21 Fremmedinkassoforetakenes økonomiske uavhengighet

21.1 Gjeldende rett

I merknaden til § 8 om god inkassoskikk i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) side 109–110 kommenterte departementet flere av Inkassolovutvalgets vurderinger i NOU 1983: 8 punkt 7.2 om inkassatorens økonomiske involvering. Gjeldende ulovfestede regler om fremmedinkassoforetakenes økonomiske involvering bygger i stor grad på disse uttalelsene. Forarbeidsuttalelsene gjelder både økonomisk involvering generelt, oppkjøp av skyldnerens eiendeler, lån til skyldneren og oppkjøp av krav:

«Generelt om en inkassators økonomiske involvering uttaler utvalget:

‘Det tillitsforhold som bør bestå mellom en inkassator og hans oppdragsgiver vil lett komme i fare dersom inkassator selv er økonomisk engasjert i en sak som has til behandling. Man viser i denne forbindelse til Den Norske Advokatforenings regler for god advokatskikk § 12 første ledd:

‘En advokat bør ikke påta seg oppdrag hvor hans personlige økonomiske interesser kan komme i konflikt med klientens interesser eller ha innflytelse på hans frie og uavhengige stilling som advokat.’

Utvalget antar at denne regelen bør ha gyldighet for all inkassovirksomhet, uansett hvilket standpunkt som tas til hvem som skal få drive slik virksomhet. Dette innebærer for det første at inkassator ikke bør påta seg oppdrag dersom han allerede er økonomisk engasjert på en måte som nevnt. Dernest innebærer det at inkassator under sakens gang ikke bør stille seg i en slik posisjon. […]’

Departementet er enig med det syn som er gjort gjeldende her.

Spesielt om en inkassators adgang til oppkjøp av en skyldners eiendeler, uttaler utvalget:

‘Uansett er utvalget av den oppfatning at inkassator ikke i egen interesse under en eventuell tvangsauksjon bør la seg tilslå løsøre eller fast eiendom. Det vises i denne forbindelse til en uttalelse av Den Norske Advokatforening avgitt i 1913 (gjengitt i Norsk Advokatblad nr 4/1978 s 122). Det ble den gang ‘uttalt at dersom rekvirentens representant lar seg tilslå de auksjonerte gjenstander for en lav pris, plikter han å stille tingen eller dens virkelige verdi til disposisjon for mandanten. Det ble misbilliget at advokaten hadde villet beholde for seg selv hva han i eget navn hadde kjøpt til underpris.’’

Departementet slutter seg til Inkassolovutvalgets syn også på dette punktet. En reservasjon bør riktignok gjøres for de tilfellene inkassatorens inntreden skjer i full forståelse med alle berørte. For øvrig bør det påligge en inkassator å også forhindre at ansatte hos inkassatoren gjør private oppkjøp.

Om lån fra inkassatoren til skyldneren uttaler Inkassolovutvalget:

‘Utvalget antar videre at det vil være i strid med god inkassoskikk om inkassator yter skyldneren et lån slik at han blir i stand til å dekke fordringen. Også i dette tilfellet stiller inkassator seg i en posisjon som kan stride mot fordringshaverens interesser. Dessuten er det stor fare for at slik långivning kan influere på hvilken måte inkassator utfører sitt oppdrag. På samme måte vil det være i strid med god inkassoskikk at inkassator formidler lån til skyldneren til dekning av kravet, hvis inkassator på noen måte har økonomisk interesse i at så skjer.’

Departementet har samme oppfatning.

Om oppkjøp av fordringer fra fordringshaveren uttaler utvalget:

‘Videre antar utvalget det strider mot god inkassoskikk hvis inkassator kjøper kravet av fordringshaveren. Også hensynet til skyldneren taler for at de her nevnte situasjoner ikke forekommer. Utvalget ser det som prinsipielt uheldig at inkassatorer engasjerer seg økonomisk i saker de mottar til inkasso.’

Departementet vil føye til at betenkeligheter i forhold til generalklausulen om plikt til ‘god inkassoskikk’, først og fremst gjør seg gjeldende hvor det er snakk om oppkjøp av fordringer inkassatoren først forgjeves har forsøkt å innkassere. Spørsmålet om usikre fordringer kan kjøpes opp i andre sammenhenger vil i utgangspunktet måtte vurderes etter andre regler enn generalklausulen i inkassoloven. For øvrig slutter departementet seg til Inkassolovutvalgets syn.»

