11 Kommunikasjon med skyldnerne

11.1 Gjeldende rett

I punkt 10.1 er det redegjort generelt for gjeldende rett om god inkassoskikk. Utgangspunktene som det er redegjort for der, er relevante også for kommunikasjon med skyldnerne. Det gjelder særlig regelen i inkassoloven § 8 andre ledd om at det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe.

Gjeldende regler for hvordan inkassoforetak skal opptre overfor skyldnere, har for en stor del bakgrunn i forarbeidene til inkassoloven. I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) merknaden til § 8 vurderte departementet enkelte synspunkter fra Inkassolovutvalget om urimelige inkassomidler. Her behandlet departementet blant annet uttalelser om villedende uttalelser overfor skyldneren og om varsler om rettslige skritt som går lenger enn inkassatoren finner aktuelt:

«I NOU 1983: 8 s 43–48 tar Inkassolovutvalget også opp en del forekommende tilfeller som særlig angår forholdet mellom inkassatoren og skyldneren. Bl a tar utvalget opp såkalte villedende uttalelser overfor skyldneren:

‘Etter utvalgets oppfatning vil enhver form for villedende uttalelser overfor skyldneren vær urimelige og i strid med god inkassoskikk. Skyldneren skal således ikke gis ukorrekte opplysninger verken om faktum eller rettsregler som er av betydning for hans stillingtagen til kravet.

Fra praksis kjenner man flere eksempler på at skyldneren er gitt misvisende opplysninger om følgene av manglende betaling. I et tilfelle ble kravbrevet vedlagt fotokopi av et par bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven. I brevet var det opplyst at loven unntaksløst ga adgang til trekk i lønn for gjeldsforpliktelser. Selv om det rette forhold (unntak, forbehold m v) fremgikk av selve lovteksten, var henvendelsen fra inkassobyrået sett under ett egnet til å villede skyldneren.

De villedende uttalelser kan også gjelde rettsregler som regulerer det underliggende forhold mellom skylder og fordringshaver – f.eks kjøpslovens bestemmelser om mislighold fra selgers side.

Utvalget understreker at inkassator ikke bare må avholde seg fra å gi direkte feilaktige opplysninger. Opplysninger som hver for seg er korrekte nok, kan undertiden kombineres slik at de sett under ett utgjør et misvisende hele. Ved avgjørelsen av om grensene for god inkassoskikk er overskredet i slike tilfeller, bør det legges vekt på om uttalelsene tyder på at man står overfor et bevisst forsøk på å føre skyldneren bak lyset.’

Dette er i samsvar med departementets syn. Departementet vil i denne forbindelse også vise til at Inkassolovutvalget i NOU 1983: 8 s 42 tar opp om det kan være i strid med god inkassoskikk å varsle om rettslige skritt som går lenger enn inkassatoren finner aktuelt, selv om det er full rettslig adgang til slike skritt. Utvalgets konklusjon er at:

‘Det må da være helt i orden å nevne de ‘normale’ rettslige skritt som uttagelse av forliksklage med påfølgende begjæring om utlegg og tvangsauksjon; dette til tross for at inkassator etter innhentelse av nærmere opplysninger kanskje vil fraråde rettslig pågang. Selv om det allerede fra starten av er klart at skyldneren ikke er søkegod, ville det representere en lite heldig ‘avvæpning’ av inkassator å frata ham muligheten for å true med rettslig pågang. Utvalget ser imidlertid ikke bort fra at det kan foreligge situasjoner der en trussel om rettslige skritt vil være urimelig, særlig hvis det på forhånd er på det rene at slike skritt ikke vil bli tatt.

Mer drastiske tiltak, så som avsendelse av konkursvarsel etter konkursloven § 5 eller annet varsel om at konkurs vil bli begjært, bør ikke benyttes som pressmiddel i utrengsmål. Inkassator bør derfor avholde seg fra å varsle tiltak av denne type med mindre det ligger realitet bak varselet’.

Departementet slutter seg til dette standpunktet.»

Departementet hadde videre merknader til salg av såkalte inkassobrev, som var egnet til å få skyldneren til å tro at en profesjonell inkassator var trukket inn i saken:

«Departementet er enig med Inkassolovutvalget i at bruk av kravbrevsformularer som er egnet til å få skyldneren til å tro at en profesjonell inkassator er trukket inn i saken, er i strid med god inkassoskikk. Bruddet på god inkassoskikk vil her i første omgang være begått av fordringshaveren, men en inkassator kan bli ansett som medvirkende her. Departementet er videre enig i at det ikke gjør forholdet bedre om en inkassator trekkes inn, men da som en ren ekspederingsinstans. Departementet vil likevel understreke at dette ikke stenger for enhver ordning hvor fordringshaveren selv tar en del av det forberedende arbeidet. Men dersom en inkassator trekkes inn, vil de pliktene inkassatorer etter inkassoloven har, bli aktualisert, og må fullt ut følges, se §§ 9 til 11 jf § 12.»

Departementet behandlet også uttalelser fra Inkassolovutvalget om trussel om anmeldelse til offentlig myndighet:

«Om å true med anmeldelse uttaler utvalget:

‘Dersom fordringen springer ut av – eller på annen måte er nært knyttet til – et straffbart forhold, vil en trussel om politianmeldelse ofte føre til at gjelden blir betalt. (Slike anmeldelser, eller trusler om dette, er i visse tilfeller straffbare, jfr pkt 12.4.2.) Det beror på de nærmere omstendigheter i saken om det vil være tilbørlig å benytte dette pressmiddel. Dersom det ikke er nær sammenheng mellom gjeldsforholdet og det straffbare forhold, vil anmeldelse være urimelig. Anmeldelse er et såpass drastisk skritt at inkassator ikke bør foreta det uten å innhente særskilt tillatelse fra fordringshaveren. Dersom det er klart at slik tillatelse ikke vil bli gitt eller det av andre grunner er klart at anmeldelse aldri vil komme på tale, skal det heller ikke trues med dette. Inkassator må imidlertid, også i slike tilfeller, kunne henvise til vedkommende straffebestemmelse og nevne at forholdet synes å gå inn under den.

I særlige tilfeller vil trusselen om anmeldelse til offentlig myndighet kunne virke ekstra hard. Dette gjelder f eks dersom inkassator overfor en utenlandsk skyldner som oppholder seg i Norge, lar det skinne igjennom at anmeldelsen vil kunne få betydning for vedkommendes arbeids- og oppholdstillatelse. Etter utvalgets oppfatning vil uttalelser av denne art meget lett kunne bedømmes som utilbørlig press.’

For utøvelse av enkelte næringer kreves det at utøveren innehar bevilling, er søkegod o l. Etter omstendighetene vil det kunne være et utilbørlig inkassomiddel dersom inkassator truer med å ta kontakt med vedkommende bevillingsmyndighet. Særlig gjelder dette dersom det er liten eller ingen sammenheng mellom den pådratte gjeld og skyldnerens bevillingspliktige næringsutøvelse.

Departementet er enig med Inkassolovutvalget i at det på dette punkt må bero på en konkret vurdering hvorvidt det å true med å anmelde et forhold er i samsvar med ‘god inkassoskikk’. Departementet vil understreke at situasjonen må være temmelig tilspisset før det kan anses legitimt med slike trusler, om legitimt i det hele.»

Departementet sluttet seg dessuten til utvalgets synspunkter om at inkassoforetakene bør kunne opplyse om at manglende betaling vil kunne medføre registrering hos foretak som driver kredittopplysningsvirksomhet, men med forbehold om at opplysningene er saklige og korrekte og ikke får karakter av urimelig press.

Departementet sluttet seg deretter til følgende uttalelser fra Inkassolovutvalget om oppsiktsvekkende innkreving:

«Utvalget antar at det vil være i strid med god inkassoskikk å påvirke skyldneren til å betale ved å sende ham kravbrev gjennom postforsendelser som i det ytre fremtrer på en måte som er ubehagelig for mottakeren. Som eksempel kan nevnes benyttelse av konvolutter som er påtrykt eller påstemplet ord som ‘kravbrev’, ‘siste varsel’ o l.

Inkassator plikter i rimelig utstrekning å ta hensyn til skyldnerens behov for diskresjon. Det må ikke benyttes påskrifter e l som i seg selv eller ved typografiske hjelpemidler gir forsendelsen en oppsiktsvekkende karakter. Normalt må det godtas at inkassator benytter konvolutter som er påtrykt firmanavn. Unntak kan imidlertid tenkes dersom inkassator har valgt et oppsiktsvekkende navn på sitt firma, særlig dersom dette gis en fremtredende plass på konvolutten. […]

Inkassator bør opptre med rimelig diskresjon ved sine henvendelser til skyldneren, særlig gjelder dette dersom det kan være tvil om vedkommendes betalingsplikt. Det må derfor anses som stridende mot god inkassoskikk å oppsøke skyldneren med uniformert personell, eller utnytte den effekt som ligge i å parkere biler merket med ‘INKASSO’ o l utenfor skyldnerens bolig eller forretningssted.

Ikke bare gjennomføringen av slike handlinger, men allerede trussel om å sette dem i verk, må anses å være i strid med god inkassoskikk.»

