34 Merknader til de enkelte paragrafene

Til § 1

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag til formålsparagraf og viser til arbeidsgruppens merknad til paragrafen:

«Det er ingen formålsbestemmelse i den gjeldende inkassoloven.

En formålsparagraf angir for allmenheten hva loven regulerer, og hvorfor. Samtidig gir den veiledning ved tolkningen av loven og ved skjønnsutøvelse. Eksempelvis benyttes formålsparagrafen i eiendomsmeglingsloven § 1 om at loven skal legge til rette for en sikker, ordnet og effektiv omsetning av fast eiendom ved bruk av mellommann, ofte ved tolkningen av skjønnsmessige bestemmelser og som et grunnleggende prinsipp ved vurderinger i tilbakekallssaker. Arbeidsgruppen antar at den foreslåtte formålsbestemmelsen særlig kan benyttes ved tolkningen av kravet til god inkassoskikk.

I forslaget til formålsbestemmelse er det angitt at inndrivingen skal være forsvarlig og effektiv av hensyn til skyldnere, fordringshavere, inkassobransjen og kredittmarkedet. Etter arbeidsgruppens syn er det særlig viktig at inkassobransjens rolle i et godt fungerende kredittmarked synliggjøres i formålsbestemmelsen. Kredittmarkedet inngår ikke i loven ellers, i og med at loven stiller krav til inkassoforetakene og regulerer hvordan inndrivingen av den enkelte saken skal foregå.

Arbeidsgruppen antar at tilrettelegging for forsvarlig og effektiv inndriving oppsummerer formålene med inkassoloven på en god måte. Effektiv inndriving vil i første omgang tilgodese fordringshaverne og kredittmarkedet generelt. Det er særlig viktig for skyldneren at inndrivingen er forsvarlig. Formålet om en forsvarlig inndriving gjelder imidlertid i stor grad også fordringshaverne. Det kan være direkte, f.eks. når det gjelder klientmiddelbehandlingen, eller mer indirekte i form av at fordringshaveren kan miste tillit og omdømme dersom inndrivingen av kravene er uforsvarlig. Også for den generelle tilliten til inkassobransjen er det avgjørende at inndrivingen er forsvarlig.»

Til § 2

Paragrafen regulerer lovens virkeområde. Første og tredje ledd viderefører inkassoloven § 1 første ledd.

I andre ledd foreslås det presisert hvilke deler av loven det er som gjelder for all inndriving av forfalte pengekrav, uansett hvem som står for inndrivingen, og hvilke deler det er som bare gjelder for inkassoforetak. Bestemmelsen vil gjøre det enklere for de som inndriver forfalte pengekrav uten å være inkassoforetak, å sette seg inn i hvilke bestemmelser det er som gjelder for dem. I lovparagrafene som i utgangspunktet gjelder for alle som inndriver forfalte pengekrav, er det enkelte regler som bare gjelder for inkassoforetak, og i første punktum har departementet derfor tatt inn reservasjonen «hvis ikke noe annet er angitt».

Lovens virkeområde er nærmere behandlet i punkt 3.

Til § 3

Departementet foreslår i § 3 første punktum at loven skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen, se omtale i punkt 5. I andre punktum foreslås det en forskriftshjemmel, slik at Kongen kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forholdene.

Til § 4

Paragrafen regulerer lovens fravikelighet. Forslaget om hvilke regler som skal være fravikelige, viderefører i hovedsak den gjeldende inkassoloven § 3. Departementet foreslår likevel at kostnadsreglene skal være ufravikelige. Etter inkassoloven § 3 kan § 17 første ledd og § 19 (det vil blant annet si reglene om gebyr for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring) fravikes ved avtale mellom fordringshaveren og skyldneren, men ikke til skade for en skyldner som har pådratt seg forpliktelsen i egenskap av forbruker, men ellers er kostnadsreglene ufravikelige.

Når det gjelder nye lovforslag, følger departementet opp arbeidsgruppens forslag om at reglene om inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (lovforslaget § 22) skal kunne fravikes ved avtale mellom fordringshaveren og skyldneren, men ikke til skade for en skyldner som har pådratt seg forpliktelsen i egenskap av forbruker. Departementet viser til at reglene for en stor del gjelder varsling av skyldnere, og tilsvarende regler om fravikelighet gjelder allerede for varslingsreglene.

Etter inkassoloven § 3 kan § 11 om plikter før rettslig inndriving fravikes ved avtale mellom fordringshaveren og skyldneren, men ikke til skade for en skyldner som har pådratt seg forpliktelsen i egenskap av forbruker. Departementet foreslår ikke å videreføre inkassoloven § 11 i lovforslaget, se punkt 12.5.3.

Etter inkassoloven § 3 kan §§ 14 og 15 om inkassatorens disposisjonsrett og opplysningsplikt fravikes ved avtale mellom fordringshaveren og inkassatoren. I lovforslaget foreslår departementet ikke å videreføre § 14 og § 15 første punktum. § 15 andre punktum foreslås videreført i lovforslaget § 26 sjette ledd, som en ufravikelig regel. Disse forslagene er nærmere omtalt i punkt 20.7.

Til § 5

Paragrafen definerer ord og uttrykk som er viktige for å forstå loven.

Bokstav a og b definerer henholdsvis «egeninkasso» og «fremmedinkasso». Et siktemål med definisjonene er å klargjøre forholdet til oppkjøpsinkassovirksomhet og fremmedinkassovirksomhet, som er definert i henholdsvis bokstav c og d. Skillet mellom egeninkasso og fremmedinkasso, og skillet mellom inkasso som utføres av inkassoforetak og andre, går igjen i mange av paragrafene i loven, og departementet ser det som pedagogisk viktig å introdusere skillene tidlig i loven. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det forenkler lovteksten å bruke ordene gjennom loven og å definere dem innledningsvis, i stedet for å gi en forklaring hver gang de brukes, slik det til dels er gjort i den gjeldende loven.

I bokstav a defineres «egeninkasso». Det omfatter både oppkjøpsinkassovirksomhet, som er definert i bokstav c, og såkalt ordinær egeninkasso, det vil si fordringshaverens inndriving av egne forfalte pengekrav som enten ikke er kjøpt opp, eller som er kjøpt opp før forfall.

I bokstav b defineres «fremmedinkasso». Det omfatter både fremmedinkassovirksomhet, som er definert i bokstav d, og inndriving av forfalte pengekrav på vegne av andre som verken skjer ervervsmessig eller stadig.

For å gjennomføre direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 3 nr. 9 bokstav b og d foreslår departementet en utvidelse av begrepet fremmedinkasso, slik at det foruten inndriving i tradisjonell forstand også omfatter reforhandling med skyldnere om vilkår og betingelser i avtalen som ligger til grunn for kravet (på nærmere vilkår), og informasjon til skyldnere om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger for forfalte krav på vegne av fordringshaveren. Departementet foreslår å angi at dette regnes som inndriving, slik at det skal være omfattet når loven senere bruker ord som «inndriving», «inndrive» mv. Utvidelsen medfører at inkassolovens regler, blant annet krav om bevilling og god inkassoskikk, vil gjelde for slike aktiviteter som utøves på vegne av andre.

Departementet ser ikke grunn til å presisere i definisjonen at behandlingen av innsigelser og klager skal regnes som inndriving (selv om klagebehandling inngår i direktivets definisjon av kredittjenesteaktiviteter, jf. artikkel 3 nr. 9 bokstav c). Departementet viser til at lovforslaget § 25 har regler om behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen, og at dette vil inngå i inkassovirksomheten selv om det ikke er omfattet av definisjonen her.

Når det gjelder reforhandling, gjelder det etter direktivets artikkel 3 nr. 9 bokstav b unntak hvis kredittjenestevirksomheten er en kredittformidler som definert i direktiv 2008/48/EF artikkel 3 bokstav f eller direktiv 2014/17/EU artikkel 4 nr. 5. Departementet foreslår her å vise til låneformidlingsforetak etter låneformidlingsloven. Låneformidlingsforetak etter låneformidlingsloven formidler lån til forbrukere, og dette er i samsvar med definisjonene av kredittformidler i direktiv 2008/48/EF artikkel 3 bokstav f og direktiv 2014/17/EU artikkel 4 nr. 5. Det vil si at unntaksregelen ikke gjelder ved reforhandlinger som foretas av en som formidler lån til næringsdrivende mv. Derimot vil inkassolovens regler med krav til bevilling mv. gjelde på vanlig måte.

I bokstav c defineres «oppkjøpsinkassovirksomhet». Departementet foreslår å bruke ordet «oppkjøpsinkasso» i stedet for «oppkjøps- og egeninkasso», som arbeidsgruppen har foreslått, se punkt 6.7. Definisjonen viderefører innholdsmessig definisjonen i inkassoloven § 2 første ledd andre punktum («oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse»). I inkassoloven § 5 tredje ledd er oppkjøpsinkassovirksomhet omtalt som «stadig og ervervsmessig å drive oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning», men etter det departementet forstår, er ikke loven forstått slik at det må være stadig og ervervsmessig virksomhet for at kravet til bevilling skal komme til anvendelse. Departementet går også ut fra at oppkjøp og inndriving av forfalte krav normalt vil være ervervsmessig. I samsvar med arbeidsgruppens forslag og den gjeldende definisjonen i inkassoloven § 2 første ledd andre punktum foreslås det derfor ikke noe krav om «stadig og ervervsmessig» virksomhet. Ordlyden bør likevel ikke praktiseres altfor strengt, slik at den er til hinder for at for eksempel familier finner praktiske løsninger for sine mellomværender. Hvis for eksempel en bror skylder en søster penger og faren betaler datteren det aktuelle beløpet når hun har behov for det, er det lite hensiktsmessig å kreve at faren skal ha inkassobevilling for oppkjøpsinkassovirksomhet for å be om å få pengene tilbake fra sønnen. Departementet antar at dette ikke vil by på vanskeligheter i praksis.

For å gjennomføre direktivet foreslår departementet dessuten at reforhandling med skyldnere om vilkår og betingelser i avtalen som ligger til grunn for kravet, og informasjon til skyldnere om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger for forfalte krav som oppkjøpsinkassoforetak forestår, skal regnes som inndriving. Forslaget innebærer at krav til god inkassoskikk mv. vil gjelde når oppkjøpsinkassoforetak utfører disse oppgavene, men at det ikke vil gjelde noe krav til bevilling for fordringshavere som selv utfører dem.

I bokstav d er «fremmedinkassovirksomhet» definert som «ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav på vegne av andre». Denne definisjonen viderefører den første delen av definisjonen av inkassovirksomhet i inkassoloven § 2 første ledd første punktum og er også i samsvar med arbeidsgruppens forslag. Departementet antar at det er i samsvar med gjeldende rett at definisjonen gjelder ervervsmessig eller stadig inndriving, selv om fremmedinkasso flere steder i den gjeldende loven omtales som ervervsmessig og stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre.

I bokstav e defineres «inkassovirksomhet». Dette omfatter oppkjøpsinkassovirksomhet og fremmedinkassovirksomhet.

Etter definisjonene er det forfallstidspunktet som utgjør et tidsmessig skille for om det foreligger inkasso eller ikke. Det vil blant annet si at purringer og inkassovarsler regnes som inkasso. Departementet antar at dette innebærer en videreføring av den gjeldende inkassolovens og inkassoforskriftens terminologi og system, jf. at for eksempel krav til bevilling, god inkassoskikk og klientmiddelbehandling vil gjelde på vanlig måte. Reelt sett kan likevel purringer og inkassovarsler i noen sammenhenger ses på som førinkasso, i og med at inkassoforetak i utgangspunktet ikke kan iverksette inkassotiltak før betalingsfristen i et inkassovarsel er gått ut, se lovforslaget § 20 og nærmere omtale i punkt 12.2.1.

I bokstav f foreslår departementet å definere ordet «inkassoforetak». Dette ordet erstatter ordet «inkassator», som er definert i den gjeldende inkassoloven § 2 andre ledd. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse for forslaget til endring:

«Arbeidsgruppen foreslår at ‘inkassator’ endres til ‘inkassoforetak’. Fram til inkassoloven ble endret ved lov 16. mars 2001 nr. 8 om endringer i inkassoloven, omfattet ‘inkassator’ både fysiske personer og foretak som drev inkassovirksomhet. Etter lovendringen omfatter begrepet bare foretak med inkassobevilling. Arbeidsgruppen går ut fra at det i en ny lov er hensiktsmessig å bruke ordet ‘inkassoforetak’, siden det synes å være et lettere tilgjengelig begrep enn ‘inkassator’.»

Selve definisjonen er lik som definisjonen av «inkassator» i den gjeldende loven. Betegnelsen «inkassoforetak» omfatter som nevnt foretak med inkassobevilling, og advokater og foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, skal ikke regnes som «inkassoforetak».

I bokstav g foreslår departementet å definere «betydelig eierandel», siden dette er et uttrykk som går igjen i flere paragrafer i loven og i direktiv (EU) 2021/2167. (Relevant for inkasso er artikkel 5 nr. 1 bokstav d og artikkel 7 nr. 2 bokstav c og e.) Definisjonen viderefører gjeldende rett. Den er innholdsmessig lik definisjonen i eiendomsmeglingsloven § 2-8 første ledd andre til fjerde punktum, som gjelder tilsvarende etter den gjeldende inkassoloven § 5 femte ledd andre punktum. I direktivet vises det til definisjonen i forordning (EU) nr. 575/2013 artikkel 4 nr. 1 nr. 36.

I bokstav h foreslår departementet å definere «forbruker» som «fysisk skyldner i et avtaleforhold, som ikke hovedsakelig har inngått avtalen som ledd i næringsvirksomhet». Forbruker er definert i direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 3 nr. 12 som «en fysisk person, der i forbindelse med kreditaftaler, som er omfattet af dette direktiv, ikke handler som led i sin erhvervsmæssige virksomhed». Definisjonen her innebærer at det vil være ett forbrukerbegrep alle stedene i loven hvor dette uttrykket brukes. Ut fra forarbeidene til den gjeldende inkassoloven kan det synes som om ordet «forbruker» i prinsippet har noe ulikt innhold i ulike deler av loven.

Etter ordlyden er det ikke noe vilkår at fordringshaveren er næringsdrivende. Etter hva departementet forstår, er dette i samsvar med gjeldende rett, se merknaden til inkassoloven § 3 i Ot.prp. nr. 2 (1987–1988). Dette er også gjeldende rett etter forsinkelsesrenteloven. I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) punkt 3.4.4.2.4 uttalte departementet at det ikke bør skje endringer i det at forsinkelsesrentelovens forbrukerbegrep ikke stiller krav om at fordringshaveren skal være næringsdrivende. (I den sistnevnte proposisjonens punkt 3.4.4.2.8 er det ellers lagt til grunn at forbrukerbegrepet i inkassoloven må tolkes i samsvar med det som gjelder for det underliggende skyldnerforholdet.) Departementet antar at det har gode grunner for seg at skyldneren regnes som forbruker selv om fordringshaveren ikke er næringsdrivende, og viser til at forbrukerbeskyttelsen i inkassosaker kan være minst like viktig der fordringshaveren er en privatperson, som der fordringshaveren er næringsdrivende.

I bokstav i foreslår departementet å definere «direktiv (EU) 2021/2167». Formålet med definisjonen er å presisere at det er direktivet slik det er inntatt i EØS-avtalen, som det vises til når loven viser til direktivet. Årsaken til at det foreløpig er satt inn klammeparenteser i definisjonen, er at direktivet ennå ikke er inntatt i EØS-avtalen.

Til § 6

Paragrafen gjelder krav om inkassobevilling for å drive inkassovirksomhet. Det er redegjort nærmere for reglene om bevilling i punkt 6.

Første ledd, andre ledd første punktum, tredje ledd og femte ledd viderefører gjeldende rett.

Kravet om inkassobevilling fra Finanstilsynet for å drive inkassovirksomhet i første ledd viderefører deler av inkassoloven § 4 første ledd og § 30 andre ledd.

Hva som regnes som «inkassovirksomhet», er definert i § 5 bokstav e. Det følger av definisjonen at oppkjøpsinkassovirksomhet og fremmedinkassovirksomhet regnes som inkassovirksomhet. Definisjonen avgrenser kravet til bevilling på flere måter. Arbeidsgruppen uttaler om dette:

«For det første følger det av definisjonen at inndriving av egne pengekrav som ikke er kjøpt opp, men har oppstått hos fordringshaveren selv (ordinær egeninkasso), ikke regnes som inkassovirksomhet, og slik inndriving krever da heller ikke inkassobevilling. For det andre følger det av definisjonen av inkassovirksomhet at inndriving av pengekrav for andre ikke krever bevilling når inndrivingen verken er ervervsmessig eller stadig. For det tredje følger det av definisjonen at inndriving av uforfalte pengekrav ikke krever bevilling etter denne loven. Inndriving av uforfalte pengekrav kan imidlertid kreve konsesjon som betalingsforetak, jf. finansforetaksloven § 2-3.»

Det følger av første ledd, jf. § 5 bokstav b og d, at ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav på vegne av andre krever bevilling som fremmedinkassoforetak. Justisdepartementets lovavdeling har i tolkningsuttalelse 23. januar 1992 vurdert nærmere grensetilfeller for når regnskapsførerkontorer kan bistå sine regnskapsklienter ved inndriving av krav. Her er det lagt til grunn at regnskapsførerkontorer kan sende purringer og inkassovarsler til skyldnere i eget navn, forutsatt at regnskapsbyrået har regnskapsføring for fordringshaveren, og at skyldneren oppfordres til å betale direkte til fordringshaveren og ikke til regnskapsbyrået. Så lenge regnskapsbyrået ikke opptrer utad og heller ikke mottar betalinger, kan regnskapsbyrået også utforme betalingsoppfordringer og andre former for henvendelser til skyldnerne utenfor rettslig inndriving i tilfeller der kravet ikke er omtvistet. I begge tilfellene vil regnskapskontorenes bistand inngå som ledd i egeninkasso. Departementet legger til grunn at prinsippene i tolkningsuttalelsen gjelder tilsvarende for foretak som bistår med fakturaadministrasjon. Forslaget til regler om krav til inkassobevilling tar ikke sikte på å gripe inn i adgangen regnskapsførere og foretak som bistår med fakturaadministrasjon, har til å bistå med inndriving av forfalte pengekrav, ifølge tolkningsuttalelsen og gjeldende praksis. En annen sak er at andre deler av lovforslaget vil ha konsekvenser for inndrivingen, for eksempel forslaget i § 20 om at bare inkassoforetak kan sende inkassovarsler.

Andre ledd gjelder ulike avgrensninger i bevillingen. Etter første punktum skal bevillingen avgrenses til å gjelde enten fremmedinkassovirksomhet eller oppkjøpsinkassovirksomhet, og det samme foretaket kan ikke ha begge typene bevillinger. Denne regelen viderefører inkassoloven § 4 andre ledd første punktum.

I andre punktum foreslås det at bevilling til inkassoforetak skal avgrenses slik at den ikke gir foretaket rett til å inndrive krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167, hvis foretaket ikke har Norge som hjemstat. Det vil si at foretak fra andre EØS-stater som ønsker å inndrive krav som er omfattet av direktivet, må søke om bevilling i sin hjemstat. Det er forutsatt i direktivets artikkel 4 nr. 1 at foretakene skal få tillatelse i hjemstaten, og i artikkel 5 nr. 1 bokstav a er det et vilkår for bevilling at søkerens vedtektsmessige hjemsted eller eventuelt hovedkontoret (hvis søkeren etter nasjonal rett ikke har noe vedtektsmessig hjemsted) ligger i staten hvor søkeren søker om tillatelse. Reglene om grensekryssende inndriving etter direktivet i artikkel 13 og 14 forutsetter også at inkassobevillingen gis i hjemstaten. I tredje punktum vises det til § 47 syvende ledd, slik at definisjonen av ordet «hjemstat» og hva som skal regnes som «krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167», fastsettes i forskrift.

I fjerde punktum foreslås det å presisere at Finanstilsynet kan angi at en inkassobevilling ikke gir rett til å behandle klientmidler. Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 6 nr. 1, forutsatt at bestemmelsen er slik å forstå at statene må åpne for bevilling som ikke omfatter rett til å behandle klientmidler, se punkt 6.5.

Tredje ledd gir foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, adgang til å kjøpe opp og inndrive forfalte pengekrav uten inkassobevilling. Bestemmelsen viderefører inkassoloven § 4 fjerde ledd.

I fjerde ledd foreslås det at advokater i enkelttilfeller kan inndrive forfalte pengekrav på vegne av andre, dersom de har ytet eller yter rettslig bistand til fordringshaveren i tilknytning til det samme kravet. Som det fremgår av punkt 9.5, foreslår departementet ikke å videreføre inkassoloven § 4 tredje ledd, som gir advokater adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet i medhold av advokatbevillingen. Men dersom en advokat har bistått i en sak som er avgjort ved forlik, dom eller lignende, bør advokaten kunne purre dersom motparten ikke betaler innen forfall. Også når privatpersoner henvender seg til advokater for å få veiledning om hva de skal gjøre i et vanskelig naboforhold eller familieforhold mv., vil advokaten på vegne av klienten kunne sende krav om betaling til den andre parten. Tilsvarende gjelder for bedrifter mv. som får rettslig bistand.

Det følger av ordlyden at advokatenes adgang til å inndrive forfalte pengekrav på vegne av andre er begrenset til å gjelde enkelttilfeller. Det vil derfor ikke være anledning til å inndrive porteføljer av krav.

Departementet foreslår at advokater skal ha stilt sikkerhet etter advokatloven § 5 for å inndrive forfalte pengekrav på vegne av andre. Advokatloven § 5 gjelder ikke for gjesteadvokaters advokatvirksomhet i Norge, se advokatforskriften § 68. Henvisningen til advokatloven § 5 skal ikke forstås slik at gjesteadvokater skal ha stilt sikkerhet etter denne bestemmelsen.

Både for foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, og for advokater gjelder de paragrafene i loven som gjelder for alle som inndriver forfalte pengekrav, se lovforslaget § 2 andre ledd første punktum. Paragrafene som bare gjelder for inkassoforetak, gjelder ikke.

Femte ledd om adgang til å drive inkassovirksomhet midlertidig etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 2 viderefører inkassoloven § 4 femte ledd. Inkassoloven § 4 femte ledd gjelder likevel bare for fremmedinkasso, mens departementet foreslår at reglene skal gjelde inkassovirksomhet generelt. Forslaget om utvidet virkeområde skyldes forslaget om å innføre kvalifikasjonskrav ved oppkjøpsinkassovirksomhet.

Yrkeskvalifikasjonsloven gjelder ikke på Svalbard og Jan Mayen, og departementet legger til grunn at midlertidig utøvelse av inkassovirksomhet etter bestemmelsen ikke kan skje på Svalbard og Jan Mayen.

Inkassoloven § 7 gir Kongen hjemmel til å fastsette at krav om bevilling også skal gjelde for fordringshavere som stadig driver inn egne pengekrav av en angitt type. Kongen skal samtidig bestemme hvilke av lovens øvrige bestemmelser som skal gjelde for inndrivingen. I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet ikke å videreføre bestemmelsen. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse om at bestemmelsen antakelig er unødvendig i og med at en slik forskrift aldri har vært vedtatt, og at forenklingshensyn da tilsier at den utgår.

Til § 7

Paragrafen gjelder vilkår for inkassobevilling og viderefører med visse endringer reglene om vilkår for inkassobevilling i den gjeldende inkassoloven § 5. I inkassoloven § 5 er det vilkår for fremmedinkassoforetak i første ledd og vilkår for oppkjøpsinkassoforetak i tredje ledd. I tråd med arbeidsgruppens forslag foreslås det felles vilkår for fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassoforetak i første ledd og tilleggsvilkår for fremmedinkassoforetak i andre ledd. Det er foreslått nærmere regler om egnethet og fremleggelse av politiattest mv. i § 12.

Vilkåret i første ledd bokstav a om at foretaket er en juridisk person som driver næringsvirksomhet, gjennomfører direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 5 nr. 1 bokstav a, som angir at det skal være et vilkår for bevilling at søkeren er en juridisk person som omhandlet i artikkel 54 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte. I den sistnevnte artikkelen fremgår det at foretakene må ha et økonomisk formål. Etter gjeldende rett er det ikke noen tilsvarende krav. Se også punkt 6.5.

Vilkåret i bokstav b om at foretaket er registrert i Foretaksregisteret, viderefører inkassoloven § 4 første ledd.

I bokstav c reguleres krav til fagansvarlige (faktisk leder etter gjeldende rett). I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet at foretaket skal ha ansatt et tilstrekkelig antall fagansvarlige, og at de skal være godkjent av Finanstilsynet og fylle nærmere vilkår etter § 10. Siden egnethet og fremleggelse av politiattest inngår i vilkårene for godkjenning av fagansvarlige etter § 10, jf. § 12, er det ikke nødvendig å presisere i § 7 første ledd bokstav c at den fagansvarlige er egnet og har fremlagt politiattest. Når det gjelder kravet om at foretaket skal ha et tilstrekkelig antall fagansvarlige, uttaler arbeidsgruppen følgende i merknaden til sitt lovforslag:

«I større foretak bør det være flere fagansvarlige for at de fagansvarlige skal ha tid til å ivareta ansvaret sitt på en forsvarlig måte. Det siste er i tråd med gjeldende rett for faktiske ledere, jf. Ot.prp. nr. 2 (1987–1988) s. 42 til 43, hvor det er uttalt at det er grenser for hvor mange hjelpere en og samme bevillingshaver kan ha den faglige ledelsen for, og at det må kreves at det finnes flere bevillingshavere med faglig ansvar som er til stede og leder inkassovirksomheten, dersom inkassovirksomheten drives med mange hjelpere og eventuelt fra flere forretningssteder.»

Bokstav d viderefører i det vesentlige inkassoloven § 5 første ledd bokstav b og tredje ledd bokstav a. Departementet foreslår imidlertid å angi at krav til egnethet også gjelder for varamedlemmer til styret og for daglig leders stedfortreder, jf. at egnethetskravet etter direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 5 nr. 1 bokstav b gjelder for medlemmene av søkerens ledelses- eller administrasjonsorgan. Dette er en endring fra ordlyden i inkassoloven § 5 første ledd bokstav b og tredje ledd bokstav a og fra arbeidsgruppens lovforslag, men det følger av Finanstilsynets rundskriv 3/2023 «Vurdering av egnethetskrav» punkt 2.1 at varamedlemmer til styret omfattes av egnethetskravene. De gjeldende kravene til egnethet gjelder ikke for daglig leders stedfortreder.

I bokstav e foreslås det at ledelsen samlet skal ha tilstrekkelig kunnskap og erfaring til å lede foretaket på en forsvarlig måte. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 5 nr. 1 bokstav c i direktivet. Forslaget innebærer en viss endring fra arbeidsgruppens lovforslag § 13, hvor det er foreslått at styremedlemmer og daglig leder skal ha relevante kvalifikasjoner og yrkeserfaring. Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) publiserte 15. desember 2023 retningslinjer til vurderingen av kunnskap og erfaring (EBA/GL/2023/09), og departementet viser til disse for en nærmere redegjørelse for hva kravet vil innebære.

Bokstav f viderefører inkassoloven § 5 første ledd bokstav d og tredje ledd bokstav c.

Om vilkåret i bokstav g om tilslutning til godkjent utenrettslig tvisteløsningsordning uttaler arbeidsgruppen:

«Det følger av inkassoloven § 5 fjerde ledd at Finanstilsynet kan sette vilkår i bevillingen, herunder om at foretaket skal være tilsluttet en nemndsordning som nevnt i § 22. Krav om tilslutning til Finansklagenemnda Inkasso er et fast vilkår for å få bevilling, og arbeidsgruppen foreslår at vilkåret inntas i loven […]. Foretaket vil ikke være tilsluttet tvisteløsningsordningen før bevillingen er gitt, og det er årsaken til formuleringen om at foretaket ‘slutter seg til’ en godkjent utenrettslig tvisteløsningsordning, i stedet for at foretaket ‘er tilsluttet’ tvisteløsningsordningen. Foretaket må være tilsluttet tvisteløsningsordningen så lenge foretaket har bevilling […].»

Vilkåret om forsvarlige rutiner i bokstav h gjennomfører direktivets artikkel 5 nr. 1 bokstav e, f og g.

Andre ledd gir tilleggsvilkår for fremmedinkassoforetak. Bokstav a og b viser til krav om sikkerhet og økonomisk stilling (likviditet, suffisiens og egenkapital). Etter bokstav c skal foretaket ha klientkonto etter reglene i § 26 andre ledd og forskrift gitt med hjemmel i § 26 åttende ledd første punktum hvis bevillingen gir rett til å behandle klientmidler. Det siste vilkåret gjennomfører direktivets artikkel 6 nr. 2 bokstav a. Se ellers § 6 andre ledd fjerde punktum om at Finanstilsynet kan angi at en inkassobevilling ikke gir rett til å behandle klientmidler.

Tredje ledd gir Finanstilsynet adgang til å sette ytterligere vilkår i bevillingen og viderefører inkassoloven § 5 fjerde ledd. Arbeidsgruppen legger til grunn at bestemmelsen har særlig praktisk betydning for vilkår om at inkassoforetaket må kunne kommunisere med forbrukere på norsk, og viser i den forbindelsen til Ot.prp. nr. 63 (2004–2005) punkt 7.4.

Etter fjerde ledd skal foretaket til enhver tid oppfylle vilkår som følger av denne paragrafen, og vilkår i forskrift gitt med hjemmel i § 13 første ledd. Denne regelen følger forutsetningsvis av den gjeldende inkassoloven § 6 første ledd første punktum og § 31 bokstav b.

Reglene om meldeplikt overfor Finanstilsynet ved skifte av fagansvarlige, daglig leder, styremedlemmer mv. i inkassoloven § 5 femte ledd er inntatt i lovforslaget § 45.

Inkassobevilling er nærmere behandlet i punkt 6, krav til kvalifikasjoner og egnethet i punkt 7 og krav til rutiner i punkt 8.

Til § 8

Paragrafen gjelder krav til sikkerhetsstillelse for fremmedinkassoforetak og viderefører inkassoloven § 29.

Nærmere regler vil bli gitt i forskrift. I den gjeldende inkassoforskriften er det gitt nærmere regler om krav til sikkerhetsstillelse i kapittel 3.

Til § 9

§ 9 stiller krav til fremmedinkassoforetaks økonomiske stilling (likviditet, suffisiens og egenkapital).

