14 Inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver

14.1 Gjeldende rett

Inkassoforetakenes plikt til å inndrive to eller flere krav med samme skyldner og fordringshaver samlet følger av ulovfestet rett. Finanstilsynets uttalelser om kravene til varsling og sammenslåing av krav er oppsummert i rundskriv 1/2018 «Retningslinjer for sammenslåing og varsling av krav».

I rundskrivets punkt 2 om det rettslige utgangspunktet er det vist til nødvendighetskravet for kostnadsdekning etter inkassoloven § 17 første ledd første punktum. Her heter det at skyldneren plikter å erstatte fordringshaverens «nødvendige» kostnader ved utenrettslig inndriving. I merknaden til paragrafen i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det angitt nærmere hva som er ment å ligge i nødvendighetskravet:

«Fordringshaveren kan aldri kreve erstattet mer enn sine nødvendige kostnader. Hva som er nødvendige kostnader må vurderes konkret. Det må først vurderes om det var nødvendig å sette i verk det tiltaket som førte til kostnaden, f eks det å engasjere en inkassator for utenrettslige inndrivingsforsøk.

Hvis ja på første spørsmål, må det vurderes om det var nødvendig med en så høy pris for tiltaket, f eks om det var nødvendig å velge en inkassator med så høye salærkrav. Utgangspunktet for vurderingen blir hva som for fordringshaveren fremstod som en forsvarlig kostnad. Kostnader ved utenrettslig inndriving kan bli ansett helt eller delvis unødvendige dersom det var absolutt på det rene at inndrivingsforsøket ikke ville lykkes. Dette vil kunne være tilfellet dersom samme eller andre krav kort tid i forveien er forsøkt rettslig inndrevet uten hell.»

Ellers ble det ved fastsettelsen av inkassoforskriften uttalt følgende i kgl.res. 14. juli 1989:

«Det maksimale erstatningsbeløp etter §§ 2-2 og 2-3 vil gjelde for hvert enkelt krav som innkasseres. Hva dette innebærer, ble utdypet i høringsbrevet 5 juli 1988:

‘… Det må tas stilling til om man står overfor ett eller flere krav. Selv om en formelt står overfor flere krav, kan det etter omstendighetene være i strid med nødvendighetskriteriet i inkassoloven § 17 første ledd å kreve erstatning i samsvar med maksimalsatsene for hvert enkelt krav i en situasjon hvor f eks en fordringshaver har mange krav mot en og samme skyldner. En slik situasjon kan føre til at innkrevingsarbeidet samlet blir mye enklere. Uavhengig av om en formelt har for seg flere krav, bør kravene dessuten ses under ett dersom fordringshaveren og eventuelt inkassatoren i sine kravbrev m v har behandlet kravene samlet. Summen av kravene slik som angitt i § 2-2 [annet] ledd, vil i så fall være avgjørende for hvilken maksimalsats som kommer til anvendelse. …’»

I rundskrivet viser Finanstilsynet til at inkassoforetaket må vurdere om kostnadene ved å drive inn kravene separat er nødvendige. Er ikke separat inndriving nødvendig, må kravene behandles samlet, og det samlede hovedkravet blir beregningsgrunnlaget for inndrivingskostnadene:

«Når inkassator har fått i oppdrag fra fordringshaver å drive inn flere krav mot samme skyldner, må inkassator vurdere om omkostningene ved å drive inn kravene separat er nødvendige. Er separat inndriving ikke nødvendig, vil heller ikke omkostningene være nødvendige. Kravene må da behandles samlet, og det samlede hovedkravet blir beregningsgrunnlaget for de utenrettslige inndrivingskostnadene (inkassosalæret).»

Ifølge rundskrivets punkt 3 er utgangspunktet at krav som er på det samme stadiet i inndrivingsprosessen, skal slås sammen før betalingsoppfordring sendes, og at det ikke er nødvendig å slå sammen to krav dersom betalingsoppfordring allerede er sendt for det ene kravet når det andre kravet mottas til inkasso.

I punktet er det presisert hva som skal regnes som samme fordringshaver:

«‘Fordringshaver’ skal forstås som ett juridisk subjekt. Det er ikke anledning til å holde krav separat fordi kravene har oppstått hos forskjellige filialer (kostnadssteder) av samme foretak. Det er heller ikke anledning til å holde kravene separat fordi fordringshaver er registrert i inkassosystemet med ulike kunde-/kreditornumre.»

Det er også presisert at ulik rentesats på hovedstolene (opprinnelig gjeldsbeløp) ikke gir anledning til separat inndriving.

I rundskrivets punkt 4 er det angitt to unntak fra hovedregelen om plikt til sammenslåing av krav, det vil si at det likevel er anledning til å inndrive krav hver for seg. Unntakene gjelder ulike gjelds- eller tvangsgrunnlag slik at inndrivingsprosessen blir forskjellig, og skyldnerens mulighet til å delbetale seg à jour for en bestemt ytelse.

I rundskrivets punkt 5 er det angitt et alternativt grunnlag for sammenslåing av krav, som gjelder ved siden av hovedregelen om sammenslåing av krav som er på det samme stadiet i inndrivingsprosessen. Selv om kravene er på ulike stadier, skal inkassoforetakene fortløpende slå sammen krav som mottas til inndriving, hvis skyldneren mangler betalingsevne, den manglende betalingsevnen ikke er forbigående og det er på det rene at inndrivingstiltakene ikke vil lykkes. Det er dessuten redegjort nærmere for inkassoforetakenes plikt til å vurdere indikasjoner på manglende betalingsevne som ikke er forbigående:

«Enkelte ganger kan inkassator få oversendt mange krav mot samme skyldner fra samme oppdragsgiver, men hvor kravene er på ulike stadier i inkassoprosessen, slik at hovedregelen om sammenslåing ikke gjelder. Når det foreligger mange slike krav, må inkassator vurdere om kravene likevel skal slås sammen. Avgjørende for denne vurderingen er om det foreligger forhold hos skyldneren som tilsier manglende betalingsevne som ikke er forbigående.

Indikasjoner på manglende betalingsevne som ikke er forbigående, vil kunne være at skyldner opplyser om dette, at det foreligger nylig utleggsforretning med ‘intet til utlegg’, at det er registrert negative betalingsanmerkninger på skyldner eller at det foreligger mange misligholdte krav mot skyldner. Det vil også kunne være en sterk indikasjon hvis det foreligger gjentatt mislighold i abonnementsforhold, spesielt når det gjelder typiske nødvendige abonnementer som avtale om strøm og telefon.

Hvis inkassators undersøkelser viser at skyldners manglende betalingsevne ikke er forbigående, og det er på det rene at inndrivingstiltakene ikke vil lykkes, skal kravene som oversendes til inndrivelse, fortløpende slås sammen. Det enkelte krav skal varsles som normalt, med mindre vilkårene for unnlatelse av varsling etter § 12 i inkassoloven er oppfylt.

Det er ikke tilstrekkelig at inkassator sjablongmessig fastsetter en viss grense for antall krav som må foreligge før det skal vurderes sammenslåing i disse tilfellene. Foretakene må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle der det kan være aktuelt med sammenslåing av kravene. Det er imidlertid hensiktsmessig å innrette internkontrollen slik at et visst antall krav innebærer at foretaket foretar nærmere undersøkelser.»

Arbeidsgruppen opplyser i rapportens punkt 5.1 at det rettslige grunnlaget for plikten til å slå sammen krav ved manglende betalingsevne som ikke er forbigående, er forarbeidsuttalelsene om nødvendighetskravet som er sitert ovenfor, om at kostnader ved utenrettslig inndriving kan bli ansett helt eller delvis unødvendige dersom det var absolutt på det rene at inndrivingsforsøket ikke ville lykkes.

Gulating lagmannsrett godtok i en kjennelse i LG 2021-125827 separat inndriving av et borettslags krav på felleskostnader for flere måneder hvor inkassoforetaket hadde kommet til at skyldneren ikke var betalingsudyktig, og at det fremsto som klart at inndrivingstiltakene ville lykkes, fordi borettslagsandelen var lett omsettelig og hadde betydelig høyere verdi enn registrerte heftelser, samtidig som borettslaget hadde legalpant. Lagmannsretten gjenga følgende sitat fra Finansklagenemnda Inkassos avgjørelse INKN-2016-1684 om betydningen av aktiva skyldneren eier, ved vurderingen av betalingsevnen:

«Slik nemnda ser saken, fremstår klager med en noe begrenset evne til å betale sine løpende forpliktelser, men hun er eier av aktiva som gjør at hun over noe tid klarer å betale utgiftene. Det er således ikke på det rene at inndrivingstiltakene ikke vil lykkes, og vilkårene for sammenslåing er da ikke oppfylt.»

Lagmannsretten bemerket for øvrig også at inndrivingskostnadenes størrelse ikke ga grunnlag for å kreve sammenslåing av krav, selv om de var blitt svært høye.

