22 Inndriving av konserninterne krav

22.1 Gjeldende rett

Flere fremmedinkassoforetak inndriver regelmessig krav på vegne av ett eller flere andre foretak i samme konsern. Dette omtales her som inndriving av konserninterne krav.

Etter gjeldende rett er ikke inndriving av konserninterne krav ansett å være i strid med god inkassoskikk. Det vil si at de ulovfestede reglene om fremmedinkassoforetaks økonomiske uavhengighet som er omtalt i punkt 21.1, ikke begrenser adgangen til å inndrive konserninterne krav.

I praksis har inndriving av konserninterne krav reist spørsmål om kostnadsdekning. Det er store forskjeller i hvilke kostnader som kan kreves dekket ved fremmedinkasso, og i hvilke som kan kreves dekket ved egeninkasso. Oppkjøpsinkasso, som krever bevilling, er sidestilt med ordinær egeninkasso i denne sammenhengen. Utgangspunktet etter inkassoloven § 17 er at skyldneren skal erstatte fordringshaverens nødvendige kostnader, men etter inkassoforskriften kapittel 1 er de samlede gebyrene for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring ved egeninkasso 175 kroner, mens maksimalsatsen for enkle saker ved fremmedinkasso etter inkassoforskriften kapittel 2 varierer med kravets størrelse og er fra 175 kroner til 5040 kroner når skyldneren er forbruker. Maksimalsatsene for tunge saker er dobbelt så høye, og utenfor forbrukerforhold er satsene halvannen ganger så høye. Utenfor forbrukerforhold kan det alternativt kreves 40 euro i standardkompensasjon for inndrivingskostnader (både ved egeninkasso og fremmedinkasso), jf. forsinkelsesrenteloven § 3 a.

Spørsmålet om inkassoforetak ved inndrivingen av konserninterne krav kan kreve fremmedinkassosalær, eller om de bare kan kreve gebyr som ved egeninkasso, er ikke regulert i lov eller forskrift. Justisdepartementets lovavdeling har imidlertid oppstilt en gjennomskjæringslære i tolkningsuttalelser fra 27. januar 1998, 7. oktober 1999 og 31. mai 2010. Etter gjennomskjæringslæren må man kunne se bort fra selskapskonstruksjonen dersom selskapsforholdet mellom fordringshaveren og inkassoforetaket er «meget nært» og selskapskonstruksjonen fremstår som i «vesentlig utstrekning» motivert av muligheten til å kunne kreve erstattet inkassosalæret. Gjennomskjæringslæren er beskrevet slik i tolkningsuttalelsen 31. mai 2010:

«Utgangspunktet er at selskapskonstruksjonen må legges til grunn der inkassovirksomheten foretas av et eget selskap. Fordringshaveren vil dermed kunne kreve dekket det salær som inkassatoren krever, innen de rammer som inkassoloven og inkassoforskriften trekker opp. Utgangspunktet må imidlertid suppleres med en gjennomskjæringslære. Dersom selskapsforholdet mellom fordringshaveren og inkassatoren er meget nært og selskapskonstruksjonen framstår som i vesentlig utstrekning motivert av muligheten til å kunne kreve erstattet inkassosalæret, må det når det gjelder skyldnerens erstatningsplikt kunne ses bort fra selskapskonstruksjonen. Gjelder det inndriving av fordringer som konsernets selskaper har utestående, må det vurderes konkret om det er grunnlag for gjennomskjæring slik at salær ikke kan kreves. Dreier det seg derimot om fordringer som drives inn for andre enn konsernets selskaper, stiller det seg annerledes. Andelen av fordringer innenfor og utenfor konsernet kan ikke i seg selv antas å ha betydning for den vurderingen som må foretas.»

Arbeidsgruppen redegjør i sin rapport punkt 9.1 for Finanstilsynets praktisering av gjennomskjæringslæren. Det fremgår her at gjennomskjæring først og fremst blir vurdert der inkassoforetaket bare inndriver konserninterne krav, men også andre momenter kan være relevante:

«I praksis har Finanstilsynet håndhevet tolkningsuttalelsen slik at gjennomskjæring først og fremst blir vurdert i de tilfellene hvor mor- eller søsterselskapet er inkassoforetakets eneste oppdragsgiver. Der et inkassoforetak har flere oppdragsgivere og konserninterne fordringer er en del av den samlede mengden fordringer til inndriving, vil det være sterkere grunner for å anse konstellasjonen som ordinær fremmedinkasso. Dette gjelder spesielt om de konserninterne inkassoforetakene er opprettet for å ha en mer profesjonell enhet til inkassooppdrag enn en inkassoavdeling i det enkelte foretaket, og om de konserninterne inkassoforetakene konkurrerer om porteføljen på forretningsmessige vilkår. Det vil også være av betydning hvor nært samarbeid de aktuelle foretakene innad i konsernet har når det gjelder andre forhold enn oppdragsgiver-/inkassoforetaksposisjonen.»

I rapportens punkt 9.2 redegjør arbeidsgruppen for dansk og svensk rett for inndriving av konserninterne krav. For dansk rett anses inndriving av konserninterne krav som fremmedinkasso når det gjelder kostnadsdekning. Dette er ifølge arbeidsgruppen noe kritisert i litteraturen, siden det tilrettelegger for en organisering som er motivert av adgangen til å kreve høyere salærer. I svensk rett er det ikke nødvendig å trekke noen nærmere grense ved inndrivingen av konserninterne krav, siden inndrivingskostnadene som kan kreves fra skyldneren, er de samme ved egen- og fremmedinkasso.

For statistikk om inndriving av oppkjøpte krav som gjelder kredittkort og forbrukslån (usikret kreditt), se punkt 33.18.

22.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår ikke at forbudet mot økonomisk involvering skal omfatte inndriving av konserninterne krav, men et flertall foreslår at fremmedinkassoforetak ved inndriving av konserninterne krav bare skal kunne ta gebyr som ved oppkjøpsinkasso. Mindretallet foreslår å videreføre gjeldende rett som omtalt i punkt 22.1, der Lovavdelingens gjennomskjæringslære regulerer hvilke kostnadsregler som kommer til anvendelse.

Arbeidsgruppen redegjør i rapportens punkt 9.3 for behovet for endringer når det gjelder reguleringen av inndriving av konserninterne krav. Det fremgår at de aktuelle kravene som inndrives, oftest er kjøpt opp av inkassoforetakets søsterforetak, men at det også inndrives krav som er oppstått i søsterforetaket. I begge tilfellene oppstår det høyere inntekter i konsernet når et fremmedinkassoforetak inndriver kravene, enn det ville gjort hvis fordringshaveren inndrev kravene selv. Arbeidsgruppen skriver at organiseringen kan ses på som en omgåelse av regelverket med de to atskilte konsesjonstypene fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet:

«Mellom 15 og 20 inkassoforetak tilhører i dag et større konsern, hvor organiseringen som hovedregel er slik at et foretak kjøper opp porteføljer med forfalte og/eller uforfalte krav og setter bort inndrivingen til et søsterforetak som har fremmedinkassobevilling. Noen av inkassoforetakene inndriver også krav som er oppstått i søsterforetaket, dvs. at kravene ikke er kjøpt opp. Denne organiseringen tillater at inkassoforetaket tar fremmedinkassosalær i stedet for egeninkassogebyr. Organiseringen kan på mange måter ses som en omgåelse av regelverket med de to ulike konsesjonstypene, som innebærer en vesentlig inntekt i form av fremmedinkassosalær. Finanstilsynet har mottatt flere klager fra skyldnere som ikke ser begrunnelsen for at salæret øker bare fordi inndrivingen utskilles i et eget juridisk subjekt.»