Når det gjelder låneformidling, opplyser arbeidsgruppen i rapportens punkt 8.2.7 at det etter tilsynspraksis ikke er tillatt å inngå avtale om «kick back», og at det ikke er anledning til å formidle lån dersom skyldneren har andre inkassosaker:

«Finanstilsynet har derfor lagt til grunn at inkassoforetak ikke kan inngå avtale med finansieringsforetak hvor inkassoforetaket får kick-back ved formidling av lån til skyldneren. Videre er det lagt til grunn i tilsynspraksis at det ikke er anledning til å formidle lån til dekning av ett eller flere krav dersom skyldneren har andre inkassosaker – selv om disse er til inndriving i andre inkassoforetak. En slik ordning vil kunne medføre forfordeling blant fordringshaverne og legge opp til rutiner hos inkassoforetak som strider med god inkassoskikk både overfor skyldneren og fordringshaveren.»

Som det fremgår av sitatet over, mente departementet ved utarbeidelsen av inkassoloven at betenkeligheter i forbindelse med oppkjøp av krav først og fremst gjorde seg gjeldende for oppkjøp av krav som inkassatoren først forgjeves hadde forsøkt å innkassere. I forbindelse med innføring av krav til bevilling for oppkjøpsinkasso uttalte Banklovkommisjonen i NOU 1999: 31 punkt 4.3 at det var «åpenbart» at erverv av krav med sikte på inndriving kan gi uheldige utslag, og at flere av betenkelighetene som knyttet seg til inkassatorens oppkjøp av krav som forgjeves er forsøkt inndrevet, også knytter seg til oppkjøp av forfalte krav som inkassatoren ikke har forsøkt å inndrive:

«Inkassolovutvalget pekte på at egeninteressen kan bli sterk ved inndriving av egne fordringer og kan lede til hensynsløs inndriving overfor skyldneren. Det er således åpenbart at erverv av fordringer med sikte på inndriving kan gi uheldige utslag. Både Inkassoutvalget og Justisdepartementet ga under lovarbeidet til inkassoloven uttrykk for at det både av hensyn til kreditor og skyldner ville stride mot god inkassoskikk hvis inkassatoren kjøpte krav som inkassatoren først forgjeves hadde forsøkt inndrevet på vegne av kreditor. Når det gjelder hensynet til kreditor som oppdragsgiver må dette fortsatt løses innen rammen av god inkassoskikk, dvs. at det er i strid med inkassoloven § 8 å erverve krav inkassatoren først har forsøkt inndrevet på vegne av kreditor. Kommisjonen mener at flere av de samme betenkeligheter som knytter seg til inkassatorens oppkjøp av fordringer etter at inkassatoren først forgjeves har forsøkt å inndrive fordringene, også knytter seg til oppkjøp av forfalte fordringer selv om inkassatoren ikke først har søkt å drive disse inn.»

I Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) foreslo departementet innføring av et tosporet bevillingssystem, slik at det samme foretaket ikke kunne få bevilling til å drive både fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet. I punkt 4.1.3 begrunnet departementet dette i god inkassoskikk:

«En aktør som tillates å drive oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer, bør ikke nødvendigvis drive alminnelig inkasso – og motsatt. En kombinasjon av fremmedinkasso og oppkjøp og inndriving av fordringer kan etter departementets syn være i strid med kravet om god inkassoskikk i inkassoloven § 8.»

Departementet viste i den forbindelsen til Inkassolovutvalgets uttalelser om oppkjøp av krav og uttalte nå generelt at inkassoforetak ikke burde kunne kjøpe opp fordringer som det senere inndrev:

«Departementet fastholder det syn som ble gjort gjeldende ved utarbeidelsen av inkassoloven og mener derfor at et inkassobyrå ikke bør kunne kjøpe opp fordringer som det senere inndriver.»

I de eldre forarbeidsuttalelsene vises det til personer som har bevilling til å drive fremmedinkassovirksomhet, i stedet for foretak. Det skyldes at krav om foretaksbevilling ble innført senere. Departementet legger til grunn at normene som følger av forarbeidsuttalelsene nå, må anses å gjelde for foretak. Som det fremgår av sitatene ovenfor, kom også krav om bevilling for å drive oppkjøpsinkasso senere. Foretak som driver oppkjøpsinkasso, er per definisjon økonomisk involvert ved at de eier kravene, og departementet antar derfor at uttalelsene om økonomisk involvering er mindre relevante for dem.

I Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) punkt 5.2 vurderte departementet et forslag fra Banklovkommisjonen om å fastsette i inkassoloven at det skulle være i strid med god inkassoskikk «å avtale at inkassatoren skal ha rett til en provisjon eller del av det som blir inndrevet av et pengekrav, dersom dette gir inkassatoren rett på mer enn 25 prosent av inndrevet beløp». I begrunnelsen for forslaget viste kommisjonen til praksis med provisjonsbasert vederlag kombinert med «no cure no pay»:

«En vanlig vederlagsform, særlig ved inndriving av fordringer som har vært misligholdt i lang tid, er provisjonsvederlag beregnet etter hvor mye foretaket klarer å inndrive fra skyldnerne. Provisjonsvederlag er som regel kombinert med ‘no cure no pay’ vilkår slik at oppdragsgiveren bare skal betale hvis inndrivingstiltakene fører til at skyldnerne helt eller delvis betaler oppdragsgiverens tilgodehavende. Til gjengjeld vil provisjonssatsen da kunne bli satt meget høyt.»

Kommisjonen viste til at inkassoforetaket i slike tilfeller får en markert egeninteresse i inndrivingen, og at dette kunne føre til fare for bruk av inkassometoder som utsetter skyldnerne for urimelig påtrykk i strid med god inkassoskikk.

Departementet var enig med kommisjonen i at en «særlig høy fortjeneste» ved inndriving av enkeltfordringen kunne gi inkassatoren en «betydelig forsterket» egeninteresse i inndrivingen, og at en markert egeninteresse i inndrivingen kan komme i strid med god inkassoskikk, og delte langt på vei intensjonene bak forslaget. Departementet gikk likevel ikke videre med forslaget, ut fra følgende betenkeligheter:

«For det første er det vanskelig å fastsette et bestemt beløp for hva som bør være grensen for provisjonsvederlaget som et inkassobyrå kan beregne. 25 % av det inndrevne beløp kan f.eks. være vanskelig å kombinere med inkassoforskriftens bestemmelser. Inkassosalæret vil kunne overstige det som inkassator har krav på innenfor 25 % av det inndrevne beløp etter utkastet § 8 a. I så fall må inkassator kunne få dekket inkassosalæret uavhengig av eventuelt avtalt godtgjørelse som er høyere.

For det annet vil det kunne bli vanskelig å få inkassoforetak til å ta på seg tunge inndrivingsoppgaver, f.eks. forhold som krever inkassoovervåking over lang tid, fordi dette er mer kostnadskrevende enn et alminnelig inkassooppdrag. Virkningen av å innføre fortjenestebegrensning vil kunne bli at inkassoovervåking ikke er mulig. På denne måten reduseres muligheten til å forfølge et krav over lang tid. En skyldner som på et tidspunkt befinner seg i betalingsproblemer, men som senere kommer over vanskelighetene, kan bli fri fra sine kreditorer fordi ingen har hatt ressurser til å overvåke utviklingen i skyldnerens økonomi. Dette vil innebære en tilfeldig fordel som igjen kan være med på å svekke den alminnelige betalingsmoral.

For det tredje legger departementet til grunn at en generell bestemmelse om god inkassoskikk vil være mer fleksibel enn utkastet til § 8 a. Inkassoloven § 8 om god inkassoskikk innebærer at inkassovirksomhet vurderes konkret fra sak til sak. Det betyr at fortjeneste for et inkassobyrå i et tilfelle kan være urimelig fordi inkassobyrået har fått for sterk egeninteresse i kravet, mens i et annet tilfelle kan fortjenesten inkassobyrået beregner, være rimelig ut fra det arbeid som er lagt ned.»

21.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste regler om fremmedinkassoforetaks økonomiske uavhengighet, gjennom et generelt forbud mot økonomisk involvering i inkassokravene og regler om at fremmedinkassoforetak ikke skal yte eller formidle lån til skyldnere eller skyldneres nærstående eller kjøpe krav av fordringshavere. Arbeidsgruppen viser i rapportens punkt 8.2.7 til at forbudet mot økonomisk involvering langt på vei vil kodifisere gjeldende ulovfestet rett og bidra til å gjøre regelverket mer tilgjengelig.

