9 Advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet

9.1 Gjeldende rett

I utgangspunktet kan inkassovirksomhet bare drives av foretak som har inkassobevilling, jf. inkassoloven § 4 første ledd. Det følger av inkassoloven § 4 tredje ledd at ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre (fremmedinkassovirksomhet) kan drives i medhold av norsk advokatbevilling. Inkassolovutvalget hadde foreslått at bare advokater skulle kunne drive inkassovirksomhet, men departementet fulgte ikke opp dette, se Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.4.3. Da kravet til bevilling for å inndrive egne pengekrav som er kjøpt opp etter forfall (oppkjøpsinkasso), ble innført, ble det presisert at advokaters adgang til å drive inkassovirksomhet bare gjaldt fremmedinkasso.

Advokater har vært unntatt fra kravet til inkassobevilling helt fra dette ble innført ved lov 21. juni 1913 nr. 1 om inkasso-, auktions- og retshjælpsvirksomhet. I forbindelse med utarbeidelsen av den gjeldende inkassoloven uttalte departementet i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.4.4 at det ikke var i tvil om at advokater burde unntas fra kravet til inkassobevilling:

«Departementet er ikke i tvil om at advokater fortsatt bør unntas fra en egen bevillingsordning for inkassovirksomhet. De vilkårene domstolloven setter for å få advokatbevilling, må i denne sammenheng anses betryggende nok, selv om det ikke er spesielt krav om praksis fra inkassovirksomhet før en advokat kan gå i gang med slik virksomhet. Departementet vil videre peke på det urimelige i om en advokat skulle være avskåret fra å forsøke utenrettslig inndriving før det eventuelt tas rettslige skritt.»

Departementet sluttet seg i den forbindelsen til følgende uttalelse fra Justiskomiteen i Indst. O. nr. 54 (1913) side 73:

«Man peker på at sakførere og advokater efter sin autorisation som saadanne har monopol paa den retslige inkasso. Men har de efter sin sakførerbevilling ret til det mere, synes det litet rimelig at negte dem det mindre. Skulde man allikevel ville fastholde kravet paa speciel inkassobevilling efter denne paragraf, vilde følgen let alene bli, at al inkasso blev retslig, hvad der ikke vilde betegne noe fremskridt, men et betydelig tilbakeskridt.»

Inkassoloven § 6 tredje ledd angir advokaters plikter ved fremmedinkassovirksomhet: Advokater skal påse at inkassovirksomheten som drives i medhold av advokatbevillingen, utøves som bestemt i §§ 8 til 12 (god inkassoskikk og regler om varsling av skyldnere), og at virksomheten også ellers skjer på lovlig måte. Som beskrevet i punkt 8.1.1 har faktisk leder i inkassoforetak tilsvarende plikter etter § 6 første ledd. Advokater som driver inkassovirksomhet, vil også være bundet av advokatlovgivning og advokatetiske regler mv., blant annet regler for god advokatskikk. Dersom regler for advokatvirksomheten som er gitt i lov eller forskrift, skulle være i motstrid med inkassoloven, vil de førstnevnte gå foran, jf. inkassoloven § 1 første ledd tredje punktum.

Når advokater driver fremmedinkassovirksomhet, kan det kreves kostnadsdekning etter reglene i inkassoforskriften kapittel 2 (såkalt inkassosalær), på samme måte som når fremmedinkassoforetak inndriver kravet.

Advokater som driver inkassovirksomhet, er ikke underlagt Finanstilsynets tilsyn, men Advokattilsynet (tidligere: Tilsynsrådet for advokatvirksomhet). Klager over advokaters inkassovirksomhet hører ikke under Finansklagenemnda Inkassos arbeidsområde, men under Advokatnemnda (som blant annet har overtatt oppgaver fra den tidligere Disiplinærnemnden og den tidligere Advokatbevillingsnemnden).

