13 Kostnadsdekning ved utenrettslig inndriving

13.1 Innledning

Det følger av inkassoloven § 17 første ledd at skyldneren plikter å erstatte fordringshaverens «nødvendige kostnader» ved utenrettslig inndriving. Dette gjelder kostnader både ved å ha engasjert en inkassator og ved å drive inn kravet selv. Skyldnerens kostnadsansvar er begrenset etter regler i § 17 andre til fjerde ledd, som behandles i punkt 13.6, 13.7 og 13.9.

Formålet bak kostnadsdekningsreglene i inkassoloven er å erstatte pådratte kostnader, ikke å sanksjonere skyldnere som betaler for sent. Det å forhindre betalingsmislighold er imidlertid et formål med forsinkelsesrenter og standardkompensasjon etter forsinkelsesrenteloven. Videre kan betalingsmislighold ha konsekvenser for inngåtte avtaler, som at en selger kan heve kjøpet og kreve tilbakelevering, eller si opp løpende avtaler.

Kostnadsreglene gjelder i prinsippet forholdet mellom fordringshaverne og skyldnerne, også der det er et inkassoforetak som inndriver kravet. Reelt sett betaler likevel skyldnerne erstatning for inndrivingskostnader direkte til inkassoforetakene gjennom at inkassoforetakene trekker fra forskriftsfastsatte beløp når de overfører innbetalte beløp til fordringshaverne. Videre tilsvarer inkassoforetakenes vederlag fra fordringshaveren ofte de forskriftsfastsatte satsene.

Med hjemmel i inkassoloven §§ 19 og 20 er det gitt regler i inkassoforskriften med satser for gebyrmessig erstatning for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring, satser for gebyrmessig erstatning ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat og maksimalsatser for utenrettslige inndrivingskostnader.

I utgangspunktet har satsene i inkassoforskriften vært økt jevnlig – fra inkassoforskriftens ikrafttredelse 1. oktober 1989 og til 1. mars 2002 ved at de fulgte utviklingen i rettsgebyret, og fra 1. mars 2002 og til 1. januar 2017 ved at inkassosatsen ble KPI-justert årlig. Ved forskrift 20. desember 2018 nr. 2050 om endring i inkassoforskriften m.m. ble inkassosatsen fryst på 700 kroner. Siste KPI-justering var likevel 1. januar 2017, fordi det på grunn av avrundingsregler i tidligere forskrift 13. desember 2002 nr. 1641 om inkassosatsen ikke fant sted noen KPI-justering 1. januar 2018. Hvis ikke inkassosatsen hadde vært fryst, ville den vært 890 kroner i 2025. Frysingen av inkassosatsen ble begrunnet i «den senere tids bekymring for skyldnernes inkassokostnader samt utviklingen i inntektsmulighetene i inkassobransjen, bl.a. på grunn av ikt-rasjonaliseringen i bransjen siden vedtakelsen av den nevnte forskriftsbestemmelsen i 2002 og muligheten for ytterligere rasjonalisering etter åpningen for elektronisk kommunikasjon ved inkasso i 2017».

Ved tre anledninger er dessuten satsene etter inkassoforskriften blitt redusert fordi de har vært ansett å ligge høyere enn det nødvendige kostnader skulle tilsi:

Den første reduksjonen var ved innføringen av inkassosatsen i 2002. Inkassosatsen ble fastsatt til 520 kroner, og det innebar en betydelig reduksjon i satsene for kostnadsdekning, ettersom rettsgebyret da var på 670 kroner. Hovedbegrunnelsen for innføringen av inkassosatsen var at rettsgebyret hadde «økt betydelig mer enn prisstigningen, med den følge at skyldnernes stilling [var] blitt tilsvarende forverret», jf. kgl. res. til forskrift 1. februar 2002 om endringer i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. For å styrke skyldnernes stilling ble også gruppen av krav som var underlagt laveste maksimalsats, utvidet fra å gjelde krav til og med 1000 kroner til å gjelde krav til og med 1250 kroner. Denne utvidelsen ble dels begrunnet med endringer i pengeverdien og dels med at utviklingen av datateknologien ble antatt å ha gjort det enklere å inndrive særlig de små kravene.

Den andre reduksjonen var i 2009 og gjaldt maksimalsatsene etter inkassoforskriften kapittel 2 og gebyrene for egeninkasso under faglig ledelse av advokat for forbrukerskyldnere (forskrift 4. september 2009 nr. 1151 om endring i forskrift til inkassoloven m.m.). Satsreduksjonene overfor forbrukerskyldnere ble beregnet til å ligge i intervallet 20 til 50 prosent, avhengig av størrelsen på kravet som ble drevet inn. Formålet med endringene var å bedre den økonomiske stillingen til personer med gjeldsproblemer, men det ble også vist til at de norske satsene var høye i internasjonal målestokk, at innslagspunktene for de ulike kravsgruppene ikke var blitt justert i takt med nedgangen i pengeverdien, noe som over tid hadde gitt inkassoforetakene en overkompensasjon, og at inkassoprosessen var blitt stadig mer effektiv, blant annet gjennom utstrakt bruk av automatiserte løsninger.

Den tredje reduksjonen var i 2020. Da ble gebyrene for purringer, inkassovarsler og betalingsoppfordringer halvert, og det ble foretatt reduksjoner i maksimalsatsene etter inkassoforskriften kapittel 2 og gebyrene for egeninkasso under faglig ledelse av advokat (forskrift 19. juni 2020 nr. 1248 om endringer i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m.). De sistnevnte satsene ble redusert fra 50 prosent for de minste kravene til 10 prosent for de største kravene. Den totale reduksjonen i inkassoforetakenes inntekter som følge av reduksjonen i maksimalsatsene ble beregnet til 25,5 prosent, men departementet bemerket i den kongelige resolusjonen at andre forslag til reduksjon kom i tillegg og gjorde de totale reduksjonene betydelig større. Reduksjonene hadde bakgrunn i «at inndrivingen har blitt mer kostnadseffektiv pga. automatisering, og at skyldneren nå derfor betaler mer enn det inndrivingen faktisk koster».

Konsekvensene av frysingen av inkassosatsen i 2018 og reduksjonene av satsene i 2020 kan illustreres med enkelte eksempler:

• Gebyr for purring og inkassovarsel er nå 35 kroner, men ville vært 89 kroner uten frysingen av inkassosatsen og halveringen av gebyrene.

• Maksimalsatsen for enkle saker for krav t.o.m. 500 kroner (såkalt lett salær for de minste kravene) er nå 175 kroner, men ville vært 445 kroner uten frysingen av inkassosatsen og reduksjonen av maksimalsatsen i 2020.

• Maksimalsatsen for enkle saker for krav over 250 000 kroner (såkalt lett salær for de største kravene) er nå 5040 kroner, men ville vært 7120 kroner uten frysingen av inkassosatsen og reduksjonen av maksimalsatsen i 2020.

I de senere årene er også skyldnernes kostnader til rettslig inndriving vesentlig redusert, gjennom endringer i rettsgebyrloven, endringer i tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav d og gjennom forskrift 23. oktober 2020 nr. 2120 om saksøktes ansvar for sakskostnader ved tvangsfullbyrdelse, men dekning av kostnader til rettslig inndriving faller utenfor rammene av proposisjonen her.

Etter hva departementet forstår, har reduksjonene i skyldnernes kostnadsansvar hatt store konsekvenser for inkassoforetakenes økonomiske situasjon, gjennom at det har blitt færre foretak, færre ansatte, og svakere økonomiske resultater. Ved utgangen av desember 2019 var det 93 fremmedinkassoforetak med 2121 inkassoårsverk, ifølge tall fra Finanstilsynet. Ifølge Finanstilsynets inkassostatistikk for 2024 (4. april 2025) var det ved utgangen av desember 2024 65 fremmedinkassoforetak, med 1684 inkassoårsverk. Ved utgangen av 2023 og 2024 hadde henholdsvis 28 foretak (38,9 prosent av foretakene) og 20 foretak (30,7 prosent av foretakene) negativt driftsresultat.

Arbeidsgruppen har i sitt lov- og forskriftsforslag både foreslått vesentlige endringer i prinsippene for kostnadsdekning og reduksjoner i nivået på kostnadsdekningen sammenlignet med daværende satser. De viktigste endringene i prinsippene for kostnadsdekning er:

• Arbeidsgruppen foreslår ikke å videreføre nødvendighetskriteriet i inkassoloven § 17 eller maksimalsatsene i inkassoforskriften kapittel 2, men at man går over til et system med standardiserte gebyrer.

• Arbeidsgruppen foreslår at fordringshavere ikke kan sende inkassovarsler eller betalingsoppfordringer og ta gebyr for det, men at de i stedet kan ta gebyr for flere purringer. (Et mindretall i arbeidsgruppen foreslår at fordringshavere fortsatt kan ta gebyr for å sende inkassovarsler.)

• Arbeidsgruppen foreslår å ikke videreføre adgangen til å kreve et høyere beløp for kostnadsdekning ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat.

Arbeidsgruppen foreslår også andre, mindre endringer, som behandles nedenfor.

I proposisjonen her behandles inkassoforskriftens kostnadsregler bare overordnet, med sikte på å få en forståelse av hovedreglene om dekning av sakskostnader og av forskriftshjemlene, som vil følge av loven. Forskriftsreglene er ellers nokså detaljerte og hører uansett hjemme i senere forskriftsarbeid.

Arbeidsgruppens forslag til reduksjoner i nivået på kostnadsdekningen behandles ikke her, siden det hører under inkassoforskriften. Det kan likevel være verdt å merke seg at arbeidsgruppens forslag bygger på satsene som gjaldt da arbeidsgruppens rapport ble levert. Som beskrevet over ble satsene redusert senere det samme året, og også det at inkassosatsen har stått stille i en periode med uvanlig høy prisvekst, innebærer reelt sett en betydelig reduksjon.

For oversiktens skyld kan det være grunn til å nevne at det utenfor forbrukerforhold kan kreves 40 euro i standardkompensasjon for inndrivingskostnader ved forsinket betaling etter forsinkelsesrenteloven § 3 a, se punkt 13.2. Denne regelen innebærer reelt sett at lave satser for kostnadsdekning etter inkassoforskriften (som gebyr for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring, og maksimalsatsene for de mindre kravene) ikke nødvendigvis kommer skyldnere i næringsforhold til gode.

Fakturagebyr overfor forbrukere er regulert i finansavtaleloven § 2-4 første ledd fjerde punktum, hvor det fremgår at fakturagebyret ikke kan overstige «betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen». Finanstilsynet har i «Likelydende brev til inkassoforetakene om innfordring av krav med fakturagebyr» 20. mars 2024 uttalt at inkassoforetak før iverksettelse av inndrivingstiltak overfor forbrukere må innhente dokumentasjon på at fakturagebyret ikke overstiger de faktiske kostnadene. Tilsynet antar likevel at det ikke foreligger en plikt for nærmere undersøkelse dersom fakturagebyret er under 10 kroner.

Det kan også være grunn til å fremheve at reglene om inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (såkalt sammenslåing av krav) har stor betydning for skyldnernes sakskostnader. Regler om plikt til å inndrive kravene samlet er foreslått i lovforslaget § 22, se også punkt 14.

I høringen har Forbrukerrådet og Hovedorganisasjonen Virke synspunkter om forholdet mellom regler om god inkassoskikk og kostnadsdekning. Disse synspunktene er behandlet i punkt 10.5 om god inkassoskikk.

13.2 EU-regler om sakskostnader

Direktiv 2011/7/EU om bekjempelse av forsinket betaling ved handelstransaksjoner gjelder for avtaler om kjøp av varer og tjenester mellom foretak og mellom foretak og offentlige myndigheter. Forbrukere er ikke omfattet av direktivet. Direktivet er i hovedsak gjennomført i forsinkelsesrenteloven. Blant annet kan fordringshavere som kan kreve forsinkelsesrente, også kreve standardkompensasjon av skyldneren for inndrivingskostnader tilsvarende 40 euro etter forsinkelsesrenteloven § 3 a. (I forskrift 23. juni 2025 nr. 1321 om forsinkelsesrente og kompensasjon for inndrivelseskostnader er standardkompensasjonen fastsatt til 460 kroner.) Fordringshaveren kan ikke kreve standardkompensasjonen der skyldneren er forbruker, jf. forsinkelsesrenteloven § 4 bokstav d. Etter direktivets artikkel 12 nr. 3 kan medlemsstatene opprettholde eller vedta bestemmelser som er gunstigere for fordringshaveren enn det som følger av direktivet. Reglene er derfor ikke til hinder for høyere beløp til erstatning for sakskostnader i inkassoregelverket. Reglene om standardkompensasjon etter forsinkelsesrenteloven og inndrivingskostnader etter inkassoloven er samordnet ved at det er regler om fradrag for kompensasjon etter forsinkelsesrenteloven i inkassoforskriften §§ 1-5 og 2-6. Direktivet og gjennomføringen av direktivet i norsk rett er nærmere omtalt i Prop. 150 L (2011–2012). En ny forordning om bekjempelse av forsinket betaling i handelstransaksjoner er under utarbeidelse i EU (COM/2023/533) og vil etter forslaget erstatte direktiv 2011/7/EU.

Direktiv (EU) 2021/2167 regulerer i liten grad kostnadsdekning, men det følger av artikkel 11 nr. 2 bokstav b at oppdragsavtalene skal regulere størrelsen på kredittjenestevirksomhetens vederlag eller hvordan vederlaget skal beregnes (se punkt 20.4 og lovforslaget § 31 andre ledd bokstav c). Av artikkel 24 nr. 2 fremgår det at kredittjenestevirksomhetens behandling av klager fra låntakere skal være vederlagsfri. For å gjennomføre direktivbestemmelsen foreslår departementet i lovforslaget § 18 fjerde ledd i proposisjonen her en uttrykkelig regel om at det ikke kan kreves erstattet kostnader til behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen.

Ellers er det i direktivet vedtatt kostnadsregler i direktiv 2008/48/EF (forbrukerkredittdirektivet) artikkel 16 a nr. 3 og 4. I det nye forbrukerkredittdirektivet (direktiv (EU) 2023/2225 artikkel 35 nr. 3 og 4) er de tilsvarende reglene slik:

• «3. Hvis medlemsstaterne tillader kreditgiver at fastsætte og pålægge forbrugeren omkostninger ved misligholdelse, kan disse medlemsstater kræve, at disse omkostninger ikke må være større end højst nødvendigt for at kompensere kreditgiver for de udgifter, denne har afholdt som følge af misligholdelsen.

• 4. Hvis medlemsstaterne tillader kreditgiver at pålægge forbrugeren yderligere omkostninger i tilfælde af misligholdelse, fastsætter disse medlemsstater et loft for disse omkostninger.»

Departementet legger til grunn at de sistnevnte direktivreglene først og fremst er relevante for forskriftsreglene om kostnader.

13.3 Kostnadsdekning ved fremmedinkasso

13.3.1 Gjeldende rett

Etter inkassoloven § 17 første ledd plikter skyldneren å erstatte fordringshaverens «nødvendige kostnader» ved utenrettslig inndriving. Etter bestemmelsen utgjør «nødvendige kostnader» altså en ramme for skyldnerens erstatningsansvar. Det gjelder både kostnader ved å ha engasjert en inkassator (kostnader ved fremmedinkasso) og kostnader ved å drive inn kravet selv (kostnader ved egeninkasso), men begrensningen «nødvendige kostnader» har først og fremst betydning for fremmedinkasso, siden forskriftsfastsatte gebyrer for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring kan kreves selv om de går ut over faktiske kostnader, se punkt 13.4.1.

Det følger av Ot.prp. nr. 2 (1987–88) merknaden til § 17 at hvorvidt kostnadene er nødvendige, skal vurderes konkret. Det første steget i vurderingen er om tiltaket som førte til kostnadene som kreves erstattet, var nødvendig. Dersom dette besvares bekreftende, må det vurderes om prisen for inndrivingstiltaket overstiger det som er nødvendig.

«Fordringshaveren kan aldri kreve erstattet mer enn sine nødvendige kostnader. Hva som er nødvendige kostnader må vurderes konkret. Det må først vurderes om det var nødvendig å sette i verk det tiltaket som førte til kostnaden, f eks det å engasjere en inkassator for utenrettslige inndrivingsforsøk.

Hvis ja på første spørsmål, må det vurderes om det var nødvendig med en så høy pris for tiltaket, f eks om det var nødvendig å velge en inkassator med så høye salærkrav. Utgangspunktet for vurderingen blir hva som for fordringshaveren fremstod som en forsvarlig kostnad. Kostnader ved utenrettslig inndriving kan bli ansett helt eller delvis unødvendige dersom det var absolutt på det rene at inndrivingsforsøket ikke ville lykkes. Dette vil kunne være tilfellet dersom samme eller andre krav kort tid i forveien er forsøkt rettslig inndrevet uten hell.»

I praksis er likevel ikke nødvendighetskravet anvendt slik loven og forarbeidene forutsetter. Når det gjelder spørsmålet om tiltaket som førte til kostnaden var nødvendig, uttaler arbeidsgruppen i sin rapport punkt 6.4 at nødvendighetskravet bare har blitt anvendt i begrenset utstrekning, men at det er utgangspunkt for praksisen om sammenslåing av krav, se punkt 14.1. Som det fremgår av sitatet over, kan et inndrivingsforsøk anses unødvendig dersom det var absolutt på det rene at inndrivingsforsøket ikke ville lykkes. Arbeidsgruppen skriver at dette i prinsippet gjelder generelt, men i all hovedsak har blitt praktisert som et grunnlag for plikt til sammenslåing av krav. Når det gjelder prisen for inndrivingstiltaket, er i praksis satsene i inkassoforskriften bestemmende. Både Finansklagenemnda og Finanstilsynet har akseptert at inndrivingskostnader kreves erstattet uten en nærmere vurdering av om kostnadene har vært nødvendige i den enkelte saken. Nødvendighetskravet for prisen for inndrivingstiltaket ligger likevel til grunn for begrensningene i inkassoforetakets adgang til å gi fordringshaveren ytelser for å få oppdrag («pay back»), se punkt 25.1.

Inkassoloven § 20 gir hjemmel for å forskriftsfastsette maksimalsatser for erstatning «for kostnader ved å ha engasjert en inkassator eller for andre kostnader ved utenrettslig inndriving». Satsene kan variere etter pengekravenes størrelse. Maksimalsatser etter forskriftshjemmelen er gitt i inkassoforskriften §§ 2-1 til 2-4. Satsene varierer med kravenes størrelse og hvor lang tid som er gått. Laveste og høyeste beløp for forbrukere er henholdsvis 175 kroner (enkle saker for krav til og med 500 kroner) og 10 080 kroner (krav over 250 000 kroner i tunge saker, som vil si at betalingsfristen i en betalingsoppfordring er oversittet med mer enn 28 dager), forutsatt at kravet skriver seg fra merverdiavgiftspliktig virksomhet. Satsene gjelder i praksis først og fremst ved fremmedinkasso, men de er også øvre beløp for hvor høye dokumenterte faktiske kostnader fordringshaveren kan kreve dekket ved inndriving av egne pengekrav, se punkt 13.4.1.

Helt unntaksvis er det åpnet for at fordringshaveren kan få dekket faktiske kostnader ved fremmedinkasso som overstiger maksimalsatsene, jf. inkassoforskriften § 2-5. Adgangen til å få dekket faktiske kostnader gjelder «i særlige tilfeller» og «i rimelig utstrekning». Ved vurderingen av om faktiske kostnader skal kunne kreves erstattet, skal det legges vekt på «hvor påkrevde og høye kostnadene var, om skyldneren kan klandres for at kostnadene påløp og ble så høye, og om skyldneren ved den fremgangsmåten fordringshaveren har valgt, er blitt spart for andre kostnader». Erstatningskrav etter bestemmelsen må begrunnes skriftlig overfor skyldneren.

Årsaken til at det er statlig fastsatte satser for kostnadsdekningen i inkassoforskriften, er trepartsforholdet mellom skyldneren, fordringshaveren og inkassoforetaket. I NOU 1983: 8 punkt 8.1 er trepartsforholdet forklart slik:

«Bakgrunnen for et krav på inkassosalær er at fordringshaveren henvender seg til en advokat eller et inkassobyrå for å få hjelp til å inndrive en utestående fordring. Som andre oppdragsgivere er fordringshaveren forpliktet til å betale advokatens/byråets salær. Dette er imidlertid en utgift som påføres ham pga skyldnerens mislighold. Skyldneren blir derfor erstatningsansvarlig for de nevnte utgifter. Av praktiske grunner ordner man oppgjøret slik at inkassatoren inndriver erstatningsbeløpet sammen med hovedkravet og avregner overfor oppdragsgiver. Denne oppgjørsmåten (og det at erstatningsbeløpene i stor utstrekning er standardiserte) fører likevel ikke til at en står overfor annet enn et almindelig erstatningskrav.»

Før inkassoloven fulgte plikten til å erstatte inkassosalær i hovedsak av ulovfestede obligasjonsrettslige prinsipper, se Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 3.1. Også etter dagjeldende rett gjaldt det et nødvendighetskrav, både for selve saken og for kostnadene. Utgangspunktet for hvor stort inkassosalæret kunne være, var «fordringshaverens individuelle, faktiske kostnader», forutsatt at kostnadene var nødvendige og ikke urimelige, se proposisjonens punkt 3.7.1. Frem til 1983 hadde Den Norske Advokatforening hatt en veiledende tariff for inkassosalær, og ved vurderingen av inkassosalærets størrelse kunne man da normalt gå ut fra at det ville vært mulig for fordringshaveren å få inkassooppdraget utført til den prisen tariffen anga. Bakgrunnen for at tariffen ikke lenger gjaldt, var at den var gitt etter dispensasjon fra forbud mot konkurranseregulerende avtaler, og at dispensasjonen var opphevet fordi det var uheldig at utøvernes egen næringsorganisasjon fastsatte satsene for virksomheten, se proposisjonens punkt 5.9.4.2. I punkt 4.8 fremgår det at flere inkassatorer i ettertid hadde fastsatt egne salærtariffer. Etter en undersøkelse i 1986 hadde Prisdirektoratet konkludert med at det generelle salærnivået hadde økt siden Den Norske Advokatforenings tariff var gyldig i 1983, og at salærkravene var «meget varierende».

Departementet vurderte i punkt 5.9.4.2 om salærfastsettelsen fortsatt burde være fri, slik den da var etter opphevelsen av Den Norske Advokatforenings veiledende tariff. Departementet gikk inn for en regulering og viste i den forbindelsen til at det var en «utbredt oppfatning» både hos skyldnere, domstolene og inkassatorene at datidens situasjon med fri salærfastsettelse var «lite heldig», og til at konkurranse vanskelig kan påvirke prisdannelsen når det er fordringshaveren som velger inkassator, mens det er skyldneren som i siste omgang skal bære kostnadene ved inndrivingen.

I proposisjonens punkt 5.9.4.3 vurderte departementet fordeler og ulemper med standardiserte satser. Departementet kom til at uheldige sider av standardiserte satser langt på vei kunne unngås dersom satsene i tilstrekkelig grad stemte overens med inkassatorens reelle kostnader og rimelige ønsker om fortjeneste. Departementet vurderte så hensiktsmessigheten av veiledende satser fastsatt av bransjen selv eller offentlig regulerte satser, og uttalte at det kunne synes som om «de klareste linjer oppnås ved en direkte og bindende regulering av skyldnerens erstatningsplikt».

Når det gjaldt nivået på kostnadsdekningen, viste Inkassolovutvalget i NOU 1983: 8 punkt 8.1 til hvordan skyldneren, fordringshaveren og inkassatoren har ulike interesser i spørsmålet om ansvaret for inkassoomkostninger, og til at spørsmålet også har betydning for hvilke krav det offentlige kan stille til inkassatoren:

«Et ansvar for inkassoomkostninger kommer i tillegg til den gjeld skyldneren allerede har misligholdt og som han ofte har problemer med å betale. Fordringshaverne er interessert i at det gis full erstatning for inkassoomkostninger slik at de ikke lider tap i forbindelse med inkassoen. Inkassatorene er i en viss utstrekning avhengig av at reglene åpner for en rimelig erstatning slik at det er mulig å drive ervervsmessig inkassovirksomhet lønnsomt.

Spørsmålene om når erstatning for inkassoomkostninger skal tilstås og hvor stor erstatningen skal være har betydning også i andre sammenhenger. F.eks vil det kunne ha betydning for hvor strenge krav det offentlige kan stille til inkassators opptreden og grundighet, hvilket igjen henger sammen med spørsmålet om hvem som skal kunne gis tillatelse til å drive inkassovirksomhet.»

I punkt 8.4.1 redegjorde utvalget for prinsipielle synspunkter når det gjaldt størrelsen av inkassosalæret, ut fra inkassatorens, fordringshaverens og skyldnerens ulike interesser:

«Også ved avgjørelsen av størrelsen av inkassosalæret og saksomkostningene i inkassosaker har inkassator, fordringshaveren og skyldneren til dels motstridende interesser. Inkassator er interessert i en god fortjeneste. Fordringshaverens interesse ligger først og fremst i rask og effektiv inndrivelse. Ut fra almindelige erstatningsrettslige synspunkter skal han ikke lide noe økonomisk tap pga skyldnerens betalingsmislighold. Det vil derfor være uriktig å basere systemet på at fordringshaveren i særlig utstrekning skal dekke de utgifter som er forbundet med inndrivelsen. Skyldneren er naturligvis interessert i at erstatningsansvaret skal bli så lite som mulig.

Dersom man ikke ser på den enkelte sak, men på inkassovirksomheten mer generelt, gjør utligningshensyn seg gjeldende. Inkassator behøver ikke tjene på hver enkelt sak eller på hver gruppe saker, bare virksomheten som helhet gir tilstrekkelig fortjeneste. Eksempelvis kan det være mulig å drive økonomisk forsvarlig selv om alle fordringer av en bestemt størrelsesorden eller alle forbrukerfordringer gir tap. Et slikt system vil imidlertid lett medføre at inkassator blir motvillig til å påta seg denne type oppdrag, med derav følgende problemer for fordringshaveren (og uheldig innvirkning på betalingsmoralen).

[…]

At fordringshaveren normalt ikke skal betale for inndrivelsen, forutsetter at de salærer som betales av skyldneren er av en slik størrelse at de gir inkassatoren tilfredsstillende fortjeneste. Denne form for erstatning kan undertiden bli meget tyngende for skyldneren, som kanskje uforskyldt er kommet opp i en vanskelig økonomisk situasjon. Utvalget mener at salærene bør fastsettes slik at de ikke representerer noen urimelig byrde for skyldneren. Dette siste har særlig sammenheng med de hensyn som gjør seg gjeldende for mindre fordringer.»

Utvalgets nærmere begrunnelse for hvorfor fordringshaveren normalt ikke skulle betale for inndrivingen, er gjengitt til sist i punktet her.

Inkassolovutvalget foreslo i utredningens punkt 8.3 at man skulle fortsette med standardisert erstatningsutmåling etter et kombinert system, hvor man, som etter Den Norske Advokatforenings daværende tariff, tok hensyn til både beløpets størrelse og arbeidet med den enkelte saken. Utvalget viste til at en standardisert erstatningsutmåling medfører praktiske fordeler, ved at inkassatoren slipper å foreta en beregning av medgått tid og forskjellige utgifter for hver enkelt sak. Videre uttalte utvalget at standardisert erstatningsutmåling særlig hadde betydning ved små krav, fordi et konkret utregnet erstatningskrav lett kunne komme til å stå i misforhold til hovedkravets størrelse her.

Utvalget uttalte at inkassosalæret var ment å gi dekning for alle inkassatorens utgifter før det eventuelt tas rettslige skritt, og nevnte ulike utgifter inkassatoren har:

«Inkassosalæret skal anses å dekke de omkostninger som alltid vil påløpe når inkassator har påtatt seg et oppdrag, så som journalføring, opprettelse av saksmappe o.l. Gebyret må også betraktes som vederlag for det arbeid inkassator har med å kontrollere kravets grunnlag og også om fordringshaveren har sendt skyldneren det nødvendige varsel og at fristen er utløpt.

Etter utkastet § 5 jfr § 4 skal inkassator normalt sende skyldneren et varsel før det tas rettslige skritt. Inkassosalæret vil også gi dekning for det arbeid som er forbundet med denne varslingen. Det samme gjelder arbeidet med å motta pengene og overføre dem til fordringshaveren. Porto, telefon og andre småutgifter vil være inkludert i salæret. Som i dag skal altså inkassator slippe å spesifisere utgifter av denne art, og er på den annen side ikke berettiget til å kreve ytterligere til dekning av disse utgiftene.

Inkassosalæret er ment å skulle gi dekning for alle utgifter før det evt tas rettslige skritt mot skyldneren.»

Departementet fant i punkt 5.9.4.4 at det hadde de beste grunnene for seg å fastsette maksimalsatser etter et kombinert system, og viste til utvalgets begrunnelse. Når det gjaldt små fordringer, kunne det ikke utelukkes at inkassatoren krevde et salær som gikk ut over satsene, og dette kunne i så fall ligge til rette for priskonkurranse inkassatorene seg imellom:

«Departementet ser det som vesentlig at særlig inndriving av småfordringer kan skje uten at det beløp skyldneren blir pålagt å dekke som inkassokostnad, blir uforholdsmessig stort. Departementet ser imidlertid at dette står i en viss motsetning til det som er sagt ovenfor om at de satsene som fastsettes bør svare til inkassatorers fulle, normale kostnader med tillegg av en rimelig fortjeneste. […] Siden departementets forslag er å regulere skyldnerens erstatningsplikt og ikke hva en inkassator kan kreve som inkassosalær, kan det ikke utelukkes at inkassatoren krever et salær som går ut over satsene ved inkasso av små fordringer. I så fall vil forholdene ligge til rette for priskonkurranse inkassatorene i mellom, og prisingen her vil igjen kunne bli bestemmende for tilgangen av kunder som også har større utestående fordringer. Det må derfor antas at inkasso av småfordringer vil bli utført selv om dette isolert sett kan bli mindre lønnsomt for en inkassator.»

Både ved i forarbeidene til den gjeldende inkassoloven og senere har departementet understreket at maksimalsatsene ikke gir anledning til å kreve kostnadsdekning ut over nødvendige kostnader. I merknaden til inkassoloven § 20 i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det understreket at satsene vil være maksimalsatser, og at paragrafen ikke vil kunne begrunne erstatningsplikt som går ut over det skyldneren vil være forpliktet til etter § 17 første ledd (det vil si nødvendige kostnader). Også ved fastsettelsen av inkassoforskriften ble det i den kongelige resolusjonen vist til at skyldnerens ansvar er regulert av inkassoloven § 17:

«Om og i hvilken utstrekning skyldneren er ansvarlig for de enkelte kostnader fordringshaveren har hatt, reguleres av inkassoloven § 17. Betydningen av forskriften kapittel 2 ligger i at kapitlet setter en øvre grense for den erstatningsplikt som eventuelt følger av inkassoloven § 17.»

I Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) punkt 6.3 understreket departementet at kostnadene ikke i noe tilfelle måtte overstige det som er nødvendig:

«[Det bør] understrekes overfor inkassobransjen at inndriving ikke gir noen ubetinget rett til å nytte maksimalsatsene for beregning av inkassosalær, og at kostnadene ikke i noe tilfelle må overstige det som er ‘nødvendig’. Dette følger av inkassoloven, men har i praksis ikke blitt tilstrekkelig etterlevd, slik at det nå er vanlig praksis å kreve maksimalsatser ved alle inkassooppdrag.»

Ved vedtakelsen av forskrift 1. februar 2002 om endringer i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. ble det uttalt: «Departementet vil dessuten presisere at satsene i inkassoforskriften kapittel 2 er maksimalsatser, og ikke standardsatser som kan anvendes i ethvert tilfelle.»

Både ved utarbeidelsen av inkassoloven og i forbindelse med reduksjonene av maksimalsatsene i 2009 ble det vurdert om fordringshaveren selv burde dekke deler av de utenrettslige inndrivingskostnadene.

I NOU 1983: 8 punkt 8.4.1 bemerket utvalget først at fordringshaveren ut fra alminnelige erstatningsrettslige synspunkter ikke skal lide noe økonomisk tap på grunn av skyldnerens betalingsmislighold, og at det derfor ville være «uriktig å basere systemet på at fordringshaveren i særlig utstrekning skal dekke de utgifter som er forbundet med inndrivelsen». Deretter redegjorde utvalget for ulike uheldige konsekvenser:

«Dersom fordringshaveren må betale for inndrivelsen og ikke får erstattet sitt reelle tap, kan det tenkes at han ser seg bedre tjent med å avskrive fordringen som tapt. En annen mulighet er at han betrakter inkasso-omkostningene på linje med andre driftsomkostninger. I begge tilfeller vil fordringshaverens tap eller utgifter bli innkalkulert i prisen på de varer eller tjenester han markedsfører. I siste omgang blir altså tapet forskjøvet til kundekretsen som helhet, og denne består som kjent i det alt vesentlige av gode betalere. Det kan reises spørsmål om det er prinsipielt riktig på denne måten å la ‘de uskyldige lide for de skyldige’. Dessuten vil en unnlatelse av å inndrive fordringer lett føre til svekket betalingsmoral hos enkelte skyldnere. Dette vil kanskje i sin tur medføre at fordringshaveren ser sin medkontrahent nøyere an før han gir kreditt. Slik påpasselighet er selvsagt av det gode; man skal imidlertid være oppmerksom på at det moderne samfunn i enkelte henseender bygger på at kreditt gis uten forutgående vurdering av skyldnerens person eller søkegodhet, slik f.eks dersom man telefonerer en annonse inn til en avis.

En tredje mulighet er at fordringshaveren – i stedet for å sende fordringen til omkostningskrevende inkasso – setter igang egeninkasso. Etter utvalgets oppfatning kan slik inkasso ofte bli hard – ja enkelte ganger hensynsløs overfor skyldneren. I praksis vil det være svært vanskelig å føre noen effektiv kontroll med selvinndrivende fordringshaveres inkassomidler. Utvalget ser det derfor som en fordel at regelverket ikke oppfordrer til slik virksomhet […].»

I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.9.4.4 kom departementet til at det ikke burde være en forutsetning at fordringshaverne skal bære en del av inkassokostnadene selv. Departementet viste til at det prinsipielt ville være vanskelig å gå inn for en ordning der fordringshaveren avskjæres fra å kreve full dekning for tapet som er påført av skyldnerens betalingsmislighold, til at inkassoen kan bli hardere dersom satsene for erstatningsplikten settes for lavt, og til utvalgets begrunnelse:

«Dersom det forutsettes at fordringshavere må bære en del av kostnadene til inkasso selv, f eks en bestemt prosentsats eller alt over en viss sum, vil det kunne oppnås en viss priskonkurranse mellom inkassatorene. Departementet har imidlertid likevel kommet til at forskrifter med satser for skyldneres maksimale erstatningsplikt bør ta utgangspunkt i inkassatorers normale, faktiske kostnader ved inndrivingen, inklusiv variable kostnader til porto, telefon, kopier m v, og med tillegg av en rimelig fortjeneste. Det bør etter departementets syn ikke være en forutsetning at fordringshavere skal bære en del av inkassokostnadene selv så lenge inkassatorens tjenester ikke går ut over det en må betrakte som inkassotjenester. Eventuelle tilleggstjenester uten sammenheng med det konkrete inndrivingsoppdraget, bør derimot ikke belastes skyldneren. Departementets standpunkt skyldes for det første utgangspunktet ved inkassosaker som er at en skyldner ikke har oppfylt sin plikt til å betale. Departementet finner det da av prinsipielle grunner vanskelig å gå inn for en ordning der en fordringshaver avskjæres fra å kreve full dekning for det tapet som er påført av skyldnerens betalingsmislighold. I tillegg kommer de grunner Inkassolovutvalget har anført i det som er gjengitt ovenfor. Departementet vil dessuten peke på at også en inkassators inkasso kan bli hardere dersom satsene for skyldnerens erstatningsplikt settes lavt. Dette kan skje hvis inkassatoren prøver å oppnå fortjeneste uten å kreve tilleggssalær av fordringshaveren. I Sverige er det fastsatt så lave satser for hva en skyldner plikter å erstatte at fordringshaverne ofte avkreves et tillegg […]. Justisdepartementet har hatt underhåndskontakt med den svenske Datainspektionen som fører tilsyn med inkassovirksomheten i Sverige. Det opplyses der at salærkravene ved inndriving av små krav ikke alltid overstiger de satsene som gjelder for skyldnerens erstatningsplikt. I disse tilfellene er en imidlertid ikke ukjent med manglende informasjon til skyldneren, og at skyldneren ikke får svar på henvendelser og innsigelser som rettes til inkassatoren.»

I Justis- og politidepartementets høringsnotat 22. desember 2008 forut for endringene av inkassoforskriften i 2009 ble det stilt spørsmål om fordringshaveren selv burde dekke deler av de utenrettslige inndrivingskostnadene. I høringsnotatet viste departementet til fordringshaverens, skyldnerens og inkassatorens ulike interesser og allmenne samfunnsinteresser og listet videre opp en rekke mulige konsekvenser ved en eventuell omlegging av systemet.

Departementet uttalte at direktiv 2011/7/EU om bekjempelse av forsinket betaling ved handelstransaksjoner pekte i retning av at det primært er skyldneren som skal bære inndrivingskostnadene, men at direktivet neppe er til hinder for at maksimalsatsene settes på et nivå som gjør at fordringshaverne etter omstendighetene må dekke en mindre del av kostnadene selv.

I høringsnotatet ble det vist til synspunktet om at fordringshaveren blir tvunget til å gjennomføre grundigere kredittvurderinger dersom han selv må dekke deler av inndrivingskostnadene, og at man på denne måten kan hindre at folk tar opp gjeld som de ikke er i stand til å betale. Departementet uttalte at det kan være delte meninger om hvor stor vekt et slikt argument skulle ha. For det første viste departementet til at kredittyteren uansett vil ha interesse av en forsvarlig kredittvurdering, fordi han ellers risikerer å tape på engasjementet. Departementet uttalte i den forbindelsen:

«At han kan belaste skyldnaren med inkassokostnadene, er til lita trøyst dersom skyldnaren ikkje er i stand til å betale verken hovudkrav, renter eller inkassokostnader.»

For det andre viste departementet til at den kontraktsrettslige frarådingsplikten kunne hevdes å være et mer egnet virkemiddel dersom formålet var å sikre en forsvarlig kredittvurdering. (Det kan her være grunn til å merke seg at det ble innført avslagsplikt med finansavtaleloven 2020.) For det tredje uttalte departementet at argumentet ikke er gyldig overfor ufrivillige fordringshavere, for eksempel skadelidte som har et erstatningskrav mot skadevolderen.

Departementet viste også til at det kan virke vilkårlig og urettferdig for skyldneren at størrelsen på kostnadskravet skal avhenge av om fordringshaveren driver inn kravet selv, eller om han overlater dette til et inkassoforetak, og at et slikt synspunkt synes å stå sterkt i svensk rett. Til dette ble det vist til at en viktig årsak til at bedrifter overlater inndrivingen til inkassoforetak, er at de slipper å bruke tid og ressurser på inndriving og dermed kan konsentrere seg mer om kjernevirksomheten, selv om egeninkasso i vår tid er mindre arbeidskrevende enn tidligere. Departementet viste også til at det i Norge er tradisjon for at fordringshaveren skal kunne overlate inndrivingen til en inkassator uten å måtte dekke kostnadene ved det selv.

Videre ble det vist til mer allmenne rettsoppfatninger, og utgangspunktet om at den som påfører noen et økonomisk tap, må bøte på dette. Det siste ble også vektlagt i den kongelige resolusjonen ved fastsettelsen av forskriften (endringsforskrift 4. september 2009 nr. 1151), hvor departementet uttalte at reglene i inkassoloven om dekning av sakskostnader etter departementets syn hadde et godt legislativt grunnlag:

«Etter inkassolova § 17 har kravshavaren rett til å få dekt naudsynte inndrivingskostnader. Regelen er utslag av ein rettferdstanke: Den som påfører ein annan eit økonomisk tap, bør som utgangspunkt sjølv dekkje tapet. Et slikt prinsipp kan også ha ein viktig åtferdsnormerande funksjon ved at det stimulerer skyldnaren til å betale til rett tid. Enkelte høyringsinstansar har tatt til orde for å forlate dette prinsippet og i staden innføre eit prinsipp som inneber at kravshavaren sjølv må bere ein større del av kostnadene ved inkasso. Framlegget i resolusjonen her byggjer på prinsippa i inkassoloven og representerer såleis inga fundamental omlegging av kostnadsstrukturen i norsk inkasso. Reglane i inkassolova om dekning av sakskostnader har etter Justisdepartementets syn eit godt legislativt grunnlag. Departementet finn derfor ikkje grunn til å gjere endringar på dette punktet.»

13.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår i sitt lovforslag at skyldnerens plikt til å erstatte «nødvendige kostnader» endres til plikt til å dekke «rimelige kostnader». Videre foreslås det at Kongen ved forskrift kan «gi regler om plikten til å dekke kostnader og fastsette standardiserte gebyrer». I sitt forskriftsforslag foreslår arbeidsgruppen gebyrer for utsendelse av ulike kravbrev eller andre handlinger, i stedet for dagens maksimalsatser. Blant annet foreslår arbeidsgruppen i forskriftsforslaget at fremmedinkassoforetak kan ta gebyr for først en betalingsoppfordring, deretter for to betalingspåminnelser og til sist for én betalingsoppfordring til, i stedet for lett og tungt salær. (Hvert nye kravbrev forutsetter at skyldneren har oversittet en betalingsfrist på minst 14 dager.) I forskriftsforslaget foreslås det også egne regler om adgang til å ta gebyr for betalingsoppfordringer og betalingspåminnelser ved sammenslåing av krav.

Arbeidsgruppen begrunner i rapportens punkt 6.4 forslaget om å erstatte nødvendighetskravet og maksimalsatser med et system med faste gebyrer med at nødvendighetskravet aldri har vært anvendt etter sin hensikt og antakelig heller ikke kan fungere etter hensikten:

«Når det gjelder nivået på salærer og gebyrer, har nødvendighetskravet aldri vært anvendt etter sin hensikt. Salærene og gebyrene har vært avkrevd etter satsene i inkassoforskriften, uten nærmere vurdering av om inndrivingskostnadene har vært nødvendige, og både nemnda og Finanstilsynet har akseptert en slik praksis. Ettersom lett salær avkreves samtidig som betalingsoppfordringen sendes og grovt sagt samtidig som inkassotiltakene begynner, måtte man ha vurdert forventet arbeid med inndrivingen av den enkelte saken på forhånd dersom man skulle vurdert om det var nødvendig å beregne lett salær etter satsene i inkassoforskriften § 2-2. Det vil imidlertid ikke være mulig å vite på forhånd hvor mye arbeid den enkelte saken kommer til å medføre. Antageligvis ville det heller ikke vært praktisk mulig å gjøre en konkret vurdering av kostnadene i etterkant, fordi det inngår så mange kostnadselementer i den enkelte saken og store inkassoforetak har enorme volumer av saker. Paradokset er også at en individuell vurdering av kostnadene i den enkelte saken sannsynligvis ville påført saken uforsvarlig høye(re) kostnader, avhengig av hvor detaljerte krav som ble stilt til vurderingen.

I og med at nødvendighetskravet aldri har fungert etter hensikten, og antagelig heller ikke kan fungere etter hensikten, foreslår arbeidsgruppen ikke å videreføre det. Arbeidsgruppen foreslår i stedet gebyrregler.»

I rapportens punkt 6.6 begrunner arbeidsgruppen forslaget om gebyrer for ulike kravbrev eller andre handlinger med at foretakenes innsats med å inndrive kravene varierer betydelig, med at kostnadsdekningen i større grad bør henge sammen med arbeidet inkassoforetaket gjør i den enkelte saken, og med at skyldnerne bør få flere anledninger til å gjøre opp kravet:

«Lett og tungt salær knytter seg […] ikke til arbeidet som utføres, men tiden som har gått, og det er i stor grad fordringshaverens forventninger om løsningsgrad som styrer inkassotiltakene. Etter Finanstilsynets erfaring varierer foretakenes innsats med å få inndrevet kravene betydelig. Enkelte foretak begynner arbeidet med inndrivingen først etter at tungt salær er påført. Andre oversender saken til tvangsfullbyrdelse etter at tungt salær er påført, uten å ha gjort noe forsøk på å inndrive kravet ut over å sende lovpålagte varsler. Mange skyldnere motsetter seg dessuten at inkassoforetakene kan ta inkassosalær før de har sendt noe nytt kravbrev.

Bakgrunnen for forslaget om gebyr for betalingsoppfordringer og betalingspåminnelser er særlig at det bør stilles visse minimumskrav til hvilke tiltak inkassoforetaket skal gjennomføre, og at salærkravene i større grad bør utløses av arbeidet inkassoforetaket gjør i den enkelte saken. Forslaget vil derfor jevne ut forskjellene i inndrivingen mellom foretakene, og gjøre inndrivingen og inkassogebyrene mer forutsigbar for skyldnerne. Samtidig får skyldnerne flere konkrete tilbud om å gjøre opp kravet før inkassokostnadene påløper i sin helhet. Arbeidsgruppen antar at forslaget vil effektivisere inndrivingen og føre til redusert kredittid, både ved at skyldnerne får flere påminnelser og anledninger til å gjøre opp kravet, og ved at inkassoforetaket i både inkassovarselet, betalingsoppfordringene og betalingspåminnelsene opplyser om gebyrkostnadene som påløper framover. Arbeidsgruppen mener det er rimelig at gebyrbelastningen øker med antall tiltak, slik at de som betaler sent, betaler mer enn de som betaler tidlig. Det er særlig begrunnet i at inkassoforetakene bruker mer ressurser på å inndrive kravene som betales sent eller ikke betales, enn på kravene som inndrives tidlig, og at hensikten med gebyrene er å erstatte inndrivingskostnadene.

Forslaget vil likevel ikke jevne ut forskjellene mellom inkassoforetakenes innsats fullstendig. Erfaringsvis er telefoniske henvendelser det mest effektive for å få skyldneren til å betale eller finne løsninger på inkassostadiet, og det er mer kostnadskrevende for inkassoforetaket å ringe skyldnerne enn å sende skriftlige henvendelser. I forslaget foreslås det at betalingspåminnelsene må være skriftlige, og inkassoforetakene får derfor ingen gebyrinntekt ved å ringe skyldnerne. Arbeidsgruppen antar likevel at mange fordringshavere er opptatt av løsningsgrad og derfor vil velge foretak som gjør en innsats ut over å sende varslene og betalingspåminnelsene etter loven og forskriften. […]

Arbeidsgruppen antar at det er pedagogisk å knytte gebyrene til skriftlige henvendelser som sendes skyldneren, og forslaget om gebyr for betalingsoppfordringer og betalingspåminnelser gir sånn sett god sammenheng med de andre gebyrforslagene. En pedagogisk ulempe med dette forslaget er likevel at gebyrene ikke bare skal dekke kostnadene med å sende ut betalingsoppfordringer og betalingspåminnelser, men at de også skal dekke andre kostnader, f.eks. til telefoner med skyldneren og håndtering av gjeldsordningssaker som ikke dekkes av gebyret etter forskriftsforslaget § 11, samt generelle kostnader i foretaket som ikke gjelder den aktuelle saken, f.eks. IT, internkontroll, kompetanseutvikling og husleie.

Arbeidsgruppen foreslår små krav til innholdet i betalingspåminnelsene, og inkassoforetakene står fritt til å velge en hensiktsmessig forsendelse, eksempelvis ved SMS, Digipost, e-post, Vipps eller andre trygge kanaler som kan utvikles framover. Arbeidsgruppen vil likevel bemerke at lovforslaget § 36 (inkassoloven § 3 a) om at meddelelser må være sendt på en betryggende måte, og personvernhensyn kan medføre at f.eks. ikke SMS og e-post kan sendes i alle saker. Foretakene kan fremdeles supplere skyldnerkontakten ved henvendelser per telefon, og ved å være tilgjengelig på chat og skyldnerportaler på foretakets nettsider mv.»

Arbeidsgruppen beskriver i punkt 6.4 utfordringer med å utforme et system med et rimelig nivå på gebyrene når kostnadene ved inndrivingen varierer:

«Det fremstår som klart at man av prosessøkonomiske grunner bør ha faste gebyrer, selv om en del saker koster mindre å drive inn enn gebyrene, og noen saker koster mer å drive inn. En vesentlig utfordring ved å utforme et gebyrsystem er å finne et rimelig nivå som representerer et snitt for direkte og indirekte inndrivingskostnader. Gebyrsystemet vil nødvendigvis måtte innebære at skyldnere med saker som medfører relativt små kostnader, til en viss grad er med på å dekke kostnadene til skyldnere i mer kostnadskrevende saker. Gjennomgående vil det være mer arbeid og høyere kostnader forbundet med de sakene hvor skyldneren ikke kan betale, enn hvor skyldneren kan betale, men av andre grunner ikke har betalt i tide. Gebyrene skal foruten å dekke kostnader knyttet til den enkelte saken dekke generelle kostnader i foretaket som IT, internkontroll, kompetanseutvikling og husleie.»

I punkt 6.7.7 legger arbeidsgruppen til grunn at rimelighetsbegrensningen gir adgang til å sette gebyrer som ikke nødvendigvis dekker alle kostnader i alle saker, men at gebyrene må dekke «vanlige, rimelige kostnader». I merknaden til lovforslaget viser arbeidsgruppen til at rimelighetsbegrensningen først og fremst gjelder gebyrene som foreslås i forskriftsforslaget, og at rimelighetsbegrensningen ikke innebærer at inkassoforetaket skal foreta en skjønnsmessig vurdering av hvilke kostnader som skal kreves dekket innen de fastsatte gebyrene. Arbeidsgruppen foreslår at gebyrene i forskriften vanligvis dekker kostnadene, men at det ikke legges til noen ekstra margin for eventuelle ekstrakostnader.

Når det gjelder bruken av ordet «gebyr», uttaler arbeidsgruppen i merknaden at dette brukes både om gebyrmessig erstatning til fordringshaveren (som er omtalt i punkt 13.4 i proposisjonen her) og om erstatning for vederlag/salær til inkassoforetak.

I forskriftsforslaget foreslår arbeidsgruppen å videreføre reglene i inkassoforskriften § 2-5 om dekning av faktiske inndrivingskostnader.

13.3.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet og Finansforbundet støtter arbeidsgruppens lovforslag om kostnadsdekning. Forbrukerrådet, Fylkesmannen i Oslo og Viken (nå: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus), Øst politidistrikt, Fair Group AS og Næringslivets Hovedorganisasjon støtter forslaget om å ikke videreføre nødvendighetskravet. Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Øst politidistrikt, Fair Group AS, Gatejuristnettverket, Jussbuss, Parat NAV og Rettspolitisk forening støtter forslaget om å erstatte det gjeldende systemet med maksimalsatser, med fastsatte gebyrer. På den andre siden uttaler Oslo politidistrikt at endringen fra maksimalsatser til standardiserte gebyrer ikke innebærer noen realitetsendring, all den tid det etter dagens ordning alltid kreves maksimalerstatning. Flere av høringsinstansene har samtidig merknader til foreslåtte forskriftsbestemmelser om gebyrer, som ikke behandles i proposisjonen her.

Forbrukerrådet mener nødvendighetskravet bygger på sviktende forutsetninger, i og med at det ikke er noen «automatikk i at en leverandør bare kan legge på prisene sine dersom kunder ikke betaler», og at en leverandør «ei heller [er] en passiv aktør som ikke kan påvirke hvem det selger varer eller tjenester til eller på hvilke betingelser», og at resultatet av «dagens regelverk» er at det ytes kreditt til kunder med lav betalingsevne. Forbrukerrådet uttaler at det isolert sett er vanskelig å være uenig i at de som ikke betaler i tide, må finne seg i å dekke nødvendige inndrivingskostnader, men viser til personlige og samfunnsøkonomiske konsekvenser av en uhåndterlig gjeldssituasjon, og at inkassosalærer handler om mer enn «snevre bedriftsøkonomiske hensyn». Forbrukerrådet uttaler blant annet at de «høye inkassosalærene er bensin på forbrukslånsbålet og har bidratt til å forlenge gjeldsspiralens levetid». Forbrukerrådet uttaler også at nødvendighetskravet i seg selv har bidratt til å skape en «kunstig og skadelig høy etterspørsel etter inkassotjenester». Forbrukerrådet foreslår på denne bakgrunnen en formulering om at skyldneren skal «dekke en vesentlig andel av rimelige kostnader til utenrettslig inndriving».

Hovedorganisasjonen Virke tar ikke til orde for å beholde nødvendighetskravet, men uttaler at dagens situasjon ikke gir grunn til andre vurderinger av skyldnerens erstatningsansvar enn de som ble gjort i forarbeidene til den gjeldende inkassoloven (hvor departementet fant det prinsipielt vanskelig å gå inn for en ordning som avskjærer fordringshaverens rett til å kreve full dekning for tapet). Organisasjonen uttaler at «[g]ebyrreduksjon til et nivå som kun gir en brøkdel av bransjeaktørene grunnlag for kostnadsdekning og rimelig fortjeneste, stemmer dårlig overens med denne vurderingen». Virke beskriver muligheten til å handle varer og tjenester på kreditt som «et gode i samfunnet vårt», og viser til at kredittbasert salg forenkler hverdagen til de fleste og er avgjørende for at mange selskaper skal kunne drive virksomheten effektivt. Virke viser som eksempler til passering i bomringen uten mynter og oppgjør av strømregningen og mobilabonnementet i etterkant av bruk.

Finanstilsynet mener at den foreslåtte gebyrmodellen er mer treffsikker overfor skyldnere, inkassoforetak og fordringshavere enn dagens system, og at «modellen gir insentiver for inkassoforetakene til å jobbe aktivt for utenrettslig oppgjør av krav ved at salærkravene i større grad enn i dag utløses av arbeidet inkassoforetaket gjør i den enkelte saken». Forbrukerrådet er positivt til en høyere grad av aktivitetsplikt før krav eventuelt sendes til rettslig inndriving. Rådet uttaler at det er fornuftig å legge inn to obligatoriske betalingspåminnelser, som kan sendes ut digitalt, mellom de to betalingsoppfordringene, og at forslaget vil «motivere inkassoselskapet til å gi skyldnerne flere muligheter til å betale før kostnadene eskaleres». Øst politidistrikt er enig i at salærkravene i større grad bør utløses av arbeidet inkassoforetaket gjør i den enkelte saken.

Oslo politidistrikt, Regelrådet, Færder kommune, Ringebu kommune, Sør-Fron kommune, Finans Norge, Gjeldsoffer-Alliansen, Gode Betalere, Hovedorganisasjonen Virke og KapitalKontroll AS stiller spørsmål ved hensiktsmessigheten av forslaget til gebyrmodell eller går imot det.

Oslo politidistrikt har analysert de økonomiske konsekvensene av forslaget (ut fra dagjeldende kostnadsregler) og stiller spørsmål ved om det er nødvendig med en så stor omlegging av gebyrstruktur:

«Ved første øyekast ser den foreslåtte gebyrstrukturen ut til å være en klar endring bort fra dagens system. Så langt det gjelder hvordan gebyret fastsettes, er nok det også tilfellet. En nærmere analyse viser likevel at de økonomiske konsekvensene ikke er spesielt store. […]

Vi støtter formålet om reduksjon av inkassosatsene, og vi er også positive til det overordnede prinsippet i den foreslåtte strukturen hvor erstatningsplikten i større utstrekning utløses av de enkelte inndrivelsesskritt som inkassator foretar. […]

Når det endelige resultat i salærer, for annet enn småkrav, er så likt dagens nivå, er det grunn til å vurdere om det er nødvendig med en så stor omlegging av gebyrstruktur.»

Politidistriktet bemerker dessuten at forslaget vil få betydning for namsmannens kontroll med om kravet om kostnadsdekning er beregnet riktig:

«Namsmannen utfører en viss kontroll av om inkassolovens regler er fulgt, herunder hvorvidt det er krevet for høye salærer, i stort sett alle saker vi behandler. Denne kontrollen er nest etter Finanstilsynets kontrollvirksomhet og muligheten til å kreve nemndsbehandling et viktig bidrag til å sikre at reglene etterleves. Det er med dagens regler stort sett mulig å avgjøre ved et øyekast om det er krevet for høye salærer. Forslaget vil innebære at det blir vanskeligere. For å kunne være noenlunde sikker på at det er grunnlag for de gebyrer som er krevet, vil det være nødvendig å kontrollere en rekke brev/henvendelser til skyldner, og i enkelte tilfeller at andre tiltak er iverksatt. Med dagens ressurssituasjon og sakstilfang er dette mer enn namsmann kan greie med. Dersom forslaget vedtas, vil det derfor være nødvendig å i noe større grad enn tidligere stole på at det er grunnlag for de salær-/gebyrkrav som presenteres.»

Regelrådet bemerker at inkassoforetakene med arbeidsgruppens forslag til gebyrmodell fortsatt vil ha insentiver til å vente før kravet innfris. Færder kommune stiller seg undrende til at skyldnerne skal få enda flere varsler, med lavere økonomiske konsekvenser, når «de aller fleste skyldnere» mangler betalingsvilje, ikke betalingsevne. Ringebu kommune og Sør-Fron kommune uttaler likelydende at det ikke bør «legges opp til en mengde ‘undergebyrer’, da dette gjør det vanskelig for skyldner å se konsekvensen av forskjellige tiltak». Gode Betalere uttaler at arbeidsgruppens forslag innebærer «en enda mer komplisert salærmodell som kan føre til at mange skyldnere vil slite med å forstå salærberegningen». KapitalKontroll AS er «sterkt uenig» i at det skal innføres en «underskog» av tilleggsgebyrer, og viser til at det vil medføre «uoversiktlige og vanskelig tilgjengelige regler», og at skyldnerne vanskelig vil kunne sette seg inn i reglene og kontrollere salærberegningen.

I et notat til Justis- og beredskapsdepartementet 18. januar 2023 stiller Finans Norge spørsmål om flere brev vil gjøre skyldneren bedre informert eller mer forvirret, om forslaget vil hindre innovasjon, og om hensynet til fordringshaverens behov for å få inndrevet kravet:

• «• Den foreslåtte aktivitetsplikten vil generere minst like mange brev som tidligere, og det kan stilles spørsmål ved om det gjør debitor bedre informert eller mer forvirret.

• • Vi stiller også spørsmål ved om det vil hindre innovasjon i bransjen ved at aktivitetene blir definert i lovverket.

  […]

• • Manglende sammenheng mellom Finanstilsynets signaler vedrørende maksimalgrenser for telefonisk skyldnerkontakt og foreslått aktivitetsnivå. Oppnådd kontakt over telefon har dokumenterbar effekt og er dermed også til skyldners fordel. Hensynet til kreditors behov for dekning og en effektiv og hensiktsmessig innfordring må vektlegges, ikke tilsidesettes.»

Gjeldsoffer-Alliansen omtaler maksimalsatser for tyngre saker etter inkassoforskriften § 2-3 (ofte kalt «tungt salær») som en anakronisme og etterlyser en begrunnelse for hvorfor arbeidsgruppen har foreslått å videreføre dette (i form av gebyrer for to betalingspåminnelser og ytterligere en betalingsoppfordring). Organisasjonen uttaler at dersom «en arbeidsledig ikke klarer å betale en gjeldspost innen den første fristen, er det svært sannsynlig at han heller ikke vil klare det 14 dager senere».

Hovedorganisasjonen Virke uttaler at reduksjonene i maksimalsatsene som ble vedtatt i 2020, innebærer større kutt enn det arbeidsgruppen foreslo, og at det er «svært uheldig at departementet på denne måten har tilsidesatt arbeidsgruppens arbeid og forslag om en ny salærmodell». Organisasjonen mener at ytterligere kutt vanskelig kan forsvares, og at omlegging til en modell med suksessiv akkumulering av gebyr som foreslått av arbeidsgruppen vanskelig kan realiseres uten å øke den totale gebyrbelastningen på skyldnerne. Virke tar dessuten til orde for mindre rigide krav til betalingspåminnelser enn det arbeidsgruppen har foreslått i sitt forskriftsforslag, og viser til at reglene bør legge til rette for «teknologinøytral og effektiv kommunikasjon og enkle betalingsløsninger»:

«Skriftlighetskravet er teknologinøytralt, men de innholdsmessige kravene vil i praksis begrense hvilke kanaler som kan benyttes. Bransjen mener at adgang til å sende SMS vil sikre effektiv kommunikasjon av en enklere betalingspåminnelse, men obligatorisk informasjon om hva kravet gjelder, hvilket gebyr som vil påløpe ved neste skritt og 14 dagers betalingsfrist, gjør dette svært upraktisk. Virke ber derfor om mindre rigide krav til betalingspåminnelser. Kravene bør legge til rette for teknologinøytral og effektiv kommunikasjon og enkle betalingsløsninger. Forslaget bedrer ikke dagens tilstand med stadig utsendelse av formelle kravbrev – en løsning som stemmer dårlig med den automatiserings- og effektiviseringsgrad omverden forventer av inkassobransjen.»

