18 Klientmiddelbehandling

18.1 Gjeldende rett

Regler om klientmiddelbehandling i inkassoforetak er gitt i inkassoloven § 16 og inkassoforskriften kapittel 4. Det følger av inkassoloven § 16 første ledd at inkassoforetaket snarest skal utbetale innkasserte midler til fordringshaveren, men kan holde tilbake et beløp som svarer til sitt vederlag. Bestemmelsen kan fravikes ved avtale mellom fordringshaveren og inkassoforetaket, jf. inkassoloven § 3 andre punktum. Etter inkassoloven § 16 andre ledd skal inkassoforetaket holde klientmidler atskilt fra egne midler og midler som ikke tilhører klienter. Denne bestemmelsen er ufravikelig, jf. § 3 tredje punktum. I merknaden til § 16 i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det uttalt at midlene må være plassert slik at de ikke vil gå inn i et eventuelt konkursbeslag, for at kravet til atskillelse skal anses oppfylt. Reglene om klientmiddelbehandling gjelder bare for fremmedinkassoforetak. Oppkjøpsinkassoforetak inndriver egne pengekrav og har med andre ord ikke klienter.

Etter inkassoloven § 29 skal fremmedinkassoforetak stille sikkerhet for ansvar det pådrar seg overfor fordringshavere og skyldnere ved utøvelsen av inkassovirksomheten. Det er gitt nærmere regler om sikkerhetsstillelse i inkassoforskriften kapittel 3.

Etter inkassoloven § 13 første punktum kan skyldneren med frigjørende virkning betale til en inkassator som har fått i oppdrag å drive inn kravet.

I inkassoloven § 15 om inkassatorens opplysningsplikt heter det i andre punktum at inkassatoren skal gi fordringshaveren en skriftlig oppgave som viser hva skyldneren er krevd for, hva skyldneren har betalt, og hvilket vederlag inkassatoren krever for arbeid og kostnader, når oppdraget er avsluttet. Bestemmelsen er fravikelig, jf. § 3 andre punktum. Inkassoloven § 15 er nærmere omtalt i punkt 20 om oppdragsavtale.

I rapportens punkt 10.2.3 opplyser arbeidsgruppen at det tidligere har vært et tolkningsspørsmål om reglene om klientmiddelbehandling også omfatter skyldnerens midler, men at det nå er klargjort gjennom rettspraksis og Finanstilsynets rundskriv at rettsgebyr som skyldneren har forskuttert, skal anses som klientmidler:

«Det har tidligere vært et tolkningsspørsmål om reglene om klientmiddelbehandling også omfatter skyldnerens midler – typisk ved overbetalinger eller forskutterte rettsgebyr. Dette fordi det er fordringshaveren og ikke skyldneren som er inkassoforetakets klient. Spørsmålet kom på spissen i en sak hvor et inkassoforetak fortløpende hadde overført rettsgebyr som skyldneren hadde betalt, til driftskonto før det var avgjort at skyldneren hadde ansvaret for betaling av rettsgebyrene. Skyldneren ble påført risiko for tap fordi overføringen til driftskontoen innebar at foretaket ikke hadde oversikt over hvilke skyldnere som skulle ha tilbakebetalt rettsgebyrene der dette ble aktuelt. Lagmannsretten uttalte i 17-084573ASK-BORG/02 s. 27:

‘Lagmannsretten er enig med byfogdembetet i at skyldneren neppe kan regnes som klient i lovens forstand. Samtidig er det, som påpekt av byfogdembetet, slik at rettsgebyret innkasseres også i kreditors interesse. Overfor staten er inkassator og kreditor solidarisk ansvarlig for rettsgebyret. Dersom det ikke er dekning hos skyldneren, vil oppdragsgiveren derfor kunne bli ansvarlig for rettsgebyret. Dette taler etter lagmannsrettens oppfatning for at rettsgebyr som forhåndsbetales av skyldneren, regnes som klientmidler etter § 16, og derfor skal holdes i egen kasse.

Lagmannsretten er derfor enig med departementet i at Norkreditt har gjort seg skyldig i brudd på inkassoloven § 16 ved ikke å holde rettsgebyr som skyldnere har forhåndsbetalt adskilt fra egne midler.’