I rundskriv 1/2018 punkt 6 er det gitt retningslinjer om varsling av skyldneren ved sammenslåing av krav. Som hovedregel skal det sendes inkassovarsel og/eller betalingsoppfordring når det kommer til nye krav, men varsling vil kunne anses unødvendig i enkelte tilfeller, for eksempel ved terminvise ytelser. Unnlatt varsling vil imidlertid ha konsekvenser for inkassosalæret, og skyldneren må uansett holdes skriftlig orientert:

«Hovedregelen er at det skal sendes inkassovarsel og/eller betalingsoppfordring selv om et krav skal slås sammen med et annet krav som det allerede er sendt kravbrev for.

Varslingsreglene i §§ 9 til 11 i inkassoloven kan imidlertid fravikes under visse forutsetninger, jf. § 12. I praksis vil dette kunne være tilfeller der det anses unødvendig å pålegge fordringshaver/inkassator å sende varsel. Et eksempel er terminvise ytelser, hvor ett eller flere av disse kravene allerede har gått til inkassooppfølging. I slike tilfeller kan det unnlates å sende skyldner varsel for den enkelte forfalte termin. I stedet kan det nye kravet legges til eksisterende inkassosak. Fordringshaver/inkassator kan imidlertid ikke beregne nytt inkassosalær ut fra ny akkumulert hovedstol dersom slik varsling unnlates.

Selv om det gjøres unntak fra de særskilte varslingsreglene, gjelder det generelle kravet til god inkassoskikk. Dette innebærer at skyldneren må holdes skriftlig orientert om fordringens størrelse og utviklingen i inndrivingskostnadene etter hvert som flere terminvise krav misligholdes. Hvis det totale utestående kravet i eksempelvis et løpende kredittforhold eller boliglån blir bragt til forfall, skal dette imidlertid varsles på vanlig måte, selv om det foreligger tidligere forfalte enkeltterminer i avtaleforholdet.»

Som beskrevet over følger det av rundskrivets punkt 3 at kravene som utgangspunkt skal slås sammen før betalingsoppfordring sendes, og etter hva departementet forstår, skal betalingsoppfordringen derfor som hovedregel gjelde alle kravene som inndrives samlet.

Arbeidsgruppen beskriver gjeldende praksis for adgangen til å ta salær ved sammenslåing av krav slik:

«Etter gjeldende regler gjelder plikten til sammenslåing av krav først og fremst der kravene er på det samme stadiet i inndrivingsprosessen, dvs. der det ikke er sendt betalingsoppfordring i noen av sakene enda. Inkassoforetaket skal da sende en felles betalingsoppfordring, og lett og tungt salær skal beregnes etter ellers gjeldende regler, ut fra det sammenslåtte kravet. Plikten til sammenslåing av krav gjelder også der det er på det rene at inndrivingstiltakene ikke vil lykkes pga. manglende betalingsevne som ikke er forbigående. I de siste tilfellene vil lett og eventuelt tungt salær allerede kunne være påført de eldste kravene når kravene slås sammen. Verken ved sammenslåingen eller etter at kravene er sammenslått, er det anledning til å ta nye salærer når sammenslåingen skyldes manglende betalingsevne.»

Arbeidsgruppen opplyser i rapportens punkt 5.2.4 at plikten til sammenslåing av krav bare gjelder for fremmedinkassoforetak. Det skyldes at oppkjøpsinkassoforetak bare kan kreve gebyrer etter inkassoforskriften kapittel 1, hvor adgangen til å ta gebyr gjelder «uten hensyn til de faktiske kostnader», jf. forskriftens § 1-1. I Justisdepartementets rundskriv G-106/89 side 77–78 er det imidlertid forutsatt at det kan gjelde en plikt til sammenslåing også ved egeninkasso. Det er angitt at i hvilken utstrekning det kan kreves erstatning for flere varsler ved flere krav mellom samme fordringshaver og skyldner, vil bero på nødvendighetskriteriet i inkassoloven § 17 første ledd, og at det etter omstendighetene kan bli ansett som unødvendige kostnader dersom ikke alle kravene tas med i ett varsel hvis en fordringshaver har mange krav overfor samme skyldner. Det gjelder særlig hvis kravene har en viss sammenheng. Departementet er likevel ikke kjent med at disse utgangspunktene er fulgt opp i praksis.

Finanstilsynets rundskriv 1/2018 er gitt for fremmedinkassoforetakenes inndriving etter inkassoloven. I praksis kan imidlertid også namsmyndighetene bruke det analogisk ved vurderingen av om sakskostnadskrav er nødvendige etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1. Etter bestemmelsen har saksøkeren krav på sakskostnader i en sak om tvangsfullbyrdelse «så langt saken og kostnadene har vært nødvendige».

14.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å lovregulere plikten til å slå sammen krav, unntak fra plikten og krav til varsling av skyldnerne.

De foreslåtte reglene om hvilke krav som skal slås sammen, innebærer i hovedsak en forenklet videreføring av gjeldende rett, men det foreslås flere endringer. En samlet arbeidsgruppe foreslår en utvidelse av plikten til sammenslåing av krav ved at kravene skal slås sammen selv om de er på ulike stadier i inndrivingen. På den andre siden foreslår et mindretall i arbeidsgruppen to nye begrensninger ved at plikten til sammenslåing bare skal gjelde for krav som springer ut av samme avtale eller rettsforhold, og at krav som gjelder utlån fra foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, og hvor hovedstolene har ulik rente, kan inndrives hver for seg. En samlet arbeidsgruppe foreslår også enkelte andre unntak fra plikt til sammenslåing. Både arbeidsgruppens lov- og forskriftsforslag gir regler om saksgangen: Lovforslaget angir krav til varsling av skyldnerne, og i forskriftsforslaget er det foreslått gebyrregler som gir insentiver for saksgangen.

Når det gjelder bakgrunnen for forslagene, viser arbeidsgruppen innledningsvis i rapportens punkt 5.2.4 til at de gjeldende kravene byr på «vesentlige vanskeligheter» for inkassoforetakene, ved at rundskrivet er lite tilgjengelig, legger opp til vanskelige vurderinger og gir betydelige tekniske utfordringer. Arbeidsgruppen opplyser at Finanstilsynet finner feil «i de aller fleste tilsynssaker» som innebærer at skyldneren er avkrevd for høye salærer. Samtidig er reglene om sammenslåing av krav av stor økonomisk betydning for skyldnerne:

«Gjeldende krav til sammenslåing av krav legger opp til mange og konkrete vurderinger for inkassoforetakene. Finanstilsynets rundskriv har utviklet seg over tid, basert på endringer i inkassoforetakenes inndrivingsrutiner, avgjørelser fra Finansklagenemnda Inkasso og tilsynssaker fra Finanstilsynet. Slik rundskrivet er utformet nå, er det lite tilgjengelig, og kompleksiteten i vurderingstemaene gir risiko for varierende praksis i bransjen. Utviklingen i automatiserte prosesser, stadig økende volum av saker og muligheten til å få et mer sammensatt bilde av skyldnernes økonomi har medført at anvendelsen av retningslinjene gir betydelige tekniske utfordringer. Når det gjelder sammenslåing av krav, finner Finanstilsynet feil i de aller fleste tilsynssaker. Feilene innebærer at skyldneren er avkrevd for høye salærer, og kan blant annet bero på manglende funksjonalitet i systemet, manglende forståelse av rundskrivet eller mangelfull internkontroll. Dersom nødvendighetskriteriet i inkassoloven § 17 ikke videreføres i en ny bestemmelse om skyldnerens plikt til å dekke saksomkostninger, […] vil dessuten det rettslige grunnlaget for kravet om sammenslåing falle bort.

Selv om reglene om sammenslåing av krav byr på vesentlige vanskeligheter for foretakene, er de av stor økonomisk betydning for skyldnerne. Arbeidsgruppen foreslår derfor å lovfeste plikten til sammenslåing av krav.»

