16 Rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav

16.1 Gjeldende rett

16.1.1 Ulike årsaker til at krav kan være urettmessige

Krav kan være urettmessige av mange ulike årsaker. Arbeidsgruppen beskriver i sin rapport punkt 5.1 urettmessige krav som «krav som aldri har bestått, krav som er bortfalt ved foreldelse, oppgjør, frafall eller andre grunner, eller krav som er rettet mot feil person». Etter departementets syn er dette en god beskrivelse. For å gi et noe mer utførlig bilde av hva inndriving av urettmessige krav kan dreie seg om, og kompleksiteten i å forebygge inndriving av urettmessige krav, vil departementet beskrive noe nærmere enkelte av årsakene til at krav kan være urettmessige.

Når det gjelder krav som aldri har bestått, kan forholdet være at det ikke foreligger noe rettsgrunnlag overhode, for eksempel at det aldri er inngått noen avtale slik fordringshaveren hevder, eller at det foreligger en ugyldig avtale. En avtale kan være ugyldig av ulike grunner, blant annet at en av avtalepartene er under 18 år eller fratatt rettslig handleevne på det aktuelle området, eller at psykiske tilstander som psykose eller demens har ført til ugyldighet etter regler i avtaleloven eller ulovfestede regler. Videre kan avtaler være ugyldige på grunn av manglende fullmakt til å forplikte andre, brudd på skriftlighetskrav eller innhold som er i strid med ufravikelig lovgivning. Det kan også forekomme gyldige avtaler som er opphørt (fordi avtalen er tidsbegrenset, eller på grunn av oppsigelse eller avbestilling), og da vil det ikke har bestått noe krav om betaling for tiden etter opphøret.

Når det gjelder krav som er bortfalt ved oppgjør, kan dette ha skjedd både ved betaling og motregning. Bortfall av andre grunner kan for eksempel være på grunn av preklusivt proklama i etterkant av dødsfall.

Foruten grunnene til urettmessighet som arbeidsgruppen har angitt, vil departementet legge til at krav kan anses urettmessige i inkassosammenheng også der det for så vidt foreligger et gyldig pengekrav, men skyldneren har hatt legitime grunner til ikke å betale. Det kan være at kravet ennå ikke er forfalt, eller at kravet er forfalt, men skyldneren ikke har hatt mulighet til å betale på grunn av forhold på fordringshaverens side eller force majeure. Krav skal i utgangspunktet heller ikke inndrives hvis det er gitt betalingsutsettelse og den nye betalingsfristen fortsatt løper. Krav kan videre være urettmessig i inkassosammenheng dersom skyldneren har hatt adgang til å holde tilbake betalingen sin fordi det foreligger en forsinkelse eller mangel i fordringshaverens ytelse i et avtaleforhold.

Ofte vil urettmessighet gjelde hele kravet, men det kan også forekomme at krav er delvis urettmessige. Det kan gjelde årsaker som nevnt over, for eksempel at skyldneren har betalt deler av kravet, at deler av kravet er foreldet, eller at det er gitt betalingsutsettelse for deler av kravet. Men det kan også skyldes andre forhold, som feil i renteberegningen eller at skyldneren har rett til prisavslag på grunn av mangel ved varen eller tjenesten. Krav kan også være delvis urettmessige i inkassosammenheng hvis det kreves for høye beløp i erstatning for inndrivingskostnader, for eksempel fordi renter eller inndrivingskostnader som er påløpt etter forfall, er lagt til hovedkravet.

16.1.2 God inkassoskikk

Som arbeidsgruppen viser til i rapportens punkt 5.1, kan forsøk på utenrettslig inndriving av tvilsomme eller urettmessige krav være i strid med god inkassoskikk, og det er svært viktig for skyldnerne og for tilliten til inkassoforetakene at urettmessige krav ikke blir forsøkt inndrevet. Vurderinger av kravenes rettmessighet og innsigelsesbehandling er derfor helt sentrale oppgaver for inkassoforetakene. Inkassoloven har regler om vurdering av kravenes rettmessighet i § 10 om betalingsoppfordring og i § 11 om plikter før rettslig inndriving. Etter hva departementet forstår, stilles det likevel i praksis først og fremst krav om at inkassoforetakene skal ha forsvarlige rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav (uansett stadium i saken), og at de skal behandle innsigelser forsvarlig.

Ved utarbeidelsen av inkassoloven uttalte departementet i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) merknaden til § 8 om god inkassoskikk at spørsmålet om håndteringen av uberettigede og tvilsomme fordringer dels blir et spørsmål om hvor grundig kontroll inkassatoren skal foreta av et kravs rettmessighet før inndriving settes i gang, og dels et spørsmål om hvilke konsekvenser det skal ha at et foreliggende krav må anses som tvilsomt. Departementet sluttet seg til uttalelser fra Inkassolovutvalget om at det vil kunne være i strid med god inkassoskikk å iverksette ordinær inndriving dersom en har for seg et tvilsomt krav. Samtidig understreket departementet at inkassoforetakene ville ha en «viss frihet til å fortsette med ordinære inndrivingsrutiner dersom det ikke er klart at kravet er uberettiget eller meget tvilsomt», og at dette måtte vurderes konkret. En følge av fortsatt utenrettslige inndrivingsforsøk kunne imidlertid relativt lett bli at kostnadene ikke kunne kreves erstattet av skyldneren, se inkassoloven § 17 andre ledd. Ellers viste departementet blant annet til reglene om vurdering av kravenes rettmessighet i § 10 om betalingsoppfordring og § 11 om plikter før rettslig inndriving, som er omtalt nedenfor.