Banklovkommisjonen foreslo i NOU 1999: 31 en ny bestemmelse i inkassoloven § 25 om at Kredittilsynet (nå: Finanstilsynet) kunne kreve at en advokats inkassovirksomhet skulle opphøre dersom advokaten ikke overholdt sine plikter etter § 6, eller dersom det forelå andre særlige grunner. I merknaden til paragrafen og i punkt 4.4.2 viste kommisjonen til at dette vil være et bedre sanksjonsmiddel enn bortfall av advokatbevilling, som kommisjonen antok ville være en uhensiktsmessig streng reaksjon og et mindre aktuelt virkemiddel ved brudd på inkassoloven. Kommisjonen viste også til at en overføring av myndigheten til Kredittilsynet ville sikre ensartet praktisering av reglene om inkassovirksomhet, og at Kredittilsynet hadde adgang til å frata advokater rett til å drive eiendomsmegling. Av Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) punkt 4.2.2 fremgår det at Kredittilsynet og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet gikk mot forslaget i høringen. Kredittilsynet viste blant annet til at det ikke har tilsyn med advokaters inkassovirksomhet, at det ikke ville ha noe grunnlag for å kreve at retten til å drive inkassovirksomhet må opphøre, og at inkassovirksomhet betraktes som en integrert del av advokaters rettshjelpsvirksomhet. Etter Kredittilsynets syn ville det ikke være mulig å skille myndigheten til å tilbakekalle retten til å drive inkassovirksomhet fra tilsynsoppgaven. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet uttalte at det ville være vanskelig og prinsipielt uheldig å foreta en oppsplitting av tilsynet med advokater, og at dette ville bety en uthuling av begrepet «advokatvirksomhet» i domstolloven. Etter Tilsynsrådets vurdering syntes det heller ikke veldig helhetlig med en ordning der tilsynet med advokaters inkassovirksomhet fortsatt skulle ligge under Tilsynsrådet og Disiplinærnemnden, mens kompetansen til å nedlegge forbud mot advokaters inkassovirksomhet skulle legges til Kredittilsynet. Tilsynsrådet advarte også mot pulverisering av ansvar. I proposisjonens punkt 4.2.3 sluttet departementet seg til synspunktene fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, og departementet fant ikke grunn til å følge opp forslaget eller å foreslå andre endringer i reglene om tilsyn overfor advokatvirksomhet. Fratakelse av advokaters rett til å drive inkassovirksomhet måtte fortsatt inngå som en del av det alminnelige tilsynet som ble gjort av Tilsynsrådet og Disiplinærnemnden.

9.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at advokater ikke lenger skal ha adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet i medhold av advokatbevillingen. Det foreslås likevel et snevert unntak for saker der advokaten har bistått fordringshaveren med rettshjelp i tilknytning til det samme kravet. I de tilfellene advokater inndriver forfalte pengekrav på vegne av andre, foreslår arbeidsgruppen at advokatene skal følge reglene for ordinær egeninkasso. Arbeidsgruppen redegjør for forslaget i punkt 3.4:

«I egenerklæringen til Tilsynsrådet for regnskapsåret 2018 var det bare 42 advokater som rapporterte å ha utført inkassooppdrag etter inkassoloven i rapporteringsperioden. Av disse var det 18 advokater som rapporterte ikke å ha noen fordringsmasse til inndriving på vegne av andre ved årsslutt 2018. Omfanget av advokaters utførelse av inkassooppdrag etter inkassoloven er dermed meget begrenset.