Videre var departementet enig i utvalgets synspunkter om krenkende uttalelser. Utvalget ga uttrykk for følgende om dette:

«Hensynet til saklig og korrekt opptreden overfor skyldneren tilsier at inkassator aldri uttaler seg i sjikanehensikt. Dette gjelder uten hensyn til om uttalelsen er egnet til å pålegge skyldneren et betalingspress, eller om den fremtrer som ren mishagsytring. I tillegg til negative karakteristikker av skyldneren personlig (frekk, hensynsløs, upålitelig osv) er det grunn til å reagere mot uttalelser som går på hans gruppetilhørighet som nasjonalitet, etnisk opprinnelse e l.»

Departementet legger til grunn at forarbeidsuttalelsene som er gjengitt her, gir uttrykk for gjeldende rett.

Arbeidsgruppen opplyser at det følger av nemnds- og tilsynspraksis at inkassoforetak bare har anledning til å ringe og oppsøke skyldnere mellom kl. 08.00 og 21.00 mandag til fredag og kl. 09.00 til 15.00 lørdag. På offentlige fridager er det ikke anledning til å ringe eller oppsøke skyldnere. Etter det departementet er kjent med, er det ikke fastsatt noen tilsvarende begrensninger for ordinær egeninkasso. Ordinær egeninkasso faller utenfor nemndas og tilsynets virkeområde. Så vidt departementet forstår, er det heller ikke fastsatt noen tilsvarende begrensninger for kontakt via e-post og SMS mv.

Det er ikke gitt egne regler som fastsetter hvor hyppig skyldneren kan kontaktes i forbindelse med inndrivingen. God inkassoskikk, herunder regelen i inkassoloven § 8 andre ledd om at det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, begrenser likevel adgangen til å kontakte skyldneren hyppig. Finanstilsynets rundskriv 5/2022 «Telefonisk inkassoverksemd» beskriver hva tilsynet legger til grunn som god inkassoskikk ved telefonisk oppfølging av skyldnere som ledd i inndrivingen av forfalte krav. Tilsynet viser her til at en skyldner ikke skal bli kontaktet per telefon så ofte at det blir opplevd som et urimelig påtrykk. Det er det totale påtrykket som skal vurderes, det vil si all kontakt og alle kontaktforsøk fra inkassoforetaket til skyldneren samlet sett. Rundskrivet angir grenser for hvor ofte et inkassoforetak kan ringe skyldneren, uavhengig av hvor mange inkassosaker skyldneren har til inndriving i det enkelte inkassoforetaket. Foretakene må derfor ha oversikt over antallet oppringninger på skyldnernivå.

Når det gjelder adgangen til å oppsøke skyldnere, har Finanstilsynet gitt retningslinjer i rundskriv 19/2010 «Retningslinjer for inkassoverksemder for å oppsøkje skyldnarar». I rundskrivet legges det til grunn at det følger av god inkassoskikk at inkassatorer som fysisk oppsøker en skyldner, må varsle skyldneren skriftlig på forhånd om at besøk kan bli aktuelt, opptre med diskresjon og ikke utsette skyldneren for urimelig skade, påtrykk eller ulempe. Skyldnerbesøk skal skje på arbeidsdager, det vil si mandag til fredag mellom kl. 08.00 og 21.00 og lørdag mellom kl. 09.00 og 15.00. Taushetsplikten i inkassoloven § 28 må overholdes. Det innebærer for eksempel at personen som besøker skyldneren, ikke kan gi til kjenne overfor familien til skyldneren, arbeidsgiveren, naboer eller andre at han eller hun representerer en inkassator, og heller ikke kan legge igjen visittkort med inkassatorens logo på døren til skyldneren eller i postkassen. I rundskrivet er det også gitt retningslinjer om kostnadsdekning når skyldneren blir oppsøkt, og om faktisk leders ansvar for at besøket skjer i samsvar med inkassolovgivningen, herunder god inkassoskikk.

I inkassoloven § 3 a er det gitt en bestemmelse om bruk av elektronisk kommunikasjon. Bestemmelsen ble inntatt i loven ved endringslov 31. mars 2017 nr. 14 og slår fast at krav i eller i medhold av inkassoloven om at meddelelser til skyldneren skal gis skriftlig, «ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom meddelelsen er sendt på en betryggende måte». I bestemmelsen er det også gitt en hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om hva som kan anses for en betryggende måte.

11.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår en egen lovparagraf om inkassoforetakenes og fordringshavernes kommunikasjon med skyldnerne. Arbeidsgruppen viser til at et stort antall klager fra skyldnere til Finansklagenemnda Inkasso og Finanstilsynet gjelder inkassoforetakenes kommunikasjon. Ifølge arbeidsgruppen klages det både over inkassoforetakenes opptreden og over at inkassoforetakene er lite tilgjengelige og svarer sent på henvendelser. Selv om utfallene av behandlingen varierer, mener arbeidsgruppen at klagene gir en indikasjon på at det er behov for et tydeligere regelverk.

I den foreslåtte lovparagrafen stilles det krav om at kommunikasjonen skal være høflig, etterrettelig, forståelig og i rimelig utstrekning tilpasset skyldneren. Det foreslås også at henvendelser skal besvares innen rimelig tid, under hensyn til skyldnerens behov for snarlig svar og spørsmålets omfang. Videre foreslås det at inkassoforetakene skal være tilgjengelige på telefon. I forlengelsen av dette foreslås det at informasjon om telefonnummer og telefontider skal gis i varslene som sendes til skyldneren, og på inkassoforetakenes nettsider. Dessuten foreslås det en plikt til å gi nærmere angitt informasjon på forespørsel, både generell informasjon om inkassosaksgangen og kostnader mv. og spesifikk informasjon om den enkelte saken.

Forslaget er begrunnet slik i punkt 8.2.2 i arbeidsgruppens rapport:

«Etter arbeidsgruppens syn kan disse forslagene bidra til å senke terskelen for at skyldnere tar kontakt med inkassoforetaket, og gjøre inkassoforetaket oppmerksom på hva som må kunne forventes i oppfølgingen av skyldnerhenvendelser. […] Det er en vanlig påstand at skyldnerne ikke gis tilstrekkelig informasjon om kravene, herunder kravsspesifikasjon, gjenstående beløp, dekningsrekkefølge som er lagt til grunn mv. Dersom inkassoforetaket ikke gir slik informasjon, vil det være vanskelig for skyldneren å kontrollere hvordan innbetalinger er behandlet.»

Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste begrensningene for hvilke dager og tidspunkter skyldneren kan kontaktes, som følger av praksis fra Finansklagenemnda Inkasso, og som Finanstilsynet har innrettet sin tilsynsvirksomhet etter. Arbeidsgruppen foreslår at begrensningene også skal gjelde for elektroniske henvendelser, slik at skyldneren ikke får SMS-er og e-poster mv. sent på kvelden og nattestid, på lørdag kveld og på offentlige fridager.

Arbeidsgruppen foreslår også å lovfeste det gjeldende kravet om at skyldneren skal varsles før han eller hun kan bli oppsøkt av inkassoforetaket. Samtidig foreslås det at det i varselet skal opplyses om hvordan skyldneren kan betale kravet for å hindre at han eller hun blir oppsøkt. Det siste følger ikke av gjeldende rett.

Videre foreslås det en plikt til å veilede skyldneren om håndtering av betalingsvanskeligheter. Arbeidsgruppen uttaler at den «antar veiledningsplikten vil kunne være praktisk nyttig for skyldnerne og bidra til en bedre dialog mellom skyldnerne og inkassoforetaket, selv om veiledningsplikten ikke kan være omfattende».

Arbeidsgruppen foreslår ikke å gi regler i lov og forskrift som angir hvor hyppig og i hvilket omfang skyldnere skal kunne kontaktes per telefon, og begrunner dette slik:

«Bakgrunnen er at skyldnere og media i senere tid har påpekt at skyldnere i enkelte tilfeller er oppringt et svært stort antall ganger innenfor et relativt kort tidsrom. I stor grad skyldes dette at inkassoforetakene har begynt å bruke automatiske oppringingssystemer. Inkassoforetakenes saksbehandlingssystemer er innrettet på ulike måter. Enkelte saksbehandlingssystemer er skyldnerbasert, det vil si at alle opplysninger og inkassosaker for den enkelte skyldneren registreres under skyldneren. I skyldnerbaserte saksbehandlingssystemer vil automatiske oppringingssystemer kunne være innrettet slik at saksbehandleren kan ta opp alle skyldnerens saker hos inkassoforetaket. Andre saksbehandlingssystemer er saksbasert, slik at opplysningene bare er registrert under den enkelte saken. I saksbaserte saksbehandlingssystemer gjelder hver telefonsamtale enkeltsaker, og det automatiske oppringingssystemet vil ringe for hver enkelt sak, samtidig som saksbehandlerne heller ikke har kunnskap om skyldnerens øvrige saker. Automatiske oppringingssystemer kan derfor ringe én enkelt skyldner flere ganger etter hverandre i alle sakene hos inkassoforetaket. Spesielt vil dette være et problem dersom skyldneren ikke svarer og oppringingssystemet fortsetter å forsøke å oppnå kontakt. En annen sak er at inkassoforetaket – uavhengig av om inkassosystemet er skyldnerbasert eller saksbasert – kan ha opprettet tilgangssperrer av personvernhensyn. Tilgangssperrene vil kunne innebære at saksbehandlerne ikke har innsyn i andre av skyldnerens saker enn den som den aktuelle henvendelsen gjelder.