I Finanstilsynets rundskriv 19/2016 Retningslinjer for inkassators innkrevjing og behandling av rettslege saksomkostningar punkt 3 framkommer det:

‘Innbetalte rettsgebyr frå skyldnaren som del av utanrettsleg forlik er klientmiddel, på lik linje med forskotsinnbetalte rettsgebyr frå fordringshavaren. Midla skal stå på klientkonto inntil fakturaen frå Statens innkrevingssentral er betalt. […] Gebyret skal i heile perioden bokførast som klientansvar, og inngå i inkassatoren sine løpande klientkontoavstemmingar.’»

Arbeidsgruppen opplyser videre at Finanstilsynet ikke har håndhevet krav om konsesjon etter finansforetaksloven for fremmedinkassoforetak som driver fakturaadministrasjon (det vil si inndriver ikke-forfalte pengekrav for andre), men at inkassoreglene om klientmiddelbehandling og sikkerhetsstillelse gjelder:

«Flere fremmedinkassoforetak driver fakturaadministrasjon, det vil si inndriving av uforfalte pengekrav for andre, i tillegg til fremmedinkassovirksomhet, som innebærer inndriving av forfalte pengekrav for andre. Dersom inkassoforetaket mottar midlene fra fakturaadministrasjonsvirksomheten og deretter utbetaler midlene til fordringshaveren, er det betalingstjenesten pengeoverføring, som i utgangspunktet utløser konsesjonskrav etter finansforetaksloven. Etter finansforetaksloven § 2-3 første ledd første punktum kan betalingstjenester som hovedregel bare utføres av banker, kredittforetak, betalingsforetak, e-pengeforetak og opplysningsfullmektiger, og av finansieringsforetak som har tillatelse etter finansforetaksloven.

Finanstilsynet har imidlertid ikke håndhevet konsesjonskravet der et inkassoforetak påtar seg å inndrive uforfalte pengekrav som en del av et oppdrag der foretaket samtidig skal stå for inndrivingen av forfalte pengekrav. I stedet er det fastsatt i rundskriv at inkassoreglene om klientmiddelbehandling og sikkerhetsstillelse gjelder. Etter Finanstilsynets rundskriv 7/2013 Avstemming av klientmidler og 8/2017 Innkrevjing av ikkje-forfalne krav gjelder inkassoregelverket om klientmiddelbehandling når inkassoforetak driver fakturaadministrasjon, og etter Finanstilsynets rundskriv 8/2017 Innkrevjing av ikkje-forfalne krav skal klientmidler fra tilleggsvirksomheten sikres på samme måte som klientmidler fra inkassovirksomheten. Hensynene bak retningslinjene er å sikre tilliten til en sikker og forsvarlig virksomhetsutøvelse og å redusere risikoen for at fordringshaverne skal lide tap.»

18.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre de gjeldende reglene i inkassoloven § 16. Samtidig foreslår arbeidsgruppen enkelte nye regler som det har vist seg behov for gjennom praksis.

Arbeidsgruppen foreslår en presisering om at reglene om klientmidler også skal omfatte skyldnerens midler. Hensikten med forslaget er å unngå ulik praksis blant foretakene og å hindre sammenblanding av midler eller at skyldnerens midler går tapt ved konkurs.

Arbeidsgruppen foreslår dessuten en ufravikelig regel om at innkasserte midler skal utbetales til fordringshaveren innen 14 dager. Den fravikelige hovedregelen foreslås imidlertid fortsatt å være at utbetalingen skal skje snarest. Arbeidsgruppen redegjør for dette forslaget i sin merknad til den foreslåtte bestemmelsen:

«Hovedregelen i inkassoloven § 16 første ledd første punktum om at innkasserte midler snarest skal utbetales til fordringshaveren, […] gjelder hvis ikke annet er avtalt mellom fordringshaveren og inkassoforetaket, jf. inkassoloven § 3 andre punktum. Hensikten med [forslaget] om at innbetalinger av hovedstol og forfalte terminbeløp uavhengig av avtale må utbetales til fordringshaveren innen 14 dager, er at fordringshaveren innen rimelig tid skal registrere innbetalt beløp. Ved at inkassoforetaket senest innen 14 dager etter mottak på klientkonto skal utbetale innbetalinger i form av hovedstol eller terminbeløp til fordringshaveren, forebygges det at inkassoforetakets avtale med fordringshaveren om frekvens på utbetaling av midler medfører en urimelig forsinket overføring av innbetalt hovedstol eller forfalt terminbeløp. Fordringshaverens registrering av innbetalte beløp er for enkelte kravstyper en forutsetning for at fordringshaveren kan gi melding om betalingen til en tredjepart. Et eksempel er egenandel etter legebesøk, hvor legen gir Helfo opplysninger om betalt egenandel som grunnlag for tildeling av frikort til pasienten.»

Videre foreslår arbeidsgruppen at beløp som skyldneren har betalt for mye, skal tilbakeføres snarest, og at urettmessig inndrevne inkassokostnader skal tilbakeføres snarest feilen er oppdaget. Om bakgrunnen for forslaget uttaler arbeidsgruppen i punkt 10.2.4:

«I enkelte tilsynssaker er det avdekket at inkassoforetaket ikke uoppfordret tilbakefører beløp skyldneren har betalt for mye, men avventer skyldnerens instruks om tilbakeføring. Enkelte inkassoforetak har hatt en praksis hvor skyldnerens overbetalinger overføres til driftskontoen og føres som inntekt når det har gått tre år, fordi inkassoforetaket da har ansett skyldnerens krav på tilbakebetaling som foreldet. En praksis som tillater at skyldneren selv må initiere tilbakeføringen, er ikke i samsvar med forsvarlig klientmiddelbehandling og god inkassoskikk. Arbeidsgruppen foreslår derfor […] at inkassoforetaket snarest skal tilbakeføre beløp som skyldneren har betalt for mye. Arbeidsgruppen foreslår også at urettmessig inndrevet salær som skyldneren har betalt, skal tilbakeføres snarest feilen er oppdaget. I dag pålegger Finanstilsynet foretakene tilbakebetaling når feil avdekkes, men etter arbeidsgruppens syn bør det komme klart fram at foretakene har plikt til å tilbakebetale av eget tiltak, slik at ikke tilbakebetalingsplikten avhenger av overfor hvilke foretak, og når, Finanstilsynet har tilsyn. Plikten til tilbakeføring vil i begge tilfellene gjelde uavhengig av om skyldneren har bedt om tilbakeføring.»

Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste Finanstilsynets praksis når det gjelder håndteringen av inkassoforetakenes adgang til å drive fakturaadministrasjon, og redegjør for forslaget i punkt 10.2.6:

«Etter arbeidsgruppens syn har Finanstilsynets praksis når det gjelder håndteringen av inkassoforetakenes fakturaadministrasjon, gode grunner for seg. Inndriving av uforfalte krav har naturlig sammenheng med inkassovirksomheten, og det er hensiktsmessig at fordringshavere kan sette ut hele inndrivingsprosessen til ett foretak, uavhengig av om kravene er forfalte eller ikke. I og med at inkassoforetakene allerede overfører penger som ledd i den konsesjonsbelagte inkassovirksomheten og inndriving av uforfalte pengekrav må anses som en naturlig og ukomplisert utvidelse, anses det unødvendig tungrodd å pålegge inkassoforetakene en ny konsesjon, etter finansforetaksloven. Arbeidsgruppen er også enig i at klientmidlene må sikres, ved at reglene i inkassoloven og inkassoforskriften om klientmiddelbehandling og sikkerhetsstillelse gis anvendelse. Reglene som følger av Finanstilsynets praksis, bør likevel komme tydeligere fram av lov/forskrift. På denne bakgrunnen foreslår arbeidsgruppen å presisere i finansforetaksloven § 2-3 første ledd andre punktum at pengeoverføringer som ledd i inndriving av uforfalte pengekrav også kan utføres av foretak som kan drive fremmedinkassovirksomhet etter inkassoloven. Videre foreslår arbeidsgruppen å lovfeste at reglene om klientmiddelbehandling og sikkerhetsstillelse også skal gjelde ved inndriving av uforfalte krav[…]. Dersom inkassoforetaket ikke ønsker å anvende reglene om klientmiddelbehandling og sikkerhet for fakturaadministrasjon, vil et alternativ fremdeles kunne være å anmode om innbetaling direkte til fordringshaveren. Arbeidsgruppen foreslår dessuten å presisere i finansforetaksloven § 2-3 første ledd at fremmedinkassoforetak kan utføre pengeoverføringer som ledd i inndrivingen av uforfalte pengekrav.