Når det gjelder inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (sammenslåing av krav), har Oslo politidistrikt, Færder kommune, Felleskjøpet Agri SA, Gjeldsoffer-Alliansen og Hovedorganisasjonen Virke innvendinger til hvordan reglene i arbeidsgruppens lov- og forskriftsforslag vil fungere, blant annet ved at de kan føre til mange skyldnerhenvendelser på kort tid med krav om betaling av ulike beløp og en langvarig saksgang med stadig nye betalingsfrister. Oslo politidistrikt uttaler i den forbindelsen blant annet:

«Videre vil saksøkte i enda større grad enn i dag oppleve å bli overlesset av ulike henvendelser, som trolig heller fører til apati enn økt vilje til å gjøre opp. Et regelverk som så til de grader legger opp til en samlet sett helt vanvittig brevstrøm, bør unngås.»

Når det gjelder utgangspunktet for omfanget av skyldnerens erstatningsplikt, er Fylkesmannen i Oslo og Viken (nå: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) enig med arbeidsgruppen i at det er «rimelige» kostnader som må kunne kreves dekket. Øst politidistrikt uttaler at utgangspunktet er at skyldneren er ansvarlig for å betale sine forpliktelser, og at det er av stor betydning for den alminnelige betalingsmoralen at skyldnere ikke skal kunne unndra seg plikten til å gjøre opp for seg. Fair Group AS foreslår i brev 21. juni 2021 at gebyrene ikke settes høyere enn at de over tid dekker kostnadene ved behandlingen av den enkelte saken og «generelle kostnader i foretaket som IT, internkontroll, kompetanseutvikling og husleie». Felleskjøpet Agri SA mener det er et viktig prinsipp at skyldneren skal bære nødvendige kostnader. Finans Norge uttaler at salærreglene utgjør en «grunnpilar i det norske innfordringsregelverket», og at prinsippet om at skyldneren skal bære kostnadene ved forsinket betaling, har vært en «hjørnesten i regelverket siden inkassoregelverkets unnfangelse» og må beholdes. Organisasjonen uttaler at den politiske debatten rundt inkassosalær ikke må medføre «at man kaster over bord et regelverk som har sikret næringslivet mulighet til å levere tjenester uten å kreve forhåndsbetaling». I notatet til Justis- og beredskapsdepartementet 18. januar 2023 legger Finans Norge til at en omfordeling til økte kostnader for lojale betalere er urimelig. Hovedorganisasjonen Virke er enig med arbeidsgruppen i at skyldneren bør dekke kostnadene, og at det er uheldig dersom skyldneren betaler langt mer.

Forbrukerrådet, Gode Betalere, Økonomiske rådgivere i Follo og en privatperson tar til orde for at erstatningsbeløpene i inkassoforskriften settes så lavt at fordringshaverne må betale deler av kostnadene. Forbrukerrådet mener høye inkassosalærer har skapt en kunstig høy etterspørsel etter inkassotjenester og hindrer reell priskonkurranse mellom leverandørene, og at salærene bør reduseres så mye at inkassotjenester verken er gratis eller et lønnsomt forretningsområde for fordringshaverne. Forbrukerrådet uttaler at gratis inkassotjenester «oppmuntrer til slepphendt kredittgivning og unødvendig nidkjær inndriving av fordringer», og at antallet inkassosaker i 2019 per innbygger i Norge var dobbelt så høyt som i Sverige «der salærnivået er på et mer edruelig og konkurransefremmende nivå». Gode Betalere og privatpersonen mener en modell hvor fordringshaverne betaler for inkassotjenester, vil føre til en mer ansvarlig kredittpolitikk blant næringsdrivende, og at dette igjen vil begrense at kunder havner i uløselige gjeldsproblemer. Privatpersonen mener også at dersom fordringshavere betalte deler av kostnadene, ville de slått ned på manglende sammenslåing av krav. Han mener dessuten at salærene må settes så lavt at det er ulønnsomt å forsøke å inndrive krav etter «no cure no pay»-modellen. For øvrig tar han til orde for at salærene må stå i forhold til arbeidet som faktisk legges ned i saken. Økonomiske rådgivere i Follo støtter Forbrukerrådets innspill om grunnleggende endringer i kostnadsreglene og viser til at dersom fordringshaverne er med på å betale utgiftene, vil det ha «disiplinerende effekt på for eksempel butikker og brukersteder som dytter forbrukere til å handle på kreditt fremfor å betale på stedet».

Felleskjøpet Agri SA tar på den andre siden til orde for å ansvarliggjøre skyldnerne:

«Det er med stor undring at vi registrerer at lovforslaget synes å kun ensidig ivareta skyldnere, bl.a. gjennom reduserte omkostninger knyttet til inndrivelse av utestående for varer og tjenester de har mottatt. Vi mener det i forslaget er flere forhold som ikke er hensyntatt, da primært med tanke på at det må være den enkeltes ansvar å ikke handle dersom en ikke er i stand til å betale. Det er ingen moralske forpliktelser pålagt skyldneren, eller krav til skyldnere om gode holdninger og god betalingsskikk. Slik manglende ansvarliggjøring er direkte provoserende da dette kanskje er det aller viktigste minimumskrav som bør stilles til enhver som skal ta opp gjeld, eller kjøpe varer og tjenester. Inkassoloven bør omfatte alle involverte i forbindelse med kredittkjøp og differensiere mellom privatpersoner og næringsvirksomhet klart og tydelig.

Det er strenge krav til oss som leverandører, blant annet i finansavtaleloven, med tanke på undersøkelsesplikt og innhenting av kredittinformasjon. Undersøkelser og innhenting av kredittinformasjon gir oss imidlertid ingen garanti for at vi oppnår betaling, dette gir kun en oversikt over offentlig tilgjengelig informasjon om kundens kreditthistorikk.»

Forbrukerrådet, Gjeldsoffer-Alliansen, Gode Betalere og Økonomiske rådgivere i Follo viser til at skyldnerne betaler lavere beløp i Sverige og Finland for betalingsoppfordringer for større krav. Forbrukerrådet anbefaler salærnivåer «mer i linje med den finske modellen». Gjeldsoffer-Alliansen viser til at inkassogebyret i Sverige er 180 kroner uansett kravets størrelse, og foreslår at det bare kan tas ett gebyr på 180 kroner for betalingsoppfordringer. Gode Betalere viser til at det er færre inkassosaker i forhold til innbyggertall i Sverige enn i Norge, og hevder det ikke er noen særlig forskjell i forbrukeratferd mellom Finland, Sverige og Norge.

Finans Norge og Hovedorganisasjonen Virke viser til at innfordringsløpet i Sverige er vesentlig annerledes enn i Norge, særlig ved at sakene sendes til rettslig inndriving på et tidligere tidspunkt, til at betalingsanmerkninger ikke slettes før etter tre år selv om kravet er gjort opp, til at en sammenligning av skyldnernes kostnader også må omfatte forsinkelsesrenter og kostnader til rettslig inndriving, og til at arbeidsgruppen ikke foreslår en tilsvarende modell som i Sverige.

Finans Norge viser til at arbeidsgruppens forslag må ses i sammenheng, siden de «danner en helhet og en balanse mellom hensynet til en effektiv innfordring og kostnadene for skyldner», og uttaler at forslagene ikke er et «smørgåsbord» hvor man kan plukke ut deler av forslagene som svarer opp «tilfeldige politiske strømninger» og plusse på med andre tiltak. Hovedorganisasjonen Virke uttaler at den svenske prosessen er dyrere og tøffere for skyldnerne. Organisasjonen viser også til at de svenske namsmyndighetene gjør det meste av jobben som inkassoforetakene i Norge gjør, og at inkassoforetakene har adgang til å sende skyldnerne til Kronofogden etter i gjennomsnitt 13 dager. Virke viser også til at det i Sverige kan sendes inkassokrav på 180 kroner (som Forbrukerrådet kaller betalingsoppfordring) én dag etter forfall av faktura, mens det på dette tidspunktet bare kan tas gebyr på 35 kroner for purring eller inkassovarsel i Norge.

Konkurransetilsynet og Jussbuss foreslår at fordringshaverne skal betale en bestemt prosentandel av inndrivingskostnadene. Fylkesmannen i Oslo og Viken (nå: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) stiller spørsmål om det samme.

Konkurransetilsynet viser til at det etter den gjeldende reguleringen er virksom konkurranse mellom inkassoforetakene ved kontraktsinngåelsen med fordringshaverne, men at konkurransen ikke kommer skyldnerne til gode, fordi skyldnerne uansett må betale regulerte gebyrer. Tilsynet er av den oppfatningen at en videreføring av maksimalsatsreguleringen ikke i tilstrekkelig grad beskytter skyldnerne mot å betale for høye gebyrer, og at det er «svært krevende» å finne det riktige nivået på inkassogebyrene. Videre viser tilsynet til at reguleringen ikke tar hensyn til videre utvikling i bransjen, til at nedregulering av satsene skjer i etterkant av kostnadsreduksjoner i bransjen som følge av innovasjon og effektivisering, og til at skyldnerne betaler overpris i mellomtiden. Tilsynet bemerker at forslaget om at fordringshaverne skal betale en prosentandel av inndrivingskostnadene, legger til rette for at nye digitale løsninger og ny teknologi kommer skyldnerne til gode gjennom lavere kostnader. Tilsynet antar dessuten at delbetaling fra fordringshaveren vil føre til større differensiering av inkassoforetakenes gebyrer, slik at det blir større samsvar mellom de reelle kostnadene i saken og gebyrene.

Tilsynet finner det ikke urimelig at fordringshaveren må dekke deler av inndrivingskostnadene, og viser til at det er fordringshaveren som etterspør inkassoforetakenes tjenester, og som «øker sin forventede inntekt sammenliknet med en situasjon uten inkassomuligheter». Tilsynet viser også til at fordringshaverne i Sverige må dekke kostnader utover standardsatsene.

Når det gjelder den konkrete utformingen av en slik modell, foreslår tilsynet at fordringshaveren pålegges å betale «en bestemt prosentandel av inkassoforetakenes gebyrer», og tilsynet viser til at dette vil gi fordringshaveren insentiver til å velge et inkassoforetak med lavere gebyrer, noe som også vil være til fordel for skyldnerne. Prosentandelen må verken settes for høyt eller for lavt:

«Konkurransetilsynet vil også påpeke at prosentandelen av inkassoforetakenes gebyrer som fordringshaver blir ansvarlig for å betale, ikke må settes for høyt. En høy prosentandel vil potensielt kunne påvirke både bedrifters insentiver til å foreta salg til kunder, ved at bedriftens forventede kostnad ved mislighold øker, og skyldners betalingsinsentiver, ved at skyldners forventede kostnad ved mislighold reduseres. En lavere prosentandel vil i mindre grad påvirke disse insentivene. For å sikre at fordringshaver tar et insentiv til å etterspørre lavere gebyrer, bør imidlertid prosentandelen ikke settes for lavt.»

Tilsynet bemerker at det fortsatt vil være behov for regulerte maksimalsatser, blant annet for å beskytte skyldnere fra for høye gebyrer fra foretak som driver oppkjøpsinkasso (her menes det antakelig foretak som inndriver konserninterne krav).

Videre gir tilsynet uttrykk for at «pay back» (se punkt 25) ikke er forenelig med forslaget:

«Overføringer fra inkassoforetak til fordringshaver, eksempelvis gjennom pay back, vil ikke være forenelig med Konkurransetilsynets forslag til ny regulering hvor fordringshaver pålegges å betale en bestemt prosentandel av inkassoforetakenes gebyrer. Dersom pay back eller andre overføringer hadde vært tillatt med en slik regulering, ville fordringshaver og inkassoforetak potensielt hatt et felles insentiv til å øke gebyrene til skyldner. Dette forutsetter at den prosentvise andelen av gebyrene fordringshaver får i pay back overstiger den prosentvise andelene av gebyrene fordringshaver pålegges å dekke gjennom reguleringen. Fordringshaver får da en positiv netto prosentvis inntekt som tilsvarer differansen mellom prosentvis pay back og prosentvis kostnadsdekning i henhold til reguleringen. Fordringshavers netto inntekt vil med dette øke proporsjonalt med størrelsen på gebyrene til skyldner, og det vil være lønnsomt for fordringshaver å velge inkassoforetak som har høye gebyrer til skyldner. Pay back og andre overføringer fra inkassoforetak til fordringshaver vil således undergrave reguleringens hensikt, og bør derfor forbys ved Konkurransetilsynets forslag til regulering.»

Fylkesmannen i Oslo og Viken (nå: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) uttaler at dersom fordringshaveren betaler deler av kostnadene, vil det gi insentiver til større konkurranse i inkassobransjen og lavere kostnader for skyldnerne og fordringshaverne. Samtidig bemerker fylkesmannen at dette må kobles sammen med minstekrav til hvordan inkassovirksomheten skal driftes, krav til at inkassovirksomhetene ivaretar skyldnernes interesser, og forbud mot pay back. Jussbuss tar til orde for at fordringshaveren bør dekke deler av inndrivingskostnadene, for eksempel 35 prosent. Jussbuss viser til at det er fordringshaveren og inkassoforetaket som har et kontraktsforhold, og til at fordringshaveren får en oppfordring til å velge inkassoforetaket som har de laveste kostnadene, noe som vil komme skyldnerne til gode.

Fair Group AS tar til orde for at erstatningsbegrepet i inkassoloven bør stå som i dag, men at det innføres et konkurranseelement i prisen gjennom å forby «no cure no pay». Fair Group AS mener dette vil komme skyldneren til gode gjennom konkurranse hvor «pris og kvalitet, herunder løsningsgrad», blir viktige elementer. Det vises til at kostnadsreduserende tiltak i bransjen ikke først og fremst vil øke profittmarginene, men også vil bety reduserte salærer mot skyldnerne.

Mange høringsinstanser har synspunkter på innretningen av arbeidsgruppens forskriftsforslag når det gjelder hvor høye beløp som kan kreves dekket. Som nevnt i punkt 13.1 gjelder dette i hovedsak senere forskriftsarbeid. Nivået på satsene i inkassoforskriften er dessuten nå lavere enn det arbeidsgruppen foreslo, som følge av reduksjonene i 2020 og frysingen av inkassosatsen (som omtalt i punkt 13.1). Høringsuttalelsene er derfor avgitt under forutsetninger som har endret seg. I punktet her behandles mer generelle og prinsipielle synspunkter på innretningene, som det generelle nivået på kostnadsdekningen, og i hvilken grad det bør være høyere kostnadsdekning for større krav enn lavere krav. Konkrete innspill til arbeidsgruppens forskriftsforslag behandles med andre ord ikke her.

Forbrukerrådet, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt, Gatejuristnettverket, Gode Betalere, Jussbuss, KapitalKontroll AS, Rettspolitisk forening og Økonomiske rådgivere i Follo støtter forslaget til reduksjoner i beløpene som kan kreves dekket fra skyldnerne, eller tar til orde for større reduksjoner. Disse høringsinstansene viser gjennomgående til at satsene var for høye ut fra inkassoforetakenes reelle kostnader, særlig for mindre krav, og til hensynet til skyldnerne. Forbrukertilsynet, Fylkesmannen i Oslo og Viken (nå: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus), Konkursrådet og Fair Group AS viser til sine høringsuttalelser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 6. april 2020 «Forslag om standard skrivesalær for begjæring om tvangssalg av bolig mv., halvering av skrivesalæret for utleggsbegjæringer mv., halvering av skrivesalæret for forliksklager i inkassosaker og reduksjoner i inkassogebyrer og -salærer etter inkassoforskriften», og Oslo politidistrikt gjentar uttalelser fra denne høringen.

Forbrukerrådet er enig med arbeidsgruppen i at det er vanskelig å finne et kostnadsnøytralt snitt for inkassosalærer, og uttaler at «gjennomgangstonen» ved både tidligere salærreduksjoner og ved arbeidsgruppens forslag har vært å la «kostnadstvilen komme fordringshavere og inkassoselskaper til gode».

Oslo politidistrikt viser i sin høringsuttalelse til at «massive inkassokostnader er med på å gjøre det vanskeligere for mange å holde tritt med regningsbunken», og at når marginene i husholdningsregnskapet er små, kan inkassokostnader fort velte budsjettet, slik at stadig flere regninger ikke blir betalt. Politidistriktet viser også til at det ikke kan være skyldnernes oppgave å holde liv i selskaper med høyt kostnadsnivå gjennom å betale urimelig høye gebyrer og salærer. Samtidig understreker politidistriktet behovet for inkassobransjen, risikoen for kutt i antallet ansatte og mer rettslig inndriving, og behovet for klare krav til foretakene:

«Det er all grunn til å understreke at vi trenger en inkassobransje som hjelper næringslivet å få inn betaling for tjenester som er ytt, og varer som er levert. Uten god oppfølging og et effektivt inndrivelsesapparat må en regne med at høyere risiko og tap må dekkes gjennom høyere priser. Noe som går ut over alle. Betydelig mislighold i fordringsmassen kan lede til konkurs og tap av arbeidsplasser. Stopper kredittgivningen, stopper store deler av omsetningen i samfunnet. Erfaring viser at det er viktig med rask oppfølging, og at personlig kontakt ofte er det som skal til for å få oppgjør. Settes salærene til inkassoselskapene for lavt, er det risiko for at selskapene kutter i antall ansatte. For å opprettholde avkastning må en regne med at flere selskaper går lenger i å rendyrke en prosess hvor det bare sendes ut automatiske brev som trigger kostnadskrav, for til slutt å overlate saken til namsmyndigheten. Storinvestorenes inntog i inkasso og fordringsoppkjøp er neppe basert på ideelle hensyn. Store salærkutt som ikke følges opp med klare krav til hva inkassoselskapene skal gjøre, kan bidra til dårligere løsningsgrad og mer rettslig inndriving. En slik utvikling er ikke ønskelig.»

Felleskjøpet Agri SA mener arbeidsgruppens forslag til reduksjoner er «altfor dyptinngripende» til å opprettholde prinsippet om at skyldnerne skal bære nødvendige kostnader, ettersom fordringshaverne i «langt større utstrekning vil måtte ta en andel av disse kostnadene». Det bemerkes også at reduserte gebyrsatser mest sannsynlig vil føre til at saksbehandlingen foregår mer automatisk, uten hensiktsmessige personlige henvendelser og tilpasninger. Finansforbundet mener «det er viktig for bransjens omdømme og mulighet til å utføre sitt samfunnsoppdrag at man ikke mister kompetente medarbeidere, eller effektiviserer bort muligheten for personlig rådgivning og menneskelig kontakt».

Også Finans Norge bemerker i notatet 18. januar 2023 at lavere inntekter fra salærer og gebyrer vil medføre raskere og mindre tilpassede løsninger. Organisasjonen bemerker ellers at det er «avgjørende» med en økonomisk bærekraftig modell dersom inkassobransjen skal kunne operere ut fra formålene og intensjonene som ligger til grunn for virksomheten, og at det er «avgjørende» at inntektsmulighetene i bransjen står i forhold til pliktene man pålegges gjennom lovverket, og oppgavene og investeringene dette medfører for bransjen. I den forbindelsen uttaler Finans Norge at nye plikter og behov krever ytterligere investeringer i både systemer og ansatte, og det er «derav nødvendig å utøve forsiktighet og forutsigbarhet med salærreduksjonene allerede fra begynnelsen». Finans Norge uttaler videre: «En velfungerende inkassobransje forutsetter et velfungerende regelverk som ivaretar både kreditor og debitor, og legger til rette for en fornuftig lønnsomhet som gjør at privat kapital ønsker å investere i bransjen også fremover. Den politiske debatten rundt inkassosalær for små krav må derfor ikke medføre at man på bred front kaster over bord et regelverk som har sikret næringslivet mulighet til å levere tjenester uten å kreve forhåndsbetaling.» Ellers har Finans Norge merknader om den økonomiske situasjonen i inkassobransjen. Departementet gjengir ikke disse merknadene her, siden situasjonen antakelig har endret seg.

Hovedorganisasjonen Virke mener at arbeidsgruppen i realiteten er «i ferd med å forlate det erstatningsrettslige prinsipp som etter gjeldende lovgivning ligger til grunn for gebyrfastsettelsen», og at arbeidsgruppens henvisning til kreditorbelastning understreker dette. Organisasjonen mener at den foreslåtte gebyrfastsettelsen er «tilpasset et fåtall av bransjens aktører og i liten grad tar hensyn til økt krav til manuell saksbehandling som følger av de skjerpede innholdskravene», og at bare en brøkdel av bransjeaktørene vil få dekket inndrivingskostnadene og rimelig fortjeneste. Organisasjonen bemerker at det er viktig at rammeverket «fortsatt gir mulighet til å tjene penger, slik at ytterligere investeringer i digitalisering til fordel for skyldneren kan skje». Virke beskriver variasjoner blant foretakene og stiller spørsmål ved om arbeidsgruppen har valgt et relevant utgangspunkt for gebyrfastsettelsen:

«Foretakene i inkassobransjen er strukturert ulikt og er blant annet spesialisert på ulike typer inkassosaker og kravstørrelser. Enkelte spesialiseringsområder, for eksempel inndrivelse av småkrav, tillater en større grad av automatisering enn andre. Andre deler av inkassoprosessen, som krever tettere oppfølging av de som skylder penger eller har betalingsproblemer, er ikke tilstrekkelig vurdert i fastsettelsen av ny gebyrmodell.

[…]

Virke påpeker at arbeidsgruppen ikke har lagt en sak-til-sakvurdering til grunn for sitt gebyrforslag, men synes i stedet å ta utgangspunkt i store foretak som har automatisert og optimalisert prosessene med innfordring av store porteføljer. Ved svikt i denne forutsetningen uttaler arbeidsgruppen at fordringshaver eventuelt må betale noe for inndrivingen. Virke presiserer at bransjen består av omtrent 100 aktører, blant disse er kun et fåtall av foretakene å regne som store. Øvrige foretak er i kategorien små og mellomstore med svært varierende grad av automatisering. Virke stiller derfor spørsmål om arbeidsgruppen har valgt et relevant utgangspunkt for gebyrfastsettelsen. De foreslåtte gebyrsatsene fremstår ikke å dekke rimelige inndrivingskostnader i et gjennomsnitt av inkassobransjen.

Arbeidsgruppen legger automatisert behandling som premiss for gebyrfastsettelsen. Virke understreker at forslaget introduserer en rekke nye plikter som forutsetter manuell saksbehandling som ikke kan automatiseres. Det fremkommer ikke av arbeidsgruppens vurderinger at omfanget av slikt manuelt arbeid er vurdert ved gebyrfastsettelsen.»

Flere høringsinstanser har merknader til profilen på arbeidsgruppens forskriftsforslag, ved at det er foreslått en klart større prosentvis reduksjon for småkrav enn for større krav. Frysingen av KPI-justeringen i 2018 og reduksjonen i beløpene i 2020 medfører at kostnadsdekningen for de største kravene reelt sett er redusert med nærmere 30 prosent de senere årene, det vil si betydelig mer enn det arbeidsgruppen foreslår. Samtidig er kostnadsdekningen for de minste kravene prosentvis redusert mer (se eksempler i punkt 13.1). Verken arbeidsgrupperapporten eller høringsuttalelsene tar derfor utgangspunkt i dagens nivåer for kostnadsdekningen. Fastsettelse av beløp for kostnadsdekning hører dessuten under forskrift og er ikke et tema i proposisjonen her. Departementet tar likevel med prinsipielle synspunkter om dekning av kostnader ved større og mindre krav her, fordi det er relevant for hovedreglene om kostnadsdekning og for forskriftshjemlene.

Forbrukerrådet, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt, Fair Group AS, Gatejuristnettverket, Gjeldsoffer-Alliansen, Landsorganisasjonen i Norge, Parat NAV, Økonomiske rådgivere i Follo og en privatperson tar til orde for større reduksjon i satsene for de største kravene. Gjennomgående antar disse høringsinstansene at de reelle inndrivingskostnadene for større krav er redusert mer enn det arbeidsgruppen har lagt til grunn, og at det ikke er sannsynlig at det er så stor kostnadsforskjell mellom å inndrive større og mindre krav. Flere av disse høringsinstansene viser dessuten til at mange som ikke betaler større krav, er i en vanskelig økonomisk situasjon. Gode Betalere og en privatperson går mot differensiering etter kravenes størrelse. Gode Betalere tar til orde for en modell som ligner på den finske/svenske. Jussbuss tar særlig til orde for reduksjon av satsene ved de minste kravene og uttaler at organisasjonen ser behov for å kreve «noe høyere gebyrer» for større krav, fordi de medfører mer arbeid. Jussbuss tar samtidig til orde for at det også for større krav kan kuttes ytterligere «slik at gebyrene i større grad samsvarer med den faktiske ressursbruken».

Finans Norge viser til at inndrivingen av større krav er «vesentlig mer kompleks enn småkrav og forutsetter i de fleste tilfeller en tett manuell dialog med kunden for å finne frem til betalingsløsning tilpasset den enkelte kunde», og beskriver høyere salærer for større krav som en naturlig konsekvens av at inndrivingskostnadene skal bæres av skyldneren. Organisasjonen advarer mot konsekvenser av en reduksjon i satsene for større krav: økt bruk av forhåndsbetaling, kredittvurdering og garantistillelse, fravær av forbrukervennlige kreditt- og betalingsløsninger, økt gjennomsnittlig betalingstid, prisøkning for varer og tjenester, manglende manuell behandling og raskere rettslig inndriving. Organisasjonen anbefaler «sterkt» å lytte til arbeidsgruppen «som gjennom et lengre arbeid har gått inn i problemstillingene og fremmet et balansert forslag til revisjon».

Forbrukerrådet støtter arbeidsgruppens forslag om å videreføre adgangen til å kreve faktiske kostnader dekket i særlige tilfeller:

«Forbrukerrådet er klar over at det i visse særskilte tilfeller kan være rettmessig å kunne kreve faktiske inndrivingskostnader dekket. Dette gjelder spesielt hvis enkelte skyldnere spekulerer i at fordringshaver eller inkassoselskap vil frafalle krav ved å skape unødvendig merarbeid og kostnader i innfordringsprosessen.

Vi støtter derfor arbeidsgruppens forslag om å videreføre adgangen etter inkassoforskriften § 2-5 til i særlige unntaksvise tilfeller å kreve faktiske kostnader dekket. Dette kan være en nyttig sikkerhetsventil hvis salærnivåene blir redusert til et forsvarlig markedsmessig nivå.»

13.3.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i lovforslaget § 18 første ledd hovedregelen at skyldneren plikter å erstatte kostnader til utenrettslig inndriving. Forslaget innebærer som utgangspunkt en videreføring av skyldnerens plikt til å erstatte de utenrettslige inndrivingskostnadene. Det følger likevel uttrykkelig av forslaget til forskriftshjemler i § 19 at det kan fastsettes standardiserte erstatningsbeløp som ikke er høye nok til å dekke kostnadene i alle saker.

Departementet foreslår å ikke videreføre nødvendighetskravet i inkassoloven § 17, og i lovforslaget § 19 første ledd første punktum foreslår departementet å lovfeste at det skal gis forskrift om standardisert erstatning. Det følger av dette at departementet er enig med arbeidsgruppen og høringsinstansene i at det gjeldende nødvendighetskravet og systemet med maksimalsatser ikke har fungert etter hensikten, og at det derfor er grunn til å utarbeide et gebyrbasert system. Som arbeidsgruppen peker på, har standardiserte erstatningsregler klare prosessøkonomiske fordeler. Standardiserte erstatningsregler vil også kunne være besparende for skyldneren, ved at det i utgangspunktet ikke kan kreves høyere beløp, og ved at skyldneren slipper å bære de økonomiske kostnadene som vil følge med fordringshaverens plikt til å dokumentere og underbygge kostnadene ved inndrivingen. Departementet viser ellers til arbeidsgruppens begrunnelse.

Departementet vil vurdere i det senere forskriftsarbeidet hvordan gebyrene bør utformes, men har enkelte overordnede merknader her.

Forskriftshjemlene i § 19 er utformet slik at det vil være mulig å fastsette gebyrer som ligner på systemene i inkassoforskriften og i arbeidsgruppens forslag, blant annet ved at gebyrene kan variere etter kravenes størrelse og hvor lang tid som er gått, og ved at man kan lage et saksforløp hvor for eksempel en økning av skyldnerens kostnadsansvar forutsetter at en angitt frist er misligholdt. Departementet foreslår også at det kan gis egne kostnadsregler for inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (såkalt sammenslåing av krav, se punkt 14 og lovforslaget § 22).

Departementet oppfatter en samlet arbeidsgruppe og en samlet inkassobransje slik at det er reelle forskjeller mellom inndrivingskostnadene etter kravets størrelse og behov for en tilsvarende differensiering i erstatningsbeløpene. I forarbeidene til inkassoloven er ulikhetene i kostnadsdekningen mellom større og mindre krav for en stor del begrunnet i at det bør være forholdsmessighet mellom kravene og inndrivingskostnadene, men departementet forstår arbeidsgruppen og bransjen slik at det på grunn av teknologisk utvikling i ettertid har blitt en større forskjell i hvor mye det reelt sett koster å inndrive større og mindre krav. De aller fleste høringsinstansene som tar til orde for større reduksjoner i satsene for større krav, synes ikke å ha innvendinger mot at det er en differensiering, men mener at den foreslåtte differensieringen er for stor. Som nevnt over åpner forskriftshjemmelen for at det kan differensieres etter kravets størrelse. I hvilken grad det bør differensieres, vil være et spørsmål for utformingen av forskriften.

Det følger av dette at departementet ikke ser grunn til å foreslå regler etter mønster av de svenske kostnadsreglene. Etter hva departementet forstår, ville de svenske kostnadsreglene ført til høyere kostnadskrav i de aller fleste sakene, ettersom det i Sverige kan kreves 180 kroner rett etter forfall, mens det etter gjeldende regler i inkassoforskriften bare kan kreves 35 kroner på det tidspunktet her. En svært stor andel av kravene som inndrives etter inkassoloven, skyldes forglemmelser og betales derfor etter en purring eller inkassovarsel. 180 kroner synes å være klart høyere enn de reelle kostnadene på det stadiet. For småkrav kan dessuten et slikt beløp fremstå som uforholdsmessig i forhold til beløpets størrelse. For store krav som det tar tid å inndrive, vil et svensk system kunne føre til betydelig lavere utenrettslige inndrivingskostnader, men som Finans Norge og Hovedorganisasjonen Virke gir uttrykk for, må man se hen til helheten i regelverket og blant annet at svenske krav går raskere til rettslig inndriving med de kostnadene det medfører for skyldnerne. Departementet vil også fremheve at svenske regler, etter hva departementet forstår, ikke vil gi kostnadsdekning som gjenspeiler de reelle kostnadene i Norge. Departementet går ikke inn på de finske kostnadsreglene i proposisjonen her og viser til at det synes å være mindre prinsipiell forskjell mellom de finske og de norske kostnadsreglene, enn mellom de svenske og de norske. Hvilke beløp som kan kreves dekket, hører som tidligere nevnt under forskrift.

