Ot.prp. nr. 1 (1998-99)

Skatteopplegget 1999 - Lovendringer

Til innholdsfortegnelse

2 Sjømannsfrådrag for arbeid i offshoreverksemd

2.1 Innleiing

Finansdepartementet foreslår å fjerne retten til sjømannsfrådrag etter skattelova § 44 syttande ledd for dei som arbeider på flytande installasjonar i offshoresektoren. Dermed blir skattereglane dei same som for tilsette på faste installasjonar, der det ikkje har vore rett til sjømannsfrådrag.

2.2 Bakgrunn og gjeldande rett

Med verknad frå og med inntektsåret 1989 blei sjømannsskattelova oppheva. Sjømenn blei frå dette inntektsåret likna etter skattelova. Som kompensasjon for bortfallet av visse skattelettar i den gamle sjømannsskattelova blei det innført eit særskilt frådrag for sjømenn i skattelova § 44 syttande ledd (sjømannsfrådraget). Frådraget er på 30 pst - maksimalt 70 000 kroner - av inntekt om bord.

Etter gjeldande reglar har skattytar som har arbeid om bord på skip eller flytande installasjon som hovudvirke, rett til sjømannsfrådrag. For tilsette i offshoresektoren er retten til sjømannsfrådrag avhengig av kva for ei innretning dei arbeider på. Arbeid på faste installasjonar kvalifiserer ikkje til sjømannsfrådrag, medan arbeid på flytande installasjonar kvalifiserer til sjømannsfrådrag, dersom nærare vilkår er oppfylt.

I Ot prp nr 9 (1990-91), der nye reglar for sjømannsfrådrag blei foreslått, blei det uttalt:

«Arbeidstakere på flytende installasjoner i virksomhet på norsk sokkel har en arbeidssituasjon som i stor utstrekning tilsvarer forholdene for arbeidstakere på faste installasjoner, og som ikke har krav på sjømannsfradrag. Arbeidstakere på flytende plattformer vil likeledes som hovedregel ha hyppigere og mer regelmessige hjemreiser enn andre som har arbeid om bord på skip i langfart som hovedbeskjeftigelse. Departementet har likevel kommet til at fradragsretten inntil videre fortsatt kan opprettholdes for arbeidstakere på flytende plattformer på lik linje med andre sjømenn, hvor vilkårene ellers er oppfylt. Spørsmålet om å opprettholde fradraget vil imidlertid bli løpende vurdert, blant annet i forhold til rimeligheten i forhold til ansatte på faste installasjoner, som under ingen omstendighet gis rett til særskilt fradrag.»

Eit framlegg om å oppheve sjømannsfrådraget for flytande installasjonar blei sendt på høyring ved brev av 26. juni 1992. Høyringsrunden førte ikkje til endringar i reglane.

I samband med omlegginga av krava for å få sjømannsfrådrag, som blei gjort gjeldande frå inntektsåret 1992, blei det lagt til grunn at sjømannsfrådraget må vere grunngitt i omsynet til den enkelte sine personlege og sosiale forhold. Det blei lagt til grunn at krava måtte vere utforma slik at dei trekkjer ei klar og eintydig grense mellom sjømenn som typisk har lange fråvær og store belastningar som følgje av yrket, og sjømenn som har ein arbeids- og livssituasjon som kan samanliknast med situasjonen for forskjellige andre yrkesgrupper i land, sjå Ot prp nr 9 (1990-91) s 7.

2.3 Framlegget i høyringsutkastet

Departementet sende framlegg om nye avgrensingsreglar ut til høyring 12. januar 1998 med høyringsfrist 24. mars 1998.

I høyringsutkastet foreslo departementet å oppheve retten til sjømannsfrådrag for tilsette på flytande installasjonar.

Arbeidstakarar på flytande installasjonar har typisk ein arbeidssituasjon som i stor utstrekning svarer til situasjonen for arbeidstakarar på faste installasjonar. Likeins har denne gruppa som hovudregel hyppigare og meir regelbundne heimreiser enn dei som har arbeid om bord på skip i langfart som hovudverksemd.