Arbeidsgruppen foreslår at advokatbevilling ikke lenger skal gi generell adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet. Inkasso inngår ikke i vanlig advokatvirksomhet, og verken jusstudiene eller advokatkurset gir nødvendig innsikt i inndriving av forfalte pengekrav etter inkassolovens regler, alternative løsninger, risikostyring og internkontroll, regnskap eller klientmiddelbehandling. Advokater som utøver inkassovirksomhet, er heller ikke underlagt forskrift om risikostyring og internkontroll, hvilket i seg selv medfører en høyere risiko for feil i inkassovirksomheten. Med økte kompetansekrav for personlige bevillingshavere og faglige ledere og mer detaljerte krav til inkassovirksomheten er det vanskelig å se at advokater uten inkassofaglig bakgrunn har nødvendige kvalifikasjoner for å drive forsvarlig inkassovirksomhet. Det er også uheldig at Finanstilsynet ikke kan iverksette undersøkelser og ilegge sanksjoner når advokater bryter inkassoregelverket. Det har forekommet at inkassoforetak som har fått inndratt inkassobevillingen, engasjerer en mindre seriøs advokat til formelt å lede virksomheten, og da både omgår vedtaket om inndragning av bevillingen og kommer seg unna Finanstilsynets tilsyn. Advokaters inkassovirksomhet er heller ikke underlagt Finansklagenemnda Inkassos kompetanse. Klager på utførelsen av denne delen av advokatens virksomhet må derfor behandles av Advokatforeningens disiplinærutvalg. Det at klager på virksomhetsutøvelsen bør behandles av ett klageorgan, er etter arbeidsgruppens syn nok et moment som taler i retning av samordning av regelverket når det gjelder adgang til å drive inkassovirksomhet.

Imidlertid kan arbeidsgruppen se gode grunner for å oppstille et snevert unntak for advokaters adgang til å drive inn krav på vegne av klienter dersom advokaten har bistått klienten med rettshjelp i tilknytning til det samme kravet. Dette vil eksempelvis gjelde slik at advokaten kan bistå i å purre og drive inn krav som er fastsatt i dom, og hvor advokaten har bistått i den rettslige prosessen. Unntaket vil gjelde enkelttilfeller, og det vil ikke komme til anvendelse for advokater som tar sikte på å drive systematisk inkassovirksomhet på vegne av andre. Arbeidsgruppen foreslår unntaket først og fremst av praktiske årsaker, slik at ikke en fordringshaver må finne et inkassoforetak som kan ta oppdraget med å drive inn ett enkeltstående krav. Alternativet til dette kunne vært at fordringshaveren ikke ville hatt noe annet valg enn å drive inn kravet selv, eller at vedkommende måtte begjært tvangsfullbyrdelse av kravet. Arbeidsgruppen antar at unntaket ikke vil bli hyppig brukt.

Dette forslaget kan til en viss grad sammenliknes med unntak i den tidligere lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling § 1-2 andre ledd første punktum, som ga en særadgang for advokater til å utføre enkeltoppdrag uten å ha stilt særskilt sikkerhet for eiendomsmeglingsvirksomhet, eller uten eiendomsmeglingskonsesjon. Det fulgte av unntaket at advokater kunne drive eiendomsmegling i enkelttilfelle i forbindelse med ivaretakelse av andre økonomiske anliggender for klienten (typisk i forbindelse med testamentsfullbyrdelse, bobestyrerverv eller eiendomsforvaltning). Unntaket fikk bare anvendelse der eiendomsmeglingen utgjorde et tillegg til, eller var som en følge av et annet oppdrag av økonomisk karakter. Det var ikke tilstrekkelig at det tidligere hadde bestått et klientforhold, og oppdraget kunne ikke være av bagatellmessig art (NOU 2006: 1 s. 46 flg.). Unntaket var begrunnet i at det var den profesjonelle eiendomsmeglingen man først og fremst tok sikte på å regulere ved konsesjonsordningen. Unntaket kunne således ikke påberopes av advokater som faktisk drev eiendomsmegling på et stadig og profesjonelt nivå.

Arbeidsgruppen foreslår at advokater skal følge de samme reglene som ved ordinær egeninkasso. Det vil si at advokatene ikke vil pålegges omfattende plikter etter inkassoloven, og at de etter arbeidsgruppens forslag bare vil kunne ta egeninkassogebyr. For øvrig vil advokatregelverket komme til anvendelse.»