Arbeidsgruppen foreslår ikke å gi regler om øvre grenser for antall henvendelser i lov eller forskrift. Bakgrunnen er særlig at det synes vanskelig å fastsette grensene, og at arbeidsgruppen antar at problemet med uforholdsmessig mange automatiske oppring heller kan løses på andre måter. Dersom det skulle vært gitt øvre grenser, måtte det trolig vært gitt for den enkelte skyldneren totalt sett uavhengig av antall saker. Samtidig måtte grensene ikke hindre at alle inkassoforetakets fordringshavere ble ivaretatt. Hvor mange oppring hver skyldner opplever som akseptabelt, vil dessuten være subjektivt, både ut fra holdninger og livssituasjon. En annen sak er at øvre grenser for antall oppring vil kunne føre til at fordringshavere krevde at inkassoforetaket ringte maksimalt antall tillatte ganger, og at grensene i så fall kunne virke mot sin hensikt. Slik arbeidsgruppen ser det, vil imidlertid god inkassoskikk og de foreslåtte reglene om skyldnere i en særlig vanskelig situasjon begrense antallet oppring […]. Arbeidsgruppen viser særlig til at det etter inkassoloven § 8 er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk eller urimelig ulempe, og dette er foreslått videreført […]. I lovforslaget […] foreslås det også som nevnt at kommunikasjon med skyldnere skal være høflig, og et svært stort antall oppring vil kunne være i strid med denne bestemmelsen. Videre antar arbeidsgruppen at skyldnere som opplever telefonkontakt med inkassoforetaket som særlig vanskelig, vil kunne la seg representere av en fullmektig, og arbeidsgruppen foreslår […] at inkassoforetakene skal henvende seg til fullmektigen i stedet for skyldneren. Det vil også være aktuelt å trekke opp nærmere retningslinjer gjennom nemnds- og tilsynspraksis framover, eller at det gis en bransjenorm. Slik regulering vil være mer dynamisk og tilpasset inkassoforetakenes tekniske løsninger.»

Bestemmelsen i gjeldende lov § 3 a om elektronisk kommunikasjon er av arbeidsgruppen foreslått videreført uten innholdsmessige endringer.

11.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som har uttalt seg særskilt om kommunikasjon med skyldnerne, synes i hovedsak å støtte arbeidsgruppens forslag. Blant annet viser Forbrukerrådet og Jussbuss til at forslagene springer ut av reelle behov, og begge disse høringsinstansene argumenterer for at bedre kommunikasjon kan føre til raskere betaling. Forbrukerrådet uttaler:

«Arbeidsgruppens beskrivelse av omfattende klager på inkassoforetakenes kommunikasjon underbygger behovet for et tydeligere regelverk. Det er bekymringsverdig at det synes å være vanlig at skyldnerne ikke gis tilstrekkelig informasjon om kravene som skal betales. Det bør ikke forundre noen at skyldnere er skeptiske til å betale krav de ikke forstår.

[…]

Forbrukerrådet er tilfreds med at arbeidsgruppen presiserer at kommunikasjonen skal være høflig, etterrettelig, forståelig og i rimelig utstrekning tilpasset skyldneren, selv om dette i utgangspunktet fremstår som en selvfølgelighet for konsesjonsbelagte virksomheter. At dette i det hele tatt er nødvendig å lovfeste, indikerer at en del inkassoselskaper har et forbedringspotensial både på system- og personalopplæringssiden.»

Jussbuss uttaler:

«I forslagets § 35 foreslås det å lovfeste plikter for inkassator i kommunikasjon med skyldnere. Vi stiller oss positive til forslaget.

Jussbuss erfarer at mange inkassosaker kunne blitt løst på et tidligere stadium dersom dialogen og informasjonsutvekslingen med skyldner hadde vært bedre.

[…]

I bestemmelsens andre og tredje ledd foreslås det flere plikter for inkassoselskapene i dialog med skyldner, herunder at det på skyldners forespørsel skal gis ut generell informasjon. Vi mener en slik plikt er viktig, da vi i mange tilfeller erfarer at våre klienter ikke alltid får klare svar på etterspurt informasjon i dialog med inkassoselskapene. Hvis det skal bli noen realitet i disse pliktene, fordrer det at inkassoselskapene har en god førstelinjetjeneste, og at skyldner blir gitt tydelig informasjon om hvor de skal ta kontakt for å få nødvendig informasjon.»

Også Fylkesmannen i Oslo og Viken (nå: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) er inne på det samme når høringsinstansen uttaler at det å lovfeste en plikt til å ivareta skyldneren i inndrivingsprosessen kan bidra til at flere pengekrav lettere blir gjort opp. Fylkesmannen viser også til at bedre dialog kan bidra til at inndrivingsprosessen går raskere.

Gatejuristnettverket ser «særlig positivt» på arbeidsgruppens presisering av at kommunikasjon i rimelig utstrekning skal søkes tilpasset skyldneren. Departementet oppfatter dessuten at ADHD Norges og Økonomiske rådgivere i Follos redegjørelser som er gjengitt i punkt 10.3, både gjelder tilpasninger i inndrivingen generelt og arbeidsgruppens forslag om at kommunikasjonen med skyldnerne i rimelig utstrekning skal være tilpasset skyldneren.

Høringsinstansene har samtidig forslag både til endringer fra arbeidsgruppens forslag og til nye regler.

Jussbuss fremhever betydningen av forslaget om å lovfeste at kommunikasjonen skal være forståelig og i rimelig utstrekning tilpasset skyldneren, og tar samtidig til orde for å se hen til skyldnerens behov i valg av kommunikasjonsmiddel:

«I forslagets første ledd følger det at kommunikasjonen skal være forståelig og i rimelig utstrekning tilpasset skyldneren. Vi mener dette er et viktig punkt, som inkassobransjen i større grad må etterleve. I en digital verden er det lett at mye av dialogen går over på nye plattformer og erstatter muntlig kommunikasjon med skyldner. Det er sentralt at man ser hen til skyldners behov i valg av kommunikasjonsmiddel, da dette vil kunne medføre at inkassosaker løses på et tidligere tidspunkt. At inkassator eksempelvis velger digitale løsninger ved henvendelser inn til inkassoselskapet, eller muntlig korrespondanse ved henvendelser til skyldner, vil kunne være et godt middel. Det må likevel i tilfelle muntlig korrespondanse eksistere betryggende måter å dokumentere kontakten, herunder hvilke eventuelle punkter det er oppnådd enighet om.»

Videre tar Jussbuss til orde for at henvendelser skal besvares «snarest mulig»:

«I forslagets § 35 første ledd annet punktum følger det at henvendelser fra skyldneren skal besvares innen ‘rimelig tid’, av hensyn til spørsmålets art og skyldners behov for svar.

Formuleringen ‘rimelig tid’ er en konkret og skjønnsmessig vurdering, og åpner for ulikeartet praksis fra inkassoselskap til inkassoselskap, og gir skyldner dårlig grunnlag for å påberope seg fristoversittelse.

Vi erfarer at korrespondanse med inkassoselskapene ofte er treg, og at det er vanskelig å komme i kontakt med saksbehandlere som kan gi etterspurt informasjon. Henvendelser må ofte purres gjentatte ganger, og det oppleves ofte usikkert om inkassoselskapet i det hele tatt har mottatt skyldners henvendelse. Det bør i alle tilfeller være et minimumskrav om at skyldner skal bli informert om at henvendelsen er mottatt og vil bli besvart så raskt som mulig.

Tidsperspektivet kan ofte være av stor økonomisk og annen betydning for skylder. Jussbuss foreslår derfor endring av ordlyden til ‘snarest mulig’. Dette vil gi inkassoselskapene en tydeligere plikt til å besvare skyldners henvendelser på et tidligere stadium.»

Jussbuss tar også til orde for at inkassoforetak må kunne forelegge avtalegrunnlaget for betalingsforpliktelsen på forespørsel, eller i det minste henvise skyldneren direkte til en representant hos fordringshaveren som kan gi ut disse opplysningene:

«Inkassoselskapene må videre kunne gi ut grunnlaget for betalingsforpliktelsen overfor skyldner. Jussbuss opplever til stadighet klienter som tar kontakt med oss på bakgrunn av at de har mottatt inkassokrav de ikke kjenner grunnlaget for. I kontakt med inkassoselskapet blir de henvist til fordringshaver som igjen sender dem tilbake til inkassator. Ved inndrivelse av krav må inkassator både kjenne til, og ved etterspørsel kunne forelegge skyldneren, avtalegrunnlaget for betalingsforpliktelsen. I det minste må inkassator kunne henvise skyldner direkte til en representant for fordringshaver som kan gi ut disse opplysningene. Skal skyldner kunne komme med innsigelser til kravet, er en slik plikt av vesentlig betydning. Dette særlig da skyldner etter forslagets § 37 annet ledd vil kunne måtte betale gebyret før innsigelse mot kravet ble fremsatt i tilfelle dette ‘burde’ vært fremsatt tidligere.»

Når det gjelder spørsmålet om det er hensiktsmessig å lovfeste regler om hvor hyppig inkassoforetak skal kunne kontakte skyldnere, støtter Forbrukerrådet at nærmere retningslinjer trekkes opp gjennom nemnds- eller tilsynspraksis:

«Arbeidsgruppen har vurdert å foreslå regler for hvor hyppig og i hvilket omfang skyldnere skal kunne kontaktes pr. telefon. Bakgrunnen er at enkelte skyldnere blir oppringt svært hyppig, og at dette i stor grad skyldes innføring av automatiske oppringningssystemer.