I den gjeldende inkassoloven § 4 andre ledd andre og tredje punktum er det krav om suffisiens, det vil si at verdien av foretakets eiendeler må overstige foretakets samlede forpliktelser, men det er ikke krav til likviditet eller egenkapital. Departementet foreslår i samsvar med arbeidsgruppens forslag at det også skal stilles krav til likviditet og egenkapital. Arbeidsgruppen har i merknaden til sitt lovforslag vist til at krav om likviditet kan bidra til å redusere risikoen for økonomiske misligheter, i første omgang underslag av klientmidler.

Suffisienskravet i den gjeldende inkassoloven gjelder for selskaper med begrenset ansvar som har bevilling til fremmedinkassovirksomhet, og for fremmedinkassovirksomhet som drives av et ansvarlig selskap der en eller flere av deltakerne er et selskap med begrenset ansvar, eller av et kommandittselskap der en eller flere av komplementarene er et selskap med begrenset ansvar. I Ot.prp. nr. 77 (1992–1993) punkt 5.3 er begrensningen til selskaper med begrenset ansvar mv. begrunnet slik:

«Inkassoloven oppstiller ikke krav om driftsform for den som driver inkassovirksomhet i medhold av inkassobevilling. Virksomheten kan være organisert som et enkeltmannsforetak, et ansvarlig selskap eller et selskap med begrenset ansvar eller som et lag eller en forening eller en stiftelse. En bør ikke utelukke at personer uten positiv egenkapital, f.eks på grunn av utdanningsgjeld eller reduserte boligpriser, driver inkassovirksomhet i form av enkeltmannsforetak eller ansvarlig selskap. Også slike foretak må stille sikkerhet, og useriøse foretak vil ha vanskeligheter med å klare det. Heller ikke for lag og foreninger m.v synes det påkrevd å stille opp et suffisienskrav. Når inkassovirksomhet er organisert på denne måten, er det gjennomgående et meget nært forhold mellom fordringshaverne og inkassatoren. Fordringshaverne vil gjennomgående ha innsyn i lagets eller foreningens økonomiske stilling, og det er ingen konflikt mellom eierinteresser og fordringshaverinteresser. Etter departementets mening bør det derfor bare oppstilles et suffisienskrav for inkassovirksomhet som er organisert som et selskap med begrenset ansvar.»

Departementet foreslår en utvidelse av virkeområdet ved at reglene skal gjelde for alle fremmedinkassoforetak, og ikke bare selskaper med begrenset ansvar mv. Departementet antar at hensynene bak reglene gjør seg gjeldende for alle foretak, og viser til at inkassobransjen og forventningene til denne er endret siden 1993. Videre kan det reelt sett være vanskelig å få dekning fra foretak hvor foretaket og eierne er i økonomiske vanskeligheter, selv om eiernes ansvar for forpliktelsene er ubegrenset.

Paragrafen er utformet etter mønster av eiendomsmeglingsloven § 2-6 første ledd. Første ledd nr. 4 i den nevnte bestemmelsen er imidlertid ikke tatt med da det følger av aksjeloven § 2-18 og allmennaksjeloven § 2-18 at aksjeinnskudd skal være ytet fullt ut før selskapet kan registreres i Foretaksregisteret.

Som arbeidsgruppen har vist til i sin merknad, kan brudd på kravene til foretakenes økonomiske stilling føre til tilbakekall av inkassobevillingen dersom det anses utilrådelig å la inkassovirksomheten drives i medhold av bevillingen.

Til § 10

Første ledd i bestemmelsen gjelder vilkår for godkjenning av fagansvarlige i fremmedinkassoforetak, mens andre ledd gjelder vilkår for godkjenning av fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak.

Om egnethetskravet, som her er tatt inn i første ledd bokstav a og andre ledd bokstav a, viser arbeidsgruppen til at hensikten særlig er å åpne for mer nyanserte sanksjoner dersom en person ikke er egnet som fagansvarlig, men er egnet til å ha personlig inkassobevilling (være godkjent prosessfullmektig etter lovforslaget her).

Departementet foreslår å innta i første ledd bokstav a og andre ledd bokstav a at den fagansvarlige, foruten å være egnet, også skal være kvalifisert. Arbeidsgruppen har foreslått et slikt generelt kvalifikasjonskrav for innehavere av personlig inkassobevilling, men ikke for fagansvarlige. Departementet viser ellers til merknadene til kvalifikasjonskravet i § 11 første ledd andre punktum bokstav a.

I første ledd bokstav b foreslås det at fagansvarlige i fremmedinkassoforetak skal være godkjent prosessfullmektig etter § 11. Dette innebærer en videreføring av kravet i gjeldende rett om at faktiske ledere i fremmedinkassoforetak skal ha personlig inkassobevilling, jf. inkassoloven § 5 første ledd bokstav a og andre ledd.

I første ledd bokstav c og d foreslår departementet henholdsvis krav om ettårig høyere utdanning og en egen inkassofaglig prøve for fagansvarlige i fremmedinkassoforetak. Begge vilkårene er nye sammenlignet med gjeldende rett, men i samsvar med arbeidsgruppens forslag. Departementet tar sikte på å spesifisere kravene til utdanning og inkassofaglig prøve i forskrift, og det foreslås forskriftshjemmel for dette i § 13 første ledd bokstav a og c. Departementet vil i forbindelse med forskriftsarbeidet blant annet vurdere hvilke fag som skal kunne godkjennes for den høyere utdanningen.

Departementet foreslår at bare fagansvarlige i fremmedinkassoforetak skal måtte være godkjent prosessfullmektig. Det vil si at det ikke kreves to godkjenninger – både som prosessfullmektig og som fagansvarlig – for fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak. Arbeidsgruppens forslag om at fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak skal ha en personlig inkassobevilling, men med tilpassede krav, følges med andre ord ikke opp. I forslaget her er kravene arbeidsgruppen foreslår for personlig inkassobevilling i oppkjøpsinkassoforetak, tatt inn i kvalifikasjonskravene for fagansvarlige i andre ledd bokstav b og c. For fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak foreslås det ikke eget utdanningskrav, og det foreslås at de bare behøver å bestå inkassofaglig prøve for prosessfullmektiger i fremmedinkassoforetak.

Det er mulig at betegnelsene i andre ledd bokstav c kan være forvirrende ved at fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak skal ta en inkassofaglig prøve for prosessfullmektiger i fremmedinkassoforetak. Ved utgangen av mai 2025 var det bare seks faktiske ledere i oppkjøpsinkassoforetak, mens det var 1914 innehavere av personlig inkassobevilling i Finanstilsynets register. I og med at prøven dermed i all hovedsak vil gjelde for prosessfullmektiger i fremmedinkassoforetak, og at prøven skal tilpasses deres behov for kunnskap, antar departementet at det er mer hensiktsmessig å angi at prøven skal være for prosessfullmektiger i fremmedinkassoforetak enn for eksempel å angi at prøven skal være for prosessfullmektiger i fremmedinkassoforetak og fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak. En sak for seg er at fagansvarlige i fremmedinkassoforetak også skal ta prøven, i og med kravet om at de skal være godkjent som prosessfullmektiger, samtidig som de skal ta en særskilt prøve for denne gruppen fagansvarlige, som foreslås benevnt som inkassofaglig prøve for fagansvarlige i fremmedinkassoforetak. Behovet for å få frem skillet mellom disse prøvene innebærer at det synes lite hensiktsmessig å benevne prøven for prosessfullmektiger som «inkassofaglig prøve for prosessfullmektiger og fagansvarlige» eller lignende. Kravet i andre ledd bokstav b om at fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak skal ha tre års arbeidserfaring med inndriving av forfalte pengekrav i løpet av de siste ti årene, er nytt sammenlignet med gjeldende rett, men innholdsmessig i samsvar med arbeidsgruppens forslag.

I tredje ledd foreslås det at fagansvarlige til enhver tid skal være egnet og kvalifisert, og – for fagansvarlige i fremmedinkassoforetak – at de til enhver tid skal være godkjent som prosessfullmektig. Når det gjelder kravet om at fagansvarlige til enhver tid skal være egnet og kvalifisert, vises det til merknaden til § 11 andre ledd. Videre foreslås det at fagansvarlige i fremmedinkassoforetak skal bestå inkassofaglig prøve for slike fagansvarlige hvert tredje år, og at fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak skal bestå inkassofaglig prøve for prosessfullmektiger hvert femte år. (Fagansvarlige i fremmedinkassoforetak må dessuten bestå inkassofaglig prøve for prosessfullmektiger hvert femte år, jf. § 11 andre ledd.) De siste forslagene er innholdsmessig i samsvar med arbeidsgruppens forslag.

Det er redegjort nærmere for godkjenning av fagansvarlige i punkt 6 og for krav til fagansvarliges kvalifikasjoner og egnethet i punkt 7.

Til § 11

Paragrafen gjelder vilkår for godkjenning av prosessfullmektiger i fremmedinkassoforetak, i gjeldende rett omtalt som personlig inkassobevilling, se punkt 6 (om godkjenninger av prosessfullmektiger) og 7 (om kvalifikasjoner og egnethet). Endringen av betegnelse medfører ikke realitetsendringer. Godkjenningen vil, som det fremgår av første ledd første punktum, gjelde inkassoforetakets eventuelle tildeling av rollen som prosessfullmektig etter tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav c, konkursloven § 149 andre ledd andre punktum og tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 andre ledd andre punktum eller § 6-2 første punktum.

Arbeidsgruppen har foreslått at fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak skal ha personlig inkassobevilling med tilpassede krav, men departementet foreslår at tilsvarende kvalifikasjonskrav i stedet inngår direkte i kvalifikasjonskravene for fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak, se forslaget til § 10 andre ledd og merknaden til denne bestemmelsen.

Første ledd andre punktum bokstav a og b viderefører med visse endringer kravet om egnethet og tre års praktisk erfaring for å få personlig inkassobevilling etter inkassoloven § 5 andre ledd første og andre punktum.

I bokstav a stilles det overordnede krav til egnethet og kvalifikasjoner, ved at prosessfullmektiger i fremmedinkassoforetak skal anses egnet og kvalifisert til å utføre alle slags inkassooppgaver i samsvar med lov, forskrifter og god inkassoskikk. Etter inkassoloven § 5 andre ledd første punktum gjelder egnethetskravet for personlig inkassobevillingshavere det å være faktisk leder for fremmedinkassoforetak. Forslaget til endret egnethetskrav er en følge av at personlig inkassobevilling kan gis til personer som ikke skal ha fagansvar, og at det bør være særlige krav til egnethet for personer med fagansvar (se merknaden til § 10).

En annen endring fra ordlyden i den gjeldende inkassoloven § 5 andre ledd første punktum er at departementet i likhet med arbeidsgruppen foreslår å lovfeste at prosessfullmektigen, ved siden av å være egnet, må være kvalifisert. Kvalifikasjonene vil vanligvis være dokumentert gjennom inkassofaglig prøve og arbeidserfaring, og departementet antar derfor at kvalifikasjonskravet etter bokstav a i den sammenhengen normalt ikke har selvstendig betydning i praksis. Departementet antar imidlertid at kravet i unntakstilfeller kan ha selvstendig betydning ved tilbakekall av godkjenning der prosessfullmektigen er formelt kvalifisert ved arbeidserfaring og inkassofaglig prøve, men det likevel viser seg at han eller hun ikke har kvalifikasjonene som trengs til å utføre oppgavene sine i samsvar med gjeldende regler.

Departementet foreslår i andre ledd å presisere at prosessfullmektigene til enhver tid skal oppfylle vilkårene i første ledd bokstav a om egnethet og kvalifikasjoner. En delvis tilsvarende regel foreslås for inkassobevillinger i § 7 fjerde ledd og for godkjenning av fagansvarlige i § 10 tredje ledd. Regelen følger forutsetningsvis av den gjeldende inkassoloven § 6 første ledd første punktum og § 31 bokstav b.

I første ledd andre punktum bokstav b videreføres kravet etter inkassoloven § 5 andre ledd andre punktum om tre års arbeidserfaring i løpet av de siste ti årene. Departementet foreslår å presisere i ordlyden at arbeidserfaringen skal gjelde «forfalte» pengekrav.

En endring fra gjeldende rett er krav om inkassofaglig prøve som skal tas før innvilgelse av personlig inkassobevilling og deretter hvert femte år, jf. forslagets første ledd andre punktum bokstav c og andre ledd. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at nærmere krav til arbeidserfaring og inkassofaglige prøver fastsettes i forskrift, se også punkt 7.2 og 7.7. Forskriftshjemler for godkjenning av prosessfullmektiger i fremmedinkassoforetak foreslås inntatt i § 13.

Departementet foreslår i motsetning til arbeidsgruppen ikke å videreføre inkassoloven § 5 andre ledd tredje punktum om godkjenning av personer med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-stater og Sveits etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven. Departementet viser til at yrkeskvalifikasjonsloven gjelder på vanlig måte.

Til § 12

I § 12 foreslår departementet en paragraf om vurderinger av egnethet. Bakgrunnen for forslaget er behovet for å gjennomføre direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 5 nr. 1 bokstav b og d, som gjelder egnethetsvurderinger for henholdsvis medlemmer i søkerens ledelses- eller administrasjonsorgan og personer med betydelig eierandel.

Departementet foreslår at paragrafen om vurderinger av egnethet skal gjelde generelt for egnethetsvurderinger etter inkassoloven, det vil si både styremedlemmer, varamedlemmer til styret, daglig leder, daglig leders stedfortreder, eiere med betydelige eierandeler, fagansvarlig og prosessfullmektig etter § 11. Det vil si at man verken hensyntar virkeområdet for direktivbestemmelsene eller forskjellen i direktivreglene for medlemmer i søkerens ledelses- eller administrasjonsorgan og eiere med betydelig eierandel. For eiere med betydelige eierandeler gjelder etter sin ordlyd ikke reglene i direktivbestemmelsen bokstav b nr. ii om at de kumulative virkningene av mindre hendelser ikke innvirker på deres gode omdømme, og nr. iii om at de i sine tidligere forretningsforbindelser med tilsyns- og reguleringsmyndigheter alltid har vært åpne og samarbeidsvillige. Departementet ser imidlertid ikke noen grunn til at disse reglene ikke skal gjelde for eiere med betydelige eierandeler.

Departementet antar ellers at reglene må gjelde så langt de passer, for eiere med betydelige eierandeler. For eksempel vil gjeldsordning etter gjeldsordningsloven ikke være relevant for eiere som er juridiske personer.

Forslaget innebærer tydeligere og mer presise regler enn det som gjelder i dag, og det som følger av arbeidsgruppens forslag. I dag er det ikke presisert nærmere i lov eller forskrift hvilke faktiske opplysninger som skal ligge til grunn for egnethetsvurderinger, annet enn fremleggelse av uttømmende politiattest (se inkassoloven § 5 første ledd bokstav c, andre ledd andre punktum, tredje ledd bokstav b, sjette ledd og syvende ledd første punktum).

En endring fra gjeldende rett er at en eier med betydelig eierandel skal ha fremlagt politiattest, se § 7 første ledd bokstav d og tredje ledd første punktum i paragrafen her. Med denne endringen gjennomføres artikkel 5 nr. 1 bokstav d, jf. bokstav b nr. i. Etter inkassoloven § 4 og arbeidsgruppens forslag er det egnethetskrav for eiere med betydelig eierandel, men ikke krav om fremleggelse av politiattest. Uttrykket «betydelig eierandel» foreslås definert i lovforslaget § 5 bokstav g.

Departementet foreslår også krav om bekreftelse fra Brønnøysundregistrene om at personen egnethetsvurderingen gjelder, ikke er under konkursbehandling, konkurskarantene, rekonstruksjonsforhandling, gjeldsforhandling eller gjeldsordning. Se tredje ledd andre punktum, jf. andre ledd bokstav b.

I tredje ledd tredje punktum foreslår departementet å presisere at det ved vurderingen av om personen i stilling eller ved utøvelsen av andre verv har utvist atferd som gir grunn til å anta at han eller hun ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte, skal tas særlig hensyn til om atferden har ført til tilbakekall av en offentlig godkjenning eller reaksjoner fra tilsyn, har bestått i regelbrudd som er konstatert ved forvaltningsvedtak eller rettsavgjørelse, eller har gitt grunnlag for konkurskarantene eller annet virksomhetsforbud. Denne regelen foreslås etter mønster av revisorloven § 3-4 andre ledd og regnskapsførerloven § 3-3 andre ledd. Revisor- og regnskapsførerlovutvalget bemerket i NOU 2017: 15 punkt 6.3.4 følgende:

«Konstatering av slike forhold skal ikke automatisk medføre avslag på søknad om revisorgodkjenning. Finanstilsynet skal blant annet legge vekt på de aktuelle overtredelsenes grovhet og varighet, om det dreier seg om flere eller gjentatte overtredelser og om det aktuelle forholdet ligger langt tilbake i tid. Det skal være en lavere terskel for å avslå en søknad om revisorgodkjenning enn for å kalle tilbake godkjenningen. Utvalget mener at hensynet til forutberegnelighet, ensartet praksis og effektiv forvaltning tilsier at de forholdene Finanstilsynet særlig skal ta hensyn til i sin vurdering presiseres i loven.»

I den danske versjonen av direktivet heter det i artikkel 5 nr. 1 bokstav b nr. iii at det skal dokumenteres at medlemmene av ledelses- eller administrasjonsorganet alltid har vært «gennemsigtige, åbne og samarbejdsvillige» i sine tidligere forretningsforbindelser med tilsyns- og reguleringsmyndigheter. På engelsk og svensk brukes ordet «transparent» i stedet for «gennemsiktige». Slik departementet ser det, fremstår ordet «gjennomsiktige» pussig som en beskrivelse av fysiske personer på norsk og ordet «transparent» som en noe fremmed anglisisme, særlig for fysiske personer. Departementet legger til grunn at ordet «åpen» omfatter det som menes med «gjennomsiktig» og «transparent» her, og foreslår derfor å bare skrive «åpen og samarbeidsvillig», se andre ledd bokstav d.

Krav til egnethet er nærmere behandlet i punkt 7.

Til § 13

Departementet foreslår at forskriftshjemler om inkassobevilling og godkjenning av fagansvarlige og prosessfullmektiger samles i én paragraf. Forskriftshjemlene viderefører delvis forskriftshjemlene i inkassoloven § 5 syvende ledd, som gjelder inkassobevillinger, og forvaltningsloven 1967 § 27 a, som gir forskriftshjemmel om betaling for behandling av søknader om bevillinger mv. I og med at det ikke er noen egen godkjenning av fagansvarlige etter gjeldende lov, er forskriftshjemlene nye så langt de gjelder godkjenning av fagansvarlige. Første ledd gjelder vilkår for inkassobevilling og godkjenning av fagansvarlige og prosessfullmektiger, mens andre ledd gjelder søknader.

Til § 14

Paragrafen viderefører inkassoloven § 8, men med visse endringer. God inkassoskikk er nærmere omtalt i punkt 10.

Bestemmelsen gjelder for all inndriving av forfalte pengekrav.

Første ledd er i samsvar med arbeidsgruppens forslag.

Første punktum viderefører inkassoloven § 8 første ledd, men med en noe annen utforming.

I andre punktum foreslås en presisering av kravet til god inkassoskikk. Presiseringen følger allerede av gjeldende rett, men lovteksten vil på denne måten gi en viss veiledning om hva normen om god inkassoskikk innebærer.

I arbeidsgruppens rapport gis det i merknaden til arbeidsgruppens lovforslag uttrykk for at det i kravet om at inndrivingen skal være forsvarlig, blant annet ligger «krav til sannferdig og etterrettelig opptreden, at skyldnerens svake posisjon ikke skal utnyttes ved manipulasjon eller på andre måter, jf. Ot.prp. nr. 2 (1987–1988) merknaden til § 8 (på s. 110), og at inkassoforetak skal følge opp alle fordringshaveres krav hvis ikke saklige grunner tilsier annet». Departementet slutter seg til dette.

Når det gjelder presiseringen av at både fordringshaverens og skyldnerens interesser skal ivaretas i rimelig utstrekning, uttaler arbeidsgruppen:

«Formålet med inkasso er å inndrive pengekravet og slik sett å ivareta fordringshaverens interesser. Men skyldnerens interesser skal også ivaretas i rimelig utstrekning. For eksempel vil avtaler mellom et inkassoforetak og en fordringshaver som setter skyldneren i en dårligere økonomisk posisjon enn nødvendig, kunne anses å være i strid med bestemmelsen ved at skyldnerens interesser ikke ivaretas. Det samme gjelder bruk av tyngre inkassotiltak før lettere tiltak er forsøkt.»

Departementet legger til grunn at kravene i første ledd medfører at enkelte lovregler som retter seg mot inkassoforetak, også vil gjelde for andre som inndriver forfalte pengekrav. Departementet antar for eksempel at det vil være i strid med god inkassoskikk hvis fordringshavere beholder penger skyldneren har betalt for mye, eller inndriver krav som de vet eller bør vite at er urettmessige.

Andre ledd viderefører inkassoloven § 8 andre ledd, men departementet foreslår å presisere at det er i strid med god inkassoskikk å foreta unødvendige rettslige skritt i inndrivingen. Presiseringen vil først og fremst få praktisk betydning for begjæringer om tvangsfullbyrdelse og uttak av forliksklager, men er ikke begrenset til det. For eksempel vil det være i strid med bestemmelsen å begjære skyldneren konkurs uten god grunn. Forslaget er nærmere begrunnet i punkt 10.5.

Tredje ledd gjelder plikt til å tilpasse inndrivingen til skyldnere som er i en særlig vanskelig situasjon. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 10.

Bestemmelsen er noe omarbeidet sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag slik at det skal fremgå tydeligere at de omstendighetene som nevnes, bare er eksempler på typiske årsaker til at skyldneren kan være i en særlig vanskelig situasjon, og at disse eksemplene ikke er uttømmende.

Som arbeidsgruppen peker på i sin merknad til bestemmelsen, må inkassoforetaket eller fordringshaveren være kjent med skyldnerens vanskelige situasjon for at det skal være mulig å tilpasse inndrivingen til dette forholdet. Departementet foreslår derfor at det inntas en reservasjon i lovteksten om at plikten til å tilpasse inndrivingen til skyldnerens situasjon bare gjelder hvis inkassoforetaket eller fordringshaveren er kjent med situasjonen. Bestemmelsen pålegger ikke inkassoforetaket eller fordringshaveren noen plikt til etter eget tiltak å bringe på det rene om skyldneren er i en særlig vanskelig situasjon. I praksis vil det som regel være opp til skyldneren å opplyse om og eventuelt dokumentere forholdene. Om dette uttaler arbeidsgruppen følgende, som departementet slutter seg til:

«Hvor strenge dokumentasjonskrav som kan stilles, vil særlig bero på hvilke tilpasninger i inndrivingen skyldneren ber om, og hvor kurant de er å etterkomme, om det er grunn til å tvile på skyldnerens anførsler, den praktiske muligheten for å framskaffe dokumentasjon og hvor kritisk skyldnerens situasjon er. Rigide dokumentasjonskrav dersom det ikke er grunn til å tvile på at skyldneren er i en svært vanskelig situasjon og skyldneren bare ber om små tilpasninger, kan ses som en omgåelse av bestemmelsen og kan dessuten være i strid med god inkassoskikk.»

Fjerde ledd gjelder adgang til å tilpasse inndrivingen til skyldnere som søker å unndra seg forpliktelsene sine. Bestemmelsen er i samsvar med arbeidsgruppens lovforslag. Den er nærmere behandlet i punkt 10.

Forskriftshjemmelen i femte ledd i arbeidsgruppens forslag er ikke med i departementets lovforslag. Bakgrunnen for dette er at arbeidsgruppen foreslår at regler om fullmektiger, mindreårige skyldnere og voksne skyldnere med verge mv. skal inntas i forskrift, mens departementet foreslår at slike regler inntas i loven jf. §§ 28 til 30. Det er derfor ikke behov for en forskriftshjemmel om god inkassoskikk av hensyn til arbeidsgruppens forskriftsforslag. Departementet viser ellers til at inkassoforetakene etter lovforslaget § 33 første ledd tredje punktum bokstav b skal ha forsvarlige rutiner for å sikre overholdelse av god inkassoskikk. Ved behov vil det være mulig å presisere god inkassoskikk i retningslinjer eller bransjenormer om anbefalinger eller forventninger til rutinene. Departementet foreslår imidlertid i § 15 sjette ledd en forskriftshjemmel om kommunikasjon med skyldnerne.

Til § 15

Paragrafen gjelder kommunikasjon med skyldneren i forbindelse med inndrivingen. Særlig ved inndriving av egne pengekrav vil fordringshaveren kunne ha kontakt med skyldneren i andre sammenhenger enn inndrivingen. Det følger av lovens virkeområde at paragrafen ikke gjelder ved slik kommunikasjon.

Første ledd, fjerde ledd, femte ledd første punktum og sjette ledd gjelder for alle som inndriver forfalte pengekrav, mens andre ledd, tredje ledd og femte ledd andre, tredje og fjerde punktum bare gjelder for inkassoforetak.

Første ledd gjelder generelle krav til kommunikasjon med skyldneren. Det følger av bestemmelsen at kommunikasjonen skal være høflig, etterrettelig, forståelig, diskré og i rimelig utstrekning tilpasset skyldneren. Arbeidsgruppen skriver følgende i sin merknad:

«I første ledd første punktum foreslås det at kommunikasjonen med skyldnerne skal være høflig, etterrettelig, forståelig og i rimelig utstrekning tilpasset skyldneren. Kravet om at kommunikasjonen skal være forståelig, gjelder generelt, men kommunikasjonen med den enkelte skyldneren bør i rimelig utstrekning tilpasses, f.eks. hvis skyldneren har kognitive vanskeligheter eller ikke forstår norsk. Arbeidsgruppen viser i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 63 (2004–2005) punkt 7.4, hvor departementet framhever betydningen av at inkassoforetakene benytter et språk som skyldnerne forstår. Bruk av fremmedspråk vil etter omstendighetene kunne være i strid med god inkassoskikk. Mange av skyldnerne har lite ressurser, og kommunikasjonssvikt vil kunne få direkte økonomiske følger for dem. Finanstilsynet stiller etter dette som vilkår at inkassoforetaket kan kommunisere på norsk, og det er lagt til grunn at dette vilkåret ikke er i strid med EØS-retten. Unntaksvis kan inkassoforetakene også kommunisere på svensk og dansk hvis skyldneren forstår disse språkene. Arbeidsgruppen foreslår ikke et krav til oversetting og tolking, men enkle budskap bør kunne formidles på engelsk dersom skyldneren ikke forstår norsk. Kravet om forståelig kommunikasjon vil gjelde både generell informasjon og henvendelser om konkrete saker. Kommunikasjon med den enkelte skyldneren om konkrete saker bør i utgangspunktet være konkret, særlig når det gjelder hva skyldneren skal foreta seg, og svar på spørsmål. Intetsigende svar på saklige spørsmål fra skyldneren vil verken være høflig eller forståelig.

Unødvendig pågående inndriving vil kunne være ‘urimelig påtrykk’, og dermed i strid med god inkassoskikk. Subjektive forhold hos skyldnere kan tilsi varsomhet eller mer pågående inndriving[…].»

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag, men foreslår å legge til et krav om at kommunikasjonen skal være diskré. Departementet viser ellers til punkt 11.5.2.

Andre ledd setter tidsmessige rammer for når inkassoforetak kan henvende seg elektronisk og muntlig til skyldneren. Tidspunktene viderefører gjeldende praksis om telefonoppringninger. Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om å utvide tidsbegrensningenes virkeområde til å gjelde elektroniske henvendelser. Som arbeidsgruppen gir uttrykk for i sin merknad, bør skyldnere få være skjermet også fra SMS- og e-posthenvendelser mv. fra inkassoforetak sent på kvelden, om nettene, lørdag kveld og på offentlige fridager. Regelen gjelder henvendelser til skyldneren og vil ikke være til hinder for samtidige svar på skyldnerhenvendelser, for eksempel gjennom bruk av chatbot eller telefon, ut over de angitte tidspunktene. Varslinger som skyldneren har bedt om fra Digipost eller andre digitale løsninger, hvor tidspunktet for varslingene ligger utenfor inkassoforetakenes kontroll, er heller ikke omfattet. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 11.5.3.

Tredje ledd gjelder inkassoforetaks tilgjengelighet på telefon, se nærmere omtale i punkt 11.5.5. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens merknader til kravet til tilgjengelighet på telefon:

«Arbeidsgruppen foreslår ikke å stille detaljerte krav til tilgjengelighet. Behovet for tilgjengelighet vil kunne variere med inkassovirksomhetens omfang, og det er mulig at teknologisk utvikling og endringer i skyldnernes preferanser over tid vil føre til redusert behov for å kontakte inkassoforetakene på telefon. I kravet om at inkassoforetakene skal være tilgjengelig, ligger det imidlertid et krav om at foretaket reelt sett skal være tilgjengelig, og at foretaket skal være tilgjengelig innen angitte tidspunkter. Det innebærer krav til tidspunktene skyldneren kan nå foretaket på telefon, og at foretaket ikke kan underbemanne kundebehandlingen slik at telefonkøene blir uforholdsmessige. Arbeidsgruppen legger til grunn at Finanstilsynet vil føre tilsyn med at bestemmelsen overholdes, samt gi nærmere retningslinjer i rundskriv ved behov.»

Fjerde ledd om adgang til bruk av elektronisk kommunikasjon viderefører inkassoloven § 3 a første punktum. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 11.5.6.

I femte ledd første punktum foreslår departementet at bare inkassoforetak kan oppsøke skyldneren fysisk i forbindelse med inndriving av forfalte pengekrav. Departementet foreslår med andre ord å forby at fordringshavere som inndriver egne forfalte pengekrav uten bevilling (ordinær egeninkasso), oppsøker skyldneren. Forbudet gjelder bare det å oppsøke skyldnere i forbindelse med inndriving av forfalte pengekrav, ikke besøk i andre sammenhenger.

I andre og tredje punktum foreslås det at skyldneren skal varsles om oppsøk skriftlig og i rimelig tid, og at det i varselet skal opplyses om at skyldneren kan reservere seg mot å bli oppsøkt.

I fjerde punktum foreslår departementet at skyldneren bare kan oppsøkes fysisk innenfor tidspunktene angitt i andre ledd. Dette viderefører gjeldende tilsynspraksis, se Finanstilsynets rundskriv 19/2010 «Retningslinjer for inkassoverksemder for å oppsøkje skyldnarar».