9.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet støtter den foreslåtte begrensningen i advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet. Forbrukerrådet uttrykker samtidig bekymring for konsekvensene for kommunal inkasso. Departementet oppfatter at dette gjelder adgangen til å ta høyere beløp for kostnadsdekning ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat, og synspunktene er derfor gjengitt i punkt 13.5.3.

Også Finansforbundet støtter forslaget om at advokater ikke lenger skal ha adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet:

«Vi er positive til at advokatbevilling ikke lenger skal gi generell adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet, og at det stilles kompetansekrav også for denne gruppen. Dette vil øke sannsynligheten for å drive forsvarlig inkassovirksomhet.»

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (nå: Advokattilsynet) har ingen innvendinger mot forslaget:

«Tilsynsrådet har ingen innvendinger mot arbeidsgruppens forslag til regelendringer hva gjelder advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet. Regelendringene vil etter Tilsynsrådets oppfatning innebære en rasjonell samordning av regelverket hva gjelder adgangen til å drive inkassovirksomhet, herunder tilsynsansvaret. At all inkassovirksomhet underlegges et ensartet regelverk med ett tilsynsorgan (Finanstilsynet) anser Tilsynsrådet som en god løsning både for advokater, skyldnere og tilsyns- og klageorganene.

Arbeidsgruppen foreslår også at advokater gis rett til å inndrive krav på vegne av klienter dersom advokaten har bistått klienten med rettshjelp i tilknytning til kravet, og at slike oppdrag skal følge regelverket for egeninkasso. Regelendringen vil innebære en forenkling for de av landets advokater som i dag utfører slike oppdrag, ved at slik inndrivelse ikke lenger skal defineres som inkassovirksomhet. Tilsynsrådets nåværende tilsynsoppgaver med advokaters inkassovirksomhet vil ved de foreslåtte endringene følgelig også falle bort.»

Den Norske Advokatforening mener på den andre siden at advokater fortsatt bør ha adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet:

«Advokatforeningen mener at en begrensning for advokater til å drive fremmedinkasso er uheldig. Det er ikke mange advokater som driver aktivt med fremmedinkasso, men det vil av og til være aktuelt for en del advokater å drive på vegne av mindre næringslivsklienter.

I forhold til arbeidsgruppens argument ‘Inkasso inngår ikke i vanlig advokatvirksomhet, og verken jusstudiene eller advokatkurset gir nødvendig innsikt i inndriving av forfalte pengekrav etter inkassolovens regler, alternative løsninger, risikostyring og internkontroll, regnskap eller klientmiddelbehandling’, må det sies at svært mye av det advokater arbeider med ikke er en del av undervisningen på jusstudiet. Den juridiske metoden og evnen til å sette seg inn i regelverk jusstudentene lærer under studiet gir imidlertid gode forutsetninger for å sette seg inn i rettsområder som ikke er en del av studiet. Advokatforeningen mener således at advokater har de forutsetninger som skal til for å på en betryggende måte sette seg inn i regelverket som skal til for å drive inkassovirksomhet.

For å imøtekomme arbeidsgruppens hovedbegrunnelse for å frata advokatene mulighet til å drive fremmedinkasso, kan det vurderes om de advokater som driver aktivt med fremmedinkasso underligges hele eller deler av internkontrollforskriften i forbindelse med inkassovirksomheten.»

Ringebu kommune, Sør-Fron kommune og KapitalKontroll AS tar til orde for at advokater bør kunne drive inkassovirksomhet med hjemmel i advokatbevillingen sin. Disse høringsinstansene mener arbeidsgruppens forslag fremstår som et forsøk på å fjerne konkurranse for inkassoforetakene. Også Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund har merknader om advokaters rett til å drive inkasso på grunnlag av advokatbevillingen sin. Forbundet viser blant annet til at det ligger en meget omfattende utdanning og praksis bak en advokatbevilling, og til at inkassoloven med forskrift har et begrenset omfang. Merknadene oppfattes primært å gjelde høyere beløp for kostnadsdekning ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat, og de er derfor gjengitt i punkt 13.5.3.