En ulempe med forslaget er at regulering av uforfalte pengekrav i inkassoloven bryter med inkassolovens virkeområde ellers. Det er likevel vanskelig å se at reglene på noen måte blir utilgjengelige for de som skal bruke dem, dvs. inkassoforetakene.»

For øvrig foreslår arbeidsgruppen et eget forskriftskapittel med nærmere regler om inkassoforetakenes klientmiddelbehandling (opprettelse av og disposisjonsrett over klientkonto, innskudd til og uttak fra klientkonto, renter av klientmidler, bokføring av klientansvar og klientmidler, og revisorbekreftelse om klientmidler og klientansvar ved opphør av inkassovirksomhet).

Arbeidsgruppens foreslår dessuten å lovfeste at Finanstilsynet kan oppnevne en forvalter til å sluttføre oppdrag etter loven når en inkassobevilling tilbakekalles, se omtale i punkt 30.3.2 i proposisjonen her.

18.3 Høringsinstansenes syn – arbeidsgruppens forslag

Forbrukerrådet støtter arbeidsgruppens forslag til regler om klientmiddelbehandling. Den Norske Advokatforening er positiv til de endringer som foreslås, og anser det som spesielt viktig at overbetalinger faller tilbake til skyldnerne, slik at det ikke kan spekuleres i foreldelse.

Finanstilsynet stiller spørsmål ved om betalingstjenestedirektivet åpner for at fremmedinkassoforetak kan utføre pengeoverføringer som ledd i inndrivingen av ikke-forfalte pengekrav, uten særskilt konsesjon for betalingsvirksomhet:

«Finanstilsynet har i rundskriv 8/2017 lagt til grunn at midler som mottas i forbindelse med betaling av fakturaer, må sikres på samme måte som midler foretaket mottar i forbindelse med inkassovirksomheten. Arbeidsgruppa foreslår at det presiseres at inkassolovens og -forskriftens regler om klientmiddelbehandling og sikkerhetsstillelse også skal gjelde ved inndriving av krav som ikke er forfalt. Arbeidsgruppa foreslår i den forbindelse også en presisering i finansforetaksloven om at fremmedinkassoforetak kan utføre pengeoverføringer som ledd i inndrivingen av pengekrav som ikke er forfalt, uten særskilt konsesjon for betalingsvirksomhet.

Finanstilsynet ser det som positivt at innholdet i rundskriv 8/2017 kodifiseres. Finanstilsynet er imidlertid gjort oppmerksom på at det er usikkerhet knyttet til om betalingstjenestedirektivet gir hjemmel for det unntaket som foreslås, og vil påpeke at dette må avklares nærmere før reglene fastsettes. Finanstilsynet reiser også spørsmål ved om det er hensiktsmessig å regulere dette i lovs form, jf. at finansforetaksforskriften kapittel 1 gir enkelte unntak fra lovens virkeområde.»

18.4 Direktiv (EU) 2021/2167

Klientmiddelbehandling er regulert i direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 6. Etter nr. 1 avgjør statene om kredittjenestevirksomheter enten har tillatelse til eller forbud mot å behandle klientmidler når de utfører kredittjenesteaktiviteter på deres område.

Direktivets artikkel 6 nr. 2 gir nærmere regler for klientmiddelbehandlingen for foretak som har rett til å behandle klientmidler:

• «2. I tilfælde, hvor kreditservicevirksomheder har tilladelse til at modtage og opbevare midler fra låntagere i henhold til stk. 1, litra a), skal medlemsstaterne:

  • a) i tillæg til de krav til meddelelse af tilladelse, der er fastsat i artikel 5, stk. 1, fastsætte et krav om, at ansøgeren har en særskilt konto i et kreditinstitut, hvor alle midler, der modtages fra låntagere, skal krediteres og opbevares, indtil de kanaliseres videre til den pågældende kreditkøber på de betingelser, der er aftalt med kreditkøberen