Departementet har merket seg at arbeidsgruppen og flere høringsinstanser tar til orde for at kostnadsdekningen i større grad knyttes opp mot fastsatte aktiviteter. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er i både skyldnerens og fordringshaverens interesse at skyldneren gis mulighet til å gjøre opp for seg – og dette er også kjernen i inkassovirksomhet. Det er likevel mulig at det kan være grunn til å gjøre modellen med to betalingsoppfordringer og to betalingspåminnelser (som arbeidsgruppen har foreslått i stedet for maksimalsatsene for enkle og tyngre saker) enklere og mer fleksibel. Det er særlig i fordringshaverens interesse at kravet blir inndrevet, og fordringshaverne bør kunne ivareta sine interesser gjennom inngåelse og oppfølging av oppdragsavtalene. Det kan også stilles et prinsipielt spørsmål ved om det er reglene om skyldnernes kostnadsansvar som skal gi inkassoforetakene insentiver til å gjøre en innsats for å inndrive kravet. Skyldnerne har en interesse av å holdes informert og å få mulighet til å betale, men andre regler i lovforslaget legger til rette for dette, særlig reglene om varsling og kommunikasjon med skyldnerne. Departementet forstår også innspillene fra Oslo politidistrikt, Finans Norge og Hovedorganisasjonen Virke slik at de ønsker enklere og mer fleksible regler. Ellers har flere høringsinstanser gitt innspill om hvordan de foreslåtte kostnadsreglene ved inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (såkalt sammenslåing av krav) vil kunne fungere, og departementet vil vurdere dette nærmere i forskriftsarbeidet.

Departementet vil også vurdere de andre forskriftsforslagene fra arbeidsgruppen om kostnadsdekning i forskriftsarbeidet.

Når det gjelder omfanget av erstatningsplikten, foreslår departementet i § 19 første ledd andre punktum at erstatningsbeløpene skal fastsettes «med sikte på at de skal dekke rimelige inndrivingskostnader for et flertall av sakene som beløpet gjelder».

Formuleringen foreslås for å gi rammer for standardbeløpenes størrelse, men også for å gi en mer realistisk beskrivelse av hvordan beløpene fastsettes.

Når det gjelder beløpenes størrelse, ligger det i forslaget at standardbeløpene skal fastsettes med sikte på at de i de fleste sakene skal dekke kostnadene. Utgangspunktet vil altså være skyldnerens erstatningsplikt, og departementet viser her til de tidligere vurderingene som er gjengitt i punkt 13.3.1. Departementet vil tilføye at reglene skal gjelde for mange ulike sakstyper, for mange ulike skyldner- og fordringshaverforhold, og for ulike inkassoforetak, og at de reelle inndrivingskostnadene kan variere betydelig. Det følger av forskriftshjemmelen at erstatningsbeløpene ikke skal fastsettes slik at alle kostnader i alle saker erstattes, men at gebyrene skal dekke rimelige kostnader i et flertall av de aktuelle sakene. Ellers vil departementet understreke at forskriftshjemlene er utformet nøytralt med tanke på kravenes karakter og fordringshavernes og skyldnernes økonomiske situasjon mv. Slik departementet ser det, er det verken mulig eller ønskelig å differensiere her. Forbrukerrådet synes i sin høringsuttalelse særlig å ha sett hen til krav som gjelder forbrukslån og kredittkjøp, og hvor skyldneren er vanskeligstilt. Det er en viktig sakstype, og departementet er enig i at inkassoreglene ikke bør gjøre det gunstig for fordringshavere å gi lån til skyldnere som ikke vil være i stand til å betale tilbake. Likevel hører det å forebygge opptak av lån til kunder med utilstrekkelig kredittevne under annet regelverk, særlig finansavtaleloven. Inkassoreglene skal som nevnt over gjelde for ulike saksforhold, og dersom fordringshaverne gjennomgående ikke hadde fått erstattet inndrivingskostnadene, er det mulig at en del vanskeligstilte ville fått større problemer med å skaffe nødvendige varer og tjenester. En annen sak er at det ikke nødvendigvis alltid vil være slik at det er skyldneren som er i en vanskelig økonomisk situasjon, mens fordringshaveren sitter bedre i det.

Konkurransetilsynet og Jussbuss foreslår i høringen at fordringshaverne skal betale en bestemt prosentandel av inndrivingskostnadene. Departementet er enig i at det ikke er noen effektiv konkurranse om pris når inkassoforetaket og fordringshavere inngår avtale om inndrivingen og skyldneren betaler forskriftsfastsatte kostnader. Departementet ser også at fordringshaveren og skyldneren ville fått felles interesser i lave priser med den foreslåtte modellen, og at forslaget kunne ført til konkurranse om pris.

Slik departementet ser det, vil likevel forslaget innebære en betydelig ulempe for næringslivet og andre fordringshavere som bruker inkassoforetak. Ifølge Finanstilsynets inkassostatistikk for 2024 var samlede innkasserte utenrettslige omkostninger i 2024 nærmere 3 milliarder kroner. Dersom fordringshaverne skulle betalt 35 prosent av kostnadene, som Jussbuss foreslår, ville de fått en lovpålagt årlig kostnad på om lag 1 milliard kroner som ble utløst av kundenes betalingsmislighold. Som beskrevet over skal reglene gjelde for mange ulike saker, også for saker der fordringshaveren er helt avhengig av å få inndrevet kravet og skyldneren har god betalingsevne, og en lovpålagt plikt for fordringshaverne til å betale deler av inndrivingskostnadene kan fremstå som en urimelig byrde. Selv om det er gode hensyn bak forslaget, kan ikke departementet se at de er så vektige at de veier opp for ulempene.

Departementet antar også at det vil være vanskelig og kostnadskrevende å følge opp reglene i praksis. Konkurransetilsynet uttaler at en forutsetning for forslaget er at «pay back» og andre overføringer fra inkassoforetak til fordringshaver forbys, men i proposisjonen her foreslår ikke departementet et slikt forbud. Som beskrevet i punkt 25 har det vært ressurskrevende for Finanstilsynet å følge opp bruken av «pay back». Departementet legger også til grunn at omgåelsesrisikoen ved et forbud ville vært stor ettersom det alltid vil være mulig å yte tjenester til fordringshavere på vanlige forretningsmessige vilkår og det er krevende å avgjøre om vilkårene i det enkelte tilfellet er forretningsmessige. Departementet antar at tilsvarende problematikk om omgåelser ville gjort seg gjeldende for Konkurransetilsynets forslag. Uansett legger departementet til grunn at det ikke er aktuelt å gå videre med forslaget når det heller ikke foreslås et forbud mot «pay back».

Når det er sagt, foreslår departementet som tidligere nevnt at satsene ikke settes så høyt at de dekker alle kostnadene i de mest kostnadskrevende sakene. En slik margin ville ført til at skyldnerne alt i alt måtte betale klart mer enn det inndrivingen koster. En konsekvens av dette kan være at fordringshaverne må betale deler av inndrivingskostnadene, for eksempel gjennom at inkassoforetakene får inndrevne renter. Departementet foreslår med andre ord ikke en modell som legger opp til at fordringshaverne skal betale en bestemt andel av inndrivingskostnadene, men delbetaling kan være en konsekvens av forslaget til forskriftshjemler om standardbeløp. Selv om det i liten grad har vært tradisjon for at fordringshaverne betaler inndrivingskostnader (ut over at inkassoforetakene kan få rentene i noen sakstyper), går departementet ut fra at mange fordringshavere vil være villige til å betale noe for å få inndrevet kravet hvis alternativet enten er å inndrive kravene selv (noe som medfører arbeid og kanskje et dårligere resultat) eller å anse kravet som tapt. En mulig konsekvens av forslaget om standardbeløp er også det motsatte, at skyldneren betaler mer enn fordringshaverens kostnader til inkassoforetaket. Det siste er nærmere omtalt i punkt 25 om avtaler om ytelser fra inkassoforetaket til fordringshaveren for at inkassoforetaket skal få oppdrag («pay back»). Fordringshaverens plikt til å betale vederlag til inkassoforetaket vil være regulert i oppdragsavtalen. Det følger av lovforslaget § 31 andre ledd bokstav c at oppdragsavtalen skal inneholde «størrelsen på inkassoforetakets vederlag eller angivelse av hvordan vederlaget skal beregnes», se også nærmere omtale i punkt 20.

Foruten at lavere nivåer på kostnadsdekning vil kunne føre til at fordringshaverne må betale noe for inndrivingen, er det sannsynlig at foretakene tilpasser seg ved å redusere antallet ansatte i inkassobransjen. Det er liten tvil om at skyldnerne har behov for kompetente og tilgjengelige ansatte, og i lovforslaget her forutsetter særlig reglene om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnerne at inkassoforetakene har dette. Slik departementet ser det, er det relevant å se hen til dette ved vurderingen av hva som er rimelige inndrivingskostnader under fastsettelsen av standardbeløpene. Departementet vil også vise til at det er i fordringshavernes interesse at inkassoforetakene har tilstrekkelig personell, både fordi en telefon til skyldnerne er et effektivt inndrivingstiltak, og fordi skyldnerne vanligvis er fordringshavernes kunder og inkassoforetaket vil være fordringshavernes representant. Departementet antar at fordringshaverne vil kunne vurdere både kvalitet og pris ved inngåelsene av oppdragsavtalene.

Som nevnt over skal standardsatsene anvendes på mange ulike saker hvor kostnadene kan variere betydelig, og det kan være vanskelig å vite hvor høye kostnadene reelt sett er. Dessuten må man anta at fordringshavere og inkassoforetak i hvert fall til en viss grad tilpasser inndrivingen og kostnadene ut fra beløpene de kan kreve erstattet. Gjennom formuleringene «med sikte på at de skal dekke» og «rimelige» inndrivingskostnader foreslår departementet å tydeliggjøre at man ved forskriftsfastsettelsen må kunne skjære gjennom og fastsette standardsatser selv om det vil være usikkert hvor godt standardsatsene treffer. Departementet vil understreke at vanlige regler om utredninger gjelder, og at representanter for både inkassoforetak, fordringshavere og skyldnere vil ha adgang til å uttale seg til forslag om endringer i forskriftene. Erfaringsvis vil disse gruppene likevel kunne ha svært ulike oppfatninger om hva inndrivingen reelt sett koster, og man kommer trolig ikke utenom at beløpene må fastsettes med usikkerhet.

Som beskrevet over er det en naturlig konsekvens av forslaget om standardbeløp at skyldneren ikke i alle tilfeller må betale det inndrivingen koster. I særlig kostnadskrevende saker vil dette kunne være urimelig, og departementet foreslår i lovforslaget § 19 syvende ledd en forskriftshjemmel om adgangen til å kreve dokumenterte faktiske kostnader dekket. Det foreslås at det i forskriften kan angis vilkår og rammer for dekning av faktiske kostnader. Departementet antar at det ikke er hensiktsmessig å legge opp til at man alltid skal kunne kreve erstattet faktiske kostnader der disse er høyere enn standardbeløpene, men at dette bør forbeholdes unntakstilfeller. Departementet viser særlig til at skyldnerne alt i alt vil betale klart mer enn de reelle inndrivingskostnadene dersom de betaler det høyeste beløpet av standardbeløp (som ofte overstiger de faktiske kostnadene) og faktiske kostnader. Departementet vil vurdere hvordan reglene bør utformes, i forskriftsarbeidet.

13.4 Kostnadsdekning ved ordinær egeninkasso

13.4.1 Gjeldende rett

Som nevnt i punkt 13.1 plikter skyldneren etter inkassoloven § 17 første ledd å erstatte fordringshaverens «nødvendige kostnader» ved utenrettslig inndriving. Dette gjelder både kostnader ved å ha engasjert en inkassator (kostnader ved fremmedinkasso) og kostnader ved å drive inn kravet selv (kostnader ved egeninkasso). I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det i merknadene til § 17 uttalt følgende om hvilke kostnader som kan kreves dekket ved egeninkasso:

«Med dette menes faktiske kostnader, f eks direkte utlegg, men også indirekte kostnader som er en følge av inndrivingen, omfattes. Eksempler på kostnader som normalt vil kunne kreves erstattet, er kostnader til telefon, porto, skriving av purrebrev m v […]. Fjernere tap, f eks tap av andre inntekter i den tiden som brukes til inndrivingsarbeidet, kan i denne sammenhengen vanskelig anses som påregnelig. Inkassatorer som driver inn egne krav, kan derfor normalt ikke kreve som erstatning det de ville fått som vederlag ved inkassooppdrag for andre.»

I inkassoloven § 19 første ledd er det gitt hjemmel til å gi bestemmelser i forskrift om beløp fordringshaveren kan kreve av en erstatningsansvarlig skyldner ved purring og inkassovarsel, og ved betalingsoppfordring som fordringshaveren selv har sendt. Det følger av merknaden til paragrafen i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) at bestemmelsen skal forstås som et unntak fra nødvendighetskravet i § 17 første ledd, slik at det forskriftsfastsatte beløpet kan kreves selv om det går ut over faktiske kostnader.

Rett til gebyrmessig erstatning ved varsler er regulert av inkassoforskriften kapittel 1. Det fremgår her at fordringshaveren nå kan kreve

• 35 kroner for en skriftlig purring som angir kravets størrelse og hva kravet gjelder, og som er sendt tidligst 14 dager etter kravets forfall, jf. inkassoforskriften § 1-2 første ledd

• 35 kroner for inkassovarsel som er sendt tidligst 14 dager etter kravets forfall, jf. inkassoforskriften § 1-2 andre ledd

• 105 kroner for betalingsoppfordring som fordringshaveren selv har sendt minst 14 dager etter betalingsfrist fastsatt i purring eller inkassovarsel, jf. inkassoforskriften § 1-2 tredje ledd

Beløpene som følger av forskriften, ble halvert ved forskrift 19. juni 2020 nr. 1248 om endringer i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. Beløpene var med andre ord dobbelt så høye da arbeidsgruppen avga sin rapport, og under høringen av rapporten. I og med at inkassosatsen ikke er KPI-justert siden 1. januar 2017, er den reelle reduksjonen av beløpene enda høyere. Uten halveringen i 2020 og frysingen av inkassosatsen ville gebyret for purring og inkassovarsel vært 89 kroner i 2025, og gebyret for betalingsoppfordring som fordringshaveren selv har sendt, ville vært 267 kroner.

Gebyr for purringer og inkassovarsler etter inkassoforskriften § 1-2 første og andre ledd vil være aktuelt enten det er fordringshaveren selv eller et inkassoforetak som har sendt dette. Gebyr for betalingsoppfordringer etter inkassoforskriften § 1-2 tredje ledd vil det bare være aktuelt å ta dersom fordringshaveren selv har sendt betalingsoppfordringen. Dersom et fremmedinkassoforetak sender betalingsoppfordringer, kan det i stedet tas såkalt «lett salær» etter inkassoforskriften § 2-2 (maksimalsats for enkle saker), som vil være et like høyt eller høyere beløp enn beløpet som det samlet kan tas for varsler. Maksimalsatsene ved fremmedinkasso er omtalt i punkt 13.3.1.

Dersom fordringshaveren har hatt høyere kostnader til egeninkasso enn de forskriftsfastsatte gebyrene, kan de faktiske kostnadene kreves dekket dersom de kan dokumenteres, jf. inkassoloven § 19 fjerde ledd og inkassoforskriften § 1-1 andre ledd. Maksimalsatsene etter inkassoforskriften kapittel 2, jf. inkassoloven § 20, som er omtalt i punkt 13.3.1, utgjør likevel en øvre begrensning.

Adgangen til å ta gebyr for flere varsler er regulert i inkassoforskriften § 1-3. Fordringshaveren kan ta gebyr for enten to purringer og en betalingsoppfordring, eller for en purring, et inkassovarsel og en betalingsoppfordring. De samlede gebyrene tilsvarer maksimalsatsen for enkle saker for de minste kravene etter inkassoforskriften § 2-2 (175 kroner).

Reglene om maksimalsatser i inkassoforskriften kapittel 2 (såkalt lett og tungt salær ved fremmedinkasso) konsumerer gebyrene etter inkassoforskriften kapittel 1. Man kan med andre ord ikke både ta gebyr etter inkassoforskriften kapittel 1 og maksimalsatser etter inkassoforskriften kapittel 2.

Når det gjelder bakgrunnen for reglene, foreslo Inkassolovutvalget i NOU 1983: 8 at inkassoloven ikke skulle gjelde for egeninkasso, og følgelig foreslo utvalget heller ikke regler om kostnadsdekning ved egeninkasso. I begrunnelsen for den foreslåtte avgrensningen av lovens virkeområde mot egeninkasso viste utvalget i utredningens punkt 5.1 blant annet til at egeninkasso kunne gi seg utslag i «mildere pågang, men også i hardere pågang som det kan være ønskelig å motvirke», at egeninkassatorene er høyst forskjellige og representerer alle bransjer i næringslivet, slik at det ville være særdeles vanskelig å utforme konkrete regler som skulle ha generell anvendelse, og at en effektiv håndhevelse av reglene ikke ville være mulig.

I punkt 8.6.1 la utvalget til grunn at fordringshaverens rett til å kreve erstattet sine kostnader ved egeninkasso ville bero på alminnelige erstatningsrettslige regler, og at sedvanlige utgifter til å følge opp kravene var en del av fordringshaverens alminnelige kontorutgifter som normalt ikke kunne kreves dekket av skyldneren. Departementet hadde i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 3.7.2 et «noe annet syn» en Inkassolovutvalget på fordringshavernes adgang til å kreve dekket kostnader ved egeninkasso etter dagjeldende rett. Departementet antok at nødvendige utgifter til telefon, porto, skriving av purrebrev mv., samt påregnelig tap på grunn av eget tidsspille kunne kreves erstattet dersom utgiftene kunne dokumenteres, men at det i praksis ville være vanskelig å dokumentere slike tapsposter. Samtidig var det ikke adgang til å ta gebyr fra forbrukere ved egeninkasso.

Etter høringen av NOU 1983: 8 holdt departementet en begrenset høring (høringsbrev 2. oktober 1986) om hvorvidt det burde gjelde regler for fremgangsmåten ved egeninkasso, og om det burde bli adgang til å kreve gebyrmessig dekning av inndrivingskostnader i slike tilfeller. I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.2 fant departementet det «mer gunstig» å koble regler for fremgangsmåten ved egeninkasso til en adgang til gebyrmessig dekning av inndrivingskostnader, slik at «i alle fall den mer omfattende egeninkassovirksomheten, som det er mest ønskelig å få inn i mer bestemte former, faktisk vil bli drevet som bestemt for fremmedinkasso». (Det vil si at forslaget var bedre enn to andre alternativer som ble vurdert – å la lovens regler om fremgangsmåte gjelde som en straffesanksjonert plikt ved egeninkasso og å la etterlevelse av reglene bli et vilkår for å kunne kreve inndrivingskostnader dekket av skyldneren.) Departementet antok at det ikke ville bli noe spesielt behov for noe avgrensningskriterium, og viste til at det for de fleste ville fremstå som mer attraktivt å kreve gebyrmessig dekning av inndrivingskostnadene, enn å skulle beregne og dokumentere faktiske kostnader, selv om gebyrmessig dekning er avhengig av at en bestemt fremgangsmåte er fulgt. Departementet bemerket at for dem som reglene om fremgangsmåten ville passe dårlig, ville det være adgang til å gå frem på en annen måte innen grensene av god inkassoskikk og i stedet kreve dekket dokumenterte, faktiske inndrivingskostnader.

Departementet begrunnet forslaget om gebyrmessig dekning av kostnader ved inndriving av egne pengekrav nærmere i proposisjonens punkt 5.9.5. Departementet viste her til at gebyrbeløpene «som utgangspunktet [burde] svare til gjennomsnittlige kostnader for de skritt gebyret knyttes til». Ved å knytte gebyrene til saksgangen ved fremmedinkasso antok departementet at betenkninger fra Inkassolovutvalget om at egeninkasso «ofte» kan bli hard og «enkelte ganger» hensynsløs overfor skyldneren, og om manglende effektiv kontroll (se sitat i punkt 13.3.1), skulle falle bort.

Departementet antok også at forslaget kunne ha fordeler for forbrukerne:

«Justisdepartementet er […] ikke overbevist om at en adgang for fordringshavere til å beregne seg gebyrmessig dekning av inndrivingskostnader ved egeninkasso utelukkende vil være til forbrukernes skade. Rett nok vil en konsekvens av å åpne for gebyrmessig dekning meget sikkert bli at inndrivingskostnader ved egeninkasso oftere kreves dekket. Betalingsmislighold vil dermed bli ‘dyrere’ for de skyldnerne som ellers ville sluppet å bli krevd for fordringshaverens inndrivingskostnader. Men etter departementets oppfatning kan det alt kreves kostnadsdekning av skyldnere ved egeninkasso, hvis nødvendige inndrivingskostnader kan dokumenteres. Dette vil i prinsippet også gjelde de kostnadene fordringshaveren har til selve beregningen av kostnadene, riktignok slik at totale kostnader ut over det en inkassator ville beregnet seg som salær, vanskelig kan godtas, se pkt 3.7.2. Ved at det gis satser for gebyrmessig dekning ved egeninkasso, vil det bli mindre grunn for fordringshavere til en slik individuell, konkret kostnadsberegning på skyldnerens bekostning. Det må dessuten antas at mange fordringshavere for enkelhets skyld vil nøye seg med et gebyrbeløp, selv om deres faktiske kostnader i det aktuelle tilfelle har vært høyere. Som flere høringsinstanser har pekt på, kan det dessuten fremstå som mindre attraktivt for fordringshavere å overlate inndrivingen til en inkassator hvis dette ikke lenger blir den letteste måten for fordringshaveren til å få inndrivingskostnadene dekket av skyldneren. Dette vil økonomisk sett kunne være gunstig for skyldneren fordi gebyrbeløpene ved egeninkasso forutsettes fastsatt lavere enn en inkassator, som er avhengig av fortjeneste, må forventes å kreve. En konsekvens av å tillate gebyrmessig dekning av inndrivingskostnader ved egeninkasso, kan derfor bli at skyldnere ikke like ofte utsettes for de høyeste kostnadsdekningskravene.

Nok et moment i et forbrukeraspekt, er at gjeldende ordning fører til at fordringshavere i praksis sjelden får dekket sine inndrivingskostnader. Dette fører til økte generalkostnader, og kan igjen medvirke til et generelt høyere prisnivå. Departementet vil også nevne at dersom det gjøres til et vilkår for å kunne kreve gebyrmessig dekning at reglene om fremgangsmåte ved fremmedinkasso er fulgt, vil en kunne oppnå at også egeninkasso langt på vei skjer i samsvar med disse reglene. Dette er regler som bl a har til hensikt å gi skyldneren oppfordring og anledning til oppgjør så tidlig i inndrivingsprosessen at det ennå ikke har påløpt store inndrivingskostnader.»

Departementet fant det «mest praktisk å knytte gebyrene mest mulig til reglene om fremgangsmåten ved inkasso» og foreslo derfor adgang til å ta gebyr for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring:

«Når det gjelder Den Norske Advokatforening og Norges Kreditorforbunds anførsler om de problemene en kan få med hvilke skritt under inndrivingen eventuelle gebyrer ved egeninkasso bør knyttes til, finner departementet det mest praktisk å knytte gebyrene mest mulig til reglene om fremgangsmåten ved inkasso. Det bør kunne kreves et gebyrbeløp dersom det er sendt et skriftlig betalingsvarsel, en purring, etter kravets forfall, eventuelt et inkassovarsel etter lovutkastet § 9. Hvis det er sendt et skriftlig varsel som inneholder en 14 dagers betalingsfrist, slik det skal være i inkassovarsler etter § 9, bør det etter departementets syn gi rett til et nytt gebyrmessig beløp dersom fordringshaveren har sendt en betalingsoppfordring som tilfredstiller kravene i departementets lovutkast § 10.»

Departementet foreslo ikke innskrenkninger i adgangen til å kreve faktiske kostnader dekket i stedet for å ta gebyr, bortsett fra at maksimalsatsene (som er omtalt i punkt 13.3.1) også burde gjelde for egeninkasso:

«Departementet vil som utgangspunkt ikke gå inn for at det gjøres inngrep i fordringshaveres adgang til å kreve dekket faktiske inndrivingskostnader i stedet for de gebyrene som måtte bli fastsatt. […] En innskrenkning av fordringshaveres adgang til å kreve dekket faktiske kostnader, vil etter departementets syn langt på vei være det samme som å gjøre de nærmere reglene om fremgangsmåte obligatoriske også ved egeninkasso, noe departementet i pkt 5.7.2 ikke har funnet å kunne gå inn for. Imidlertid finner departementet at en skyldner ikke bør komme dårligere ut om fordringshaveren har drevet inn kravet selv, enn om det var engasjert en inkassator. Maksimalsatsene for skyldneres erstatningsplikt ved fremmedinkasso, bør derfor også være maksimum ved egeninkasso. Departementet foreslår derfor at de maksimalsatsene som kan fastsettes skal gjelde helt generelt, uansett hvordan inndrivingen skjedde.»

Kostnadsdekning for egeninkasso under faglig ledelse av advokat og for oppkjøpsinkassoforetak er behandlet i punkt 13.5.1.

13.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Som nevnt i punkt 13.3.2 foreslår arbeidsgruppen i sitt lovforslag at skyldneren plikter å dekke «rimelige kostnader til utenrettslig inndriving», og at det i forskrift kan gis regler om plikten til å dekke kostnader og fastsette standardiserte gebyrer. Disse reglene er foreslått å gjelde både for fremmedinkasso og egeninkasso.

I punkt 12.3.5 er det redegjort for et forslag fra et flertall i arbeidsgruppen, bestående av representantene fra Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Hovedorganisasjonen Virke og Justis- og beredskapsdepartementet, om at bare inkassoforetak skal kunne sende lovpålagte inkassovarsler. I sitt forskriftsforslag foreslår det samme flertallet i arbeidsgruppen at fordringshavere ved ordinær egeninkasso heller ikke skal kunne ta gebyr for å sende inkassovarsler. Et mindretall i arbeidsgruppen bestående av representanten fra Finans Norge foreslår at fordringshavere som driver ordinær egeninkasso, fortsatt skal kunne sende inkassovarsler og ta gebyr for det.

En samlet arbeidsgruppe foreslår at bare inkassoforetak skal kunne ta gebyr for å sende betalingsoppfordringer, og begrunner i rapportens punkt 6.5 dette med

• at ordinær egeninkasso bør skje etter enkle regler som de aller fleste fordringshavere kan klare å følge

• at skyldnerne ikke bør betale mer i gebyr enn det inndrivingen koster

• at betalingsoppfordringene ikke har noen rettslig funksjon utover muligheten til å ta høyere gebyr enn for purringer og inkassovarsler

• at betalingsoppfordringene neppe har særlig praktisk eller informativ verdi for skyldnerne

• at det ikke er noen reell kontroll med betalingsoppfordringene

• at det antakelig er minst like mye feil som i inkassovarslene

• at gebyrsystemet ikke bør stimulere til økt bruk av ordinær egeninkasso, hvor det er en forhøyet risiko for feil i inkassoprosessen og ingen kontrollmekanismer

Samtidig uttaler arbeidsgruppen at den generelt mener det er viktig at fordringshaverne fortsatt skal ha gode muligheter til å inndrive krav selv.

Arbeidsgruppen foreslår at fordringshaveren kan ta gebyr for tre purringer (eventuelt to purringer og ett inkassovarsel etter mindretallets forslag om inkassovarsel), det vil si at fordringshaveren kan ta gebyr for like mange kravbrev som i dag. Arbeidsgruppen foreslår også at gebyrene ikke skal komme til fradrag i gebyrene for eventuell senere inndriving av et inkassoforetak (slik gebyrene etter inkassoforskriften kapittel 1 konsumeres i maksimalsatsene i inkassoforskriften kapittel 2 i dag). I punkt 6.5 uttaler arbeidsgruppen at forslaget legger til rette for at fordringshaveren kan sende flere purringer før saken eventuelt oversendes til inndriving i et fremmedinkassoforetak. Samtidig antar arbeidsgruppen at mange bare vil sende én purring forut for inkassovarselet. I punkt 13.4 om økonomiske og administrative konsekvenser gir arbeidsgruppen uttrykk for at forslaget om adgangen til å ta inntil tre purregebyr og forslaget om at gebyrene ikke skal konsumeres, innebærer økt fleksibilitet. Arbeidsgruppen foreslo også at purregebyrene skulle halveres fra 70 til 35 kroner (og dette ble vedtatt i 2020).

I rapportens punkt 6.8 er forslaget om at fordringshaveren ikke skal kunne ta gebyr for inkassovarsler og betalingsoppfordringer ved ordinær egeninkasso, omtalt som «en betydelig forenkling, fordi fordringshaverne bare behøver å forholde seg til purringer, som så å si ikke har formkrav». I redegjørelsen for økonomiske og administrative konsekvenser i rapportens punkt 13.4 antar arbeidsgruppen at enkelte fordringshavere har inndrivingskostnader som ikke vil dekkes av de foreslåtte gebyrene. Arbeidsgruppen uttaler at dette for en stor del er «en naturlig konsekvens av det at reglene skal gjelde generelt, og at skyldnerne gjennomgående ville betalt for mye dersom gebyrene var så høye at de skulle dekke alle fordringshavernes potensielle kostnader». Arbeidsgruppen uttaler også at mulige konsekvenser av forslagene til reduksjon i gebyr ved egeninkasso kan være at inndrivingen «oftere og tidligere» overlates til et fremmedinkassoforetak, eller at fordringshavere raskere begjærer tvangsfullbyrdelse.