Også andre regler i lovforslaget kommer til anvendelse (på vanlig måte) dersom inkassoforetak oppsøker skyldnerne. Inkassoforetakene må overholde ellers gjeldende regler om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnerne, og de ansatte må overholde regler om taushetsplikt. Det vil for eksempel være i strid med regelen i § 15 første ledd om at kommunikasjon med skyldnere skal være etterrettelig, å varsle om at skyldneren vil bli oppsøkt, dersom dette ikke er reelt. Det følger av lovforslaget § 29 tredje punktum at inkassoforetakets kommunikasjon med mindreårige skyldnere skal være særlig hensynsfull, og departementet legger til grunn at inkassoforetakene da ikke har anledning til å oppsøke mindreårige skyldnere. Inkassoforetakene kan heller ikke oppsøke skyldnerne uten at det er avtalt med fordringshaveren, se lovforslaget § 31 andre ledd bokstav b.

Forslagene om adgangen til å oppsøke skyldnerne og om varsling forut for oppsøk er nærmere kommentert i punkt 11.5.4.

For øvrig foreslås det i sjette ledd at Kongen generelt kan gi forskrift om kommunikasjon med skyldnere. Forskriftshjemmelen i gjeldende § 3 a andre punktum om hva som kan anses for en betryggende måte ved bruk av elektronisk kommunikasjon, er inntatt som en del av første punktum, men forskriftshjemmelen er gjort mer generell slik at den omfatter bruk av elektronisk kommunikasjon generelt, og blant annet gir hjemmel for å gi forskrift om plikt til å kommunisere elektronisk med skyldnere.

Det foreslås i andre punktum en adgang til at det i forskriften gjøres unntak fra reglene i paragrafen. Selv om lovparagrafen regulerer kommunikasjon nokså detaljert, er det mulig at for eksempel ny teknologi, endret praksis ved inndrivingen eller endrede holdninger vil kunne gi grunn til ytterligere regler, eventuelt andre regler. I paragrafen er det ikke gitt regler om hyppigheten av henvendelser til skyldnerne (se mer om dette i punkt 11.5.3), men også dette vil kunne bli vurdert annerledes på et senere tidspunkt. Som arbeidsgruppen gir uttrykk for, kan nærmere bestemmelser om kommunikasjon for øvrig også gis i bransjenorm eller rundskriv.

Til § 16

Paragrafen gir regler om opplysningsplikt overfor skyldneren. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 11.5.7.

Første ledd første punktum, andre ledd, fjerde ledd og femte ledd gjelder for alle som inndriver forfalte pengekrav, mens første ledd tredje og fjerde punktum og tredje ledd bare gjelder for inkassoforetak. Første ledd andre punktum gir en særregel for ordinær egeninkasso.

Første ledd gjelder plikt til å gi generell informasjon om inndrivingen når skyldneren ber om slik informasjon. I første punktum er det presisert at det skal gis generell informasjon om gangen i inndrivingen, renter, inndrivingskostnader som vil kunne påløpe, og adgangen til å fremme innsigelser mot kravet. Første punktum følger i all hovedsak opp arbeidsgruppens forslag, men er noe mer tilpasset det at regelen både retter seg mot inkassoforetak og fordringshavere som inndriver egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall, ved at «gangen i inkassosaken» er endret til «gangen i inndrivingen» og «inkassogebyrer og rettslige gebyrer» er endret til «inndrivingskostnader». Ordet «inndrivingskostnader» omfatter både kostnader etter inkassoloven og kostnader ved rettslig inndriving, inkludert statlige gebyrer ved rettslig inndriving. Det er ikke noe krav om å gi informasjon som er irrelevant for saken. Som arbeidsgruppen gir uttrykk for, vil for eksempel privatpersoner og foreninger som inndriver egne pengekrav uten å ta renter og inndrivingskostnader, ikke ha plikt til å orientere om renter og inndrivingskostnader.

Departementet foreslår i andre punktum å presisere at fordringshavere som inndriver egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall, ikke trenger å gi informasjon om hva saksgangen og inndrivingskostnadene vil gå ut på hvis kravet senere skulle bli inndrevet gjennom et inkassoforetak. Dersom inndrivingen overføres til et inkassoforetak, vil skyldneren uansett få informasjon om saksgangen og kostnader gjennom inkassovarsel og betalingsoppfordring og vil ha mulighet til å kontakte inkassoforetaket hvis det skulle være ytterligere spørsmål. Videre vil det kunne være komplisert for mange fordringshavere å opplyse om hva saksgangen og kostnadene vil gå ut på ved inndriving gjennom et inkassoforetak, og det er derfor ikke usannsynlig at det kan bli gitt feilinformasjon. Fordringshaveren må imidlertid opplyse om muligheten for at saken kan bli oversendt til et inkassoforetak, og at det i så fall vil påløpe kostnader.

I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet i tredje og fjerde punktum at inkassoforetak skal gi informasjon om adgangen til å klage på inndrivingen til foretaket og til å bringe saken inn for nemnd som nevnt i § 39 første ledd, og at inkassoforetak skal ha informasjon som angitt i første og tredje punktum lett tilgjengelig på sine nettsider.

Andre ledd første punktum gjelder plikt til å gi nærmere angitte opplysninger om det enkelte kravet på forespørsel.

Sammenlignet med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet at det på forespørsel også skal opplyses om den opprinnelige fordringshaverens navn hvis kravet er overdratt. Departementet antar at det i disse tilfellene vil gjøre det lettere for skyldneren å identifisere hva kravet gjelder. Forslaget kan antakelig i en del tilfeller bøte på problemet Jussbuss beskriver i sin høringsuttalelse om at skyldnerne ikke kjenner grunnlaget for inkassokravet, og heller ikke får svar fra verken inkassoforetaket eller fordringshaveren.

Departementet foreslår dessuten at det skal opplyses om dekningsrekkefølge og gjenstående beløp som skal betales. Arbeidsgruppen har i sin rapport punkt 8.2.2 (se punkt 11.2 i proposisjonen her) vist til at det er en vanlig påstand at skyldnerne ikke gis tilstrekkelig informasjon om kravene, herunder kravsspesifikasjon, gjenstående beløp, dekningsrekkefølge som er lagt til grunn mv., og at det vil være vanskelig for skyldneren å kontrollere hvordan innbetalinger er behandlet, dersom inkassoforetaket ikke gir slik informasjon.

En siste tilføyelse sammenlignet med arbeidsgruppens forslag er at det på forespørsel skal opplyses om inndrivingstiltak som er iverksatt, og inndrivingstiltak som er varslet. Etter første ledd skal skyldneren på forespørsel gis generell informasjon om saksgangen, men departementet legger til grunn at det også er behov for å gi informasjon om saksgangen i den enkelte saken. Opplysningene om iverksatte og varslede inndrivingstiltak innebærer blant annet at det på forespørsel skal gis informasjon om hvor saken står, og hvilken adresse som er brukt i kravbrev og varsler.

Arbeidsgruppen foreslår at det på forespørsel skal opplyses om «påløpte inkassogebyrer». Departementet foreslår å endre dette til «påløpte inndrivingskostnader», dels fordi reglene skal gjelde både ved fremmed- og egeninkasso, og dels for at uttrykket også skal omfatte rettslige inndrivingskostnader.

Når det gjelder angivelse av «hva kravet gjelder», skal inkassoforetaket eller fordringshaveren oppgi varens eller tjenestens art, hvis kravet gjelder en vare eller tjeneste (se også lovforslaget § 20 andre ledd første punktum bokstav e om inkassovarsel og § 21 andre ledd bokstav e om betalingsoppfordring og merknaden til § 20 andre ledd første punktum bokstav e).

Om «tidspunktet da en ubetalt ytelse ble levert», uttaler arbeidsgruppen:

«Arbeidsgruppen legger til grunn at ‘ytelse’ er vidt og omfatter både varer, tjenester og lån. Der fordringen ikke er oppstått i kontraktsforhold, kommer imidlertid ikke dette alternativet til anvendelse. Arbeidsgruppen antar at det først og fremst er i kontraktsforhold det kan være behov for å angi tidspunkt nærmere. Arbeidsgruppen legger til grunn at inkassoforetaket også i dag må kunne forklare nærmere hva kravet gjelder, dersom skyldneren spør om det, slik at forslaget ikke innebærer utvidete plikter for inkassoforetaket.»

Selv om bestemmelsen etter sin ordlyd gjelder tidspunkt for levering av en ytelse, og derfor vil være relevant i kontraktsforhold, antar departementet at man også utenfor kontraktsforhold må kunne svare skyldneren på spørsmål om når kravet skal ha oppstått.

Kravet i andre ledd andre punktum om at det skal opplyses om fordringshaverens kontaktinformasjon, er tatt inn på bakgrunn av uttalelser fra Jussbuss i høringen om at det i praksis er vanskelig å få nærmere dokumentasjon for kravet. Er fordringshaveren en større bedrift eller organisasjon, bør det ikke henvises til bedriften eller organisasjonen som sådan, men til en avdeling e.l. som kan gi mer informasjon om kravet, og eventuelt dokumentasjon. Departementet foreslår at det ikke skal gis kontaktinformasjon hvis særlige grunner tilsier at det ikke bør gis slike opplysninger. Som det fremgår av punkt 11.5.7, er dette ment å være en snever unntaksregel.

Departementet vil understreke at reglene i første og andre ledd gjelder plikt til å gi ut opplysninger om inndrivingen. Plikt til å vurdere skyldnerens synspunkter følger av andre regler, se særlig § 25 om inkassoforetakets behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen.

I tredje ledd foreslås det i samsvar med arbeidsgruppens forslag at inkassoforetak på forespørsel skal veilede skyldneren om håndtering av betalingsvanskeligheter. Som arbeidsgruppen gir uttrykk for i sin merknad, kan veiledningsplikten ikke være omfattende. Først og fremst må inkassoforetaket veilede om hvordan skyldneren kan håndtere gjeld som inkassoforetaket har til inndriving. Inkassoforetaket bør også kunne henvise til andre instanser hvor skyldneren kan få veiledning, for eksempel Nav, og departementet foreslår at dette alternativet tas inn i lovteksten. Plikten til å gi veiledning eller å henvise til andre instanser som kan gi veiledning, gjelder hvis skyldneren ber om det. Etter omstendighetene kan det likevel være grunn til å gi veiledning eller å henvise til andre instanser som kan gi veiledning, også i andre tilfeller, for eksempel hvis skyldneren beskriver en svært krevende økonomisk situasjon.

I fjerde ledd følger departementet opp arbeidsgruppens forslag om at skyldnere ved inngåelse av avtale om betalingsutsettelse eller avdragsbetaling skal gis skriftlige opplysninger om nye forfallstidspunkt og hvilket beløp han eller hun skal betale ved det enkelte forfallet. Departementet vil understreke at angivelser av hvilket beløp skyldneren skal betale ved det enkelte forfallet, kan gis med forbehold om fremtidige renteendringer.

I femte ledd foreslår departementet at pliktene overfor den enkelte skyldneren i første ledd første punktum og andre og tredje ledd ikke skal gjelde ved åpenbart grunnløse henvendelser. Med åpenbart grunnløse henvendelser siktes det blant annet til henvendelser der skyldneren misbruker rettigheter etter loven, henvendelser der skyldneren bare uttaler seg om forhold uten betydning for saken, for eksempel en vanskelig barndom eller en politisk sak skyldneren er opptatt av, eller henvendelser som bare går ut på utskjelling eller kverulering.

Inkassoforetaket eller fordringshaveren må vurdere den enkelte henvendelsen for å kunne ta stilling til om den er åpenbart grunnløs. Det vil være i strid med regelen å legge til grunn at alle henvendelser fra en vanskelig person er åpenbart grunnløse. Likevel må det være anledning til å avslutte telefonsamtaler dersom skyldneren ikke innen rimelig tid tar opp noe saklig, og det gjelder ikke minst der man har erfaring for at skyldnerens henvendelser gjennomgående har et åpenbart grunnløst innhold. Det vil være lite hensiktsmessig om inkassoforetak og fordringshavere i slike tilfeller skal måtte vente til skyldneren avslutter telefonsamtalen selv fordi det kan være en teoretisk mulighet for at han eller hun etter hvert tar opp et tema eller har et poeng som gjelder saken. Men fortrinnsvis bør man før man avslutter samtalen, forsøke å avklare om skyldneren har noe han eller hun vil ta opp som omfattes av opplysningsplikten.

Dersom skyldneren stiller samme spørsmål flere ganger fordi han eller hun er glemsom, nervøs, forvirret eller lignende, har man ikke å gjøre med en åpenbart grunnløs henvendelse, og i slike tilfeller vil tidligere svar også kunne gjentas uten at det medfører arbeid av særlig betydning for fordringshaveren eller inkassoforetaket. Departementet legger til grunn at fordringshavere og inkassoforetak vil ha hensiktsmessige måter å håndtere denne typen skyldnerhenvendelser på. Dersom en henvendelse anses som åpenbart grunnløs, vil reglene i § 15 første ledd og den generelle plikten til å følge god inkassoskikk uansett gjelde. Det vil blant annet si at svarene må være høflige og etterrettelige.

Reglene om opplysningsplikt overfor skyldneren gjelder tilsvarende dersom en fullmektig eller verge henvender seg til inkassoforetaket på vegne av skyldneren, se nærmere omtale i punkt 19 og lovforslaget §§ 28 til 30.

Til § 17

Paragrafen gjelder krav til svartid og foreløpig svar der skyldneren henvender seg til inkassoforetaket eller fordringshaveren om inndrivingen. Den er nærmere behandlet i punkt 11.5.8.

Reglene gjelder tilsvarende dersom en fullmektig eller verge henvender seg til inkassoforetaket på vegne av skyldneren, se nærmere omtale i punkt 19 og lovforslaget §§ 28 til 30.

Første ledd gjelder for inkassoforetak, og andre ledd gjelder for andre som inndriver forfalte pengekrav. Departementet foreslår at inkassoforetakets plikter skal være mer absolutte enn pliktene for andre som inndriver forfalte pengekrav, se mer om dette nedenfor.

Departementet foreslår i første ledd første punktum at inkassoforetak skal besvare henvendelser fra skyldnere snarest mulig og senest innen en uke fra henvendelsen ble mottatt. Departementet vil understreke at krav om svar «snarest mulig» innebærer en selvstendig plikt i tillegg til fristen på en uke, og at det ikke vil være i samsvar med bestemmelsen å besvare enkle spørsmål opp mot en uke etter at spørsmålet ble mottatt.

I andre punktum foreslås det unntak fra fristen på en uke for det tilfellet at det på grunn av henvendelsens omfang eller behov for å gjøre nærmere undersøkelser ikke er mulig å svare innen en uke fra henvendelsen er mottatt. Med alternativet «henvendelsens omfang» menes både hvordan skyldnerens henvendelse er formulert, og hva skyldneren ber om. Det vil si at både det at skyldneren formulerer seg meget ordrikt eller vanskelig, eller at skyldneren ber om mye eller stiller vanskelige spørsmål, vil kunne føre til at svarfristen på en uke ikke gjelder. Alternativet om «behov for å gjøre nærmere undersøkelser» vil typisk være aktuelt ved innsigelser som må undersøkes med fordringshaveren. Det foreslås ikke unntak fra plikten til å svare snarest mulig. Selv om fristen på en uke ikke gjelder, skal svaret gis snarest mulig. Hvis det er praktisk mulig å dele opp henvendelsen, bør skyldneren få svar på enkle spørsmål først.

Unntaket i andre punktum er ment å være snevert, og det kan bare brukes der det på grunn av forhold ved henvendelsen ikke lar seg gjøre å svare innen en uke. Departementet vil understreke at inkassoforetak må ha ressurser til å svare på henvendelser innenfor de tidsfristene som følger av første punktum. Ressurssituasjonen vil derfor i utgangspunktet ikke være relevant for kravene til svartid. Departementet viser til at skyldnerne regelmessig vil ha behov for raske svar, særlig i lys av at det vanligvis løper en betalingsfrist, og at skyldnerne betaler til dels høye beløp i sakskostnader. Inkassoforetakene bør derfor heller ikke påta seg oppdrag som de ikke har tilstrekkelige ressurser til å håndtere. Når det er sagt, er det likevel en viss sammenheng mellom ressurssituasjon og muligheten til å svare på omfangsrike henvendelser. Det kan ikke kreves at inkassoforetak til enhver tid skal ha så store tilgjengelige ressurser at de kan svare på uvanlig krevende henvendelser innen en uke.

Kan ikke skyldneren gis svar innen en uke, foreslår departementet i tredje punktum at skyldneren skal gis et foreløpig svar snarest mulig og senest innen en uke med opplysning om hvorfor det ikke er mulig å svare tidligere, om når svar kan ventes, og om hvordan skyldneren skal forholde seg til betalingsfrister i saken. Plikten til å gi foreløpig svar gjelder uansett årsak til forsinkelsen. Det vil blant annet si at inkassoforetaket vil ha plikt til å gi foreløpig svar også dersom forsinkelsen ikke skyldes forhold som angitt i andre punktum. Det er ikke heldig dersom lovens svarfrister brytes, men skjer det, er det av hensyn til skyldneren viktig at det gis et foreløpig svar.

I fjerde punktum foreslår departementet at inkassoforetaket skal vurdere om inndrivingen skal stilles i bero, dersom svar ikke kan gis innen en uke. At saken er stilt i bero, registreres i saksbehandlingssystemet og innebærer blant annet at det ikke sendes nye kravbrev i saken eller foretas andre inndrivingstiltak, som telefonoppringninger med oppfordringer om å betale. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å pålegge inkassoforetaket å opplyse skyldneren om at inndrivingen er stilt i bero, men som nevnt foreslår departementet at inkassoforetaket i foreløpig svar skal opplyse om hvordan skyldneren skal forholde seg til betalingsfrister i saken. Avgjørelser om berostillelse vil ligge til grunn for denne opplysningen.

I andre ledd foreslås det regler om svartid og foreløpig svar mv. for fordringshavere som inndriver egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall (ordinær egeninkasso), og andre som inndriver forfalte pengekrav uten å være inkassoforetak (som foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, og advokater, jf. lovforslaget § 6 tredje og fjerde ledd). Departementet antar at skyldneren regelmessig vil ha behov for raske svar, og som ved inndriving gjennom inkassoforetak løper det regelmessig betalingsfrister. Etter departementets syn synes det likevel uforholdsmessig å ha like absolutte krav til svartid og foreløpig svar som ved inkassoforetaks inndriving. Mange fordringshavere som inndriver egne pengekrav, er små, for eksempel enkeltpersonforetak, privatpersoner, lag og foreninger. Det må påregnes at disse kan mangle mulighet til å håndtere henvendelser fra skyldneren med en gang, for eksempel ved sykdom og ferier. Videre er saken gått over til et annet og gjerne mer alvorlig stadium når den er sendt til et inkassoforetak, og høyere sakskostnader påløper.

Departementet foreslår at fordringshavere og andre som inndriver forfalte pengekrav uten å være inkassoforetak, i likhet med inkassoforetak, skal ha plikt til å besvare henvendelser snarest mulig, men at fristen på en uke, foreløpig svar og vurdering av om inndrivingen skal stilles i bero, skal være «bør-regler». Departementet foreslår éns ordlyd for alle som inndriver forfalte pengekrav uten å være inkassoforetak, men antar at det i praksis vil være grunn til å forvente mer av større virksomheter, og at for eksempel banker, kommuner og store bedrifter bør følge de samme reglene som inkassoforetak.

Etter departementets syn er krav til svartid og foreløpig svar praktisk sett meget viktig, og departementet legger til grunn at inkassoforetak og i hvert fall større fordringshavere vil ha gode rutiner for å sikre at reglene blir fulgt. Likevel er det sannsynlig at svarfrister i enkelttilfeller kan glippe, slik at skyldnerhenvendelser ikke blir fulgt opp som de skulle. Dersom henvendelser ikke følges opp i samsvar med reglene i paragrafen, er det viktig å begrense negative konsekvenser for skyldneren så langt som mulig. Det samme gjelder dersom reglene følges og et svar som gis «snarest mulig», likevel tar lang tid. Dersom skyldneren for eksempel har ventet med å betale i påvente av svar på spørsmål om betalingen, kan det være på sin plass å frafalle krav på inndrivingskostnader som senere har påløpt. Der reglene er brutt, vil det siste normalt også følge av reglene om bortfall av sakskostnader i lovforslaget § 18 andre ledd.

Til § 18

Paragrafen gir regler om skyldnerens ansvar for kostnader til utenrettslig inndriving. I § 19 er det foreslått forskriftshjemler om kostnadsdekningen. Forslagene om kostnadsdekning bygger på arbeidsgruppens lovforslag, men er omformulert en del. § 18 viderefører også for en stor del regler i den gjeldende inkassoloven. Reglene i § 18 gjelder både ved egeninkasso og fremmedinkasso, og dette er i samsvar med inkassoloven § 17 første ledd andre punktum. Reglene gjelder også uansett hvem som står for inndrivingen.

Første ledd viderefører med visse endringer inkassoloven § 17 første ledd. Bestemmelsen gir skyldneren plikt til å erstatte kostnader til utenrettslig inndriving. I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet å ikke videreføre nødvendighetskravet i inkassoloven § 17 første ledd første punktum. Dette forslaget er begrunnet i punkt 13.3.2 og 13.3.4.

Andre ledd om bortfall av krav på kostnadsdekning ved angitte regelbrudd eller ved unnlatelser av å følge pålegg som er gitt av hensyn til skyldnerne, viderefører inkassoloven § 17 fjerde ledd, men med enkelte endringer.

Det følger av ordlyden at reglene gjelder bortfall av krav på kostnadsdekning generelt, det vil si både kostnader ved inkassoforetaks inndriving og når andre inndriver forfalte pengekrav, for eksempel ordinær egeninkasso. Dette er i samsvar med arbeidsgruppens forslag.

Første punktum gjelder hovedregelen om at kostnadene ikke kan kreves erstattet dersom regler gitt i eller med hjemmel i kapittel 3 er brutt overfor skyldneren i saken, eller dersom inkassoforetaket har unnlatt å følge pålegg som Finanstilsynet har gitt av hensyn til skyldnerne. Lovforslaget kapittel 3 gir regler om blant annet god inkassoskikk, kommunikasjon med skyldnerne og varsling. Pålegg kan være gitt etter lovforslaget § 49 eller etter finanstilsynsloven.

I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet at kostnadene ikke kan kreves erstattet, det vil si at skyldneren ikke skal måtte påberope seg retten til å slippe å betale. For inkassoforetak vil det følge av § 26 fjerde ledd at eventuelle innbetalte inndrivingskostnader skal betales tilbake dersom kostnadene ikke kunne kreves erstattet. For andre vil dette følge av god inkassoskikk.

I andre punktum foreslås det for det første at kravet på kostnadsdekning likevel ikke bortfaller i tilfeller der det er gjort feil som ikke kunne ha hatt noen konsekvenser for skyldneren. Dette unntaket foreslås etter forslag fra arbeidsgruppen og er nærmere behandlet i punkt 13.6.2 og 13.6.4. For det andre foreslås det at krav på kostnadsdekning ikke bortfaller ved feil som skyldes forhold på skyldnerens side. Dette unntaket er kommentert kort i punkt 13.6.4.

Etter gjeldende praksis er det en viss adgang til å begynne inndrivingen på nytt dersom det er gjort feil, og da kreve kostnadsdekning for denne inndrivingen. Departementet antar at praksis her kan videreføres. Om adgangen til å begynne inndrivingen på nytt ved feil i forbindelse med inndriving av krav med samme skyldner og fordringshaver uttaler arbeidsgruppen:

«Inkassoloven § 17 fjerde ledd er tolket slik at inkassosalæret skal frafalles i alle saker som skulle ha vært slått sammen, dersom inkassoforetaket har brutt kravet til sammenslåing. Dersom inkassoforetaket senere skal beregne salær for disse sakene, må inkassoprosessen startes på nytt. Dette følger av Finansklagenemnda Inkassos uttalelse 2017-802 og Finanstilsynets rundskriv 1/2018 Retningslinjer for sammenslåing og varsling av krav. Arbeidsgruppen legger til grunn at det også vil følge av § 37 andre ledd første punktum.»

Arbeidsgruppen antar i sin merknad at det ikke er nødvendig å sende nye varselbrev dersom det er gjort feil som ikke kunne ha hatt noen konsekvenser for skyldneren, og at det ikke kan kreves gebyr for eventuelle slike brev, og departementet slutter seg til dette.

I tredje ledd foreslår departementet regler om kostnadsdekning ved inndriving av urettmessige krav og ved innsigelser mot kravene. Regelen i første punktum om at kostnadene ikke kan kreves erstattet dersom kravet er urettmessig, er nytt, men det samme resultatet vil ofte følge av inkassoloven § 17 fjerde ledd, jf. § 8. Arbeidsgruppen foreslår også den samme innholdsmessige regelen i sitt lovforslag. I andre og tredje punktum er reglene i inkassoloven § 17 andre ledd videreført, men med en noe annen formulering. I fjerde punktum foreslår departementet å presisere at reglene i andre og tredje punktum ikke gjelder for åpenbart grunnløse innsigelser eller for kostnader som påløper etter at innsigelsen er avgjort eller trukket.

Dersom reglene i lovforslaget §§ 24 og 25, som blant annet gjelder inndriving av urettmessige krav og innsigelsesbehandling, er brutt overfor skyldneren, kan kravet på kostnadsdekning også bortfalle etter reglene i andre ledd.

Reglene om kostnadsdekning ved inndriving av urettmessige krav og ved innsigelser mot kravene er nærmere omtalt i punkt 13.7.

I fjerde ledd foreslår departementet en uttrykkelig regel om at det ikke kan kreves erstatning for kostnader til behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen. Bestemmelsen gjennomfører regelen i direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 24 nr. 2 om at medlemsstatene skal sikre at kredittjenestevirksomheters behandling av klager fra låntakere skjer vederlagsfritt. Departementet foreslår at regelen gis et generelt virkeområde, slik at den foruten å gjelde inndriving etter direktivet også skal gjelde for inkassoforetaks inndriving av andre krav og for egeninkasso.

I femte ledd foreslår departementet å angi at det ikke kan kreves erstattet inndrivingskostnader dersom skyldneren pådro seg kravet som mindreårig. Denne regelen er foreslått i arbeidsgruppens forslag til forskrift, se ellers punkt 13.8.

Kostnader ved utstedelse og sending av den første regningen i forbrukerforhold er regulert i sjette ledd, som med enkelte språklige endringer viderefører inkassoloven § 18 første punktum. Departementet foreslår blant annet å få klarere frem hvilken situasjon regelen gjelder (at det ikke er sendt regning før forfall, og at den første regningen derfor utstedes etter forfall). Dette er i samsvar med forarbeidene til den gjeldende lovbestemmelsen og med lovens virkeområde (inndriving av forfalte pengekrav, se lovforslaget § 2 første ledd første punktum). Departementet foreslår ikke å videreføre inkassoloven § 18 andre punktum. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 13.10.

Til § 19

§ 19 gir forskriftshjemler om kostnadsdekning og erstatter forskriftshjemlene i inkassoloven §§ 19 og 20. Forskriftshjemlene må ses i sammenheng med de lovfastsatte reglene i § 18.

Forskriftshjemlene legger opp til at det fastsettes standardbeløp som kan kreves erstattet av skyldneren, selv om de reelle inndrivingskostnadene vil variere fra sak til sak. Det legges likevel opp til at kostnadsdekningen vil kunne tilpasses, både gjennom nyanserte standardbeløp og gjennom en viss adgang til å kreve erstattet faktiske kostnader. Etter andre ledd kan standardbeløpene variere ut fra ulike forhold i saken, og etter både den gjeldende inkassoforskriften og arbeidsgruppens forslag er det vesentlige forskjeller i beløpene som kan kreves erstattet. Videre foreslås det i syvende ledd forskriftshjemmel om adgang til å fravike standardbeløpene dersom høyere faktiske kostnader kan dokumenteres. Disse prinsippene i forskriftshjemlene er i stor grad i samsvar med den gjeldende inkassoforskriften og arbeidsgruppens forslag.

Første ledd første punktum fastsetter at Kongen gir forskrift om standardisert erstatning, det vil si at det kan fastsettes gebyrer for både egeninkasso og fremmedinkasso. For fremmedinkasso innebærer det en endring ettersom det i dag er regler om maksimalsatser (selv om skyldnerne praktisk talt alltid er avkrevd maksimalsatsene).

Andre punktum gir rammer for erstatningsbeløpene, ved at de i utgangspunktet «skal fastsettes med sikte på at de skal dekke rimelige inndrivingskostnader for et flertall av sakene som beløpet gjelder». Forslaget innebærer at man går bort fra «nødvendige kostnader» etter den gjeldende inkassoloven § 17 første ledd.

Det ligger i forslaget at standardsatsene skal fastsettes med sikte på at de skal dekke kostnadene i de fleste sakene, men at det ikke legges til noen margin for at satsene skal dekke alle kostnadene i mer kostnadskrevende saker. I særlig kostnadskrevende saker er det likevel mulig at man vil kunne kreve erstattet faktiske kostnader etter forskriftsregler gitt med hjemmel i syvende ledd.

Departementet foreslår en unntaksregel «hvis det ikke er særlig grunn til å fastsette et lavere beløp». Hensikten med unntaksregelen er som beskrevet i punkt 13.4.4 at det skal kunne gis regler om et lavere beløp for varsler om rettslig inndriving, men departementet foreslår en generell formulering, slik at det også vil være hjemmel for å fastsette lavere beløp i eventuelle andre tilfeller hvor det foreligger særlig grunn.

I andre ledd første punktum foreslår departementet å beskrive hvordan de forskriftsfastsatte erstatningsbeløpene kan variere, og i andre punktum foreslår departementet at det kan gis «regler om form og innhold i gebyrbelagte kravbrev og om når kravbrevene kan eller skal sendes ut». Faktorene det er vist til, er allerede hensyntatt ved utformingen av kostnadsreglene i den gjeldende inkassoforskriften og i arbeidsgruppens forslag.

I den gjeldende inkassoloven § 19 første ledd er det gitt nærmere føringer for forskriftsreglene ved at det er angitt at det kan fastsettes beløp som fordringshaveren kan kreve når det er sendt purring, inkassovarsel eller betalingsoppfordring (se nærmere omtale i punkt 13.4.1). Departementet foreslår ikke å koble kostnadsreglene ved egeninkasso til inkassovarsel eller betalingsoppfordring, men vil vurdere form og innhold i kravbrevene og når kravbrevene kan eller skal sendes ut, i senere forskriftsarbeid, se punkt 13.4.4.