  • b) sikre, at disse midler i overensstemmelse med national ret i kreditkøbernes interesse er beskyttet mod krav fra kreditservicevirksomheders øvrige kreditgivere, navnlig i tilfælde af insolvens

  • c) fastslå, at når en låntager foretager en betaling til en kreditservicevirksomhed for helt eller delvist at tilbagebetale de skyldige beløb i forbindelse med en kreditgivers rettigheder i henhold til en misligholdt kreditaftale eller selve den misligholdte kreditaftale, anses denne betaling for at være blevet betalt til kreditkøberen

  • d) kræve, at en kreditservicevirksomhed som en bekræftelse på at have modtaget midler afleverer en kvittering eller et frigørelsesbrev på papir eller på et andet varigt medium, når kreditservicevirksomheden modtager midler fra låntageren.»

Etter artikkel 6 nr. 3 skal foretak som ikke har til hensikt å behandle klientmidler, opplyse om det i søknaden om bevilling. Krav til klientkonto for å få bevilling, jf. nr. 2 bokstav a, gjelder da ikke.

18.5 Høringsnotatet om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167

I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 15. november 2024 legger departementet til grunn at de gjeldende reglene i inkassoloven i hovedsak oppfyller direktivets regler om klientmiddelbehandling. I reglene om klientmiddelbehandling foreslår departementet bare en tilføyelse om at inkassoforetaket skal gi skyldneren en kvittering på papir eller annet varig medium ved innbetalinger på krav som er omfattet av direktivet. Regelen foreslås for å gjennomføre artikkel 6 nr. 2 bokstav d. Departementet legger i høringsnotatet til grunn at det vil være unødvendig og kostnadskrevende å innføre plikt til å gi kvittering i alle saker, og foreslår at plikten bare skal gjelde ved innbetalinger på krav som er omfattet av direktivet. Når det gjelder behovet for et bredere anvendelsesområde for regelen, viser departementet dessuten til at arbeidsgruppen i sitt lovforslag (som svarer til proposisjonens lovforslag § 16 andre ledd første punktum) har foreslått at skyldneren på forespørsel skal opplyses om eventuelle nedbetalinger på kravet, og at det selvsagt heller ikke ville være noe i veien for at inkassoforetakene gir kvittering i flere saker av eget tiltak. Departementet ber i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på avgrensningen av denne regelen.

Departementet foreslår i høringsnotatet dessuten at Finanstilsynet kan angi at bevilling til fremmedinkassoforetak ikke skal gi rett til å behandle klientmidler. Videre foreslås det vilkår om klientkonto for bevilling til fremmedinkassovirksomhet som gir rett til å behandle klientmidler i samsvar med artikkel 6 nr. 2 bokstav a i direktivet. Disse reglene er tatt inn i proposisjonens lovforslag § 6 andre ledd fjerde punktum og § 7 andre ledd bokstav c, se nærmere omtale i punkt 6.5. (Inkassoloven § 13 første punktum er foreslått videreført i lovforslaget § 27 første punktum i proposisjonen her, se merknaden til paragrafen. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 6 nr. 2 bokstav c.)

Til arbeidsgruppens forslag om en ufravikelig regel om at innbetalinger av hovedstol og forfalte terminbeløp uavhengig av avtale må utbetales til fordringshaveren innen 14 dager, uttaler departementet at det kan spørres om forslaget er i samsvar med artikkel 6 nr. 2 bokstav a, hvor det vises til at klientmidlene kanaliseres videre til kreditkjøperen (fordringshaveren) på de betingelsene som er avtalt med denne. Det antas likevel at en ufravikelig 14-dagers frist vil være i samsvar med direktivet. Departementet viser til at artikkel 6 nr. 2 bokstav a regulerer plikten til å ha klientkonto, og tolker henvisningen til avtale slik at den ikke innebærer en plikt for statene til å ha full avtalefrihet. Departementet viser også til at direktivet innebærer minimumsharmonisering, og at direktivet ikke skal berøre regler i nasjonal rett om forbrukerbeskyttelse og låntakeres rettigheter, jf. artikkel 2 nr. 2. Arbeidsgruppens forslag er begrunnet i at fordringshaverens registrering av innbetalte beløp for enkelte kravstyper er en forutsetning for å kunne gi melding om betalingen til en tredjepart, for eksempel at det gis opplysninger til Helfo om betalt egenandel som grunnlag for tildeling av frikort til pasienten. Departementet viser til at 14-dagersfristen, etter hva departementet forstår, derfor er foreslått av hensyn til skyldnerne.