Forslaget om at kravene skal slås sammen selv om de er på ulike stadier i inndrivingen, er begrunnet i flere hensyn, blant annet at skyldnerne vil bli spart for kostnader, og at håndteringen av sakene vil bli mer ryddig. Med forslaget bortfaller vurderingen av om det er indikasjoner på at misligholdene skyldes manglende betalingsevne som ikke er forbigående:

«Arbeidsgruppen foreslår en utvidelse av plikten til sammenslåing ved at kravene skal slås sammen selv om de er på ulike stadier i inndrivingen. Det vil i utgangspunktet innebære at inkassoforetaket skal slå sammen alle krav som oversendes til inndriving fra den samme fordringshaveren mot den samme skyldneren, dersom det allerede foreligger minst ett krav til inndriving mellom partene hos inkassoforetaket. Kravet til sammenslåing bør likevel først gjelde fra etter at inkassovarsel er sendt og forfalt for alle kravene. Dette for at skyldneren bør gis muligheten til å betale eller komme med innsigelser mot kravene før de slås sammen. Ved at kravene skal slås sammen selv om de ikke er på det samme stadiet, bortfaller vurderingen av om det er indikasjoner på at misligholdene skyldes manglende betalingsevne som ikke er forbigående. Denne vurderingen er utpreget skjønnsmessig og vanskelig for foretakene å ta. Utvidelsen av plikten til sammenslåing vil være av stor betydning for skyldnerne i løpende avtaleforhold, f.eks. abonnementer. Skyldnerne vil bli spart for inkassokostnader, og håndteringen av inkassosakene vil bli mer ryddig, særlig for skyldnere som har så mange saker at saksmengden blir uoversiktlig. Utvidelsen av plikten til sammenslåing av krav vil dessuten føre til sparte kostnader til rettslig inndriving og lette namsmyndighetens vurdering av om rettslige kostnader ved oversendelse av flere krav mellom de samme partene er nødvendig, og redusere risikoen for at ulike namsdistrikter vurderer dette spørsmålet ulikt. Utvidelsen av plikten til sammenslåing vil imidlertid føre til tapte inntekter for inkassoforetakene. Når det gjelder utgifter, vil det være mindre arbeid med oppfølgingen av én sak som består av flere krav som er slått sammen, enn av flere enkeltsaker, men regler om sammenslåing av krav vil formodentlig medføre IT-kostnader.»

Når det gjelder unntak fra hovedregelen om sammenslåing, foreslår arbeidsgruppen for det første at inkassoforetaket skal ha plikt til å inndrive kravene hver for seg dersom skyldneren motsetter seg sammenslåing for å kunne betale et eller flere av kravene fullt ut, på grunn av innsigelser mot ett eller flere av kravene eller av andre grunner. Arbeidsgruppen legger til grunn at det da ikke er nødvendig å videreføre unntaket for krav hvor det ikke vil være mulig å delbetale seg à jour for en bestemt ytelse når kravene er slått sammen:

«Arbeidsgruppen foreslår et generelt unntak fra hovedregelen for det tilfellet at skyldneren motsetter seg sammenslåing av kravene. Det kan for eksempel tenkes at skyldneren ønsker å betale seg à jour for ett av kravene – ved flere forfalte leasingavtaler eller flere strømanlegg – eller at ett av kravene er bestridt. Unntaket for plikten til sammenslåing av krav hvor det ikke vil være mulig å delbetale seg à jour for en bestemt ytelse når kravene er slått sammen, trenger dermed ikke å videreføres.»

Arbeidsgruppen viser til at kravene av tekniske årsaker bør inndrives hver for seg dersom skyldneren ønsker å betale et av kravene fullt ut, selv om skyldneren har adgang til å instruere i dekningsrekkefølgen. Etter arbeidsgruppens syn bør det være opp til skyldneren å motsette seg sammenslåing i slike tilfeller, og arbeidsgruppen viser til at behovet for å betale bestemte krav fullt ut beror på skyldnerens eget forhold som inkassoforetaket gjerne ikke vil være kjent med.

Når det gjelder innsigelser, viser arbeidsgruppen til at skyldnere kan ønske at krav skal inndrives hver for seg på grunn av innsigelser, selv om inkassoforetaket som hovedregel skal stanse inndrivingen av krav som bestrides.

Arbeidsgruppen presiserer at skyldnerens rett til å motsette seg sammenslåing er generell, og at de to eksemplene (ønske om å betale et eller flere av kravene fullt ut og innsigelser mot et eller flere av kravene) er tatt med for å gi veiledning til skyldnere om tilfeller der det kan være hensiktsmessig å motsette seg sammenslåing.

For det andre foreslår arbeidsgruppen at inkassoforetaket skal ha adgang til å inndrive kravene hver for seg i den utstrekningen en rettslig inndriving av kravene vil være ulik, kravene er omtvistet, eller det går klart frem at noen krav er rettet mot skyldneren som forbruker, mens andre er rettet mot skyldneren som næringsdrivende. I punkt 5.2.4 uttaler arbeidsgruppen følgende om forslaget:

«Arbeidsgruppen foreslår også å videreføre unntaket fra plikten til sammenslåing som gjelder dersom en rettslig inndriving av kravene vil være ulik. Ulik rettslig inndriving kan f.eks. skyldes at ett av kravene er sikret ved pant, mens et annet krav mellom partene er usikret. Sammenslåing vil i et slikt tilfelle forsinke inndrivingen av det sikrede kravet unødig. For å gjøre reglene om sammenslåing av krav anvendelige i praksis foreslår arbeidsgruppen et nytt unntak for krav som er rettet mot skyldneren som henholdsvis forbruker og næringsdrivende.»

I merknaden til lovforslaget oppgir arbeidsgruppen flere grunner for det foreslåtte unntaket for krav som dels er rettet mot skyldneren som forbruker, og dels er rettet mot skyldneren som næringsdrivende: Inndrivingsprosessen er i praksis ulik når krav er rettet mot forbrukere, og når krav er rettet mot næringsdrivende. Blant annet kan det registreres betalingsanmerkning på forskjellige tidspunkt. Videre begjærer inkassoforetakene normalt ikke forbrukere konkurs, og næringsgjeld kan bare i begrenset utstrekning inngå i gjeldsordninger. Også hensynet til næringsdrivendes regnskaper taler for at krav mot skyldneren som forbruker og krav mot skyldneren som næringsdrivende inndrives hver for seg. Etter gjeldende regler kan det dessuten kreves høyere inkassosalærer der skyldneren er næringsdrivende enn der skyldneren er forbruker.

Et mindretall i arbeidsgruppen, bestående av representantene fra Finans Norge og Hovedorganisasjonen Virke, foreslår at plikten til sammenslåing av krav bare skal gjelde for krav som springer ut av den samme avtalen eller det samme rettsforholdet. Representantene fra Finanstilsynet, Forbrukerrådet og Justis- og beredskapsdepartementet går mot dette forslaget og begrunner sitt syn slik:

«Et flertall i arbeidsgruppen (Bjønness, Stensrud og Christophersen) foreslår at det ikke oppstilles flere unntak fra hovedregelen enn de som er nevnt over. Det vil kunne være uklart om det foreligger en eller flere avtaler, eller om kravene springer ut av det samme rettsforholdet eller ulike rettsforhold, og denne uklarheten innebærer i seg selv en betydelig ulempe med mindretallets forslag, etter flertallets oppfatning. Flertallet antar at det i utgangspunktet må anses å oppstå en ny avtale hver gang skyldneren pådrar seg en betalingsforpliktelse. Dvs. at hvert legebesøk og hver passering i bomringen må anses å være én avtale. Etter flertallets oppfatning er det typiske krav som bør slås sammen. Dersom kravene skal kunne inndrives separat på bakgrunn av at de springer ut av ulike avtaler eller rettsforhold, legger flertallet til grunn at det i praksis vil bety en hovedregel om separat inndriving. De eneste typene krav som skal sammenslås etter mindretallets forslag, vil være krav fra det samme abonnementet, krav om delbetalinger i det samme avtaleforholdet mv. Flertallet antar at det i denne sammenhengen er underordnet at kravene også må ha likt rente- og tvangsgrunnlag, og at de ifølge mindretallets begrunnelse må ha oppstått i én avdeling hos fordringshaveren. Flertallet kan ikke se at en regel som er begrenset til abonnementsforhold, delbetalinger i det samme avtaleforholdet mv., ivaretar hensynene som begrunner sammenslåing, i tilstrekkelig grad.

Selv om sammenslåing av krav kan by på systemtekniske utfordringer, i hovedsak i forbindelse med remittering av delbetalinger, legger flertallet til grunn at inkassoforetakene kan innrette sine systemer etter dette. Det forekommer delbetalinger i sammenslåtte saker, men flertallet kan ikke gå inn for at plikten til sammenslåing begrenses til å gjelde abonnementstilfeller og krav om delbetalinger i det samme avtaleforholdet for å redusere feil eller forsinkelser ved remitteringer. Etter det gjeldende rundskrivet skal krav fra ulike avtaler eller rettsforhold slås sammen så lenge de er fra den samme fordringshaveren, mot den samme skyldneren og er på det samme stadiet i inndrivingsprosessen. Dette har vært gjeldende rett i lang tid, og inkassoforetakene bør derfor ha systemer som kan håndtere sammenslåing i disse sakene for ikke å komme i konflikt med dagens regelverk. Flertallet kan derfor ikke se at systemtekniske utfordringer bør være av avgjørende vekt. Flertallet vil likevel bemerke at det foreslås gitt flere opplysninger om kravet i inkassovarsler og betalingsoppfordringer, og det er grunn til å tro at remitteringer og kommunikasjon med fordringshaveren vil være enklere dersom inkassoforetakene får mer informasjon om kravet fra fordringshaveren enn i dag.