Arbeidsgruppen foreslår dessuten å stramme inn fordringshavernes adgang til å kreve faktiske kostnader dekket, ved at de samme reglene skal gjelde som ved fremmedinkasso. Arbeidsgruppen begrunner dette slik i rapportens punkt 6.5:

«Når det gjelder dekning av faktiske kostnader, foreslår arbeidsgruppen at fordringshavere som driver egeninkasso, skal omfattes av regelen etter den gjeldende inkassoforskriften § 2-5 (som gjelder ved fremmedinkasso) i stedet for inkassoforskriften § 1-1 andre ledd (som gjelder ved egeninkasso), se forskriftsforslaget § 3 andre ledd. Forslaget om at denne bestemmelsen skal gjelde både ved egeninkasso og fremmedinkasso, innebærer en forenkling sammenlignet med gjeldende regler. Adgangen til å kreve faktiske kostnader dekket etter inkassoforskriften § 2-5 kan anses å være mer snever enn etter § 1-1 andre ledd, ettersom den angir at det bare er i særlige tilfeller og i rimelig utstrekning fordringshavere kan kreve faktiske kostnader dekket. I tillegg oppstiller bestemmelsen flere vurderingsmomenter, ved at det skal legges vekt på hvor påkrevde og høye kostnadene var, om skyldneren kan klandres for at kostnadene påløp og ble så høye, og om skyldneren ved den framgangsmåten fordringshaveren har valgt, er blitt spart for andre kostnader. Bestemmelsen er imidlertid også mer fleksibel fordi den ikke tvinger fordringshaveren inn i gebyrene for fremmedinkasso, selv om det etter arbeidsgruppens syn skal mye til for at en fordringshaver som driver egeninkasso, skal ha krav på høyere kostnader enn ved fremmedinkasso.»

I punkt 13.4 om økonomiske og administrative konsekvenser antar arbeidsgruppen at «adgangen til å kreve faktiske kostnader sjelden blir brukt nå, men at det kan være mer aktuelt dersom gebyrene blir satt ned vesentlig». Arbeidsgruppen antar på denne bakgrunnen at forslaget har «visse, men ikke betydelige økonomiske konsekvenser».

Fremstillingen over gjelder ordinær egeninkasso. Arbeidsgruppens forslag om inkassovarsel og betalingsoppfordring ved oppkjøpsinkasso er behandlet i punkt 13.5.2. Det samme gjelder adgangen til å kreve høyere beløp for kostnadsdekning ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat.

13.4.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget fra arbeidsgruppens flertall om at fordringshavere som driver ordinær egeninkasso, ikke kan ta gebyr dersom de sender ut inkassovarsel selv, fremstår som en konsekvens av forslaget om at bare inkassoforetak skal kunne sende lovpålagte inkassovarsler. De fleste høringsinstansene synes også å se spørsmålene i sammenheng eller skiller ikke mellom disse spørsmålene. I punkt 12.4.4 er det redegjort for høringsinstansenes syn på forslaget om at bare inkassoforetak skal kunne sende lovpålagte inkassovarsler, og departementet viser til denne redegjørelsen også for spørsmålet om fordringshavere skal kunne ta gebyr dersom de sender ut inkassovarsel selv.

Nedenfor redegjøres det for høringsuttalelser som gjelder egeninkasso mer generelt, fordringshavernes adgang til å ta gebyr for inkassovarsler, forslaget om at fordringshavere ikke kan ta gebyr dersom de sender ut betalingsoppfordring selv, og adgangen til å kreve faktiske kostnader ved ordinær egeninkasso dekket. Flere høringsinstanser har også hatt merknader til arbeidsgruppens forskriftsforslag om gebyr ved purringer, inkassovarsler og betalingsoppfordringer (foreslåtte beløp mv.). Dette behandles ikke i proposisjonen her, men vil bli vurdert i senere forskriftsarbeid.

Forbrukerrådet, Fredrikstad kommune, Abelia, Brocon Cash Management AS, KapitalKontroll AS og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund har generelle bemerkninger om betydningen av å bevare muligheten for å drive egeninkasso. Forbrukerrådet uttaler at forslaget om at bare fremmedinkassoforetak skal kunne sende inkassovarsler, er svært inngripende hvis det i praksis avskjærer mulighetene for kommunal inndriving og egeninkasso. Rådet viser også til at egeninkasso har fått langt mindre negativ oppmerksomhet enn fremmedinkasso. Abelia uttrykker bekymring for at flere saker kan gå til inkasso, og omtaler egeninkasso som «et viktig grep som bidrar til mer effektiv inndrivning av utestående krav». Organisasjonen understreker at saker bør gjøres opp så raskt som mulig, og at oversendelse til inkassoforetak vil føre til økte priser. Organisasjonen er bekymret for at begrensningene av egeninkasso både vil svekke digitaliseringspotensialet i virksomheter som håndterer store saksmengder, og vil virke konkurransehemmende og på sikt øke prisen for inkasso. I sine oppsummeringer uttaler Fredrikstad kommune og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund nærmest likelydende at egeninkasso er en naturlig forlengelse av vare- og tjenesteyting, og er en billig, sikker og enkel metode for å få betaling. Disse høringsinstansene mener at kjernen i arbeidsgruppens forslag er at forskjellene mellom egeninkasso og fremmedinkasso skal bli større, «at det bare er inkassobransjen som skal få lov til å drive tradisjonell inkasso», og at konsekvensen er at egeninkassosiden enten vil måtte utkontraktere inndrivingen eller nøye seg med vesentlig lavere inntekter. Brocon Cash Management AS, som er systemleverandør til egeninkasso, beskriver fordelene med egeninkasso slik:

«Det er et stort antall virksomheter som ønsker å styre inkasso selv, for å skape et godt forhold til sine kunder, basert på skånsomhet og besparelse for skyldner. Det gir virksomhetene et godt grunnlag for å få fin og løsningsorientert dialog med sine skyldnere. Sistnevnte er det viktigste for å få innbetalinger eller eksempelvis etablere en nedbetalingsplan. At alle de virksomhetene som ønsker det, ikke skal kunne gjøre dette via trygge og gode løsninger, som bl.a. ivaretar lovverket, f.eks. personvernloven (GDPR), tror vi vil skape uønskede konsekvenser som at virksomheter søker egne løsninger og tolkninger av lovverket.

Det vil etter vårt skjønn skape en vesentlig fare for at man basert på ‘google-søk’ og YouTube lærer seg inkasso og rammeverket. Dette vil igjen kunne føre til svært mange brudd på god inkassoskikk.

Etter vår mening bør egeninkasso fortsatt kunne utføres via få effektive trinn, som igjen fører til lav belastning for skyldner.

[…]

Vi mener at egeninkasso med få og korte og trinn er den inkassoprosessen som er mest effektiv. Vi opplever at skyldnere i større grad betaler sine utestående pengekrav eller tar kontakt for å finne en god løsning som eksempelvis en nedbetalingsplan.

[…]

Konkurranse i markedet er bra, og vil over tid bidra til bedre betingelser for norske virksomheter og bedre priser. Egeninkasso er en viktig markedsmessig konkurrent til fremmedinkasso. Det er viktig at virksomheter har gode valgmuligheter i markedet ift. hvordan de ønsker å inndrive sine fordringer. Egeninkasso og fremmedinkasso kan fint leve hånd i hånd i markedet, det er bra for norske virksomheter, og da er det viktig å sikre sunn konkurranse ved å gi alle parter et rettferdig og nødvendig inntektsgrunnlag.

Vår erfaring tilsier at det er et stort behov for egeninkasso i det norske markedet.

Ubetalte fordringer er et stort samfunnsproblem. Både offentlig og privat sektor er avhengig av god innkreving av ubetalte fordringer. Brocon Cash Management AS mener at både egeninkasso, hvor en kreditor gjennomfører inkassorutinene uten hjelp fra advokat eller inkassobyrå, og fremmedinkasso kan og skal bidra til god innkreving, om det gis gode rammevilkår i ny inkassolov med tilhørende forskrifter.»

I høringsuttalelsen advares det også mot at konsekvensene av arbeidsgruppens forslag kan bli at virksomhetene velger fremmedinkasso i stedet for egeninkasso:

«Dersom det blir vedtatt, vil en konsekvens være at virksomhetene velger fremmedinkasso som er langt dyrere pr. trinn i prosessen og samtidig legger opp til en lengre prosess med flere trinn. Alt dette fordyrer prosessen kraftig for skyldner, og det er den svake part som må ta regningen. I tillegg forsinkes prosessen hvilket koster næringslivet og samfunnet store penger, og igjen skyldner som må betale en høyere rentebelastning jo lenger inkassoprosessen varer.»

KapitalKontroll AS, som opplyser å være systemleverandør og faglig veileder for ca. 100 norske kommuner, skriver «at nye lover og regler ikke må ta bort en reell mulighet for å kunne drive med egeninkasso», og at arbeidsgruppens forslag «fremmer kun inkassobyråers ve og vel og undergraver mulighet for kommuner, bedrifter og organisasjoner å tilby sine kunder et humant og billig inkassoløp».

Forbrukerrådet, Bamble kommune, Bergen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Kemneren i Grenland/Skien kommune, Oslo kommune, Ringebu kommune, Sør-Fron kommune, Fagforbundet, Gjeldsoffer-Alliansen, Gode Betalere, Landsorganisasjonen i Norge, Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund og en privatperson fremhever betydningen av å bevare kommunal egeninkasso. Disse høringsinstansene viser gjennomgående til at kommunenes inndriving er skyldnervennlig (både ved at inndrivingen er hensynsfull og løsningsorientert, og ved at det påløper lave kostnader), og til at kommunene har høy kompetanse og gode systemer. Flere viser også til at egeninkasso gir kommunene god oversikt, og til at inndrivingen ikke har profittmotiv. Kemneren i Grenland/Skien kommune, med støtte fra Bamble kommune, uttaler at det ser ut som om rapporten ser på egeninkasso som en homogen gruppe, uten å ta hensyn til det store og profesjonelle innfordringsmiljøet kommunenes egeninkasso utgjør. Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund uttaler at et skifte fra egeninkasso til fremmedinkasso «særlig vil gå ut over de mest sårbare gruppene, som flerkulturelle, rusmisbrukere, beboere i kommunale boliger, m.fl., som i dag blir spesielt ivaretatt i kommunene».

Fredrikstad kommune uttaler at det å drive egeninkasso er et verdivalg hvor hensynet til innbyggeren står sentralt:

«Å drive egeninkasso er ikke bare et økonomisk spørsmål, men et verdivalg. Den viktigste begrunnelsen for å drive egeninkasso er hensynet til innbyggeren, nemlig å kunne ha fokus på selve kravet og tjenesten som er levert, det løpende kundeforholdet, muligheten til raskt å kunne håndtere eventuelle innsigelser mot kravet, og omdømmet ved å være opptatt av tjenesten og ikke profitten ved selve innkrevingen. Det understrekes at kommunens inntekter skal sikres.»

Kommunen uttaler videre at egeninkasso har en sterk sosial profil, som bør opprettholdes. Kommunen begrunner dette slik:

• «• Fremmedinkasso har inntekter fra inkassovirksomheten som inntektskilde og hovedmål, i motsetning til egeninkasso, som hovedsakelig ønsker å bevare kundeforholdet, få inn hovedkravet og løse saken.

• • Som egeninkassator er man både tjenesteleverandør, fordringshaver og inkassator på samme hånd. Egeninkassosiden har bedre kunnskap om sine skyldnere, og vil i større grad sile ut håpløse saker og forhindre at de går videre i inkassosporet. Dette skjer i kommunene gjennom blant annet tverrfaglige grupper, eksempelvis for kommunal husleie, og bidrar til at saken kommer i riktig spor.

• • Man har derfor en mer helhetlig tilnærming og normalt en mer hensynsfull framgangsmåte.

• • Som egeninkassator har man dessuten et løpende kundeforhold til skyldneren, som vanligvis gjør innkrevingen mer hensynsfull. Dette betyr også at fordringshaver lettere kan håndtere innsigelser mot kravet.

• • På den andre siden kjenner kunden også kreditor og vil normalt oppleve det som mer hensynsfullt med betalingsoppfordringer fra kreditor. Terskelen for å ta kontakt om innsigelser mot kravet, betalingsproblemer eller utsettelser vil også vanligvis være lavere.

• • Forhold blir avklart raskere når man kun har to parter, kunde og kreditor. De delene av forslaget som gjør egeninkasso vanskeligere og favoriserer inkassobransjen, bør endres, og fordelene og den sosial profilen ved egeninkasso bør framheves.»

Ringebu kommune og Sør-Fron kommune uttaler likelydende at kommunene «ser viktigheten av å drive egeninkasso, da dette gir en unik mulighet til å se hele bildet for våre innbyggere og være nær skyldner slik at det kan gis individuell og tett oppfølging overfor vanskeligstilte innbyggere/familier». Videre uttaler disse kommunene:

«Kommunene (og de fleste som driver egeninkasso?) er hovedstol-fokuserte i sin innkreving, og vi er for så vidt enig i at inkassosalærer og skrivesalærer, særlig for små krav, ofte kan bli uforholdsmessig store for skyldner. Dette gjelder i hovedsak småkrav som innkreves av inkassobyråer – kommunene sender svært sjelden små krav til namsmannen/forliksråd. De fleste av våre krav er heller ikke små i forhold til gebyrene. Det gjelder kommunale eiendomsavgifter, husleier, barnehageavgift osv. – store månedlige kostnader for våre innbyggere. Kommunens inntrykk er at de som driver egeninkasso (særlig kommunene) er flinkere til å slå sammen krav, veie kost/nytte før tvangsinnkreving, og forsøker i større grad å få til utenrettslige avtaler for å holde kostnader nede for skyldner. […]

De som har vilje, men ikke evne til å gjøre opp for seg, får som regel i stand gode avtaler uten at det blir for mye tilleggskostnader. De som driver egeninkasso, er nok også oftere villig til å lempe på renter og gebyrer for å finne løsninger for skyldner (hovedstol-fokus).»

Færder kommune, Ringebu kommune, Sør-Fron kommune, Fair Group AS, KapitalKontroll AS og Næringslivets Hovedorganisasjon tar til orde for at fordringshaverne fortsatt bør kunne sende inkassovarsel og betalingsoppfordring og ta gebyr for det. Oslo kommune og Brocon Cash Management AS mener at fordringshaverne fortsatt bør kunne sende inkassovarsel og ta gebyr for det. Flere av høringsinstansene viser til at systemene sørger for å ivareta gjeldende krav til inkassovarsler og betalingsoppfordringer.

Fair Group AS og KapitalKontroll AS mener at det bør være størst mulig likhet mellom egeninkasso og fremmedinkasso. Fair Group AS mener fremtidige systemer bør kunne benyttes ved både egeninkasso og fremmedinkasso, og at man på den måten kan redusere omfanget av feil. KapitalKontroll AS uttaler at forslaget om at fordringshavere ikke kan sende inkassovarsel og betalingsoppfordring selv, gjør at regelverket blir mer komplisert, og at skyldnerne vil oppleve ulike løp for egeninkasso og fremmedinkasso som uoversiktlig. Det gis også uttrykk for at «inkassovarsler og betalingsoppfordringer er vel innarbeidede innfordringsdokumenter som bør være tilgjengelig for alle som søker å få dekket sine krav, og ikke bare for dem som bruker inkassobyrå».

Bamble kommune, Fredrikstad kommune, Kemneren i Grenland/Skien kommune, Gode Betalere og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund tar til orde for at kommunene fortsatt skal kunne sende ut inkassovarsler og betalingsoppfordringer, og ta gebyr for det. Bergen kommune og en privatperson tar til orde for at kommunene bør få sende ut inkassovarsler og få kostnadene dekket på lik linje som de kommersielle aktørene. Kommunene viser i hovedsak til at de har gode systemer og høy kompetanse. Fredrikstad kommune mener at kommunene er fullt ut kompetente til å sende inkassovarsler og betalingsoppfordringer, og uttaler at «kommunenes kompetanse, internkontrollsystemer, m.v. sett opp mot kompleksiteten ved å sende ut betalingsoppfordringer og inkassovarsler, gjør arbeidsgruppens forslag om å frata kommunene adgangen til å sende ut varslene uforståelig». Når det gjelder betalingsoppfordringer, savner kommunen begrunnelse, eksempler eller statistikk for at det gjøres mye feil. Kommunen mener også det er uheldig at forslaget øker skillet mellom egeninkasso og fremmedinkasso. Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund har i stor grad tilsvarende merknader som Fredrikstad kommune.

Når det gjelder nivået på kostnadsdekningen, gjengir Forbrukerrådet markedsføringsmateriell fra leverandører av automatiske egeninkassotjenester og uttaler at den skisserte lønnsomheten (med dagjeldende gebyrer) «tyder på at selv de relativt lave egeninkassosalærene overstiger det som kan betraktes som nødvendige inndrivingskostnader, med god margin».

Fredrikstad kommune, Ringebu kommune, Sør-Fron kommune og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund uttaler at de dagjeldende gebyrene ikke var tilstrekkelig høye til å dekke kommunenes kostnader.

Færder kommune beskriver betydningen manuelt arbeid har for skyldnerne:

«Forslaget forutsetter at mye av innkrevingsprosessen er automatisert. Færder kommune har eget fagsystem for innfordring, men mottar en del henvendelser fra skyldner som krever manuell behandling og en skjønnsmessig vurdering utfra skyldners konkrete situasjon. Når kommunens krav ikke blir betalt til forfall og det skal vurderes videre pågang, skal dette skje ved manuell saksbehandling. Kommunen mener at avgjørelser om for eksempel salg av bolig eller utkastelse skal skje av en saksbehandler som kan vurdere hvert enkelt tilfelle. Dersom kostnadene ved inkasso reduseres betraktelig, frykter kommunen at det vil gi mindre muligheter for skyldnerkontakt, og at saker raskere sendes til tvangsinnfordring dersom tidligere erfaring tilsier at dette løser saken.»

Brocon Cash Management AS uttaler at det er viktig at gebyrer og salærer ikke settes så lavt at alt arbeidet med inndrivingen blir automatisert og maskinelt utført.

Ringebu kommune og Sør-Fron kommune er i utgangspunktet enig i prinsippet om at det er de faktiske inndrivingskostnadene som skal erstattes. Færder kommune uttaler at «salærene/gebyrene som legges på en inkassosak (etter forfall i et inkassovarsel) må dekke kostnadene for resten av innfordringsprosessen, også ved egeninkasso». Oslo kommune mener det er «helt nødvendig at det kommer andre modeller enn vist over for gebyrberegning for kommunene», og bemerker at arbeidsgruppen ikke har begrunnet hvorfor kommuner ikke skal få dekket kostnader til for eksempel telefoner med skyldneren, håndtering av gjeldsordningssaker, IT, internkontroll, kompetanseutvikling og husleie. Fair Group AS tar i brev 21. juni 2021 til orde for at kommunene må få «en rimelig kostnadsdekning for sin egeninkasso». Gjeldsoffer-Alliansen uttaler at kommunenes innfordringsarbeid ikke bare består i å sende kravbrev, og at kommunene har tilsvarende systemer som private inkassoforetak har, og minst like mye arbeid. Brocon Cash Management AS har tilnærmet likelydende uttalelser, men legger til at dette ikke bare gjelder kommunesektoren, men også private virksomheter.

Færder kommune, Oslo kommune, Ringebu kommune og Sør-Fron kommune bemerker at kommunale krav ofte gjelder lovpålagte tjenester, at skyldnerne ofte mangler betalingsvilje, og at det er urimelig dersom kostnadene skal belastes kommunen og innbyggerne som betaler til forfall. Færder kommune uttaler i den forbindelsen:

«Inkassoloven kommer først til anvendelse ved et avtalebrudd når fordringshaver ikke får betalt for sine varer eller tjenester som skyldner har mottatt. Kommunen reagerer på at det i forslaget er svært lite krav til at skyldner skal oppfylle sin del av et avtaleforhold, herunder deres plikt til å betale for tjenester de mottar. En av hensiktene med en inkassolov må være at fordringshaver mottar oppgjør så raskt som mulig. Dette er spesielt viktig i avtaleforhold som faktureres løpende, som for eksempel barnehage og omsorgstjenester, slik at skyldner ikke opparbeider seg store restanser. De fleste tjenestene som kommunen fakturerer, er lovpålagte. Kommunen kan derfor ikke velge sine kunder basert på en kredittvurdering og med det redusere risikoen for tap. Det blir da helt urimelig at kostnaden med å drive inn forfalte pengekrav ikke legges på de som faktisk har unnlatt å overholde sine forpliktelser, men belastes kommunen, som dekker sine kostnader med økte priser også for de innbyggerne som betaler sine krav til forfall.»

Oslo kommune uttaler:

«Det er viktig at betalingsmoralen opprettholdes, fordi det ellers vil oppstå en oppfatning om at det ikke er nødvendig å betale småkrav. Det kan føre til at kommuner må avskrive krav fordi innkreving vil medføre nettotap. Dette er urimelig for kommuner som utfra sine lovpålagte oppgaver ikke er frivillige kreditorer.

[…]

Kommunen er av den oppfatning at arbeidsgruppen i det vesentlige har fokusert på den gruppen av skyldnere som unnlater å betale grunnet manglende betalingsevne, men har oversett den gruppen som ikke betaler av andre årsaker, som for eksempel lav betalingsvilje.»

Ringebu kommune og Sør-Fron kommune uttaler likelydende:

«Muligheten til å få kompensert deler av [kostnadene] ved gebyr på purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring er viktig, også sett overfor de innbyggerne som faktisk betaler sine avgifter/fakturaer til kommunen. Til syvende og sist er det de øvrige innbyggerne som bærer kostnaden til innkreving for dem som ikke betaler.

[…]

Vi har […] sett en tendens til at folk ofte prioriterer andre krav (forbruksgjeld m.m.) som innkreves av inkassobyråer, foran barnehage, omsorgstjenester, husleie og kommunale avgifter, nettopp på grunn av at disse selskapene er aggressive i sin innkreving og tar store gebyrer.

Det er […] problematisk å senke kostnaden ved å misligholde sine forpliktelser til et nivå der det faktisk kan være lønnsomt å ‘gi blaffen’. Dersom det ikke har en konsekvens for skyldner å unnlate å betale for varer og tjenester, frykter kommunen at restansene vil øke. Ut fra egen erfaring er det oftere viljen (og ikke minst prioritering) det står på, ikke evnen til å betale.»

Brocon Cash Management AS viser til at samfunnet er bygget på en forventning om at alle gjør opp for sine forpliktelser, og at gebyrene bør kunne representere en innkrevers kostnader. Det anføres videre at gebyrene skal virke forebyggende:

«Vi ønsker å presisere forbyggende hensyn, gebyr skal virke forebyggende. Vi tror at (for) lave gebyrer lettere vil føre til utsettelser av krav og gjentakelser som f.eks. nye situasjoner hvor skyldner ikke kan betale. Flere inkassosaker fører til flere gebyrer og ikke minst dyre forsinkelsesrenter.

I pågående saker, av større beløp, vil lave gebyrer føre til utsettelser og med det langt høyere sluttkostnader som følge av rentebelastningen. Forslaget virker etter vårt syn mot sin tiltenkte hensikt.»

Bedriften tar videre til orde for at gebyrene bør være like for egeninkasso og fremmedinkasso, og begrunner dette med at kostnadene er like for likt arbeid, systemene krever det samme, og god oppfølging tar tid. Fagforbundet tar til orde for «økonomisk likebehandling av de som driver inkasso, uavhengig av om innfordring blir gjort av en kommune eller et inkassoselskap».

KapitalKontroll AS tar til orde for å gi tilsvarende regler som i forsinkelsesrenteloven § 3 a anvendelse for forbrukere:

«Arbeidsgruppen har ikke harmonisert sitt forslag i forhold til EØS-regelen gitt i forsinkelsesrenteloven. Etter forsinkelsesrentelovens § 3a, hvor det fremgår at en kreditor kan kreve dekket sine kostnader med innkreving med inntil 40 Euro, i dag definert som 400 kroner i Norge. Denne bestemmelsen får ikke anvendelse i forbrukerforhold. Vi mener gruppen burde vurdert en harmonisering mellom forbruker og næring. Kapitalkontroll foreslår at man i forbrukerforhold legger til grunn 87,5 % av satsen i forsinkelsesrentelovens § 3a slik at salærnivåene harmoniseres med dagens egeninkassosatser. Nivået vil da også være på et internasjonalt akseptert nivå. Kommer ny arbeidsgruppe frem til at satsene bør reduseres, bør reduksjon være prosentvis lik for både næring og forbrukere. Som tidligere nevnt benytter KapitalKontrolls kommunale kunder en øvre grense på 280 kroner.»

Videre gis det i høringsuttalelsen uttrykk for at kostnadene alternativt bør følge fremmedinkassosalærene, men det anbefales at satsene nedjusteres med 10 prosent siden de kun skal dekke selvkost.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å begrense fordringshavernes adgang til å kreve dekket faktiske kostnader, uttaler Næringslivets Hovedorganisasjon at det er vanskelig å se at forslaget om at egeninkasso skal være omfattet av reglene i inkassoforskriften § 2-5, representerer noen forenkling.

Fredrikstad kommune og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund har innvendinger om at kommunal egeninkasso ikke er omtalt i flere av punktene om krav til inkassovirksomhet, nærmere bestemt punktene om organisering av og ansvar for inkassovirksomhet, kompetansekrav og inndriving av urettmessige krav. Ellers er det flere høringsinstanser som har synspunkter på sammensetningen av arbeidsgruppen, og flere høringsinstanser som tar til orde for en ny særskilt utredning av egeninkasso.

Høringsuttalelsene fra Bergen kommune, Kemneren i Grenland/Skien kommune og Oslo kommune, som opplyser å drive egeninkasso under faglig ledelse av advokat, er gjengitt i punkt 13.5.3, og her er det også generelle bemerkninger om kommunal egeninkasso.

13.4.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i lovforslaget § 18 første ledd det samme utgangspunktet for kostnadsdekning ved egeninkasso som ved fremmedinkasso. Det vil si at skyldneren plikter å erstatte kostnader til utenrettslig inndriving. Forskriftshjemlene i § 19 åpner for at det fortsatt kan tas standardiserte gebyr for dekning av kostnadene til egeninkasso. Når det gjelder nivået på kostnadsdekningen, foreslår departementet det samme utgangspunktet som for fremmedinkasso – at de standardiserte erstatningsbeløpene skal fastsettes med sikte på at de skal dekke rimelige inndrivingskostnader for et flertall av sakene som beløpet gjelder. Samtidig foreslår departementet i lovforslaget § 19 syvende ledd en forskriftshjemmel for adgang til å kreve faktiske kostnader dekket. Selv om utgangspunktene for kostnadsdekningen etter dette er de samme for fremmedinkasso og egeninkasso, foreslår departementet i lovforslaget § 19 tredje ledd å presisere at det skal fastsettes ulike kostnadsregler for egeninkasso og fremmedinkasso. Bakgrunnen for dette er at de reelle inndrivingskostnadene er høyere, og at det er behov for mer differensierte regler, ved fremmedinkasso enn ved egeninkasso, samtidig som reglene for egeninkasso bør være enklere enn for fremmedinkasso.

Etter departementets syn har det gode grunner for seg at fordringshaverne kan ta standardiserte gebyrer for inndriving av egne pengekrav, og departementet viser i den forbindelsen til hensynene som er vektlagt i forarbeidene til de gjeldende reglene. Også arbeidsgruppen har foreslått regler om standardiserte gebyrer ved egeninkasso. Departementet forstår høringsinstansene slik at også de støtter standardiserte gebyrer, og at innvendingene gjelder innretningen og nivåene på de foreslåtte gebyrene.

Etter lovforslaget § 19 andre ledd kan det gis forskriftsregler om blant annet form og innhold i gebyrbelagte kravbrev og om når kravbrevene kan eller skal sendes ut. Den foreslåtte forskriftshjemmelen legger med det opp til at adgangen til å kreve gebyr kan forutsette en bestemt saksgang, hvor for eksempel en angitt frist må være utløpt før et nytt gebyrbelagt kravbrev kan sendes ut. I det senere forskriftsarbeidet vil departementet vurdere nærmere på hvilken måte fordringshaverne bør kunne ta gebyrer ved egeninkasso.

I samsvar med forslaget fra arbeidsgruppens flertall (hele arbeidsgruppen når det gjelder betalingsoppfordringer) foreslår departementet ikke å videreføre ordningen med at fordringshaverne kan ta gebyr for å sende inkassovarsler og betalingsoppfordringer. Slik departementet oppfatter de gjeldende reglene om inkassovarsel og betalingsoppfordring ved egeninkasso, legges det opp til nokså kompliserte krav som fordringshaverne kan ta betalt for å følge. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det med fordel kan stilles enklere krav til kravbrevene. Som beskrevet i punkt 12.3.5 og 12.5.5 er det holdepunkter for at en del fordringshavere ikke sender korrekte inkassovarsler etter de gjeldende reglene, og arbeidsgruppen antar at det er minst like mye feil i betalingsoppfordringene. Med mer omfattende krav til inkassovarsler og betalingsoppfordringer (se lovforslaget §§ 20 og 21) vil det dessuten bli vanskeligere enn i dag å følge kravene. Departementet vil også fremheve at inkassovarsel både etter inkassoloven § 9 og lovforslaget § 20 er et varsel som er lovpålagt når inkassoforetak skal iverksette inkassotiltak. Departementet antar at mange skyldnere med god grunn går ut fra at inndrivingen vil bli overlatt til et inkassoforetak dersom de ikke betaler, og at det slik sett vil samsvare bedre med realitetene om fordringshavere sender en annen type kravbrev. Kemneren i Grenland/Skien kommune, med støtte fra Bamble kommune, bemerker generelt at de som utøver egeninkasso, ikke er en homogen gruppe. Departementet er enig i dette, men etter departementets syn tilsier det forholdet at fordringshaverne er en uensartet gruppe med varierende forutsetninger, at reglene bør være enkle. Som nevnt i punkt 12.5.5 er ikke spørsmålet om det er mulig for større fordringshavere som har et godt fagmiljø og gode systemer, å sende korrekte inkassovarsler, men om man kan anta at de aller fleste fordringshaverne faktisk kommer til å gjøre det.

Departementet vil understreke at reglene om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere, som er foreslått presisert i lovforslaget her, gjelder uavhengig av om fordringshaverne kan sende gebyrbelagte inkassovarsler og betalingsoppfordringer eller ikke. Departementet kan ikke se at hensynet til god inkassoskikk tilsier at fordringshavere skal kunne sende inkassovarsler eller betalingsoppfordringer, men i forskriften vil det være nærliggende at det gis regler om form og innhold i gebyrbelagte kravbrev og regler om når kravbrevene kan eller skal sendes ut, for å legge opp til informative kravbrev og en hensiktsmessig saksgang.

Når det gjelder nivået på kostnadsdekningen, har mange høringsinstanser fremhevet betydningen av at fordringshaverne fortsatt bør ha en reell økonomisk mulighet til å inndrive egne forfalte pengekrav. Departementet er enig i dette. Departementet foreslår som nevnt over at erstatningsbeløpene skal fastsettes med sikte på at de skal dekke rimelige inndrivingskostnader for et flertall av sakene som beløpet gjelder. Når det gjelder hvilke kostnader som er relevante, antar departementet at forarbeidene til den gjeldende inkassoloven, som det er gjengitt fra i punkt 13.4.1, gir gode utgangspunkter.

Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at det bør være like eller lignende kostnadsdekningsregler for egeninkasso og fremmedinkasso. Når departementet foreslår at det skal fastsettes ulike forskriftsregler for egeninkasso og fremmedinkasso, er det først og fremst fordi det er høyere reelle kostnader ved fremmedinkasso. Inkassoforetakene har bevilling, er underlagt tilsyn og må følge et omfattende regelverk blant annet etter inkassoloven med forskrifter og forskrifter etter finanstilsynsloven. Inkassoforetak må også som andre næringsdrivende ha en viss avanse. En annen grunn til at det bør være ulike regler, er behovet for mer finmaskede regler ved fremmedinkasso, mens reglene for egeninkasso bør være enkle.

Ellers kan det være grunn til å understreke at like eller lignende beløp for fremmedinkasso og egeninkasso i de fleste sakene ville innebære en betydelig kostnadsøkning for skyldnerne. Forslaget fra KapitalKontroll AS om at reglene om standardkompensasjon i forsinkelsesrenteloven skal gjelde tilsvarende for forbrukere, men med en rabatt på 12,5 prosent, innebærer at skyldneren må betale over 400 kroner når krav ikke innfris ved forfall (uansett kravets størrelse) – over elleve ganger så mye som det gjeldende gebyret for purring og inkassovarsel. Departementet kan ikke se noen grunn til å innføre så høye gebyrer og vil understreke at formålet bak kostnadsdekningsreglene i inkassoloven er, og bør være, å erstatte pådratte kostnader, ikke å sanksjonere skyldnere som betaler for sent. For ordens skyld kan det legges til at reglene om standardkompensasjon er fastsatt på bakgrunn av EU-regler som ikke gjelder for forbrukere, se punkt 13.2.

Departementet har merket seg at høringsinstansene beskriver kommunal inkasso som fordelaktig med tanke på blant annet systemer, kompetanse og skyldnerbehandling, og det er særlig kommunene som hevder at de ikke får dekket sine inndrivingskostnader med arbeidsgruppens forslag (og som gikk mot halveringen av gebyrene i 2020). Departementet foreslår likevel ikke egne regler om kostnadsdekning for kommunene og viser til at inkassoloven og inkassoforskriften er privatrettslige regler hvor kommunene opptrer som fordringshavere på linje med andre fordringshavere. Det er likevel mulig at kommunene vil kunne kreve høyere kostnadsdekning etter forskriftsregler om dekning av faktiske kostnader. Departementet foreslår også at det fortsatt skal kunne gis egne forskriftsregler om kostnadsdekning for egeninkasso under faglig ledelse av advokat, se punkt 13.5.4, og departementet antar at adgangen til å drive egeninkasso under faglig ledelse av advokat kan være særlig aktuell for kommuner.

Selv om høringsinstansene beskriver kommunal inkasso som fordelaktig, kan det være grunn til å nevne at kommunene, som andre, kan gjøre feil under inndriving av forfalte pengekrav. I Sivilombudets eget tiltak-sak 2019/3663 forelå det flere ulike feil som skyldtes systeminnstillinger. Blant annet hadde ikke kommunenes inkassovarsler vært i samsvar med inkassoloven § 9, og det var begrunnet tvil om betalingsoppfordringene var i samsvar med inkassoloven § 10. Når det gjelder skyldnerbehandling mer generelt, opplyser SIFO i rapporten «Dyrtid 4: Det er ikke over ennå. Husholdenes økonomiske trygghet i august 2023» (Christian Poppe og Elaine Kempson) at det i en undersøkelse var nest lavest sannsynlighet for å få på plass en overkommelig betalingsplan ved henvendelser til kommune/skattemyndighet (etter internettleverandør). Bare 13 prosent av de som kontaktet en kommune eller skattemyndighet, var blitt anbefalt å kontakte en økonomisk rådgiver, noe SIFO viser til at «er knapt over gjennomsnittet for alle kreditorer og er skuffende all den stund kommunene også er tilbydere av økonomisk rådgivning».

Som det fremgår over, er det etter departementets syn grunn til å forenkle reglene om kravbrev ved ordinær egeninkasso. Ved varsler om rettslig inndriving etter prosesslovene er det imidlertid mer omfattende krav, se for eksempel tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Kostnadene til varsel om rettslig inndriving regnes som utenrettslige inndrivingskostnader og skal derfor erstattes etter kostnadsreglene i inkassoloven og inkassoforskriften. Etter gjeldende regler er det anledning til å kombinere betalingsoppfordring og varsel om rettslig inndriving, og for ordinær egeninkasso vil denne muligheten bortfalle hvis fordringshaverne ikke lenger skal kunne sende betalingsoppfordring. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om erstatning for kostnadene til varsler om rettslig inndriving i senere forskriftsarbeid. Gode grunner kan imidlertid tilsi at kostnadene ikke nødvendigvis erstattes fullt ut, fordi en mulig overkompensasjon kan føre til unødvendige varsler om rettslig inndriving og antakelig reelt sett senke terskelen for å ta ut rettslige skritt. I utgangspunktet foreslår departementet at erstatningsbeløpene etter forskriften skal fastsettes «med sikte på at de skal dekke rimelige inndrivingskostnader for et flertall av sakene som beløpet gjelder», men for å kunne fastsette et lavere beløp for erstatning ved kostnader til varsler om rettslig inndriving foreslår departementet unntaket «hvis det ikke er særlig grunn til å fastsette et lavere beløp».

Flere høringsinstanser har innvendinger til sammensetningen av arbeidsgruppen og tar til orde for en ny særskilt utredning av egeninkasso. Departementet har registrert kommunenes ønske om å være representert i arbeidsgruppen, men vil samtidig vise til at arbeidsgruppen var bredt sammensatt med representanter fra ulike statlige organer (Finanstilsynet, Forbrukerrådet og Justis- og beredskapsdepartementet), en representant for fordringshaverne, deriblant fordringshavere som inndriver egne pengekrav (Finans Norge), og en representant for inkassobransjen (Hovedorganisasjonen Virke). Kostnadsdekning ved egeninkasso er dessuten en begrenset del av arbeidsgruppens rapport. Slik departementet ser det, gir arbeidsgrupperapporten sammen med innspillene fra høringsinstansene og andre kilder et godt grunnlag for å vurdere hva reglene om egeninkasso i den nye inkassoloven bør gå ut på. Når det gjelder nivået på gebyrene ved egeninkasso, ble de halvert i 2020 etter en egen høring (jf. Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 6. april 2020). Departementet er for øvrig ikke enig med Fredrikstad kommune og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund i at egeninkasso burde vært vurdert i punktene om organisering av og ansvar for inkassovirksomhet, kompetansekrav og inndriving av urettmessige krav. De aktuelle punktene gjelder krav til foretak som har inkassobevilling, og er ikke relevante for ordinær egeninkasso, hvor de som inndriver kravene, ikke har bevilling.

13.5 Kostnadsdekning ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat og ved oppkjøpsinkasso mv.

13.5.1 Gjeldende rett

Ved lov 11. juni 1993 nr. 83 ble det i inkassoloven § 19 nytt andre ledd vedtatt at det ved forskrift kan fastsettes høyere gebyrer ved egeninkasso når en advokat har den faglige ledelsen av inndrivingen, enn det som ellers følger av § 19 første ledd (som er omtalt i punkt 13.4.1). De forskriftsfastsatte beløpene kan variere etter størrelsene av pengekravene, jf. tredje ledd.

Rett til å kreve høyere gebyrmessig erstatning ved inndriving av egne pengekrav under faglig ledelse av advokat er regulert i inkassoforskriften § 1-4. Gebyrene varierer etter kravets størrelse og tilsvarer maksimalsatsene for enkle saker (såkalt «lett salær») etter inkassoforskriften § 2-2. For forbrukerskyldnere er den laveste satsen (krav til og med 500 kroner) 175 kroner, mens den høyeste satsen (krav over 250 000 kroner) er 5040 kroner. En forutsetning for å kreve de høyere gebyrene er at fordringshaveren ikke samtidig krever gebyrmessig erstatning for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring. Videre må skyldneren ha oversittet betalingsfristen i en betalingsoppfordring som fordringshaveren selv har sendt, med mer enn 14 dager, og betalingsoppfordringen må være sendt etter at skyldneren har oversittet «en betalingsfrist på minst 14 dager fastsatt i en purring som er sendt etter forfall og som angir kravets størrelse og hva kravet gjelder, eller i et inkassovarsel». Er ikke vilkårene for å kreve de høyere gebyrene oppfylt, kan fordringshaveren på vanlig måte kreve gebyr for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring etter inkassoforskriften § 1-2 (se punkt 13.4.1).

Før den gjeldende inkassoloven kunne både advokater og personer med inkassobevilling som inndrev egne pengekrav, etter praksis kreve erstatning i samsvar med inkassotariffene for fremmedinkasso. Begrunnelsen for dette syntes ifølge NOU 1983: 8 punkt 8.6.2 å være at skyldneren ikke bør slippe billigere når advokaten selv inndriver sitt krav, enn om inkassoen var blitt overdratt til en av fordringshaverens kolleger. Men da inkassoloven ble vedtatt, mistet de denne adgangen, etter forslag fra Inkassolovutvalget, som antok at det ikke var tilstrekkelig grunn til å opprettholde særordningen. Med andre ord ble selvinndrivende, profesjonelle inkassatorer stilt på lik linje med andre selvinndrivende fordringshavere. I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.9.5 sluttet departementet seg til Inkassolovutvalgets synspunkt uten nærmere begrunnelse.

Bakgrunnen for at det i 1993 ble innført en rett til høyere gebyrer ved egeninkasso når en advokat har den faglige ledelsen av inndrivingen, var et forslag fra et flertall i Betalingsinnfordringsutvalget om å utvide adgangen for fordringshavere til å kreve gebyrmessig erstatning ved egeninkasso. I NOU 1992: 35 punkt 7.2 ble det vist til at det ville innebære en «betydelig forenkling for kreditorer som driver egeninkasso», dersom de generelt kunne kreve gebyrmessig dekning av inndrivingskostnader. Utvalget viste til at krav på erstatning for ytterligere arbeid (ut over purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring) måtte baseres på faktiske kostnader. Utvalget antok at en generell adgang til å kreve gebyrmessig dekning av inndrivingskostnader også kunne være i skyldnerens interesse, fordi de fastsatte satsene forutsetningsvis ville være lavere enn maksimalsatsen, som i første rekke har praktisk betydning ved fremmedinkasso.

Forslaget om at utvidet rett til gebyrmessig dekning ved egeninkasso skulle gjelde dersom en advokat hadde den faglige ledelsen av inndrivingen, var begrunnet i at advokater var under tilsyn:

«Flertallet antar imidlertid at det ikke er tilstrekkelig begrunnet å gi enhver kreditor utvidet rett til gebyrmessig erstatning for utenrettslige inkassotiltak. Slik erstatning forutsetter etter flertallets oppfatning at egeninkassoen skjer i betryggende former under faglig kompetent ledelse. Dette kunne tilsi at retten til gebyrmessig erstatning for hele den utenrettslige inkassoprosess knyttes til et vilkår om at en inkassobevillingshaver eller en advokat har den faglige ledelse av inndrivingen.

[…]

De hensyn som taler mot å gi hjemmel for utvidet gebyrmessig erstatning ved utenrettslig egeninkasso gjør seg ikke på samme måte gjeldende dersom det er en advokat som utøver advokatvirksomhet i eget navn som har den faglige ledelse av inndrivingen. For advokater vil spørsmålene om bevillingstildeling, tilsyn, rapporteringsplikt og sikkerhetsstillelse være løst etter domstolloven. Innføring av utvidet adgang til gebyrmessig erstatning ved egeninkasso ledet av advokat vil derfor ikke ha nevneverdige uheldige konsekvenser for tilsynsmyndighetene. Flertallet foreslår derfor at reglene om gebyrmessig erstatning ved egeninkasso utover erstatning for varsler, begrenses til de tilfelle der en advokat har den faglige ledelse av inndrivingen.»

I Ot.prp. nr. 77 (1992–93) punkt 5.2 gikk departementet under tvil videre med forslaget fra flertallet i Betalingsinnfordringsutvalget:

«Selv om det kan reises prinsipielle innvendinger mot en regel som favoriserer en spesiell yrkesgruppe, og selv om den gebyrmessige erstatningen i enkelte tilfeller vil overstige fordringshaverens reelle kostnader, har departementet under tvil kommet til at flertallets forslag bør følges opp. Når det gjelder avgrensningen til advokater, slutter departementet seg til utvalgets drøftelse. Det må kreves at egeninkassoen er ledet av en person som tilhører en gruppe som er underlagt tilsyn, en bevillingsordning og krav om sikkerhet. Det utpeker advokater og inkassobevillingshavere. Av praktiske årsaker må inkassobevillingshavere utelukkes.

Det er i praksis vanskelig og i seg selv kostnadsdrivende å basere en erstatningsutmåling for inndrivingskostnader på faktiske kostnader. For en fordringshaver som i utgangspunktet ønsker å drive inn sine krav selv, kan en utilfredsstillende dekning for inndrivingskostnadene medføre at inndriving i stor utstrekning likevel overlates til en utenforstående inkassator. Den forhøyede gebyrmessige erstatningen må forutsetningsvis være lavere enn maksimalsatsen etter inkassoforskriften for skyldnerens samlede ansvar. I noen tilfeller vil derfor adgangen for fordringshaveren til å kreve gebyrmessig erstatning også være en fordel for skyldneren. Det vil trolig nettopp gjelde i en del tilfeller der fordringshaverens egeninkasso ledes av advokat. Som uttalelsen fra Norges Forsikringsforbund indikerer, vil det særlig være i større finansieringsforetak m.m at en advokat leder egeninkassoen. I slike forhold kan en utvidet adgang til gebyrmessig erstatning være et alternativ til å skille ut inkassodelen som et eget datterselskap e l, som i så fall inndriver morselskapets fordringer som fremmedinkasso.

I forskriften må det stilles som vilkår for forhøyet gebyrmessig erstatning at misligholdet har hatt en viss varighet, og at skyldneren har mottatt et visst antall henvendelser fra fordringshaveren. I motsatt fall vil den forhøyede gebyrmessige erstatningen kunne ramme urimelig hardt. Den foreslåtte hjemmelen gir også adgang til å oppstille andre vilkår.»

Når det gjelder kravet om at advokaten skal ha den faglige ledelsen av inndrivingen, er det i merknaden til paragrafen vist til tilsvarende krav for inkassobevilling (se punkt 6 og 8 i proposisjonen her):

«Når det gjelder kravet om at advokaten skal ha den faglige ledelsen av inndrivingen, vises det til det tilsvarende krav i inkassoloven § 4 første ledd bokstav a. Det kreves ikke at advokaten er ansatt hos fordringshaveren, men vilkåret om ledelse vil sjelden være oppfylt i andre tilfeller. Også en advokat som driver inn sine egne krav, vil kunne kreve gebyrmessig erstatning etter forskriften i medhold av annet ledd.»

Selv om oppkjøpsinkasso drives i medhold av bevilling (se punkt 6.1), kan det bare kreves kostnadsdekning som ved ordinær egeninkasso. Ved innføringen av bevillingsordningen for oppkjøpsinkasso ble det i Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) punkt 4.1.3 uttalt at det ikke kan kreves dekning av inndrivingskostnader etter inkassoforskriften kapittel 2, og at vilkårene for å kreve gebyrer etter inkassoforskriften §§ 1-2 til 1-4 vil være at kravene som følger av inkassoloven §§ 9 til 13, er fulgt.

13.5.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår ikke å videreføre inkassoloven § 19 andre ledd og inkassoforskriften § 1-4 om forhøyelse av gebyrene ved egeninkasso når en advokat har den faglige ledelsen av inndrivingen. I merknaden til sitt lovforslag viser arbeidsgruppen til redegjørelsen i rapportens punkt 3.4 for sitt syn om at advokater ikke har nødvendige kvalifikasjoner for å drive inkassovirksomhet (se punkt 9.2 i proposisjonen her). Arbeidsgruppens forslag innebærer at fordringshavere som driver egeninkasso under faglig ledelse av advokat, bare vil kunne ta gebyr for tre purringer à 35 kroner (se punkt 13.4.2).

I forskriftsforslaget foreslår arbeidsgruppen derimot egne regler om gebyr ved oppkjøpsinkasso, nærmere bestemt at oppkjøpsinkassoforetak kan ta et gebyr for betalingsoppfordring på 140 kroner (men bare 70 kroner for krav til og med 500 kroner). Arbeidsgruppen foreslår også at oppkjøpsinkassoforetak, på samme måte som fremmedinkassoforetak, kan ta gebyr for inkassovarsler. Forslaget må ses i sammenheng med arbeidsgruppens forslag om at det ikke skal være adgang til å ta gebyr for inkassovarsler og betalingsoppfordringer ved ordinær egeninkasso, men at inkassoforetak (også oppkjøpsinkassoforetak) skal ha plikt til å sende disse kravbrevene (se punkt 13.4.2 og 12.3.2).

13.5.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet uttrykker i sin høringsuttalelse en generell bekymring for hvilke konsekvenser arbeidsgruppens forslag kan få for egeninkasso. I forbindelse med kompetansekrav uttrykker Forbrukerrådet dessuten bekymring for at store og tunge kommunale innkrevingsmiljøer må legges ned til fordel for private fremmedinkassoselskaper. Forbrukerrådet viser her til forslaget om at advokater ikke lenger skal ha adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet. Departementet går ut fra at det synspunktene er relevante for, er adgangen til å kreve høyere gebyrer ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat, ettersom de aktuelle kommunene inndriver egne pengekrav.

Bergen kommune, Kemneren i Grenland/Skien kommune, med støtte fra Bamble kommune, og Oslo kommune uttrykker alle bekymring for konsekvensene forslaget til lavere kostnadsdekning vil få for kommunal egeninkasso, og beskriver fordeler ved inndriving under faglig ledelse av advokat.

Bergen kommune uttaler blant annet at inndriving under ledelse av advokat «sikrer et trygt og godt juridisk fundament for å kreve inn egne krav»:

«Bergen kommune driver, i likhet med bl.a. Oslo kommune, egeninnfordring i medhold av advokatbevilling (jf. inkassoforskriften § 1-4). Dette sikrer et trygt og godt juridisk fundament for å kreve inn egne krav. Videre sikrer det etter dagens regelverk at kostnadene med arbeidet til en viss grad dekkes av de som skylder penger, likevel slik at satsene er på halvparten av hva den private delen av bransjen vil kunne ta. Kommunen har et stort og profesjonelt apparat med f.eks. kommunerevisjon og klagenemd, noe som bidrar til å sikre at man driver riktig og fornuftig. Å drive egeninnfordring i medhold av advokatbevilling bør fortsette.

Måten Bergen kommune m.fl. driver innfordring på, har fordeler ved at den medfører en lokal løsnings- og hjelpeorientert part med moderate inkassosatser. Dette synes ikke å være tatt tilstrekkelig hensyn til i rapporten og lovforslaget.

Det økonomiske aspektet for store offentlige enheter ved forslaget til lovendring er ikke tilstrekkelig belyst. Kommunen driver profesjonelt og har kostnader knyttet til dette. Foruten at man benytter seg av samme saksbehandlingssystem som en rekke store inkassobyråer, har man på samme måte som dem kostnader til husleie, lønn, systemtilganger, telefoni, porto, osv. Kommunens ansatte slår sammen saker, møter og veileder skyldnere, behandler tvistesaker ovenfor forliksråd, domstol og husleietvistutvalg, driver med gjeldsordning, melder krav i konkurs- og dødsbo, administrerer avdragsordninger og bistår kommunen i praktiske og juridiske spørsmål knyttet til innfordring. Kostnadene til dette bør ikke forutsettes hovedsakelig dekket over kommunens driftsbudsjett, men på samme måte som i dag gjennom muligheten til å kreve moderate gebyr og salær fra de som skylder penger.»

Oslo kommune viser til at arbeidsgruppen ikke har utredet kommunenes adgang til å inndrive egne pengekrav under faglig ledelse av advokat, og uttaler at gebyrer for dette er en forutsetning for at kommunen kan drive profesjonell inndriving til selvkost. Kommunen redegjør for inndrivingen og skriver at det er uforståelig at arbeidsgruppen finner det rimelig å kutte så mye i gebyrene:

«Kemnerkontoret i Oslo jobber med utenrettslig og rettslig innfordring av egne pengekrav og har moderne innfordringssystemer og ansatte med høy faglig kompetanse innen inkasso. En stor del av kravene som går til inkasso, gjelder lovpålagte tjenester som kommunen må yte uavhengig av skyldners betalingsevne.

Kemnerkontoret har fokus på å veilede og å finne gode løsninger den enkelte kan leve med. Kemnerkontoret skal være lett å komme i kontakt med i ulike kanaler. Oslo er en by med en sammensatt befolkning med ulike behov. Mange er ikke tilgjengelige for elektronisk kommunikasjon, og mange kan ikke bruke kommunens digitale løsninger.

[…]

Kommunene som innfordrer egne krav, har innfordringssystemer tilsvarende det private inkassoforetak har. Systemet Kemnerkontoret i Oslo benytter, blir brukt av ca. 100 kommuner. Kemnerkontoret følger opp henvendelser, slår sammen saker for å redusere gebyrene, håndterer gjeldsordninger, inngår og administrerer avdragsordninger, melder krav i konkursbo og tvangsinnfordrer på samme måte som inkassoforetakene. Kemnerkontoret avlaster også kommunens øvrige virksomheter med å svare på hevendelser og veilede skyldnere før kravene blir overført til inkasso.

Når gebyrene kommunene pr i dag kan kreve, allerede er langt lavere enn det inkassoforetakene kan kreve, er det uforståelig at arbeidsgruppen finner det rimelig å kutte så mye i gebyrene til kommunene. En kommunal skyldner blir belastet maksimalt 50 % av gebyrene et inkassoforetak ville påført.

[…]

Rapporten og forslaget til ny lov med forskrift viser at arbeidsgruppen har lite kjennskap til hvordan kommunene driver innfordring, og de har heller ikke sett at dersom forslaget medfører at flere kommuner overlater innfordringen til inkassoforetak, vil gebyrbelastningen for kommunens skyldnere bli mye høyere. Et inkassoforetak har mål om lønnsomhet og avkastning til eierne, mens kommunens mål er at innfordringen skal være selvfinansiert. I rapporten skriver de at forslaget neppe vil gi kommunene kostnadsdekning.

Oslo kommune mener at forslaget i alt for stor grad rammer kommunen økonomisk. Det blir vanskelig å yte god service overfor kommunens brukere dersom kostnadene kuttes så kraftig som forslaget legger opp til. Dette kan på ingen måte ha vært en tilsiktet konsekvens av lovforslaget, da det innebærer en mindre skyldnervennlig innfordring overfor en i stor grad sårbar skyldnergruppe. Rapporten synes i så måte lite gjennomtenkt på dette punktet.»

Kemneren i Grenland/Skien kommune uttaler med støtte fra Bamble kommune blant annet at kommunen anser seg faglig skikket til å inndrive egne pengekrav, og viser i den forbindelsen til at også Skatteetaten og store inkassoforetak bruker jurister og advokater i sin inndriving:

«Skien kommune har en egen gruppe for innfordring av kommunale krav bestående av 6 personer. Øverste ansvarlig for innkrevingen er advokat. Vår portefølje av saker til inkasso utgjør ca. 50 millioner kr.

For å kunne foreta en effektiv og profesjonell innfordring av denne kravmassen må Skien kommune både ha kompetente ansatte og et godt innfordringssystem.

De ansatte har, med unntak av en person, gjennomgått årskurs i innfordring av pengekrav i regi av høyskolen i Agder. Samtlige saksbehandlere har fra 12 til 30 års erfaring med innfordring. I tillegg prioriteres kurs i innfordring når disse er tilgjengelige.

[…]

Ved egeninkasso i kommunene har innbyggerne lett tilgang til egen saksbehandler, både per telefon, mail og ved personlig fremmøte. De har en saksbehandler som kan følge saken deres og ha en oversikt over samtlige restanser de har til kommunen. Med denne kunnskapen kan saker og krav slås sammen, og vi kan komme frem til en helhetlig løsning. Dette fører til at skyldnere lettere kan komme seg ut av en krevende økonomisk situasjon. Samtidig har vi nær fysisk kontakt til fordringshaverne og kan formidle skyldners situasjon på en god måte. Det fører til at også fordringshaverne har bedre kontroll over sine krav. Denne nære kontakten reduserer sannsynligheten for at kravet ikke er rettmessig. I praksis fører dette til at vi kan komme frem til en løsning for både fordringsinnehaver og kunden som tilfredsstiller begge parter og fører til lave innfordringskostnader og raskere innbetaling.

[…]

Innfordringen foretas med faglig styring og støtte fra advokat, og vi mener at vi derfor er faglig skikket til å drive innfordring. Det vises i denne sammenheng til at innfordring av skattekrav foretas av jurister og advokater i skatteetatens regi, samt at store inkassobyrå også ser ut til å benytte seg av advokater i forbindelse med innfordring.

[…]

Om forslagene i rapporten iverksettes, vil dette ha en stor økonomisk betydning, både for kommunens inntekter og for kommunens innbyggere.

[…]

Om kommunene ikke lenger kan drive egeninkasso, men i stedet må kjøpe en tjeneste fra et eksternt inkassobyrå, er det lett å se for seg at dette kan føre til nedgang i inntekter og økning i kostnader for kommunen, samt økt kostnad for skyldneren.»

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund uttaler at den faglige kvalitetssikringen som advokatbevillingen gir, er viktig, og viser til at det ligger en meget omfattende utdanning og praksis bak en advokatbevilling:

«Arbeidsgruppen foreslår å fjerne advokaters rett til å drive inkasso på grunnlag av sin advokatbevilling. Dette er praksis som særlig benyttes av de større kommunene, med et stort omfang av egeninkasso og tilhørende sterkt og kompetent fagmiljø. Selv om omfanget er lite, er behovet for den merinntekten og den faglige kvalitetssikringen som advokatbevillingen gir, viktig.

[…]

Det ligger en meget omfattende utdanning og praksis bak en advokatbevilling. Advokater er jurister som i tillegg til å ha juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap oppfyller visse praksiskrav domstolloven § 220. At inkassoloven ikke inngår som eget fag i studiet eller på advokatkurset er av underordnet betydning. Inkassoloven med forskrift har et begrenset omfang.

[…]

NKK mener at advokater har den nødvendige kunnskap og erfaring i kraft av sin utdanning og bevilling til å kunne drive inkassovirksomhet på en forsvarlig måte, og at arbeidsgruppens forslag på dette området endres. Forslaget fra arbeidsgruppen fremstår forøvrig som nok et forsøk på å monopolisere inkassovirksomheten kun til de store eksisterende inkassobyråene.»

13.5.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i lovforslaget § 19 fjerde ledd å angi at det i forskrift kan gis særlige regler og fastsettes høyere erstatningsbeløp enn for annen egeninkasso for fordringshavere som inndriver egne pengekrav under faglig ledelse av advokat, for oppkjøpsinkassoforetak, for foretak med bevilling som inndriver egne pengekrav etter tjenesteloven, og for foretak som inndriver egne pengekrav etter § 48 i lovforslaget. Departementet foreslår samtidig at det for fordringshavere som inndriver egne pengekrav under faglig ledelse av advokat, kan fastsettes at nærmere angitte regler for inkassoforetak skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Det er et vilkår for det siste at det fastsettes høyere erstatningsbeløp.

Forslaget innebærer en videreføring av forskriftshjemmelen i inkassoloven § 19 andre ledd for å fastsette høyere gebyr ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat. Hjemmelen for å fastsette at angitte regler for inkassoforetak skal gjelde tilsvarende så langt de passer, er ny. Departementet antar at dette særlig kan være aktuelt for reglene i lovforslaget § 33 om inkassorutiner og fagansvarliges ansvarsområder og tilstedeværelse, § 34 om fagansvarliges plikter og rettigheter, § 24 om rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav og § 25 om innsigelses- og klagebehandling. Departementet viser til at advokatenes faglige ledelse etter gjeldende regler tilsvarer faktisk leders (fagansvarliges) ledelse i inkassoforetak, og til at reglene i lovforslaget §§ 33 og 34 blant annet foreslås for å klargjøre fagansvarliges rolle i inkassoforetakene og for å styrke deres posisjon. Reglene i lovforslaget §§ 24 og 25 om inndriving av urettmessige krav og innsigelses- og klagebehandling vil være viktige i arbeidet med å avdekke og rette opp feil og å legge til rette for kontroll med inndrivingen. Departementet antar at det også kan være aktuelt å fastsette at angitte regler om kommunikasjon med skyldnere som bare gjelder for inkassoforetak (regler om tilgjengelighet på telefon, veiledning om håndtering av betalingsvanskeligheter og plikt til å svare innen en uke), også skal gjelde for fordringshavere som inndriver egne pengekrav under faglig ledelse av advokat.

Når departementet foreslår å videreføre de gjeldende reglene om egeninkasso under faglig ledelse av advokat, er det dels fordi arbeidsgruppens vurdering ikke treffer helt, slik departementet ser det. Som beskrevet i punkt 9.5 er departementet enig med arbeidsgruppen i at advokater ikke bør kunne drive fremmedinkassovirksomhet i medhold av advokatbevillingen. Men departementet kan ikke se at de samme hensynene gjør seg gjeldende ved ordinær egeninkasso. Fremmedinkassovirksomhet er inndriving av andres pengekrav, og det er krav til bevillinger og godkjenninger med tilhørende kvalifikasjons- og egnethetskrav, et utførlig regelverk som skal følges, og tilsyn mv. Ordinær egeninkasso er derimot inndriving av egne pengekrav, og hvem som helst kan gjør dette, etter enkle regler og uten at inndrivingen er undergitt tilsyn. Departementet er enig med høringsinstansene i at advokater som gruppe har gode kvalifikasjoner når det gjelder inndriving av egne pengekrav, og viser i den forbindelsen særlig til at advokater bør være godt egnet til å avdekke urettmessige krav og til å behandle innsigelser og klager. Advokater er dessuten underlagt tilsyn, noe som også er vektlagt i forarbeidene til de gjeldende reglene. Departementet har også sett hen til at muligheten til å ta høyere erstatningsbeløp ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat er viktig for flere kommuner, og at flere høringsinstanser (blant annet flere representanter for skyldnerne) har understreket betydningen av å beholde kommunal egeninkasso, se punkt 13.4.3 og 13.5.3.