I tredje punktum foreslår departementet å presisere at det kan gis egne kostnadsregler for inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver. Regler om når slike krav skal inndrives samlet, er foreslått i § 22, se også punkt 14.

Etter tredje ledd skal det gis ulike regler for egeninkasso og fremmedinkasso. Det er redegjort for forslaget om ordinær egeninkasso i punkt 13.4 og forslaget om fremmedinkasso i punkt 13.3. Også etter den gjeldende inkassoloven og inkassoforskriften er det ulike kostnadsregler for egeninkasso og fremmedinkasso. I den gjeldende inkassoloven er forskriftshjemlene utformet med sikte på ulike systemer for egeninkasso og fremmedinkasso. (Etter inkassoloven § 19 første ledd kan det gis forskrift om beløp for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring ved egeninkasso, mens det etter § 20 kan gis forskrift om maksimalsatser ved fremmedinkasso.) I lovforslaget her foreslår departementet å gå bort fra maksimalsatser ved fremmedinkasso og over til et system med standardiserte erstatningsbeløp. Samtidig foreslår departementet å gå bort fra at fordringshavere som driver ordinær egeninkasso, tar gebyr for å sende inkassovarsel og betalingsoppfordring. På bakgrunn av dette foreslås det her i hovedsak like forskriftshjemler for egeninkasso og fremmedinkasso. For begge formene for inkasso skal det som hovedregel fastsettes standardiserte erstatningsbeløp med sikte på at de skal dekke rimelige inndrivingskostnader for et flertall av sakene som beløpet gjelder, jf. første ledd. Selv om forskriftshjemlene i hovedsak er like, vil departementet understreke at det kan være grunn til å fastsettelse ulike systemer for kostnadsdekning ved egeninkasso og fremmedinkasso. Departementet viser i den forbindelsen til at det er svært ulike systemer i dag, hvor det generelt er enklere regler og lavere kostnadsdekning for egeninkasso enn for fremmedinkasso. Departementet antar at dette prinsipielt har gode grunner for seg, men vil komme tilbake til den nærmere utformingen av systemer for standardiserte erstatningsbeløp i senere forskriftsarbeid.

I fjerde ledd første punktum foreslår departementet at det kan gis særlige regler og fastsettes høyere erstatningsbeløp ved visse former for egeninkasso, sammenlignet med ordinær egeninkasso:

• for fordringshavere som inndriver egne pengekrav under faglig ledelse av advokat

• for oppkjøpsinkassoforetak

• for foretak med bevilling som inndriver egne pengekrav etter tjenesteloven

• for foretak som inndriver egne pengekrav etter § 48 i loven her

I inkassoforskriften § 1-4, jf. inkassoloven § 19 andre ledd, er det regler om gebyrmessig erstatning ved inndriving av egne pengekrav ved advokat. Departementet vil i senere forskriftsarbeid vurdere i hvilken utstrekning det er hensiktsmessig å videreføre disse reglene eller å gjøre endringer, og vil i den forbindelsen blant annet se hen til de øvrige kostnadsreglene i forskriften. I forskriftshjemmelen foreslår departementet ikke krav om at advokatene skal stille sikkerhet. Dette er en endring fra inkassoloven § 19 andre ledd. Departementet viser i den forbindelsen både til at det er vanskelig å se behovet for sikkerhetsstillelse når forskriftshjemmelen gjelder for inndriving av egne pengekrav, og til at internadvokater ikke plikter å stille sikkerhet, jf. advokatforskriften § 16 andre ledd.

Departementet foreslår i fjerde ledd andre punktum en hjemmel for å fastsette at angitte regler for inkassoforetak skal gjelde tilsvarende så langt de passer, for fordringshavere som inndriver egne pengekrav under faglig ledelse av advokat, dersom det fastsettes høyere erstatningsbeløp for slik inndriving.

Oppkjøpsinkassoforetak kan etter gjeldende regler bare ta gebyr som ved ordinær egeninkasso. Det er heller ingen særregler i inkassoloven som gir foretak med bevilling som inndriver egne pengekrav etter tjenesteloven, adgang til å kreve høyere erstatningsbeløp enn andre fordringshavere. Foretak som inndriver egne pengekrav etter lovforslaget § 48, vil være foretak som inndriver egne pengekrav etter direktiv (EU) 2021/2167. Ettersom direktivet ikke er gjennomført i norsk rett, har ikke utenlandske foretak rett til å inndrive krav etter direktivet i Norge nå.

Departementet foreslår ikke noen forskriftshjemmel om høyere erstatningsbeløp for foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven. Når de driver oppkjøpsinkasso etter lovforslaget § 6 tredje ledd, vil derfor de alminnelige forskriftsreglene om kostnadsdekning ved egeninkasso gjelde.

Forslaget til fjerde ledd er nærmere omtalt i punkt 13.5.4.

I femte ledd foreslås det en forskriftshjemmel til å fastsette særlige regler om kostnadsdekningen ved inndriving av konserninterne krav. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 22. Hjemmelen forutsetter at slike særlige regler vil innebære en lavere kostnadsdekning enn det som etter forskriften ellers vil gjelde for fremmedinkasso. I forskriften kan det gis nærmere regler om virkeområdet for slike særregler om konserninterne krav, hvilke kostnader som kan kreves erstattet, og hva som menes med konsern. Som nevnt i punkt 22.4 kan det være aktuelt å gi regler som viderefører dagens gjennomskjæringsregel, eller regler i den retningen arbeidsgruppens flertall har foreslått, men hjemmelen er ikke begrenset til disse alternativene.

I lovforslaget sjette ledd foreslås det hjemmel for å gi særlige kostnadsregler for fremmedinkasso som verken er ervervsmessig eller stadig, og for advokater som i enkelttilfeller inndriver forfalte pengekrav på vegne av andre. Etter forskriftshjemmelen kan det fastsettes lavere beløp enn når fremmedinkassoforetak inndriver kravene. Departementet viser til at inndrivingen vil skje uten inkassobevilling, og at bare et fåtall av reglene i lovforslaget her vil komme til anvendelse ved slik fremmedinkasso.

I syvende ledd foreslås det hjemmel for å gi forskriftsregler om dekning av faktiske kostnader, og at det kan gis vilkår og rammer for dekning av faktiske kostnader. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 13.3.4. Departementet antar at adgangen til å kreve erstattet faktiske kostnader først og fremst bør være aktuelt ved særlig kostnadskrevende saker. Forslaget om at faktiske kostnader skal dokumenteres, er i samsvar med gjeldende praksis.

I inkassoforskriften er det gitt ulike regler for faktiske kostnader ved fordringshaverens inndriving av egne pengekrav (inkassoforskriften § 1-1 andre ledd) og ved fremmedinkasso (inkassoforskriften § 2-5). Arbeidsgruppen har foreslått at det skal gis felles regler om dekning av faktiske kostnader for egeninkasso og fremmedinkasso. Departementet foreslår en felles forskriftshjemmel her og vil vurdere regler om dekning av faktiske kostnader ved ulike former for inndriving i senere forskriftsarbeid, blant annet opp mot systemet og de øvrige reglene som blir gitt i forskriften.

Til § 20

Paragrafen regulerer inkassovarsel og viderefører med en del utvidelser inkassoloven § 9. Departementet foreslår, delvis i tråd med arbeidsgruppens forslag, at det skal gis flere opplysninger i inkassovarselet enn i dag, slik at skyldneren får bedre forutsetninger for å forstå hva kravet gjelder, og følge opp kravet. Videre vil plikten til å betale og konsekvensene av unnlatt betaling bli tydeliggjort. Det er redegjort nærmere for forslaget om utvidede krav i punkt 12.3.1 og 12.5.1.

Departementet foreslår i første ledd at bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsel, se nærmere omtale i punkt 12.5.5.

Andre ledd første punktum gir krav til opplysninger som inkassovarselet skal angi. Departementet følger her opp forslag fra arbeidsgruppen om at inkassovarselet skal gi tydeligere informasjon enn i dag, særlig om hva kravet gjelder, og anslåtte utenrettslige inndrivingskostnader som skyldneren kan måtte betale dersom kravet ikke blir betalt innen fristen i inkassovarselet. Departementet foreslår en noe annen ordlyd enn arbeidsgruppen i noen av bestemmelsene.

I bokstav b foreslår departementet at inkassovarselet skal angi «skyldig beløp». Dette vil være det totale beløpet skyldneren skal betale for kravet på dette stadiet.

I bokstav d foreslår departementet at inkassovarselet skal angi den opprinnelige fordringshaverens navn hvis kravet er overdratt. Departementet antar det er viktig informasjon for at skyldneren skal forstå hva kravet gjelder.

I bokstav e presiseres det at «hva kravet gjelder», omfatter «varens eller tjenestens art hvis kravet gjelder en vare eller tjeneste». Departementet antar at inkassoforetaket her kan bruke informasjon som er brukt i forbindelse med utstedelse av fordringshaverens faktura. Det følger av bokføringsforskriften § 5-1-1 første ledd nr. 3 at dokumentasjon av salg av varer og tjenester skal inneholde «ytelsens art og omfang». Departementet viser også til disse uttalelsene fra arbeidsgruppens merknad:

«Etter arbeidsgruppens syn bør angivelsen av ‘hva kravet gjelder’ være lett forståelig for skyldneren, for eksempel ‘internett’, slik at det er lettere for forbrukere å forholde seg til kravet. Etter gjeldende rett holder det om inkassoforetaket i betalingsoppfordringen opplyser saks- eller fakturanummer slik at skyldneren selv har mulighet til å finne ut av hva kravet gjelder, jf. NOU 1983: 8 punkt 7.3.2.3, Inkassoklagenemnda sak 168-2003 og Moe m.fl. Inkassoloven Kommentarutgave, kommentar til inkassoloven § 10 første ledd bokstav b). Der fordringen gjelder sensitive opplysninger, må det oppgis relativt generelt hva kravet gjelder. En lettere forståelig angivelse av hva kravet gjelder, krever systemtilpasninger, siden inkassoforetaket nå vanligvis bare får fakturanummer eller liknende fra fordringshaveren. Arbeidsgruppen foreslår […] at inkassoforetaket på forespørsel skal angi når ytelsen som ikke er betalt, ble levert. Årsaken til at det ikke foreslås angitt i inkassovarselet og betalingsoppfordringen, er at det vil komplisere inkassovarselet og betalingsoppfordringen. Ofte vil det være enkelt å angi tidsperioden, men der misligholdet strekker seg over en lenger periode og noen fakturaer er betalt, men ikke andre, vil tidspunktene kunne framstå som uoversiktlige. Samtidig antar arbeidsgruppen at det ikke er vanskelig for skyldneren å identifisere når ytelsen ble levert, når både fordringshaverens navn, fakturanummer, fakturadato og hva kravet gjelder, er angitt.»

I bokstav f foreslår departementet i samsvar med arbeidsgruppens forslag at inkassovarselet skal angi fakturanummer og fakturadato. Dette viderefører praksis for «hva kravet gjelder» i betalingsoppfordringer etter inkassoloven § 10 andre ledd bokstav b.

I bokstav g foreslår departementet at det skyldige beløpet skal spesifiseres i «hovedkrav og tilleggskrav som krav på forsinkelsesrente og erstatning for inndrivingskostnader». Arbeidsgruppen foreslår at inkassovarselet skal angi «påløpte renter og kostnader», og det følger av merknaden til arbeidsgruppens lovforslag at det med påløpte renter bare menes beløpet skyldneren skylder i renter, og at det med påløpte kostnader både menes fakturagebyr og inndrivingskostnader. Departementets forslag innebærer at inkassovarslene skal gi de samme opplysningene som i betalingsoppfordringen etter gjeldende § 10 andre ledd bokstav c. Departementet antar det i seg selv er en fordel å videreføre gjeldende regler, men viser også til at maksimalsatsene i inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3 etter gjeldende regler beregnes ut fra hovedkravet, som kan inkludere både fakturagebyr og renter påløpt før forfall, og at det antas å være hensiktsmessig å bruke den samme oppstillingen i ulike deler av inkassoregelverket. I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet at renteberegningen ikke skal angis før i betalingsoppfordringen, men at inkassoforetaket må angi renteberegningen dersom skyldneren etterspør den, se lovforslaget § 16 andre ledd første punktum.

I bokstav h foreslås det å angi at inkassotiltak vil bli iverksatt ved manglende betaling. Dette viderefører deler av inkassoloven § 9 første ledd bokstav a.

I bokstav i foreslår departementet at inkassovarselet skal angi «anslåtte kostnader som skyldneren kan måtte betale for utenrettslig inndriving dersom kravet ikke blir betalt innen fristen». Arbeidsgruppens foreslåtte ordlyd var tilpasset arbeidsgruppens forslag til forskriftsregler om gebyrsystem (med to betalingsoppfordringer og to betalingspåminnelser som det ble foreslått at skyldneren skal betale gebyr for). Departementet foreslår en rundere formulering i og med at nærmere regler om kostnadsdekning vil komme i et senere forskriftsarbeid.

Departementet viser ellers til arbeidsgruppens merknad:

«Det er […] ikke noe krav etter gjeldende rett å spesifisere i inkassovarselet hvilke inndrivingskostnader som påløper dersom inkassoforetaket må sende ut betalingsoppfordring i saken […], men arbeidsgruppen foreslår dette for at konsekvensene ved unnlatt betaling skal komme klarere fram for skyldneren. Etter arbeidsgruppens syn holder det om kostnader som påløper dersom inkassoforetaket må sende ut en betalingsoppfordring i saken, beregnes ut fra den til enhver tid gjeldende inkassosatsen, selv om en endring av inkassosatsen vil føre til at angivelsen av kostnadene blir unøyaktige.»

I andre ledd andre og tredje punktum foreslår departementet at det ikke er nødvendig å gi fullstendige opplysninger som angitt i bokstav g dersom beregningen av kravet er særdeles omfattende. Det skal i så fall opplyses om at en fullstendig oppstilling vil bli gitt dersom skyldneren ber om det. Departementet går ut fra at denne unntaksregelen vil være mindre aktuell for inkassovarsler enn for betalingsoppfordringer, men den er gitt tilsvarende anvendelse for betalingsoppfordringer etter § 21 tredje ledd.

I tredje ledd foreslår departementet at skyldneren skal gis kortfattet generell informasjon om hvordan man kan ta kontakt om betalingsvanskeligheter, fremme innsigelser mot kravet, klage på inndrivingen til foretaket eller bringe saken inn for nemnda.

Bokstav a gjelder informasjon om hvordan skyldneren kan ta kontakt om betalingsvanskeligheter. Til denne regelen uttaler arbeidsgruppen følgende:

«Det følger ikke av gjeldende regler at det skal angis hvordan skyldneren kan ta opp betalingsvanskeligheter. Det er svært viktig at skyldneren tar kontakt med inkassoforetaket ved betalingsvanskeligheter, siden kunnskap om dette er en forutsetning for at inkassoforetaket skal kunne vurdere betalingsutsettelse eller avdrag, eller om inndrivingen skal tilpasses etter reglene som foreslås for skyldnere i en særlig vanskelig situasjon […]. Erfaringsvis er det få skyldnere som tar kontakt med inkassoforetaket ved betalingsvanskeligheter. Selv om skyldnere allerede har kontaktinformasjon til foretaket, antas det at terskelen kan senkes noe hvis skyldnerne får eksplisitt informasjon i betalingsoppfordringen om hvordan de kan ta kontakt ved betalingsvanskeligheter.»

Bokstav b gjelder informasjon om hvordan skyldneren kan fremme innsigelser mot kravet (se lovforslaget § 25). Etter den gjeldende inkassoloven § 10 første ledd første punktum (se punkt 12.2.2) kan inkassoforetakene i betalingsoppfordringene gi skyldneren en frist til å komme med innsigelser mot kravet. Fristen vil ikke avskjære skyldneren fra å komme med innsigelser senere, men skyldneren vil kunne bli ansvarlig for kostnader som er påløpt før innsigelsene ble fremsatt, se inkassoloven § 17 andre ledd andre punktum og lovforslaget § 18 tredje ledd tredje punktum. I lovforslaget her foreslås det mer generelt at inkassovarselet skal gi informasjon om hvordan skyldneren kan fremme innsigelser mot kravet. Departementet antar at hvis inkassoforetakene gir en frist til å komme med innsigelser, bør den utformes slik at det fremgår at fristen ikke avskjærer retten til å komme med innsigelser senere.

Bokstav c gjelder informasjon om hvordan skyldneren kan klage på inndrivingen til foretaket (se lovforslaget § 25).

Bokstav d gjelder informasjon om hvordan skyldneren kan bringe saken inn for nemnd som nevnt i § 39 første ledd, hvis skyldneren antas å ha adgang til å bringe saken inn for nemnda. Regelen viderefører regelen for betalingsoppfordringer i inkassoloven § 10 andre ledd bokstav f. Reservasjonen om at opplysninger om nemnda bare behøver å gis hvis skyldneren antas å ha adgang til å bringe saken inn for nemnda, er likevel ny. Departementet viser til at Finansklagenemnda bare behandler klager fra forbrukere, og dersom skyldneren er næringsdrivende, er det ikke noen grunn til å opplyse om klageadgang dit.

Fristregelen i fjerde ledd første punktum viderefører inkassoloven § 9 andre ledd første punktum. Regelen om fristberegning i andre punktum foreslås etter forslag fra arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen viser til at regelen er i samsvar med gjeldende rett:

«I tredje ledd andre punktum foreslås det at domstolloven § 148 første ledd gjelder tilsvarende ved beregningen av fristen, dvs. at fristen løper fra og med dagen etter at inkassovarselet sendes. Dette er i tråd med gjeldende rett.

Arbeidsgruppen foreslår ikke å henvise til domstolloven § 149 første ledd. Av domstolloven § 149 første ledd følger det at fristen forlenges til den nærmest følgende virkedagen dersom en frist ender på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med en helgedag. En henvisning til denne bestemmelsen ville gitt en upraktisk regel for de automatiserte prosessene i inkassoforetakene, og internkontrollen knyttet til prosessene, og det ville vært vanskelig å ført tilsyn med at bestemmelsen ble praktisert riktig. Arbeidsgruppens forslag innebærer etter dette f.eks. at når et inkassovarsel sendes ut 12. desember med 14 dagers frist, vil fristen løpe ut 26. desember, andre juledag. Også dette er i tråd med gjeldende rett, se Ot.prp. nr. 2 (1987–1988) s. 114, der det er uttalt: ‘Fristens siste dag blir på samme ukedag som varselet ble sendt, selv om dette f eks er en helligdag.’»

Departementet foreslår ikke å videreføre inkassoloven § 9 andre ledd andre punktum, der det heter at betalingen skal anses å ha skjedd innen fristen dersom betalingsoppdraget er mottatt av bank innen fristens utløp. Departementet viser til at dette spørsmålet nå er regulert i finansavtaleloven § 2-2.

Til § 21

Paragrafen regulerer betalingsoppfordringer og viderefører med visse endringer inkassoloven § 10. Som det er påpekt av arbeidsgruppen, er siktemålet med endringene særlig å gjøre betalingsoppfordringene enklere å forstå for skyldnerne og å tydeliggjøre plikten til å betale og konsekvensene av unnlatt betaling. Det er redegjort nærmere for forslaget i punkt 12.3.2 og 12.5.2.

I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslås det i første ledd at betalingsoppfordringen skal gjelde det å betale, og at alternativet «eller å komme med innsigelser mot kravet» i inkassoloven § 10 første ledd første punktum ikke videreføres. Departementet viser til at arbeidsgruppen har antatt at det med de foreslåtte bestemmelsene som skal forebygge inndriving av urettmessige krav (se lovforslaget §§ 24, 25 og 31), vil bli inndrevet færre urettmessige krav, og at betalingsoppfordringen særlig bør gi skyldneren en oppfordring om å betale. Det vises likevel til bestemmelsen i fjerde ledd, jf. § 20 tredje ledd, hvor det foreslås at inkassoforetaket skal gi kortfattet generell informasjon om hvordan skyldneren kan fremme innsigelser mot kravet.

Departementet foreslår i samsvar med gjeldende praksis og arbeidsgruppens forslag at inndriving av urettmessige krav heller forebygges på et rutinenivå enn ved vurderinger i den enkelte saken før utsendelse av betalingsoppfordring (se punkt 16.1.3, 16.2 og 16.4). I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet derfor ikke å videreføre bestemmelsen i inkassoloven § 10 første ledd tredje punktum om plikt til å vurdere forhold som gir grunn til tvil om kravet er rettmessig, før betalingsoppfordringen sendes.

Andre ledd bokstav b, g og h viderefører inkassoloven § 10 andre ledd bokstav c og d. I bokstav b vil «skyldig beløp» være det totale beløpet skyldneren skal betale for kravet på dette stadiet («kravets størrelse» etter inkassoloven § 10 andre ledd bokstav c), mens bokstav g og h gir regler om hvordan beregningen av dette skal oppstilles.

Bokstav d om plikt til å opplyse fordringshaverens navn viderefører inkassoloven § 10 andre ledd bokstav a, bortsett fra at departementet foreslår at betalingsoppfordringen også skal angi den opprinnelige fordringshaverens navn hvis kravet er overdratt.

Når det gjelder forståelsen av bokstav e, vises det til merknaden til § 20 andre ledd første punktum bokstav e.

I bokstav f foreslår departementet i samsvar med arbeidsgruppens forslag at betalingsoppfordringen skal angi fakturanummer og fakturadato. Dette viderefører praksis for «hva kravet gjelder» etter inkassoloven § 10 andre ledd bokstav b.

I bokstav i foreslås det at betalingsoppfordringen skal angi «anslåtte kostnader som skyldneren kan måtte betale ved videre utenrettslig inndriving». Etter inkassoloven § 10 andre ledd bokstav e skal betalingsoppfordringen i dag angi «at unnlatt betaling kan føre til ytterligere kostnader for skyldneren og til rettslig inndriving». Departementet er enig med arbeidsgruppen når den i sin merknad til den foreslåtte bestemmelsen har lagt til grunn at tydelig informasjon om inndrivingskostnader som påløper, er viktig informasjon for skyldneren og kan bidra til raskere betaling.

Departementet foreslår i samsvar med arbeidsgruppens forslag at det ikke skal opplyses om kostnader ved rettslig inndriving i betalingsoppfordringen, slik at det blir tydeligere hva varselet gjelder.

Henvisningen til § 20 andre ledd andre og tredje punktum i tredje ledd viderefører, sammen med andre ledd bokstav b, inkassoloven § 10 tredje ledd.

I fjerde ledd foreslås det å gi reglene i tredje og fjerde ledd i § 20 om inkassovarsel tilsvarende anvendelse. Henvisningen til § 20 tredje ledd innebærer at det i betalingsoppfordringer skal gis kortfattet generell informasjon om hvordan skyldneren kan ta kontakt om betalingsvanskeligheter, fremme innsigelser mot kravet, klage på inndrivingen til foretaket eller bringe saken inn for nemnda. Henvisningen til fristregelen i § 20 fjerde ledd innebærer en delvis videreføring av inkassoloven § 10 første ledd andre punktum.

Til § 22

Paragrafen gir regler om inkassoforetaks utenrettslige inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver. Inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver er behandlet mer overordnet i punkt 14.

Paragrafen gjelder inkassoforetakenes utenrettslige inndriving. Det er mulig at namsmyndighetene vil bruke deler av paragrafen analogisk, i den utstrekningen reglene passer, ved vurderingen av krav om kostnadsdekning («så langt saken og kostnadene har vært nødvendige») etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1, men reglene er formulert med tanke på at det de skal gjelde direkte for, er utenrettslig inndriving. Også Finanstilsynets rundskriv 1/2018 «Retningslinjer for sammenslåing og varsling av krav» gjelder direkte for inkassoloven.

Paragrafen gjelder i motsetning til gjeldende praksis, men i samsvar med arbeidsgruppens forslag, både for fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassoforetak. Ordinær egeninkasso faller utenom, se punkt 14.4.8.

Reglene gjelder bare inndrivingen overfor skyldneren, og for eksempel er plikten til å inndrive krav samlet etter hovedregelen i første ledd ikke til hinder for at inkassoforetaket stiller spørsmål eller gir tilbakemeldinger til fordringshaveren for hvert enkelt krav. Selv om kravene inndrives samlet, vil det være ulike pengekrav, og innsigelser fra skyldneren, spørsmål om foreldelse mv. må håndteres for det kravet som innsigelsen, foreldelsesspørsmålet mv. gjelder.

Departementet foreslår ikke noen nærmere angivelse av hva som skal regnes som samme skyldner og samme fordringshaver, og forslaget innebærer med andre ord ikke noen endring i gjeldende praksis om dette. Hva som skal regnes som samme fordringshaver, er omtalt i rundskriv 1/2018 punkt 3. Ved vurderingen av om det er samme fordringshaver, skal «fordringshaver» ifølge rundskrivet forstås som ett juridisk subjekt. Departementet legger også dette til grunn. Det vil blant annet si at det vil være én fordringshaver også hvis kravene er fra forskjellige filialer eller kostnadssteder av samme foretak, eller hvis fordringshaveren er registrert i inkassosystemet med ulike kunde-/kreditornumre. I konserner vil hvert foretak være én fordringshaver. I rundskrivet er det ikke angitt noe om hva som skal regnes som samme skyldner, men departementet legger til grunn at vurderingen må bli tilsvarende som for fordringshavere. Det vil si at det vil være samme skyldner hvis man har å gjøre med en og samme fysiske eller juridiske person. Se for øvrig merknaden til andre ledd første punktum om inndriving av krav hver for seg hvis skyldneren har oppgitt ulike kostnadssteder.

Hovedregelen etter første ledd er at inkassoforetakenes utenrettslige inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver skal skje samlet.

Plikten til å inndrive kravene samlet etter hovedregelen i første ledd gjelder i utgangspunktet uavhengig av inndrivingstiltak, og samlet inndriving innebærer for eksempel at betalingspåminnelser (uansett form) skal angi alle kravene, og at inkassoforetaket ikke kan ringe eller sende kravbrev eller SMS-er om bare ett av dem. Se likevel unntaksregelen i femte ledd om reforhandling med skyldnere om vilkår og betingelser i avtalen som ligger til grunn for kravet, og informasjon til skyldnere om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger.

Hovedregelen om samlet inndriving gjelder i utgangspunktet uavhengig av hvilket stadium inndrivingen er på. Dette innebærer en utvidelse sammenlignet med gjeldende rett. Det følger likevel av fjerde ledd andre punktum at plikten til å inndrive et krav sammen med andre krav ikke inntrer før fristen i inkassovarselet er utløpt, og i tredje ledd er det presisert at hvis inndrivingen av enkelte krav er stanset av nærmere angitte grunner, er ikke reglene om samlet inndriving til hinder for at inndrivingen av andre krav fortsetter.

Det er ikke foreslått noen unntak for krav der det er medskyldnere (solidarskyldnere) eller kausjonister, eller der det er ulike satser for renter eller merverdiavgift. Disse kravene skal derfor inndrives samlet hvis ikke noen av de foreslåtte unntaksreglene kommer til anvendelse (for eksempel krav som har ulike tvangsgrunnlag, slik at senere tvangsfullbyrdelse av kravene blir forskjellig, jf. andre ledd andre punktum bokstav a). Dette er i samsvar med gjeldende ulovfestede regler.

I andre ledd foreslås det ulike unntaksregler fra hovedregelen om samlet inndriving.

Kravene skal inndrives hver for seg etter andre ledd første punktum hvis skyldneren har bedt om det, eller hvis det ikke er praktisk mulig å avklare om kravene gjelder den samme skyldneren.

Grunner for at skyldneren kan ønske at kravene skal inndrives hver for seg, kan for eksempel være at skyldneren dels har opptrådt som forbruker og dels som næringsdrivende, men inkassoforetaket likevel inndriver kravene samlet, eller at skyldneren synes det er lettere å holde oversikt eller å betale bestemte krav hvis kravene ikke inndrives samlet. Departementet antar at det i utgangspunktet har gode grunner for seg dersom skyldnerens angivelse av ulike kostnadssteder regnes som en anmodning om at kravene skal inndrives hver for seg, for eksempel når skyldneren er en større bedrift og kravet stammer fra ulike avdelinger. Når det gjelder muligheter til å betale bestemte krav, kan det være grunn til å understreke at skyldneren har rett til å instruere om hvilket krav en frivillig innbetaling skal dekke, også om kravene inndrives samlet, og at inkassoforetaket ikke kan stille vilkår om at kravene inndrives hver for seg. Inkassoforetaket må dessuten gi skyldneren nødvendige opplysninger for å kunne betale bestemte krav, for eksempel opplysninger om skyldig beløp, inkludert renter og kostnader for dette kravet.

Arbeidsgruppen legger til grunn at inkassoforetaket ikke bør ha noen plikt til å opplyse skyldneren om retten til å kreve at kravene inndrives hver for seg, med mindre skyldneren spør om dette. Arbeidsgruppen viser i den forbindelsen til at informasjonen sjelden vil være nyttig for skyldneren, og at den vil kunne være forvirrende. Departementet er enig i dette. Hvis skyldneren spør om muligheter for at krav inndrives hver for seg, uttrykker misnøye med at kravene inndrives samlet, eller på andre måter viser et behov for at kravene inndrives hver for seg, antar departementet at det likevel kan være god grunn til å opplyse om denne adgangen.

Unntaksregelen for tilfeller der det ikke er praktisk mulig å avklare om kravene gjelder den samme skyldneren, er begrunnet i at samlet inndriving vil være uforsvarlig hvis det er en risiko for at inndrivingen av noen av kravene rettes mot feil person. Hovedregelen er likevel at kravene skal inndrives samlet, og inkassoforetaket må ha rutiner for å forsøke å identifisere om skyldneren er den samme. Det vil si at hvis det er uklart ut fra opplysningene fordringshaveren har gitt i saken, om kravene gjelder den samme skyldneren, må inkassoforetaket forsøke å finne ut av det ved hjelp av andre kilder. Ellers antar departementet at rekkevidden av unntaket, både når det gjelder hvilke krav som stilles til inkassoforetakenes undersøkelser, og hvilke krav som stilles til sikkerhet for om kravene gjelder den samme skyldneren, må klargjøres nærmere gjennom praksis. Her må man antakelig se hen til hvilke opplysninger inkassoforetaket faktisk har tilgang til. Departementet antar at det også vil kunne legges en viss vekt på forholdsmessighet, slik at det ikke er nødvendig å gjøre omfattende manuelle undersøkelser for noen få småkrav.