Etter departementet sitt syn er det mykje som taler for no å oppheve retten til sjømannsfrådrag for arbeidstakarar på flytande installasjonar. Ved ei slik lovendring vil ein oppnå større skattemessig likskap for personell i offshoresektoren. Ein vil også unngå vanskelege avgrensingar mellom faste og flytande installasjonar.

Ved ei oppheving av retten til sjømannsfrådrag for tilsette på flytande installasjonar, vil avgrensinga av omgrepet «skip i fart» bli avgjerande for retten til sjømannsfrådrag. Denne grensa er i dag presisert i § 1 i forskrift av 13. februar 1992 nr 88 om avgrensning mv vedrørende kretsen av sjømenn som skal ha fradrag i inntekten etter skatteloven § 44 syttende ledd. I høyringsnotatet skisserte departementet etter kva for retningsliner dette omgrepet kunne avgrensast gjennom ei endring i forskrifta. Omgrepet blei avgrensa til arbeidstakarar som driv i meir tradisjonell skipsfart, altså skip som i hovudsak blir nytta til transport av varer eller passasjerar/personell, i motsetning til skip som i hovudsak driv verksemda si i stasjonær posisjon. Denne avgrensinga blei foreslått å gjelde både for verksemd på norsk og på utanlandsk sokkel.

Endringa blei foreslått å få verknad frå og med inntektsåret 1999.

2.4 Høyringsinstansane sine merknader

Desse har avgitt høyringsfråsegn:

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

De Samarbeidende Organisasjoner

Barne- og familiedepartementet

Fiskeridepartementet

Forsvarsdepartementet

Fylkesskattesjefenes forening ved Rogaland fylkesskattekontor

Justis- og politidepartementet

Kyrkje- utdannings og forskingsdepartementet

Kommunal- og regionaldepartementet

Landbruksdepartementet

Ligningsutvalget

Norges Rederiforbund

Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund

Norsk Sjømannsforbund

Norsk Sjøoffisersforbund

Oljearbeidernes fellessammenslutning

Oljeindustriens Landsforening

Olje- og energidepartementet

Samferdselsdepartementet

Sentralskattekontoret for utenlandssaker

Skattebetalerforeningen

Skattedirektoratet

Sosial- og helsedepartementet

Utanriksdepartementet

Høyringsinstansane har særs ulike oppfatningar om framlegget.

Dei som er for å oppheve retten til sjømannsfrådrag for arbeidstakarar på flytande installasjonar, viser i stor mon til grunngiinga i høringsnotatet.

Skattedirektoratet uttaler:

«I likhet med departementet finner vi det rimelig at ansatte på flytende installasjoner behandles likt som ansatte på faste installasjoner, som ikke har krav på sjømannsfradrag. Mannskap på flytende installasjoner har i liten grad arbeidsforhold som kan sammenlignes med dem som i utgangspunktet begrunner det spesielle sjømannsfradraget. Den vanskelige grensedragningen medfører til dels stor arbeidsbelastning for etaten.»

Fylkesskattesjefenes forening ved Rogaland fylkesskattekontor, Sentralskattekontoret for utenlandssaker, Ligningsutvalget og Skattebetalerforeningen gir uttrykk for liknande synspunkt.

Fleire av høyringsinstansane går mot framlegget. Norges Rederiforbund grunngir dette mellom anna med at det er relevant likskap mellom ordinær skipsfart og flytande installasjonar og relevant ulikskap mellom flytande installasjonar og faste installasjonar med omsyn til geografisk virkeområde, utreisestad for mannskapa, rekruttering av mannskap, kvalifikasjonane til mannskapa, personellutgifter og jobbsikkerheit. Forbundet legg vekt på kostnadsnivået i norsk offshoreverksemd og konkurranseevna til norske arbeidstakarar på flytande installasjonar i utlandet. Også omsynet til rettferd mellom nordmenn i utanlandsk sokkelverksemd blir framheva.