16.1.3 Kontroll med kravenes rettmessighet

I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.3 vurderte departementet inkassatorenes plikt til å vurdere kravets holdbarhet. På grunn av inntrykk av at inkassatorers kontroll av kravenes holdbarhet varierte, så departementet det som vesentlig å få fastere holdepunkter for hvor langt kontrollplikten går. Dette gjaldt både spørsmålet om når i inkassosaken det bør foretas kontroll, og hvor grundig denne kontrollen bør være. Etter departementets syn var det for strengt å kreve at inkassatoren alltid skal ha foretatt en individuell vurdering av kravets holdbarhet før sin første henvendelse til skyldneren. Departementet viste i den forbindelsen til at de fleste krav som sendes til inkasso, er ubestridte, og departementet fryktet kostnadene dersom alle slike krav måtte behandles individuelt fra første stund. Et krav om individuell vurdering allerede fra tidspunktet oppdraget kommer inn, måtte blant annet antas å redusere gevinsten som ellers kan ligge i oppdragsbehandling ved hjelp av elektronisk databehandling, og eventuelle økte kostnader for inkassatoren ville det i siste omgang være skyldnerne som måtte svare for. Under visse forutsetninger, blant annet at fordringshaveren er kjent for inkassatoren, la departementet til grunn at inkassoforetakene må kunne stole på at fordringshaveren ikke sender uberettigede eller tvilsomme krav til inkasso. Departementet viste i den forbindelsen blant annet til at det må antas å være i strid med god inkassoskikk hvis fordringshaveren ikke informerer inkassatoren om forhold som gjør kravet tvilsomt. Departementet ga samtidig enkelte andre utgangspunkter for inkassoforetakenes rutinemessige undersøkelser:

«Departementet er derfor enig med Norges Juristforbund i at en inkassator ofte må kunne stole på at fordringshaveren ikke sender uberettigede eller tvilsomme krav til inkasso, i alle fall ikke uten å gjøre inkassatoren oppmerksom på dette. Her skal for øvrig bemerkes at generalklausulen om plikt til ‘god inkassoskikk’ etter departementets opplegg også vil gjelde for fordringshaveren, og at det må antas å være i strid med ‘god inkassoskikk’ å ikke informere inkassatoren om forhold som gjør kravet tvilsomt. I noen tilfeller må det dessuten antas å følge av inkassatorens plikt til ‘god inkassoskikk’ å straks spørre fordringshaveren nærmere, f eks dersom det er et stort krav som er misligholdt, eller kravet har et grunnlag som erfaringsmessig ofte gir rom for uklarhet, f eks hvis kravet er et erstatningskrav. Departementet vil ellers anta at en forutsetning for å kunne stole på fordringshaveren, må være at denne er kjent for inkassator. Dette vil kunne være tilfellet dersom det er etablert et fast kundeforhold. Spesielt vil dette gjelde dersom inkassatoren har gått gjennom og funnet fordringshaverens rutiner før krav sendes til inkasso, betryggende.»

Inkassatorens kontrollplikt er presisert i inkassoloven § 10 første ledd tredje punktum, der det heter at forhold som gir grunn til tvil om kravet er rettmessig, skal være vurdert før en betalingsoppfordring sendes. Til dette forslaget gjentok departementet i proposisjonens punkt 5.7.3 at i de tilfellene hvor det ikke foreligger innsigelser eller andre forhold som bør gi grunn til tvil om kravets rettmessighet, ville det være å gå for langt å kreve at det alltid skal foretas en nærmere, individuell vurdering av kravets holdbarhet før skyldneren kontaktes.

Det følger av inkassoloven § 10 første ledd første punktum at skyldneren i betalingsoppfordringen skal oppfordres til å betale eller å komme med innsigelser mot kravet. I proposisjonens merknad til paragrafen er det presisert at denne oppfordringen ikke avskjærer skyldneren fra å komme med innsigelser senere. Dette ble nærmere behandlet i punkt 5.7.5.1, hvor departementet presiserte at inkassatorers plikt til å vurdere kravets holdbarhet ikke uten videre faller bort selv om skyldneren forholder seg taus.

I inkassoloven § 11 første ledd andre punktum heter det at inkassatoren må ha vurdert om kravet er rettmessig, før rettslig inndriving iverksettes. I proposisjonens merknad til paragrafen uttalte departementet at det skal foretas en individuell vurdering av rettmessigheten til absolutt alle krav innen det iverksettes rettslig inndriving av kravet, og at særlig dersom det er kommet innsigelser mot kravet, må inkassatoren foreta en nøyere vurdering av kravets holdbarhet. Departementet begrunnet forslaget slik i proposisjonens punkt 5.7.3:

«Selv om departementet etter dette ikke går inn for at en inkassator bør pålegges å foreta en individuell kontroll av alle krav fra første stund, finner departementet at inkassatoren bør pålegges en slik absolutt plikt til å foreta en individuell vurdering før det tas rettslige skritt i saken, se departementets lovutkast § 11. Før det tas rettslige skritt vil en stor del av oppdragene være avviklet på annen måte. Det vil derfor ikke være like byrdefullt for inkassatoren med en absolutt kontrollplikt på dette trinnet. I tillegg kommer at hensynet til domstolenes arbeidsbyrde taler for å stanse uberettigede krav før de bringes inn for domstolene.»

I Finanstilsynets rundskriv 20/2016 «Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse» er det redegjort nærmere for inkassatorens generelle undersøkelsesplikt og for forholdet til fordringshaveren. Her er forarbeidsuttalelsene som er gjengitt over, i stor grad fulgt opp:

«Inkassator inndriver normalt flere krav på vegne av de samme oppdragsgiverne. I utgangspunktet kreves det ingen individuell vurdering av hvert enkelt krav før inkassoprosessen igangsettes. Dette forutsetter imidlertid at oppdragsgiver er kjent for inkassator og at inkassator har gjennomgått fordringshaverens rutiner og funnet disse betryggende. Det bør derfor gjennomføres oppstartsmøte med nye oppdragsgivere, særlig med sikte på å etablere gode rutiner for informasjonsutveksling mellom partene. For eksempel må det være etablert rutiner for at fordringshaver informerer inkassator om eventuelle innsigelser som er fremsatt før saken sendes over til inkasso.