For øvrig vil flertallet bemerke at det avgjørende etter gjeldende rett og etter flertallets forslag er om fordringshaveren er det samme foretaket. Er kravene fra to ulike foretak i det samme konsernet, skal de ikke slås sammen. Når det gjelder kommunale krav, antar flertallet at fordringshavere som misligholder betalingsforpliktelser overfor barnehage, SFO, kommunale krav med legalpant i fast eiendom mv. ofte vil være i en svært vanskelig situasjon, og at de vil være spesielt beskyttelsesverdige med tanke på ekstra gebyrbelastning.

Selv om mindretallets foreslåtte avgrensning gjelder om kravet springer ut av den samme avtalen eller det samme rettsforholdet, vil flertallet pga. mindretallets argumentasjon legge til at i hvilken grad det er variasjon i hvilke varer og tjenester fordringshaveren yter, synes å være et umulig avgrensningskriterium. Det samme gjelder geografiske avstander hos fordringshaveren.»

Mindretallet begrunner sitt forslag slik:

«Mindretallet (Flock og Riksheim) stiller seg prinsipielt bak et forslag om sammenslåing av krav, men mener at lovforslaget som er fremmet, ikke hensyntar tungtveiende praktiske utfordringer på fordringshavers side, i forholdet mellom fordringshaver og inkassoforetaket, og i noen utstrekning også for skyldnerne.

Oppdragsgiver har ikke krav til sammenslåing ved fakturautsendelse eller purring av misligholdt pengekrav. Kravet inntrer først når inkassoforetaket mottar et krav til inndriving med samme skyldner og samme fordringshaver som et krav som inkassoforetaket allerede har til inndriving. Det avgjørende for plikt til sammenslåing er om fordringshaver er et eget rettssubjekt. Som regel er dette ukomplisert da fordringshaver har et organisasjonsnummer og denne fordringshaveren innehar kravene mot samme skyldner. Problemet oppstår det fordringshaver (hovedenheten) har et juridisk organisasjonsnummer, men der pengekravet har sin opprinnelse fra en eller flere virksomheter i organisasjonsleddet til hovedenheten. Krav om å identifisere og samordne slike saker under et overordnet subjekt i alle henseende vil være komplisert. Når kravene er sammenslått på det juridiske organisasjonsnummeret til hovedenheten, vil inkassoforetaket få et komplekst merarbeid når innbetalinger skal remitteres og rapporteres til de ulike virksomhetene.

Erfaringsmessig kan en fordringshaver med virksomhet av en viss størrelse tilby svært forskjelligartede varer og tjenester. Virksomheten kan være spredt geografisk og etter tjenestekategori. Fordringshaver kan videre administrativt og operativt ha organisert virksomheten slik at kundebehandling i vid forstand, fakturering og regnskapsmessig oppfølging er tillagt lokale avdelinger av virksomheten. Som eksempel kan nevnes foretak som tilbyr sand og steinmasser, containerutleie, transporttjenester og renovasjonstjenester fra forskjellige drift/utsalgssteder, eller et foretak som tilbyr alt fra elektroinstallasjon, rørleggertjenester, annet monteringsarbeid og entreprise fra ulike enheter under samme foretaksnummer. Et annet eksempel kan være kommuner som vil være hovedenheten, mens kravene gjelder barnehage, aktivitetsskole, skole-PC mv. oppstått hos kommunens virksomheter.

I daglig drift følges slike forhold gjerne operativt og administrativt opp av den enkelte avdeling eller underenhet. Inkassoforetaket må i slike tilfelle følge opp skyldners henvendelser og eventuelle innsigelser til den avdeling eller underenhet det gjelder, for saklig avklaring.

Sammenslåing av krav som sorterer under respektive avdelinger/underenheter, vil kunne komplisere inkassoforetakets løpende oppfølging i en inkassosak overfor fordringshaveren betydelig. Tilsvarende utfordringer vil gjelde inkassoforetakets remittering av delbetalinger og befriende oppgjør fra skyldner. Det kan også komplisere forholdet til skyldner at logistikk forbundet med å behandle et sentralisert oppgjør for fordringshavers side kan trekke ut i tid.

Sammenslåing av krav forutsetter sikker identifisering av skyldneren allerede ved mottak av inkassooppdrag. Det er bare fra oppdragsgivere innenfor bank/finansnæringen at inkassoforetaket regelmessig mottar skyldners fødselsnummer med innfordringsoppdraget. Dette gir grunnlag for rask og sikker identifisering. Datakvalitet, dvs. korrekt og fullstendig angivelse av skyldners navn, adresse og kontaktopplysninger for øvrig, kan ellers variere og vanskeliggjøre identifisering. Forholdet kompliseres ytterligere ved plikt til sammenslåing på tvers av fordringshavers forskjellige enheter. Det er f.eks. ikke opplagt at et nettselskap opererer med en og samme fakturaadresse på skyldner for fakturering av nettleie til hhv. skyldners bolig og fritidseiendom innenfor samme nettområde. Tilsvarende gjelder for en fordringshavers forskjelligartede ytelser som meget vel kan ha ulike leverings- og faktureringsadresser til skyldner. Det kan således være krevende umiddelbart å identifisere at kravene gjelder samme skyldner.

Ved å begrense plikt til sammenslåing til krav som springer ut av samme retts- eller avtaleforhold, kan det forventes at kontaktopplysninger om skyldner gjennomgående er konsistente, og at samme identifiseringsproblematikk ikke gjør seg gjeldende.

Slik mindretallet ser det, bør det ikke gjelde plikt til sammenslåing av krav som springer ut av forskjellige avtaleforhold, eller forskjellig rettsgrunnlag. Med en slik begrensing vil forskjelligartede krav kunne inndrives og behandles hver for seg på en ryddig og oversiktlig måte for alle involverte parter. Andre repeterende og likeartede krav som grunner seg på samme avtale eller rettsforhold kompliserer ikke innfordring, kommunikasjon og oppgjør vesentlig og skal slås sammen, slik også flertallet går inn for. Som eksempel på krav som etter bestemmelsen fortsatt skal slås sammen, kan nevnes løpende abonnementskrav (mobil, TV, bredbånd, avis, treningssenter), husleie, suksessive legebesøk, forsikring, bompenger, kommunale krav basert på forskrift, lovhjemlet gebyr for manglende bilforsikring og veiavgift, termininkasso for boliglån, forbrukslån, kredittkort og bilfinansiering.

Mindretallet vil derfor fremme et modifisert lov- og forskriftsforslag hvor pliktig sammenslåing avgrenses til krav som springer ut av samme retts- eller avtaleforhold og som i større grad hensyntar praktiske forhold på inkassoforetakets, fordringshavers og skyldneres side.

Slik mindretallet ser det, vil en slik hovedregel medvirke til at krav med samme avtale eller rettsgrunnlag suksessivt slås sammen inntil forholdet kommer til opphør, og at det således er et endelig krav mellom partene som eventuelt blir gjort til gjenstand for rettslig inndrivelse.»

Mindretallet foreslår at plikt til sammenslåing av krav, og særlig unntak fra plikten, inntas i forskrift:

«Allerede er sammenslåing av krav etter gjeldende rundskriv utfordrende. I tillegg til tolkningstvil og vurdering av skyldners betalingsevne – som foreliggende lovforslag for en del avhjelper – knytter det seg utfordringer til rask og sikker identifisering av skyldner. Etter mindretallets syn er det svært ambisiøst å regulere plikt til sammenslåing av krav – og da særlig unntak fra denne plikten direkte i loven. Slik mindretallet ser det, vil det være en bedre løsning, som gir en noe lempeligere adgang til justering dersom forholdene skulle tilsi det, å regulere i alle fall unntakene fra sammenslåingsplikt i forskrift. Mindretallets forslag er basert på en slik oppdeling.»

Mindretallet foreslår dessuten at kravene kan inndrives hver for seg i den utstrekningen de gjelder utlån fra foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, og hovedstolene har ulik rente. Forslaget er omtalt slik:

«Dette unntaket innebærer en endring fra gjeldende rett, i og med at det framgår av Finanstilsynets rundskriv 1/2018 Retningslinjer for sammenslåing og varsling av krav at krav skal slås sammen selv om det er forskjellig rentesats på hovedstolene. Bakgrunnen for forslaget er at det er vanskelig systemteknisk å beregne renter riktig når krav med ulike hovedstoler er slått sammen. Selv om forslaget innebærer en endring sammenlignet med rundskrivet, vil imidlertid krav med ulik rente ofte inndrives separat uansett etter Flocks og Riksheims forslag om at plikten til sammenslåing bare skal gjelde ved krav som springer ut av samme avtale eller rettsforhold. Kravene vil vanligvis kunne inndrives separat også etter flertallets forslag siden de ofte vil ha ulik prosess for rettslig inndriving og banker gjerne er organisert slik at lånene vil være gitt fra ulike foretak, slik at fordringshaveren ikke er den samme.»