Arbeidsgruppen lar være å innføre slike regler fordi det er vanskelig å fastsette grenser, tekniske begrensninger hos inkassoselskapene og at det er andre måter å løse problemet på. Forbrukerrådet er ikke overbevist om at de andre måtene som foreslås, vil være tilstrekkelige, men forstår at det kan være uhensiktsmessig å lage for deskriptive forskrifter. Arbeidsgruppen ser det som aktuelt å trekke opp nærmere retningslinjer gjennom nemds- eller tilsynspraksis fremover. Forbrukerrådet støtter dette og mener at dette arbeidet kan påbegynnes og innføres i forkant av loven.»

Gjeldsoffer-Alliansen tar til orde for å fastsette tak i inkassoforskriften på én telefonhenvendelse per dag og ett brev i uken:

«Inkassobransjen må naturligvis ha anledning til å kontakte skyldnere skriftlig og på telefon, når gjeld ikke blir gjort opp. Imidlertid opplever alt for mange at disse henvendelsene går over til å bli utilbørlig press eller nærmest trakassering. Dette må stoppes.

Vi kan ta for oss følgende scenario:

• Inkassobyrået er kontaktet av kommunal rådgiver, og fått presentert skyldnerens økonomiske situasjon, med grundig dokumentasjon. Skyldner er i en fast og forutsigbar situasjon, f.eks. uføretrygdet eller pensjonist. Det er dokumentert at vedkommende er fullstendig avskåret fra å øke sin inntekt i fremtiden.

• Denne dokumentasjon viser at det etter avsetning til livsopphold og boutgift ikke er overskudd til å betjene gjeld.

• Likevel fortsetter inkassobransjen pågangen med brev, telefoner og oppsøk i hjemmet.

GOA foreslår at det må inn i forskriften at en telefonhenvendelse pr. dag er nok!

Ett brev i uken er nok!»

Gjeldsoffer-Alliansen tar også til orde for forbud mot å ringe skyldnere på arbeidsplassen og mot å ringe til foreldre eller andre familiemedlemmer «for å be/tvinge dem til å påvirke skyldner til å betale».

Forbrukerrådet støtter arbeidsgruppens forslag til lovfesting av tidspunkt for når inkassoforetak kan ringe skyldnere, som følger av nemnds- og tilsynspraksis. Gjeldsoffer-Alliansen uttaler at organisasjonen hører om telefoner til andre tider på døgnet eller i helgen, og tar til orde for innføring av kraftige, effektive og avskrekkende sanksjonsmidler.

Gjeldsoffer-Alliansen tar til orde for å forby at skyldnere blir oppsøkt i hjemmet eller på arbeidsplassen:

«Ledelsen i inkassobyråene har ingen kontroll med oppførselen til disse ‘oppsøkerne’. GOA har fått mange henvendelser fra våre medlemmer, hvor det beskrives den reneste bølleopptreden. Noen har fortalt om tilfeller der Lindorff har kommet på døren og forlangt bilen utlevert. Mange skyldnere avslår utlevering, da de har innsigelser mot kravet. Da truer som regel oppsøkerne med myndighetene, men bruker betegnelsen politiet, ikke namsmannen.

Dette gjør de tydeligvis for å skape unødvendig frykt hos skyldnerne.

Fysisk innkreving av løsøre må overlates til namsmannen!

Ved et tilfelle kunne en skyldner fortelle om en oppsøker fra et inkassobyrå som kjørte bilen sin helt inn til døren hans, han bodde i første etasje. Da vedkommende kom hjem, slapp han ikke inn i sitt eget hjem, før han hadde skrevet under på et gjeldsbrev. GOA stiller seg svært skeptisk til å skrive under på noe som man ikke får satt seg inn i. Det kan være urettmessige eller foreldede krav.

Bransjen selv hevder at oppsøk blir varslet på forhånd, dette er imidlertid vanskelig å kontrollere. GOA har fått mange meldinger om slike oppsøk, uten forvarsel, der forklaringen fra inkassobransjen er: ‘Brevet må være kommet bort i posten’.»

Også Forbrukerrådet mener at oppsøkende virksomhet oppfattes som svært belastende:

«Vi merker oss imidlertid at oppsøkende virksomhet mot skyldnere med betalingsvansker både kan oppfattes som svært belastende og bidra til at de kravene som blir mest aggressivt inndrevet, blir betalt på bekostning av andre og mer hensynsfulle fordringshavere. Vi formoder at de svært høye salærene for store krav bidrar til å finansiere denne både kostnadskrevende og aggressive formen for innkreving.

I et samfunnsperspektiv fremstår det som et nullsumspill der det eneste som oppnås er at noen kreditorer får betalt på bekostning av andre. Det forklarer også hvorfor bransjen mener at store krav er dyrere å inndrive enn små.

Forbrukerrådet mener imidlertid det både vil være mer skånsomt overfor skyldneren og mer rettferdig overfor andre kreditorer at veien mot rettslig inkasso hadde vært mindre belastende. Et betydelig kutt i inkassosalærene til finske nivåer hadde tvunget fordringshaveren til å selv ta regningen for aggressive inndrivingsmetoder. Hvis skyldneren med lav betalingsevne uansett ender opp hos namsmannen med andre krav, virker det lite hensiktsmessig at vedkommende i tillegg skal betale for at innkrevere oppsøker bolig eller arbeidsplass.

[…]

Forbrukerrådet støtter at det innføres krav til varsling forut for oppsøk, og at varselet opplyser om hvordan skyldneren kan hindre oppsøket.»

Regelrådet skriver at nyere metoder for å effektivisere inndrivingsarbeidet, som for eksempel e-faktura og SMS-varsling, burde vært vurdert av arbeidsgruppen.

En privatperson har synspunkter på forslaget til bestemmelse om elektronisk kommunikasjon og foreslår at det skal være et krav om å benytte elektronisk kommunikasjon, og ikke bare sende brev. Det foreslås eksempelvis at kravbrev fra inkassoforetak skal sendes via Altinn og Digipost. Denne personen foreslår også at de samme opplysningene som hovedregel bør benyttes ved inndrivingen av kravet som ved registreringen av kundeforholdet, der hvor kundeforholdet og kravet oppsto elektronisk:

«Denne bestemmelsen bør omarbeides. Det er i dag fullt mulig å gjennomføre hele inkassoprosessen herunder å begjære utlegg og avholde utleggsforretning uten at skyldner har fått en eneste telefon, SMS eller epost – det er et faktum. Dette står i skarp kontrast til hvordan folk betaler regninger og kommuniserer i dag, og det bryter også med hvordan kundeforholdet og kravet oppsto, som veldig ofte er utelukkende via internett og elektronisk kommunikasjon.

Det er også stor forskjell i hvordan og hvor hyppig den enkelte aktør kommuniserer. Dette har endret seg vesentlig siden 1989, noe som medfører at aktører som kun forholder seg til minimumskravene og brevpost fort blir ‘overdøvd’ av Klarna og andre som varsler langt hyppigere enn lovens minimumskrav. Det ligger en latent interessekonflikt og økonomisk egeninteresse i å ha lov til ‘å gå under radaren’ på denne måten. Særlig fordi brevpost skal ha nøytral konvolutt og lett lar seg forveksle for eksempel med gjenpartsbrev om at det er foretatt en kredittvurdering, fakturaer, kontoutskrifter, renteendringer, nye lånetilbud, purringer og annet som er av mindre betydning relatert til samme kundeforhold. Noen bruker callsenter det er bra, men det er kanskje mer informativt – og mindre forstyrrende – å sende en SMS eller epost med hva saken konkret gjelder, enn å ringe fra ukjente nummer og ikke legge igjen beskjed.

Det burde være et krav om å benytte elektronisk kommunikasjon der dette er tilgjengelig og ikke valgfritt […]. Ved å lovfeste at inkassovarsler også skal sendes via for eksempel Altinn eller Digipost, oppnår man reell teknologinøytralitet, samt at saker som er mer alvorlige for skyldner, skiller seg ut fra papirmengden av fakturaer og purringer som fyller postkassen, spesielt for saker i løpende gjeldsforhold/kreditt.»

Også Økonomiske rådgivere i Follo har merknader om bruk av ulike kommunikasjonsformer:

«Vi ønsker å sette søkelyset på hvordan skyldner mottar betalingsvarsel. Fakturaer kommer i mange kanaler: eFaktura, avtalegiro, posten, e-post, sms og Digipost. Vi erfarer at mange sliter med å holde oversikt. Postgangen tar ofte en uke. Dette betyr at det i vurderingen av innfordringsløsninger, tidsfrister og gebyrer må tas hensyn til de skyldnere som har store gjeldsproblemer og sliter med å holde tritt med løpende fakturaer samtidig som de får mye post og pågang på gjeld de ikke klarer å betjene.»

11.4 Direktiv (EU) 2021/2167

I direktivet er det gitt regler om kommunikasjon i artikkel 10 nr. 1 bokstav b og d. Det følger av den førstnevnte bestemmelsen at kredittkjøpere og kredittjenestevirksomheter skal gi opplysninger til låntakerne som ikke er villedende, uklare eller falske. Tilsvarende følger det av bokstav d at kommunikasjonen med låntakerne skal foregå på en måte som ikke utgjør sjikane, tvang eller utilbørlig påvirkning. Bestemmelsene i bokstav a og bokstav c er også av relevans ved at det oppstilles en plikt til henholdsvis å handle i god tro, redelig og profesjonelt, og å respektere og beskytte låntakeres personopplysninger og privatliv.