Arbeidsgruppen mener at inndriving av konserninterne krav reiser flere spørsmål om forholdet til god inkassoskikk:

«Samtidig kan en slik organisering være utfordrende sett i lys av kravet til god inkassoskikk. Som det går fram av punkt 8.2.7, skal ikke inkassoforetakene ha noen økonomisk interesse i kravene som drives inn, og inndriving av konserninterne krav kan ses som en omgåelse av dette. Regelen om at inkassoforetakene ikke skal ha noen økonomisk interesse i kravene, innebærer at inkassoforetaket ikke har anledning til å kjøpe et krav direkte fra fordringshaveren. Inkassoforetaket vil også være avskåret fra å yte lån til skyldneren for å dekke kravet, fordi det da i praksis ville oppstått et nytt krav eid av inkassoforetaket, tilsvarende det opprinnelige hovedkravet. At inkassoforetaket har økonomisk interesse i kravene som inndrives, vil prinsipielt kunne være uheldig både med tanke på tjenesten som ytes overfor oppdragsgiveren (fordringshaveren), men også med tanke på metodene som benyttes overfor skyldneren. Ved enkelte tilfeller har Finanstilsynet kommet over avtaler hvor inkassoforetakets søsterforetak kjøper krav som forgjeves er forsøkt inndrevet, og dagen etter oppkjøpet instruerer inkassoforetaket i direkte rettslig inndriving. Det kan spørres om dette er i tråd med god inkassoskikk overfor fordringshaveren. En annen utfordring er at det kan svekke tilliten til inkassoforetaket når skyldneren opplever å møte ‘samme’ subjekt som både fordringshaver og inkassoforetak. Det er framsatt flere klager overfor Finanstilsynet hvor skyldneren anfører at innsigelsen ikke behandles på en forsvarlig måte fordi inkassoforetaket i for stor grad forholder seg til søsterforetakets syn.»

Ved kjøp av krav skaper inndriving av konserninterne krav konkurransemessige ulemper for foretak som ikke inngår i samme konsern som et fremmedinkassoforetak, fordi konkurrentene kan innkalkulere forventet profitt i konsernet fra fremmedinkassosalærer:

«Videre kan foretak med konsesjon til å drive finansieringsvirksomhet drive inn egne krav som er kjøpt opp, jf. inkassoloven § 4 fjerde ledd, og i den forbindelse ta egeninkassogebyr. I enkelte konserner driver likevel inkassoforetak inn oppkjøpte krav for et søsterforetak som driver finansieringsvirksomhet. Porteføljen kan da prises høyere ettersom foretaket kan innkalkulere forventet profitt i konsernet i form av fremmedinkassosalær. Dette kommer i tillegg til gevinst på selve porteføljen. En slik oppkjøpsmodell kan framstå konkurransevridende i disfavør av de finansieringsforetakene som ikke har fremmedinkassoforetak i konsernet, og som dermed ikke kan innkalkulere fortjeneste i form av inkassosalær i sin prising. Det har vært en økning i salg av misligholdte låneporteføljer til finansieringsforetak de siste årene. I perioden 30. september 2018 til 30. september 2019 solgte foretakene i Finanstilsynets kartlegging porteføljer for 9,0 mrd. kroner, hvorav 5,2 mrd. kroner var utlån i Norge. Til sammenligning ble det solgt porteføljer av misligholdte lån for totalt 5,2 mrd. kroner i 2017 og 7,7 mrd. kroner i 2018. I en periode var det sterk konkurranse om kjøp av forbrukslån, og opprinnelig fordringshaver (långiver) mottok betaling som var på 80–85 % av kravets opprinnelige hovedstol. Finansieringsforetak som kjøper misligholdte lån, er både norskeide foretak og foretak eid av større utenlandske konsern. Finansieringsforetakene finansieres i stor grad gjennom konserninterne lån. Noen av eierforetakene som yter lånene, finansierer dette hovedsakelig gjennom utstedelse av obligasjoner med høye rentepåslag. Eierforetakene har også lån/kredittlinjer i norske og utenlandske banker. Samlet utlånsvolum i Norge for norske finansieringsforetak som kjøper porteføljer, var i overkant av 10 mrd. kroner ved utgangen av tredje kvartal 2019.

Det har også vært sterk konkurranse om kjøp av andre typer av krav, og da gjerne krav med lav hovedstol, som kontrollavgifter (parkeringsgebyr). Bakgrunnen for at kjøp av krav med lav hovedstol er attraktivt, er at det utenrettslige salæret som hovedregel kan bli på samme størrelse med eller til og med overstige kravets opprinnelige hovedstol. Når det tas hensyn til muligheten for et slikt inntektselement i prisingen, kan den opprinnelige fordringshaveren motta en betaling på opp mot 90–95 % av kravets opprinnelige hovedstol. Finanstilsynet er også kjent med at en portefølje av kontrollavgifter ble kjøpt av et finansieringsforetak for 103 % av kravenes pålydende. I det aktuelle tilfellet benyttet finansieringsforetaket et foretak i samme konsern til å inndrive kontrollavgiftene som ledd i ordinær fremmedinkassovirksomhet.»

Avtaler om salg av fordringsmasser som involverer både finansieringsforetak og inkassoforetak i samme konsern, skaper konkurransemessige utfordringer for frittstående inkassoforetak, og samtidig er avtalene egnet til å sette inkassoforetaket som får avtalen, under større press enn normalt:

«Finanstilsynet har også sett tilfeller der den opprinnelige fordringshaveren inngår en avtale som involverer både finansieringsforetaket og inkassoforetaket. Mest praktisk er de avtalene hvor inkassoforetaket får oppdraget med å inndrive en gunstig del av porteføljen (høy sannsynlighet for løsning) mot at finansieringsforetaket (inkassoforetakets søsterselskap) kjøper opp en mindre gunstig del av porteføljen (eldre krav med mindre sannsynlighet for løsning, og som tidligere kan ha vært forsøkt inndrevet i det aktuelle eller andre inkassoforetak uten resultat). Inkassoforetaket får normalt den samlede porteføljen til inndriving, men den opprinnelige fordringshaveren reduserer sitt tap. Slike avtaler kan virke konkurransevridende når det gjelder frittstående inkassoforetaks mulighet til å vinne anbud på (gunstige) oppdrag. Det kan også tenkes at det er en risiko for at de oppkjøpte ugunstige kravene underlegges en hardere inkassopågang for at det ikke skal tas et for stort tap innad i konsernet på dem. Normalt vil inndriving av en eldre portefølje i tillegg innebære et større arbeid for inkassoforetaket fordi det stilles strenge krav til vurderingen av kravenes rettmessighet, herunder må inkassoforetaket undersøke hvorvidt det enkelte kravet er foreldet. En slik todelt avtale er derfor egnet til å sette inkassoforetaket under større press enn normalt.»