Når det gjelder saksgangen, foreslår arbeidsgruppen at inkassoforetaket skal sende inkassovarsel for hvert krav. Dette forslaget er begrunnet i at skyldneren bør gis muligheten til å betale eller komme med innsigelser mot kravene før de slås sammen. Når fristen i inkassovarselet er utløpt, skal inndrivingen av kravene slås sammen, og det skal sendes en felles oppdatert betalingsoppfordring. Lovforslaget angir visse opplysninger som skal gis i den oppdaterte betalingsoppfordringen. Arbeidsgruppen foreslår også at skyldneren skal varsles ved oppdaterte betalingsoppfordringer dersom krav som tidligere er slått sammen, senere inndrives hver for seg, og krav til opplysninger som skal gis i disse betalingsoppfordringene. I arbeidsgruppens forskriftsforslag er det gitt regler om gebyr ved sammenslåing av krav.

Arbeidsgruppen foreslår en utvidelse av virkeområdet for reglene, ved at reglene om sammenslåing av krav også skal gjelde for oppkjøpsinkassoforetak. Forslaget er begrunnet i at oppkjøpsinkassoforetak ellers kunne kjøpt opp mange forfalte krav fra samme fordringshaver og tatt gebyr for betalingsoppfordringer for hvert av kravene.

14.3 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser har uttalt seg om arbeidsgruppens forslag om inndriving av krav med samme skyldner og fordringshaver. De aller fleste høringsinstansene fremhever fordelene som samlet inndriving innebærer overfor skyldnerne, ved at inndrivingen blir mer oversiktlig, samtidig som skyldnerne sparer kostnader. Flere høringsinstanser bemerker at forslaget reduserer behovet for individuelle vurderinger, og enkelte bemerker at forslaget vil kunne føre til færre begjæringer om tvangsfullbyrdelse. Videre bemerker flere at det ligger inntjeningsmuligheter for inkassoforetakene i å inndrive kravene hver for seg, og at dette kan være en årsak til brudd på de gjeldende reglene. Samtidig har høringsinstansene Oslo politidistrikt, Færder kommune, Felleskjøpet Agri SA, Gjeldsoffer-Alliansen og Hovedorganisasjonen Virke innvendinger til hvordan reglene i arbeidsgruppens lov- og forskriftsforslag vil fungere, blant annet ved at de kan føre til mange skyldnerhenvendelser på kort tid med krav om betaling av ulike beløp og til en langvarig saksgang med stadig nye betalingsfrister.

Finans Norge, Hovedorganisasjonen Virke og Næringslivets Hovedorganisasjon støtter forslaget fra mindretallet i arbeidsgruppen om at bare krav som springer ut av samme avtale eller rettsforhold, skal inndrives samlet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Fylkesmannen i Oslo og Viken (nå: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus), Øst politidistrikt, Jussbuss, Norges politilederlag i Parat og Parat NAV støtter flertallets forslag. Også Fair Group AS uttrykker støtte til flertallets forslag i brev 21. juni 2021 til Justis- og beredskapsdepartementet. Høringsinstansenes vurderinger av dette spørsmålet omhandler i hovedsak de samme argumentene som mindretallet og flertallet i arbeidsgruppen.

Den Norske Advokatforening, Fagforbundet, Gatejuristnettverket, Gjeldsoffer-Alliansen, Rettspolitisk forening og Økonomiske rådgivere i Follo støtter arbeidsgruppens forslag, uten å angi uttrykkelig om støtten gjelder flertallets eller mindretallets forslag, men flere av disse fremhever hensynet til skyldneren. Oslo politidistrikt mener arbeidsgruppens forslag ikke går langt nok, og Vest politidistrikt tiltrer disse innspillene. Færder kommune og Felleskjøpet Agri SA går mot arbeidsgruppens forslag, og Færder kommune går i den forbindelsen mot flertallets bemerkninger om behovet for å inndrive ulike kommunale krav samlet av hensyn til skyldneren.

Fair Group AS har i brev 21. juni 2021 til Justis- og beredskapsdepartementet tatt til orde for at forslaget foruten for fremmedinkasso og oppkjøpsinkasso også bør gjelde for ordinær egeninkasso, og Finans Norge har i et notat til departementet 18. januar 2023 tatt til orde for omfattende overgangsregler. Hovedorganisasjonen Virke har i brev 13. april 2023 til departementet tatt til orde for omfattende overgangsordninger og utdypet bekymringer for kompleksiteten i de foreslåtte reglene.

14.4 Departementets vurderinger

14.4.1 Innledning

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om å lovfeste regler om inkassoforetakenes inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver. Etter departementets syn er det utvilsomt viktig å videreføre plikten til å inndrive slike krav samlet. Inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver er vanlig, ikke minst der skyldnerne av ulike årsaker har betalingsvansker. Dersom kravene inndrives hver for seg, er det en risiko for at skyldneren får svært mange kravbrev og andre henvendelser, som det kan være vanskelig å forholde seg til. Som både arbeidsgruppen og flere høringsinstanser har pekt på, blir en samlet inndriving av kravene mer oversiktlig for skyldnerne sammenlignet med om hvert krav inndrives for seg. Samlet inndriving av kravene bør også føre til lavere kostnader for skyldnerne, men reglene om kostnadsdekning ved samlet inndriving av flere krav vil bli behandlet i forskrift til inkassoloven, ikke i proposisjonen her.

Etter hva departementet forstår, er det også i hovedsak enighet blant høringsinstansene om at inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver bør reguleres. Uenigheten gjelder hvilke krav som bør inndrives samlet, og saksgangen. Hensiktsmessige regler om plikten til å inndrive kravene samlet og om saksgangen er viktig både for inkassoforetakene, som skal anvende reglene, og for skyldnerne, som inndrivingen rettes mot. Forslaget i proposisjonen her innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende ulovfestede regler og en oppfølging av arbeidsgruppens forslag til lovregler. Departementet foreslår likevel en annen struktur og flere innholdsmessige endringer for å gjøre reglene mer praktisk anvendelige og bedre tilpasset ellers gjeldende regler.

Departementet foreslår i lovforslaget § 22 en hovedregel om at kravene skal inndrives samlet (uansett inndrivingstiltak), unntak fra denne hovedregelen og krav til varsling. Det har vært utfordrende å finne frem til regler som er tilstrekkelig klare, kan fungere godt i praksis, passer med øvrige regler og ivaretar viktige hensyn. Departementet har forsøkt å finne frem til hensiktsmessige lovregler, og så vil det være opp til inkassoforetak, systemleverandører og fordringshavere å finne ut av hvordan de ønsker å legge opp inndrivingen og holde skyldneren orientert (innenfor rammene av reglene), og hvordan kommunikasjonen mellom inkassoforetakene og fordringshaverne bør være.

Departementet vil understreke at de foreslåtte reglene bare gjelder inkassoforetakenes utenrettslige inndriving overfor skyldneren. Dette fremgår av lovforslaget § 22 første ledd. Denne begrensningen har betydning i flere sammenhenger: For det første vil man fortsatt ha å gjøre med ulike pengekrav, selv om inndrivingen av dem skjer samlet. De foreslåtte reglene har for eksempel ingen betydning for når de ulike kravene foreldes, og innsigelser kan håndteres for hvert enkelt pengekrav. For det andre gjelder de foreslåtte reglene ikke inkassoforetakets forhold til fordringshaveren, for eksempel når det gjelder kommunikasjon om kravene (selv om samlet inndriving nok kan ha faktiske konsekvenser her). For det tredje gjelder de foreslåtte reglene ikke ordinær egeninkasso, for eksempel kommunenes inndriving av egne pengekrav. For det fjerde gjelder ikke reglene direkte ved tvangsfullbyrdelse eller andre former for rettslig inndriving (se nærmere nedenfor). Departementet oppfatter at disse begrensningene er i tråd med gjeldende praksis og Finanstilsynets rundskriv 1/2018 «Retningslinjer for sammenslåing og varsling av krav», selv om det departementet omtaler som samlet inndriving overfor skyldneren, ofte har vært omtalt som «sammenslåing av krav».

14.4.2 Inndriving av krav som er på ulike stadier

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om at kravene som hovedregel skal inndrives samlet selv om de er på ulike stadier i inndrivingen. Etter gjeldende rett gjelder det i utgangspunktet ikke noen plikt til samlet inndriving hvis inkassoforetaket allerede har sendt betalingsoppfordring for et krav når det mottar et annet krav med den samme skyldneren og fordringshaveren til inkasso. Forslaget om at kravene som hovedregel skal inndrives samlet selv om de er på ulike stadier i inndrivingen, innebærer en betydelig utvidelse av plikten til å inndrive krav samlet, og det har ikke kommet innvendinger mot forslaget i høringen. I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet likevel i lovforslaget § 22 fjerde ledd at kravene først skal inndrives sammen med andre krav når betalingsfristen i inkassovarselet er utløpt.