Usikkerheten om det er samme skyldner eller ikke, kan skyldes at skyldneren selv har gitt ulike opplysninger om navn eller kontaktinformasjon. Selv om skyldneren for så vidt kan ha mulighet for å rette opp opplysningene, kan man ikke forvente at skyldnerne er oppmerksomme på at ulike krav med samme skyldner og fordringshaver i utgangspunktet skal inndrives samlet, og at ulike opplysninger om navn eller kontaktinformasjon kan ha konsekvenser for dette. Inkassoforetaket kan derfor ikke uten videre overlate ansvaret til skyldneren for å klargjøre at det er flere saker som skal inndrives samlet. (Taushetspliktsreglene vil normalt også hindre inkassoforetakene i å spørre skyldneren, siden kravet kan gjelde en annen.) Men etter omstendighetene kan antakelig skyldnerens forhold være et moment som taler for å stille mindre krav til manuelle undersøkelser, særlig i saker der samlet inndriving vil være mindre viktig.

Unntaksreglene i andre ledd første punktum gjelder bare i den utstrekningen skyldneren har bedt om at kravene inndrives hver for seg, eller det ikke er praktisk mulig å avklare om kravene gjelder den samme skyldneren. Dersom skyldneren har bedt om at enkeltstående krav skal inndrives for seg, skal andre krav med den samme skyldneren og fordringshaveren inndrives samlet, hvis ikke andre unntaksregler kommer til anvendelse. Tilsvarende gjelder dersom det er klart at noen av kravene har samme skyldner – da skal også disse kravene i utgangspunktet inndrives samlet.

Andre ledd andre punktum angir unntaksregler hvor kravene kan inndrives hver for seg. I disse tilfellene vil det bero på en vurdering fra inkassoforetakenes side – enten på rutinenivå eller i den enkelte saken – om kravene bør inndrives samlet eller hver for seg. Departementet går ut fra at inkassoforetakene vanligvis vil inndrive krav hver for seg der de er kjent med at det foreligger forhold som nevnt, men de har ikke plikt til det.

Unntaksregelen i andre punktum bokstav a gjelder krav som har ulike typer tvangsgrunnlag, slik at senere tvangsfullbyrdelse av kravene blir forskjellig.

Tvangsgrunnlagene må være forskjellige i tvangsfullbyrdelseslovens forstand. For eksempel vil to ubestridte fakturaer være like tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f. Arbeidsgruppen oppgir i sin merknad at praktiske eksempler på krav med ulike tvangsgrunnlag er krav fra en bank for boliglån med pant i boligen og krav fra den samme banken for billån med pant i bilen, krav fra et borettslag på felleskostnader med legalpant og krav fra det samme borettslaget på leie av parkeringsplass uten pant, og to krav fra samme fordringshaver med grunnlag i henholdsvis et eksigibelt og et ikke eksigibelt gjeldsbrev. Dersom det er flere krav på billån og flere krav på boliglån, skal billånkravene inndrives samlet og boliglånkravene inndrives samlet (hvis ikke noen av de andre unntaksreglene kommer til anvendelse), men billån- og boliglånkravene trenger ikke å inndrives sammen med hverandre. Dersom noen av kravene har tvangsgrunnlag, mens andre ikke har det, vil unntaksregelen gjelde som beskrevet over.

Vilkåret «slik at senere tvangsfullbyrdelse av kravene blir forskjellig» viderefører formuleringen i rundskriv 1/2018 punkt 4 «inndrivelsesprosessen blir forskjellig», bortsett fra at det bare gjelder for tvangsfullbyrdelse. Tvangsfullbyrdelsen av kravene blir forskjellig hvis det vil være aktuelt med forskjellige inndrivingsskritt eller inndrivingsskritt hos ulike myndigheter for de forskjellige kravene, og i tilfeller der det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-4 andre ledd at begjæringen om tvangsfullbyrdelse må splittes opp. Kravene skal inndrives samlet hvis en fordringshaver har både avtalepant og utleggspant i skyldnerens bolig, fordi begge tvangsgrunnlagene kan føre til tvangssalg av bolig, etter lik prosess. Motsatt følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-4 andre ledd at det i samme begjæring ikke kan kreves utlegg etter tvangsgrunnlag som nevnt i § 7-2 første ledd bokstav f og etter et alminnelig tvangsgrunnlag. Det vil si at hvis et krav er avgjort ved dom og et annet krav har tvangsgrunnlag i form av en ubestridt faktura, vil tvangsfullbyrdelse av kravene bli forskjellig, og kravene kan inndrives hver for seg etter unntaksregelen her.

Unntaksregelen i bokstav b gjelder krav som er rettet mot skyldneren som forbruker, og andre krav mot skyldneren. Typisk vil regelen innebære at krav som er rettet mot skyldneren som forbruker, ikke trenger å inndrives sammen med krav som er rettet mot skyldneren som næringsdrivende. Ordet «forbruker» er definert i lovforslaget § 5 bokstav h. Som det er presisert av arbeidsgruppen, skal flere krav som er rettet mot skyldneren som forbruker, inndrives samlet så lenge ingen av de andre unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse. Tilsvarende gjelder der flere krav er rettet mot skyldneren som næringsdrivende.

Inkassoforetaket vil ikke nødvendigvis vite at noen av kravene er rettet mot skyldneren som forbruker, mens andre er rettet mot skyldneren som næringsdrivende, og uansett har det ikke plikt til å inndrive kravene hver for seg på dette grunnlaget. Departementet antar derfor at skyldneren gjerne kan ha grunn til å be om at kravene inndrives hver for seg i slike tilfeller.

Det tilsvarende unntaket etter arbeidsgruppens forslag gjelder der «det går klart fram» at noen krav er rettet mot skyldneren som forbruker, mens andre er rettet mot skyldneren som næringsdrivende. Departementet ser ikke noe særskilt behov for å presisere dette sannsynlighetskravet i lovteksten, men antar at det i praksis gir god veiledning. Hvis inkassoforetak inndriver krav hver for seg på dette grunnlaget og det ikke stemmer at noen krav er rettet mot skyldneren som forbruker, mens andre er rettet mot skyldneren som næringsdrivende, vil det være en alvorlig feil som kan medføre at skyldneren avkreves for høye sakskostnader. Slike feil gir blant annet konsekvenser for inkassoforetaket selv når det gjelder adgangen til å kreve kostnadsdekning, og det kan medføre reaksjoner fra tilsynet. Inkassoforetaket kan derfor ikke inndrive kravene hver for seg hvis ikke det går klart frem at vilkårene for dette er oppfylt.

Sondringen forbruker/næringsdrivende gir god mening der skyldneren er en fysisk person som har inngått en avtale, og de aller fleste inkassosaker gjelder krav som springer ut av avtale. Det kan likevel forekomme krav hvor skyldneren er en fysisk person som verken har opptrådt som forbruker eller næringsdrivende, for eksempel krav om skadeserstatning. Departementet antar at det meget sjelden vil skje at inkassoforetak på samme tid inndriver krav med samme skyldner og fordringshaver hvor skyldneren er en fysisk person og noen av kravene springer ut av avtale, mens andre krav har et annet rettslig grunnlag. Departementet foreslår likevel skillet forbruker/andre krav mot skyldneren i stedet for forbruker/næringsdrivende for å ta hensyn til slike mulige situasjoner.

I bokstav c foreslår departementet unntak for krav fra ulike helse- og omsorgstjenester eller sosiale tjenester. Dette unntaket følger ikke av gjeldende rett, og arbeidsgruppen har heller ikke foreslått det. Disse unntakene kan typisk være aktuelle for kommunale krav. Bakgrunnen for forslaget er behandlet nærmere i punkt 14.4.5. Departementet legger til grunn at unntaksregelen for sosiale tjenester vil ha begrenset anvendelse, siden de fleste sosiale tjenester ytes av det offentlige uten at det betales noe vederlag. Unntaksregelen kan blant annet komme til anvendelse dersom Nav har gitt økonomisk stønad som lån, eller ved husleie for kommunal bolig. Unntaksregelen gjelder bare krav fra ulike tjenester, og krav fra den samme tjenesten skal derfor inndrives samlet på vanlig måte. For eksempel skal krav på husleie for kommunal bolig for ulike måneder i utgangspunktet inndrives samlet.

I tredje ledd foreslås det unntaksregler for visse situasjoner der det er påkrevd enten formelt eller reelt å stanse den utenrettslige inndrivingen av enkeltkrav:

• Bokstav a: Når krav er begjært inndrevet rettslig (vanligvis gjennom namsmyndighetene eller forliksrådet), stanses normalt den utenrettslige inndrivingen av kravet.

• Bokstav b: Dersom innsigelser eller andre forhold gir grunn til tvil om rettmessigheten av et krav som drives inn, skal inndrivingen stanses mens forholdene undersøkes nærmere (lovforslaget § 24 andre ledd første punktum), og ved uenighet om kravets rettmessighet skal tvisten i utgangspunktet bringes inn til rettslig avgjørelse (lovforslaget § 25 tredje ledd tredje og fjerde punktum).

• Bokstav c: Når det er inngått en avtale med skyldneren om berostillelse eller betalingsutsettelse, innebærer avtalen stans i inndrivingen i avtaleperioden.

• Bokstav d: Stans i inndrivingen vil også være aktuelt dersom skyldneren har brakt saken inn for Finansklagenemnda Inkasso.

Det følger av tredje ledd at når den utenrettslige inndrivingen av enkelte krav er stanset av en av de angitte grunnene, er ikke hovedregelen om samlet inndriving til hinder for at inndrivingen av andre krav med den samme skyldneren og fordringshaveren fortsetter. Grunnene er angitt for at ikke noen inkassoforetak skal utsette inndrivingen av enkelte krav bare for å unngå å inndrive kravene samlet. Unntaksreglene gjelder bare så lenge inndrivingen er stanset. Dersom inndrivingen av krav som har vært stanset, tas opp igjen, skal kravene det gjelder, i utgangspunktet inndrives sammen med andre krav med samme skyldner og fordringshaver.

Etter ordlyden må inkassoforetakets utenrettslige inndriving faktisk være stanset av en av de angitte grunnene. I praksis bør nok enkelte begrensede unntak fra dette kunne godtas, dersom det klart er til skyldnerens beste. Er det begjært tvangssalg, kan det for eksempel være hensynsfullt å orientere skyldneren om dette eller å ta kontakt for å finne en løsning, slik at skyldneren unngår tvangssalget. Antakelig har det de beste grunnene for seg at inkassoforetaket kan gjøre dette, mens inndrivingen av andre krav med den samme skyldneren og fordringshaveren inndrives videre for seg.

Selv om reglene i tredje ledd åpner for at inndrivingen av enkelte krav kan stanses mens inndrivingen av andre krav kan fortsette, vil det i en del tilfeller trolig være hensiktsmessig å utsette inndrivingen av alle kravene, slik at de inndrives samlet. For eksempel der skyldneren kommer med en innsigelse som kan avklares raskt, kan det være hensiktsmessig å stanse inndrivingen av alle kravene mens innsigelsen avklares. Og er det kort tid igjen til en utsatt betalingsfrist utløper, kan omfattende inndrivingstiltak kanskje vente, slik at tiltaket også omfatter kravet som fristen gjelder.

Når det gjelder praktisk bruk av unntaksregelen i bokstav a ved tvangsfullbyrdelse, tilsier sakskostnadsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1 at det normalt vil være hensiktsmessig å begjære tvangsfullbyrdelse for alle kravene samlet. Unntaksregelen antas derfor først og fremst å bli brukt i de tilfellene der det allerede er begjært tvangsfullbyrdelse når det kommer til et nytt krav som skal inndrives utenrettslig mot skyldneren.

Fjerde ledd gir regler om saksgangen, særlig om plikt til å varsle skyldneren for krav som skal inndrives samlet.

Etter første punktum skal inkassoforetaket sende inkassovarsel for hvert av kravene. Det er de vanlige reglene i lovforslaget § 20 om inkassovarsel som gjelder. Første punktum innebærer et unntak fra hovedregelen i § 22 første ledd om at inndrivingen skal omfatte alle kravene med samme skyldner og fordringshaver.

Etter andre punktum inntrer plikten til å inndrive krav sammen med andre krav når betalingsfristen i inkassovarselet er utløpt.

Tredje punktum angir at når betalingsfristene er utløpt i alle utsendte inkassovarsler for kravene som skal inndrives samlet, skal inkassoforetaket sende en felles betalingsoppfordring for disse kravene. Det vil si at plikten til å sende betalingsoppfordring forskyves når det kommer til nye krav. For det første inntrer ikke plikten til å sende betalingsoppfordring når fristen i inkassovarselet for det enkelte kravet utløper. For det andre kan inkassoforetaket iverksette inkassotiltak for krav hvor fristen i inkassovarselet er utløpt, for eksempel ringe skyldneren eller sende betalingspåminnelser, før det sender betalingsoppfordring. Reglene her innebærer derfor at utsendelse av betalingsoppfordring ikke nødvendigvis blir første ledd i inkassoprosessen der flere krav med samme skyldner og fordringshaver inndrives samlet. For krav som inndrives samlet før det sendes ut betalingsoppfordring, er det særlig viktig at skyldneren gis god og oppdatert informasjon, som samlet beløp som skal betales.

Ellers gjelder i utgangspunktet reglene om betalingsoppfordring i lovforslaget § 21 på vanlig måte. Betalingsoppfordringen skal omfatte alle kravene som inndrives samlet, det vil si både krav som det for første gang sendes betalingsoppfordring for, og krav som det tidligere er sendt betalingsoppfordring for.

Dersom inndrivingen av enkelte krav er stanset fordi det foreligger forhold som angitt i tredje ledd, skal ikke disse kravene være omfattet av betalingsoppfordringen. Når inndrivingen av krav som har vært stanset, tas opp igjen, skal kravene det gjelder, inndrives sammen med kravene det er sendt betalingsoppfordring for. Beløpet som inndrives, vil da være høyere enn beløpet som er angitt i betalingsoppfordringen. Departementet foreslår ikke egne regler om varsler i denne situasjonen, men vil understreke viktigheten av god informasjon til skyldneren. Selv om det etter ordlyden skal sendes ut betalingsoppfordring når betalingsfristene i inkassovarslene er utløpt, kan det i noen tilfeller antakelig være praktisk og hensynsfullt å avvente å sende betalingsoppfordring, for eksempel hvis det er kort tid til en utsatt betalingsfrist utløper.

Departementet foreslår i femte ledd å presisere at reglene i paragrafen ikke gjelder for reforhandling med skyldnere om vilkår og betingelser i avtalen som ligger til grunn for kravet, eller informasjon til skyldnere om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger. Det vil si at utførelsen av disse oppgavene kan gjelde enkeltstående krav. Bakgrunnen for presiseringen er at disse oppgavene skal regnes som inndriving etter lovforslaget § 5 bokstav b og c, som gjennomfører direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 3 nr. 9 bokstav b og d.

I sjette ledd foreslår departementet en forskriftshjemmel, som også gir hjemmel for såkalt derogasjon, nærmere bestemt at forskriften kan gi unntak fra reglene i paragrafen. Viser det seg behov for å klargjøre hva som ligger i de foreslåtte reglene, kan det dessuten være aktuelt å gi regler om dette. Som det fremgår av punkt 14.4.7, tilsier fordelene som hovedregelen om samlet inndriving innebærer for skyldnerne, at det bør foreligge tungtveiende grunner for å gjøre ytterligere unntak fra hovedregelen.

Dersom det klart går frem at skyldneren søker å unndra seg betalingen, eller det foreligger andre særlige forhold, gir lovforslaget § 23 første ledd inkassoforetaket adgang til å fravike reglene i § 22 i den utstrekningen det er fare for at dekningsmulighetene ellers helt eller delvis vil bli forspilt.

Til § 23

Paragrafen gir unntak fra reglene i §§ 20, 21 og 22 om inkassovarsel, betalingsoppfordring og inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver, og viderefører inkassoloven § 12 første og andre ledd. Inkassoloven § 12 tredje ledd om unntak fra varslingsplikten for bestridte krav som skal bringes inn til rettslig avgjørelse, foreslås ikke videreført i paragrafen her, men vil følge av lovforslaget § 25 tredje ledd om at tvister skal bringes inn til rettslig avgjørelse. Inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver er ikke regulert i den gjeldende loven, så forslaget til unntak fra reglene om det innebærer også en endring.

Departementet foreslår av pedagogiske grunner å bytte rekkefølge på leddene, slik at det praktisk viktigste unntaket for tilfeller der skyldnere søker å unndra seg betalingen eller det foreligger andre særlige forhold, og det er fare for at dekningsmulighetene helt eller delvis vil bli forspilt, kommer i første ledd, mens unntaket for veksel og sjekk kommer i andre ledd.

I og med at første ledd i all hovedsak viderefører gjeldende regler i inkassoloven § 12 andre ledd, legger departementet til grunn at rettskildene etter denne bestemmelsen fortsatt vil være relevante for tolkningen. Om mulighet til å fravike reglene om inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver uttaler arbeidsgruppen:

«Arbeidsgruppen antar at det sjelden vil være grunn til å unnlate sammenslåing av krav etter denne bestemmelsen. Men det kan være aktuelt dersom enten skyldneren unndrar seg betaling av et av kravene eller foreldelsesfristen nærmer seg for et av kravene og sammenslåingen gjør det praktisk vanskelig å drive inn kravet. I så fall kan inkassoforetaket f.eks. sende dette ene kravet til rettslig inndriving.»

Departementet slutter seg til dette.

Paragrafen gir bare unntak fra §§ 20, 21 og 22 om inkassovarsel, betalingsoppfordring og inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver. Som etter de gjeldende reglene gir ikke paragrafen unntak fra reglene om god inkassoskikk. Det er imidlertid i § 14 fjerde ledd foreslått regler om tilpasninger i inndrivingen hvis det går klart frem at skyldneren søker å unndra seg sine forpliktelser.

Forslaget er behandlet nærmere i punkt 12.5.4.

Til § 24

Paragrafen gjelder rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav og er nærmere behandlet i punkt 16. Paragrafen må ses i sammenheng med lovforslaget § 31 andre ledd bokstav e, der det foreslås at oppdragsavtalen mellom fordringshaveren og inkassoforetaket skal angi rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav, § 31 femte ledd om inkassoforetakets rett til å si opp oppdragsavtalen dersom fordringshaveren i ikke ubetydelig utstrekning oversender urettmessige krav eller vesentlig bryter rutiner som skal forebygge inndriving av urettmessige krav, § 33 første ledd, der det foreslås at styret i inkassoforetaket skal påse at det utarbeides forsvarlige rutiner for hvordan inkassovirksomheten skal utøves (se særlig tredje punktum bokstav c om inndriving av urettmessige krav), og reglene om innsigelsesbehandling i § 25.

I første ledd foreslår departementet å lovfeste at inkassoforetak skal ha forsvarlige rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav. Regelen viderefører krav til inkassoforetakenes rutiner som følger av Ot.prp. nr. 2 (1987–1988) og Finanstilsynets rundskriv 20/2016 «Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse». Departementet foreslår ikke å angi nærmere krav til rutinene i lovforslaget. I utgangspunktet antar departementet at gjeldende praksis om krav til inkassoforetakenes rutiner, som det er redegjort for i punkt 16.1, kan videreføres. I kravet om at inkassoforetak skal ha forsvarlige rutiner, ligger det et dynamisk element. Det vil si at kravet vil kunne endre seg, for eksempel som følge av endrede muligheter til å forebygge inndriving av urettmessige krav.

Andre ledd gir visse krav til saksgangen for det tilfellet at det oppstår tvil om rettmessigheten av et krav som drives inn. Både innsigelser og andre forhold kan gi grunn til tvil om et krav er rettmessig. Andre forhold kan for eksempel være kravets art, opprinnelse eller størrelse, at skyldneren var mindreårig eller fratatt rettslig handleevne ved inngåelsen av avtalen som ligger til grunn for kravet, tidligere erfaringer med at fordringshaveren har oversendt urettmessige krav, eller at inkassoforetaket ikke får kontakt med nøkkelpersoner hos fordringshaveren.

Etter første punktum skal inndrivingen stanses mens forholdene undersøkes nærmere. Også denne regelen viderefører gjeldende praksis, se Finanstilsynets rundskriv 20/2016.

I andre punktum følger departementet opp et forslag fra arbeidsgruppen til en ny regel om at inkassoforetaket skal frasi seg inndrivingen dersom det ikke får svar fra fordringshaveren innen rimelig tid på spørsmål om et kravs rettmessighet. Regelen vil gjelde både spørsmål som stilles før inkassoforetaket har påbegynt inndrivingen av kravet, og spørsmål som stilles etter at inndrivingen er påbegynt.

Kravet til rimelig tid fulgte ikke uttrykkelig av arbeidsgruppens forslag. Kravet er skjønnsmessig, men enkelte retningslinjer vil kunne bli utviklet i praksis. Relevante momenter vil blant annet være inkassoforetakets og skyldnerens behov for avklaring og fordringshaverens grunn til å ikke svare. Hensynet til skyldneren kan tale for at kravet til rimelig tid praktiseres strengere dersom inndrivingen er påbegynt og skyldneren har kommet med en innsigelse, enn dersom inkassoforetaket stiller spørsmål som ledd i sine rutineundersøkelser før inndrivingen er påbegynt. En praktisk løsning kan være at inkassoforetaket gir fordringshaveren en konkret, rimelig frist til å svare.

I § 25 er det foreslått regler om innsigelsesbehandling, som utfyller reglene i § 24. Reglene i § 24 andre ledd gjelder som nevnt ved tvil om kravets rettmessighet, uansett om tvilen skyldes innsigelser eller andre forhold. Reglene vil ikke gjelde ved åpenbart grunnløse innsigelser, fordi det da ikke er tvil om kravets rettmessighet. For eksempel trenger ikke inkassoforetaket stanse inndrivingen ved innsigelser som åpenbart er fremsatt i forhalings hensikt. Imidlertid gjelder reglene om innsigelsesbehandling i § 25 selv om inkassoforetaket og fordringshaveren ikke er i tvil om kravets rettmessighet. I § 25 har departementet blant annet tatt inn regelen om at tvister skal bringes inn til rettslig avgjørelse (vanligvis forliksrådet), gitt at visse forutsetninger er oppfylt.

Finanstilsynet vil ha innsyn i rutinene etter § 24 første ledd og i saker hvor det er tvil om rettmessigheten, jf. andre ledd, etter reglene i finanstilsynsloven § 3-1. Overtredelse av reglene i paragrafen her vil kunne gi grunnlag for reaksjoner etter reglene i lovforslaget kapittel 8. Dersom urettmessige krav skulle inndrives med forsett om uberettiget vinning, kan det også være straffbart som bedrageri etter straffeloven § 371.

Til § 25

Paragrafen gir regler for inkassoforetakets behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen. Departementet antar at reglene kan bli utfylt av retningslinjer i rundskriv eller bransjenormer. For foretak som inndriver krav etter direktiv (EU) 2021/2167, må innsigelses- og klagebehandlingen tilfredsstille Den europeiske banktilsynsmyndighetens (EBAs) retningslinjer om klagebehandling (EBA/GL/2024/12), men departementet antar at retningslinjene også gir god veiledning utenfor direktivets virkeområde. Reglene er nærmere behandlet i punkt 17.

Reglene gjelder overfor skyldnere og deres representanter, ikke overfor fordringshavere eller personer som har generelle synspunkter på inkasso uten at de gjelder konkrete saker i foretaket. Reglene vil gjelde uansett når under inndrivingen innsigelsen eller klagen fremsettes.

Første ledd første punktum stiller krav til inkassoforetakenes rutiner. Styret vil ha ansvaret for rutinene etter lovforslaget § 33 første ledd. Departementet foreslår å angi at rutinene skal være forsvarlige, effektive og transparente. Det følger av direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 24 nr. 1 at rutinene for klager på kredittjenestevirksomheter skal være «effektive og gennemsiktige». I andre punktum foreslås det at en skriftlig beskrivelse av rutinene skal være offentlig tilgjengelig. Det er ikke krav om at rutinebeskrivelsen meddeles alle skyldnerne. Kravet kan for eksempel oppfylles ved at rutinebeskrivelsen ligger ute på inkassoforetakets nettsider, og at den gis til skyldnere som etterspør den. Det følger ellers av lovforslaget § 16 første ledd at skyldneren på forespørsel skal gis generell informasjon om adgangen til å fremme innsigelser mot kravet og klage på inndrivingen, og at inkassoforetakene skal ha denne informasjon lett tilgjengelig på sine nettsider. I EBAs retningslinjer er krav til rutiner beskrevet i retningslinje nr. 1 og informasjon om rutinene beskrevet i retningslinje nr. 6.

Departementet foreslår i andre til fjerde ledd regler om hvordan innsigelser og klager skal behandles. Reglene gjelder uansett hvordan innsigelsene og klagene er fremsatt, og departementet foreslår ikke krav om at klager skal være fremsatt skriftlig, slik arbeidsgruppen foreslår. Departementet er imidlertid enig med arbeidsgruppen i at for at en henvendelse skal regnes som en klage, må det være rimelig grunn til å tolke den som dette ut fra de innvendingene som er reist, og hva skyldneren synes å ønske, og at for eksempel redegjørelser for betalingsvanskeligheter eller utskjelling uten saklig innhold ikke kan anses som en klage på inndrivingen. Tilsvarende må det være rimelig grunn til å tolke en henvendelse som en innsigelse hvis det skal være plikt til å behandle den som det. I EBAs retningslinjer er «complaint» definert som «[a] statement of dissatisfaction addressed to a firm by a natural or legal person» som gjelder nærmere angitte tjenester, blant annet kredittjenesteaktiviteter som definert i direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 3 nr. 9. Departementet antar at også uttalelser i Prop. 2023/24:23 punkt 6.3 (den svenske proposisjonen om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167) kan gi veiledning:

«Med klagomål bör i detta sammanhang avses att en låntagare i ett enskilt ärende framför konkret missnöje med kreditförvaltningen. Allmänna synpunkter bör däremot inte anses som klagomål.»

Etter andre ledd skal inkassoforetaket innhente all relevant informasjon, vurdere saken grundig og helhetlig, og særlig undersøke om innsigelsen eller klagen gjelder systematiske eller grunnleggende feil. I kravene ligger det både at den enkelte innsigelsen eller klagen skal behandles forsvarlig, og at innsigelser og klager skal brukes i inkassoforetakenes systematiske arbeid med risikostyring og internkontroll og forebygging av inndriving av urettmessige krav. I EBAs retningslinje nr. 5 er det beskrevet hvordan foretakene skal bruke klager i systematisk arbeid med å avdekke og rette opp feil. Se også retningslinje nr. 7 om svar på klagene. Det følger av retningslinje nr. 7 bokstav b at foretakene skal kommunisere i forståelig klarspråk. Departementet legger til grunn at dette vil følge av lovforslaget § 15 første ledd, hvor det heter at kommunikasjon med skyldnerne skal være forståelig.

Tredje ledd gjelder avslutningen av innsigelses- eller klagebehandlingen hvor skyldneren ikke fullt ut får medhold. I første punktum foreslås det at inkassoforetaket i disse tilfellene skal gi skyldneren et skriftlig svar med begrunnelse. Avgrensningen i regelen er nærmere begrunnet i punkt 17.5.

For klager på inndrivingen foreslås det i andre punktum at skyldnere skal informeres om adgangen til å bringe saken inn for nemnd. Forslaget er i samsvar med arbeidsgruppens lovforslag, bortsett fra forbeholdet om at skyldneren må antas å ha adgang til å bringe saken inn for nemnda. Finansklagenemnda Inkasso behandler bare klager fra forbrukere, og det er ingen grunn til at inkassoforetaket skal informere om klageadgang dit hvis skyldneren er næringsdrivende.

For innsigelser mot kravet foreslås det i tredje punktum at tvisten skal bringes inn til rettslig avgjørelse, hvis fordringshaveren fortsatt ønsker å inndrive kravet. Vanligvis vil det være forliksrådet som har kompetanse til å avgjøre tvisten rettslig etter reglene i tvisteloven § 6-2, men departementet foreslår ikke å angi det i inkassoloven. I fjerde punktum foreslår departementet å gjøre unntak fra regelen i tredje punktum for tilfeller der skyldneren innen en rimelig frist trekker innsigelsen mot kravet eller bringer tvisten inn for et godkjent klageorgan etter lov 17. juni 2016 nr. 29 om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker. Reglene i fjerde punktum må ses i sammenheng med reglene om god inkassoskikk overfor skyldneren i lovforslaget § 14, særlig presiseringen i andre ledd om at det er i strid med god inkassoskikk å foreta unødvendige rettslige skritt i inndrivingen. Departementet antar at det ofte vil være hensiktsmessig å spørre skyldneren om han eller hun vil trekke innsigelsen eller bringe tvisten inn for et godkjent klageorgan, men foreslår ikke å gi noen uttrykkelig regel i loven om at det skal gjøres. Departementet antar at det eventuelt kan gis veiledning i et rundskriv eller en bransjestandard om i hvilke tilfeller det er hensiktsmessig å spørre skyldneren om dette, og hva som i så fall vil være en rimelig frist å gi skyldneren.

Forslaget til tredje ledd første og andre punktum er utformet med utgangspunkt i Finanstilsynets rundskriv 4/2019 «Retningslinjer for klagebehandling i bank-, finans-, forsikrings- og verdipapirverksemd» avsnitt III punkt 8 bokstav d. Forslaget til tredje ledd tredje og fjerde punktum er utformet med utgangspunkt i Finanstilsynets rundskriv 20/2016 «Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse». Se også EBAs retningslinjer, retningslinje nr. 7 bokstav d. I rundskriv 20/2016 er det bemerket at inkassatoren har en selvstendig plikt til å vurdere et kravs rettmessighet før rettslig inndriving skjer. Departementet antar at dette er tilstrekkelig ivaretatt i og med at paragrafen her og § 24 gjelder inkassoforetakenes selvstendige plikt til å vurdere kravenes rettmessighet.

I fjerde ledd foreslås det å lovfeste en plikt til å registrere innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen. Det følger av direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 24 nr. 2 at «kreditservicevirksomhederne registrerer klagerne og de foranstaltninger, der træffes for at håndtere dem». For innsigelser følger registreringsplikt allerede av Finanstilsynets rundskriv 20/2016, hvor det heter:

«Som del av en forsvarlig internkontroll må derfor inkassator ha oversikt over antall klager/innsigelser og hvordan de fordeler seg på de ulike fordringshaverne. Det bør registreres hvordan innsigelsene fordeler seg på de ulike kravstypene fra en og samme fordringshaver. Dersom en type krav har unormal høy tvisteandel over tid, er dette en indikasjon på at kravene som sådan er tvilsomme eller uberettigede.»