Etter direktivets artikkel 5 nr. 1 bokstav f skal det være et vilkår for bevilling at søkeren «anvender en passende politik til sikring af, at regler om beskyttelse overholdes, og af, at låntagerne behandles på en fair og omhyggelig måde, herunder under hensyntagen til deres finansielle situation og behovet for henvisning til gældsrådgivning eller sociale tjenesteydere, hvis der er adgang til sådanne».

I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 15. november 2024 antas det i punkt 1 at arbeidsgruppens lovforslag §§ 32 til 35 i hovedsak tilfredsstiller kravene etter direktivets artikkel 10 nr. 1, og departementet ser ikke grunn til å høre dette særskilt. Det er imidlertid foreslått regler om rutiner i høringsnotatets lovforslag § 14 første ledd, se også punkt 8 i proposisjonen her.

11.5 Departementets vurderinger

11.5.1 Innledning

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om at det i loven stilles bestemte krav til hvordan kommunikasjonen med skyldneren skal foregå. Forslaget har gjennomgående fått god støtte av høringsinstansene. Ingen høringsinstanser har gått mot forslaget, men noen har på enkelte punkter foreslått regler som ytterligere styrker skyldnernes stilling. Departementet foreslår enkelte innholdsmessige endringer sammenlignet med arbeidsgruppens forslag og foreslår også en noe annen struktur og paragrafinndeling.

Forslaget viderefører i stor grad gjeldende rett, men vil gjøre reglene lettere tilgjengelige og trolig føre til bedre etterlevelse. På noen punkter går forslaget også lenger enn gjeldende rett. Slik departementet ser det, er det viktig både å lovfeste regler som allerede følger av forarbeidsuttalelser og praksis, og som trolig stort sett følges opp, og å gi nye regler ut fra aktuelle behov nå. Departementet foreslår dessuten en forskriftshjemmel slik at det skal være enklere å gi nye regler om kommunikasjon ved fremtidige behov for det.

Uttalelsene fra forarbeidene til den gjeldende inkassoloven om kommunikasjon, som er gjengitt i punkt 11.1, angir negative plikter, om hvordan kommunikasjonen ikke skal være, mens forslaget til lovparagraf for en stor del angir positive plikter, om hvordan kommunikasjonen skal være. For de av reglene som følger opp gjeldende rett, vil rettskildene som er relevante i dag, for eksempel forarbeidene til den gjeldende inkassoloven og praksis, fortsatt være relevante.

Slik departementet ser det, er kommunikasjon med skyldnerne i kjernen av inndrivingen. Reglene om kommunikasjon handler om skyldnerens integritet – at skyldneren skal behandles med respekt, høres og gis mulighet til å ivareta sin sak og egne interesser. Mange skyldnere er i en vanskelig situasjon, og inndrivingen bør ikke unødig gjøre situasjonen vanskeligere. Som det er tatt til orde for av enkelte av høringsinstansene, vil samtidig en bedre dialog med skyldnerne kunne føre til raskere betaling. Både arbeidsgruppen og uttalelser fra høringsinstansene indikerer at det er behov for forbedring av kommunikasjonen. Departementet har ikke grunnlag for å vurdere hvordan kommunikasjonen er nå, men det er heller ikke nødvendig for innholdet i lovforslaget.

11.5.2 Krav om at kommunikasjonen med skyldnerne skal være høflig, etterrettelig, forståelig, diskré og i rimelig utstrekning tilpasset skyldneren

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag til presisering av at kommunikasjonen med skyldneren skal være høflig, etterrettelig, forståelig og i rimelig utstrekning tilpasset skyldneren, se lovforslaget § 15 første ledd og merknaden til denne bestemmelsen. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget.

Departementet foreslår samtidig å legge til «diskré» i oppramsingen. Som det fremgår av sitatet om oppsiktsvekkende innkreving fra forarbeidene til den gjeldende inkassoloven i punkt 11.1, plikter inkassatoren i rimelig utstrekning å ta hensyn til skyldnerens behov for diskresjon. Departementet antar at også fordringshavere plikter å opptre diskré etter gjeldende rett, siden plikten til å følge god inkassoskikk også gjelder ved egeninkasso. Inkassolovens regler om taushetsplikt gjelder ikke ved ordinær egeninkasso, og kravet til diskresjon vil derfor ha større selvstendig betydning ved ordinær egeninkasso enn ved inkassoforetaks inndriving. Det kan anføres at et krav om diskresjon allerede følger av kravene til at kommunikasjonen skal være høflig og etterrettelig, av kravet til god inkassoskikk og, for inkassoforetakenes ansatte, til dels av taushetsplikten. Etter departementets syn er kravet om diskresjon likevel av så stor betydning for skyldneren at det kan være hensiktsmessig at det kommer direkte til uttrykk i loven. Ved tolkningen av kravet til diskresjon vil forarbeidsuttalelsene om oppsiktsvekkende innkreving være et utgangspunkt, men det er samtidig naturlig å tolke kravet i lys av at inndrivingen har endret seg, og fortsatt kommer til å endre seg.

Departementet antar at det tilsvarende er naturlig å ta utgangspunkt i de siterte forarbeidsuttalelsene om villedende uttalelser og praksis om dette ved tolkningen av kravet om at kommunikasjonen skal være etterrettelig. Uttalelsene om salg av inkassobrev kan etter omstendighetene også være relevante ved tolkningen av denne regelen. Riktignok er salg av inkassobrev, slik det er beskrevet i forarbeidene, i dag neppe noen aktuell problemstilling, men de samme synspunktene må kunne legges til grunn hvis en fordringshaver på andre måter gir inntrykk av at saken er oversendt til et inkassoforetak. Uttalelsene i forarbeidene om å true med anmeldelse kan etter omstendighetene være relevante både for kravet om at kommunikasjonen skal være høflig, og kravet om at den skal være etterrettelig. Videre vil det være lite etterrettelig dersom det gis usaklige eller ukorrekte opplysninger om konsekvenser i form av betalingsanmerkning, og det vil være uhøflig om opplysninger om betalingsanmerkning får karakter av urimelig press. Krenkende uttalelser som beskrevet i forarbeidsuttalelsene vil også være uhøflige og ofte lite etterrettelige.

Når det gjelder varsler om rettslige skritt, antar departementet det er grunn til å være mer tilbakeholden enn det de siterte forarbeidsuttalelsene angir. Etter departementets syn kan kravet til at kommunikasjonen skal være etterrettelig, tilsi at varsel om rettslige skritt ikke sendes før det faktisk er aktuelt. Departementet viser i den forbindelsen til at kravet til etterrettelig kommunikasjon, i hvert fall innen virkeområdet til direktiv (EU) 2021/2167, må tolkes i lys av bestemmelsene i direktivets artikkel 10 nr. 1 som er gjengitt i punkt 11.4. Departementet viser for øvrig til at reglene i den gjeldende inkassoloven om varsel om rettslig inndriving ikke foreslås videreført i proposisjonen her, se punkt 12.5.3.

Departementet antar ellers i utgangspunktet at de gjengitte forarbeidsuttalelsene gir uttrykk for gjeldende rett. Kravene i lovforslaget § 15 første ledd er imidlertid ikke begrenset til eksemplene der. Gjeldende praksis er relevant, og det vil være grunn til å gi reglene anvendelse på nye inndrivingsmåter og kommunikasjonsformer i tråd med at inndrivingen og samfunnets normer endrer seg.

Et eksempel som ikke er nevnt i forarbeidene til den gjeldende loven, er at en fordringshaver truer med inkasso i stedet for å håndtere innsigelser. Forutsatt at innsigelsene ikke er åpenbart grunnløse, vil dette kunne stride mot kravet om at kommunikasjonen skal være høflig, og kravet om etterrettelighet. I det at kommunikasjonen skal være etterrettelig, hører for øvrig også det at fordringshavere og inkassoforetak skal holde avtaler som er inngått med skyldnerne. For eksempel må inndrivingen i utgangspunktet stanses når det inngås avtale om betalingsutsettelse.

Departementet vil understreke at de formene for kommunikasjon som er nevnt her, kan være i strid også med andre regler. For eksempel vil slik kommunikasjon være i strid med det alminnelige kravet om god inkassoskikk, og ofte også presiseringene av dette kravet i lovforslaget § 14 første ledd andre punktum og andre ledd.

For ordens skyld vil departementet nevne at uttalelser i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) merknaden til § 8 (på side 111 og 112) om trusler om å gjøre forhold kjent for utenforstående, samt punkt 5.7.9.2 om underretning til ektefelle om inkasso, ikke synes å gi et dekkende bilde av gjeldende rett. Slik departementet ser det, er det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til taushetsplikten i vurderingen.

Departementet legger til grunn at det som det klare utgangspunktet vil være i strid med taushetsplikten for inkassoforetakenes ansatte om disse ringer til foreldre eller andre familiemedlemmer for at de skal påvirke skyldneren til å betale. Slike telefonhenvendelser vil også være i strid med det foreslåtte kravet om at kommunikasjonen skal være diskré, og de mer generelle reglene om god inkassoskikk og krav til hensynsfull inndriving. Det er derfor vanskelig å se behov for et eget forbud, slik Gjeldsoffer-Alliansen tar til orde for. For mindreårige skyldnere foreslås det egne regler i lovforslaget § 29, men departementet antar det ikke er denne skyldnergruppen organisasjonen sikter til. Departementet ser heller ikke grunn til å foreslå et eget forbud mot å ringe skyldnere på arbeidsplassen. Også her vil vanlige regler om taushetsplikt, diskresjon og god inkassoskikk gjelde.