18.6 Høringsinstansenes syn – høringen om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167

Den Norske Advokatforening støtter forslaget om at inkassoforetaket skal gi skyldneren en kvittering på papir eller annet varig medium ved innbetalinger på krav som er omfattet av direktivet. Organisasjonen viser til at det reelle behovet for kvitteringer på utbetalinger er begrenset.

Finanstilsynet tar til orde for at plikten til å gi kvitteringer bare bør gjelde for krav som omfattes av direktivet, og der inndrivingen skjer på grensekryssende basis:

«Finanstilsynet mener det er hensiktsmessig at krav om at skyldneren skal få kvittering på papir eller annet varig medium ved innbetaling av krav, avgrenses til kun å gjelde krav som omfattes av direktivet og der inndrivingen skjer på grensekryssende basis.»

Virke Inkasso går mot krav om å gi skyldneren kvittering ved innbetalinger og viser til at det vil være uforholdsmessig tyngende:

«Virke inkasso mener at kravet om å gi skyldner kvittering ved innbetalinger er et uforholdsmessig tyngende vilkår for inkassobransjen.

Det registreres at forslaget kun omfatter krav som er omfattet av direktivet.

Virke inkasso mener likevel kravet om å gi skyldner kvittering ved innbetalinger bør fjernes i sin helhet, eventuelt endres.

Plikt til å gi skyldner kvittering ved enhver innbetaling er forbundet med uforholdsmessig store ressurser, både av praktisk og økonomisk art. Det antas at det vil bli en ikke ubetydelig mengde transaksjoner som det skal sendes kvittering for. I de tilfeller inkassoforetaket ikke har kontaktinformasjon til skyldner som tilrettelegger for elektronisk kommunikasjon, vil kostnadene ved fysisk utsendelse kunne bli svært høye.

Hverken fordringshaver eller inkassoforetaket kan ses å ha hjemmel til å avkreve skyldner for kostnaden, eller på annet vis få dekket inn kostnaden.

Skyldner på sin side vil selv ha oversikt over utførte betalinger i sin nettbank, herunder dokumentasjon for mottaker av betalingen. Antall betalinger som foretas kontant, eller via andre kanaler uten dokumentasjon for mottaker, antas å være forsvinnende små.

Hensynet til informasjon til skyldner er etter Virkes oppfatning godt ivaretatt ved arbeidsgruppens forslag. Der foreslås det at skyldner på forespørsel skal opplyses om eventuelle nedbetalinger på kravet. En rekke inkassoforetak har dessuten skyldnerportaler hvor skyldner selv kan hente informasjon om sin sak til enhver tid.

Virke inkasso støtter ikke forslaget om at skyldner skal gis en kvittering ved innbetalinger på krav som omfattes av direktivet. Forslaget foreslås fjernet eller tilpasset slik at skyldner selv kan hente slik informasjon, eventuelt at informasjon skal gjøres tilgjengelig for skyldner, alternativt kan utgis på forespørsel i tråd med arbeidsgruppens forslag.»

Når det gjelder fristen for utbetalinger til oppdragsgiveren, som er foreslått av arbeidsgruppen og senere omtalt i høringsnotatet, uttaler Den Norske Advokatforening:

«Det legges også opp til at det skal gjelde en frist på 14 dager for utbetaling til oppdragsgiver. Advokatforeningen legger til grunn at fristen er fornuftig.»

18.7 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens lovforslag om klientmiddelbehandling. Forslagene gjelder en presisering av klientmiddelbegrepet slik at det går klart frem at reglene om klientmidler også skal omfatte skyldnerens midler, en ufravikelig 14-dagers frist for utbetaling av innkasserte midler til fordringshaveren og regler om tilbakeføring av beløp som skyldneren har betalt for mye. Departementet viser til arbeidsgruppens begrunnelse og til at forslagene har fått god oppslutning i høringen.