I rapportens punkt 9.4 vurderer arbeidsgruppen om det er behov for lovendringer. Arbeidsgruppen finner det ikke ønskelig å forby inndriving av konserninterne krav:

«Arbeidsgruppen finner det klart at et forbud mot å inndrive krav på vegne av andre enheter i konsernet ikke er ønskelig. Et forbud mot inndriving av konserninterne krav vil ramme de foretakene som allerede har organisert seg etter dagens regelverk, hardere enn en regel om at det bare kan kreves oppkjøps- og egeninkassogebyr. Ved et absolutt forbud vil ikke foretakene lenger ha muligheten til å skille ut inkassovirksomheten i konsernet i et datterselskap. Dette er en sterk inngripen i foretakenes autonomi, og må kunne begrunnes med tungtveiende hensyn – som ikke kan løses på andre måter. Dersom foretakene går over til egeninkasso, vil dessuten skyldneren møte en mindre profesjonell innkrever enn om inndrivingen hadde vært overlatt til et foretak med konsesjon. Et forbud mot inndriving av konserninterne krav framstår også som en selvmotsigende løsning, da det enkelte foretaket fremdeles kan drive oppkjøps- og egeninkasso, på like markedsmessige vilkår som om det tas oppkjøps- og egeninkassogebyr ved inndriving av konserninterne krav.»

Et flertall bestående av representantene fra Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Hovedorganisasjonen Virke og Justis- og beredskapsdepartementet foreslår at fremmedinkassoforetak bare skal kunne kreve gebyr som ved oppkjøpsinkasso når de inndriver konserninterne krav. Flertallet viser blant annet til likheten med oppkjøpsinkasso, og at det er vanskelig å forholde seg til gjennomskjæringslæren:

«Et flertall i arbeidsgruppen (Bjønness, Riksheim, Stensrud og Christophersen) foreslår […] at det bare skal være tillatt å ta gebyr som ved oppkjøps- og egeninkasso ved inndriving av konserninterne krav. Disse gebyrene vil være vesentlig lavere enn ved fremmedinkasso, særlig for større krav, men høyere enn purregebyrene som det samme flertallet foreslår at fordringshavere skal kunne ta ved ordinær egeninkasso. Forslaget skiller seg fra Lovavdelingens gjennomskjæringslære ved at regelen vil gjelde i alle saker der krav drives inn av et inkassoforetak på vegne av et søster- eller morselskap i konsernet. Det vil si at det ikke lenger vil være nødvendig å gjøre en konkret vurdering av om selskapsforholdet mellom fordringshaveren og inkassoforetaket er meget nært, og om selskapskonstruksjonen framstår som i vesentlig utstrekning motivert av muligheten til å kunne kreve erstattet inkassosalæret. Gjennomskjæringslæren er ikke enkel å forholde seg til, og klarere regler vil i seg selv innebære en fordel. Flertallet har også lagt vekt på at forslaget harmoniserer godt med reglene om oppkjøps- og egeninkasso. Ordningen vil for alle praktiske formål ligne oppkjøps- og egeninkasso, med unntak av at inndrivingen skjer i to forskjellige juridiske enheter.

Finanstilsynet har ved flere anledninger bedt inkassoforetak redegjøre for hvorfor foretaket bare, i vesentlig utstrekning eller som eneste inkassoforetak har morselskapets eller søsterselskapets portefølje til inndriving. De fleste inkassoforetakene argumenterer nå for en stordriftsfordel, behovet for profesjonell inndriving og at porteføljen oversendes det konserninterne inkassoforetaket på like konkurransevilkår som ved en ordinær anbudskonkurranse utenfor konsernet. Dette er alle gode grunner for å skille ut inndrivingen til et inkassoforetak i konsernet. Dersom det derimot er slik at organiseringen i hovedsak er begrunnet med muligheten til å avkreve fremmedinkassosalær for å skape ekstra verdier i konsernet, er man midt i departementets gjennomskjæringslære.»

Flertallet vurderer deretter i hvilken grad en slik løsning vil avhjelpe dagens utfordringer med inndriving av konserninterne krav, og andre konsekvenser av forslaget:

«En regel om oppkjøps- og egeninkassogebyr på disse porteføljene vil fortsatt gjøre det mulig å inndrive krav via et søsterforetak med fremmedinkassobevilling. Samtidig vil skyldneren avkreves vesentlig lavere kostnader, og man vil unngå selskapskonstruksjoner som hovedsakelig er begrunnet med mulighet til å avkreve fremmedinkassosalær. Dersom det viser seg at et vilkår om oppkjøps- og egeninkassogebyr alene gjør at konsernet ikke lenger anser organiseringen som hensiktsmessig, kan de konserninterne kravene fremdeles drives inn utenfor konsernet. Eventuelt kan finansieringsforetak som har kjøpt opp krav, drive dem inn selv […]. Man vil imidlertid ikke nødvendigvis løse problemene knyttet til inndriving i gråsonen av god inkassoskikk ved denne løsningen. Løsningen vil heller ikke medføre et klarere skille utad mellom fordringshavere og inkassoforetak enn i dag. Det er likevel sannsynlig at færre vil organisere seg med den aktuelle konsernmodellen dersom gebyrene blir vesentlig lavere. En slik regel vil også innebære at motivasjonen for salg eller kjøp av en portefølje ikke blir påvirket av salærsystemet, og størrelsen på hovedstolene vil ha underordnet betydning. Prisfastsettelsen av porteføljen vil i stedet i større grad bli styrt av prognoser for om inndrivingen vil lykkes.»

Flertallet foreslår likevel at fremmedinkassosalær som er påført saken tidligere, fortsatt skal kunne inndrives:

«Flertallet foreslår et unntak for oppkjøpte krav som allerede forgjeves har vært forsøkt inndrevet av et fremmedinkassoforetak utenfor konsernet. I disse tilfellene må det være tillatt å inndrive fremmedinkassosalæret som er påført, selv om videre inndriving skjer konserninternt. De påførte fremmedinkassosalærene skal være erstatning til fordringshaveren for inndrivingskostnader. Som erstatningskrav må disse kunne overdras til en ny fordringshaver som aksessorier til hovedkravet. I tillegg vil ofte utenrettslige inndrivingskostnader være fastsatt i dom eller utleggsforretning. Om det skulle være slik at porteføljekjøpet alene medførte en nedskalering av salæret til vesentlig lavere gebyr for inndriving av konserninterne krav, ville dette ha medført en tilfeldig fordel for skyldneren. Dersom kravet erfaringsmessig ble kjøpt opp på et tidspunkt, kunne det i ytterste konsekvens også motivert skyldneren til å utsette betalingen i det lengste for potensielt sett å kunne betale et lavere gebyr.»

Et mindretall bestående av representanten fra Finans Norge foreslår at inndriving av konserninterne krav fortsatt skal skje etter samme sakskostnadsregler som annen fremmedinkasso, med mindre det er grunn til gjennomskjæring etter den gjeldende gjennomskjæringslæren:

«Mindretallet (Flock) foreslår å videreføre gjeldende regulering av innfordring av konserninterne krav, som også samsvarer med reguleringen i Sverige og Danmark. Dette innebærer at fremmedinkassoforetak i konsern som inndriver søsterforetakets krav, kan kreve de samme salærene som ved inndriving for andre fordringshavere. Forutsetningen er at organiseringen har en selskapsrettslig realitet både utad og innad i konsernet, slik man gjennom lang og fast praksis har oppstilt krav om gjennom Justisdepartementets oppstilte gjennomskjæringslære.