Der det oppstår forhold som gir grunn til tvil om kravet er rettmessig, må disse vurderes av inkassator før betalingsoppfordring sendes. Dette kan for eksempel være at det fremsettes en innsigelse mot kravet. Det kan imidlertid også være særtrekk ved selve kravet, for eksempel kravets art, opprinnelse eller størrelse, eller det kan være forhold knyttet til fordringshaveren – eksempelvis at denne har en uoversiktlig eller kompleks struktur, at inkassator ikke oppnår kontakt med nøkkelpersoner i virksomheten, eller at inkassator har erfaringer med at fordringshaverens krav har høy tvisteandel.

Dersom inkassator ser at krav fra en enkelt oppdragsgiver genererer uforholdsmessig mange innsigelser, må inkassator igangsette nødvendige tiltak for å redusere risikoen for å inndrive urettmessige krav. Som del av en forsvarlig internkontroll må derfor inkassator ha oversikt over antall klager/innsigelser og hvordan de fordeler seg på de ulike fordringshaverne. Det bør registreres hvordan innsigelsene fordeler seg på de ulike kravstypene fra en og samme fordringshaver. Dersom en type krav har unormal høy tvisteandel over tid, er dette en indikasjon på at kravene som sådan er tvilsomme eller uberettigede. Ved høy tvisteandel over tid gjelder ikke utgangspunktet om at det ikke kreves individuell vurdering av kravene. Inkassator må derfor i slike situasjoner opprette rutiner for å vurdere hvert enkelt kravs rettmessighet før inkassoprosessen igangsettes. Alternativt må inkassator vurdere å frasi seg oppdragene.

Enkelte typer krav vil etter sin art normalt ha en høyere risiko for å genere innsigelser enn andre. Det samme gjelder ulike typer avtalegrunnlag. Eksempler er parkeringsbøter og varer/tjenester solgt via telefonsalg/Internett.

Momenter som kan inngå i vurderingen av hva som kan anses å være ‘uforholdsmessig’, vil dermed være type krav, type avtalegrunnlag, tidligere erfaringer med den konkrete fordringshaveren og måling av antall innsigelser opp mot andre tilsvarende porteføljer inkassator har til inndrivelse.

Forsvarlig internkontroll innebærer at foretaket kan dokumentere de vurderingene som er foretatt og de rutinene som etableres, samt ekstraordinære tiltak som iverksettes.»

Rundskrivet gir også retningslinjer om behandlingen av den enkelte innsigelsen og om hvilke konsekvenser en innsigelse skal få for inndrivingen av det aktuelle kravet. Her heter det blant annet at inkassatoren må stanse den utenrettslige inndrivingen (forutsatt at innsigelsen ikke er åpenbart uholdbar), og dersom inkassatoren ikke har tilstrekkelig grunnlag for å besvare innsigelsen, må den forelegges fordringshaveren.

«Dersom det blir fremsatt en innsigelse mot et krav og innsigelsen ikke er åpenbart uholdbar (fremsatt i forhalingshensikt), må inkassator stanse den utenrettslige inndrivingen.

Alle innsigelser skal besvares av inkassator innen rimelig tid. Dersom inkassator ikke har tilstrekkelig grunnlag for å besvare innsigelsen, må denne forelegges fordringshaveren. Hvis kravet etter dette fremdeles bestrides, og fordringshaver ønsker å inndrive kravet, må inndrivingen skje rettslig. Dette skjer normalt ved uttak av forliksklage. Inkassator har uansett en selvstendig plikt til å vurdere et kravs rettmessighet før slik rettslig inndriving skjer.»

I de gjengitte uttalelsene fra forarbeidene til inkassoloven og Finanstilsynets rundskriv er innsigelser, særtrekk ved kravet og fordringshaverens forhold fremholdt som kilde til informasjon om kravenes urettmessighet. I praksis stilles det også krav om at inkassoforetak bruker tilgjengelig datamateriale til å foreta selvstendige undersøkelser av visse sider av kravenes rettmessighet. Arbeidsgruppen gir uttrykk for at inkassoforetaket må ha systemer som sikrer at krav som er foreldet, gjort opp, frafalt eller bortfalt av andre grunner etter oversendelsen, ikke inndrives. Finanstilsynet bemerket i sitt brev 28. april 2017 til inkassoforetakenes faktiske ledere med overskriften «Oppsummering av tilsynsåret 2016» at tilsynet hadde avdekket tilfeller hvor skyldnere var avkrevd foreldede renter. Avvikene var forklart ved at inkassosystemet ikke hadde hatt innstillinger som håndterte forskjellige foreldelsesfrister i én og samme sak.

16.1.4 Dokumentasjon for kravet

Ved utarbeidelsen av inkassoloven foreslo Inkassolovutvalget i NOU 1983: 8 at inkassatoren ikke skulle iverksette inkassotiltak overfor skyldneren uten at det forelå skriftlig dokumentasjon eller redegjørelse for kravet. Formålet med regelen var ifølge merknaden til § 3 og punkt 9.2.1 blant annet å gjøre inkassatoren i stand til å kontrollere fordringens holdbarhet slik at ikke skyldneren ble utsatt for uberettiget inkasso. Utvalget viste i punkt 9.2.1 til at det etter dets oppfatning neppe ville være forsvarlig å igangsette innfordring uten at det forelå et minimum av skriftlig dokumentasjon fra fordringshaverens side «f.eks et brev hvor det redegjøres for fordringens art (vederlag for varer, tjenester, erstatningskrav osv), gjerne vedlagt kopi av regning, faktura e.l». Skriftligheten ga «en viss garanti» for at kravbrev og lignende ble sendt til riktig adressat.