9.4 Høringsnotatet om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167

I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 15. november 2024 vises det til at medlemsstatene kan unnta advokaters inndriving fra anvendelsen av direktiv (EU) 2021/2167 når de utfører kredittjenesteaktiviteter som ledd i ervervsmessig virksomhet, jf. artikkel 2 nr. 6. Departementet legger på denne bakgrunnen til grunn at direktivet ikke gir grunn til å gjøre endringer i advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet.

9.5 Departementets vurderinger

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag og foreslår i lovforslaget § 6 fjerde ledd at advokater bare i enkelttilfeller skal ha adgang til å inndrive forfalte pengekrav på vegne av andre, og da under forutsetning av at de har ytet eller yter rettslig bistand til fordringshaveren i tilknytning til det samme kravet.

Forslaget innebærer dermed at advokater som hovedregel må ha inkassobevilling for å drive fremmedinkassovirksomhet, på lik linje med andre. Oppsummeringsvis er forslaget dels begrunnet i at advokatbevillingen i seg selv ikke godtgjør nødvendige kvalifikasjoner for å drive fremmedinkassovirksomhet, og dels i at advokaters fremmedinkassovirksomhet bør være underlagt risikostyringsforskriften og Finanstilsynets tilsyn, samt at skyldnerne bør ha adgang til å klage til Finansklagenemnda Inkasso. Departementet kan i det vesentlige slutte seg til arbeidsgruppens begrunnelse.

Når det gjelder kvalifikasjoner, mener Den Norske Advokatforening at advokater har forutsetningene som skal til for å sette seg inn i inkassoregelverket, og viser blant annet til at den juridiske metoden gir gode forutsetninger for å sette seg inn i rettsområder som ikke er en del av jusstudiet. Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund viser blant annet til at det ligger en meget omfattende utdanning og praksis bak en advokatbevilling, og til at inkassoloven med forskrift har et begrenset omfang.

Departementet er enig i at advokater gjennom sin utdanning er kvalifisert til å tolke og anvende ukjent regelverk, også på inkassoområdet, i forbindelse med juridisk arbeid. For eksempel kan advokater bistå i tvister, tilsynssaker eller straffesaker. Departementet vil samtidig understreke at inkasso er et eget fag, og selv om advokater i forbindelse med juridisk arbeid er i stand til å tolke og anvende regler som kommer til anvendelse for inkassovirksomheten, er dette noe annet enn å selv utøve inkassovirksomhet. Forsvarlig inkassovirksomhet forutsetter at virksomhetsutøveren har et godt inkassofaglig skjønn og løpende setter seg inn i og følger alle relevante regler. Som arbeidsgruppen er inne på, må de som driver inkassovirksomhet, ha god innsikt i blant annet inndriving av forfalte pengekrav og alternative løsninger. Det holder med andre ord ikke å være kvalifisert til å kunne vurdere enkeltstående rettsspørsmål. Departementet vil tilføye at det er mange virksomheter og fag som advokater og jurister som sådan ikke er kvalifisert til å utøve, selv om de i juridiske sammenhenger kan tolke og anvende reglene som kommer til anvendelse for virksomheten eller faget. Etter departementets syn bør ikke inkassoloven legge til rette for at advokater kan drive fremmedinkassovirksomhet uten å dokumentere tilstrekkelige kvalifikasjoner innen inkassofaget.