Departementet vil vurdere i senere forskriftsarbeid på hvilken måte fordringshavere som inndriver egne pengekrav under faglig ledelse av en advokat, skal kunne ta høyere erstatningsbeløp.

Reglene vil ikke gjelde for advokater som i enkelttilfeller inndriver forfalte pengekrav på vegne av fordringshavere som de yter eller har ytet rettslig bistand til, jf. lovforslaget § 6 fjerde ledd. For disse advokatene foreslås det i stedet en forskriftshjemmel om kostnadsdekning i lovforslaget § 19 sjette ledd. Departementet viser både til at reglene om kostnadsdekning ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat gjelder for inndriving av egne pengekrav, og til at de tar sikte på å gjelde advokater som inndriver forfalte pengekrav i et visst omfang.

Departementet foreslår som nevnt over at forskriftshjemmelen for å gi særlige regler og fastsette høyere erstatningsbeløp enn for annen egeninkasso også skal gjelde for oppkjøpsinkassoforetak, for foretak med bevilling som inndriver egne pengekrav etter tjenesteloven, og for foretak som inndriver egne pengekrav etter § 48 i lovforslaget. (Det siste gjelder utenlandske foretaks grensekryssende inndriving i Norge etter direktiv (EU) 2021/2167.) Departementet viser i denne forbindelsen til at disse foretakene vil være underlagt bevilling og tilsyn, og at mange av reglene i lovforslaget vil komme til anvendelse. Det er vanskelig å se at disse foretakene skal kunne få erstattet sine kostnader dersom vanlige erstatningsbeløp for egeninkasso skal komme til anvendelse. Departementet viser også til forslaget om at inkassoforetak (også oppkjøpsinkassoforetak) skal sende inkassovarsel og betalingsoppfordring, og til at arbeidsgruppen har foreslått at de kan ta gebyr for det.

13.6 Bortfall av krav på kostnadsdekning ved overtredelser av lov, forskrift eller pålegg

13.6.1 Gjeldende rett

Det fremgår av inkassoloven § 17 fjerde ledd at skyldneren ikke plikter å erstatte utenrettslige inndrivingskostnader ved brudd på god inkassoskikk overfor skyldneren eller dersom et inkassoforetak unnlater å følge pålegg fra Finanstilsynet etter § 30 tredje ledd som gjelder forholdet til skyldnerne. Det kan heller ikke kreves erstatning for vederlag til inkassoforetak ved brudd på reglene om inkassovarsel, betalingsoppfordring og plikter før inndriving (det vil si §§ 9 til 11, jf. § 12).

En lignende regel var foreslått av Inkassolovutvalget ved brudd på reglene om inkassovarsel, betalingsoppfordring og plikter før rettslig inndriving. I NOU 1983: 8 punkt 7.3.2.2 er forslaget begrunnet i at «hovedhensikten med å varsle skyldneren er å gi ham mulighet for å unngå de ubehagelige sidevirkninger av å bli utsatt for inkasso, først og fremst ansvaret for inkassoomkostningene», og at «den naturlige reaksjon mot manglende varsel» syntes å være at skyldneren ble fritatt for dette ansvaret. Utvalget antok også at dette i de fleste tilfeller ville være et tilstrekkelig sterkt virkemiddel til at fordringshaveren i egen interesse sendte varselet.

I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.9.3 er det redegjort for bakgrunnen for de gjeldende reglene:

«Inkassolovutvalget foreslår videre at plikten til å erstatte inkassokostnadene skal gjøres avhengig av at reglene om fremgangsmåten ved inkasso er fulgt, d.v.s. at det er sendt et inkassovarsel, en betalingsoppfordring og eventuelt varsel om rettslige skritt m v. Departementet finner at dette har gode grunner for seg, og slutter seg til at brudd på disse reglene bør kunne føre til bortfall av erstatningsplikten for inkassokostnadene. Selv om det her er snakk om overtredelser av inkassatoren og ikke av fordringshaveren selv, bør inkassatoren i denne sammenheng identifiseres med fordringshaveren. Som Inkassolovutvalget vil heller ikke departementet gå inn for en direkte regulering av hvilke følger et slikt bortfall av erstatningsplikten pga inkassatorens overtredelser bør få i forholdet mellom inkassatoren og fordringshaveren. Departementet vil imidlertid som Inkassolovutvalget anta at slike forsømmelser fra en inkassator normalt vil avskjære denne fra å kreve inkassosalær fra fordringshaveren.

Inkassolovutvalget har ikke foreslått at brudd på generalklausulen om plikt til ‘god inkassoskikk’ overfor skyldneren, skal føre til bortfall av erstatningsplikten. Etter departementets syn bør imidlertid også en slik overtredelse føre til at erstatningsplikten faller bort. Det samme bør etter departementets syn gjelde ved overtredelse av eventuelle pålegg om fremgangsmåten, noe departementet går inn for at tilsynsmyndigheten for inkassovirksomhet skal kunne gi […]. Slik departementet ser det, vil trusselen om bortfall av retten til erstatning også her kunne være et godt virkemiddel for å oppnå at inkassovirksomheten utøves innenfor de grenser som plikten til ‘god inkassoskikk’ og eventuelle pålegg setter. Departementet viser dessuten til at plikten til ‘god inkassoskikk’ etter departementets opplegg også vil gjelde for fordringshaveren selv, slik at også dennes overtredelser kan føre til bortfall av skyldnerens erstatningsplikt.»

I merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det redegjort nærmere for reglene:

«Fjerde ledd fører til bortfall eller begrensninger i erstatningsplikten ved brudd på reglene i inkassoloven. Fjerde ledd svarer delvis til Inkassolovutvalgets lovutkast § 10 annet ledd annet punktum.

Etter § 17 fjerde ledd første punktum faller skyldnerens plikt til å erstatte inndrivingskostnader helt bort dersom det er opptrådt i strid med § 8 om plikt til ‘god inkassoskikk’ overfor skyldneren. Brudd på inkassatorens plikt til ‘god inkassoskikk’ overfor fordringshaveren får ikke samme virkning. Ut over dette vil imidlertid både fordringshaverens og eventuelle inkassatorers brudd på ‘god inkassoskikk’ føre til erstatningsbortfall. Fordringshaverens ansatte må i denne sammenheng regnes som fordringshaveren selv. Alternativet ‘andre som har bistått fordringshaveren’, sikter til andre enn fordringshaverens ansatte som hjelper med inndrivingen, uten at disse av den grunn kan anses som inkassatorer, se § 2 om definisjonen av inkassator. Også disse vil ha plikt til ‘god inkassoskikk’, se § 8 med merknader. Departementet vil i denne forbindelse bemerke at det kan anses som stridende mot ‘god inkassoskikk’ overfor skyldneren om det utøves inkassovirksomhet uten at vilkårene i § 4 er oppfylt, f.eks. dersom virksomheten drives uten faglig leder med inkasso- eller advokatbevilling. Skyldneren vil derfor normalt ikke ha plikt til å erstatte inndrivingskostnadene når inndrivingen er utført av en slik ‘inkassator’. Om andre mulige brudd på ‘god inkassoskikk’ vises det til merknadene til § 8.

§ 17 fjerde ledd første punktum likestiller brudd på pålegg i medhold av § 24 tredje ledd med brudd på ‘god inkassoskikk’. Slike pålegg vil kunne rettes til en inkassator som driver inkassovirksomhet i medhold av en inkassobevilling, se § 24 tredje ledd og merknadene til § 24. Bortfall av erstatningsplikten på grunn av brudd på pålegg vil imidlertid bare skje hvis pålegget angår forholdet til skyldnerne.

§ 17 fjerde ledd annet punktum foreskriver bortfall av erstatning for vederlag til en inkassator dersom reglene i §§ 9 til 11 er overtrådt. Hva som skal regnes som vederlag til en inkassator, blir som i tredje ledd. Det er en forutsetning for å kunne anse § 9 til 11 som overtrådt at tilfellet ikke kommer inn under noen av unntakene i § 12, og at det heller ikke er avtalt avvikende ordninger, se § 3 om inkassolovens fravikelighet ved avtale. Oftest vil overtredelser av §§ 9 til 11 også måtte ses som brudd på ‘god inkassoskikk’. § 17 fjerde ledd annet punktum kan imidlertid få en selvstendig betydning ved at det her ikke skal foretas en slik helhetlig vurdering som ved spørsmålet om grensene for ‘god inkassoskikk’. For bortfall av erstatningsplikten etter § 17 fjerde ledd annet punktum er det tilstrekkelig med et rent objektivt brudd på §§ 9, 10 eller 11. Departementet har dessuten funnet grunn til å poengtere denne bortfallsmuligheten.»

I Finanstilsynets rapport «Urettmessige gebyrer og renter i inkassoprosessen» 7. desember 2023 er det vist til at det er tilstrekkelig for at skyldnerens erstatningsplikt bortfaller, at bestemmelsen om god inkassoskikk objektivt er overtrådt. Det er ikke krav om skyld, og i forholdet til skyldneren gjelder dette uavhengig av hvor (hos fordringshaveren eller inkassoforetaket) feilen har oppstått. Etter tilsynets vurdering hadde skyldnerne som feilaktig var avkrevd purregebyr, utenrettslige omkostninger og renter av disse, krav på tilbakebetaling. (Rapporten gjaldt feil i mer enn 40 000 saker.)

Det foreligger ellers mye praksis fra Finansklagenemnda Inkasso om bortfall av krav på kostnadsdekning etter inkassoloven § 17 fjerde ledd.

13.6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår med visse endringer å videreføre inkassoloven § 17 fjerde ledd om at skyldneren ikke plikter å erstatte utenrettslige inndrivingskostnader i saker der angitte regler er brutt. De foreslåtte lovreglene lyder slik:

«Kostnadene kan ikke kreves dekket dersom kapittel 3, § 32, § 33 eller forskrift gitt med hjemmel i § 32 tredje ledd er brutt overfor skyldneren i saken, eller dersom inkassoforetaket har unnlatt å følge pålegg av hensyn til skyldneren etter § 43 andre ledd første punktum. Dette gjelder likevel ikke ved brudd på god inkassoskikk som ikke kunne hatt noen konsekvenser for skyldneren.»

Forslaget er kommentert i merknaden til paragrafen. Arbeidsgruppen viser her til at en endring fra inkassoloven § 17 fjerde ledd er at bestemmelsen foreslås å gjelde bortfall av alle inkassogebyrer. Arbeidsgruppen viser i den forbindelsen til at etter ordlyden gjelder inkassoloven § 17 fjerde ledd første punktum inndrivingskostnader generelt, mens inkassoloven § 17 fjerde ledd andre punktum bare gjelder vederlag til en inkassator.

En annen endring etter forslaget er at kostnadene ikke skal kunne kreves dekket, det vil si at skyldneren ikke skal måtte påberope seg retten til å slippe å betale. I merknaden viser arbeidsgruppen til at det er uklart etter ordlyden i inkassoloven § 17 fjerde ledd første punktum om dette er regelen ved brudd på god inkassoskikk eller der et inkassoforetak har unnlatt å følge pålegg i forholdet til skyldnere etter § 30 tredje ledd.

En tredje endring er et unntak for brudd på god inkassoskikk som ikke kunne hatt noen konsekvenser for skyldneren. I merknaden er forslaget begrunnet slik:

«Etter praksis omfatter god inkassoskikk alle slags større og mindre feil i inndrivingen, og det oppfattes lite rimelig og lite treffende at rene bagateller som ikke har hatt noen konsekvenser for skyldneren, automatisk skal medføre at kravet på kostnadsdekning går tapt. Eksempler på bagateller er at det er opplyst feil rentesats når utregningen er riktig, at det er gitt feilaktige opplysninger som straks rettes, og at det er gitt enkeltstående upresise formuleringer når det som skal formidles, uansett går klart fram. Grensene for bagatellmessige feil må fastsettes nærmere i tilsyns- og nemndspraksis. Foruten ved rene bagateller vil bestemmelsen kunne komme til anvendelse der inkassoforetak av eget tiltak har rettet opp feilen før den har kunnet få noen konsekvenser for skyldneren. Unntaksregelen bør etter arbeidsgruppens syn være snever og så klar som mulig, slik at regelen ikke fører til usikkerhet i et stort antall saker.»

13.6.3 Høringsinstansenes syn

Jussbuss stiller seg positiv til arbeidsgruppens forslag om bortfall av krav på kostnadsdekning ved overtredelser av lov, forskrift eller pålegg.

Hovedorganisasjonen Virke tar til orde for at bortfall av skyldnerens erstatningsansvar ved brudd på god inkassoskikk bare bør skje der skyldneren har innrettet seg etter feilen:

«Virke mener bestemmelsen i lovforslagets § 37, 2. ledd, 2. setning, om bortfall av skyldneres erstatningsansvar ved brudd på god inkassoskikk er utfordrende. Årsaken er at det skal også skal vektlegges feil som ‘som ikke kunne hatt noen konsekvenser for skyldneren’. I merknaden til bestemmelsen heter det at ‘det oppfattes lite rimelig og lite treffende at rene bagateller som ikke har hatt noen konsekvenser for skyldneren, automatisk skal medføre at kravet på kostnadsdekning går tapt’. Derfor bør bestemmelsen begrenses til de tilfeller hvor skyldner har innrettet seg og feilen dermed har fått betydning for skyldner. Dette vil oppfordre inkassoforetakene til å unngå feil, men også oppfordre foretakene til å korrigere feil så raskt som mulig med korrigerende tiltak ovenfor skyldner.»

13.6.4 Departementets vurderinger

Departementet følger i hovedsak opp arbeidsgruppens forslag til regler om bortfall av krav på kostnadsdekning ved angitte regelbrudd og kan i det vesentlige slutte seg til arbeidsgruppens begrunnelse. Forslaget er inntatt i lovforslaget § 18 andre ledd og kommentert i merknaden til bestemmelsen.

Reglene om bortfall av krav på kostnadsdekning viderefører i hovedsak gjeldende rett, men arbeidsgruppen har foreslått et unntak ved brudd på god inkassoskikk som ikke kunne hatt noen konsekvenser for skyldneren. Hovedorganisasjonen Virke tar til orde for at bortfall av skyldnerens erstatningsansvar ved brudd på god inkassoskikk bare bør skje der skyldneren har innrettet seg etter feilen og feilen dermed har fått betydning for skyldneren. Departementet deler ikke organisasjonens syn her. Departementet viser til at feil kan ha konsekvenser for skyldneren uten at han eller hun har innrettet seg, og etter departementets syn er det rimelig at erstatningsansvaret – som nå – bortfaller i disse tilfellene. Eksempelvis vil skyldneren kunne bekymre seg og bruke tid på å avklare situasjonen hvis et varsel gjelder for høyt beløp eller har en for kort frist. Krenkende eller truende uttalelser, eller manglende diskresjon, kan også ha negative konsekvenser for skyldneren uten at det er aktuelt å innrette seg etter det som har skjedd. Videre kan det være usikkert hva det vil si at skyldneren har innrettet seg etter feilen. For eksempel er det usikkert om skyldneren kan sies å ha innrettet seg dersom det har vært nødvendig å bruke tid på å undersøke saken med fordringshaveren eller inkassoforetaket på grunn av manglende eller feilaktige opplysninger. Departementet er ellers enig med arbeidsgruppen i at unntaksregelen bør være snever og klar, slik at den ikke fører til usikkerhet i et stort antall saker. Det klare utgangspunktet bør være at kravet på kostnadsdekning bortfaller ved de angitte regelbruddene. Departementet legger til grunn at inkassoforetakene og fordringshaverne også med den foreslåtte regelen vil ha et insentiv til å rette feil raskt.

En mindre endring fra arbeidsgruppens forslag er at unntaksregelen skal gjelde ved «feil» som ikke kunne hatt noen konsekvenser for skyldneren, og ikke ved «brudd på god inkassoskikk» som ikke kunne hatt noen konsekvenser for skyldneren.

Ellers foreslår departementet et nytt unntak for feil som skyldes forhold på skyldnerens side. Departementet antar at det i slike tilfeller ikke er rimelig at kravet på kostnadsdekning bortfaller. Et eksempel kan være at skyldneren har gitt feil kontaktopplysninger, uten at fordringshaveren eller inkassoforetaket har hatt noen forutsetning for å oppdage dette.

I hovedregelen om bortfall av krav på kostnadsdekning foreslår departementet at regelen skal gjelde for unnlatelser av å følge pålegg som Finanstilsynet har gitt av hensyn til skyldnerne, uansett om pålegget er hjemlet i inkassoloven eller finanstilsynsloven. Dette er en mindre endring fra ordlyden i inkassoloven § 17 fjerde ledd og arbeidsgruppens lovforslag, som viser til påleggshjemmelen i inkassoloven.

13.7 Bortfall av krav på kostnadsdekning ved inndriving av urettmessige krav og ved innsigelser

13.7.1 Gjeldende rett

Inkassoloven § 17 andre ledd første punktum gir unntak fra rett til å kreve dekket inndrivingskostnader der skyldneren har fremsatt innsigelser «som det var rimelig grunn til å få vurdert før inndrivingen ble satt i verk». Etter andre punktum gjelder dette «selv om kostnadene påløp før innsigelsene ble satt fram, dersom ikke skyldneren burde satt dem fram tidligere».

I merknaden til første punktum i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det gjengitt uttalelser fra Inkassolovutvalget, hvor det blant annet fremgår at skyldneren ikke kan avkreves inkassosalær dersom det foreligger «reell uenighet mellom partene», og det er angitt momenter til vurderingen av om det var rimelig grunn til å få innsigelsene vurdert.

«Annet ledd første punktum plasserer den økonomiske risikoen på fordringshaveren når det gjelder kostnader ved forsøk på utenrettslig inndriving av tvilsomme krav. Regelen går lenger i å begrense skyldnerens erstatningsplikt enn nødvendighetskriteriet i første ledd. Dersom skyldneren har innsigelser det er rimelig grunn til å få vurdert, kan ikke skyldneren pålegges å erstatte fordringshaverens kostnader til utenrettslig inndriving, selv om kostnaden for fordringshaveren fremstod som nødvendig. […] Fra Inkassolovutvalgets merknader til § 10 i NOU 1983: 8 s 98 om når det er rimelig grunn til å få vurdert en innsigelse, gjengis:

‘Det første vilkåret for at plikten til å betale inkassosalær skal bortfalle er at ‘skyldneren har innsigelser det er rimelig grunn til å få vurdert’. Dersom det foreligger reell uenighet mellom partene, må det føre til at skyldneren ikke kan avkreves inkassosalær. Dette gjelder uansett om det hersker uenighet om juss eller faktum. Ved ordet ‘vurdert’ har utvalget ment å understreke at det ikke skal settes for store krav til innsigelsens vekt og dessuten at det er inkassators og eventuelt fordringshaverens plikt til å vurdere innsigelsene. Ved avgjørelsen av om innsigelsene er av en slik art at skyldneren har rimelig grunn til å få dem vurdert, har bl a følgende momenter vekt:

• hvor god grunn hadde skyldneren til å tro at innsigelsene var eller kunne være holdbare?

• hvor uholdbar var i seg selv innsigelsen?

• hvilken mulighet hadde skyldneren til å avklare spørsmålet selv, eller selv sørge for at det ble avklart?

Som anført i pkt 8.5 er det domstolene som i siste instans må avgjøre om fordringshaveren skal tilkjennes saksomkostninger og inkassosalær. Det skal mindre til før han mister kravet på inkassosalær enn kravet på saksomkostninger. I denne sammenhengen er det særlig innsigelsenes holdbarhet det er tenkt på. Regelen er i overensstemmelse med det utvalget antar er gjeldende rett i dag (ulovfestet).’»

Bakgrunnen for reglene om unntak fra rett til å kreve dekket inndrivingskostnader der skyldneren har fremsatt innsigelser, fremgår av Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.9.3. Departementet var enig med Inkassolovutvalget i at «hvor det kan komme innsigelser av en slik vekt mot et krav at kravets riktighet fremstiller seg som tvilsom, er en utenfor de tilfellene hvor situasjonen ligger til rette for utenrettslig inkasso eller annen utenrettslig inndriving» (se nærmere om dette i punkt 16.1 og 17.1). Departementet gjenga også et synspunkt fra Inkassolovutvalget om at skyldnerens innsigelser lettere bør føre til tap av krav på utenrettslig inkassosalær, selv om innsigelsene ikke holder, enn det som da fulgte av reglene om sakskostnader i tvistemålsloven.

Inkassoloven § 17 andre ledd andre punktum gjelder der skyldneren har fremsatt innsigelser etter at inndrivingen ble iverksatt, og det derfor har påløpt inndrivingskostnader før innsigelsene ble fremsatt. I slike tilfeller gjelder i utgangspunktet den samme regelen som i første punktum. Men dersom skyldneren burde ha fremsatt innsigelsene tidligere, kan inndrivingskostnadene som påløp i tiden etter at skyldneren burde kommet med sin innsigelse, likevel kreves dekket. I merknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det uttalt at det vil bero på en aktsomhetsvurdering om skyldneren burde ha fremsatt innsigelsene tidligere. Videre er det angitt enkelte utgangspunkter for denne vurderingen, og departementet bemerker her blant annet at oppfordringen til å komme med innsigelser må vurderes individuelt, og at forhold utenfor skyldnerens herredømme kan ha gjort det vanskelig eller umulig å komme med innsigelsene:

«Det vil bero på en aktsomhetsvurdering om en skal komme til at skyldneren burde ha satt frem innsigelsene tidligere. Det vil ofte være naturlig å forlange at innsigelsene blir satt frem etter at skyldneren har fått purring eller inkassovarsel, se § 9. Enda større grunn vil det være til å kreve dette dersom skyldneren også har fått betalingsoppfordring med oppfordring til å komme med innsigelser, se § 10. Det må imidlertid vurderes individuelt hvor sterk oppfordring til å komme med innsigelser skyldneren bør ha og må anses å ha fått. Dessuten kan forhold utenfor skyldnerens herredømme ha gjort det vanskelig eller umulig å komme med innsigelsene.»

Bakgrunnen for reglene om dekning av kostnader som har påløpt før innsigelsene ble fremsatt, er omtalt i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.9.3. Departementet finner her at det er fordringshaveren som bør ha kostnadsrisikoen dersom et tvilsomt krav, som egentlig ikke burde vært gjenstand for utenrettslige inndrivingsforsøk, likevel blir gjenstand for slik inndriving. Departementet finner det også gunstig at dette «vil […] innebære en viss oppfordring til varsomhet med å sende krav til inkasso».

I punkt 5.9.5 er det uttalt at erstatningsplikten bør falle bort også ved egeninkasso dersom skyldneren hadde innsigelser som det var rimelig grunn til å få vurdert.

13.7.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår i sitt lovforslag unntak fra krav på kostnadsdekning blant annet dersom reglene om urettmessige krav og innsigelsesbehandling er brutt overfor skyldneren i saken. Arbeidsgruppen foreslår dessuten å videreføre inkassoloven § 17 andre ledd andre punktum med en annen formulering. I merknaden til lovbestemmelsen gir arbeidsgruppen uttrykk for at det etter forslaget kan kreves kostnadsdekning verken ved inndriving av urettmessige krav eller dersom inndrivingen skulle vært stanset eller brakt inn for forliksrådet fordi innsigelser eller andre forhold har gitt grunn til tvil om kravets rettmessighet.

13.7.3 Høringsinstansens syn

I høringen tar Jussbuss til orde for en høyere terskel for når sakskostnadskrav for allerede påløpte inndrivingskostnader bør være i behold, i tilfeller der innsigelsene fremsettes etter at inndrivingen er påbegynt. Jussbuss foreslår at skyldneren «måtte» fremsatt innsigelsen tidligere, i stedet for «burde» fremsatt innsigelsen tidligere:

«Som følge av et lite tilgjengelig regelverk kan det være krevende for skyldner å innhente nok informasjon og kunnskap til å kunne fremsette en innsigelse mot et krav. Jussbuss mener ordlyden ‘måtte fremsatt innsigelse tidligere’ bedre ivaretar skyldners rettsstilling, da det oppstilles en høyere terskel for at skyldner må betale krav som inndrives etter brudd på regelverket.»

I merknadene om kommunikasjon tar Jussbuss også opp at skyldneren kan ha behov for å få grunnlaget for betalingsforpliktelsen for å komme med innsigelser, se punkt 11.3.

13.7.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i lovforslaget § 18 tredje ledd regler om kostnadsdekning ved urettmessige og bestridte krav, som tar sikte på å følge opp hovedtrekkene i inkassoloven § 17 andre ledd og de tilsvarende delene av arbeidsgruppens lovforslag. Departementet foreslår likevel å endre ordlyden en del. Dette skyldes dels et ønske om at reglene skal være mer presise og lettere å forstå enn de gjeldende reglene, og dels at departementet foreslår andre regler om inndriving av urettmessige krav og innsigelsesbehandling enn det arbeidsgruppen foreslår (se punkt 16.4 og 17.5 og lovforslaget §§ 24 og 25). Slik departementet ser det, er det også gode grunner for å skille mellom bortfall av krav på kostnadsdekning ved overtredelser av lov, forskrift eller pålegg, og bortfall av krav på kostnadsdekning ved inndriving av urettmessige krav og ved innsigelser – selv om det etter omstendighetene kan være grunnlag for bortfall av kostnadsdekning etter begge disse grunnlagene.

Departementet foreslår i § 18 tredje ledd første punktum uttrykkelig å fastslå at kostnadene ikke kan kreves erstattet dersom kravet er urettmessig. Denne regelen følger ikke av ordlyden i inkassoloven § 17 andre ledd, men resultatet vil ofte bli det samme på grunn av regelen i § 17 fjerde ledd om at skyldneren ikke plikter å erstatte kostnadene ved brudd på god inkassoskikk overfor skyldneren, se eksempelvis Finanstilsynets rapport «Urettmessige gebyrer og renter i inkassoprosessen» 7. desember 2023. Også arbeidsgruppen har foreslått at det ikke kan kreves dekket kostnader dersom kravet er urettmessig – ettersom dette vil være brudd på den foreslåtte regelen i arbeidsgruppens lovforslag om at urettmessige krav ikke skal inndrives. Som beskrevet i punkt 16.4 foreslår ikke departementet å følge opp arbeidsgruppens foreslåtte lovbestemmelse om at urettmessige krav ikke skal inndrives, og det vil derfor ikke nødvendigvis være i strid med lovforslaget i proposisjonen her dersom et urettmessig krav blir inndrevet. Departementet er likevel enig med arbeidsgruppen i at skyldneren ikke skal erstatte inndrivingskostnader i slike tilfeller, og foreslår derfor en uttrykkelig lovbestemmelse om dette.

Forslaget om at kostnadene ikke kan kreves erstattet dersom kravet er urettmessig, vil gjelde uansett årsak til at kravet er urettmessig, uansett hvem på fordringshaversiden det er som har gjort feil, og uansett hvor gode forutsetninger fordringshaveren eller inkassoforetaket hadde til å avdekke urettmessigheten. Videre vil regelen gjelde uansett hvordan det oppdages at kravet er urettmessig, ikke bare der det skyldes innsigelser. Dersom skyldneren har betalt kravene og inndrivingskostnadene, vil det for inkassoforetak følge av lovforslaget § 26 fjerde ledd at det skyldneren har betalt for mye, skal tilbakebetales. For fordringshaverne vil det samme følge av god inkassoskikk.

Reglene i lovforslaget § 18 tredje ledd andre, tredje og fjerde punktum om kostnadsdekningen ved innsigelser viderefører inkassoloven § 17 andre ledd, men departementet har forsøkt å formulere reglene klarere.

Inkassoloven § 17 andre ledd gjelder ved «innsigelser som det var rimelig grunn til å få vurdert». Etter lovforslaget § 25 skal alle innsigelser behandles, og det kan spørres om hvor godt kriteriet «innsigelser som det var rimelig grunn til å få vurdert» da passer inn i lovforslaget. Departementet foreslår derfor å erstatte kriteriet med et unntak for «åpenbart grunnløse innsigelser» i fjerde punktum. Departementet antar imidlertid at momentene som er anvendt ved vurderingen av om «det var rimelig grunn til å få vurdert» innsigelsene, fortsatt vil gi god veiledning.

I fjerde punktum foreslår departementet dessuten å angi at reglene bare begrenser rett til kostnader som påløper frem til innsigelsen blir avgjort eller trukket. Dersom skyldneren fremsetter en innsigelse og saken blir rettskraftig avgjort i forliksrådet uten at skyldneren vinner frem, kan det for eksempel kreves erstattet kostnader til senere inndriving av kravet. Dette antas også å følge av gjeldende rett, selv om det ikke fremgår av ordlyden i inkassoloven § 17 andre ledd. Det vises ellers til lovforslaget § 25 om behandling av innsigelser.

Departementet foreslår å videreføre den gjeldende avgrensningen om når sakskostnadskrav for allerede påløpte inndrivingskostnader bør være i behold, der innsigelsene fremsettes etter at inndrivingen er påbegynt. Det vil si at sakskostnadskravet vil være i behold der skyldneren «burde» ha fremsatt innsigelsen tidligere, og ikke bare der skyldneren «måtte» ha fremsatt innsigelsen tidligere, slik Jussbuss foreslår. Slik departementet ser det, fremstår den gjeldende avgrensningen som rimelig, og det følger av merknaden til inkassoloven § 17 andre ledd andre punktum i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) at det er et relevant hensyn at forhold utenfor skyldnerens herredømme kan ha gjort det vanskelig eller umulig å komme med innsigelsene. Departementet antar også at det kunne ført til praktiske vanskeligheter å endre kriteriet slik Jussbuss foreslår, blant annet fordi det at skyldneren «måtte» ha fremsatt innsigelsen tidligere, fremstår som uklart. Departementet viser i den forbindelsen til at det i utgangspunktet ikke finnes bestemte tidsfrister for å komme med innsigelser. Dersom meningen bare er at skyldneren er uakseptabelt sent ute med innsigelsen, er det usikkert hvor stor endring forslaget fra Jussbuss ville ha medført.

13.8 Unntak fra kostnadsplikt der skyldneren pådro seg kravet som mindreårig mv.

13.8.1 Gjeldende rett

Etter de gjeldende reglene i inkassoloven og inkassoforskriften er skyldnerens kostnadsplikt generell, og det er ikke unntak for særlige forhold.

