14 Skattemessige sider av kontantstøtten
14.1 Innledning og bakgrunn
Ved lov av 26. juni 1998 nr 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre (kontantstøtteloven) ble det innført en rett til kontantstøtte for barn mellom 1 og 3 år, som ikke eller bare delvis gjør bruk av barnehageplass som det ytes statlig driftstilskudd for.
Det ble ved innføringen av kontantstøtten forutsatt at den ikke skal anses som skattepliktig inntekt, jf St prp nr 53 (1997-98) Innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre kapittel 2.2 sjette avsnitt.
Departementet foreslår en endring i skatteloven slik at kontantstøtte ikke skal anses som skattepliktig inntekt. Det gis også en omtale av forholdet mellom kontantstøtte og foreldrefradrag.
14.2 Departementets vurderinger og forslag
14.2.1 Skattefritak for kontantstøtte
Etter skatteloven § 42 fjerde ledd tredje punktum tredje alternativ regnes «hva der oppebæres som regelmessig personlig understøttelse, hvorpå den skattepliktige ifølge lov eller overenskomst har krav» som skattepliktig inntekt.
Departementet antar at kontantstøtten vil være en slik inntekt som nevnt i skatteloven § 42 fjerde ledd tredje punktum tredje alternativ. Kontantstøtten ville således bli en skattepliktig inntekt dersom den ikke positivt unntas fra skatteplikt ved særlig bestemmelse.
I skatteloven § 42 tredje ledd er det bestemmelser om skattefrihet for diverse inntekter som ellers ville eller kunne ha blitt skattepliktige etter skattelovens generelle bestemmelser om skattepliktig inntekt. Departementet foreslår derfor at det i skatteloven § 42 tredje ledd bokstav f gis en bestemmelse om at kontantstøtten skal være skattefri. Endringen foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med 1998 fordi kontantstøtten gjelder fra og med 1998.
14.2.2 Kontantstøtten og foreldrefradraget
Innføring av skattefri kontantstøtte reiser et generelt fradragsspørsmål, nemlig om det mottatte beløp skal redusere foreldrefradrag for dokumenterte utgifter til barnepass etter skatteloven § 44 sjette ledd. Spørsmålet er aktuelt for foreldre som velger en barnepassløsning med dagmamma, praktikant eller ikke statsstøttet barnehage.
Ved praktiseringen av foreldrefradrag er det et krav at foreldrene har dekket de dokumenterte utgiftene selv. Så langt de dekkes av en særskilt, skattefri støtte til barnepass, slik som f eks stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven § 15-11, berettiger de ikke til foreldrefradrag. Fordi kontantstøtten i realiteten finansierer tilsvarende utgifter til barnepass når foreldrene velger en av de nevnte løsninger, kan det hevdes at samme synspunkt leder til at barnepassutgifter lik kontantstøtten må holdes utenfor foreldrefradraget.
Kontantstøtte har imidlertid en mer generell karakter enn for eksempel stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven. I motsetning til stønaden til barnetilsyn etter folketrygdloven § 15-11 er kontantstøtte ikke betinget av faktiske barnepassutgifter. Kontantstøtten gis også til foreldre som ikke har slike utgifter, fordi de er hjemme og passer barna selv. Derfor er det ikke uten videre riktig å anse kontantstøtten som en øremerket utgiftsgodtgjørelse som innskrenker fradragsretten for barnepassutgifter.
Departementet anser det lite ønskelig at retten til foreldrefradrag begrenses på grunn av skattefri kontantstøtte. Det vil også forenkle praktiseringen av foreldrefradrag at forholdet til kontantstøtte er uten betydning. En har vurdert behovet for å regelfeste dette på en udiskutabel måte gjennom en lovendring. På grunn av kontantstøttens generelle utforming må det imidlertid kunne anses som gjeldende rett at foreldrefradrag ikke skal reduseres med støttebeløpet. Departementet legger til grunn at likningsmyndighetene vil følge dette syn, og særskilt lovendring blir da unødvendig.