For øvrig kan ikke departementet karakterisere inkassoregelverket som begrenset i omfang. Den gjeldende inkassoloven og inkassoforskriften har henholdsvis 37 og 22 paragrafer, og også andre lover og forskrifter kommer til anvendelse. Mange regler som utøvere av inkassovirksomhet løpende må forholde seg til, følger dessuten av forarbeider, tilsynspraksis, rundskriv, tolkningsuttalelser og nemndsavgjørelser. Et siktemål med en ny inkassolov og ny inkassoforskrift er å gjøre reglene lettere tilgjengelig, men da vil loven og forskriften nødvendigvis også få et større omfang. Selv med et lettere tilgjengelig regelverk må for eksempel normen om god inkassoskikk tolkes i lys av andre kilder, blant annet god bransjepraksis.

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund etterlyser konkrete saker som illustrerer advokaters brudd på inkassoregelverket. Selv om advokater i meget begrenset utstrekning driver fremmedinkassovirksomhet, finnes det flere disiplinærsaker, for eksempel ADA-2015-10, ADA-2007-43 og ADA-2000-D22. Disiplinærsaker som gjelder brudd på god inkassoskikk i forbindelse med advokaters inndriving av egne pengekrav, kommer i tillegg, se for eksempel ADA-2017-D18 og ADA-2016-D262. Advokatbevillingsnemnden vurderte i sak ABN-2020-7 å frata en advokat bevillingen, men kom til at det ville være uforholdsmessig, og ga i stedet advokaten en advarsel.

Når det gjelder kontroll med inkassovirksomheten, nevner Den Norske Advokatforening som en mulighet at advokater som driver fremmedinkassovirksomhet, kan underlegges hele eller deler av risikostyringsforskriften. Departementet er enig i at det kunne vært en mulighet dersom forslaget bare var begrunnet i behovet for kontroll med inkassovirksomheten. Advokater som driver fremmedinkassovirksomhet, måtte i så fall også vært underlagt Finanstilsynets tilsyn, og det måtte vært klageadgang til Finansklagenemnda Inkasso. Etter det departementet er kjent med, er det slik kontrollen med advokater som driver eiendomsmegling, er innrettet (men med klagerett til Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester). Behovet for å dokumentere kvalifikasjoner innen inkassofaget tilsier likevel et krav om inkassobevilling for de advokatene som ønsker å drive med inkassovirksomhet. Departementet har for øvrig merket seg støtten fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (nå: Advokattilsynet) til arbeidsgruppens forslag.

Departementet deler ikke bekymringen Ringebu kommune, Sør-Fron kommune, KapitalKontroll AS og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund har for at forslaget vil hindre konkurranse i inkassobransjen. Departementet viser her til at advokater bare i begrenset utstrekning inndriver forfalte pengekrav på vegne av andre. I egenerklæringen til Advokattilsynet for regnskapsåret 2024 var det 46 advokatvirksomheter som rapporterte å ha utført inkassooppdrag etter inkassoloven i rapporteringsperioden. I egenerklæringsskjemaet for 2024 var det ikke opplysninger om fordringsmassen, men ifølge tallene for 2018 som arbeidsgruppen har gjengitt, var det en stor del av de aktuelle advokatene som rapporterte å ikke ha noen fordringsmasse til inndriving på vegne av andre ved årsslutt. Ut fra dette er det vanskelig å se at advokaters fremmedinkassovirksomhet innebærer noe konkurranseelement av betydning overfor inkassobransjen. Departementet antar at de fleste av de advokatene som inndriver forfalte pengekrav på vegne av andre, er seriøse. Arbeidsgruppen har imidlertid vist til eksempler på at inkassoforetak som mister bevillingen, fortsetter virksomheten under ledelse av en advokat, og da unndrar seg Finanstilsynets tilsyn. I den utstrekningen dette forekommer, er det opplagt problematisk med tanke på behovet for en rettferdig og sunn konkurranse. Det ligger for øvrig i sakens natur at krav til bevilling fører til færre aktører, men etter departementets syn er det lite problematisk i tilfeller som her, hvor bevillingskravene er godt begrunnede og det er mange aktører som konkurrerer mot hverandre.