Når det gjelder låneformidling, foreslår imidlertid arbeidsgruppen et mer vidtrekkende forbud enn det som følger av gjeldende rett. Som det fremgår av punkt 21.1, gjelder det gjeldende forbudet hvis inkassoforetaket på noen måte har økonomisk interesse i formidlingen, eller hvis skyldneren har flere inkassosaker og det bare formidles lån til dekning av noen av dem. Slik arbeidsgruppen ser det, taler flere grunner for at forbudet mot låneformidling bør gjelde uten disse forbeholdene:

«Uavhengig av om inkassoforetaket har økonomisk interesse i formidlingen og om skyldneren har flere inkassosaker, kan det stilles spørsmål ved inkassoforetakets uavhengighet overfor fordringshaverne dersom inkassoforetaket formidler lån. Videre er det vanskelig å se at inkassoforetaket vil ha noen grunn til å formidle lån hvis det ikke har noen slags økonomisk interesse i låneformidlingen. Inkassoforetaket vil heller ikke nødvendigvis ha kjennskap til inkassosaker som er til inndriving i andre inkassoforetak, og det vil derfor være vanskelig å sikre at lånet dekker alle skyldnerens inkassosaker. Selv om det ikke er noe til hinder for at skyldneren finansierer nedbetaling av gjeld med lån, framstår det også som lite heldig om inkassoforetaket skal formidle forbrukslån til skyldnere med betalingsproblemer. Låneformidling krever dessuten agentavtale, jf. finansforetaksloven § 2-18 og finansavtaleloven § 86, samt Finanstilsynets rundskriv 6/2019 Rundskriv om finansagenter.»

21.3 Høringsinstansenes syn

Arbeidsgruppens forslag får støtte av Forbrukerrådet.

Når det gjelder øvrige høringsinstanser, viser departementet til omtalen av høringsinstansenes generelle merknader til arbeidsgruppens forslag om god inkassoskikk i punkt 10.3. Departementet viser her til at forslaget om inkassoforetakets økonomiske uavhengighet er en presisering av normen om god inkassoskikk innenfor sitt område, og at forslaget omtales i punktet om god inkassoskikk i arbeidsgruppens rapport.

21.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å gi regler om fremmedinkassoforetaks økonomiske uavhengighet i lovforslaget § 32.

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag til regler for fremmedinkassoforetaks økonomiske uavhengighet, det vil si hovedregelen om at fremmedinkassoforetak ikke skal være økonomisk involvert i krav det har til inndriving, og presiseringene når det gjelder forbud mot å yte eller formidle lån til skyldnere og skyldneres nærstående og å kjøpe krav av fordringshavere. Det vises til arbeidsgruppens begrunnelse for disse forslagene.

Departementet er kjent med at enkelte inkassoforetak markedsfører forbrukslån. Departementet foreslår et forbud også mot dette. Slik virksomhet innebærer at inkassoforetaket, i hvert fall tilsynelatende, oppfordrer skyldnere til å løse betalingsproblemene sine ved å ta opp lån med høye renter. Et forbrukslån vil kunne løse skyldnerens betalingsvansker på kort sikt, men vil gjerne forverre dem på lengre sikt. Hvis inkassoforetaket markedsfører lån, kan dette dessuten gi inntrykk av et samarbeid mellom inkassoforetaket og tilbyderen av lånet, slik at det kan reises spørsmål om inkassoforetakets økonomiske uavhengighet. Departementet er ikke kjent med om, og i tilfelle hvordan, tilbyderne av forbrukslån yter vederlag for inkassoforetakenes markedsføring, men etter departementets syn er det uansett gode grunner til å forby denne typen virksomhet.