Departementet følger også opp forslaget i høringsnotatet om kvittering ved innbetalinger på krav som er omfattet av direktivet. Departementet forstår høringsuttalelsen fra Virke Inkasso slik at kravet vil være tyngende, og departementet er heller ikke kjent med at det foreligger et faktisk behov for det nå. Det kan likevel ikke utelukkes at det vil være større behov for kvitteringer hvis overdragelse av krav over landegrensene blir vanligere. Pengekravene direktivet gjelder, kan dessuten være store. I alle tilfeller er det nødvendig av hensyn til lojal gjennomføring av direktivet å foreslå en regel om kvitteringer. Departementet foreslår at regelen bare skal gjelde ved innbetalinger på krav som er omfattet av direktivet. Det vil si at regelen ikke får et videre virkeområde enn det direktivet krever. Departementet kan ikke se at direktivet åpner for at regelen bare skal gjelde ved grensekryssende inndriving, slik Finanstilsynet foreslår i sin høringsuttalelse.

I høringen av arbeidsgrupperapporten har Finanstilsynet stilt spørsmål ved om betalingstjenestedirektivet åpner for at fremmedinkassoforetak kan utføre pengeoverføringer som ledd i inndrivingen av ikke-forfalte pengekrav, uten særskilt konsesjon for betalingsvirksomhet. Departementet kan ikke se at det andre betalingstjenestedirektivet (direktiv (EU) 2015/2366) åpner for dette, og går derfor ikke videre med arbeidsgruppens forslag til regulering av inkassoforetakenes fakturaadministrasjon. Det andre betalingstjenestedirektivet tar ikke uttrykkelig stilling til om et fremmedinkassoforetak vil kunne utføre pengeoverføringer som ledd i inndrivingen av ikke-forfalte pengekrav, uten særskilt konsesjon for betalingsvirksomhet. Departementet forstår det imidlertid slik at pengeoverføringer som utføres som ledd i inndriving av ikke-forfalte pengekrav, omfattes av definisjonen av «betalingstjenester» i direktivets vedlegg 1, jf. også definisjonene av «pengeoverføring» i direktivets artikkel 4 nr. 22 og finansavtaleloven § 1-5 første ledd bokstav f. Virksomheten vil da være konsesjonspliktig med mindre den anses å falle inn under unntakene for visse tjenester og transaksjoner i direktivets artikkel 3 – som er gjennomført i finansforetaksforskriften § 1-7. Departementet kan ikke se at noen av unntakene kommer til anvendelse her.

Arbeidsgruppen foreslår i sitt lovforslag regler om dekningsrekkefølge ved frivillige delbetalinger. Etter forslaget kan skyldneren bestemme hvilken del av kravet en delbetaling skal dekke. Har ikke skyldneren bestemt noe annet, skal delbetalinger først dekke hovedstolen eller forfalte terminbeløp. Forslaget er nærmere omtalt i rapportens punkt 10.2.5. Det fremgår av finansavtaleloven § 2-9 tredje ledd at dersom skyldneren ved betaling av avdraget eller annen delvis tilbakebetaling ikke har angitt hvordan betalingen skal avregnes mot det utestående kravet, og det ikke fremkommer noe annet av sammenhengen, skal betalingen avregnes mot det tidligst forfalte kravet etter kredittavtalen. I likhet med flere høringsinstanser kan departementet ikke se at det er hensiktsmessig å ha egne regler om dekningsrekkefølge i inkassoloven ved siden av reglene i finansavtaleloven. Departementet går derfor ikke videre med arbeidsgruppens forslag til regler om dekningsrekkefølge i proposisjonen her. Det kan imidlertid i en annen sammenheng være grunn til å vurdere om det er behov for presiseringer i finansavtalelovens regler.

Regler om klientmiddelbehandling er inntatt i lovforslaget § 26. Departementet foreslår i likhet med arbeidsgruppen at mer detaljerte regler gis i forskrift, slik det også er gitt detaljerte regler om klientmiddelbehandling i den gjeldende inkassoforskriften. Departementet foreslår enkelte mindre endringer sammenlignet med gjeldende regler og arbeidsgruppens forslag, som er omtalt i merknaden til paragrafen.