Dersom det finnes advokater som i en betydelig utstrekning har drevet fremmedinkassovirksomhet og ønsker å fortsette med dette, antar departementet at det vil være relativt enkelt for disse å få bevilling. Som angitt i punkt 7.7 og lovforslaget §§ 7, 10 og 11 er de vesentligste kvalifikasjonene for å få bevilling til å drive fremmedinkassovirksomhet etter lovforslaget at den fagansvarlige har tre års erfaring med inndriving av pengekrav i løpet av de ti siste årene, har bestått inkassofaglige prøver for prosessfullmektiger og fagansvarlige, og har fullført en godkjent ettårig høyere utdanning. Nærmere krav vil bli gitt i forskrift, og det er derfor ikke klart nå hva kravene nærmere vil innebære. I arbeidsgruppens forslag er det lagt opp til at utdanning innen rettsvitenskap skal være godkjent utdanning, og departementet antar at advokater som har drevet fremmedinkassovirksomhet i større utstrekning, bør kunne bestå inkassofaglige prøver, i hvert fall etter å ha gjennomført opplæring på forhånd. Inkassofaglige prøver er uansett en kontroll av om de som skal drive inkassovirksomhet, har nødvendige kvalifikasjoner, og hensynet til skyldnere og fordringshavere tilsier at advokater som eventuelt ikke består prøven, heller ikke bør ha adgang til å drive inkassovirksomhet.

Forslaget vil ikke ha direkte konsekvenser for kommunal inkasso, i og med at dette er en form for egeninkasso. Departementet er kjent med at en del kommuner har advokater som leder inndrivingen, og dermed tar høyere gebyrer etter inkassoforskriften § 1-4 enn de kunne gjort ellers. Adgangen til å ta høyere gebyrer når egeninkasso drives under ledelse av en advokat, er imidlertid en annen sak enn fritak for krav til inkassobevilling for å drive fremmedinkassovirksomhet. Kostnadsdekning ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat er behandlet i punkt 13.5, og departementet foreslår en forskriftshjemmel om særlige regler og høyere erstatningsbeløp i lovforslaget § 19 fjerde ledd.

Arbeidsgruppen har i sitt lovforslag angitt at ved advokaters inndriving av forfalte pengekrav på vegne av andre gjelder reglene som gjelder for fordringshaverens egen inndriving av pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall (det vil si ordinær egeninkasso). Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er disse reglene som bør gjelde for advokaters inndriving av forfalte pengekrav på vegne av andre, men ser ikke grunn til å innta en egen bestemmelse om dette i loven. I lovforslaget er det enkelte paragrafer som gjelder for alle som inndriver forfalte pengekrav, mens andre paragrafer bare gjelder for inkassoforetak, se også oversikten over dette i lovforslaget § 2 andre ledd. Advokater er ikke inkassoforetak, og det bør etter departementets syn da følge klart nok av lovforslaget at reglene som bare gjelder for inkassoforetak, ikke kommer til anvendelse.

Det følger av direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 2 nr. 6 at medlemsstatene kan unnta advokaters inkassovirksomhet fra anvendelsen av direktivet. Direktivet gir etter departementets syn ikke grunn til noen annen vurdering av advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet enn det som er lagt til grunn foran.

Arbeidsgruppens lovforslag gjelder både advokater og rettshjelpere. Departementets lovforslag § 6 fjerde ledd gjelder bare advokater. Det skyldes at rettshjelperordningen ikke er videreført i lov 12. mai 2022 nr. 28 om advokater og andre som yter rettslig bistand.

Departementet foreslår i lovforslaget § 19 sjette ledd en forskriftshjemmel om kostnadsdekning for advokater som i enkelttilfeller inndriver forfalte pengekrav på vegne av andre etter lovforslaget § 6 fjerde ledd. Forslaget er kommentert kort i merknaden til paragrafen.