Jussbuss har i sin høringsuttalelse uttalt at det er sentralt at man ser hen til skyldnerens behov i valg av kommunikasjonsmiddel, og at det i tilfelle muntlig kommunikasjon må finnes betryggende måter å dokumentere kontakten på, herunder hvilke eventuelle punkter det er oppnådd enighet om. Kravet om at kommunikasjonen i rimelig utstrekning skal være tilpasset skyldneren, vil være relevant for spørsmålet om kommunikasjonsform. Arbeidsgruppen har i merknaden til sitt lovforslag uttalt at både generell informasjon og opplysninger om den enkelte saken bør gis i en form som er tilpasset skyldnerens forespørsel og behov. Ringer skyldneren og spør om hva kravet gjelder, bør svar gis muntlig. Ber skyldneren i et brev om alle opplysningene, bør svar gis skriftlig. Slik departementet ser det, ligger det i kravet om skyldnertilpasset kommunikasjon at man ved valget av kommunikasjonsform innen rimelighetens grenser skal ta hensyn til skyldnerens ønsker og behov. Ved svar på henvendelser fra skyldneren bør man som utgangspunkt se hen til hvilket kommunikasjonsmiddel skyldneren har valgt å benytte, slik at henvendelsen besvares på samme måte. I noen tilfeller vil imidlertid omstendighetene kunne tilsi at fordringshaveren eller inkassoforetaket velger en annen kommunikasjonsform enn den skyldneren har valgt. For eksempel kan hensynet til at skyldneren skal få med seg detaljert informasjon, tilsi at denne informasjonen gis skriftlig. Det samme kan være tilfellet ved viktige avgjørelser i saken, for eksempel om at et stort krav er frafalt. På den andre siden vil det noen ganger kunne være hensiktsmessig å svare muntlig på et brev. Dette kan blant annet være tilfellet hvis saken haster eller det er spørsmål som med fordel kan avklares i en muntlig samtale med skyldneren. Hensynet til en effektiv saksbehandling kan også spille inn, men skyldnerens behov må likevel ivaretas.

Kravet om at kommunikasjonen i rimelig utstrekning skal være tilpasset skyldneren, gjelder generelt. Bestemmelsen må likevel ses i sammenheng med kravet i § 14 tredje ledd om at inndrivingen i rimelig utstrekning skal tilpasses skyldnere i en særlig vanskelig situasjon. Dette innebærer at det for disse skyldnerne vil gjelde strengere krav til tilpasning av kommunikasjonen.

Til Jussbuss’ anførsel om at det ved muntlig korrespondanse må eksistere betryggende måter å dokumentere kontakten, viser departementet til lovforslaget § 36 første ledd bokstav a, der det er foreslått at inkassoforetaket i forbindelse med utførelsen av inkassooppdragene skal dokumentere kommunikasjon med fordringshavere og skyldnere. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 24. I lovforslaget § 16 fjerde ledd foreslås det dessuten at ved inngåelse av avtale om betalingsutsettelse eller avdragsbetaling skal skyldneren gis skriftlige opplysninger om nye forfallstidspunkt og hvilket beløp som skal betales ved det enkelte forfallet. Departementet antar at dette er en sakstype hvor det er særlig praktisk å få skriftliggjort hva som er avtalt.

Når det gjelder bruk av ulike språk, vises det til merknaden til § 15 første ledd.

Som det fremgår av punkt 11.4, stiller direktiv (EU) 2021/2167 krav til hvordan kommunikasjonen skal foregå. Departementet legger til grunn at artikkel 10 nr. 1 bokstav b om at opplysninger til låntakerne ikke skal være villedende, uklare eller falske, dekkes av kravene i § 15 første ledd i lovforslaget om at kommunikasjonen med skyldneren skal være «etterrettelig» og «forståelig» og av god inkassoskikk etter § 14. Bokstav d om at kommunikasjonen skal foregå på en måte som ikke utgjør sjikane, tvang eller utilbørlig påvirkning, dekkes av kravet i § 15 første ledd om at kommunikasjonen skal være «høflig» og «etterrettelig», og også av kravene til god inkassoskikk som følger av § 14. Plikten etter bokstav c til å respektere og beskytte låntakeres personopplysninger og privatliv dekkes av «diskré» i § 15 første ledd og av god inkassoskikk-reglene i § 14, reglene om taushetsplikt i § 37 og personopplysningsloven. Når det gjelder bokstav a om plikt til å handle «i god tro, redelig og profesjonelt», vil «god tro» og «redelig» dekkes av kravet om å kommunisere «etterrettelig» og av god inkassoskikk. Krav om å opptre profesjonelt hører under god inkassoskikk, men også de ulike konkrete reglene som foreslås om kommunikasjon med skyldnerne, er utslag av generelle forventninger til profesjonell opptreden. Når det gjelder direktivets artikkel 5 nr. 1 bokstav f om krav til rutiner, vises det til lovforslaget § 33 første ledd om rutiner (se særlig tredje punktum bokstav b) og § 7 første ledd bokstav h om bevilling. Se også punkt 8.

11.5.3 Hvor ofte og når skal inkassoforetaket kunne henvende seg til skyldneren?

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag til regler for når inkassoforetaket kan henvende seg til skyldneren elektronisk eller muntlig. Ingen høringsinstanser har gått imot forslagene eller foreslått andre regler. Tidsrommene er de samme som tidsrommene for når inkassoforetak kan ringe skyldnere, ifølge nemnds- og tilsynspraksis. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at de samme begrensningene bør gjelde også for elektroniske henvendelser, for eksempel per e-post og SMS. Forslaget til regler om når inkassoforetak kan henvende seg til skyldneren elektronisk eller muntlig, er kommentert nærmere i merknaden til lovforslaget § 15 andre ledd.

Departementet foreslår at reglene bare skal gjelde for inkassoforetak. Dette er i samsvar med gjeldende praksis og arbeidsgruppens omtale i rapportens punkt 8.2.2. Ifølge ordlyden i arbeidsgruppens lovforslag er reglene likevel foreslått å gjelde for alle som inndriver forfalte pengekrav. Hensynet til skyldnerne tilsier at reglene gjelder generelt. Departementet antar at det vil være forstyrrende for mange skyldnere for eksempel å få telefonoppringninger eller SMS-er sent på kvelden og om natten, blant annet ved at det forstyrrer søvnen. Når departementet foreslår at reglene bare skal gjelde for inkassoforetak, er det fordi reglene med et generelt virkeområde fremstår vidtgående og til dels lite intuitive. Reglene forbyr alle elektroniske og muntlige henvendelser til skyldnerne utenom de fastsatte tidene, og med et generelt virkeområde ville det for eksempel vært forbudt for frivillige i lag og foreninger å sende purringer per e-post etter kl. 21.00 om kvelden. Departementet antar dessuten at et slikt forbud ville vært ukjent for mange, og at en straffehjemmel kan fremstå som uforholdsmessig, selv om den bare ville gjelde for gjentatte eller grove overtredelser. Departementet vil likevel understreke at de generelle reglene om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnerne i lovforslaget § 14 og § 15 første ledd vil gjelde for alle som inndriver forfalte pengekrav, og kan begrense adgangen til å henvende seg elektronisk eller muntlig til skyldneren sent på kvelden, om natten og i helgene. For store, profesjonelle fordringshavere antar departementet at tidsrammene for inkassoforetak vil gi god veiledning.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er hensiktsmessig å gi regler om øvre grenser for antall henvendelser nå, og viser til arbeidsgruppens begrunnelse for dette. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at reglene i § 14 om god inkassoskikk, om urimelig påtrykk og ulempe og om skyldnere i en særlig vanskelig situasjon mv. innebærer begrensninger for hvor mange ganger og hvor ofte man kan henvende seg til skyldneren, og at det er naturlig at nærmere retningslinjer vil trekkes opp gjennom nemnds- eller tilsynspraksis. Departementet viser i den forbindelsen til at Finanstilsynet i rundskriv 5/2022 «Telefonisk inkassoverksemd», som kom etter arbeidsgruppens rapport, beskriver hva tilsynet legger til grunn som god inkassoskikk ved telefonisk oppfølging av skyldnere som ledd i inndrivingen av forfalte krav. Departementet foreslår imidlertid at det gis en forskriftshjemmel for kommunikasjon med skyldnere, se § 15 sjette ledd i lovforslaget. Dersom man senere skulle komme til at det er behov for å gi regler om øvre grenser for antall henvendelser, kan man eventuelt gjøre det i forskrift.

11.5.4 Adgangen til å oppsøke skyldneren fysisk

Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste gjeldende krav for adgangen til å oppsøke skyldnere, men har ikke vurdert nærmere om det å oppsøke skyldneren i det hele tatt bør være tillatt. Etter hva departementet er kjent med, er det ikke utbredt å oppsøke skyldnere i dag, men det gjøres i enkelte sakstyper, som misligholdte billån eller leasingavtaler. Ved å tilbakelevere bilen frivillig vil skyldneren spare kostnader som han eller hun ellers måtte betalt ved tvangsfullbyrdelse.

Departementet foreslår i lovforslaget § 15 femte ledd at bare inkassoforetak kan oppsøke skyldnere i forbindelse med inndrivingen. Departementet viser til at inkassoforetak er under tilsyn, og legger til grunn at de har høy bevissthet om god inkassoskikk og andre regler og retningslinjer. Fordringshavere som inndriver forfalte pengekrav uten bevilling, omfatter ulike bedrifter, privatpersoner, grupper som driver ulovlig utlånsvirksomhet mv., og departementet antar at seriøsiteten kan variere.