Omfanget av det norske porteføljekjøpsmarkedet er betydelig. Det er i dag et registrert totalvolum av fordringer i inkassobransjen på ca. 100 milliarder NOK og det er antatt at porteføljeselskapenes andel utgjør minst 50 % av det totale inkassovolumet. Flertallet foreslår en vesentlig endring i rammebetingelsene for å tilby innfordringstjenester uten at konsekvensene av å gripe inn i dette markedet er utredet for verken tilbuds- eller etterspørselssiden. Arbeidsgruppen har ikke foretatt noen analyser av hvordan dette markedet fungerer, hvilke aktører som leverer tjenester i dette markedet, eller hvordan konkurransen fra utenlandske aktører utenfor det norske konsesjonssystemet vil påvirkes av forslaget. En slik inngripen i næringens organisering må begrunnes i at inndrivingen av konserninterne krav i dag ikke oppfyller kravene til god inkassoskikk. Dette er imidlertid ikke dokumentert utover en henvisning til prinsipielle motforestillinger og et fåtall klager fra skyldnere, som ikke har medført tilsynsmessige reaksjoner. Det er heller ikke faglig belegg for at gjeldende regulering er konkurransevridende eller at konserninterne krav underlegges en annen innfordringspraksis enn andre krav til ulempe for skyldnerne.

Gjeldende praksis knyttet til innfordring av konserninterne krav gir stordriftsfordeler som kommer kundene til gode gjennom lavere priser og et utvidet tjenestetilbud. For skyldner innebærer organiseringen at inndrivingen foretas gjennom et inkassoforetak med fremmedinkassobevilling og fulle konsesjonskrav under tilsyn av Finanstilsynet. De samme profesjonelle kravene til virksomhetsutøvelsen og god inkassoskikk gjelder for fremmedinkassoselskap i konsern som for frittstående inkassoselskaper – uavhengig av hvem som eier fordringen. Skyldnere som er forbrukere, vil kunne klage på innfordringen til inkassoklagenemnda. Dersom det kun skal kreves egeninkassosalær for konserninterne krav – slik flertallet foreslår – vil man bryte med den øvrige oppbyggingen i salærsystemet. Etablering og drift av et fremmedinkassoselskap har en betydelig kostnadsside relatert til regulatoriske krav i inkassoloven. De utfyllende kravene som stilles til organisering, kompetanse og internkontroll i et fremmedinkassoforetak har sin motsats i en rett til å kreve høyere salærer enn hvor kreditor driver inn kravene selv.

Dersom Finanstilsynet ved tilsyn avdekker at inkassoselskaper inndriver krav fra søsterforetak i konsern på en ‘hardere måte’ enn andre krav, bør dette heller følges opp via tilsynsvirksomheten. Det vises bl.a. til at arbeidsgruppen foreslår sanksjonsregler som vil kunne benyttes ved slike brudd på regelverket. Et alternativ er også at man gir utfyllende forskrifter om habilitetskrav og uavhengighet mellom søsterforetakene for å sikre etterlevelsen av god inkassoskikk ved konserninterne krav. En slik regulering (tilsvarende verdipapirforetak) er langt mer fleksibel og fremtidsrettet enn flertallets forslag, som i utgangspunktet vil innebærer en fundamental endring av den forretningsmodell som i dag praktiseres i vesentlig deler av det norske inkassomarkedet.»

Mindretallet foreslår subsidiært en unntaksregel for finanskonsern:

«Paradoksalt nok rammer forslaget hardest inkassoforetak i den del av næringen som allerede er underlagt de strengeste kravene til tilsyn, kontroll og rapportering, nemlig finanskonsern. Konsekvensen av flertallets forslag er at det i praksis innføres en virksomhetsbegrensning for finanskonsern som har fremmedinkassoselskap som en del av konsernet, mens de store frittstående inkassokonsernene på grunn av den foreslåtte unntaksregelen kan videreføre sin forretningsmodell ved å rokkere om på tidspunkt for når fordringer overdras til porteføljeselskapet i konsernet. For finanskonsern vil derimot effekten av forslaget være tilsvarende et forbud, som flertallet for øvrig forkaster med henvisning til at det i for sterk grad griper inn i foretakenes autonomi.

Finanskonserns adgang til å drive virksomhet er klart avgrenset. Flertallets forslag bryter med gjeldende systematikk i finansforetaksloven hvor det eksplisitt følger av § 17-7 (1) bokstav e) at finanskonsern kan omfatte inkassoforetak. Det er et grunnleggende prinsipp at virksomhetsområdene i finanskonsern skal kunne utøve sine tjenester på samme vilkår som frittstående, hensyntatt de begrensninger som følger av finansforetakslovens konsernbestemmelser. Det eksisterer ingen tilsvarende begrensninger i andre deler av norsk finansregulering, f.eks. hva gjelder bankers adgang til å drive verdipapirforetak eller eiendomsmeglingsvirksomhet som en del av finanskonsernet. I finansforetaksloven er det for øvrig gitt utfyllende regulering for å sikre uavhengighet mellom konsernforetakene, herunder skal transaksjoner mellom inkassoforetaket og andre konsernforetak baseres på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper mellom uavhengige parter, jf. finansforetaksloven § 18-3. I motsetning til andre foretak er videre finanskonsern underlagt forsterkede krav til tilsyn, kontroll og rapportering som omfatter alle deler av konsernets virksomhet. Motsatt vil de tilsynsmessige kravene til frittstående inkassokonsern, bl.a. egnethetskrav for ansatte og styremedlemmer, kun gjelde på selskapsnivå og ikke for morselskapet og konsernet som sådan.

I praksis vil flertallets forslag innebære at finanskonsern som i dag har fremmedinkassoforetak som en del av konsernet, må avvikle eller avhende denne del av virksomheten. Det er ikke regningsvarlig å drive et inkassoforetak med fulle konsesjonskrav, dersom man for ikke uvesentlig deler av porteføljen vil motta lavere salærer enn konkurrentene. Dersom man skal innføre en begrensning slik flertallet foreslår, bør unntaksregelen utvides med et generelt unntak for finanskonsern. Et slikt generelt unntak for banker og forsikringskonsern som allerede er underlagt strenge krav til regulering, finnes i en rekke andre deler av finansregelverket og harmonerer godt med finansforetakslovens system.»

22.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening er positiv til flertallets forslag om at fremmedinkassoforetak ved inndriving av konserninterne krav bare skal kunne kreve gebyr som ved oppkjøpsinkasso. Forbrukerrådet mener at forslaget til arbeidsgruppens flertall er fornuftig dersom forslaget til nye inkassosalærer blir gjennomført. Videre mener Forbrukerrådet at inndriving av konserninterne krav fører til flere inkassosaker og økt kredittsalg:

«Forbrukerrådets primære innvending mot praksisen, der foretak kan inndrive fremmedinkassosalærer på både konserninterne og oppkjøpte krav, er at det motiverer foretakene til å sende uforholdsmessig mange krav til inkasso. Det kan innebære at man for eksempel velger mindre effektive påminnelsesmetoder som brevpost fremfor SMS eller e-mail med betalingslink.

På den annen side kan det anføres at man sannsynligvis er mer tilbakeholden med aggressiv innkreving hvis man kan skade egne kunderelasjoner. Vi har også visse motforestillinger om hvordan dette forslaget i praksis kan etablere et profesjonsmonopol for fremmedinkassobransjen.