Selv om departementet var enig i at krav om skriftlig dokumentasjon eller redegjørelse for kravet ville kunne forebygge at feil oppsto, for eksempel i form av at det ble iverksatt inkasso av uberettigede krav, kom departementet i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.4.1 til at det ikke var tilstrekkelig grunn til en kategorisk regel om at det skulle følge med skriftlig dokumentasjon eller redegjørelse når et krav ble sendt til inkasso. Som beskrevet i punkt 6.1.3 kom departementet til at den første henvendelsen fra en inkassator til skyldneren til en viss grad burde kunne skje uten en nøyere vurdering av kravets holdbarhet. I slike tilfeller ville det fremtre som lite meningsfylt å kreve skriftlig dokumentasjon eller redegjørelse, samtidig som dette vil virke fordyrende. Departementet la til at god inkassoskikk og plikten til å vurdere forhold som gir grunn til tvil om kravet er rettmessig, før en betalingsoppfordring sendes (inkassoloven § 10 første ledd tredje punktum), kunne føre til at det må kreves dokumentasjon eller redegjørelse i de tilfellene kravets riktighet alt fra første stund fremtrer som tvilsom. Spesielt ville dette gjelde dersom inkassatoren er kjent med at det er fremkommet innsigelser mot kravet.

16.1.5 Særlig om urettmessighet der skyldneren har vært under 18 år eller fratatt rettslig handleevne

Personer under 18 år kan som et utgangspunkt ikke selv foreta rettslige handlinger, som å inngå avtaler, jf. vergemålsloven § 9. Mindreårige kan derfor som hovedregel ikke inngå avtaler hvor de påtar seg betalingsforpliktelser. Det gjelder imidlertid visse unntak fra dette utgangspunktet etter vergemålsloven §§ 10 til 13. Dessuten kan mindreårige pådra seg forpliktelser etter andre grunnlag, blant annet erstatningsansvar, straffansvar og gebyr for manglende billett. Der den mindreårige ikke har kompetanse til å foreta rettslige handlinger selv, er det som regel foreldrene som må opptre på den mindreåriges vegne, jf. vergemålsloven § 16.

Et alminnelig vergemål er frivilling, og vergemålet innebærer i seg selv ikke noen begrensning i kompetansen til å foreta rettslige handlinger. I utgangspunktet vil personer som har verge, derfor ha kompetanse til å inngå avtaler, også om betalingsforpliktelser. Et mindre antall personer har imidlertid ved dom fått begrensninger i den rettslige handleevnen etter reglene i vergemålsloven § 22. Det følger av vergemålsloven § 22, jf. § 21 tredje ledd, at begrensingene kan gjelde økonomiske eller personlige forhold, og at de ikke kan være mer omfattende enn nødvendig. Fratakelse av rettslig handleevne kan derfor føre til at inngåtte avtaler er ugyldige, og slik få betydning for inkassosaker, men det kommer an på hva begrensningene i den rettslige handleevnen går ut på. Foruten at avtaler kan være ugyldige på grunn av fratakelse av rettslig handleevne, kan psykiske tilstander som psykose og demens føre til at avtaler er ugyldige etter regler i avtaleloven eller ulovfestede regler.

16.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår nye lovregler om rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav. Arbeidsgruppen foreslår å slå fast at urettmessige krav ikke skal inndrives. Videre foreslår arbeidsgruppen at inndrivingen skal stanses mens forholdene undersøkes nærmere, hvis innsigelser eller andre forhold gir grunn til tvil om kravets rettmessighet. Denne regelen følger allerede av Finanstilsynets rundskriv 20/2016 «Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse». Får ikke inkassoforetaket svar fra fordringshaveren på spørsmål om kravets rettmessighet, foreslår arbeidsgruppen at kravet skal tilbakeføres til fordringshaveren.

I rapportens punkt 5.2.6 redegjør arbeidsgruppen kort for forslaget:

«Det er helt sentralt for forsvarlig virksomhetsutøvelse at inkassoforetakene har gode rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav og for innsigelsesbehandling. Arbeidsgruppen foreslår derfor at retningslinjene som framkommer av Finanstilsynets rundskriv 20/2016 Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse, lovfestes […]. Arbeidsgruppen foreslår dessuten at kravet skal tilbakeføres til fordringshaveren dersom inkassoforetaket ikke får bistand fra fordringshaveren i å vurdere tvisten. Slik arbeidsgruppen ser det, må det kunne forventes et minimum av aktivitet fra fordringshaverens side når kravets rettmessighet skal vurderes, fordi dette ofte beror på forhold som er utenfor inkassoforetakets kunnskap og kontroll.»

Arbeidsgruppen foreslår dessuten i forslaget om oppdragsavtale at oppdragsavtalen mellom inkassoforetaket og fordringshaveren skal angi rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav, og at inkassoforetaket skal kunne si opp avtalen dersom fordringshaveren i ikke ubetydelig utstrekning oversender urettmessige krav eller vesentlig bryter rutiner som skal hindre inndriving av urettmessige krav. Reglene om oppdragsavtale er behandlet i punkt 20 i proposisjonen her, se også lovforslaget § 31.

Arbeidsgruppen foreslår ikke å videreføre reglene om vurdering av kravenes rettmessighet i forbindelse med utsendelse av betalingsoppfordring og iverksettelse av rettslig inndriving. I punkt 5.2.6 viser arbeidsgruppen til at det etter gjeldende praksis i utgangspunktet holder at inkassoforetakene hindrer inndriving av urettmessige krav på et rutinenivå, med mindre det foreligger innsigelser eller andre opplysninger som gir grunn til tvil om det enkelte kravet er rettmessig.

Når det gjelder plikten til å vurdere forhold som gir grunn til tvil om kravet er rettmessig, før en betalingsoppfordring sendes (inkassoloven § 10 første ledd tredje punktum), viser arbeidsgruppen i rapportens punkt 5.2.2 til at det etter praksis i utgangspunktet ikke er noen plikt til å undersøke rettmessigheten i den enkelte saken før utsendelse av betalingsoppfordring uansett, og uttaler at en slik plikt neppe ville fungert i praksis.