Registrering er også omtalt i EBAs retningslinjer om klagebehandling (EBA/GL/2024/12), retningslinje nr. 3.

Finanstilsynet vil ha innsyn i registeret og i innsigelses- og klagesakene etter reglene i finanstilsynsloven § 3-1.

Til § 26

Paragrafen gjelder klientmiddelbehandling. I dag er det gitt regler om klientmiddelbehandling i inkassoloven § 16, og paragrafen viderefører reglene der, samtidig som det foreslås enkelte endringer og nye regler. Klientmiddelbehandling er nærmere behandlet i punkt 18 i proposisjonen her.

I første ledd foreslår departementet å definere ordet «klientmidler» som «penger som ikke tilhører inkassoforetaket, og som skyldneren eller andre har innbetalt i en inkassosak til et fremmedinkassoforetak som har rett til å behandle klientmidler».

Et formål med definisjonen er, i samsvar med forslaget fra arbeidsgruppen, å klargjøre det at klientmidler ikke bare omfatter penger som tilhører fordringshaveren, men også penger som tilhører skyldneren eller andre. Det er strengt tatt bare fordringshaveren som er inkassoforetakets klient. Vanligvis vil klientmidlene tilhøre fordringshaveren, men unntaksvis kan de tilhøre skyldneren. Det vil for eksempel kunne skje hvis skyldneren har betalt for mye, og eller hvis skyldneren har forskuttert rettsgebyr. Det følger allerede av Finanstilsynets rundskriv 19/2016 «Retningslinjer for inkassators innkrevjing og behandling av rettslege saksomkostningar» at rettsgebyr skyldneren har betalt, er klientmidler inntil fakturaen fra Statens innkrevingssentral er betalt. Som angitt i definisjonen trenger det ikke å være skyldneren som har forestått betalingen. Innbetalingen kan skje for eksempel gjennom utleggstrekk eller ved at et familiemedlem betaler på vegne av skyldneren.

Kravet om at innbetalingen må være gjort «i en inkassosak», foreslås for å skille ut innbetalinger som gjøres i andre sammenhenger, for eksempel feilutbetalinger fra banken eller fra en leietaker som leier deler av inkassoforetakets lokale. Uttrykket må likevel ikke tolkes for snevert. Dersom en skyldner for eksempel finner en faktura som for lengst er betalt, og betaler denne, må dette beløpet regnes som klientmidler selv om inkassosaken er avsluttet.

De gjeldende reglene om klientmiddelbehandling gjelder bare for fremmedinkassoforetak, og departementet foreslår ikke i lovforslaget her noen endringer i dette ved å pålegge oppkjøpsinkassoforetak å følge reglene om klientmiddelbehandling. Forskriftshjemmelen i åttende ledd andre punktum åpner likevel for at det kan fastsettes at angitte regler om klientmiddelbehandling skal gjelde tilsvarende for oppkjøpsinkassoforetak. Se nærmere omtale i merknaden til denne bestemmelsen.

Arbeidsgruppen har lagt til grunn at reglene om behandlingen av skyldnernes overbetalinger (det vil si reglene i fjerde og femte ledd) vil gjelde ved egeninkasso gjennom plikten til å følge god inkassoskikk. Departementet slutter seg til dette.

Departementet foreslår i lovforslaget § 6 andre ledd fjerde punktum at Finanstilsynet kan angi at bevilling til fremmedinkassovirksomhet ikke gir rett til å behandle klientmidler, og i tråd med dette er det angitt at reglene om klientmiddelbehandling bare gjelder for foretak som har rett til å behandle klientmidler.

Andre ledd, som gjelder plikt til å holde klientmidler atskilt fra andre midler, viderefører inkassoloven § 16 andre ledd, men er forenklet språklig.

Tredje ledd gjelder utbetalinger av innkasserte midler til fordringshaveren. Første og andre punktum gjelder remitteringsintervall, det vil si hvor raskt eller hvor hyppig inkassoforetaket skal utbetale innkasserte midler til fordringshaveren. Etter første punktum skal utbetalingen skje snarest, hvis ikke noe annet er avtalt. Denne regelen viderefører inkassoloven § 16 første ledd første punktum, jf. § 3 andre punktum. Strengt tatt er det unødvendig å presisere her at hovedregelen står tilbake for avtale, i og med at dette uansett følger av lovforslaget § 4 andre ledd. I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet likevel å angi at regelen er fravikelig, for å gjøre forholdet mellom første og andre punktum lettere tilgjengelig. I andre punktum foreslås det en ny regel om at innbetalinger på hovedkravet uansett avtale må utbetales til fordringshaveren innen 14 dager. Denne 14-dagersfristen er altså ufravikelig. Departementet følger her opp et forslag fra arbeidsgruppen, som er nærmere omtalt i punkt 18.2. Som arbeidsgruppen har påpekt, vil regelen gjelde både ved delbetalinger og når kravet betales i sin helhet. Første og andre punktum kan oppsummeres slik at inkassoforetaket i utgangspunktet vil ha plikt til å utbetale innkasserte beløp snarest. Det kan imidlertid avtales at inkassoforetaket kan avvente utbetalingene, men uansett avtale må inkassoforetaket utbetale innkasserte beløp på hovedkravet innen 14 dager.

Tredje punktum, om at inkassoforetaket kan holde tilbake et beløp tilsvarende sitt vederlag, viderefører inkassoloven § 16 første ledd andre punktum. Bestemmelsen kan fravikes ved avtale mellom fordringshaveren og inkassoforetaket, jf. lovforslaget § 4 andre ledd.

Fjerde ledd gjelder tilbakeføring der det er betalt for mye på et krav. Første punktum gjelder tilfeller der skylderen har betalt for mye, og departementet foreslår i samsvar med arbeidsgruppens forslag at tilbakeføring av det overskytende beløpet skal skje snarest. Etter andre punktum skal det samme gjelde hvis andre har betalt for mye på vegne av skyldneren. Departementet antar at overbetalinger kan skje ved at både skyldneren og en annen betaler det samme kravet. Det synes vanskelig å gi klare retningslinjer om hvem tilbakebetalinger i så fall bør skje til. Trolig kan det være hensiktsmessig å kontakte skyldneren eller skyldnerens representant og spørre hvem det er ønskelig å betale tilbake til. Det vil innebære noe merarbeid for inkassoforetakene, men gjelder trolig ikke noe stort antall saker.

Tredje punktum gjelder tilbakeføring av urettmessig inndrevne erstatningsbeløp for inndrivingskostnader. I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet at slik tilbakeføring skal skje så snart feilen er oppdaget. Arbeidsgruppen har følgende merknader til denne regelen:

«Finanstilsynet pålegger foretakene tilbakebetaling når feil avdekkes, men etter arbeidsgruppens syn bør foretakene ha plikt til å tilbakebetale av eget tiltak, slik at ikke tilbakebetalingsplikten avhenger av overfor hvilke foretak, og når, Finanstilsynet har tilsyn. Dersom det i ettertid avdekkes at foretaket ikke av eget tiltak har tilbakeført urettmessig inndrevne inkassokostnader, vil Finanstilsynet som nå kunne pålegge tilbakebetaling i medhold av finanstilsynsloven § 4 nr. 7 [nå: finanstilsynsloven 2024 § 4-1]. Manglende overholdelse av dette kravet er et vesentlig brudd på inkassoforetakets plikter og vil kunne ha betydning for foretakets og den fagansvarliges bevilling.»

Femte ledd gjelder motregning mv. og gir unntak fra reglene om tilbakeføring i fjerde ledd. I første punktum foreslår departementet å presisere at alminnelige motregningsregler gjelder der skyldneren har betalt for mye på ett krav, men fordringshaveren samtidig har et annet krav på skyldneren. Andre punktum gjelder situasjonen der skyldneren har betalt for mye på et krav og inkassoforetaket har et annet krav til inndriving mot den samme skyldneren, men fra en annen fordringshaver. I slike tilfeller vil inkassoforetaket kunne spørre skyldneren om han eller hun ønsker det overskytende beløpet overført til betaling på det andre kravet, i stedet for at det blir tilbakeført. Dersom skyldneren samtykker, kan inkassoforetaket overføre beløpet til betaling på det andre kravet i stedet for å betale tilbake. Dette forslaget er i samsvar med et forslag fra arbeidsgruppen.

I sjette ledd foreslår departementet at inkassoforetaket skal gi fordringshaveren skriftlige oppgaver som viser hva skyldneren er krevd for, hva skyldneren har betalt, og hvilket vederlag inkassoforetaket krever for arbeid og kostnader. Denne regelen følger i dag av inkassoloven § 15 andre punktum. Inkassoloven § 15 andre punktum er fravikelig, men departementet foreslår at regelen skal være ufravikelig. Det vil bero på oppdragsavtalen og være opp til inkassoforetaket og fordringshaveren når opplysningene skal gis, og i hvilken form (bortsett fra at oppgavene skal være skriftlige). Men etter departementets syn bør ikke inkassoforetaket og fordringshaveren kunne avtale at det ikke skal gis informasjon om hva skyldneren er krevd for, hva skyldneren har betalt, og hvilket vederlag inkassoforetaket krever for arbeid og kostnader. Selv om departementet ikke foreslår å angi når informasjonen skal oversendes, antar departementet at det kan være i strid med god inkassoskikk hvis det går lang tid.

Syvende ledd første punktum gjelder plikt til å gi skyldneren kvittering ved innbetalinger på krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167. Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 6 nr. 2 bokstav d, der det fremgår at kredittjenestevirksomheter som har rett til å behandle klientmidler, skal gi en kvittering eller et frigjørelsesbrev på papir eller på et annet varig medium som bekreftelse på å ha mottatt midler fra låntakeren. Departementet foreslår med andre ord å forenkle formuleringen «en kvittering eller et frigjørelsesbrev» til «kvittering». Departementet foreslår at plikten til å gi kvittering bare skal gjelde for krav innen direktivets virkeområde, men det er selvsagt ikke noe i veien for å gi kvitteringer ved innbetalinger på krav som faller utenfor direktivet. Ellers følger det av lovforslaget § 16 andre ledd første punktum at skyldneren på forespørsel skal opplyses om nedbetalinger på kravet.

I andre punktum vises det til § 47 syvende ledd, slik at definisjonen av «krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167», fastsettes i forskrift.

Forskriftshjemmelen i åttende ledd første punktum viderefører i hovedsak inkassoloven § 16 tredje ledd. Departementet foreslår å presisere at forskriftshjemmelen omfatter klientkonto. Det er gitt regler om klientkonto i den gjeldende inkassoforskriften § 4-1.

Oppkjøpsinkassoforetak inndriver egne pengekrav, slik at det ikke er noen ekstern fordringshaver å utbetale pengene til. Virksomheten i oppkjøpsinkassoforetakene har heller aldri hatt noe stort omfang. Departementet antar derfor det er sjelden at de mottar feilinnbetalinger, forskutterte rettsgebyr eller lignende som tilhører skyldnere eller andre, og departementet er ikke kjent med at det skal være noe praktisk behov for å beskytte disse midlene særskilt. Behovet kan likevel endre seg dersom oppkjøpsinkasso skulle bli vanligere. I åttende ledd andre punktum foreslår departementet derfor at det i forskrift kan fastsettes at angitte regler om klientmiddelbehandling skal gjelde tilsvarende for oppkjøpsinkassoforetak.

Til § 27

Paragrafen viderefører inkassoloven § 13 «Inkassatorens legitimasjon», men er noe omformulert. Departementet legger til grunn at det er vel så naturlig å se reglene i bestemmelsen som ufravikelige regler om skyldnerens rett til å forholde seg til inkassoforetaket, som regler om legitimasjon. Departementet foreslår å endre ordlyden noe som følge av dette. Formålet med endringene er å gjøre reglene mer presise og forståelige og å formulere dem fra skyldnerens perspektiv, ikke å endre reglenes innhold.

Reglene i den foreslåtte paragrafen om at visse disposisjoner (betaling, fremsettelse av innsigelser og avtaleinngåelse om nedbetalingsordninger) som skyldneren foretar overfor fordringshaverens inkassoforetak, har virkning for fordringshaveren, viderefører inkassoloven § 13 første, andre og tredje punktum. Første punktum gjennomfører direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 6 nr. 2 bokstav c.

Etter inkassoloven § 13 fjerde punktum er skyldnerens rett etter paragrafen uavhengig av kunnskap om inkassatorens rett i forholdet til fordringshaveren. Slik departementet forstår § 13, har skyldneren rett til å forholde seg til inkassoforetaket når det gjelder betaling, fremsettelse av innsigelser og avtaleinngåelse om nedbetalingsordninger, uavhengig av hva som er avtalt mellom inkassoforetaket og fordringshaveren. Departementet viser i den forbindelsen til at reglene er ufravikelige, jf. inkassoloven § 3 tredje punktum. Det vil si at en avtale mellom inkassoforetaket og fordringshaveren om at skyldneren ikke har rett til å forholde seg til inkassoforetaket i disse henseende, ikke vil være bindende. Det er da vanskelig å se hvilken betydning det har om skyldneren er i god tro eller ikke. Departementet foreslår derfor ikke å videreføre § 13 fjerde punktum, men dette er ikke ment å innebære realitetsendringer.

Departementet foreslår av samme grunn ikke å videreføre paragrafoverskriften «Inkassatorens legitimasjon». Paragrafen gjelder som nevnt virkningen for fordringshaveren av skyldnerens disposisjoner overfor inkassoforetaket i tre ulike sammenhenger, og det synes vanskelig å finne en dekkende paragrafoverskrift som ikke blir utpreget abstrakt og juridiskteknisk. Departementet foreslår derfor i stedet å trekke frem regelen i første punktum om skyldnerens rett til å betale til inkassoforetaket og å legge til mv.

Endringene innebærer at reglene i større grad ses fra skyldnerens synsvinkel, enn det de gjeldende reglene gjør. I avtaleforholdet mellom fordringshaveren og inkassoforetaket kan det være inntatt bestemmelser om temaene som reguleres i paragrafen her, for eksempel begrensninger i adgangen til å inngå nedbetalingsordninger eller at fakturaer skal sendes ut med fordringshaverens kontonummer i stedet for inkassoforetakets. Som nevnt over kan det likevel ikke inngås avtaler om at skyldnerens betalinger til inkassoforetaket, fremsettelse av innsigelser overfor inkassoforetaket eller inngåelse av avtaler om nedbetalingsordninger med inkassoforetaket vil være uten virkning for fordringshaveren.

Paragrafen er som etter gjeldende rett foreslått å være ufravikelig, jf. lovforslaget § 4 tredje ledd.

Til § 28

Paragrafen gjelder fullmektiger. Arbeidsgruppen foreslår en tilsvarende bestemmelse i sitt forslag til inkassoforskrift. Etter departementets syn er bestemmelsen av en slik art at den bør fremgå av loven. Departementet foreslår også en noe enklere utforming av bestemmelsen, men det er ikke tilsiktet innholdsmessige endringer sammenlignet med arbeidsgruppens forslag. Kravet om at fullmakten er skriftlig og signert, er ikke til hinder for elektroniske løsninger. Se for øvrig punkt 19 om bakgrunnen for forslaget.

Til § 29

Bestemmelsen gjelder inkassoforetakets kommunikasjon der skyldneren er mindreårig. Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsen inntas i forskriften, men etter departementets syn bør den fremgå av loven. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 19.

Departementet foreslår en noe annen språklig utforming sammenlignet med arbeidsgruppens forslag, blant annet for å tydeliggjøre at bestemmelsen bare gjelder for inkassoforetak.

Hovedregelen etter første punktum er at når skyldneren er en mindreårig, skal inkassoforetaket rette inndrivingen mot den mindreåriges verge eller verger. Det følger av vergemålsloven § 16 at det vanligvis er den som har foreldreansvar, som er verge for den mindreårige, noe som igjen innebærer at den mindreårige ofte har to verger (foreldrene). Videre bestemmes det i vergemålsloven § 18 at når den mindreårige har to verger, handler disse som hovedregel i fellesskap. Den ene vergen kan imidlertid gi den andre vergen fullmakt til å opptre alene som verge. Reglene innebærer ikke at begge vergene må delta i all kommunikasjon med inkassoforetaket. Når det gjelder rettslige disposisjoner, må imidlertid begge vergene handle i fellesskap, med mindre den ene er gitt fullmakt til å disponere alene. Inkassoforetaket må også sørge for at begge vergene har tilgang til samme informasjon.

Inndrivingen skal etter andre punktum i noen unntakstilfeller likevel rettes mot den mindreårige selv. Dette er for det første tilfellet dersom hensynet til vern av sensitive opplysninger tilsier det. Unntaket vil omfatte tilfeller der opplysninger om kravet vil avsløre forhold av en slik privat karakter at den mindreårige ikke vil ønske å dele dem med foreldrene. Arbeidsgruppen uttaler følgende om hva som ligger i formuleringen «sensitive opplysninger»:

«Uttrykket sensitive opplysninger er ment å gi anvisning på en skjønnsmessig vurdering. Det skal ikke bety det samme som særlige kategorier personopplysninger eller (etter tidligere lov) sensitive personopplysninger etter personopplysningsregelverket, selv om innholdet i begrepene vil være delvis overlappende. Blant annet vil lege- og psykologbesøk og kjøp av legemidler være sensitive opplysninger som tilsier at henvendelser ikke rettes mot vergen, så lenge ikke vergen har vært med til legen/psykologen eller den mindreårige på annen måte har gjort vergen kjent med saken, og inkassoforetaket har informasjon om at vergen er kjent med saken. Unntaket for sensitive opplysninger legger opp til en risikovurdering av kravets natur. En slik vurdering bør i utgangspunktet gjøres for hele porteføljen slik at denne typen krav som hovedregel rettes mot den mindreårige selv.»

Departementet slutter seg til disse vurderingene.

For det andre skal inndrivingen rettes mot den mindreårige dersom andre tungtveiende hensyn tilsier det. Om slike andre hensyn uttaler arbeidsgruppen:

«Har den mindreårige selv eller andre gjort inkassoforetaket eller fordringshaveren kjent med forhold som gir grunn til å tro at vergen vil straffe den mindreårige pga. inkassosaken eller det underliggende kravet, bør heller ikke inndrivingen rettes mot vergen. Slike omstendigheter vil være ‘andre hensyn til den mindreårige [som] tilsier at inndrivingen bør rettes mot den mindreårige selv’. For at plikten etter dette alternativet skal inntre, må inkassoforetaket eller fordringshaveren være kjent med forholdene som tilsier at inndrivingen skal rettes mot den mindreårige selv, f.eks. gjennom henvendelser i den aktuelle inkassosaken eller andre inkassosaker eller gjennom fordringshaverens kjennskap til skyldneren.»

Departementet foreslår en noe annen utforming av dette alternativet, men tar sikte på å omfatte samme type forhold som det arbeidsgruppen omtaler her. Unntaksbestemmelsen retter seg mot tilfeller der relasjonen mellom den mindreårige og vergen er av en slik art at det kan være behov for å beskytte den mindreårige mot vergens eller vergenes reaksjoner. Terskelen for å benytte dette unntaket bør være høy, og departementet foreslår derfor et krav om at det må foreligge tungtveiende hensyn.

For begge alternativene i andre punktum gjelder at det bare er hensynet til den mindreårige som er relevant. Inndrivingen kan ikke rettes mot den mindreårige i stedet for vergen ut fra en begrunnelse om at dette kan ivareta noen andres interesser.

Etter tredje punktum skal inkassoforetakets kommunikasjon med mindreårige skyldnere være «særlig hensynsfull og lett forståelig». Departementet legger til grunn at det følger av kravet om at kommunikasjonen skal være «særlig hensynsfull», at det ikke vil være tillatt å oppsøke mindreårige skyldnere.

Reglene i § 29 vil gjelde bare så lenge skyldneren er mindreårig. Fyller skyldneren 18 år i løpet av inndrivingen, skal inkassoforetaket forholde seg til skyldneren selv i samsvar med vanlige regler.

Etter lovforslaget § 38 vil inkassoforetaket kunne innhente opplysninger fra Folkeregisteret om blant annet foreldre, foreldreansvar og verge, se nærmere omtale i punkt 26.

Til § 30

Bestemmelsen gjelder inkassoforetakets kommunikasjon når skyldneren har fått oppnevnt verge eller har opprettet en fremtidsfullmakt. Arbeidsgruppen foreslår en tilsvarende bestemmelse i sitt forslag til forskrift. Etter departementets syn bør en bestemmelse av en slik art fremgå av loven. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 19.

Hovedregelen for hvem inkassoforetaket skal rette sine henvendelser til i tilfeller der skyldneren har fått oppnevnt verge, fremgår av første ledd. Andre ledd gjør unntak fra første ledd.

Sett i sammenheng med første ledd innebærer andre ledd første punktum at inkassoforetaket ved manglende kunnskap eller ved usikkerhet om hvorvidt vergemålet omfatter inkasso, kan forholde seg til reglene i første ledd. Det er bare dersom inkassoforetaket er kjent med at vergemålet ikke omfatter inkasso, at det ikke skal involvere vergen. Inkassoforetaket vil ikke ha noen omfattende undersøkelsesplikt. Arbeidsgruppen uttaler følgende om dette i merknaden til forskriftsforslaget:

«Framgår det ikke av folkeregisteret eller andre opplysninger inkassoforetaket har, om vergemålet omfatter inkasso, må inkassoforetaket kunne legge til grunn at det er tilfellet så lenge vergemålet omfatter det økonomiske området, bistand med håndtering av økonomi e.l. Inkassoforetakene kan ikke pålegges omfattende undersøkelsesplikt når det gjelder vergemålenes omfang.»

Departementet slutter seg til dette, og slutter seg samtidig også til arbeidsgruppens uttalelser om at inkassoforetaket må ha gode rutiner for å avklare om skyldneren har verge eller har opprettet en fremtidsfullmakt. Se i den forbindelsen lovforslaget § 38 og punkt 26 om innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret.

I andre ledd andre punktum foreslås en bestemmelse om at dersom skyldnerens rettslige handleevne er begrenset og begrensningen omfatter inkasso, skal inkassoforetaket henvende seg bare til vergen. I noen tilfeller kan det være slik at den rettslige handleevnen er begrenset, men uten at det er oppnevnt verge, fordi personen har en fremtidsfullmektig som har tilstrekkelige fullmakter til å opptre på vegne av personen. Hvis dette er tilfellet, vil tredje ledd første punktum gjelde i stedet for andre ledd, slik at inkassoforetaket da skal henvende seg til fullmektigen.

Til § 31

Paragrafen gjelder oppdragsavtale mellom fordringshaveren og fremmedinkassoforetaket. Det finnes ikke noen tilsvarende regler i det gjeldende inkassoregelverket, men paragrafen følger for en stor del opp et forslag fra arbeidsgruppen. Forslaget er blant annet begrunnet i hensynene til forsvarlig risikostyring og internkontroll, til å hindre inndriving i strid med god inkassoskikk eller i gråsonen av god inkassoskikk og til å hindre inndriving av urettmessige krav. Samtidig foreslås det å gjennomføre regler i direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 11 og artikkel 3 nr. 5. Reglene om oppdragsavtale er nærmere behandlet i punkt 20.

Reglene om oppdragsavtale må blant annet ses i sammenheng med § 4, som regulerer når loven kan fravikes ved avtale.

I § 31 første ledd foreslås det etter forslag fra arbeidsgruppen at fremmedinkassoforetak skal ha skriftlige oppdragsavtaler med fordringshaverne. I dag er det ikke krav til at de skal ha noen oppdragsavtale, men inkassoforetaket må ha fullmakt, se mer om dette i punkt 20.1. Krav om skriftlig oppdragsavtale (innen direktivets virkeområde) følger dessuten av direktivets artikkel 11 nr. 1, jf. artikkel 3 nr. 5. Kravet om at oppdragsavtalen skal være skriftlig, er ikke til hinder for elektroniske løsninger.

I andre ledd foreslås det nærmere krav til innholdet i oppdragsavtalen.

Det følger av andre ledd bokstav a at oppdragsavtalen skal angi oppdragets varighet. Regelen skal sikre at inkassoforetaket ikke inndriver kravet lenge etter at avtalen er inngått, uten dokumentasjon på at oppdraget fortsatt består.

Bokstav b angir at oppdragsavtalen skal gi en utførlig beskrivelse av inkassotiltakene som skal utføres. Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 11 nr. 2 bokstav a. Slik departementet ser det, følger dessuten denne regelen forutsetningsvis av fjerde ledd om at fordringshaveren ikke kan gi instrukser om mer pågående tiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen.

Arbeidsgruppen har i merknaden til sitt lovforslag bemerket at både fordringshaveren og inkassoforetaket kan ha behov for å angi inkassotiltak i oppdragsavtalen.

Når det gjelder fordringshaveren, legger arbeidsgruppen til grunn at denne må kunne stå inne for inkassotiltakene, og at det derfor kan være grunn til å angi i oppdragsavtalen hvilke inkassotiltak inkassoforetaket skal kunne bruke, innenfor rammene av god inkassoskikk og regelverket for øvrig. Arbeidsgruppen antar at rettslige skritt og andre tunge tiltak etter omstendighetene kan være i strid med etiske regler for visse fordringshavere, men at også andre fordringshavere kan ha grunn til å motsette seg slike tiltak. Arbeidsgruppen viser til at fordringshaveren kan ønske å beskytte skyldneren for eksempel ved at skyldneren ikke slås konkurs, ved at krav under en viss sum ikke inndrives, ved at krav må være av en viss størrelse for at de skal inndrives rettslig, eller ved at skyldneren skal betale mindre for inndrivingen enn satsene tilsier. Arbeidsgruppen fastslår at fordringshaveren, som en profesjonell part i avtaleforholdet, må sørge for at slike bestemmelser blir inntatt i avtalen med inkassoforetaket.

Når det gjelder inkassoforetaket, uttaler arbeidsgruppen at dette kan forhåndsvurdere og definere hvilke tiltak som er akseptable å utføre, og i den forbindelsen ta risikovurdering og egen inndrivingsprofil i betraktning.

Departementet slutter seg til disse synspunktene.

Forslaget innebærer at inkassoforetaket og fordringshaveren ved inngåelsen av oppdragsavtalen må ta stilling til hvilke inndrivingstiltak de ønsker å foreta uten nærmere avtale. Inndrivingstiltak det særlig kan være grunn til å regulere nærmere, er for eksempel telefonhenvendelser til skyldneren, ikke lovpålagte skriftlige henvendelser (som hvor ofte og på hvilket stadium i saken henvendelsene skal sendes) og utleggsbegjæringer (som nedre beløpsgrense og utenrettslige tiltak som må være forsøkt før det sendes utleggsbegjæringer).

Bokstav c om vederlag gjennomfører direktivets artikkel 11 nr. 2 bokstav b.

Vederlag inngår ikke i arbeidsgruppens foreslåtte krav til oppdragsavtalens innhold. Arbeidsgruppen omtaler likevel vederlag i merknadene til sitt lovforslag og viser i den forbindelsen til at det vil være av avgjørende økonomisk betydning for inkassoforetakene å sikre at de får betalt for arbeidet de utfører. Arbeidsgruppen uttaler at det kan være aktuelt å inngå avtaler om at fordringshaveren skal dekke inndrivingskostnadene der skyldneren ikke dekker disse, for eksempel fordi inndrivingen ikke lykkes, fordi fordringshaveren instruerer om at visse krav ikke skal følges opp, eller at visse krav skal inndrives særlig varsomt, eller fordi skyldneren var mindreårig da kravet ble pådratt. Arbeidsgruppen viser også til at det kan avtales dekningsrekkefølge i oppdragsavtalen, innen rammen av gjeldende regler. Departementet legger også dette til grunn.

Bokstav d om presisering av inkassoforetakets fullmakt til å representere fordringshaveren overfor skyldnerne gjennomfører direktivets artikkel 11 nr. 2 bokstav c. Departementet antar at det særlig kan være grunn til å regulere inkassoforetakets fullmakt til å inngå avtaler om betalingsutsettelser og avdragsbetaling. Fullmakt til å inngå avtaler om betalingsutsettelser og avdragsbetaling kan være praktisk viktig for å tilpasse inndrivingen til skyldnere i en særlig vanskelig situasjon. Departementet viser også til at det i Ernst Moe mfl., Inkassoloven: Kommentarutgave, merknadene til inkassoloven § 14, Juridika (bekreftet à jour per 1. oktober 2023) er bemerket at inkassoforetaket i avtalen med fordringshaveren bør gå opp grensene for når inkassoforetaket kan inngå avtaler om utsettelse og avdrag. Se for øvrig også lovforslaget § 27 tredje punktum, hvor det fremgår at nedbetalingsordninger som inkassoforetaket avtaler med skyldneren, er bindende for fordringshaveren, og merknaden til denne bestemmelsen.

Departementet vil understreke at bestemmelsene i oppdragsavtalen om inkassotiltak som skal utføres, og fullmakt til å inngå avtaler om betalingsutsettelser og avdragsbetaling bare gjelder inkassoforetakets fullmakt, og ikke innskrenker inkassoforetakets plikter eller skyldnerens rettigheter. For eksempel gjelder krav til god inkassoskikk uavhengig av inkassoforetakets fullmakt. Inkassoforetaket kan derfor være forpliktet til å avstå fra eller avvente visse inndrivingstiltak som det har fullmakt til å iverksette, og å følge opp anmodninger om betalingsutsettelser og avdragsbetaling som det ikke har fullmakt i oppdragsavtalen til å innvilge selv.

Det følger av bokstav e at oppdragsavtalen skal inneholde rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav. Det sentrale i praksis vil være hvilke tilgjengelige muligheter inkassoforetaket og fordringshaveren har for å forebygge inndriving av urettmessige krav, og at de faktisk benytter seg av disse mulighetene. Som det fremgår, foreslås det ikke noen nærmere angivelse av hvordan rutinene skal være. Rutinene vil dermed kunne tilpasses fordringshaveren og inkassoforetaket, og det vil også kunne gis anbefalinger i rundskriv eller bransjenormer.

Det er avgjørende for å forebygge inndriving av urettmessige krav at fordringshaveren orienterer inkassoforetaket om innsigelser og andre kjente forhold som kan gi grunn til tvil om kravets rettmessighet. Departementet legger til grunn at en nærmere regulering av plikten til å orientere om dette vil være en sentral del av rutinene. Departementet viser i den forbindelsen til forslaget i femte ledd om at inkassoforetaket kan si opp avtalen dersom fordringshaveren i ikke ubetydelig utstrekning oversender urettmessige krav. Departementet antar det normalt ikke vil være grunn til å si opp oppdragsavtalen hvis fordringshaveren på et tidlig tidspunkt har orientert om at det er grunn til tvil om kravenes rettmessighet.