Disse innvendingene innebærer imidlertid ingen formildende omstendighet for fremmedinkasso av oppkjøpte krav. Muligheten for å kreve fremmedinkassosalærer på oppkjøpte krav bidrar til å gjøre kredittsalg mer utbredt fordi man får bedre betalt når man selger fordringsmassen. Det har som tidligere beskrevet både negative skyldner- og samfunnsvirkninger. Som tidligere beskrevet bunner hovedproblemet i at inkassosalærene er uforholdsmessig høye i dag, og at de dessverre vil fortsette å være det med arbeidsgruppens forslag. Problemet med den kunstige høye etterspørselen etter fremmedinkasso i ulike avskygninger, vil bestå så lenge det er mulig å generere superprofitt fra de myndighetsbestemte inkassosalærene. Hvis salærene derimot senkes til et nivå som innfører et element av selvkost for fordringshaverne ved fremmedinkasso vil den foreslåtte reguleringen være mindre relevant.

Dersom forslaget til nye inkassosalærer blir gjennomført, mener Forbrukerrådet at forslaget til arbeidsgruppens flertall er fornuftig. Flertallet har foreslått at det bare skal bli tillatt å ta gebyrer som ved oppkjøps- og egeninkasso ved inndriving av konserninterne krav.»

Samtidig er Forbrukerrådet enig med arbeidsgruppens mindretall i at konsekvensene av forslaget bør utredes nærmere:

«Flertallet foreslår en vesentlig endring i rammebetingelsene for å tilby innfordringstjenester uten at konsekvensene av å gripe inn i dette markedet er utredet for verken tilbuds- eller etterspørselssiden. Arbeidsgruppen har ikke foretatt noen analyser av hvordan dette markedet fungerer, hvilke aktører som leverer tjenester i dette markedet, eller hvordan konkurransen fra utenlandske aktører utenfor det norske konsesjonssystemet vil påvirkes av forslaget.»

I høringen av direktiv (EU) 2021/2167 uttaler Forbrukerrådet:

«Salærene for fremmedinkasso er betydelig høyere enn for egeninkasso. Det har derfor vært lønnsomt for inkassoselskapene å opprette selskaper som har kjøpt opp misligholdte krav, og overlatt inndrivingen til et søsterselskap med konsesjon for fremmedinkasso.

Vi støtter flertallet i arbeidsgruppen (Bjønness, Riksheim, Stensrud og Christophersen). Det foreslo at det bare er de lavere gebyrene for oppkjøps- og egeninkasso som kan kreves ved inndriving av konserninterne krav.

Dagens lovmessige smutthull for å kreve høye fremmedinkassosalærer på oppkjøpte krav har utvilsomt bidratt til å gjøre kredittsalg mer utbredt. Årsaken er at kreditor har fått bedre betalt for å selge fordringsmassen enn å kreve inn den misligholdte gjelden selv. Det skaper unødvendige negative ringvirkninger som både rammer skyldnere og det offentlige hjelpeapparatet.»

Gode Betalere tar til orde for at inkassoforetakenes uavhengighet forskriftsfestes:

«Forarbeidene til dagens inkassolov (NOU 1983: 8 kap 7.2-3) legger til grunn en inkassator som skal være uavhengig. Forarbeidene viser også til at inkassator skal bidra til å mekle mellom partene og finne gode løsninger. Situasjonen i dagens inkassomarked synes å ha blitt akkurat det forarbeidene advarte mot. Vi ser at mange inkassoselskap kjøper opp flere typer krav fra kreditor i misligholdstidspunktet, og gjør seg selv til kreditor i saken. Dette gjelder spesielt i saker med forbrukslån. Vi opplever at dette bidrar til å hindre at skyldnere finnes gode løsninger med inkassoselskapet da de har brukt store summer på å kjøpe opp krav og risikerer å tape sin investering hvis de lemper på f.eks. forsinkelsesrente. Vi ønsker at inkassators uavhengighet forskriftsfestes i en egen forskrift.»

Hovedorganisasjonen Virke og Finans Norge mener at gjeldende praksis bør videreføres, og støtter dermed forslaget fra mindretallet i arbeidsgruppen. Disse høringsinstansene mener at inkassoforetakene ikke vil få dekket sine kostnader ved flertallets forslag, og de viser til at brudd på god inkassoskikk ikke er dokumentert, til konkurransemessige ulemper med forslaget, til EØS-retten og til tilfeldige fordeler for skyldnerne. Departementet oppfatter det slik at Finans Norge stiller seg bak mindretallets syn, og at merknadene fra høringen utdyper dette på enkelte punkter.

Hovedorganisasjonen Virke viser i likhet med mindretallet i arbeidsgruppen til at inkassoforetakene ved inndriving av konserninterne krav er underlagt de samme pliktene som ved inndriving av krav på vegne av eksterne fordringshavere, og til kostnadene som er forbundet med dette:

«I dag er inkassoforetak, uavhengig av organisering, underlagt samme plikter gjennom sin konsesjonsplikt. Dette innebærer at et ordinært fremmedinkassoforetak og et inkassoforetak organisert i et konsern vil måtte ha de samme systemene, styringsmekanismene og strukturene for å operere i henhold til konsesjonen. Inkassoforetakene må, uavhengig av organisering, forholde seg til det fulle regelverket, med alle kostnader involvert.

Til tross for dette foreslår arbeidsgruppens flertall at inndrivelse av konserninterne krav kun skal kunne avkreve reduserte gebyrer sammenliknet med et ordinært fremmedinkassoforetak. Reduserte gebyrer ved inkasso av konserninterne krav fører til at inkassoforetaket i konsern ikke får dekket kostnadene som er forbundet med sakene. Virke mener flertallsforslaget for konserninterne krav derfor er helt urimelig.»

Hovedorganisasjonen Virke deler videre mindretallets syn på at det ikke er dokumentert at god inkassoskikk oftere brytes ved inndriving av konserninterne krav enn ellers:

«Arbeidsgruppen hevder at inndriving av konserninterne krav er ‘utfordrende sett i lys av kravet til god inkassoskikk’. Virke understreker at det ikke er dokumentert at foretak som driver inn konserninterne krav (i tillegg til ordinær fremmedinkasso) i større grad bryter med god inkassoskikk enn andre foretak.

Kravene til god inkassoskikk gjelder uavhengig av hvem som eier fordringen. Arbeidsgruppen begrunner ikke hvorfor tilsyn med både finansierings- og inkassoforetak ikke er tilstrekkelig effektivt til å håndtere brudd på god inkassoskikk for denne typen krav. Arbeidsgruppen argumenterer heller ikke for hvorfor reduserte gebyrer er det eneste egnede virkemiddelet for å sikre god inkassoskikk for denne type krav.

Mindretallet argumenterer at det er betydelig mer fremtidsrettet og fleksibelt å følge opp brudd på god inkassoskikk gjennom tilsynsmyndighetene. Ved behov fastsettes heller utfyllende forskrifter for å sikre et klart regelverk.

Virke fremhever at fremmedinkassoforetak som inndriver konserninterne krav, setter de samme kravene til saksbehandlingen i saker tilhørende konsernselskap som for sakene for eksterne fordringshavere. Også for fremmedinkassoforetak er det viktig å ivareta et godt kundeforhold mellom fordringshaver og skyldner og unngå negativ omtale som identifiseres med fordringshaver.»

Videre peker Hovedorganisasjonen Virke på at konserninterne inkassoforetak med flertallets forslag vil stille dårligere i konkurransen om oppdrag fra søsterselskapet enn konserneksterne inkassoforetak:

«Arbeidsgruppens forslag, som gir reduserte gebyrer for inkassoforetak som inndriver konserninterne krav, innebærer at kostnaden relatert til disse kravene ikke fullt ut blir dekket. Dette betyr at en betydelig del av kostnaden må dekkes av andre enn skyldner.