Forbudet mot at fordringshavere som ikke har inkassobevilling, oppsøker skyldnere fysisk, gjelder inndriving av forfalte pengekrav og er ikke til hinder for at de besøker skyldnerne i andre sammenhenger. Forbudet er for eksempel ikke til hinder for at personer eller bedrifter som har leid eller lånt ut gjenstander, henter gjenstandene tilbake, eller til hinder for å kutte strømmen hos skyldneren. Gjelder kravet betaling for en kommunal tjeneste, er ikke forbudet til hinder for at barneverntjenesten eller hjemmetjenesten i kommunen kan besøke skyldneren. Forbudet er selvsagt heller ikke til hinder for at venner eller familiemedlemmer som har penger utestående med hverandre, besøker hverandre som ledd i vanlig sosial kontakt.

Departementet foreslår i samsvar med arbeidsgruppens forslag å videreføre hvilke tidsrom inkassoforetakene kan oppsøke skyldneren. I samsvar med arbeidsgruppens forslag og gjeldende regler foreslår departementet også regler om varsling på forhånd. En endring er likevel at det skal opplyses om at skyldneren kan reservere seg mot å bli oppsøkt fysisk.

I merknaden til § 15 femte ledd er det omtalt ytterligere begrensninger i adgangen til å oppsøke skyldneren fysisk.

11.5.5 Tilgjengelighet på telefon

Departementet foreslår i samsvar med arbeidsgruppens lovforslag at inkassoforetak skal være tilgjengelige for skyldnere på telefon, og at informasjon om telefonnummer og telefontider skal gis i inkassovarsler og betalingsoppfordringer som sendes til skyldneren, og på inkassoforetakets nettsider. Det vises til § 15 tredje ledd i departementets lovforslag. Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om disse forslagene. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at forslagene kan bidra til å senke terskelen for at skyldnere tar kontakt med inkassoforetaket. I merknaden til § 15 tredje ledd har departementet gjengitt arbeidsgruppens merknader om hva kravet til tilgjengelighet innebærer, og departementet slutter seg også til disse.

Krav om tilgjengelighet på telefon kan sies å stå i et visst motsetningsforhold til teknologisk utvikling, med selvbetjeningsløsninger på internett, chatboter, mulighet for å logge seg inn på kundesider mv. Slike løsninger vil kunne være nyttige for mange skyldnere, men det vil også være skyldnere som ut fra personlige forhold eller mer saksspesifikke årsaker har ønske om eller behov for å snakke med en saksbehandler på telefon. Loven bør ivareta hensynet også til disse skyldnerne. Et krav om tilgjengelighet på telefon kan for øvrig ses som et spesifikt utslag av forslaget om at kommunikasjon i rimelig utstrekning skal være tilpasset skyldneren. Departementet vil understreke at det ikke har holdepunkter for at inkassoforetak som har gode selvbetjeningsløsninger på internett, har dårligere tilgjengelighet på telefon nå. Med tanke på skyldnernes generelle behov for å få avklart spørsmålene sine, kan kravet om tilgjengelighet på telefon dessuten være minst like viktig for inkassoforetak som ikke tilbyr selvbetjeningsløsninger på internett.

11.5.6 Elektronisk kommunikasjon

I § 15 fjerde ledd foreslås i samsvar med arbeidsgruppens forslag en bestemmelse som viderefører gjeldende § 3 a i inkassoloven. Den gjeldende bestemmelsen slår som nevnt fast at krav i eller i medhold av loven om at meddelelser til skyldneren skal gis skriftlig, ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom meddelelsen er sendt på en betryggende måte.

Etter departementets syn har innspillet i høringen om at inkassoforetakene skal ha plikt til å kommunisere elektronisk med skyldnerne, i utgangspunktet mye for seg. Det følger av lovforslaget § 14 første ledd andre punktum at inndrivingen skal være forsvarlig og hensynsfull overfor både fordringshaveren og skyldneren, og at begges interesser i rimelig utstrekning skal ivaretas. Særlig for større krav kan det spørres om inkassoforetakene følger opp saken i tilstrekkelig grad dersom inndrivingen begrenses til å sende lovpålagte varsler per post, som skyldneren enten ikke får med seg eller ikke forholder seg til. Først og fremst vil manglende skyldnerkontakt gå ut over fordringshaveren, ved at kravet blir inndrevet senere enn nødvendig. Men manglende skyldnerkontakt kan også gå ut over skyldneren, blant annet ved at det påløper renter og inndrivingskostnader, og at man risikerer tvangsfullbyrdelse og betalingsanmerkning. Elektronisk kommunikasjon er dessuten effektivt, både ved at hver enkelt forsendelse er kostnadseffektiv, og ved at inkassoforetakene ofte lett vil nå skyldneren på denne måten. Tendensen er at inkassoforetakene i stadig større utstrekning går over til elektronisk kommunikasjon, for eksempel gjennom Digipost, eFaktura eller egne portaler hos inkassoforetakene.

Slik departementet ser det, legger imidlertid ikke de gjeldende reglene til rette for å pålegge inkassoforetakene å kommunisere elektronisk med skyldneren. Reglene begrenser adgangen til å kommunisere elektronisk med skyldneren, både ved at visse meddelelser må være sendt på en betryggende måte (jf. inkassoloven § 3 a, som som nevnt foreslås videreført i lovforslaget § 15 fjerde ledd), og ved at hensynet til taushetsplikt og personvern begrenser hvilke kommunikasjonsformer som kan benyttes. Det er ikke angitt hvilke kommunikasjonsformer inkassoforetaket kan benytte. Ved innføringen av kravet om at meddelelser må være sendt på en betryggende måte, ble det i Prop. 6 L (2016–2017) punkt 3.4 vist til behovet for regler som i tilstrekkelig grad gir rom for fleksibilitet. Departementet viste til at området er i rask utvikling, både med hensyn til teknologiske løsninger og den enkeltes forhold til elektronisk kommunikasjon, og at lovendringer om teknologinøytralitet i størst mulig grad bør være generiske og sikre fleksibilitet for nye løsningsalternativer og endringer i risikobildet over tid. I lys av dette vil en generell plikt til å kommunisere elektronisk med skyldneren være uklar med tanke på hvilke kommunikasjonsformer inkassoforetakene kan og skal benytte. I tillegg må det antas at det varierer fra inkassoforetak til inkassoforetak hvilke elektroniske kommunikasjonsformer de har tilgang til. De fleste inkassoforetakene i Norge er små, og tilgang til IT-systemer kan være kostnadskrevende.

Dersom inkassoforetakene skal ha en plikt til å kommunisere elektronisk med skyldnerne, bør det trolig angis hvilke kommunikasjonsformer inkassoforetaket skal forsøke å kontakte skyldneren på, forutsatt at skyldneren er tilgjengelig på disse. Etter departementets syn bør en slik regulering eventuelt gis i forskrift. Departementet viser i den forbindelsen til at hvilke kommunikasjonsformer som er tilgjengelige, anses trygge og rent faktisk brukes, endres over tid. I inkassoloven § 3 a andre punktum er det gitt en hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om hva som kan anses for en betryggende måte å sende elektroniske meddelelser på. Departementet foreslår i lovforslaget § 15 sjette ledd å utvide denne hjemmelen slik at forskriftskompetansen også omfatter regler om plikt til å bruke elektronisk kommunikasjon. I forskriften kan man eventuelt også gi regler om at inkassoforetakene skal være tilgjengelige for elektroniske henvendelser fra skyldneren, og fastsette ytterligere særregler for bruk av elektronisk kommunikasjon. Det kan også vurderes om det bør gis regler for å ivareta skyldnere som ikke ønsker elektronisk kommunikasjon, eller som ikke lenger bruker elektroniske kommunikasjonsplattformer som de tidligere har benyttet seg av.

Forslaget til forskriftshjemmel er kommentert i merknaden til lovforslaget § 15 sjette ledd.

11.5.7 Hvilke opplysninger skal gis?

Departementet følger med enkelte endringer og tilføyelser opp arbeidsgruppens forslag til regler om hvilke opplysninger som skal gis på forespørsel, se lovforslaget § 16 og merknaden til denne paragrafen. Slik departementet ser det, klargjør reglene hvilke opplysninger skyldnere må forventes å få. Reglene kan trolig i en del tilfeller gjøre det enklere å få svar, samtidig som de legger til rette for at fordringshavere og inkassoforetak har rutiner som gjør at de kan svare på spørsmål om disse opplysningene. Slik sett burde reglene være fordelaktige for alle parter.

Departementet legger til grunn at angivelsen av opplysninger som skyldneren skal få på forespørsel, i hovedsak omfatter slike opplysninger som skyldnere typisk etterspør. Departementet vil understreke at reglene ikke kan tolkes motsetningsvis, slik at skyldneren ikke har krav på å få svar på også andre spørsmål. En plikt til å besvare andre typer spørsmål kan følge av reglene om god inkassoskikk og også av annet regelverk (eksempelvis personvernregelverket).

Reglene om hvilke opplysninger som skal gis skyldneren på forespørsel, må ses i sammenheng med reglene om innholdet i inkassovarsler og betalingsoppfordringer. Departementet viser for det første til at det må forventes at opplysninger som gis i inkassovarsler og betalingsoppfordringer, også gis ut på forespørsel. For det andre viser departementet til at inkassovarsler og betalingsoppfordringer både av ressurshensyn og av hensyn til at de ikke skal bli for omfangsrike, bør begrenses til å inneholde slik informasjon som ofte vil være nyttig for skyldnere. Andre opplysninger bør da bare gis hvis skyldneren etterspør dem.

