innarbeider landskapshensyn i planlegging og forvaltning

Konvensjonen omfatter alle typer landskap; by- og bygdelandskap, kyst- og fjellandskap. Den handler om verdifulle landskap, ordinære landskap og om landskap som kan trenge reparasjon. Landskapet er i stadig endring. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer, men å påvirke endringene i en retning som folk ønsker. Konvensjonen legger særlig vekt på landskapet der folk bor og arbeider og der barn vokser opp.

 

Veiledning og ressurser

Mange landskap inneholder menneskeskapte elementer som har arkitektoniske kvaliteter og landskap inngår dermed også i definisjonen av arkitektur. Se temasiden om arkitektur, byggeskikk og estetikk for en nærmere omtale av disse delene av landskapet.

By- og tettstedslandskapene er en like viktig del av landskapskonvensjonens virkeområde som de mer landlige områdene. Et attraktivt og levende by- og tettstedssentrum er viktig for en bærekraftig samfunnsutvikling, verdiskaping og folks hverdagsliv, trivsel og tilhørighet. Se temasiden om sentrumsutvikling for en nærmere omtale.

Landskapskonvensjonen vektlegger også viktigheten av gode medvirkningsprosesser når en arbeider med forvaltning, vern og planlegging av landskap. Medvirkning er viktig for å få fram lokalkunnskap og synspunkter på valg av planløsninger og prioriteringer. Medvirkning i planprosesser er en viktig del av lokaldemokratiet. Det er utarbeidet en egen temaside om medvirkning med informasjon om hvilke rettigheter og plikter som gjelder for medvirkning i planprosesser.

 

Landskaps- og stedsanalyser

Det finnes en rekke metoder for landskaps- og stedsanalyse. Hvilket kunnskapsgrunnlag en skal hente inn, hvilke metodikk en skal bruke og hvem som skal delta i landskapsanalysen må besluttes ut fra hva som er problemstillingen, hvilke plannivå en er på og en lang rekke andre faktorer.

Omfang og metode må velges ut fra tiltakets og områdets kompleksitet. Det er flere metoder fra de helt enkle der ulike hensyn og areal­interesser som er viktige i planområdet synliggjøres på kart og diskuteres ut fra ulike tilnærminger, til mer omfattende analysemetoder. Landskapsanalyser bør utarbeides i samarbeid med og være et felles diskusjonsgrunnlag for alle aktørene og interessentene i planarbeidet, og omfatte:

  • landskapets form; terreng, skala, topografi, hydrologi, karakteristiske landskapselementer, synlighet mv.
  • landskapets tidsdybde; hva har formet kulturlandskapet og eksisterende bebyggelsesstruktur, hvilke verdier har landskapet i form av kulturminner og kulturmiljø, naturressurser, byggeskikk, bevegelsesmønstre med veier og sti-/løypenett, hva er eksisterende bruk og framtidige muligheter
  • landskapets økologi; hvilke naturtyper og arter finnes i området, markslag og jordbruk, skogbruk, reindrift, økologiske sammenhenger i området, økosystemtjenester mv.

Forenklet kan en si at på et strategisk og overordnet plannivå brukes landskapsanalysen til å avklare hvilke verdier og kvaliteter som gir dette landskapet sitt særpreg og hvordan bør dette landskapet forvaltes. Er dette et landskap som skal vernes eller er det et landskap som krever aktiv istandsetting?

På kommuneplannivå brukes landskapsanalyser til å lokalisere og avgrense utbyggingsområdene og infrastrukturanlegg som vei, jernbane, luftlinje traséer, osv. slik at man unngår å bygge ned viktige landskaps-, natur-, frilufts- og kulturmiljøverdier og produksjonsområder for landbruk, reindrift og andre næringer.

På reguleringsplannivå handler planleggingen om utbygging av ett eller flere tiltak. Her er organisering av bebyggelsen, sammenhengen i den blågrønne infrastrukturen og utforming av bygninger, uterom, veier og infrastruktur, viktig. Landskapsanalysen får her en overgang mot stedsanalyser utviklet for urbane situasjoner, med metoder for analyse av byhistorisk utvikling, arkitektonisk uttrykk, møteplasser, grønnstruktur osv.

Landskapsanalyse - metode (riksantikvaren.no) 

 

Ansvar og roller

Alle har et ansvar for å ivareta landskapet. Stat, fylkeskommune, kommuner, næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoner. Ansvaret for å ivareta landskapet gjennom vern, forvaltning og planlegging ligger hos aktøren som har oppgaven eller funksjon som berører landskapet. Det er derfor mange aktører som har ansvar og roller knyttet til landskap.