Departementet foreslår dessuten i tredje ledd enkelte presiseringer fra utgangspunktet om at krav skal inndrives samlet selv om de er på ulike stadier, for at reglene skal gi god sammenheng med øvrige regler og være praktisk anvendelige. I visse situasjoner vil det være påkrevd (enten formelt eller reelt) å stanse inndrivingen, og hvis inndrivingen av enkelte krav stanses i slike tilfeller, bør ikke reglene om plikt til samlet inndriving være til hinder for at andre krav kan inndrives. Departementet foreslår nærmere bestemt å presisere at hvis inndrivingen av enkelte krav er stanset fordi kravet er begjært inndrevet rettslig, fordi skyldneren har fremsatt en innsigelse eller andre forhold gir grunn til tvil om kravets rettmessighet, fordi det er inngått en avtale med skyldneren om berostillelse eller betalingsutsettelse, eller fordi skyldneren har krevd nemndsbehandling, er ikke hovedregelen om plikt til å inndrive krav samlet til hinder for at inndrivingen av andre krav med den samme skyldneren og fordringshaveren kan fortsette. Departementet følger her opp arbeidsgruppens forslag om at kravene kan inndrives hver for seg i den utstrekningen de er omtvistet, men departementet har, som det fremgår, lagt til flere grunner. Unntaksregelen gjelder bare så lenge inndrivingen er stanset.

14.4.3 Forslag fra mindretallet i arbeidsgruppen om at reglene bare skal gjelde for krav som springer ut av samme avtale eller rettsforhold

Departementet går ikke videre med forslaget fra arbeidsgruppens mindretall om å innføre en begrensning om at bare krav som springer ut av samme avtale eller rettsforhold, skal inndrives samlet. Som arbeidsgruppens flertall beskriver, ville en regel om at bare krav som springer ut av samme avtale eller rettsforhold, skal inndrives samlet, innebære en betydelig innskrenkning i plikten til å inndrive kravene samlet. Hensynet til skyldnerne tilser at unntakene fra plikten til samlet inndriving ikke bør være mer omfattende enn nødvendig.

Departementet er dessuten enig med arbeidsgruppens flertall i at det vil kunne være uklart om det foreligger én avtale eller flere avtaler, eller om kravene springer ut av det samme rettsforholdet eller ulike rettsforhold, og at denne uklarheten innebærer en betydelig ulempe med mindretallets forslag. Når reglene skal anvendes på et svært stort antall saker, som kan være av meget ulik karakter, fremstår «samme avtale eller rettsforhold» som et lite egnet avgrensningskriterium. Høyesteretts vurdering i dommen i HR-2019-1662-A punkt 46 til 53 av hva som ligger i vilkåret om at hovedkravet og motkravet «springer ut av samme rettsforhold» for utvidet motregningsadgang ved såkalte konnekse krav, kan illustrere at ordet «rettsforhold» er uklart. Høyesterett oppsummerer det slik i punkt 53:

«Oppsummert viser dette at tilknytningen mellom kravene står sentralt når det skal vurderes om disse ‘springer ut av samme rettsforhold’. Ved samme avtale eller ved løpende forretningsforhold vil fordringene normalt anses som konnekse. I andre forhold vil stiftelsesgrunnlag, formål, rettigheter og plikter, samt forholdet ellers mellom partene, kunne tilsi at det foreligger en slik tilknytning mellom kravene at de må anses å springe ut av samme rettsforhold. Det synes ikke å være holdepunkter for at tilknytningskravet hviler på en forutsetning om at de utløsende faktiske forhold eller vilkår må være like, selv om slike forhold kan være relevante.»

Departementet slutter seg også til flertallets syn på at i hvilken grad det er variasjon i hvilke varer og tjenester fordringshaveren yter, og geografiske avstander hos fordringshaveren, synes å være umulige avgrensningskriterier. En annen sak er at man ved svært ulike typer varer eller tjenester og store geografiske avstander gjerne vil ha å gjøre med et konsern med ulike foretak, og som flertallet har påpekt, skal ikke krav fra ulike foretak i det samme konsernet inndrives samlet.

Arbeidsgruppens mindretall og enkelte høringsinstanser har trukket frem utfordringer med kommunikasjon med fordringshaveren og remittering av betalinger i begrunnelsen for forslaget om at bare krav som springer ut av samme avtale eller rettsforhold, skal inndrives samlet. Som det fremgår foran, vil imidlertid reglene gjelde inndrivingen overfor skyldnerne. Etter departementets syn må det kunne forventes at inkassoforetakene vil være i stand til å inndrive kravene samlet overfor skyldneren, selv om de skulle ha ulike grunnlag, gjelde ulike varer eller tjenester, stamme fra ulike avdelingskontorer hos fordringshaveren mv. Det gjelder heller ikke noen unntak for slike forhold i dag, og departementet er i utgangspunktet enig med flertallet i at inkassoforetakene bør ha systemer som kan håndtere disse sakene, og at mulige systemtekniske utfordringer ikke bør være avgjørende her.

Departementet ser heller ikke grunn til å innføre unntak for krav som gjelder utlån fra foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, hvor hovedstolene har ulik rente. Det gjelder ikke noen slik begrensning i dag, og inkassoforetakenes systemer må forutsettes å håndtere inndriving av krav med ulike rentesatser.

Heller ikke når det gjelder kommunale krav, ser departementet grunn til å gjøre unntak. Departementet viser igjen til fordelene samlet inndriving innebærer for skyldnerne. Men reglene vil uansett ikke gjelde når kommunene inndriver egne pengekrav, se punkt 14.4.8. Et foreslått unntak for krav fra ulike helse- og omsorgstjenester eller sosiale tjenester er behandlet i punkt 14.4.5.

14.4.4 Unntaksregler – plikt til å inndrive kravene hver for seg

En samlet arbeidsgruppe har foreslått at kravene skal inndrives hver for seg dersom skyldneren motsetter seg sammenslåing for å kunne betale ett eller flere av kravene fullt ut, på grunn av innsigelser mot ett eller flere av kravene eller av andre grunner.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det må være opp til skyldneren å motsette seg samlet inndriving når skyldneren selv har et behov for at kravene skal inndrives hver for seg – og at inkassoforetaket bør ha plikt til å følge anmodninger fra skyldneren om at kravene skal inndrives hver for seg. Departementet følger derfor opp forslaget om at kravene skal inndrives hver for seg hvis skyldneren har bedt om det, se lovforslaget § 22 andre ledd første punktum. Departementet foreslår likevel en forenklet utforming av unntaksregelen, ved at det ikke tas inn eksempler på mulige grunner til å be om at kravene inndrives hver for seg. En sak er at det etter departementets syn er uhensiktsmessig lovteknisk å innta disse eksemplene i loven, blant annet fordi skyldneren kan ha behov for at kravene inndrives hver for seg også i andre tilfeller, og fordi lovteksten fremstår som unødvendig tung. En annen sak er at departementet ikke vurderer eksemplene arbeidsgruppen har gitt, som helt treffende.

Når det gjelder det første eksemplet – å kunne betale et eller flere av kravene fullt ut – er departementet kjent med at det etter rundskriv 1/2018 punkt 4 er anledning til separat inndriving for krav hvor det «ikke vil være mulig å delbetale seg à jour for en bestemt ytelse når kravene er slått sammen». Etter alminnelige pengekravsrettslige prinsipper har likevel skyldneren rett til å instruere om at en frivillig betaling skal dekke et krav for en bestemt ytelse, se også finansavtaleloven § 2-9 tredje ledd. Inkassoforetaket kan verken avslå skyldnerens instruksjoner med begrunnelsen at remitteringen er teknisk vanskelig fordi flere krav inndrives samlet, eller forutsette at kravene inndrives for seg.

Når det gjelder det andre eksemplet – om innsigelser – er det egne regler som inkassoforetaket skal følge om innsigelsesbehandling, se punkt 16 og 17 og lovforslaget §§ 24 og 25. Slik departementet ser det, kan et eksempel i lovteksten om at skyldneren kan be om at krav inndrives hver for seg på grunn av innsigelser, gi inntrykk av en forskyvning av ansvaret for riktig innsigelsesbehandling fra inkassoforetaket til skyldneren. Departementet har imidlertid presisert i lovforslaget § 22 tredje ledd bokstav b at hvis inndrivingen er stanset fordi skyldneren har fremsatt en innsigelse mot kravet, eller andre forhold gir grunn til tvil om kravets rettmessighet, kan inkassoforetaket fortsette inndrivingen av andre krav.

Mindretallet i arbeidsgruppen og Hovedorganisasjonen Virke har bemerket at identifisering av om skyldneren er den samme eller ikke, kan være vanskelig hvis kravene springer ut av ulike avtaler eller rettsforhold og det er gitt avvikende opplysninger. Er det usikkert om kravene gjelder den samme skyldneren, vil det etter departementets syn være uforsvarlig å inndrive dem samlet, på grunn av risiko for at inndrivingen rettes mot feil person. Inndriving mot feil person vil både innebære utilbørlig press om at denne personen betaler, brudd på taushetsplikten overfor den rette skyldneren og manglende oppfølging av kravet overfor denne, noe som kan medføre at fordringshaveren får betalingen forsinket. Departementet foreslår derfor i lovforslaget § 22 andre ledd første punktum å presisere i loven at kravene skal inndrives hver for seg hvis det ikke er praktisk mulig å avklare om kravene gjelder den samme skyldneren.

