12 Fradrag for utenlandske arbeidstakere med familie i utlandet
12.1 Innledning
Skattytere som pendler til sin familie i utlandet, har i dag ikke rett til fradrag for reiseutgifter og utgifter til kost og losji i Norge. Etter langvarig og fast likningspraksis gis det bare pendlerstatus til skattytere som pendler mellom bolig på arbeidsstedet og annen fast bolig i Norge. Skattytere med fast bolig utenfor Norge blir ansett som skattemessig bosatt på sin adresse i Norge og vil følgelig ikke få pendlerstatus på grunnlag av bosted i utlandet. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) tok i 1997 opp en klagesak om ulovlig diskriminering av utenlandske skattytere med familie i utlandet i forhold til reglene om fradrag for reise, kost og losji. Finansdepartementet har på denne bakgrunn tatt regelverket opp til fornyet vurdering.
Etter forslaget som departementet her fremlegger, vil også personer som pendler mellom en bolig i EØS-området og en arbeidsplass i Norge, få rett til fradrag på lik linje med dem som har rett til pendlerfradrag i dag. Det foreslås at departementet gis forskriftskompetanse til å utforme det nærmere regelverk for den aktuelle gruppen av utenlandske pendlere. ESA er informert om dette i brev av 3. juli 1998. Det er i det aktuelle brev tatt forbehold om Stortingets tilslutning til lovforslaget.
12.2 Gjeldende rett
12.2.1 Generelt
Skattyter som på grunn av sitt arbeid overnatter utenfor sitt skattemessige bosted, har rett til fradrag i inntekten for merutgifter til dette, jf skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr 2 første punktum. De merutgifter som er fradragsberettigete ved overnatting/opphold utenfor hjemmet, er utgifter til kost og losji, småutgifter og utgifter til besøksreiser til hjemmet.
Merutgifter til kost ved arbeidsopphold utenfor hjemmet er fradragsberettigete så langt de er dekket av skattyteren selv. Også enslige har krav på fradrag for merutgifter til kost ved arbeidsopphold utenfor hjemmet. Fradraget gis for faktiske utgifter eller etter særskilt fastsatte satser. Småutgifter er fradragsberettigete, men i de tilfeller det gis fradrag for kost etter fastsatte satser er småutgiftene inkluderte i satsene.
Merutgifter til losji ved arbeidsopphold utenfor hjemmet er fradragsberettigete forutsatt at boligen i hjemkommunen ikke er leiet ut. For enslige er retten til fradrag for merutgifter til losji ved arbeidsopphold utenfor hjemmet knyttet til hva slags bolig vedkommende har i hjemkommunen.
Det er også fradragsrett for reiseutgifter ved besøk i hjemmet (for den del av utgiftene som sammen med andre fradragsberettigete reiseutgifter overstiger 7 000 kroner). Det gis ikke fradrag for reiseutgifter for ektefelle, barn eller andre som besøker skattyter på arbeidsstedet.
Retten til fradrag er her knyttet til regelverket om skattemessig bosted, jf skatteloven § 24, jf forskrift av 29. september 1978 nr 1 om skattemessig bosted. Hvor en person anses skattemessig bosatt har både betydning for i hvilken kommune han skal betale skatt og for fradragsretten for merutgifter ved å bo utenfor hjemmet. En person anses bosatt der han har sitt virkelige hjem. Dette gjelder også når han pendler mellom to eller flere boliger i riket, jf § 1 i forskrift av 29. september 1978 nr 1 om skattemessig bosted.
Personer som bor sammen med ektefelle eller barn, anses å ha sitt virkelige hjem der ektefellen eller barna bor. For enslige som pendler mellom to boliger, er personens alder, boligens karakter og spørsmålet om hvor vedkommende har sin overveiende døgnhvile av betydning for vurderingen av hvor han har sitt skattemessige bosted.
For at en enslig person skal kunne anses å ha sitt skattemessige hjem et annet sted enn der hvor han arbeider, må hjembesøkene være så regelmessige og hyppige som forholdene gjør rimelig. Ved avgjørelsen av hva som er rimelig skal det tas hensyn til reiseavstand, reisemuligheter og økonomi. Enslige arbeidstakere over 21 år må normalt besøke hjemmet minst hver tredje uke.