Aktørene som driver inn krav på vegne av et annet selskap i konsernet, vil med det nye forslaget pålegges betydelig endrede rammevilkår. Endringene vil føre til en urimelig forskjellsbehandling sammenlignet med inkassoforetakene som ikke inngår i et konsern, når det gjelder muligheten til å konkurrere om å inndrive krav fra andre selskaper som inngår i konsernet. I tillegg vil forslagene til sammenslåing av krav gi en dobbel, negativ effekt for aktører som blir definert som inkassoforetak for konserninterne krav.»

Finans Norge mener at forslaget særlig rammer finanskonserner, fordi unntaksregelen flertallet foreslår for gebyrer som er påført før kravet ble kjøpt opp av inkassoforetakets søsterselskap, ikke gjelder for krav som er oppstått hos inkassoforetakets søsterselskap. Finans Norge mener samtidig at forslaget innebærer tilfeldige fordeler for skyldnerne:

«Et flertall i arbeidsgruppen foreslår at fremmedinkassosselskaper i konsern ikke skal kunne kreve fulle salærer ved innfordring av krav som eies av søsterselskaper i inkassokonsern, ofte omtalt som porteføljeselskap. Samtidig er det gjort et unntak for krav som først er forsøkt innkrevet før fordringen ble solgt til porteføljeselskapet. For slike krav vil fremmedinkassoselskapet kunne kreve fulle gebyr, selv om fordringen er overdratt til et søster- eller morselskap av fremmedinkassoforetaket.

I praksis innebærer forslaget at fleste store inkassokonsernene kan videreføre gjeldende praksis, ved å forskyve overdragelsestidspunktet for når krav overdras til porteføljeselskapet. For inkassoselskaper som er en del av finanskonsern, vil dette imidlertid ikke kunne omfatte den del av fordringsmassen som stammer fra konsernets egen virksomhet. Om begrunnelsen for unntaksregelen skriver flertallet i arbeidsgruppen at ‘om det skulle være slik at porteføljekjøpet alene medførte en nedskalering av salæret til vesentlig lavere gebyr for inndriving av konserninterne krav, ville dette ha medført en tilfeldig fordel for skyldneren. Dersom kravet erfaringsmessig ble kjøpt opp på et tidspunkt, kunne det i ytterste konsekvens også motivert skyldneren til å utsette betalingen i det lengste for potensielt sett å kunne betale et lavere gebyr.’

Finans Norge vil understreke at også for skyldnere til et finanskonsern med eget inkassoforetak, vil en slik endring fremstå som en tilfeldig fordel. Men finanskonsernet kan ikke benytte seg av unntaksregelen som flertallet foreslår – til tross for at skyldnere i slike foretak vil være underlagt langt strengere krav til virksomhetsstyring og kontroll ift. oppfølging og uavhengighet enn inkassokonsern. […]

Etter Finans Norges vurdering vil flertallets forslag neppe medføre noen endring i gjeldende praksis, bortsett fra at tidspunktet for når fordringene overdras til oppkjøpsinkassoselskapet forskyves ift. i dag. Derimot vil endringen medføre at et av fire store selskaper som driver i det norske markedet, i realiteten underlegges et virksomhetsforbud.

Forslaget fra flertallet har derfor klare konkurranserettslige implikasjoner ettersom det treffer aktørene i bransjen svært ulikt. Det er et paradoks at forslaget særlig rammer finanskonsern – som er vesentlig tyngre regulert enn inkassokonserner. Dette harmonerer ikke med verken gjeldende norsk finansregulering eller kommende regulering i EU. En slik endring som foreslått er neppe i samsvar med verken gjeldende eller kommende EU-regulering.»

Også Hovedorganisasjonen Virke mener forslaget vil innebære tilfeldige fordeler for skyldnerne:

«Arbeidsgruppens forslag fører til at like krav blir behandlet på ulik måte. Virke finner det uheldig at gebyrstrukturen avhenger av hvordan inkassoforetaket som gjør jobben, er organisert.

Eksempelvis vil en forbruker som kjøper to varer på kreditt i to nettbutikker, kunne oppleve at salærpåslaget og inkassoprosessen, dersom arbeidsgruppen får det som den vil, varierer basert på hvem nettbutikkene har avtale med for inkasso. I eksemplet selges kravet fra den første nettbutikken til et finansieringsselskap, som er en del av et konsern også bestående av et inkassoforetak. Kravet fra den andre nettbutikken selges til et enkeltstående finansieringsselskap. Kjøper gjør ikke opp innen forfall, og disse kravene sendes til inkasso, hvor begge kravene sendes til samme inkassoforetak (som er i samme konsern som finansieringsselskap 1).

Innfordringen av det andre kravet vil følge de ordinære reglene som gjelder for fremmedinkasso, mens det første kravet vil følge reglene som foreslås […]. For inkassoforetaket så vil disse kravene i utgangspunktet være like å kreve inn, mens reglene tilsier at innkrevingen av det første kravet skal være mindre kostnadskrevende ettersom finansieringsselskapet og inkassoforetaket er i samme konsern. Forbrukeren på sin side har ingen forventning om at det vil være mindre kostbart med inkassobehandling av det ene kravet fremfor det andre.»

Både Hovedorganisasjonen Virke og Finans Norge stiller spørsmål ved om flertallets forslag vil være i strid med EØS-retten. Hovedorganisasjonen Virke mener det må vurderes om forslaget er i strid med retten til fri bevegelighet av tjenester og etableringsretten:

«Virke savner en vurdering av hvordan de foreslåtte endringene vil påvirkes av EØS-retten. EØS-avtalens art. 36 forbyr restriksjoner på den frie tjenesteutvekslingen mellom landene i EØS. Denne sikrer at tjenesteytere fra andre EØS-land får tilgang til tjenestemarkedene i Norge uten hindringer. At inkassovirksomhet omfattes av EØS-avtalens definisjon av tjenester, synes avklart i EU-domstolen, se sak C-3/95 Reisebüro Broede mot Sanker premiss 23–24. I tillegg vil trolig etableringsfriheten av art. 31 få relevans i denne sammenhengen. Rettspraksis fra EU-domstolen trekker i retning av at begge begrep har en vid tolkning.

Det må vurderes om arbeidsgruppens forslag med ulike gebyrregimer for ordinær fremmedinkasso og konsernintern inndrivelse, innebærer en restriksjon i strid med de to frihetene i EØS-avtalen. Ifølge rettspraksis vil en restriksjon være lovlig jf. EØS-avtalen dersom den begrunnes med at det foreligger tvingende allmenne hensyn. Restriksjonen må ivareta et legitimt hensyn, samt være proporsjonal. Derfor må det drøftes om de foreslåtte salærkuttene for konserninterne krav anses legitime og proporsjonale siden det allerede finnes et mindre inngripende virkemiddel tilgjengelig i dagens gjennomskjæringslære med fungerende tilsynsmyndigheter. Det må foretas en nærmere vurdering av om regler som i realiteten skyver innfordringskostnadene over på fordringshaver, i form av at deres egne kostnader ikke dekkes av salærene de kan kreve, er proporsjonale.

Virke mener at hensynet til skyldnerne er ivaretatt gjennom de øvrige prisreguleringene og gebyrregimene som er foreslått. Gode grunner taler dermed for at de foreslåtte endringene […] per nå ikke er tilstrekkelig utredet, og at en slik endring dermed foreløpig ikke kan finne sted.»