Når det gjelder plikten til å vurdere om kravet er rettmessig, før iverksettelse av rettslig inndriving (inkassoloven § 11 første ledd andre punktum), viser arbeidsgruppen i rapportens punkt 5.2.3 til at inndriving av urettmessige krav bør forebygges på et rutinenivå. Med mindre skyldneren fremsetter en innsigelse på et så sent stadium av prosessen, antar arbeidsgruppen at det ikke vil foreligge forhold som tilsier at inkassoforetaket bør foreta nye, selvstendige vurderinger av kravets rettmessighet på dette tidspunktet. Uansett hvilket tidspunkt skyldneren fremsetter en innsigelse på, skal inkassoforetaket ta stilling til innsigelsen når den fremsettes. Det vil være i strid med god inkassoskikk og den foreslåtte paragrafen om innsigelsesbehandling å ignorere skyldnerens innsigelse, med mindre den er åpenbart grunnløs og fremsatt for å trenere saken. Inkassoforetaket må uansett ta stilling til innsigelsen for å konkludere med at den ikke skal ha betydning for den videre behandlingen av saken.

Arbeidsgruppen foreslår også forskriftsregler om inndriving av krav som skyldnere har pådratt seg mens de var mindreårige eller fratatt rettslig handleevne, blant annet for å hindre inndriving av krav som er urettmessige på dette grunnlaget. (De foreslåtte reglene om kommunikasjon der skyldneren er mindreårig, er behandlet i punkt 19, se også lovforslaget § 29.)

I forskriftsforslaget foreslår arbeidsgruppen at inkassoforetak skal undersøke om vergen har samtykket til avtalen som er inngått, eller om kravet bygger på et annet gyldig grunnlag, før inndriving av krav som skyldneren pådro seg som mindreårig, og at kravet ikke skal inndrives dersom det ikke foreligger gyldig grunnlag. I merknaden til bestemmelsen viser arbeidsgruppen til at den innebærer en særlig kontroll med fordringens rettmessighet der skyldneren er mindreårig, og at det er særlig grunn til å kontrollere dette ettersom mindreårige i utgangspunktet ikke kan binde seg ved rettshandel, jf. vergemålsloven § 9. Arbeidsgruppen uttaler at inkassoforetakene må ha gode rutiner for å sikre at inndriving overfor mindreårige skjer etter bestemmelsene som gjelder for denne gruppen.

I forskriftsforslaget foreslår arbeidsgruppen også at fremmedinkassoforetak ikke skal inndrive krav som en skyldner har pådratt seg mens denne har vært fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området. I punkt 8.2.6 viser arbeidsgruppen til at den har vurdert om det bør lages egne regler om inndriving av disse kravene, men har kommet til at det er mer hensiktsmessig med en regel om at inkassoforetak ikke skal inndrive dem. Arbeidsgruppen legger til grunn at det er et meget begrenset antall krav som inkassoforetak etter gjeldende rett vil kunne inndrive mot personer som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, og viser til at det er få personer som er fratatt rettslig handleevne. Selv om fratakelsen av rettslig handleevne ikke nødvendigvis omfatter den underliggende disposisjonen og inkassosaken, vil vergen kunne bestride kravet ved å anføre avtalerettslig ugyldighet (underforstått etter reglene i avtaleloven eller ulovfestede regler). Egne regler for inndriving av disse kravene ville dessuten forutsatt opplæring, utarbeidelse av rutiner og videre oppfølging i inkassoforetakene, samt tilsyn.

Arbeidsgruppen foreslår at den foreslåtte regelen skal gjelde for alle som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, selv om fratakelse av rettslig handleevne på det økonomiske området ikke nødvendigvis vil omfatte den underliggende disposisjonen og inkassosaken. Arbeidsgruppen viser til den foreslåtte regelens innhold og hensynet til at den skal være mulig å praktisere. I merknaden til paragrafen bemerker arbeidsgruppen at den foreslåtte regelen ikke vil være til hinder for at inkassoforetak kan inndrive krav skyldneren pådro seg før den rettslige handleevnen ble fratatt personen.

Arbeidsgruppen foreslår at regelen bare skal gjelde for fremmedinkassoforetak, og legger i rapportens punkt 8.2.6 til grunn at man ikke kan forby at rettmessige krav blir inndrevet av fordringshaveren selv. Fordringshaveren vil heller ikke nødvendigvis ha tilgang til opplysningene om fratakelse av rettslig handleevne. Arbeidsgruppen uttaler at fordringshavernes adgang til å inndrive krav overfor personer som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, vil avhenge av vergemålsrettslige og avtalerettslige regler, og at det ville kunne være nødvendig å tilpasse inndrivingen i lys av god inkassoskikk.

Arbeidsgruppen legger i punkt 13.6 til grunn at inkassoforetakene kan identifisere mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, automatisk gjennom tilgang til opplysninger fra Folkeregisteret. For mindreårige vil vurderingen av kravets rettmessighet kreve manuelle vurderinger.

16.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet, Den Norske Advokatforening, Fagforbundet og Norges politilederlag i Parat støtter arbeidsgruppens forslag til regler om rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav. Også Jussbuss er overordnet positiv til forslaget om å lovfeste regler for å forhindre at urettmessige krav inndrives.

Forbrukerrådet bemerker at forslaget forutsetter at rutinene er gode og angis i oppdragsavtalen:

«Forbrukerrådet har lang erfaring med at forbrukere utsettes for inkasso av urettmessige krav som springer ut av oppkjøpte porteføljer. Forbrukerrådet er enig i at det er uhensiktsmessig å videreføre plikten til å vurdere rettmessigheten i hvert enkelt krav. Forslaget om å lovfeste dagens gjeldende praksis om at inkassoforetakene hindrer inndriving av urettmessige krav på et rutinenivå, er fornuftig. Det forutsetter at rutinene er gode og angis i oppdragsavtalen i henhold til arbeidsgruppens forslag og dagens praksis.»