12.2.2 Utenlandske pendlere
Skattytere som pendler til sin familie i utlandet, vil ikke få fradrag for reiseutgifter og utgifter til kost og losji i Norge. Etter langvarig og fast likningspraksis gis det bare pendlerstatus til skattytere som pendler mellom bolig på arbeidsstedet og annen fast bolig i Norge. Skattytere med fast bolig utenfor Norge vil bli ansett som skattemessig bosatt på sin adresse i Norge og vil følgelig ikke få pendlerstatus på grunnlag av boligtilknytningen til utlandet.
For utlendinger som er midlertidig bosatt i Norge, er det gitt særskilte fradragsregler som i stor grad vil kompensere for at de ikke får pendlerstatus. Utlendinger som ikke har til hensikt å oppholde seg her i landet i mer enn fire år eller som er skattepliktige etter petroleumsskatteloven, har etter forskrift av 14. januar 1983 nr 18 om standardfradrag for utenlandske arbeidstakere krav på et særskilt fradrag som utgjør 15 pst av brutto arbeidsinntekt (standardfradraget). Dette fradraget er ment å kompensere for de fleste ordinære inntektsfradrag etter skatteloven, herunder merutgifter til dobbelt husholdning i Norge og utgifter til besøksreiser til hjemmet. Skattyteren kan velge om han vil ha standardfradraget eller om han vil ha fradrag for de faktiske utgifter som standardfradraget er ment å dekke.
Utlendinger som på innreisetidspunktet har til hensikt å oppholde seg i Norge i mer enn fire år, har ikke krav på standardfradrag. Også utlendinger som i utgangspunktet hadde planlagt å ta midlertidig opphold i Norge, mister retten til å kreve standardfradrag dersom det viser seg at oppholdet her i landet likevel overstiger fire år. Utlendinger som ikke har krav på standardfradrag, må kreve fradrag etter de ordinære skattereglene og vil etter gjeldende praksis følgelig ikke få fradrag for merutgifter til reise, kost og losji dersom familien er bosatt i utlandet.
Utlendinger som har rett til 15 pst standardfradrag og som har familie i utlandet, skattlegges kun for eventuelt overskudd når arbeidsgiver dekker merutgiftene til reise og opphold. For enslige vil arbeidsgivers dekning av hjemreise bli regnet som en dekning av privatutgift og således være skattepliktig.
12.3 Departementets forslag til endringer
Regelen om at skattytere med familie i utlandet ikke får pendlerstatus bygger på likningspraksis, og er ikke lovfestet. Bakgrunnen for denne likningspraksisen er at det har vært ansett for å være vanskelig å kontrollere i hvilken grad disse skattyterne faktisk har de aktuelle utgifter og om skattyterens familie- og bosituasjon i utlandet er av en slik karakter at han har krav på pendlerstatus. Det kan videre ved pendling til utlandet være vanskelig å skille mellom hva som er pendlerreiser og hva som er feriereiser.
Departementet antar at det for skattytere bosatt innen EØS-området vil være en overkommelig oppgave for likningsmyndighetene å kontrollere om vilkårene for pendlerfradrag er oppfylt og at de påståtte utgiftene er reelle. Det kan reises spørsmål om det bare skal gis pendlerstatus til skattytere som pendler fra en EØS-stat, eller om det også skal gis rett til pendlerfradrag for skattytere som pendler fra andre land. Både kontrollhensyn og hensynet til hvor store utgifter det er naturlig at kommer til fradrag i inntekten i Norge, taler for at retten til fradrag bare gis skattytere som pendler innen EØS-området. Reiser utenfor EØS-området vil dessuten ofte avstandsmessig bli såpass lange at det er lite naturlig å betrakte dem som pendling. Departementet foreslår derfor at det gis en utvidet forskriftshjemmel i skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr 2 slik at også de som er bosatt i en annen EØS-stat kan få fradrag for merutgifter som følge av pendling. Vilkårene for å bli ansett som pendler bør gjelde likt for innenlandske og utenlandske pendlere. Det vil i forskriften blant annet måtte stilles krav til dokumentasjon av familieforhold og bolig i utlandet og til dokumentasjon med hensyn til boligen i Norge. Videre kan det være aktuelt med krav til reisehyppighet osv på linje med det som gjelder for enslige pendlere etter dagens regler.
Det foreslås at endringen gjøres med virkning fra og med inntektsåret 1998.