Når det gjelder EØS-rettslige regler om restriksjoner, uttaler Finans Norge:

«Flere av de store aktørene i inkassobransjen er del av nordiske inkassokonsern, og markedet er således en del av ‘samhandelen i EØS’. Dette innebærer at EØS-avtalens konkurranseregler og grunnleggende krav til å yte tjenester på like vilkår – ‘de fire friheter’ – fullt ut kommer til anvendelse. Innføring av regler som foreslått vil kunne innebære en hindring for tjenesteutøvelsen til inkassoforetak som er en del finanskonsern. Etter inkassoloven § 4 fjerde ledd, ref. finansforetaksloven § 17-7 e), kan finanskonsern utøve slik virksomhet uten særskilt konsesjon. De er således gitt en særlig lovbestemt rett til å utøve slik virksomhet.

Forslaget vil uthule denne retten og i praksis innføre et virksomhetsforbud – ettersom finanskonsern etter forslaget ikke kan ta seg betalt tilsvarende andre inkassoforetak for tilsvarende tjeneste. Arbeidsgruppen har ikke foretatt noen nærmere analyse av om skjerpelsene som foreslås, kan begrunnes i ‘allmenne hensyn’, og om disse således går klar av den praksis som EU-retten oppstiller om forbud mot restriksjoner. Ut fra den snevre begrunnelse som er oppgitt av flertallet i arbeidsgruppen, kan det stilles spørsmål ved om en slik innsnevring er nødvendig og forholdsmessig, eller om det finnes alternative reguleringsmåter for å oppnå formålet – som for øvrig heller ikke er tilfredsstillende begrunnet.»

Finans Norge gjentar mindretallets uttalelser om at flertallets forslag er utilstrekkelig utredet, og at brudd på god inkassoskikk ved inndriving av konserninterne krav ikke er dokumentert. Videre stiller organisasjonen spørsmål ved om flertallets forslag vil være tillatt etter direktiv (EU) 2021/2167 (som ble vedtatt etter at arbeidsgruppens rapport ble fremlagt):

«Som departementet er kjent med er dessuten EU i ferd med å ferdigstille en ny regulering av enkelte inkassotjenester for innfordring og overdragelse av forfalte krav. I første rekke vil den nye reguleringen omfatte finanskrav, men virkeområdet er ennå ikke klart fastlagt. Det finnes i dag ingen sektorregulering av inkassovirksomhet i EU. Virksomheten slike foretak tilbyr, er verken underlagt konsesjon, tilsyn eller virksomhetsregler på EU-nivå. Denne rettstilstanden er i ferd med å endres.

EU-kommisjonen fremmet 14.03.2018 et forslag til et nytt direktiv som skal regulere og sikre kredittjenestefirmaer (inkassoselskaper) og kredittkjøpere (porteføljeselskaper) sin adgang til å assistere og avlaste kredittinstitusjoners porteføljer. Forslaget (COM (2018) 135 final) er ennå ikke formelt vedtatt, men behandlingen er i sluttfasen. Etter det Finans Norge kjenner til, er det ikke de delene av direktivforslaget som regulerer inkassoforetak og porteføljeselskaper, som har forsinket vedtakelsesprosessen, men en del av forslaget knyttet til et nytt sivilrettslig verktøy til akselerert fullbyrdelse av krav (etter mønster av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-12 annet ledd).

Direktivforslaget innfører en konsesjonsplikt med tilhørende ‘pass-port’ ordning for såkalte ‘Credit Services’ som forestår forvaltning og innfordring av kredittavtaler mv. som delvis tilsvarer norsk konsesjonsregulering, jf. inkassoloven § 4. Kredittinstitusjoner er imidlertid ikke omfattet av en slik konsesjonsplikt. Etter forslaget art. 15 som gjelder porteføljeselskapers oppkjøp av lån, kan medlemsstatene innføre særkrav dersom dette er nødvendig for å ivareta forbrukerhensyn. Et tilsvarende nasjonalt handlingsrom fremgår ikke av det mer utfyllende direktivutkastet til regulering av inkassoforetak. Det innebærer også at man heller ikke i nasjonal rett har adgang til å innføre særkrav.

Formålet med EU-reguleringen er å sikre like konkurransevilkår og styrke finanskonserns håndtering og oppfølging av porteføljer. Flertallet i arbeidsgruppens forslag til restriksjoner for konserninterne krav vil ha en motsatt effekt og harmonerer dårlig med EU-retten, uavhengig av handlingsrommet her. Etter Finans Norges vurdering er det derfor med bakgrunn i flere deler av EU-retten således uklart om det vil være adgang til å gjennomføre flertallets forslag til endret regulering av konserninterne krav for finanskonsern. Departementet bør derfor også av denne grunn ikke følge opp forslaget fra flertallet.»

22.4 Departementets vurderinger

Etter departementets syn er det mye som kan tale for at det gis særlige regler for kostnadsdekningen ved inndriving av konserninterne krav slik arbeidsgruppen foreslår. I samsvar med arbeidsgruppens forslag mener departementet samtidig at denne typen regler hører hjemme i forskriften til inkassoloven, i og med at spørsmålet om hvilke beløp som kan kreves dekket ved utenrettslig inndriving, er foreslått regulert der (se punkt 13). Skal det gis regler som for kostnadsdekningen innebærer en forskjellsbehandling mellom fremmedinkassoforetak som inndriver krav på vegne av foretak i samme konsern, og andre fremmedinkassoforetak, bør det imidlertid gis en klar hjemmel for dette i loven. Hva reglene i forskriften mer konkret bør gå ut på, må vurderes i forbindelse med forskriftsarbeidet. I det følgende vurderes etter dette det mer overordnede spørsmålet om loven bør åpne for at det i forskrift gis egne regler om hvilke kostnader et fremmedinkassoforetak kan kreve dekket når det inndriver krav som eies av et annet foretak i konsernet. Dette spørsmålet kan vurderes ut fra flere innfallsvinkler, og det er flere hensyn som gjør seg gjeldende.

En forskjellsbehandling mellom konserninterne krav og andre krav kan for det første begrunnes ut fra omgåelsesbetraktninger. Som arbeidsgruppen peker på, kan en organisering som går ut på at et av konsernets foretak står for oppkjøpet av kravene, mens inndrivingen overlates til et annet foretak i konsernet, ses som en omgåelse av inkassoregelverkets skille mellom de to konsesjonstypene fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet.

Rene omgåelsesbetraktninger kan i seg selv neppe begrunne en så vidtrekkende regel som arbeidsgruppen foreslår, men de tilsier i det minste en videreføring av en slik mer skjønnsmessig gjennomskjæringsregel som følger av gjeldende rett, eventuelt i forskrifts form. Rettstekniske hensyn tilsier likevel en noe mer generelt utformet regel. Fordelen med bestemmelsen i arbeidsgruppens forslag er at den er langt enklere å forholde seg til, og at den ikke gjør det nødvendig med slike konkrete vurderinger av indre forhold i konsernet og motivasjonen for selskapsorganiseringen som gjeldende rettstilstand går ut på.