I bokstav f foreslår departementet at oppdragsavtalen skal inneholde en regulering av inkassoforetakets plikt til å orientere fordringshaveren om inkassosakene. Inkassatorens opplysningsplikt er i dag regulert i inkassoloven § 15, og departementet antar at praksis etter inkassoloven § 15 vil være relevant for utformingen av oppdragsavtalene på dette punktet. Inkassoloven § 15 andre punktum foreslås videreført i lovforslaget § 26 sjette ledd. Ellers kan også andre regler i inkassoloven medføre plikt til å kontakte fordringshaveren, for eksempel reglene om rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav i lovforslaget § 24, reglene om behandling av innsigelser mot kravene i lovforslaget § 25 og regelen om god inkassoskikk overfor fordringshaveren i lovforslaget § 14. For å oppfylle reglene om opplysningsplikt overfor skyldneren i den enkelte saken i lovforslaget § 16 andre ledd kan det også være nødvendig å kontakte fordringshaveren for å få nærmere informasjon.

Departementet foreslår i tredje ledd første punktum at partene skal forplikte seg til å følge gjeldende regler, herunder god inkassoskikk og reglene om kommunikasjon med skyldnere. Denne bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 11 nr. 2 bokstav d og e. I andre punktum foreslås det at inkassoforetaket skal forplikte seg til å varsle fordringshaveren før utkontraktering av inkassofaglige oppgaver. Denne regelen gjennomfører artikkel 11 nr. 3. Når det gjelder uttrykket «inkassofaglige oppgaver», vises det til merknaden til § 35.

I fjerde ledd foreslås det i samsvar med arbeidsgruppens forslag at fordringshaveren ikke skal kunne instruere inkassoforetaket om mer pågående tiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen. Eventuelle slike instrukser vil ikke være bindende for inkassoforetaket. Formålet med regelen er å hindre at fordringshaveren presser eller instruerer inkassoforetaket til å bruke inndrivingstiltak som er i strid med eller i gråsonen av god inkassoskikk eller regelverket for øvrig. Dersom inkassoforetaket og fordringshaveren er enige, kan de imidlertid avtale mer pågående tiltak – innenfor rammene av gjeldende regelverk.

Reglene i fjerde ledd gjelder bare mer pågående tiltak enn tiltakene som er angitt i oppdragsavtalen. Fordringshaveren kan instruere om at inndrivingstiltak ikke skal benyttes, at inndrivingstiltak skal benyttes i mindre utstrekning enn avtalt, at visse krav ikke skal følges opp, eller at visse krav skal inndrives særlig varsomt.

Reglene i femte ledd gjelder oppsigelse av oppdragsavtalen. I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslår departementet å lovfeste at inkassoforetaket kan si opp avtalen dersom fordringshaveren i ikke ubetydelig utstrekning oversender urettmessige krav, vesentlig bryter rutiner som skal forebygge inndriving av urettmessige krav, eller oppfordrer til inndriving i strid med god inkassoskikk eller regelverket for øvrig. Uttrykket «regelverket for øvrig» omfatter blant annet inkassoloven, inkassoforskriften, forsinkelsesrenteloven, foreldelsesloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Foruten reglene i femte ledd vil adgangen til oppsigelse bero på avtalen og alminnelige kontraktsrettslige regler.

Til § 32

De foreslåtte reglene om økonomisk involvering gjelder bare for fremmedinkassoforetak. Ved oppkjøpsinkasso eier inkassoforetaket kravet, og det gir da liten mening å regulere foretakets økonomiske involvering.

Om første punktum skriver arbeidsgruppen:

«I første punktum foreslås det å slå fast at fremmedinkassoforetak ikke skal være økonomisk involvert i et inkassokrav. Forbudet gjelder både det å ta på seg eksterne inkassooppdrag når inkassoforetaket allerede er involvert i kravet, og det å involvere seg økonomisk i et eksternt krav som inkassoforetaket allerede har til inndriving. Avtaler om at inkassoforetaket skal få rimelig provisjon beregnet ut fra inndrevet beløp, skal ikke anses som økonomisk involvering etter bestemmelsen. Det vil heller ikke være i strid med bestemmelsen om det avtales at deler av hovedstolen tilfaller inkassoforetaket som vederlagsbetaling når denne betales av skyldneren (motregning). Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at fordringshavere bruker løsningsgrad og løsningstid som kriterier i konkurranse om oppdrag, og at inkassoforetaket slik har økonomiske interesser i at kravet inndrives raskt. Bestemmelsen omfatter heller ikke betalingsutsettelser eller avdragsordninger, eller refinansiering som fordringshaveren selv gir.»

Departementet legger til at det ikke vil være i strid med reglene om økonomisk involvering at et inkassoforetak inndriver egne pengekrav som har oppstått i foretakets ordinære drift, for eksempel krav på betaling fra fordringshavere for oppdrag. Slike krav kan ikke anses som krav foretaket har til inndriving, i hvert fall ikke i denne sammenhengen.

I andre og tredje punktum foreslås det mer konkrete regler som presiserer forbudet mot økonomisk involvering. Det gjelder allerede forbud mot det å yte eller formidle lån til skyldnere, kjøpe skyldneres eiendeler og kjøpe krav av fordringshavere. Departementet foreslår imidlertid, i tråd med arbeidsgruppens forslag, en utvidelse av det gjeldende forbudet mot låneformidling. Også forbudet mot å kjøpe skyldneres eiendeler innebærer en utvidelse sammenlignet med gjeldende rett. Det foreslåtte forbudet mot markedsføring av lån er nytt. Det vil ikke være i strid med forbudet å informere om at inkassoforetak kan bistå med betalingsutsettelser, refinansiering eller endringer av vilkår for kravene som inndrives, mv.

Departementet foreslår, delvis i samsvar med arbeidsgruppens forslag, å legge til «skyldnerens nærstående» i forbudene mot låneytelse, låneformidling og kjøp av eiendeler. Departementet antar det er naturlig å tolke «nærstående» slik det er definert i verdipapirhandelloven § 2-5, se særlig nr. 1 og 2. Se til sammenligning definisjonen av «betydelig eierandel» i lovforslaget § 5 bokstav g.

Paragrafen er nærmere behandlet i punkt 21.

Til § 33

§ 33 om styrets ansvar for inkassorutinene og for fagansvarliges ansvarsområder og tilstedeværelse er i hovedsak i samsvar med arbeidsgruppens lovforslag.

Første ledd om styrets ansvar for å påse at det utarbeides inkassorutiner, følger opp arbeidsgruppens forslag og er utformet etter mønster av eiendomsmeglingsloven § 3-3. To mindre endringer er at departementet i første og tredje punktum foreslår å presisere at inkassorutinene skal være forsvarlige, og at de skal være skriftlige. Forsvarlighetskravet innebærer at det ikke er tilstrekkelig å påse atinkassoforetaket harrutiner; styret vil også ha et overordnet ansvar for kvaliteten på rutinene. Plikten til å oppdatere rutinene ved behov må ses i sammenheng med plikten til å foreta vurderinger etter risikostyringsforskriften § 6, § 7 og § 8 andre ledd, i og med at vurderingene etter risikostyringsforskriften kan indikere at det er behov for å oppdatere inkassorutinene. Styrebekreftelsen etter andre punktum skal utformes som en erklæring som signeres av styreleder og/eller styremedlem som har fullmakt til å opptre på vegne av styret. Foretaket må oppbevare bekreftelsen, slik at den er tilgjengelig hvis Finanstilsynet etterspør den. Rutinene og styrebekreftelsen kan være elektroniske.

Departementet foreslår i tredje punktum å angi noe nærmere krav til hva slags rutiner inkassoforetaket skal ha, for å gjennomføre krav i direktivet til dette. Punktlisten er ikke uttømmende, og det kan bli stilt krav om ytterligere rutiner, blant annet for å følge reglene i inkassoloven og risikostyringsforskriften.

Etter lovforslaget § 7 første ledd bokstav h vil det være et vilkår for bevilling at foretaket har forsvarlige rutiner etter § 33 første ledd. Disse bestemmelsene vil dermed gjennomføre direktivets artikkel 5 nr. 1 bokstav e, f og g.

I direktivbestemmelsens bokstav e, f og g brukes det ulike ord for dokumentene inkassoforetaket skal ha: «ordninger», «mekanismer», «prosedyrer» og «politikk». Departementet foreslår å forenkle ordlyden i lovteksten, slik at inkassoforetakene skal ha «rutiner». Departementet går ut fra at rutinene naturlig vil ha ulik karakter, og at kravene til rutiner vil variere etter hva rutinene gjelder. Ved tolkningen av kravet til rutiner vil direktivets ordlyd være en sentral tolkningsfaktor. Ellers vil de nærmere kravene til rutinene i stor grad følge av andre regler, særlig i inkassoloven, risikostyringsforskriften og personopplysningsloven.

Styrets ansvar for inkassorutinene etter første ledd er av overordnet karakter, og det stilles derfor ikke krav om at styret skal gå inn i alle rutiner foretaket utarbeider i forbindelse med virksomhetsutøvelsen. Første ledd er med andre ord ikke til hinder for at mer operative rutiner fastsettes av fagansvarlige eller andre ansatte i foretaket uten at styret involveres. For eksempel kan ikke styret forventes å gå inn i hver enkelt oppdragsavtale, selv om det er angitt rutiner der. Departementet vil imidlertid understreke at styret uansett har et overordnet ansvar for virksomhetsutøvelsen etter risikostyringsforskriften, og dersom foretaket bryter inkassoregelverket på grunn av uforsvarlige operative rutiner, vil styret kunne ha et ansvar selv om paragrafen her ikke pålegger styret å gå inn i de operative rutinene. Det må også være en forutsetning for forsvarlig virksomhetsstyring at de operative rutinene i et foretak er lojale overfor de overordnede rutinene som styret har ansvaret for etter paragrafen her. Departementet antar at det vil bli klargjort nærmere gjennom praksis hvilke rutiner som hører under styret etter første ledd, og hvilke rutiner som kan fastsettes av andre uten å involvere styret.

I andre ledd er det inntatt en bestemmelse om at dersom det er flere fagansvarlige i foretaket, skal styret fordele ansvaret som følger av § 34 første ledd og forskrift fastsatt med hjemmel i § 34 tredje ledd, mellom dem. Departementet slutter seg ellers til følgende uttalelser fra arbeidsgruppen:

«De fagansvarlige skal ha klart definerte ansvarsområder, men det er ikke til hinder for at flere fagansvarlige kan ha felles ansvarsområde, eller at en person kan være fagansvarlig for flere avdelingskontorer eller flere foretak, så lenge fagansvaret ivaretas. Der flere fagansvarlige har et felles ansvarsområde, er de fagansvarlige etter gjeldende tilsynspraksis solidarisk ansvarlige for feil.»

Etter tredje ledd første punktum skal styret påse at fagansvarlige er til stede på hvert forretningssted i tilstrekkelig omfang til at pliktene etter lovforslaget § 34 med forskrifter kan ivaretas på hvert sted. Som arbeidsgruppen viser til i sin merknad, vil bestemmelsen ikke være til hinder for at en fagansvarlig har ansvaret for tilstedeværelsen på flere forretningssteder eller eventuelt flere foretak, så lenge han eller hun er så mye til stede på hvert forretningssted at pliktene etter § 34 med forskrifter ivaretas på hvert sted. I tredje ledd andre punktum foreslår departementet å presisere at plikten til å påse at fagansvarlige er til stede på hvert forretningssted i tilstrekkelig omfang, også gjelder der én fagansvarlig har ansvar for flere foretak.

I fjerde ledd foreslår departementet en egen regel der det presiseres at for inkassoforetak som ikke har styre, skal foretakets deltakere eller medlemmer ha ansvaret som ellers tilligger styret etter paragrafen her. Regelen svarer i en viss grad til risikostyringsforskriften § 2 andre ledd, der det blant annet heter at der virksomheten drives i et enkeltpersonforetak, er innehaveren av foretaket ansvarlig for å ivareta pliktene som påhviler styret etter forskriften.

Det er redegjort nærmere for styrets ansvar og for krav til rutiner i punkt 8.

Til § 34

§ 34 gjelder fagansvarliges plikter og rettigheter.

Første ledd første punktum, hvor det slås fast at den fagansvarlige har et særlig ansvar for å påse at inkassovirksomheten utøves i samsvar med gjeldende regler, innebærer en videreføring av inkassoloven § 6 første ledd, men ordlyden er forenklet. Finanstilsynets rundskriv 9/2012 «Retningslinjer for faktisk leiar i inkassoføretak» gir konkret veiledning om innholdet i den fagansvarliges ansvar etter bestemmelsen.

I første ledd andre punktum foreslår departementet en ny bestemmelse som presiserer at dersom ansvaret er fordelt mellom flere fagansvarlige etter § 33 andre ledd, har den enkelte ansvar bare innenfor sitt ansvarsområde.

Andre ledd er utformet etter mønster av eiendomsmeglingsloven § 3-4. Bestemmelsen er foreslått av arbeidsgruppen, og hensikten er å gi den fagansvarlige større mulighet til å ivareta ansvaret for å påse at inkassovirksomheten utøves i samsvar med gjeldende regler.

Det er redegjort nærmere for fagansvarliges roller og ansvar i punkt 8.

Til § 35

Paragrafen regulerer bruk av kontraktsmedhjelpere og gjennomfører direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 12 nr. 1 og 5.

Første ledd første punktum angir hovedregelen om utkontraktering, ved at inkassoforetaket kan gi andre foretak i oppdrag å utføre deler av virksomheten, forutsatt at dette skjer i et forsvarlig omfang og på en forsvarlig måte, og at tilsynet med den utkontrakterte virksomheten og foretakets samlede virksomhet ikke blir vanskeliggjort. Forutsetningene speiler vilkårene for Finanstilsynets adgang til å gi foretaket pålegg om ikke å iverksette eller om å avslutte oppdraget i finanstilsynsloven § 4-6 andre ledd. Bestemmelsen er inspirert av finansforetaksloven § 13-4 første ledd første punktum. En vesentlig forskjell er likevel at det i utgangspunktet er forbudt å utkontraktere kjerneoppgaver etter finansforetaksloven § 13-4, men departementet foreslår at det fortsatt skal være tillatt etter inkassoloven, så lenge kontraktsmedhjelperen selv har nødvendig bevilling.

I direktivets artikkel 12 nr. 1 andre punktum bokstav b heter det at det er forbudt å utkontraktere alle kredittjenesteaktivitetene til en kredittjenesteleverandør på samme tid. Departementet foreslår å gjennomføre denne regelen gjennom begrensningen om at «deler av virksomheten» kan utkontrakteres, og ved forutsetningen om «at dette skjer i et forsvarlig omfang og på en forsvarlig måte». Det følger allerede av Finanstilsynets rundskriv 7/2021 «Veiledning om utkontraktering» punkt 4.1 at ikke alle oppgaver kan utkontrakteres.

Forutsetningen om tilsyn gjennomfører artikkel 12 nr. 1 andre punktum bokstav e, hvor det heter at utkontraktering til kredittjenesteleverandøren ikke berører de kompetente myndigheters tilsyn med en kredittjenestevirksomhet i overensstemmelse med artikkel 14 og 21. Risikostyringsforskriften § 5 andre ledd angir for øvrig at avtale om utkontraktering skal sikre at Finanstilsynet gis tilgang til opplysninger fra og tilsyn med virksomheten der Finanstilsynet finner det nødvendig.

I artikkel 12 nr. 1 tredje punktum i direktivet heter det at utkontrakteringen av kredittjenesteaktiviterer ikke må foretas på en slik måte at kvaliteten på kredittjenestevirksomhetens internkontroll eller soliditeten eller kontinuiteten av dens kredittjenesteaktiviteter forringes. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen vil være gjennomført gjennom kravet til forsvarlighet i første ledd første punktum, regelen i andre ledd om at bruk av kontraktsmedhjelpere ikke har betydning for inkassoforetakets plikter og ansvar overfor fordringshavere, skyldnere, offentlige myndigheter og andre, og reglene om utkontraktering i risikostyringsforskriften § 5.

I artikkel 12 nr. 1 andre punktum bokstav g er det angitt at kredittjenestevirksomheten må ha nødvendig ekspertkunnskap og ressurser, slik at de er i stand til å levere de utkontrakterte kredittjenesteaktivitetene når utkontrakteringsavtalen er opphørt. Departementet antar at dette vil følge av kravet til forsvarlighet, reglene i risikostyringsforskriften § 5 tredje ledd og rundskriv 7/2021 punkt 8.3.

I første ledd andre punktum foreslår departementet å angi generelt at oppgaver som er underlagt krav til bevilling, bare kan utkontrakteres til kontraktsmedhjelpere som selv har nødvendig bevilling. Dette er en forenkling og generalisering av arbeidsgruppens lovforslag, som gjelder inkassofaglige oppgaver og oppgaver som krever autorisasjon etter regnskapsførerloven. Departementet legger til grunn at det uansett vil følge av kravet om forsvarlighet i første punktum at inkassoforetak ikke kan utkontraktere oppgaver til kontraktsmedhjelpere som mangler nødvendig bevilling, men foreslår å angi dette tydelig.

Tredje punktum om forbud mot å utkontraktere det å motta eller besitte klientmidler gjennomfører artikkel 12 nr. 5.

I andre ledd heter det at bruk av kontraktsmedhjelpere ikke har betydning for inkassoforetakets plikter og ansvar overfor fordringshavere, skyldnere, offentlige myndigheter og andre. Pliktene og ansvaret som det vises til, vil følge av ellers gjeldende regler, for eksempel inkassoloven, inkassoforskriften, finanstilsynsloven med forskrifter, avtalen med fordringshaveren, og avtale eller annet rettslig grunnlag som ligger til grunn for kravet. Andre ledd antas å være i samsvar med gjeldende ulovfestet rett. En mulig endring fra gjeldende rett er likevel det at regelen vil være ufravikelig, jf. § 4. Det vil blant annet si at inkassoforetaket ikke kan begrense plikter og ansvar ved bruk av kontraktsmedhjelpere overfor fordringshaveren gjennom avtale med denne. Andre ledd gjennomfører artikkel 12 nr. 1 første punktum, andre punktum bokstav c, d og e, og tredje punktum i direktivet, men bestemmelsen er gitt en generell utforming etter mønster av finansforetaksloven § 13-4 tredje ledd.

Tredje ledd om krav til skriftlig avtale mv. gjennomfører artikkel 12 nr. 1 andre punktum bokstav a. Det er for øvrig også gitt regler om utkontrakteringsavtalen i risikostyringsforskriften § 5 første og andre ledd, og det er gitt retningslinjer i Finanstilsynets rundskriv 7/2021 punkt 6. Skriftlighetskravet er ikke til hinder for at utkontrakteringsavtalen inngås elektronisk.

I fjerde ledd foreslår departementet en forskriftshjemmel, slik at det ved behov kan gis nærmere regler.

Direktivets artikkel 12 gjelder utkontraktering av kredittjenesteaktiviteter. Ordet «kredittjenesteaktiviteter» er definert i direktivets artikkel 3 nr. 9 og gjelder inndriving og (på nærmere vilkår) reforhandling om vilkår og betingelser, klagebehandling og informasjon om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger, se definisjonen av «fremmedinkasso» og «oppkjøpsinkassovirksomhet» i lovforslaget § 5 bokstav b og c og merknadene til disse. Ordet «kredittjenesteleverandør» er i artikkel 3 nr. 7 definert som «tredjemann som brukes av en kredittjenestevirksomhet til å utføre kredittjenesteaktiviteter». Departementet oppfatter derfor at virkeområdet for artikkel 12 er utkontraktering av inkassofaglige oppgaver. I paragrafen her foreslår departementet imidlertid et mer generelt virkeområde for reglene om utkontraktering. Men i enkelte andre bestemmelser i lovforslaget (§ 31 tredje ledd andre punktum, § 36 første ledd bokstav c og § 47 første ledd andre punktum bokstav d) foreslår departementet å uttrykkelig angi at regelen gjelder ved utkontraktering av inkassofaglige oppgaver. (Første ledd andre punktum om utkontraktering av virksomhet som krever bevilling, innebærer begrensninger i adgangen til å utkontraktere inkassofaglige oppgaver, men denne bestemmelsen gjennomfører ikke direktivet.)

Arbeidsgruppen uttaler følgende om hvilke oppgaver som skal anses som inkassofaglige:

«Hvilke oppgaver som skal anses som inkassofaglige og ikke, vil til en viss grad være vurderingspreget. I kjerneområdet ligger vurderingspregete avgjørelser og avgjørelser som krever særlige kunnskaper om inkasso, og klientmiddelbehandling. Bokføring og avstemming kan imidlertid ikke utføres av eksterne som ikke har autorisasjon som regnskapsfører […]. Kjøp av administrative tjenester og tjenester til drift av inkassoforetaket er klart ikke inkassofaglige. Etter arbeidsgruppens syn bør også rutineoppgaver i tilknytning til inkassovirksomheten som ikke er vurderingspregete, som ikke krever noen kvalifikasjoner og som ikke innebærer kontakt med skyldnere eller fordringshavere, kunne utkontrakteres. Sentralbord- og resepsjonstjenester kan utkontrakteres, men etter gjeldende tilsynspraksis kan ikke kontakten med skyldnere og fordringshavere om kravene utkontrakteres, og arbeidsgruppen foreslår ikke noen endring i dette.»

Departementet slutter seg til synspunktene.

Utkontraktering er nærmere behandlet i punkt 23.

Til § 36

Paragrafen gjelder dokumentasjon ved utførelsen av inkassooppdragene og gjennomfører direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 11 nr. 4 og artikkel 12 nr. 3.

Første ledd angir at inkassoforetakene skal dokumentere kommunikasjon med fordringshavere og skyldnere (bokstav a), oppdragsavtaler og anvisninger fra fordringshavere om kravet og inndrivingen (bokstav b) og avtaler om utkontraktering av virksomhet og anvisninger til kontraktsmedhjelpere som utfører inkassofaglige oppgaver (bokstav c).

Etter andre ledd skal dokumentasjonen oppbevares i minst fem år fra den aktuelle oppdrags- eller utkontrakteringsavtalen opphører, eller frem til den lovbestemte foreldelsesfristen. Dokumentasjonen behøver likevel ikke oppbevares lenger enn ti år. Ved anvendelse av kravet «minst fem år fra den aktuelle oppdrags- eller utkontrakteringsavtalen opphører», vil det være opphøret av oppdragsavtalen som er relevant for dokumentasjon av kommunikasjon med fordringshavere og skyldnere (første ledd bokstav a) og oppdragsavtaler og anvisninger fra fordringshavere om kravet og inndrivingen (første ledd bokstav b), mens opphøret av utkontrakteringsavtalen vil være relevant for avtaler om utkontraktering av virksomhet og anvisninger til kontraktsmedhjelpere som utfører inkassofaglige oppgaver (første ledd bokstav c). Ellers bygger forslaget til krav til oppbevaringstid i stor grad på ordlyden i direktivet, og praksis etter direktivet vil være relevant ved tolkningsspørsmål.

Dokumentasjon ved utførelsen av oppdragene er nærmere behandlet i punkt 24.

Til § 37

Paragrafen gjelder taushetsplikt for ansatte mv. i inkassoforetak og viderefører i hovedsak inkassoloven § 28 første til tredje ledd. Taushetsplikten gjelder både ansatte og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et inkassoforetak, for eksempel kontraktsmedhjelpere og styremedlemmer.

Etter inkassoloven § 28 påhviler taushetsplikten blant annet «[e]n inkassator, dennes ansatte og andre hjelpere». Departementet foreslår i første ledd første punktum å endre dette til «[e]nhver som utfører tjeneste eller arbeid for et inkassoforetak». Forslaget innebærer en tydeliggjøring av at taushetsplikten er personlig. Selv om taushetsplikten er personlig, må inkassoforetaket ha rutiner som sikrer at taushetsplikten til ansatte og andre som utfører tjeneste eller arbeid for foretaket, ivaretas.

I første ledd tredje punktum foreslår departementet å presisere at taushetsplikten gjelder også etter at tjenesten eller arbeidsforholdet er avsluttet. Dette medfører ingen endringer i gjeldende rett, men er tatt inn som en presisering.

I andre ledd foreslås det enkelte unntak fra taushetsplikten.

I andre ledd første punktum bokstav a foreslår departementet å presisere at taushetsplikten etter første ledd ikke er til hinder for å orientere fordringshaveren om inkassosaken. Det fremgår av den gjeldende inkassoloven § 15 første punktum at «[e]n inkassator skal holde fordringshaveren orientert om inkassosakens utvikling», og regelen her innebærer en videreføring for så vidt denne bestemmelsen gir unntak fra taushetsplikt. Departementet antar derfor at unntaksregelen ikke gir grunn til endringer i praksis om hvilke opplysninger som kan deles og ikke deles med fordringshaveren. (I lovforslaget her foreslås det i § 31 andre ledd bokstav f at oppdragsavtalen skal regulere inkassoforetakets plikt til å orientere fordringshaveren om inkassosakene, se punkt 20.7.)

Bokstav b og c om adgang til å gi opplysninger til foretak som driver kredittopplysningsvirksomhet, og til Økokrim viderefører inkassoloven § 28 andre ledd og tredje ledd første punktum.

I bokstav d foreslår departementet å presisere at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger deles med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Det vil normalt gjelde alvorlig bekymring for en skyldners psykiske eller fysiske helse, selv om også andres psykiske eller fysiske helse kan være omfattet. Bekymringen kan for eksempel gjelde selvmordstrusler eller trusler om vold mot andre, men etter omstendighetene kan også mer indirekte uttalelser som gir grunn til bekymring for selvmord eller vold gi grunn til å varsle. Andre eksempler på bekymringer kan være at skyldneren ikke har mat eller medisiner, eller at skyldneren ikke har oppvarmet bolig om vinteren.

Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7 (lov 20. juni 2025 nr. 81 om saksbehandlingen i offentlig forvaltning § 34 første ledd bokstav m). Bestemmelsen ble innført ved lov 18. juni 2021 nr. 127, og i merknaden til bestemmelsen i Prop. 166 L (2020–2021) er det uttalt følgende om hvem opplysningene kan deles med:

«Etter bestemmelsen skal opplysningene kunne deles med ‘andre’. Delingsadgangen er således ikke knyttet til bestemte mottakere. Det vil kunne være aktuelt å dele de taushetsbelagte opplysningene med enhver, også privatpersoner, som kan gripe inn eller medvirke på en måte som gjør at faren for liv eller helse unngås. Nødvendighetsvilkåret i forslaget medfører imidlertid at opplysningene ikke kan deles i større utstrekning enn det som er nødvendig for at faren for liv eller helse kan unngås. Dette gjelder både for hvilke og hvor mange opplysninger som deles, og for hvem de deles med.»

Som det også uttales i merknaden, er forslaget ment som en nokså snever unntaksregel som bare skal åpne for deling av opplysninger i nødrettslignende tilfeller. (Dette er nærmere omtalt i Prop. 166 L (2020–2021) punkt 5.3.) Bestemmelsen pålegger ingen opplysningsplikt, men det kan følge en opplysnings- eller handleplikt på andre grunnlag, for eksempel avvergingsplikten etter straffeloven § 196 eller hjelpeplikten etter straffeloven § 287. I den grad det er påkrevd etter forordning (EU) 2016/679 (personvernforordningen), vil unntaksregelen utgjøre et særskilt grunnlag for viderebehandling av personopplysninger etter forordningens artikkel 6 nr. 4.

I bokstav e foreslår departementet å presisere at taushetsplikten på visse vilkår ikke er til hinder for å gi opplysninger til barnevernet. Vilkårene tilsvarer vilkårene for meldeplikt etter barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a, og departementet antar at rettskilder om tolkningen av disse er veiledende hvis det skulle oppstå tvilstilfeller. Departementet antar at inkassoforetak allerede har adgang til å melde fra til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt, fordi barnevernet ikke vil være «uvedkommende» i den sammenhengen. Men spørsmålet er etter det departementet er kjent med, ikke avklart. Det vises til sammenligning til artikkelen «Eiendomsmeglers plikt og rett til å varsle barnevernet» av Paul Henning Fjeldheim i Lov og Rett vol. 61 utgave 5 2022 side 319–329. Den foreslåtte regelen gir adgang både til å melde fra til barnevernet på eget initiativ og til å dele relevante opplysninger på forespørsel fra barnevernet.

Andre ledd andre punktum svarer til inkassoloven § 28 tredje ledd andre punktum.

Departementet foreslår regler om taushetsplikt for nemndsmedlemmer og andre som utfører tjeneste eller arbeid for nemnda, i § 39 femte ledd.

Brudd på taushetsplikt er straffbart etter straffeloven §§ 209 og 210. (§ 210 gjelder grovt brudd på taushetsplikt.)

Til § 38

Bestemmelsen gir tilgang til opplysninger om foreldre, foreldreansvar, vergemål og fremtidsfullmakter som Folkeregisteret har registrert, uavhengig av om opplysningene er taushetsbelagte. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 26 i proposisjonen.

Folkeregisterets automatiserte saksbehandling gjør det ikke mulig å vurdere i hvert enkelt tilfelle om de opplysningene som et inkassoforetak vil hente ut, er nødvendige for å utføre oppgaver etter loven. Ved at inkassoforetakene får hjemmel til å hente ut opplysninger direkte, vil det ikke foretas noen manuell kontroll fra Folkeregisterets side. Inkassoforetakene må derfor vurdere hvilke opplysninger som trengs i den enkelte saken for å inndrive kravene etter loven, og må overholde annet regelverk, som personopplysningsregelverket, når opplysninger innhentes. For eksempel vil det som hovedregel ikke være behov for å innhente informasjon om hvem som har foreldreansvar for barnet, dersom det er registrert en verge for en mindreårig skyldner.

Til §§ 39 til 43

Disse bestemmelsene viderefører inkassoloven kapittel VII om nemndsbehandling av tvister i inkassosaker. Nemndsbehandling av tvister i inkassosaker var ikke en del av arbeidsgruppens mandat. Arbeidsgruppen har derfor stort sett bare foreslått tilpasninger til forslaget for øvrig. Departementet foreslår heller ikke endringer ut over dette, bortsett fra endret plassering av reglene om taushetsplikt, se nedenfor.