Jussbuss tar til orde for at inkassatoren må foreta selvstendige vurderinger av kravets rettmessighet, og etterlyser en tydeligere plikt til å innhente informasjon om kravet før inkassoprosessen iverksettes:

«Lovfesting av dagens praksis vil føre til bedre forutberegnelighet for skyldner. En slik lovfesting må likevel ikke føre til at inkassator ikke foretar selvstendige vurderinger av kravets rettmessighet, og ukritisk inndriver krav under henvisning til at rutinene er fulgt. Jussbuss opplever at det er varierende hvor god kunnskap inkassoselskapene har om kravene de inndriver. Vi erfarer at våre klienter tidligere har kommet med innsigelser mot krav til fordringshaver, men at denne informasjonen ikke er blitt videreformidlet til inkassator. Det bør derfor oppstilles en tydeligere plikt for inkassator til å innhente informasjon om fordringen før inkassoprosessen iverksettes. Man vil da kunne forhindre at det sendes unødige betalingsoppfordringer og krav, og heller stimulere til at inkassator på et tidligere tidspunkt oppretter dialog med skyldner.»

Organisasjonen støtter forslaget om å lovfeste det at inndrivingen skal stanses ved innsigelser:

«Vi erfarer at bestridte krav blir drevet inn av inkassoselskapene selv om prosessen med å klarlegge kravets rettmessighet er i gang. I disse prosessene opplever vi at banker er vanskelig å nå frem til samtidig som de bruker lang tid på å begrunne kravets rettmessighet. En lovfesting av at innsigelse om kravets rettmessighet medfører at inndrivingen skal stanses, vil forhindre at skyldner betaler unødvendige kostnader. Det kan også fungere som et insentiv for fordringshaver, spesielt bankene, til å klarlegge kravets rettmessighet. Slik at skyldners rettsstilling blir raskere avklart.»

Jussbuss viser også til behov for å stanse inndrivingen mot ofre i svindelsaker.

Forbrukerrådet og Den Norske Advokatforening støtter forslaget om å ikke videreføre reglene i inkassoloven § 10 første ledd tredje punktum og § 11 første ledd andre punktum om vurdering av kravets rettmessighet før utsendelse av betalingsoppfordring og iverksettelse av rettslig inndriving. Forbrukerrådets uttalelser om dette er sitert over. Jussbuss støtter forslaget om å ikke videreføre plikten til å undersøke kravets rettmessighet før utsendelse av betalingsoppfordringer. Jussbuss viser til at kravet i mange tilfeller er uten realitet, og at organisasjonen «svært sjelden» opplever at inkassoselskapet selv har gjort en vurdering av kravet før de bestrider et krav på vegne av en klient.

KapitalKontroll AS tar til orde for at inkassobyråene fortsatt bør være pålagt å vurdere kravets eksistens, og at faktura og/eller fakturagrunnlag bør leveres til inkassoforetaket før inkassosaken kan startes:

«Vurdering av kravets eksistens bør forbli et krav pålagt inkassobyrå. KapitalKontroll mener at forslaget om å fjerne dette kravet kan redusere profesjonaliteten i bransjen. Vi mener at faktura og/eller fakturagrunnlag bør leveres til inkassator før en inkassosak kan startes. Mange saker leveres til inkassobyrå ved at kreditor selv registrerer dem inn. I slike tilfeller vil det være enkelt å laste opp både faktura og fakturagrunnlag som PDF-filer til inkassator. Dersom det er en elektronisk kommunikasjon mellom kreditor og inkassator, bør det være enkelt å utvikle integrasjonen til å omfatte mottak av de foreslåtte dokumenter.»

Forskriftsreglene arbeidsgruppen foreslår for å hindre inndriving av krav som er urettmessige på grunn av mindreårighet eller fratakelse av rettslig handleevne, er gjennomgående tatt godt imot i høringen. Forbrukerrådet, Oslo politidistrikt, Statens sivilrettsforvaltning og Hovedorganisasjonen Virke støtter forslagene om at inkassoforetak skal foreta særlige undersøkelser av kravets gyldighet dersom skyldneren pådro seg kravet som mindreårig, og at fremmedinkassoforetak ikke skal inndrive krav som en skyldner har pådratt seg mens denne har vært fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området.

Oslo politidistrikt mener at reglene som skal presisere innholdet av god inkassoskikk, blant annet særreglene om inndriving overfor mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kan redusere tolkningstvil og gjøre vurderingene lettere å foreta:

«Vi stiller oss positive til dette. Vi mener en presisering av innholdet reduserer graden av tolkningstvil og gjør vurderingene lettere å foreta både for skyldner, inkassobransjen selv, samt namsmannen og forliksråd som skal ta stilling til om kreditor har krav på å få dekket utenrettslige inndrivelseskostnader, som vi vet kan dreie seg om svært høye beløp.»

Statens sivilrettsforvaltning mener det førstnevnte forslaget vil bidra til å hindre inndriving av urettmessige krav overfor mindreårige. Når det gjelder forslaget om at fremmedinkassoforetak ikke skal kunne inndrive krav som skyldneren har pådratt seg mens denne var fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, bemerker Statens sivilrettsforvaltning at det bør klargjøres hvordan bestemmelsen skal forstås når dommen ikke gjelder det økonomiske området generelt, men er avgrenset til bestemte disposisjoner:

«Statens sivilrettsforvaltning er enig i arbeidsgruppens forslag. Vergemål med fratakelse av rettslig handleevne innebærer at personens rett til å bestemme over sin økonomi eller rettigheter begrenses, se vergemålsloven §§ 22, 23 og 24. Begrensning i den rettslige handleevnen kan besluttes av retten hvis personens økonomi eller personlige forhold kan bli vesentlig skadet fordi personen på grunn av en skade, sykdom eller funksjonsnedsettelse ikke kan ta hånd om sine interesser. Vergemål med fratakelse av rettslig handleevne skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig, og er ofte avgrenset til spesifikke disposisjoner, slik som retten til å stifte gjeld eller å disponere over bestemte eiendeler. Dommen må tolkes konkret når det gjelder hvilket livsområde begrensingen gjelder, eller hvilke disposisjoner personen ikke lenger kan gjøre. Det bør derfor klargjøres hvordan bestemmelsen skal forstås når dommen ikke gjelder det økonomiske området generelt, men er avgrenset til bestemte disposisjoner.»