En forutsetning for at det nevnte omgåelseshensynet skal treffe fullt ut, må være at det rent faktisk er mindre kostnadskrevende å inndrive konserninterne krav enn eksterne krav. Er det ingen eller bare en minimal forskjell, er det vanskeligere å se for seg at det ut fra omgåelsesbetraktninger er grunnlag for regler som ikke gir samme rett til kostnadsdekning ved inndriving av konsernets egne pengekrav som ved annen inndriving. Hensynet til korrekt kostnadsdekning kan etter dette tilsi en forskjellsbehandling. Det er imidlertid vanskelig å fremskaffe tall om lønnsomheten ved inndriving av konserninterne krav sammenlignet med inndriving av eksterne krav. Det kan være grunn til å anta at inndriving av konserninterne krav gjerne vil være noe mer lønnsomt på grunn av mulighetene for stordriftsfordeler og spesialisering. På den andre siden vil også andre inkassoforetak kunne ha denne typen fordeler uten at det får betydning for satsene for kostnadsdekningen. Men er det slik at det gjennomgående er mindre kostnadskrevende å inndrive konserninterne krav sammenlignet med eksterne krav, er departementet enig med arbeidsgruppens flertall i at det synes rimelig at dette bør få betydning for satsene. Satsene for kostnadsdekningen er sjablongmessige, og det vil for alle sakstyper variere i hvilken grad satsene som kan kreves, tilsvarer de reelle kostnadene ved inndrivingen. Satsene for kostnadsdekningen ved inndriving av konserninterne krav bør derfor kunne reduseres uten at det er nødvendig å se hen til om kostnadene ved inndrivingen i alle tilfeller vil være lavere enn ved inndriving av eksterne krav.

Særlige regler om inndriving av konserninterne krav kan også begrunnes ut fra et synspunkt om økonomisk interessefellesskap mellom selskaper i samme konsern, slik at foretaket som eier kravene, og inkassoforetaket som inndriver dem, identifiseres med hverandre. Hensynet til fremmedinkassoforetakenes økonomiske uavhengighet, og kravet om at de ikke skal være økonomisk involvert i krav de har til inndriving, tilsier i så fall strenge regler for adgangen til å inndrive konserninterne krav, og i prinsippet kanskje et forbud. Det vises her til omtalen i punkt 21 av kravet om økonomisk uavhengighet og hensynet til at inkassoforetaket ikke bør ha en egeninteresse i inndrivingen av kravet. Hvor langt man kan trekke synspunktet om økonomisk interessefellesskap, kan imidlertid diskuteres. Selv om et konsern gjerne forvaltes som en organisatorisk og økonomisk enhet, er det et grunnleggende prinsipp at hvert foretak i konsernet utgjør en egen rettslig enhet med selvstendige rettigheter og plikter som skal forvaltes i samsvar med foretakets egne interesser. Rettsordenen gir dessuten full adgang til å organisere virksomheten i konsern på den måten at det enkelte foretaket spesialiserer seg på bestemte oppgaver, og slik at risiko fordeles mellom ulike foretak i konsernet.

Arbeidsgruppens flertall viser til at det økonomiske interessefellesskapet mellom inkassoforetaket og foretaket som eier kravet, kan få betydning for metodene som benyttes overfor skyldneren. Gode Betalere er også inne på dette i sin høringsuttalelse. Om det er tilfellet at det brukes hardere eller mer aggressive metoder ved inndriving av konserninterne krav enn ellers, er imidlertid ikke dokumentert. Som Hovedorganisasjonen Virke og Forbrukerrådet peker på i sine høringsuttalelser til arbeidsgrupperapporten, kan konsernets ønske om å ivareta gode kunderelasjoner tilsi at man vil være tilbakeholden med en slik praksis. Det at konsernet som sådan har en økonomisk interesse i inndrivingen, vil likevel uansett kunne ha betydning for tilliten til hvordan den gjennomføres. En mistanke, begrunnet eller ikke, om at interessefellesskapet og båndene mellom konsernselskapene kan påvirke inndrivingen, vil i seg selv være uheldig og kan tilsi en særlig regulering av konserninterne krav.

Slike eventuelle negative konsekvenser av det økonomiske interessefellesskapet i et konsern er imidlertid hensyn som snarere taler for et forbud mot at fremmedinkassoforetak inndriver krav på vegne av andre foretak i konsernet, enn for særlige regler om kostnadsdekningen ved slik inndriving. Som flertallet i arbeidsgruppen viser til, vil ikke regler om kostnadsdekningen direkte avhjelpe problemstillingene knyttet til inndrivingsmetodene og forholdet til god inkassoskikk som følge av konsernets økonomiske interesse i kravet. Reduserte inntekter vil riktignok kunne gjøre at færre organiserer seg i den nevnte konsernmodellen. Men det vil i så fall være en konsekvens av en regel om lavere gebyrer, og ikke formålet med de lavere gebyrene.

Et forbud mot at fremmedinkassoforetak inndriver konserninterne krav, synes imidlertid mindre aktuelt. Departementet deler her arbeidsgruppens vurdering av at det å forby dette vil være for inngripende overfor de foretakene som allerede har organisert seg etter dagens regelverk. Det er sannsynlig at et forbud mot inndriving av konserninterne krav vil ramme flere inkassoforetak og konserner meget hardt økonomisk. Konsernene har innrettet seg i samsvar med at inndriving av konserninterne krav har vært tillatt, og departementet er ikke kjent med at inndrivingen av konserninterne krav faktisk er mer pågående enn inndrivingen av andre krav. Departementet viser videre til at det ikke er noen som har tatt til orde for et forbud i høringen.

Konkurransemessige hensyn er også trukket frem som en begrunnelse for at det bør gis særlige regler om kostnadsdekningen ved inndriving av konserninterne krav. Arbeidsgruppens flertall viser til at en praksis der et av foretakene står for oppkjøpet av fordringene, mens et annet står for inndrivingen, kan fremstå som konkurransevridende i disfavør av de finansieringsforetakene som ikke har fremmedinkassoforetak i konsernet og dermed ikke kan innkalkulere fortjeneste i form av inkassosalær i sin prising. Som det er pekt på i høringsuttalelsen fra Hovedorganisasjonen Virke, vil imidlertid også en regel som innebærer at fremmedinkassoforetak som inngår i konsern, får dårligere betalt ved inndriving av konsernets egne pengekrav enn andre fremmedinkassoforetak, kunne virke konkurransevridende. Departementet er derfor noe i tvil om hvilken vekt det bør legges på dette hensynet.

Slik departementet vurderer de ulike hensynene som er omtalt foran, og synspunktene som arbeidsgruppen og høringsinstansene har gitt uttrykk for, er det ikke opplagt hva en regulering av kostnadsdekningen ved inndriving av konserninterne krav mer konkret bør gå ut på. Departementet er ut fra en samlet vurdering likevel kommet til at det kan være grunn til å gi enkelte særregler om dette i forskrift som avviker fra de reglene som vil gjelde for fremmedinkassoforetaks inndriving av krav ellers. Reglenes nærmere innhold må som nevnt vurderes i forbindelse med forskriftsarbeidet, og forholdet til EØS-retten må også vurderes i sammenheng med dette.

Det minst inngripende vil være å forskriftsfeste det som nå følger av praksis basert på gjennomskjæringsregelen, eventuelt med noen presiseringer. Et annet alternativ kan være regler i samsvar med eller i den retningen arbeidsgruppens flertall foreslår. Dersom forskriftshjemmelen ikke blir benyttet, legger departementet til grunn at gjennomskjæringsregelen slik den praktiseres av Finanstilsynet, fortsatt vil gjelde. En hjemmel til å gi regler i forskrift som skiller mellom inndriving av konserninterne krav og andre krav, foreslås etter dette i § 19 femte ledd i lovforslaget.