Forskriftshjemmelen i inkassoloven § 27 er ikke videreført i lovforslaget. Det er ikke gitt noen forskrift i medhold av forskriftshjemmelen til nå, og i samsvar med det arbeidsgruppen antar, må det da kunne legges til grunn at den er overflødig og kan utgå av forenklingshensyn.

En privatperson tar i høringen til orde for at «[i]nkassoforetakene pålegges å ivareta ombudsrollen gjennom et eget uavhengig skyldnerombud som må finansieres gjennom tilsynsavgiften eller tilsvarende». Departementet kan ikke se at det er ønskelig med flere kontrollmekanismer enn i dag, og går ikke videre med forslaget. Departementet viser til at forbrukere allerede kan bringe saker inn for nemnda, at Finanstilsynet fører tilsyn, og at en ombudsordning vil være kostbar og vil føre til høyere sakskostnader for skyldnerne.

Departementet foreslår å ta inn regler om taushetsplikt for nemndsmedlemmer og andre som utfører tjeneste eller arbeid for nemnda, i § 39 femte ledd. Reglene viderefører regler i den gjeldende inkassoloven § 28 første ledd. Taushetsplikt for ansatte mv. i inkassoforetak foreslås regulert i § 37.

Til § 44

Bestemmelsen gjelder tilsynsmyndighet og opplysningsplikt overfor tilsynet og er nærmere behandlet i punkt 27.

Til § 45

Reglene om meldeplikt overfor Finanstilsynet om endringer i ledelsen mv. viderefører inkassoloven § 5 femte ledd, men med visse endringer.

Etter inkassoloven § 5 femte ledd tredje punktum skal opplysningsplikten etter dette leddet gjennomføres som en del av øvrige rapporteringsrutiner etter nærmere regler fastsatt av Finanstilsynet (bortsett fra skifte av faktisk leder, som skal meldes før det finner sted). Departementet foreslår at meldeplikten skal gjelde uten ugrunnet opphold (bortsett fra skifte av fagansvarlig, som fortsatt skal meldes før det finner sted). Forslaget skyldes dels at det i retningslinjene til vurderingen av kunnskap og erfaring fra Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) 15. desember 2023 (EBA/GL/2023/09) punkt 22 er angitt at kredittjenestevirksomheter bør underrette tilsynsorganet om utnevnelser av medlemmer i ledelsen enten når de er foreslått, eller uten unødig forsinkelse etter utnevnelsen, men med forbehold for nasjonal rett. Slik departementet ser det, er «uten ugrunnet opphold» bedre i samsvar med anbefalingene enn å vente til rapporteringstidspunktet. Dels skyldes forslaget at foretakene etter lovforslaget § 46 tredje ledd skal melde fra til Finanstilsynet om endringer i registrerte opplysninger (blant annet om de samme personene som i § 45) uten ugrunnet opphold.

Ellers er reglene forsøkt gitt en enklere og klarere utforming. Uttrykket «betydelig eierandel» er definert i lovforslaget § 5 bokstav g, og det er da ikke nødvendig å forklare i paragrafen her hva det betyr. Dessuten foreslår departementet å presisere at reglene gjelder for varamedlemmer til styret og for daglig leders stedfortreder.

Det vises for øvrig til punkt 27.

Til § 46

Paragrafen regulerer virksomhetsregister og følger opp lovforslaget i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 15. november 2024. Departementet foreslår likevel at regler om hvilke opplysninger registeret skal inneholde, gis i forskrift i stedet for i lov.

Etter lovforslaget skal virksomhetsregisteret omfatte foretak med norsk inkassobevilling og virksomheter som driver grensekryssende inkassovirksomhet eller inndriving etter direktiv (EU) 2021/2167 i Norge. Paragrafen gjennomfører direktivets artikkel 9, men er tilpasset lovforslaget. Finanstilsynets virksomhetsregister omfatter allerede inkassoforetak.

Forslaget til regler om virksomhetsregister er nærmere behandlet i punkt 28.

Til § 47

Paragrafen regulerer norske inkassoforetaks grensekryssende inndriving i andre EØS-stater etter direktiv (EU) 2021/2167.

Grensekryssende inndriving er regulert i direktivets artikkel 13, som foreslås gjennomført i lovforslaget § 47 (norske inkassoforetaks grensekryssende inndriving i andre EØS-stater) og § 48 (utenlandske foretaks grensekryssende inndriving i Norge).

§ 47 første ledd gjelder krav til melding om grensekryssende inndriving etter direktivet og gjennomfører direktivets artikkel 13 nr. 2. Første punktum fastsetter plikt til å gi skriftlig melding til Finanstilsynet, mens andre punktum angir nærmere krav til meldingen. Sammenhengen mellom andre punktum og artikkel 13 nr. 2 er slik:

• Bokstav a og b gjennomfører bokstav a.

• Bokstav c gjennomfører bokstav b.

• Bokstav d gjennomfører bokstav c.

• Bokstav e gjennomfører bokstav d.

• Bokstav f gjennomfører bokstav e.

• Bokstav g gjennomfører bokstav f.

• Bokstav h gjennomfører bokstav g.

• Bokstav j gjennomfører bokstav h.

Departementet foreslår i bokstav i å angi at foretaket skal opplyse om inkassobevillingen gjelder fremmedinkassovirksomhet eller oppkjøpsinkassovirksomhet. Dette følger ikke av artikkel 13 nr. 2 om opplysninger som skal gis i meldingen, men foretaket vil ikke ha rett til å drive grensekryssende inndriving etter direktivet ut over rammene av bevillingen (se artikkel 13 nr. 1), og departementet forstår artikkel 13 slik at Finanstilsynet i utgangspunktet skal oversende opplysninger i meldingene som mottas fra foretakene, uten å supplere med egne registrerte opplysninger. Departementet går derfor ut fra at foretakene bør opplyse om hva slags bevilling de har.

Paragrafens andre ledd gjennomfører artikkel 13 nr. 3 for så vidt gjelder pliktene som tilligger den kompetente myndigheten i hjemstaten.

Tredje ledd gjennomfører artikkel 13 nr. 5 for så vidt gjelder norske inkassoforetaks inndriving i andre EØS-stater.

Fjerde ledd gjennomfører artikkel 13 nr. 6 for så vidt gjelder norske inkassoforetaks inndriving i andre EØS-stater.

Femte ledd gjennomfører artikkel 8 nr. 2.

Departementet legger til grunn at retten til å drive grensekryssende inndriving i hovedsak vil følge av vertsstatens rett, og at det i utgangspunktet ikke er grunn til å regulere norske inkassoforetaks rett til å drive grensekryssende inndriving i utlandet. Det følger likevel av lovforslaget § 6 andre ledd andre punktum at utenlandske foretak med norsk inkassobevilling ikke kan inndrive krav etter direktivet. Det kan også bli gitt begrensninger i overgangsregler for enkeltpersonforetak og foretak som ikke driver næringsvirksomhet, slik det ble foreslått i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 15. november 2024. Departementet foreslår i § 47 sjette ledd dessuten å presisere at foretak som hører hjemme på Svalbard eller Jan Mayen, ikke kan drive grensekryssende inndriving etter direktivet.

I syvende ledd foreslås en hjemmel til å fastsette i forskrift hva som skal regnes som «krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167», «hjemstat» etter direktiv (EU) 2021/2167 og «vertsstat» etter direktiv (EU) 2021/2167. Departementet foreslår at disse uttrykkene defineres i forskrift, både fordi de vil være nokså tekniske, og fordi man da unngår å måtte endre loven hvis direktiv (EU) 2021/2167 eller andre rettsakter det vil være aktuelt å vise til i definisjonene, endres.

Grensekryssende inndriving etter direktivet er nærmere behandlet i punkt 29.

Til § 48

Paragrafen regulerer utenlandske foretaks grensekryssende inndriving i Norge etter direktiv (EU) 2021/2167.

Paragrafen gjennomfører sammen med § 47 direktivets artikkel 13.

Paragrafen gjelder bare foretak som regnes som kredittjenestevirksomheter etter direktivet. Andre foretak som etter nasjonal rett har rett til å inndrive krav som er omfattet av direktivet (se unntakene fra direktivets virkeområde i artikkel 2 nr. 5 og 6), vil ikke ha rett til å drive grensekryssende inndriving etter § 48 i Norge. Bevilling til å inndrive krav etter direktivet skal være gitt i hjemstaten, se blant annet direktivets artikkel 4 nr. 1.

Første ledd gjennomfører artikkel 13 nr. 1. Departementet foreslår å presisere at utenlandske foretak ikke har rett til å inndrive krav på Svalbard og Jan Mayen.

Andre ledd gjennomfører reglene om vertsstatens plikt til å bekrefte mottakelse av meldinger i artikkel 13 nr. 3 første punktum.

Tredje ledd gjennomfører artikkel 13 nr. 5 for så vidt gjelder utenlandske foretaks inndriving i Norge.

Fjerde ledd gjennomfører artikkel 13 nr. 6 andre punktum for så vidt gjelder utenlandske foretaks inndriving i Norge.

I femte ledd første punktum foreslår departementet å presisere at reglene for inkassoforetak i inkassoloven med forskrift gjelder tilsvarende så langt de passer, for utenlandske foretak som driver grensekryssende inndriving i Norge etter direktivet, se nærmere omtale i punkt 29.3 og 29.5. De øvrige reglene i § 48 trer i stedet for inkassolovens alminnelige regler om bevillinger.

Femte ledd andre punktum gjennomfører artikkel 14 nr. 12 tredje punktum.

I sjette ledd vises det til § 47 syvende ledd, slik at definisjonen av ordet «hjemstat» og hva som skal regnes som «krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167», fastsettes i forskrift.

Grensekryssende inndriving etter direktivet er nærmere behandlet i punkt 29.

Til § 49

Første ledd første punktum, som gir Finanstilsynet hjemmel til å pålegge inkassoforetakene å endre praksis som medfører fare for overtredelser av inkassoloven eller finanstilsynsloven med forskrifter, viderefører inkassoloven § 30 tredje ledd første punktum.

Etter andre punktum kan Finanstilsynet forby inkassovirksomheten dersom foretaket har brutt gjeldende regler for virksomheten eller vilkår for inkassobevillingen. Bestemmelsen viderefører inkassoloven § 30 fjerde ledd, men har et videre virkeområde siden den både gjelder brudd på gjeldende regler og brudd på vilkår for bevillingen, mens inkassoloven § 30 fjerde ledd bare gjelder ved brudd på vilkår for bevillingen.

Påleggshjemlene i første og andre punktum gjelder foretaket. Blant annet for å gjennomføre regler i direktiv (EU) 2021/2167 foreslår departementet i tredje punktum at pålegg etter første og andre punktum og finanstilsynsloven § 4-1 også kan gis styremedlemmer, varamedlemmer til styret, daglig leder, daglig leders stedfortreder, fagansvarlig, prosessfullmektig og eiere med betydelige eierandeler. Det følger av alminnelige forvaltningsrettslige krav til saklighet at pålegg overfor fysiske personer må være relevante ut fra den aktuelle personens ansvar. For eksempel kan fagansvarlige bare ilegges pålegg hvis forholdene faller inn under den fagansvarliges ansvarsoppgaver.

For å gjennomføre direktivregler foreslår departementet i andre ledd første punktum en uttrykkelig hjemmel for å pålegge inkassoforetak å endre styrets sammensetning eller å bytte ut daglig leder eller daglig leders stedfortreder ved overtredelse av reglene om egnethet, kunnskap og erfaring.

Etter inkassoloven § 30 tredje ledd andre punktum kan Finanstilsynet gi en uegnet eier med betydelig eierandel pålegg om retting. Departementet foreslår i andre ledd andre punktum å gjøre regelen mer konkret ved å angi at pålegget vil gjelde det å avhende eierandelen. Dette innebærer ikke endringer i gjeldende rett, se nærmere omtale av gjeldende regler i Ot.prp. nr. 63 (2004–2005) punkt 3.4.6 og merknaden til § 30. Departementet foreslår dessuten at Finanstilsynet kan gi pålegg om at det ikke utøves stemmerett for eierandelen, se lignende regler i finansforetaksloven § 22-2 tredje ledd.

Departementet foreslår i tredje punktum at dersom fagansvarlige eller prosessfullmektiger ikke oppfyller vilkår for sin godkjenning, kan Finanstilsynet gi dem en frist for å oppfylle vilkåret, eventuelt nedlegge forbud mot at de opptrer som fagansvarlig eller prosessfullmektig.

Forslaget om pålegg og forbud er nærmere behandlet i punkt 30.2.

Til § 50

Paragrafen gjelder tilbakekall av inkassobevilling.

Første ledd viderefører inkassoloven § 31, så langt denne paragrafen gjelder bevillinger til foretak, men er tilpasset lovforslaget § 7 om vilkår for inkassobevilling. Departementet anser at direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 8 nr. 1 bokstav e og f er gjennomført i første ledd.

Andre ledd gjennomfører direktivets artikkel 8 nr. 1 bokstav a, c og d. Departementet går ut fra at det er unødvendig å fatte vedtak om tilbakekall av bevillingen hvis foretaket gir avkall på den (artikkel 8 nr. 1 bokstav b), men departementet foreslår i § 46 andre ledd bokstav a å angi at Finanstilsynet skal oppdatere virksomhetsregisteret i slike tilfeller.

Etter inkassoloven § 31 forutsetter inndragning av bevilling at videre drift av inkassovirksomheten er utilrådelig, men departementet foreslår ikke et vilkår om utilrådelighet ved tilbakekall etter andre ledd. Departementet viser til at de aktuelle grunnlagene som forslaget til andre ledd gjelder, ikke gir grunn til noen vurdering av om fortsatt drift er utilrådelig, slik departementet oppfatter dem.

Når det gjelder bokstav a, opplyser arbeidsgruppen i sin rapport at Finanstilsynet i de senere årene har stilt som vilkår for inkassobevillinger at foretaket skal påbegynne inkassovirksomheten innen tolv måneder etter at tillatelsen ble gitt, og at hensikten med vilkåret er å unngå sovende hylleselskaper som formelt kan overta virksomheten fra foretak som har mistet bevillingen.

Tredje ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å oppnevne en forvalter til å sluttføre oppdrag etter loven når en inkassobevilling tilbakekalles. Bestemmelsen er utformet etter mønster av eiendomsmeglingsloven § 8-2 tredje ledd.

Tilbakekall av inkassobevilling er nærmere behandlet i punkt 30.3.

Til § 51

Første ledd gjelder tilbakekall av godkjenning av fagansvarlig. Bestemmelsen er ny, ettersom det i dag ikke er noen egen godkjenning av fagansvarlige. Departementet legger til grunn at en fagansvarlig som ikke anses egnet og kvalifisert til å ivareta fagansvaret, likevel skal beholde godkjenningen som prosessfullmektig etter § 11 dersom han eller hun fortsatt oppfyller vilkårene for denne godkjenningen.

Andre ledd gjelder tilbakekall av godkjenning av prosessfullmektig etter § 11. Bestemmelsen viderefører inkassoloven § 31, så langt den gjelder inndragning av personlig inkassobevilling, men er tilpasset reglene om godkjenning av prosessfullmektige i lovforslaget §§ 11 og 12.

I tredje ledd foreslår departementet en hjemmel for å suspendere godkjenningen av en fagansvarlig eller en prosessfullmektig som er siktet for et forhold som kan medføre tilbakekall, inntil straffesaken er avsluttet. Tredje ledd foreslås etter mønster av eiendomsmeglingsloven § 8-7, revisorloven § 14-1 andre ledd og regnskapsførerloven § 6-1 andre ledd.

Tilbakekall av godkjenninger er nærmere behandlet i punkt 30.3, og krav til kvalifikasjoner og egnethet er behandlet i punkt 7.

Til § 52

Paragrafen gjelder overtredelsesgebyr. Det er ikke hjemmel for ileggelse av overtredelsesgebyr i den gjeldende inkassoloven. Paragrafen bygger med noen endringer på arbeidsgruppens lovforslag.

Departementet foreslår i første ledd at inkassoforetak kan ilegges overtredelsesgebyr når foretaket eller noen som har handlet på vegne av foretaket, forsettlig eller uaktsomt har overtrådt angitte lovbestemmelser. Det innebærer blant annet at foretaket kan ilegges overtredelsesgebyr selv om handlingsnormen er rettet mot en annen enn foretaket. Men den som har overtrådt handlingsnormen, og som handlingsnormen forutsetningsvis er rettet mot, må ha handlet på vegne av foretaket. For eksempel vil inkassoforetak kunne ilegges overtredelsesgebyr ved brudd på taushetsplikt, selv om taushetsplikten etter lovforslaget § 37 første ledd retter seg mot «[e]nhver som utfører tjeneste eller arbeid for et inkassoforetak», og ikke selve foretaket.

Skyldkravet skal forstås på samme måte som i forvaltningsloven § 46 første ledd første punktum (lov 20. juni 2025 nr. 81 om saksbehandlingen i offentlig forvaltning § 81 første ledd første punktum). I merknaden til denne paragrafen i Prop. 81 L (2021–2022) er det uttalt følgende:

«Uaktsomhet skal her forstås som alminnelig (simpel) uaktsomhet. Uaktsomhetskravet kan oppfylles av en (eller flere) enkeltperson(er) som opptrer på vegne av foretaket, herunder anonyme gjerningspersoner. Ansvaret kan også oppfylles gjennom summen av flere enkeltpersoners adferd (kumulative feil).»

Om overtredelsene i første ledd uttaler arbeidsgruppen:

«Handlingsnormene som foreslås omfattet av første ledd, gjelder for en stor del vesentlige plikter inkassoforetaket har i forhold til skyldnerne og fordringshaverne. Det foreslås dessuten at brudd på bestemmelsen om bruk av kontraktsmedhjelpere og brudd på plikter overfor Finanstilsynet skal kunne føre til ileggelse av overtredelsesgebyr.

Det foreslås ikke noe krav om at overtredelsene skal være grove. Overtredelsesgebyr bør forbeholdes alvorlige saker, men alvoret vil kunne skyldes at det er systematiske feil eller mange saker, spesielt om inkassoforetaket ikke selv har avdekket og rettet feilene og tilbakebetalt eventuelt for høye inndrevne gebyr til skyldnerne. God inkassoskikk er til en viss grad en dynamisk norm […], og overtredelsesgebyr bør ikke ilegges for brudd på god inkassoskikk i tilfeller hvor det aktuelle innholdet i normen ikke er etablert på forhånd, for eksempel i lov, forskrift, offentliggjorte tilsynssaker, rundskriv eller praksis fra Finansklagenemnda Inkasso.»

Departementet slutter seg til dette. Departementet går videre med arbeidsgruppens forslag til hvilke overtredelser som skal kunne føre til ileggelse av overtredelsesgebyr. Departementet er også enig i arbeidsgruppens synspunkter om at overtredelsesgebyr bør forbeholdes alvorlige saker, og at overtredelsesgebyr ikke bør ilegges for brudd på god inkassoskikk i tilfeller hvor det aktuelle innholdet i normen ikke er etablert på forhånd.

I samsvar med høringsnotatet 15. november 2024 foreslår departementet å føye til flere overtredelser for å gjennomføre direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 23 nr. 1. Departementet foreslår dessuten at brudd på § 46 om virksomhetsregister og §§ 47 og 48 om grensekryssende inndriving etter direktivet skal kunne føre til overtredelsesgebyr. Disse paragrafene er foreslått for å gjennomføre regler i direktivet (se punkt 28 og 29) og regulerer blant annet meldeplikt og adgang til grensekryssende inndriving.

I andre ledd foreslår departementet at overtredelsesgebyr også skal kunne ilegges ved overtredelse av påbud eller forbud gitt med hjemmel i lovbestemmelsene i første ledd. Det samme gjelder ved overtredelse av forskriftsbestemmelser gitt med hjemmel i disse lovbestemmelsene når det er fastsatt i forskriften at slik overtredelse av den aktuelle bestemmelsen kan medføre overtredelsesgebyr. Til det siste viser departementet til at det er anbefalt i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 9.3 at det reguleres i forskrift hvilke overtredelser av forskriften som skal sanksjoneres administrativt:

«Etter departementets syn bør en som utgangspunkt ikke i loven selv fastsette at alle overtredelser av en forskrift gitt med hjemmel i loven, kan sanksjoneres administrativt. Det er på den annen side heller ingen god løsning at loven selv angir hvilke bestemmelser i forskriften som bør kunne sanksjoneres administrativt. Det bør derfor kunne overlates til regulering i forskrift hvilke overtredelser som kan sanksjoneres administrativt.»

Tredje ledd gjelder morselskapers ansvar i konsernforhold. Departementet følger her opp arbeidsgruppens forslag, men foreslår dessuten at vedtak om overtredelsesgebyr skal være tvangsgrunnlag for utlegg overfor morselskaper som hefter subsidiært for betaling av overtredelsesgebyret. Bakgrunnen for dette er at vedtak om overtredelsesgebyr etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav d er tvangsgrunnlag overfor den vedtaket er rettet mot. I Prop. 62 L (2015–2016) punkt 26.4 er det understreket at det bør vurderes om det er behov for å fastsette i særloven at tvangsgrunnlag er anvendelig for den subsidiært ansvarlige.

Arbeidsgruppen har angitt i sin merknad at det med konserner menes konserner som er omfattet av konserndefinisjonen i aksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet ikke behøver å være et norsk aksjeselskap. Departementet slutter seg til dette.

Fjerde ledd gir hjemmel for å ilegge styremedlemmer, varamedlemmer til styret, daglig leder, daglig leders stedfortreder, fagansvarlig og eiere med betydelige eierandeler i inkassoforetak overtredelsesgebyr. Bestemmelsen gjennomfører direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 23 nr. 5, for så vidt direktivbestemmelsen gjelder overtredelsesgebyr. For fysiske personer foreslår departementet krav om forsett eller grov uaktsomhet, og at medvirkning skal kunne føre til ileggelse av overtredelsesgebyr. Uttrykket «betydelig eierandel» er definert i lovforslaget § 5 bokstav g.

Departementet foreslår i femte ledd at overtredelsesgebyr skal kunne ilegges inntil fem år etter at overtredelsen er opphørt. Forslaget er i samsvar med arbeidsgruppens forslag, se punkt 30.4.2, bortsett fra at ordlyden om fristavbrytelse foreslås endret noe, slik at den ligner mer på annen nyere lovgivning (som personopplysningsloven, hvitvaskingsloven, revisorloven, regnskapsførerloven og advokatloven) og passer for både foretak og fysiske personer.

Departementet foreslår i sjette ledd forskriftshjemmel for utmåling av overtredelsesgebyr. Forslaget er i samsvar med arbeidsgruppens forslag. Det følger av forvaltningsloven § 44 andre ledd at overtredelsesgebyr kan ilegges etter faste satser eller utmåles i det enkelte tilfellet innenfor en øvre ramme som må fastsettes i eller i medhold av lov. (Tilsvarende regler er gitt i lov 20. juni 2025 nr. 81 om saksbehandlingen i offentlig forvaltning § 79 andre ledd.) Departementet antar at det er hensiktsmessig å gi en øvre ramme for overtredelsesgebyr i forskrift, og viser særlig til at forskriftsformen er hensiktsmessig for å kunne justere kronebeløp ved behov. For øvrig kommer momentene i lovforslaget § 53 og forvaltningsloven § 44 tredje ledd første punktum (for fysiske personer) og § 46 andre ledd (for foretak) (lov 20. juni 2025 nr. 81 om saksbehandlingen i offentlig forvaltning § 79 tredje ledd første punktum og § 81 andre ledd) til anvendelse ved utmåling av overtredelsesgebyr.

Hjemmelen for å ilegge foretakene overtredelsesgebyr omfatter blant annet foretak med ubegrenset ansvar. Departementet antar at det ved utmålingen av overtredelsesgebyret kan være grunn til å ta hensyn til at overtredelsesgebyr mot foretak med ubegrenset ansvar vil kunne ramme den som driver foretaket, personlig. Dette vil likevel bare være et moment i en helhetsvurdering.

Reglene om overtredelsesgebyr gjelder for inkassoforetak og omfatter derfor blant annet ikke fordringshavere som driver ordinær egeninkasso, eller utøvelse av inkassovirksomhet uten bevilling. Overtredelse av inkassoloven ved ordinær egeninkasso kan imidlertid være straffbart etter lovforslaget § 54, mens utøvelse av inkassovirksomhet uten bevilling er straffbart etter straffeloven § 167.

Overtredelsesgebyr er nærmere behandlet i punkt 30.4.

Til § 53

Paragrafen regulerer momenter ved ileggelse av administrative reaksjoner. Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 23 nr. 4. Den gjelder reaksjoner overfor både foretak og fysiske personer. Ordet «skal» i bestemmelsen markerer at momentene skal hensyntas. Samtidig viser uttrykket «blant annet» at også andre momenter kan være relevante, blant annet momentene i forvaltningsloven § 46 andre ledd (lov 20. juni 2025 nr. 81 om saksbehandlingen i offentlig forvaltning § 81 andre ledd) ved administrativ foretakssanksjon og momentene i forvaltningsloven § 44 tredje ledd første punktum (lov 20. juni 2025 nr. 81 om saksbehandlingen i offentlig forvaltning § 79 tredje ledd første punktum) ved individuell utmåling av overtredelsesgebyr mot fysiske personer.

Det følger ellers av direktivbestemmelsen at det skal tas hensyn til relevante omstendigheter. Departementet legger til grunn at dette følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og derfor ikke gir grunn til regulering i inkassoloven.

Momenter ved ileggelse av administrative reaksjoner er nærmere behandlet i punkt 30.5.

Til § 54

Paragrafen gjelder straff og følger opp arbeidsgruppens forslag, bortsett fra enkelte endringer i hvilke overtredelser som er omfattet (se punkt 30.6.4 og nedenfor). I hovedsak viderefører paragrafen inkassoloven § 32.

Overtredelsene i første ledd bokstav a gjelder plikter overfor Finanstilsynet mv. (brudd på opplysningsplikt, meldeplikter, pålegg og forbud).

Overtredelsene i bokstav b gjelder regler om god inkassoskikk, kommunikasjon med skyldnere, dekning av inndrivingskostnader, saksgang, rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav og klientmiddelbehandling. I samsvar med inkassoloven § 32 og arbeidsgruppens forslag foreslås det at overtredelsene bare skal være straffbare hvis bestemmelsene er overtrådt gjentatte ganger eller overtredelsen er grov. Uttalelser fra proposisjonen til den gjeldende inkassoloven om hva som ligger i dette, er sitert i punkt 30.6.1.

I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslås de gjeldende strafferammene beholdt.

Skyldkravet for fengsel er forsett, som i inkassoloven § 32 første ledd. Skyldkravet for bøter i tredje ledd foreslås i samsvar med arbeidsgruppens forslag endret fra uaktsomhet til grov uaktsomhet. Ordet «forsett» er definert i straffeloven § 22, og «grov uaktsomhet» er definert i straffeloven § 23 andre ledd.

I andre ledd foreslår departementet at straff også skal kunne ilegges ved overtredelse av påbud og forbud gitt med hjemmel i lovbestemmelsene i første ledd og ved overtredelse av forskriftsbestemmelser gitt med hjemmel i disse lovbestemmelsene når det er fastsatt i forskriften at slik overtredelse av den aktuelle bestemmelsen kan medføre straff. Forslaget viderefører regelen i inkassoloven § 32, bortsett fra at det må fastsettes i forskrift at overtredelse av forskriftsbestemmelsene skal være straffbare, og at ordlyden om påbud og forbud er forenklet språklig.

Det er redegjort nærmere for forslaget i punkt 30.6.

Til § 55

Første og andre ledd regulerer ikrafttredelse av den nye inkassoloven og opphevelse av den gjeldende. Departementet foreslår at den nye loven skal gjelde fra den tiden Kongen bestemmer, og at de enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til forskjellig tid.

Før loven kan tre i kraft, må det fastsettes ny inkassoforskrift. Departementet antar også at både inkassoforetakene, fordringshavere som driver ordinær egeninkasso, og systemleverandører vil ha behov for tid til endringer av IT-systemer, opplæring, utarbeidelser av rutiner mv. før loven kan tre i kraft. Samtidig bør det ikke ta mer tid enn nødvendig før loven settes i kraft. I og med forslaget om at de enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til forskjellig tid, vil det være mulig å vente med ikrafttredelsen av noen av de lovbestemmelsene som det vil være mer tidkrevende for foretakene å innrette seg etter. En annen mulighet kan være å fastsette overgangsregler.

Departementet foreslår i tredje ledd en hjemmel til å gi overgangsregler.

Når det gjelder inndriving, legger departementet til grunn at de fleste av den nye lovens regler om hvordan den som inndriver kravet, skal forholde seg til skyldneren, herunder regler om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnerne, langt på vei bør gjelde uavhengig av forfallstidspunktet for kravet og når inkassoforetaket har fått oppdraget. Dette bør i hvert fall være tilfellet for regler som lovfester gjeldende regler. Regler som stiller krav til saksgangen, slik som reglene om inkassovarsel og betalingsoppfordring, er det imidlertid mer naturlig å se for seg at bare skal gjelde for nye krav. Det vil være lite hensiktsmessig om man må bytte «lovspor» underveis i en påbegynt inndriving. Det samme gjelder reglene om kostnadsdekning.

Reglene om bevilling og godkjenninger, krav til virksomheten, tilsyn, reaksjoner mv. bør på den andre siden gjelde uavhengig av forfall og når inkassoforetaket har fått oppdragene.

Departementet ser for seg en dialog med bransjen når det gjelder det nærmere innholdet i overgangsreglene.

Til § 56

Paragrafen gjelder endringer i andre lover.

I forsinkelsesrenteloven § 4 bokstav b foreslås det å endre henvisning fra kostnadsreglene i den gjeldende inkassoloven §§ 17 til 20 til kostnadsreglene i lovforslaget §§ 18 og 19 med forskrifter.

I tvisteloven § 6-3 tredje ledd andre punktum foreslås det å endre henvisning fra reglene om betalingsoppfordring i den gjeldende inkassoloven § 10, jf. § 12, til lovforslaget § 21.

I konkursloven § 149 andre ledd andre punktum, tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 andre ledd andre punktum og § 6-2 første punktum og tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav c foreslås «inkassobevillingshaver hos en inkassator som driver inkassovirksomhet i medhold av inkassobevilling etter inkassoloven»/«inkassobevillingshaver» endret til «den som er godkjent prosessfullmektig i et fremmedinkassoforetak etter inkassoloven § 11». Endringene skyldes endret terminologi i lovforslaget her og medfører ikke realitetsendringer. Forslaget til endring av terminologi er omtalt i punkt 6.7, se også lovforslaget § 11.