Hovedorganisasjonen Virke viser til at den foreslåtte reguleringen til en viss grad er i strid med gjeldende bransjepraksis, men støtter likevel forslaget. Organisasjonen understreker samtidig behovet for tilgang til nødvendige opplysninger. For å kunne identifisere skyldnere som mindreårige gir Hovedorganisasjonen Virke uttrykk for at inkassobransjen har behov for tilgang til ikke-taushetsbelagte opplysninger etter folkeregisterloven § 10-1 første ledd. Dette er vurdert i punkt 26.

16.4 Departementets vurderinger

Departementet følger i all hovedsak opp arbeidsgruppens forslag til regler om rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav, se lovforslaget § 24. De foreslåtte reglene er gjennomgående tatt godt imot i høringen. Reglene viderefører i stor grad gjeldende praksis, se særlig Finanstilsynets rundskriv 20/2016 «Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse», men vil gi klarere og mer tilgjengelige regler, som er bedre tilpasset det som faktisk kreves av inkassoforetakene, enn reglene i den gjeldende inkassoloven. Enkelte av reglene er også nye sammenlignet med gjeldende praksis.

Departementet vurderer i punktet her inkassoforetakenes rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav. Vurderingene må ses i sammenheng med punkt 17 og § 25 om innsigelsesbehandling, og punkt 20 og § 31 om oppdragsavtale, hvor det er foreslått ytterligere regler som skal forebygge inndriving av urettmessige krav. I lovforslaget § 18 tredje ledd er det dessuten foreslått regler om bortfall av krav på kostnadsdekning ved inndriving av urettmessige krav og ved innsigelser, se nærmere omtale i punkt 13.7.4.

Departementet foreslår i lovforslaget § 24 første ledd at inkassoforetakene skal ha forsvarlige rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav. Andre ledd angir enkelte krav til rutiner, som følger opp forslag fra arbeidsgruppen: Gir innsigelser eller andre forhold grunn til tvil om rettmessigheten av et krav som drives inn, skal inndrivingen stanses mens forholdene undersøkes nærmere. Får ikke inkassoforetaket svar fra fordringshaveren innen rimelig tid på spørsmål om et kravs rettmessighet, skal inkassoforetaket frasi seg inndrivingen. (Det siste tilsvarer arbeidsgruppens forslag om at kravet tilbakeføres til fordringshaveren.) Departementet slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse for forslaget i andre ledd. Reglene har også fått støtte blant høringsinstansene.

Når det gjelder første ledd, har arbeidsgruppen foreslått en regel hvor det fastslås at urettmessige krav ikke skal inndrives. Departementet foreslår som nevnt i stedet å lovfeste at inkassoforetak skal ha forsvarlige rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav. Slik departementet forstår kravene som stilles i dag, vil departementets forslag være mer i tråd med disse, enn arbeidsgruppens forslag. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at inkassoforetak ikke skal inndrive urettmessige krav, men departementet antar at det er mer hensiktsmessig å stille krav til hva inkassoforetakene skal gjøre for å forebygge at urettmessige krav inndrives, enn å oppstille et generelt forbud. Departementet viser til at det er mange ulike og til dels komplekse faktorer som potensielt kan føre til at urettmessige krav inndrives (se punkt 16.1.1), og at det neppe er mulig å forhindre at det inndrives enkelte urettmessige krav. Slik departementet ser det, legger krav til forsvarlige rutiner bedre til rette for god håndtering av risikofaktorer, enn et generelt forbud. Departementet antar også at krav til forsvarlige rutiner legger bedre til rette for en åpenhet for at det kan skje at urettmessige krav drives inn (enten det er en god eller mindre god grunn til dette), og at innsigelser blir behandlet på en god måte. Motsatt kunne det være grunn til å frykte at et generelt forbud mot inndriving av urettmessige krav, kombinert med strenge sanksjoner, kunne føre til at innsigelser ble avvist uten nødvendige undersøkelser, ut fra at det var en svært alvorlig anklage.

Når det gjelder hva som ligger i kravet til at inkassoforetakene skal ha forsvarlige rutiner, vil gjeldende praksis gi god veiledning, jf. retningslinjene i rundskriv 20/2016. Viktige formål med rutinene er å avdekke urettmessige krav der det er mulig, å sørge for at disse kravene ikke blir inndrevet, og å rette opp der urettmessige krav likevel har blitt inndrevet eller forsøkt inndrevet. Kravene som stilles til rutinene, vil kunne endres over tid, for eksempel hvis det oppstår nye muligheter til å undersøke kravenes rettmessighet. Det følger av lovforslaget § 33 at det er et styreansvar å påse at foretaket har forsvarlige og oppdaterte rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav.

I forarbeidene til den gjeldende inkassoloven uttalte departementet i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) merknaden til § 8 om god inkassoskikk at inkassoforetakene ville ha en «viss frihet til å fortsette med ordinære inndrivingsrutiner dersom det ikke er klart at kravet er uberettiget eller meget tvilsomt», og at dette måtte vurderes konkret. Departementet er ikke kjent med at denne uttalelsen er fulgt opp i praksis, og departementet oppfatter Finanstilsynets rundskriv 20/2016 slik at det stilles høyere krav. Uansett vil departementet understreke at kravene i lovforslaget her gir anvisninger på en klart strengere norm. Kravene til forsvarlige rutiner forutsetter at inkassoforetakene foretar forsvarlige vurderinger for å avdekke urettmessige krav, og i den forbindelsen selvstendig og samvittighetsfullt vurderer forhold som gir grunn til tvil om kravenes rettmessighet. Kravene til rutiner forutsetter både praktiske rutiner og et godt samarbeid med fordringshaverne, men også gode datasystemer og kvalifikasjoner blant annet til å vurdere pengekravsrettslige og avtalerettslige spørsmål. Departementet er derfor enig med Jussbuss i behovet for selvstendige vurderinger av kravenes rettmessighet, og at inkassoforetakene ikke må inndrive krav ukritisk. Når det gjelder behov for informasjon fra fordringshaveren, for eksempel om at krav er bestridt, vil informasjonsutvekslingen være en sentral del av rutinene for å forebygge inndriving av urettmessige krav som skal avtales med fordringshaveren etter lovforslaget § 31 andre ledd bokstav e, se også punkt 20.2 og 20.7.