Dei fleste høyringsinstansane strekar under at dersom retten til sjømannsfrådrag for arbeidstakarar på flytande installasjonar blir oppheva, må det setjast ei klar grense mot dei fartøya som skal vere omfatta av frådraget.

Fylkesskattesjefenes forening foreslår ei kasuistisk avgrensing. Ligningsutvalget meiner det er svært viktig at avgrensingsreglane er mest mogleg konkrete, og meiner at virkeområdet til skipet framleis bør nyttast som avgrensingskriterium, slik at tenesteytande verksemd, og då særleg supplytenesten og beredskapstenesten, framleis skal omfattast av sjømannsfrådraget.

Enkelte høyringsinstansar har komme med konkrete forslag til avgrensing.

Norges Rederiforbund, De Samarbeidende Organisasjoner, Norsk Olje- og Petrokjemisk fagforbund, Norsk Sjøoffisersforbund og Norsk Sjømannsforbund foreslår, for det tilfellet at retten til sjømannsfrådrag blir oppheva for flytande installasjonar, at grensa må setjast lik grensa mellom virkeområdet til arbeidsmiljølova og sjømannslova, slik at dei som arbeider på fartøy som er underlagt sjømannslova, vil kvalifisere til sjømannsfrådrag i motsetnad til dei som er underlagt arbeidsmiljølova. Vidare meiner dei at avgrensinga berre skal gjelde for skip i fart på norsk territorium.

Fleire høyringsinstansar går inn for at ein må fastsetje ei overgangsordning ved ei eventuell endring, idet endringa vil føre til krav om kompensasjon frå arbeidstakarane og deira organisasjonar.

2.5 Departementet sine vurderingar

Departementet meiner at overvegande grunnar taler for å oppheve retten til sjømannsfrådrag for arbeidstakarar på flytande installasjonar, slik at sjømannsfrådraget berre blir gitt i meir tradisjonell skipsfart.

Ein vil då oppnå større grad av skattemessig likskap for personell i offshoresektoren.

Ved ei slik lovendring kan ein unngå vanskelege avgrensingar mellom faste og flytande installasjonar. Dei mange ulike typane installasjonar skaper problem for likningsstyresmaktene ved avgjerda av om ein installasjon skal bli rekna som «flytende installasjon» etter lova.

For at ein ikkje skal skape nye avgrensingsproblem er det viktig, slik mange av høyringsinstansane har framheva, å ha klare avgrensingskriterium for kva slag fartøy som etter endringa ikkje skal vere omfatta av sjømannsfrådraget.

Departementet meiner at avgrensinga må skje ved at ein i forskrift gir ei ny avgrensing av kva slag fartøy som skal reknast å vere «skip i fart».

I høyringsutkastet blei det skissert ei løysing som la vekt på om fartøyet vart nytta til transport av varer og personar/personell i motsetnad til meir stasjonære fartøy.

Etter departementet sitt syn vil ein slik løysing gi ein regel godt i tråd med føremålet med endringa, nemleg at sjømannfrådraget berre skal bli gitt til sjøfolk i meir tradisjonell skipsfart. I dei fleste tilfella vil det gi ein klar og forholdsvis lett handterbar regel.

Departementet har merkt seg dei innvendingane som har kome mot ei slik avgrensing.

Departementet har på grunnlag av framlegget til Norges Rederiforbund, Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund, De Samarbeidende organisasjonar, Norsk Sjøoffisersforbund og Norsk Sjømannsforbund vurdert ei avgrensing tilsvarande avgrensinga av virkeområdet til arbeidsmiljølova i petroleumssektoren, slik at verksemd som fell innanfor arbeidsmiljølova, ikkje kvalifiserer til sjømannsfrådrag.