Arbeidsgruppen redegjør i sin rapport punkt 6.7.6 for adgangen til å kreve kostnadsdekning overfor mindreårige etter gjeldende rett. Arbeidsgruppen viser her til at det er i strid med vergemålsloven å kreve inndrivingskostnader dekket fra en mindreårig, men at det likevel er visse åpninger for å kreve kostnadsdekning i saker der skyldneren var mindreårig da kravet oppsto:

«I flere tolkningsuttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling er det lagt til grunn at det ville være i strid med vergemålsloven å kreve inndrivingskostnader dekket fra en mindreårig. Lovavdelingen har i en tolkningsuttalelse 4. juli 2008 imidlertid uttalt at det ikke er noe i veien for at en verge tar på seg å dekke de økonomiske forpliktelsene til en mindreårig. Dersom vergen ikke betaler i tide, kan kravet inndrives gjennom utenrettslig inkasso, og fordringshaveren kan kreve at vergen dekker nødvendige inndrivingskostnader etter inkassoloven § 17. Om en verge i det enkelte tilfellet har tatt på seg å dekke de økonomiske forpliktelsene til en mindreårig, må vurderes konkret. I praksis er uttalelsen tolket slik at inkassoforetakene kan inndrive krav som er pådratt av mindreårige, på en av følgende måter:

• 1) Fordringshaveren/inkassoforetaket kan rette kravet til den mindreåriges verge og da kreve de utenrettslige inndrivingskostnadene dekket. Eksempelvis vil dette være tilfelle dersom inkassoforetaket sender kravbrevet til den mindreårige ved foresatte.

• 2) Fordringshaveren/inkassoforetaket kan rette kravet direkte til den mindreårige, men da ikke kreve de utenrettslige inndrivingskostnadene dekket.

  I en tolkningsuttalelse 22. august 2017 har Lovavdelingen kommet til at fordringshaveren må kunne kreve dekket inndrivingskostnadene så lenge inndrivingsprosessen er påbegynt etter at skyldneren er blitt myndig. I tolkningsuttalelsen er det lagt til grunn at dersom det sendes et påkrav etter at skyldneren har fylt 18 år, for et krav som er pådratt før fylte 18 år, vil inndrivingskostnader som knytter seg til det nye betalingsmisligholdet, være oppstått etter at skyldneren har blitt myndig. Når skyldneren havner i mislighold på dette tidspunktet, vil han eller hun ikke lenger vernes av vergemålsloven § 9. Lovgivningen bygger på en forutsetning om at myndige skyldnere er i stand til å forstå konsekvensene av ikke å gjøre opp for seg. Så lenge inndrivingskostnadene knyttet seg til misligholdet av en gyldig betalingsforpliktelse og misligholdet skjedde etter at skyldneren ble myndig, hadde skyldneren etter Lovavdelingens syn heller ingen berettiget forventning om å slippe å dekke kostnadene ved inndrivingen.»

Arbeidsgruppen opplyser videre at det har forekommet tilpasninger til denne tolkningsuttalelsen som innebærer at inkassooppfølging av krav innstilles frem til den mindreårige fyller 18 år. Når den mindreårige har fylt 18 år, begynner inndrivingen med vanlige inkassogebyrer, og med forsinkelsesrenter som har påløpt helt fra opprinnelig forfall.

13.8.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår en hjemmel i loven for at det i forskrift for «særlige angitte tilfeller» kan gis unntak fra plikten til å dekke inndrivingskostnader «dersom tungtveiende hensyn til skyldneren tilsier det». I merknaden til bestemmelsen viser arbeidsgruppen til at bestemmelsen kan gi hjemmel for forskriftsforslag om at det ikke kan kreves inndrivingskostnader for krav som skyldneren har pådratt seg som mindreårig, og for krav på under en krone.

I forskriftsforslaget foreslår arbeidsgruppen at det ikke kan kreves inndrivingskostnader av skyldnere som har pådratt seg kravet som mindreårig. Arbeidsgruppen foreslår at regelen skal gjelde både ved egeninkasso og fremmedinkasso. I merknaden til bestemmelsen er det vist til at det vil være en endring fra gjeldende rett at det ikke kan kreves dekket kostnader når inndrivingen skjer etter fylte 18 år. Videre er det uttalt at det ikke kan kreves inndrivingskostnader fra foreldre eller annen verge som inndrivingen rettes mot (bortsett fra hvis vergen er medskyldner). I punkt 6.7.6 er forslaget begrunnet i behovene til de aktuelle skyldnerne og i rimelighet:

«Etter arbeidsgruppens syn framstår det i utgangspunktet som lite rimelig at unge som nettopp er fylt 18 år, skal betale inkassogebyrer for krav som er pådratt før de fylte 18. Etter barneloven § 66 skal foreldrene forsørge barna når barna selv ikke har midler til det. Plikten til å forsørge barna varer fram til barna er 18 år eller så lenge de følger vanlig skolegang, jf. barneloven § 68 andre ledd. Arbeidsgruppen antar at det ofte skyldes omsorgssvikt når mindreårige ikke betaler utgifter til lege og andre utgifter som gjelder grunnleggende behov, og at det ofte vil være vanskelig for ungdommer som er utsatt for omsorgssvikt, å betale straks de fyller 18 år. Så lenge ungdommene følger vanlig skolegang, følger det som nevnt av barneloven at de skal forsørges av foreldrene, selv om de er over 18 år. Arbeidsgruppen har også lagt vekt på at gjelden ble pådratt mens skyldneren var mindreårig, og at det virker urimelig å lage et nytt forfallstidspunkt for å generere gebyr når skyldneren oppnår myndighetsalder. Av hensyn til enkelhet er det ikke lagt opp til et skille mellom kravenes bakgrunn i forslaget til forskriftsbestemmelse, selv om det ikke for alle typer krav anses like urimelig at den mindreårige må betale inndrivingskostnader. For eksempel dersom kravet gjelder erstatning for forsettlige skader, kan det anses urimelig at fordringshaveren (offeret) må betale for inndrivingen i stedet for skyldneren. Den foreslåtte bestemmelsen innebærer ikke noe rettslig hinder for at gjelden kan inndrives, men etter omstendighetene kan det bli ulønnsomt.»

I merknaden til den foreslåtte bestemmelsen legger arbeidsgruppen til grunn at inkassoforetakene kan undersøke om skyldneren var mindreårig da kravet ble pådratt, gjennom å innhente fødselsnummeret fra Folkeregisteret. Ved ordinær egeninkasso kan det etter arbeidsgruppens syn ikke kreves at fordringshavere uten noen foranledning undersøker om skyldneren er mindreårig, og arbeidsgruppen legger til grunn at reglene i praksis bare vil komme til anvendelse der fordringshaveren er eller burde være kjent med skyldnerens alder, for eksempel fordi skyldneren eller en representant for skyldneren har gjort fordringshaveren kjent med alderen.

Arbeidsgruppen uttaler at ved fremmedinkasso må inkassoforetaket og fordringshaveren bli enige om hvem av dem det er som skal dekke inndrivingskostnadene, og at det kan gjøres for eksempel i oppdragsavtalen eller i den enkelte saken.

I forskriftsforslaget foreslår arbeidsgruppen dessuten at det ikke kan kreves kostnadsdekning ved inndriving av krav på under én krone, og arbeidsgruppen foreslår at også denne bestemmelsen skal gjelde ved både egeninkasso og fremmedinkasso. I merknaden til bestemmelsen er det vist til at inndriving av småkrav er legitimt, men at det fremstår som urimelig å pådra skyldnere som har glemt å betale noen øre, inndrivingskostnader:

«Med krav menes i denne sammenhengen totale forfalte krav, dvs. krav inkludert renter og inndrivingskostnader. Etter arbeidsgruppens syn er inndriving av småkrav legitimt, men dersom en skyldner har glemt å betale noen øre, framstår det som urimelig å pådra skyldneren inndrivingskostnader. Det er også vanskelig å tenke seg at det er vesentlig for fordringshavere å få dekket så små krav. Inndriving av krav på under en krone er dessuten lite tillitvekkende for både fordringshaveren og inkassoforetaket. Årsaken til at det ikke foreslås en høyere beløpsgrense, er både at inndriving av småkrav som nevnt anses legitimt, og å unngå at skyldnere tilpasser seg en høyere beløpsgrense ved å unnlate å betale skyldige beløp fullt ut. I en oppdragsavtale kan det likevel avtales en høyere nedre beløpsgrense […].

Arbeidsgruppen antar at det i en høring vil komme fram om det er et praktisk behov for denne bestemmelsen.»

13.8.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet støtter forslaget om at det ikke kan kreves dekket inndrivingskostnader av skyldnere for krav de har pådratt seg som mindreårige, og mener at dette vil dempe motivasjonen for salg på kreditt til mindreårige.

13.8.4 Departementets vurderinger

Departementet følger i lovforslaget § 18 femte ledd opp arbeidsgruppens forslag til regel om at det ikke kan kreves kostnadsdekning dersom skyldneren pådro seg kravet som mindreårig. Regelen må ses i sammenheng med andre regler, som vergemålsloven og lovforslaget §§ 24 og 29 om henholdsvis rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav og kommunikasjon der skyldneren er mindreårig, se også punkt 16 og 19. Når det gjelder behovet for regelen, viser departementet til arbeidsgruppens begrunnelse.

Arbeidsgruppen foreslår å angi at det ikke kan kreves dekket inndrivingskostnader «av denne skyldneren», men har samtidig gitt uttrykk for i merknadene at det ikke kan kreves inndrivingskostnader fra foreldre eller annen verge på grunnlag av at inndrivingen rettes mot dem, bortsett fra der vergen er medskyldner. Departementet foreslår i lovforslaget ikke å ta med reservasjonen «av denne skyldneren», fordi den antas å kunne være forvirrende når det gjelder muligheter for å kreve kostnadsdekning av foreldre eller annen verge. Dersom en av foreldrene eller en annen verge er medskyldner, vil fordringshaveren ha et selvstendig krav mot denne personen, og regelen i lovforslaget § 18 fjerde ledd vil ikke komme til anvendelse ved inndriving av dette kravet.

Departementet foreslår ikke å følge opp forslaget til regel om at det ikke kan kreves dekket inndrivingskostnader ved inndriving av krav på under én krone. Departementet er ikke kjent med at det er et praktisk behov for denne regelen, og det er en viss fare for at den kan føre til aksept for inndrivingskostnader ved inndriving av krav på rett over en krone. Departementet antar også at inndriving av småkrav bør reguleres i oppdragsavtaler, blant annet fordi det kan sette fordringshaveren i et dårlig lys å kreve uforholdsmessig høye kostnader (enten det er ved utenrettslig eller rettslig inndriving). Etter omstendighetene antar departementet at det vil kunne være i strid med god inkassoskikk å kreve kostnadsdekning der det totale kravet er ubetydelig, jf. regelen i lovforslaget § 14 første ledd andre punktum om at inndrivingen skal være hensynsfull overfor både fordringshaveren og skyldneren, og at begges interesser i rimelig utstrekning skal ivaretas. Hvor grensene går her, må imidlertid finne sin avklaring i praksis.

13.9 Når krav på dekning av kostnader for vederlag til inkassoforetak kan inntre

13.9.1 Gjeldende rett

Betaler skyldneren før betalingsfristen i et inkassovarsel er utløpt, kan det ikke kreves erstatning for vederlag til en inkassator, jf. inkassoloven § 17 tredje ledd. Slik departementet forstår denne regelen, gjelder den «erstatning for kostnader ved å ha engasjert en inkassator og […] andre kostnader ved utenrettslig inndriving», som er regulert i inkassoforskriften kapittel 2 (gjennom maksimalsatser, som omtalt i punkt 13.3.1). Etter inkassoforskriften § 1-2 kan det kreves gebyr for purring eller inkassovarsel som et inkassoforetak (eller fordringshaveren selv) har sendt, og det fremgår av merknaden til inkassoloven § 17 i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) at tredje ledd ikke retter seg mot disse gebyrene:

«Det er kun erstatning for vederlag til en inkassator som avskjæres etter tredje ledd. Med vederlag forstås ikke bare ‘inkassosalær’, men også eventuelle kostnader inkassatoren krever dekket. Andre nødvendige kostnader skyldneren har hatt, vil derimot kunne kreves erstattet, f eks kostnadene ved å sende selve inkassovarselet. Vederlag til en inkassator for å sende inkassovarselet for skyldneren er ikke å regne som vederlag til en inkassator i tredje ledds forstand. Slike kostnader kan imidlertid vanskelig anses nødvendige i større grad enn det beløp det ville kostet skyldneren å sende varselet selv. Se også § 19 om at det kan fastsettes gebyrmessige erstatningsbeløp som dekning for slike kostnader.»

Bakgrunnen for regelen er omtalt i proposisjonens punkt 5.9.1 og 5.9.2. Det fremgår her at utvalget foreslo at erstatningsplikten skulle inntre når inkassatoren hadde sendt en betalingsoppfordring, men departementet foreslo at skjæringspunktet skulle være at en inkassator har fått i oppdrag å drive inn kravet, forutsatt at betalingsfristen i inkassovarselet er gått ut uten at betaling har funnet sted:

«Departementet er enig med Norges Kreditorforbund i at det kan virke hardt å ha som et absolutt krav for å kunne kreve inkassokostnadene dekket, at inkassatoren har sendt en betalingsoppfordring uten at skyldneren i mellomtiden har betalt. Før dette kan inkassatoren ha hatt utgifter til registrering av oppdraget, opprettelse av saksmappe e l og forberedelse av betalingsoppfordringen. Det kan også tenkes at inkassatoren alt før betalingsoppfordringen har brukt ressurser på å vurdere kravets holdbarhet, noe inkassatoren i enkelte tilfelle også vil være forpliktet til, se departementets lovutkast § 10 første ledd i f. Departementet er derfor enig med Norges Kreditorforbund i at det ikke kan utelukkes at inkassatoren i det minste vil kreve utgifter til dette dekket av fordringshaveren. Det kan heller ikke absolutt utelukkes at inkassatoren til og med vil kreve fullt inkassosalær av fordringshaveren dersom det etter oppdragsavtalen er adgang til det, og en slik oppdragskontrakt ikke i det konkrete tilfellet må tilsidesettes som urimelig. Under enhver omstendighet vil en konsekvens av å knytte skyldnerens erstatningsplikt til at det er sendt en betalingsoppfordring, kunne bli at inkassatoren alltid sender en betalingsoppfordring straks et oppdrag kommer inn, uten først å foreta nærmere undersøkelser av kravets holdbarhet. Departementet vil videre minne om at det er et absolutt vilkår etter departementets lovutkast § 9 at det før det sendes en betalingsoppfordring er sendt et inkassovarsel med en frist for å betale. Dersom inkasso iverksettes før denne fristen er gått ut, foreslår departementet at skyldneren helt skal fritas for erstatningsplikten, se neste punkt. På den annen side er departementet enig i at en avsendt betalingsoppfordring vil gi et klart skjæringspunkt for når skyldnerens erstatningsplikt inntrer, og videre at det kan virke urimelig å pålegge erstatningsplikt for skyldneren på et tidligere trinn i saken, hvor inkassatoren kanskje ennå ikke har foretatt seg noe som helst. I dette siste tilfellet vil det imidlertid ofte måtte forutsettes at inkassatoren i høyden krever redusert salær, og at noe annet ville måtte betraktes som urimelig og dermed ut over det skyldneren plikter å erstatte. Departementet er på bakgrunn av disse betraktningene kommet til at skjæringspunktet for når en skyldners plikt til å erstatte inkassosalær inntrer, bør være den omstendighet at en inkassator har fått i oppdrag å drive inn kravet, forutsatt at fristen for betaling som skal gis i inkassovarselet, er gått ut uten at betaling har funnet sted.»

Selv om departementet ikke satte som et absolutt vilkår at det var sendt betalingsoppfordring, påpekte det i merknaden til inkassoloven § 17 i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) at det kunne bli ansett urimelig etter prisloven og avtaleloven og i strid med god inkassoskikk om inkassatoren krevde fullt inkassosalær uten å ha foretatt seg noe.

Selv om skjæringspunktet for når det kan kreves erstatning for vederlag til en inkassator, etter dette er at inkassatoren har fått i oppdrag å drive inn kravet, forutsatt at betalingsfristen i inkassovarselet er gått ut uten at betaling har funnet sted, gir arbeidsgruppen i rapportens punkt 6.1 om gjeldende rett uttrykk for at skyldneren som regel presenteres for kostnadene i betalingsoppfordringen.

13.9.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår ikke å videreføre inkassoloven § 17 tredje ledd.

Arbeidsgruppen foreslår at maksimalsatsene etter inkassoforskriften kapittel 2 erstattes med ulike gebyrer, blant annet gebyr for betalingsoppfordringer og betalingspåminnelser ved fremmedinkasso (se punkt 13.3.2). Forslaget innebærer at kostnadene knyttes til utsendelse av ulike kravbrev, og ikke til utløpet av fristen i inkassovarselet, som er regelen etter inkassoloven § 17 tredje ledd.

I rapportens punkt 6.6 legger arbeidsgruppen til grunn at inkassoforetakene nå ikke har noe merarbeid som rettferdiggjør inkassosalær før betalingsoppfordringen er sendt ut.

«I dag har mange fordringshavere satt bort en større del av førinkassoinndrivingen til inkassoforetak, og der inkassoforetaket sender inkassovarsel på vegne av fordringshaveren, er inkassosaken allerede registrert hos inkassoforetaket ved utløpet av betalingsfristen i inkassovarselet. Dvs. at skyldneren kan avkreves lett salær dagen etter betalingsfristens utløp, selv om det ikke har vært noe arbeid med inkassosaken. Arbeidsgruppen legger til grunn at det ved de automatiserte prosessene som brukes nå, ikke er noe merarbeid som rettferdiggjør inkassosalær før inkassoforetaket har sendt ut betalingsoppfordring.»

I merknaden til sitt lovforslag antar arbeidsgruppen også at regelen i inkassoloven § 17 tredje ledd er unødvendig, i og med at inkassoforetaket ikke kan iverksette inkassotiltak dersom kravet er betalt innen betalingsfristen i inkassovarselet.

13.9.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget om å ikke videreføre inkassoloven § 17 tredje ledd.

13.9.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i likhet med arbeidsgruppen å ikke videreføre reglene i inkassoloven § 17 tredje ledd om at fordringshaveren ikke kan kreve erstatning for vederlag til en inkassator dersom skyldneren har betalt innen betalingsfristen i et inkassovarsel.

Som angitt i punkt 13.3.4 foreslår departementet at det fastsettes i forskrift på hvilke tidspunkt ulike kostnader kan kreves erstattet. Slike regler er også gitt i den gjeldende inkassoforskriften. Etter departementets vurdering er det lite hensiktsmessig å ha én regel om dette i loven, mens øvrige regler står i forskriften.

Som arbeidsgruppen viser til, kan ikke inkassoforetak iverksette inkassotiltak før fristen i et inkassovarsel er utløpt, se inkassoloven § 9 og lovforslaget § 20. I utgangspunktet er det derfor vanskelig å se at skyldneren kan være pliktig å betale andre kostnader enn kostnader til purringer og inkassovarsler på dette tidspunktet. Det kan likevel tenkes, for eksempel dersom det kan kreves gebyr for tilbakeføringer der skyldneren har betalt for mye. (Adgangen til å kreve gebyr for tilbakeføringer er ikke regulert uttrykkelig i inkassoloven eller inkassoforskriften, men arbeidsgruppen har foreslått en regel om det i sitt forskriftsforslag § 12, som vil bli vurdert i senere forskriftsarbeid.) Men dette hører etter departementets syn hjemme i forskrift og ikke i lov.

13.10 Kostnader til utstedelse og sending av regninger

13.10.1 Gjeldende rett

Inkassoloven § 18 regulerer kostnader ved utstedelse og sending av regninger. Etter første punktum kan det i forbrukerforhold bare kreves «gebyr eller annen godtgjørelse for utstedelse og sending av første gangs rekning» i den utstrekningen slik godtgjørelse kunne vært krevd før forfall. Etter andre punktum kan det aldri kreves mer for «rekning etter forfall» enn det som følger av inkassolovens sakskostnadsregler (§§ 17, 19 og 20).

Inkassoloven § 18 første punktum viser til at regler utenfor inkassoloven kan begrense adgangen til å kreve godtgjørelse dersom den første regningen sendes etter forfall. Av merknaden til paragrafen i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) fremgår det at hensikten med regelen i første punktum er å gjøre det klart at fordringshaveres rett til å kreve gebyr eller annen godtgjørelse for den første regningen ikke øker selv om kravets forfallstid er passert. Videre er det uttalt at bestemmelsen bare vil få betydning hvor et krav kan anses forfalt uten at det først er sendt regning, noe som vil begrense den praktiske betydningen, men at bestemmelsen kan «fange inn og gjøre situasjonen klar i forhold hvor forfallstiden er uklar eller i alle fall fremstår som usikker eller tvilsom for folk flest». Videre er det uttalt at det vil bero på «alminnelige prinsipper, avtale og annen lovregulering» i hvilken utstrekning det kan kreves gebyr eller annen godtgjørelse for første gangs regning, og at de begrensningene som gjaldt før forfall, også vil gjelde for slik regning etter forfall. Ordet «rekning» er forklart slik i merknaden:

«Særregelen forutsettes imidlertid bare å gjelde hvor det er vanlig eller naturlig å operere med betegnelsen ‘rekning’, d.v.s. i kontraktsforhold. Rekning må i denne sammenheng forstås som en skriftlig, eksakt angivelse av det eller de beløp fordringshaveren beregner seg for sin ytelse. Særregelen gjelder altså ikke erstatningskrav utenfor kontraktsforhold. Den gjelder heller ikke ved betalingsvarsel for terminbetaling, f eks i låneutleie forhold, hvor det ikke er vanlig å sende ‘rekning’ i egentlig forstand.»

Gebyr for bruk av betalingsinstrument og betalingsmiddel er nå regulert i finansavtaleloven § 2-4. Det fremgår av bestemmelsens første ledd tredje punktum at dersom gebyr omfatter utstedelse og eventuelt sending av regning til forbrukeren, kan denne delen av gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen. Ved forbrukerkjøp er adgangen til å kreve godtgjørelse ved utstedelse av regninger etter forfall begrenset i forbrukerkjøpsloven § 37 tredje ledd, der det heter at selgeren bare kan kreve gebyr for utstedelse og sending av regning i tillegg til kjøpesummen hvis dette klart følger av avtalen. Gebyr for utstedelse og sending av regning er også regulert i andre lovbestemmelser, se for eksempel digitalytelsesloven § 28 tredje ledd, håndverkertjenesteloven § 36 andre ledd og bustadoppføringslova § 48 fjerde ledd.

Av inkassoloven § 18 andre punktum fremgår det at også sakskostnadsreglene i inkassoloven og inkassoforskriften begrenser adgangen til å kreve godtgjørelse der første gangs regning utstedes etter forfall. I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det følgende merknader til andre punktum:

«Annet punktum gjør det klart at selv om det kunne vært krevd gebyr eller godtgjørelse for en rekning før forfall, vil det aldri kunne kreves mer for en rekning etter forfall enn det som er forenlig med inkassoloven §§ 17 til 20. Bl a betyr dette at fordringshaveren ikke kan kreve større gebyrmessig dekning av inndrivingskostnader enn det forskrifter i medhold av § 19 tillater. Satser fastsatt i medhold av § 20 vil dessuten gjelde som et absolutt tak, se § 20 med merknader.»

13.10.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen viderefører i sitt lovforslag med visse språklige endringer inkassoloven § 18 om kostnader ved regningsutstedelse.

13.10.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget om å videreføre inkassoloven § 18 om kostnader ved regningsutstedelse.

13.10.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i lovforslaget § 18 sjette ledd å videreføre inkassoloven § 18 første punktum, med enkelte språklige endringer for å gjøre bestemmelsen lettere forståelig. Departementet foreslår å angi at dersom det i forbrukerforhold ikke er sendt regning før forfall, kan godtgjørelse for utstedelse og sending av den første regningen etter forfall bare kreves i den utstrekningen godtgjørelsen lovlig kunne vært krevd før forfall. Foruten begrunnelsen som er angitt i merknaden til paragrafen i Ot.prp. nr. 2 (1987–88), vil departementet vise til at det fremstår som rimelig og hensynsfullt at forbrukere får en regning og slik får en foranledning til å betale, før det sendes inkassovarsel eller en betalingspåminnelse fra fordringshaveren med tilhørende gebyr.

Som angitt i punkt 13.10.1 regulerer blant annet finansavtaleloven § 2-4 første ledd tredje punktum og forbrukerkjøpsloven § 37 tredje ledd adgangen til å ta betalt ved utstedelse og sending av regninger til forbrukerskyldnere, og de nevnte lovbestemmelsene vil være sentrale i forståelsen av «i den utstrekningen godtgjørelsen lovlig kunne vært krevd før forfall».

Det følger av inkassoloven § 18 andre punktum at det aldri kan «kreves mer for rekning etter forfall enn det som følger av §§ 17, 19 og 20». Departementet kan ikke se at det er behov for denne regelen ved siden av regelen i finansavtaleloven § 2-4 første ledd tredje punktum om at gebyr ved utstedelse og sending av regning ikke kan overstige betalingsmottakerens faktiske kostnader til dette. Normalt vil faktiske kostnader til å utstede og sende regninger være lavere enn gebyret for purring og inkassovarsel, og i slike tilfeller har ikke regelen noen praktisk betydning. Unntak kan tenkes når sending av fysiske brev til utlandet medfører høye portokostnader, men det er etter departementets syn ikke urimelig om fordringshaveren får erstattet kostnadene til dette. En annen sak er at fordringshaveren også etter den gjeldende inkassoforskriften § 1-1 andre ledd kan få erstattet høyere faktiske kostnader enn gebyret for purring og inkassovarsel, og også derfor antas regelen i inkassoloven § 18 andre punktum å mangle selvstendig betydning ved siden av finansavtaleloven § 2-4 første ledd tredje punktum.

13.11 Henvisning til rettergangslovgivningens regler

13.11.1 Gjeldende rett

Sakskostnadsreglene i inkassoloven gjelder utenrettslig inndriving, se særlig § 17 paragrafoverskriften og første ledd første punktum. I merknaden til inkassoloven § 17 i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det uttalt at kostnader ved utenrettslig inndriving normalt vil være inndrivingskostnader som påløper i tilknytning til tiltak som ikke forutsetter medvirkning fra rettsapparatet.

Det følger uttrykkelig av inkassoloven § 21 at rettergangslovgivningens regler om sakskostnader gjelder for kostnader ved rettslig inndriving. De praktisk viktigste bestemmelsene om kostnadsdekning ved rettslig inndriving er tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1, forskrift 23. oktober 2020 nr. 2120 om saksøktes ansvar for sakskostnader ved tvangsfullbyrdelse og tvisteloven § 6-13 om sakskostnader i forliksrådet. (Alle disse reglene er vedtatt etter inkassoloven, og i sitatene fra forarbeidene til inkassoloven nedenfor vises det derfor til lovgivning som senere er opphevet.)

I merknaden til § 21 i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) heter det at paragrafen slår fast at skyldnerens plikt til å erstatte kostnader ved rettslig inndriving skal avgjøres etter prosesslovgivningens regler. Videre er det uttalelser om skillet mellom kostnader til rettslig og utenrettslig inndriving:

«Paragrafen slår fast at skyldnerens plikt til å erstatte kostnader ved rettslig inndriving, blir å avgjøre etter prosesslovgivningens regler […]. Kostnader ved utenrettslig inndriving blir ikke å avgjøre etter disse reglene, men kan gi grunnlag for selvstendige tilleggskrav til hovedkravet, slik som også krav på morarenter. Denne sondringen mellom rettslige og utenrettslige inndrivingskostnader må fordringshaveren ta hensyn til i sin påstand. Sondringen blir også avgjørende for dommerens og eventuelt namsmannens prøvingskompetanse.

Skjæringspunktet for hva som kan anses som sakskostnader ved rettslig inndriving, vil normalt gå ved forberedelsen av den begjæringen som bringer saken inn for rettsapparatet, f eks f o m kostnadene ved utferdigelse av forliksklage. Kostnader som har påløpt i tilknytning til tiltak som har tatt sikte på å oppnå betaling fra skyldneren uten rettsapparatets bistand, blir ikke å anse som sakskostnader. Det er imidlertid opp til retten eller namsmannen å ta stilling til hva som kan godkjennes som sakskostnad, og hva som må ses som kostnad ved utenrettslig inndriving.

Kostnader i tilknytning til forberedelse av rettslige skritt må anses som sakskostnader selv om saken avbrytes før det foreligger en rettslig avgjørelse. I slike tilfeller må partene selv vurdere hvor langt skyldneren ut fra reglene om sakskostnader er forpliktet til å erstatte fordringshaverens sakskostnader. Slik erstatning vil ikke påvirkes av maksimalsatser i medhold av § 20. Dersom partene ikke kommer til enighet om hvilket beløp skyldneren skal erstatte som sakskostnad, vil spørsmålet i en viss utstrekning kunne bringes inn for domstolene. Denne adgangen foreslås klargjort og utvidet i et forslag til endring av tvistemålsloven § 175, se Ot.prp.nr. 49 (1986-87) s 19-23.»

13.11.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre regelen i inkassoloven § 21 om at rettergangslovgivningens regler om sakskostnader gjelder for kostnader ved rettslig inndriving.

13.11.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget om å videreføre regelen i inkassoloven § 21 om at rettergangslovgivningens regler om sakskostnader gjelder for kostnader ved rettslig inndriving.

Fair Group AS uttaler imidlertid følgende:

«Når kreditor ber inkassator utføre oppgaver i tilknytning til rettslig innkreving, må kreditor selv ta ansvar for inkassators honorar. Oppgaver og honorar må avtales direkte mellom inkassator og kreditor, og kan bare skyves over på skyldner i den utstrekning dette er hjemlet i tvangsfullbyrdelsesloven eller tvisteloven.»

13.11.4 Departementets vurderinger

Departementet ser ikke grunn til å videreføre regelen i inkassoloven § 21 om at rettergangslovgivningens regler om sakskostnader gjelder for kostnader ved rettslig inndriving.

Etter hva departementet forstår, har regelen betydning bare ved at den har en viss, men liten, informasjonsverdi. Departementet legger til grunn at inkassoforetak og fordringshavere som inndriver krav rettslig, er kjent med adgangen til å kreve erstattet kostnadene og opplyser skyldnerne om grunnlaget for det. Uansett gir henvisning til «rettergangslovgivningens regler om sakskostnader» liten veiledning.

Ellers følger det uttrykkelig av paragrafoverskriftene til lovforslaget §§ 18 og 19 og av § 18 første ledd at kostnadsreglene i inkassoloven gjelder ved utenrettslig inndriving, og det bør da være klart nok at de ikke gjelder kostnader ved rettslig inndriving.

Departementet foreslår ikke noen endring i skillet mellom hva som regnes som kostnader til utenrettslig og rettslig inndriving. Kostnadsdekning ved varsel om rettslig inndriving er kort behandlet i punkt 13.4.4.