Det følger av det som er sagt, at departementet er enig med arbeidsgruppen i at det fortsatt er hensiktsmessig å forebygge inndriving av urettmessige krav på et rutinenivå. Departementet er også enig i at den rutinemessige forebyggingen fortsatt må være en kontinuerlig plikt, i alle stadiene av inndrivingen. Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens begrunnelse for at det ikke er hensiktsmessig å videreføre reglene om vurdering av kravenes rettmessighet i forbindelse med utsendelse av betalingsoppfordring og iverksettelse av rettslig inndriving. Når det gjelder plikten til å vurdere forhold som gir grunn til tvil om kravet er rettmessig, før en betalingsoppfordring sendes (inkassoloven § 10 første ledd tredje punktum), kan det legges til at denne regelen ble gitt under forutsetning av at en betalingsoppfordring var inkassoforetakets første henvendelse til skyldneren. Etter lovforslaget vil inkassovarsel være inkassoforetakets første henvendelse til skyldneren etter at kravet er forfalt, og det vil opplagt være i strid med god inkassoskikk å avvente rutinemessige undersøkelser av kravenes rettmessighet til etter at inkassovarsel er sendt.

Etter hva departementet forstår, tar KapitalKontroll AS til orde for at inkassoforetakene skal undersøke kravenes rettmessighet i alle saker, på bakgrunn av faktura og/eller fakturagrunnlag, og selskapet synes å legge til grunn at inkassoforetakene har en slik plikt i dag. Departementet vil først bemerke at det ikke foreligger noen slik plikt i dag. Etter gjeldende regler er det krav til rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav, og til individuell undersøkelse av saker der det er tvil om kravets rettmessighet, se inkassoloven § 10 første ledd tredje punktum, som stiller krav om undersøkelse av «[f]orhold som gir grunn til tvil om kravet er rettmessig». Det er med andre ord ikke krav til individuell undersøkelse av alle saker. Et forslag om at det skulle foreligge skriftlig dokumentasjon eller redegjørelse for kravet før iverksettelse av inkassotiltak, ble ikke fulgt opp i proposisjonen til den gjeldende inkassoloven. Departementet ser det heller ikke som aktuelt å innføre noen plikt til å undersøke kravenes rettmessighet i alle saker på bakgrunn av faktura og/eller fakturagrunnlag. Departementet viser til forarbeidsuttalelsene gjengitt i punkt 16.1.3 der det blant annet er lagt vekt på kostnadene en slik plikt ville medført for skyldnerne. Departementet er heller ikke kjent med at det er et behov for slik kontroll i dag, og antar at gode rutiner er mer hensiktsmessig for å forebygge inndriving av urettmessige krav. I den forbindelsen viser departementet til at fakturaer kan dokumentere at fordringshaveren mener å ha et krav, og kan gi nyttig informasjon om beløp, datoer, rente mv. Men mange ulike forhold som kan gi grunn til tvil om kravets rettmessighet, vil ikke fremgå av fakturaen, og inkassoforetaket må derfor bruke andre metoder for å avklare om slike forhold foreligger.

Departementet foreslår ikke å gå videre med arbeidsgruppens forslag til regler om undersøkelser av kravets gyldighet dersom skyldneren pådro seg kravet som mindreårig, og at fremmedinkassoforetak ikke skal inndrive krav som en skyldner har pådratt seg mens denne har vært fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er viktig at krav som er ugyldige på grunn av mindreårighet eller fratakelse av rettslig handleevne, ikke inndrives. Det er generelt uheldig dersom urettmessige krav inndrives, og i tillegg må man anta at mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne, er en sårbar skyldnergruppe. Departementet ser imidlertid ikke grunn til å ha egne lov- eller forskriftsregler for disse mulige formene for urettmessige krav, men mener at de alminnelige reglene om inndriving av urettmessige krav bør gjelde på vanlig måte. Reglene i lovforslaget § 24 angir at inkassoforetakene skal ha forsvarlige rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav, og departementet legger til grunn at inkassoforetakene kan og bør utarbeide hensiktsmessige rutiner også for krav som er pådratt av mindreårige eller personer som er fratatt rettslig handleevne. Ved behov kan det eventuelt gis veiledning om rutinene i rundskriv eller bransjestandarder.

Når det gjelder mindreårige, antar departementet at reglene som ble foreslått i arbeidsgruppens forskriftsforslag, uansett vil følge av kravet til forsvarlige rutiner i lovforslaget § 24.

Når det gjelder personer som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, er det etter departementets syn lite hensiktsmessig om inkassoforetak generelt skal forbys å inndrive kravene. Departementet viser i den forbindelsen til at det gjerne kan foreligge gyldige krav mot personer som er fratatt rettslig handleevne. Fordringshaverne har et legitimt behov for å få inndrevet rettmessige krav, og dersom inndrivingen blir vesentlig vanskeliggjort, kan det i verste fall gå ut over de som er fratatt rettslig handleevne, for eksempel ved at det kan bli vanskeligere å inngå avtaler om varer eller tjenester som de helt reelt har behov for. For skyldnerne kan det også være mer hensiktsmessig at et inkassoforetak inndriver kravet, enn at fordringshaveren gjør det selv. Departementet viser her til at inkassoforetaket er en profesjonell aktør som er under tilsyn. Som arbeidsgruppen er inne på, vil det kunne være komplisert å avgjøre om det foreligger en gyldig betalingsforpliktelse, men departementet antar at inkassoforetakene har bedre forutsetninger enn fordringshavere generelt for å vurdere dette. Videre vil det være flere regler som beskytter skyldnerne, som vil gjelde for inkassoforetak enn for fordringshavere. Det vises her særlig til reglene i lovforslaget § 30 om at når skyldneren har verge, skal inkassoforetaket rette inndrivingen mot vergen.