Etter gjeldende rett kan inkassoforetakets kjøp av skyldnerens eiendeler på nærmere vilkår være i strid med normen om god inkassoskikk. Ved utarbeidelsen av inkassoloven sluttet departementet seg til Inkassolovutvalgets uttalelser om at kjøp på tvangsauksjon av skyldneres eiendeler som hovedregel ville være i strid med god inkassoskikk, se nærmere punkt 21.1. Departementet foreslår at det i den nye loven lovfestes et forbud mot kjøp av eiendeler fra skyldneren og skyldnerens nærstående, og det foreslås at bestemmelsen omfatter alle slags kjøp, også ved frivillig salg. Også kjøp ved frivillig salg vil etter departementets syn kunne være i strid med normen om god inkassoskikk. Eksempelvis vil det være illojalt overfor fordringshaveren hvis inkassoforetaket inngår en avtale med skyldneren om at kravet ikke skal dekkes fullt ut, samtidig som inkassoforetaket får kjøpe en eiendel av skyldneren til en lav pris. Det vil også være i strid med god inkassoskikk overfor skyldneren hvis han eller hun opplever et press om å selge eiendeler til lav pris.

Departementet er ikke kjent med at det forekommer at inkassoforetak kjøper skyldneres eiendeler på denne måten, men det synes likevel naturlig at en bestemmelse om inkassoforetakenes økonomiske uavhengighet også omfatter en regulering av dette spørsmålet.

I forarbeidene til den gjeldende loven ble det tatt en reservasjon for tilfeller der «inkassatorens inntreden [skjedde] i full forståelse med alle berørte». Departementet foreslår et unntak for kjøp på alminnelige vilkår som ikke har noen sammenheng med inkassosaken. Som eksempel kan nevnes at dersom en leverandør av materiell til inkassoforetakets drift har misligholdt et krav og kravet er til inndriving hos inkassoforetaket, må inkassoforetaket fortsatt kunne handle med denne leverandøren. Innkjøpene og inkassosaken må imidlertid holdes fra hverandre, og innkjøpene må foretas på samme vilkår som ellers.

Departementet antar at det etter omstendighetene vil kunne være i strid med god inkassoskikk også om en ansatt i et inkassoforetak gir lån til, formidler lån til eller kjøper en eiendel av en skyldner hvis krav er til inndriving hos inkassoforetaket. Dette vil særlig kunne være tilfellet dersom denne formen for økonomisk involvering fra den ansattes side går ut over skyldneren, den aktuelle fordringshaveren eller andre fordringshavere. Slike disposisjoner kan imidlertid tenkes å være i strid med god inkassoskikk også uten at det kan påvises at noen er påført skade eller et økonomisk tap som følge av disposisjonen. Departementet legger for eksempel til grunn at den ansattes kjøp av skyldnerens eiendeler ved tvangssalg vil kunne være i strid med god inkassoskikk selv om det ikke kan påvises at verken skyldneren eller noen fordringshaver taper på kjøpet.

Etter omstendighetene vil en ansatts økonomiske involvering overfor en skyldner også kunne medføre at inkassoforetaket må anses økonomisk involvert.

Departementet ser det likevel som lite hensiktsmessig å gi tilsvarende regler for ansattes økonomiske involvering som det som foreslås for foretakene. En slik regulering ville etter departementets syn gå lenger enn det som fremstår som rimelig. Man kan for eksempel se for seg at inkassoforetaket inndriver krav overfor en skyldner som er barn av en ansatt i inkassoforetaket. Det vil være uheldig om en forelder på grunn av ansettelsesforholdet i et slikt tilfelle skal være forhindret fra å tilby barnet et lån som kan avhjelpe de økonomiske problemene. Tilsvarende ville et forbud mot ansattes økonomiske involvering med skyldnere kunne skape store vanskeligheter hvis en ansatt skulle ha en ektefelle eller samboer med betalingsvansker. Et generelt forbud mot ansattes økonomiske involvering vil dessuten kunne være betenkelig i et personvernperspektiv i og med at dette ville kreve at de ansatte måtte avklare om hver enkelt person de skulle legge ut penger for eller gjøre et godt kjøp av, var skyldner i en inkassosak hos inkassoforetaket. Departementet antar det er mer hensiktsmessig at ansattes økonomiske involvering eventuelt reguleres nærmere i etiske regler i foretakene.

Forslaget til regler om forbud mot økonomisk involvering medfører ikke begrensninger i adgangen til å avtale provisjonsbasert vederlag. Dette er i tråd med gjeldende rett og arbeidsgruppens forslag. I merknaden til lovforslaget § 32 er det sitert fra arbeidsgruppens merknader om hva som skal regnes som økonomisk involvering i strid med bestemmelsen, og ikke.