Arbeidsmiljølova gjeld, med lovbestemte unnatak, for alle verksemder som sysselset arbeidstakarar, jf lova § 2. Unnateke frå lova er mellom anna sjøfart. Den nærare avgrensinga av kva som blir rekna som sjøfart i motsetnad til anna petroleumsverksemd, er gjort i forskrift av 27. november 1992 om arbeidsvern og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomhet § 1. Etter forskrifta vil i utgangspunktet fartøy/installasjonar som driv med undersøking, leiteboring, utvinning, utnytting og rørledningtransport i petroleumsverksemda, falle utanfor reglane om sjømannsfrådrag. Reglane gjeld i indre norsk farvatn, på norsk sjøterritorium og på norsk del av kontinentalsokkelen bortsett frå område som er undergitt privat eigedomsrett.

Forsynings-, beredskaps- og ankerhandteringsteneste med fartøy, seismiske og geologiske undersøkingar med fartøy og annan samanliknbar verksemd er unnatekne frå forskrifta og ville såleis vere omfatta av omgrepet «skip i fart». Det same gjeld fartøy som utfører konstruksjons-, rørleggings- eller vedlikehaldsaktivitet. Fartøy eller innretning som blir nytta til undervatnsoperasjonar, fell innanfor forskrifta, og ville då falle utanfor sjømannsfrådraget.

Om ein legg desse kriteria til grunn for avgrensinga av sjømannsfrådraget, inneber dette at nokre fleire fartøy fell innanfor sjømannsfrådragsreglane enn det som var utgangspunktet i høyringsnotatet. Når det gjeld den saklege avgrensinga av verksemd, vil likevel avgrensinga stort sett vere i tråd med føremålet om at retten til sjømannsfradrag berre skal gjelde for sjømenn innan meir tradisjonell skipsfart. Ein vil også få ei avgrensing som er brukbart innarbeidd gjennom praksis i forhold til arbeidsmiljølova. Det er grunn til å tru at ei slik avgrensing vil gi færre praktiske avgrensingsspørsmål enn dei retningslinjene som følgjer av høyringsutkastet.

Departementet vil derfor leggje opp til at ovannemde avgrensing i stor grad kan leggjast til grunn for avgrensinga av sjømannsfrådraget i offshoresektoren.

Arbeidsmiljølova gjeld, som det framgår ovanfor, innan eit avgrensa geografisk område. Etter departementet sitt syn bør ein ikkje leggje opp til nokon geografisk avgrensing i forhold til sjømannsfrådraget. Føremålet med lovendringa er, som nemnt, at sjømannsfrådraget berre skal bli gitt i meir tradisjonell sjøfart. Det bør derfor vere verksemda si art, og ikkje kor den blir utført, som skal vere avgjerande. Det avgjerande for retten til sjømannsfrådrag bør vere om arten av sjølve verksemda som arbeidstakaren arbeidar i, kan samanliknast med verksemd på land. Ei geografisk avgrensing vil også kunne føre til problem ved forflytting av fartøy mellom utanlandsk og norsk sokkel.

Departementet vil på denne bakgrunnen endre sjømannsforskrifta slik at det blir fastsett ei grense mot skip og innretningar i petroleumsverksemd som ikkje skal kvalifisere til sjømannsfrådrag i tråd med det nogjeldande virkeområdet til forskrift om arbeidsvern og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomhet. Den geografiske avgrensinga i den nemnde forskrifta vil likevel ikkje bli gjort gjeldande for sjømannsfrådraget.

Den endringa i forskrifta som blir naudsynt som følgje av lovendringa, meiner departementet at ein har heimel til i forskriftsheimelen i § 44 syttande ledd nr 4.

Departementet syner til vedlagde forslag til endring i skattelova § 44 syttande ledd nr 1.

Departementet foreslår at lovendringa trer i kraft med verknad frå og med inntektsåret 1999. Etter departementet sitt syn vil dette gi partane tilstrekkeleg tid til å innrette seg når det gjeld lønskompensasjon og liknande.

Til dokumentets forside