14.4.5 Unntaksregler – mulighet til å inndrive krav hver for seg

Arbeidsgruppen har foreslått at kravene kan inndrives hver for seg i den utstrekningen en rettslig inndriving av kravene vil være ulik, kravene er omtvistet, eller det går klart frem at noen krav er rettet mot skyldneren som forbruker, mens andre krav er rettet mot skyldneren som næringsdrivende.

Arbeidsgruppens foreslåtte unntak for krav der en rettslig inndriving vil være ulik, foreslås fulgt opp, men med noe endret ordlyd, nærmere bestemt at kravene har ulike tvangsgrunnlag, slik at senere tvangsfullbyrdelse av kravene blir forskjellig (lovforslaget § 22 andre ledd andre punktum bokstav a). Etter hva departementet forstår, er det et reelt behov for et unntak for krav med ulike tvangsgrunnlag, slik at senere tvangsfullbyrdelse av kravene blir forskjellig. Et lignende unntak har vært gjeldende i praksis i mange år og synes å være ukontroversielt. Om kravene har ulike typer tvangsgrunnlag, bør være nokså enkelt å konstatere, fordi det regelmessig henger sammen med kravstypen, for eksempel ved at felleskostnader i borettslag er sikret med legalpant, og at boliglån er sikret med avtalt pant i boligen.

Departementet antar at den foreslåtte ordlyden først og fremst innebærer en presisering og tydeliggjøring, i og med at forskjellig tvangsfullbyrdelse synes å være i kjernen av arbeidsgruppens foreslåtte unntak og det gjeldende unntaket. Slik departementet ser det, er det uklart hva arbeidsgruppens foreslåtte unntak «en rettslig inndriving av kravene vil være ulik» og det tilsvarende unntaket «[n]år kravene har ulike gjelds- eller tvangsgrunnlag, og inndrivelsesprosessen blir forskjellig» i rundskriv 1/2018 omfatter, ut over tvangsfullbyrdelse. I merknaden til arbeidsgruppens lovforslag er det angitt at unntaket vil gjelde generelt der rettslig inndriving vil ha ulik prosess, og ikke bare der prosessen for tvangsfullbyrdelse er ulik, så arbeidsgruppens foreslåtte unntak er neppe begrenset til å gjelde krav hvor senere tvangsfullbyrdelse blir forskjellig. Men alle eksemplene i arbeidsgruppens merknad og det eneste eksemplet i Finanstilsynets rundskriv gjelder ulike typer tvangsgrunnlag. Departementet er heller ikke kjent med noe praktisk behov for at unntaket skal omfatte noe annet enn tvangsfullbyrdelse. Departementet viser i denne forbindelsen til at det paragrafen direkte regulerer, er den utenrettslige inndrivingen, og at reglene må utformes med tanke på dette.

Når det gjelder omtvistede krav, foreslår departementet som nevnt over å presisere at når inndrivingen av enkelte krav er stanset fordi skyldneren har fremsatt en innsigelse eller andre forhold gir grunn til tvil om kravets rettmessighet, er ikke hovedregelen om samlet inndriving til hinder for at inndrivingen av andre krav kan fortsette (lovforslaget § 22 tredje ledd bokstav b). Departementet ser ikke behov for andre unntaksregler for omtvistede krav enn dette.

Den foreslåtte unntaksregelen for tilfeller der det går klart frem at noen krav er rettet mot skyldneren som forbruker, mens andre er rettet mot skyldneren som næringsdrivende, er fulgt opp i lovforslaget med noen mindre endringer sammenlignet med arbeidsgruppens forslag. Departementet slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens begrunnelse for denne regelen. For ordens skyld kan det være grunn til å bemerke at sondringen i kredittopplysningsloven § 10 om adgangen til registrering av betalingsanmerkning på ulike tidspunkter ikke gjelder om skyldneren er forbruker eller næringsdrivende, men om skyldneren er en fysisk eller juridisk person. Departementet kan også legge til at det er enkelte særregler for forbrukere i inkassoloven/lovforslaget her og i forsinkelsesrenteloven. Det gjelder blant annet lovforslaget § 4 om fravikelighet, og at fordringshaveren ikke kan kreve standardkompensasjon etter forsinkelsesrenteloven § 3 a overfor forbrukere, jf. lovens § 4 bokstav d.

I lovforslaget § 22 andre ledd andre punktum bokstav c foreslår departementet at krav fra ulike helse- og omsorgstjenester eller sosiale tjenester kan inndrives hver for seg. Departementet viser til at krav fra helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester vil være av sensitiv karakter. Inkassoforetakene må uansett ha gode rutiner for å hindre at sensitive opplysninger kommer på avveie, men departementet forstår det slik at muligheter til å inndrive krav fra ulike helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester hver for seg vil gjøre dette arbeidet enklere og reduserer risikoen for feil.

14.4.6 Saksgang – krav til varsling

Når det gjelder saksgangen, har arbeidsgruppen i sitt lovforslag blant annet foreslått at inkassoforetaket skal sende skyldneren inkassovarsel når det mottar et inkassokrav med den samme skyldneren og fordringshaveren som et krav som inkassoforetaket allerede har til inndriving. Betaler ikke skyldneren innen betalingsfristen i inkassovarselet, skal inkassoforetaket slå kravene sammen og sende en felles, oppdatert betalingsoppfordring. Flere høringsinstanser har innvendinger til hvordan reglene om saksgang i arbeidsgruppens lov- og forskriftsforslag vil fungere, blant annet ved at de kan føre til mange skyldnerhenvendelser på kort tid med krav om betaling av ulike beløp, og stadig nye betalingsfrister. Slik departementet ser det, gir arbeidsgruppens lovforslag en god saksgang i mange tilfeller, for eksempel i løpende avtaleforhold hvor kravene forfaller månedlig og det ikke er grunn til å stanse inndrivingen på grunn av innsigelser, betalingsutsettelser eller annet. For at reglene også skal fungerer godt i saker der inkassoforetaket mottar flere krav til inkasso samtidig eller kort tid etter hverandre, og der inndrivingen stanses av ulike grunner, foreslår departementet enkelte endringer i reglene, som omtales nedenfor. (Arbeidsgruppens forskriftsforslag behandles ikke her.)

Det følger av hovedregelen om samlet inndriving etter lovforslaget § 22 første ledd at inndrivingstiltakene inkassoforetakene foretar, skal gjelde alle kravene som inndrives samlet. Med andre ord skal betalingspåminnelser (uansett form) omfatte alle kravene, og inkassoforetaket kan ikke sende kravbrev eller SMS-er, eller ringe om bare ett eller noen av dem. Departementet foreslår i lovforslaget § 22 fjerde ledd andre punktum at plikten til å inndrive krav sammen med andre krav inntrer når betalingsfristen i inkassovarselet er utløpt.

Som angitt nedenfor foreslår departementet begrensede krav til varsling av skyldnerne, men det er inkassoforetakets kjerneoppgave å arbeide for å inndrive kravet (bortsett fra hvis skyldneren er i en særlig vanskelig situasjon), og plikt til å holde skyldneren orientert vil høre under dette og under god inkassoskikk (se også rundskriv 1/2018 punkt 6). Etter lovforslaget § 16 andre ledd skal dessuten inkassoforetaket på forespørsel gi skyldneren informasjon om blant annet nedbetalinger på kravet og gjenstående beløp som skal betales.

Når det gjelder krav til varsling av skyldnerne, foreslår departementet i lovforslaget § 22 fjerde ledd første punktum at inkassoforetaket skal sende inkassovarsel for hvert krav. Dette forslaget oppfattes å være i tråd med arbeidsgruppens lovforslag og med gjeldende praksis. Departementet antar at det er klargjørende for skyldneren å motta ett inkassovarsel for hvert krav, og er enig med arbeidsgruppen i at skyldneren bør gis mulighet til å betale eller komme med innsigelser mot kravene før de inndrives samlet.