Forslaget viderefører som nevnt i stor utstrekning arbeidsgruppens forslag, men departementet foreslår enkelte endringer og tilføyelser.

Første ledd gjelder generell informasjon som skyldneren etterspør. Departementet foreslår blant annet at skyldneren på forespørsel skal gis generell informasjon om gangen i inndrivingen, renter, inndrivingskostnader som vil kunne påløpe, og adgangen til å fremme innsigelser mot kravet. Forslaget følger i all hovedsak opp arbeidsgruppens forslag, men er noe mer tilpasset det at regelen retter seg både mot inkassoforetak og andre som inndriver forfalte pengekrav. Departementet foreslår blant annet å presisere at fordringshavere som inndriver egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall, ikke trenger å gi informasjon om hva saksgangen og inndrivingskostnadene vil gå ut på hvis kravet senere inndrives gjennom et inkassoforetak. Dette er nærmere omtalt i merknaden til paragrafen.

Andre ledd gjelder plikt til å gi nærmere angitte opplysninger om det enkelte kravet på forespørsel. Bestemmelsen omfatter følgende opplysninger: fordringshaverens navn, den opprinnelige fordringshaverens navn hvis kravet er overdratt, fordringshaverens saksnummer og fakturanummer, fakturadato, hva kravet gjelder (det vil si varens eller tjenestens art hvis kravet gjelder en vare eller tjeneste), tidspunktet da en ubetalt ytelse ble levert, hovedkravets størrelse, renteberegning, påløpte inndrivingskostnader, nedbetalinger på kravet, dekningsrekkefølge, gjenstående beløp som skal betales, og iverksatte og varslede inndrivingstiltak.

Departementet foreslår også en bestemmelse om at skyldneren på forespørsel skal opplyses om fordringshaverens kontaktinformasjon. Dette forslaget følger opp høringsinnspillet fra Jussbuss om skyldnerens behov for dokumentasjon. Etter det departementet er kjent med, vil det by på betydelige tekniske utfordringer dersom inkassoforetaket selv skal gi ut dokumentasjon for kravet, og departementet antar det er mer hensiktsmessig om skyldneren henvender seg til fordringshaveren. Jussbuss foreslår alternativt at inkassoforetakene kan henvise direkte til en representant for fordringshaveren som kan gi ut disse opplysningene. Departementet antar at det kan være sårbart å vise til en enkeltperson for det tilfellet at denne skulle være fraværende. Departementet foreslår på bakgrunn av dette, og også fordi fordringshavere kan ha organisert virksomheten sin på ulike måter, en mer fleksibel regel for opplysninger om fordringshaverens kontaktinformasjon. Trolig vil det ofte være hensiktsmessig å henvise til rett avdeling eller enhet, i hvert fall hvis fordringshaveren er en større bedrift eller organisasjon.

Departementet foreslår likevel en snever unntaksadgang for plikten til å oppgi fordringshaverens kontaktinformasjon dersom det foreligger særlige grunner. I noen tilfeller vil det kunne være behov for å beskytte fordringshaveren, for eksempel fordi fordringshaveren er sårbar i relasjonen til skyldneren, lever på beskyttet adresse eller lignende.

Ellers følger § 16 andre ledd i stor grad opp arbeidsgruppens forslag, men forslagene om at det skal opplyses om den opprinnelige fordringshaverens navn hvis kravet er overdratt, om dekningsrekkefølge, om gjenstående beløp som skal betales, om inndrivingstiltak som er iverksatt, og om inndrivingstiltak som er varslet, er føyd til.

I tredje ledd foreslår departementet at dersom skyldneren ber om det, skal inkassoforetak veilede om håndtering av betalingsvanskeligheter eller henvise til instanser som kan gi slik veiledning. Arbeidsgruppen foreslår at dersom skyldneren ber om det, skal inkassoforetaket veilede skyldneren om håndtering av betalingsvanskeligheter, så departementet har lagt til alternativet om henvisning til instanser som kan gi slik veiledning. Det kan for eksempel være Nav. Bestemmelsen gjennomfører, sammen med lovforslaget § 33 første ledd tredje punktum bokstav b om rutiner og § 7 første ledd bokstav h om bevilling deler av kravet i direktivets artikkel 5 nr. 1 bokstav f om at det skal være et vilkår for bevilling at søkeren «anvender en passende politik til sikring af, at regler om beskyttelse overholdes, og af, at låntagerne behandles på en fair og omhyggelig måde, herunder under hensyntagen til deres finansielle situation og behovet for henvisning til gældsrådgivning eller sociale tjenesteydere, hvis der er adgang til sådanne».

Videre foreslås det at bestemmelsen om at skyldneren ved inngåelse av avtale om betalingsutsettelse eller avdragsbetaling skal gis skriftlige opplysninger om nye forfallstidspunkt og hvilket beløp han eller hun skal betale ved det enkelte forfallet, skilles ut som et eget ledd for å tydeliggjøre at slike opplysninger skal gis uansett, og ikke bare på forespørsel fra skyldneren. Bestemmelsen er inntatt som § 16 fjerde ledd i lovforslaget.

11.5.8 Krav til svartid

Når det gjelder svartid, har arbeidsgruppen foreslått at henvendelser fra skyldneren skal besvares «innen rimelig tid», under hensyn til skyldnerens behov for snarlig svar og spørsmålets omfang.

Departementet foreslår i samsvar med synspunktene Jussbuss har gitt uttrykk for i høringen, at inkassoforetak som hovedregel skal besvare henvendelser fra skyldnere «snarest mulig» og senest innen en uke fra henvendelsen ble mottatt. Departementet foreslår samtidig et unntak fra fristen på en uke der det på grunn av henvendelsens omfang eller behov for å gjøre nærmere undersøkelser ikke er mulig å svare i tide. En i utgangspunktet absolutt svarfrist på en uke vil gi bedre forutberegnelighet når det gjelder saksbehandlingstiden, og trolig kortere saksbehandlingstid enn det i dag synes å være for en del inkassoforetak. Samtidig gir forslaget rom for fleksibilitet og innebærer at inkassoforetakene kan og skal differensiere mellom henvendelsene, slik at enklere henvendelser behandles raskere enn mer arbeidskrevende henvendelser. Enkle henvendelser, som spørsmål om en innbetaling er mottatt, om kravets størrelse og om kortere betalingsutsettelser, bør etter departementets syn helst besvares samme dag som de er mottatt, og i hvert fall innen en til tre dager. Forventninger til svartid kan også avhenge av formen på henvendelsen. Dersom henvendelsen er sendt per brev eller e-post, kan det aksepteres lengre svartid enn hvis skyldneren har henvendt seg på telefon eller chatbot – både fordi det kan ta lengre tid å identifisere hva den enkelte henvendelsen gjelder, og fordi det kan ta lengre tid å utforme svar. Fristen på en uke foreslås på bakgrunn av fristene som løper i saken, som gjerne er på 14 dager, samtidig som at inkassoforetaket og fordringshaverne må få litt tid til å svare.

Bakgrunnen for det foreslåtte unntaket fra fristen på en uke er blant annet at inkassoforetaket ved innsigelser ofte vil ha behov for å ta saken opp med fordringshaveren. Videre kan det være rimelig med mer enn en ukes svartid på uvanlig omfattende henvendelser, enten det skyldes at skyldneren skriver uforholdsmessig langt eller vanskelig, at skyldneren stiller mange spørsmål, eller at svar på spørsmålene forutsetter krevende vurderinger. I slike tilfeller vil det kunne være urealistisk med svar innen en uke, og en absolutt frist på en uke vil også kunne føre til dårligere kvalitet på svarene som gis. Departementet vil samtidig understreke at skyldneren må få svar snarest mulig.

Dersom henvendelsen ikke kan behandles innen en uke, foreslår departementet at inkassoforetaket snarest mulig og senest innen en uke skal gi skyldneren et foreløpig svar med opplysning om hvorfor det ikke er mulig å svare tidligere, om når svar kan ventes, og om hvordan skyldneren skal forholde seg til betalingsfrister i saken. Departementet foreslår også at inkassoforetaket i slike tilfeller skal vurdere om inndrivingen skal stilles i bero.

Forslagene om svartid og foreløpig svar nevnt over gjelder for inkassoforetaks inndriving. Departementet foreslår også regler om svartid og foreløpig svar for andre som inndriver forfalte pengekrav (typisk fordringshavere som driver ordinær egeninkasso). Forslagene her tilsvarer i hovedtrekk de foreslåtte reglene for inkassoforetak, men flere av reglene foreslås gitt som «bør-regler». Departementet viser til at fordringshavere som inndriver egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall, er en sammensatt gruppe. Mange av disse er små foretak som i liten utstrekning inndriver forfalte pengekrav. Selv om skyldnerne har behov for oppfølging av henvendelsene, synes et krav om at fordringshaveren til enhver tid skal kunne svare innen en uke, å være uforholdsmessig byrdefullt. Bør-reglene gir likevel normer for hvordan inndrivingen bør gjennomføres, og departementet forutsetter at større fordringshavere har rutiner for å følge bør-reglene. Plikten til å besvare henvendelser snarest mulig foreslås imidlertid gitt som en «skal-regel». Forslaget er nærmere begrunnet i merknaden til paragrafen.

Regler om svartid foreslås gitt i lovforslaget § 17. Departementet viser til denne og til merknaden til bestemmelsen.