Departementet foreslår i lovforslaget § 22 fjerde ledd tredje punktum at inkassoforetaket skal sende en felles betalingsoppfordring når betalingsfristene i alle utsendte inkassovarsler i saken er utløpt. Forslaget om at det skal sendes en felles betalingsoppfordring for kravene som inndrives samlet, er i samsvar både med hovedregelen om samlet inndriving etter første ledd, med gjeldende praksis etter hovedregelen om samlet inndriving og med arbeidsgruppens forslag. Presiseringen sammenlignet med arbeidsgruppens forslag er at inkassoforetaket ikke behøver å sende betalingsoppfordringer hver gang fristen i et inkassovarsel utløper, men kan vente til fristene i inkassovarslene for alle krav er utløpt, og så sende én felles betalingsoppfordring for dem. Som flere høringsinstanser har vært inne på, er dette relevant for de sakene der det samtidig eller kort tid etter hverandre kommer til nye krav (men uavhengig av om kravene springer ut av samme avtale eller rettsforhold, eller ikke). Selv om betalingsoppfordringen er et viktig varsel for skyldnerne, bør ikke inkassoforetakene pålegges å sende skyldneren flere ulike varsler for (til dels) de samme kravene i løpet av kort tid, med ulike frister, beløp og beskrivelser av hva kravet gjelder. Departementet vil understreke at inkassoforetaket vil ha anledning til å iverksette inkassotiltak når fristen i inkassovarselet er utløpt (og generelt sett plikter å arbeide for å inndrive kravene), og forslaget her innebærer derfor at betalingsoppfordringen ikke nødvendigvis blir det første steget i inkassoprosessen, slik den forutsetningsvis er ved inndriving av enkeltstående krav, se den gjeldende inkassoloven § 10 og lovforslaget § 21.

Departementet foreslår ikke å angi særskilte krav til innholdet i betalingsoppfordringen, slik arbeidsgruppen foreslår i sitt lovforslag. Slik departementet ser det, kan forslaget om at det skal gå klart frem «at kravene er slått sammen, at det er denne betalingsoppfordringen som nå gjelder, og at skyldneren skal se bort fra tidligere kravbrev som gjelder den samme fordringshaveren», gi inntrykk av at betalingsoppfordringen er en mer forpliktende erklæring om kravene og inndrivingen fremover enn det er grunnlag for. Departementet viser her til at hvilke krav og hvilket beløp som inndrivingen gjelder, vil kunne endre seg under inndrivingen, uten at det etter forslaget her er nødvendig å sende en ny betalingsoppfordring. Det kan for eksempel gjelde når betalingsfristen i inkassovarselet for nye krav oversittes (i saker hvor det stadig kommer til nye krav), når skyldneren får betalingsutsettelser, fremsetter innsigelser eller ber om at enkelte krav behandles for seg, eller når tvister blir avgjort rettslig. Departementet foreslår i stedet at de alminnelige kravene til innhold i betalingsoppfordringer etter lovforslaget § 21 skal gjelde. Det innebærer at betalingsoppfordringen skal gi opplysninger om kravene som er riktige på tidspunktet for utsendelsen, men at inkassoforetaket ikke behøver å sende nye betalingsoppfordringer ved endringer. Det er imidlertid viktig at inkassoforetakene gir skyldneren god informasjon om kravene og legger til rette for betaling, men dette følger av alminnelige regler om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere, se punkt 10 og 11 og lovforslaget §§ 14 til 16.

Departementet foreslår heller ikke egne regler om varsling når krav som er inndrevet samlet, senere blir inndrevet hver for seg, slik arbeidsgruppen foreslår i sitt lovforslag § 18 fjerde ledd. Som beskrevet over vil hvilke krav og hvilket beløp som inndrives samlet, kunne endre seg av ulike grunner. Når inndrivingen av enkelte krav stanses, vil det dessuten ofte skyldes forhold på skyldnerens side. Stans i inndrivingen vil i tillegg ofte være midlertidig.

Betalingsoppfordringen kan vise et skyldig beløp som blir feil etter senere endringer, og det medfører risiko for at skyldneren betaler for mye eller for lite. Dersom skyldneren betaler et for høyt beløp, vil det bero på alminnelige regler om tilbakeføring og motregning, se lovforslaget § 26 fjerde og femte ledd og punkt 18, om det overskytende beløpet skal gå til dekning av andre krav fra den samme fordringshaveren, eller om beløpet skal tilbakeføres til skyldneren. Det er likevel tvilsomt om plikt til å sende flere betalingsoppfordringer vil avhjelpe problemet med at skyldneren betaler feil beløp. Der det stadig kommer til nye krav, vil antakelig et større antall betalingsoppfordringer kunne være forvirrende.

Departementet foreslår ikke å videreføre det gjeldende unntaket fra plikten til varsling der det er avtalt betaling i terminer (rundskriv 1/2018 punkt 6). Departementet er ikke kjent med at det er behov for denne unntaksregelen, og en videreføring antas derfor å gjøre reglene unødvendig kompliserte. Generelt sett er varsling også viktig for å gi skyldneren mulighet til å betale og eventuelt komme med innsigelser. Arbeidsgruppen har ikke vurdert om unntaksregelen bør videreføres eller ikke, og ingen høringsinstanser har tatt til orde for at det er behov for den.

Departementet foreslår ikke andre regler om saksgangen enn hovedregelen om samlet inndriving fra betalingsfristen i inkassovarselet er utløpt, unntaksregelen om at når inndrivingen av enkelte krav stanses av angitte grunner, kan inndrivingen av andre krav fortsette, og reglene om krav til varsling. Departementet har forsøkt å utforme reglene slik at de åpner for at inkassoforetakene kan inndrive kravene på en hensiktsmessig måte. Hvordan saksgangen faktisk blir, vil trolig bero på selve sakene, kunnskap om skyldnerne, fordringshavernes ønsker og inkassoforetakenes hensiktsmessighetsvurderinger. Til det siste vil antakelig blant annet kostnadsreglene (som hører hjemme i forskrift), god inkassoskikk, policy og saksbehandlingssystemene spille inn. Departementet ser at kostnadsreglene er svært viktige i denne forbindelsen, og i arbeidet med dem vil det være naturlig å se hen til både arbeidsgruppens forslag, høringsuttalelsene og de nye lovreglene.

14.4.7 Forskriftshjemmel

Mindretallet i arbeidsgruppen har tatt til orde for at inndriving av krav med samme skyldner og fordringshaver bør reguleres i forskrift. Etter mindretallets syn er det «svært ambisiøst» å regulere plikt til sammenslåing av krav – og da særlig unntak fra denne plikten – i loven. Mindretallet viser til at det ville gi en lempeligere adgang til justering å regulere i alle fall unntakene fra plikten i forskrift.

Slik departementet ser det, tilsier sammenhengen med andre regler om saksgangen (særlig inkassovarsel og betalingsoppfordring), og det at reglene har stor betydning og brukes mye, at de i utgangspunktet bør fremgå av loven. Lovparagrafen er derfor forsøkt utformet slik at den uttømmende angir hvilke krav som skal inndrives samlet, og særregler om varsling. Utformingen av reglene har likevel vært krevende, og departementet er kjent med at samlet inndriving av krav potensielt kan være teknisk og praktisk vanskelig for inkassoforetakene (selv om man har forsøkt å finne løsninger for dette). Departementet foreslår derfor en hjemmel til å kunne gi nærmere regler i forskrift dersom det skulle være behov for det, og at det i en slik forskrift kan gjøres unntak fra reglene i paragrafen. Slik departementet ser det, tilsier fordelene som samlet inndriving innebærer for skyldnerne, at det bør foreligge tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen om samlet inndriving. Departementet antar at det særlig er alvorlige tekniske og praktiske vanskeligheter som kan gi grunn til å bruke forskriftshjemmelen, eventuelt at det skulle vise seg å være tilfeller der hensynet til skyldneren tilsier unntak eller presiseringer fra lovens regler.

14.4.8 Reglenes anvendelse for egeninkasso

Når det gjelder reglenes virkeområde, følger departementet opp arbeidsgruppens forslag om at reglene skal gjelde for inkassoforetak, det vil si både fremmedinkassoforetak og oppkjøpsinkassoforetak. Det innebærer en utvidelse av virkeområdet sammenlignet med gjeldende regler, som bare gjelder for fremmedinkassoforetak. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse for at reglene også bør gjelde for oppkjøpsinkassoforetak.

Departementet følger derimot ikke opp forslaget fra Fair Group AS om at reglene også bør gjelde for ordinær egeninkasso (det vil si fordringshavere som inndriver egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall). Generelt sett er departementet enig med arbeidsgruppen i at inkassolovens regler for ordinær egeninkasso bør være enkle. Mange fordringshavere driver en begrenset virksomhet i helt andre bransjer, og det er lite hensiktsmessig hvis det skulle bli så krevende å følge reglene at de i praksis må sette bort inndrivingen til et fremmedinkassoforetak eller kjøpe egen programvare til inndrivingen. En annen sak er at de foreslåtte reglene om samlet inndriving av krav er tilpasset inkassoforetakenes inndriving og i praksis først gjelder etter at fristen i inkassovarselet er utløpt. Fordringshavere inndriver gjerne egne pengekrav på et tidlig stadium, og i lovforslaget § 20 er det foreslått at de ikke skal kunne sende inkassovarsler selv, se også punkt 12.5.5. Det er derfor vanskelig å se behovet for at de skal måtte inndrive krav med samme skyldner samlet. Departementet går ellers ut fra at denne begrensningen i reglenes virkeområde ikke er til hinder for at namsmyndighetene kan anvende reglene analogisk overfor fordringshavere ved vurderingen av om saken og kostnadene har vært nødvendige, etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1.