Prop. 3 L (2025–2026)

Lov om inkassovirksomhet og inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven)

Neste kapittel

Forrige kapittel

12 Varsling av skyldnerne

12.1 Innledning

I punktet her behandles plikt til å varsle i saker der inkassoforetak inndriver forfalte pengekrav, og regler om form og innhold i varslene. Også spørsmålet om fordringshaverne fortsatt skal kunne sende inkassovarsel før inndrivingen overlates til et inkassoforetak, behandles her.

Etter gjeldende regler kan fordringshavere som inndriver egne forfalte pengekrav, kreve gebyr hvis de sender purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring. Arbeidsgruppen har foreslått at fordringshavere som inndriver egne pengekrav gjennom ordinær egeninkasso, bare skal kunne kreve gebyr for å sende ut purringer. Spørsmålet om fordringshaverne fortsatt bør ha adgang til å kreve gebyr ved å sende ut inkassovarsler og betalingsoppfordringer, behandles i punkt 13.4 om kostnadsdekning ved ordinær egeninkasso.

Andre former for kommunikasjon med skyldnerne behandles særlig i punkt 10 om god inkassoskikk og punkt 11 om kommunikasjon med skyldnerne.

I inkassoloven § 10 om betalingsoppfordring og § 11 om plikter før rettslig inndriving er det regler om vurdering av kravets rettmessighet i disse stadiene. Arbeidsgruppen har ikke foreslått å videreføre disse reglene, og departementet foreslår heller ikke dette. Dette temaet behandles i punkt 16 om rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav.

I lovforslaget § 22 fjerde ledd foreslås det egne regler om varsling der flere krav med samme fordringshaver og skyldner inndrives samlet. Disse reglene er behandlet nærmere i punkt 14.4.6.

12.2 Gjeldende rett

12.2.1 Inkassovarsel

Inkassoloven § 9 gir regler om inkassovarsel. Det følger av bestemmelsen at skyldneren skal varsles før en inkassator kan iverksette inkassotiltak. Inkassovarselet skal sendes av enten fordringshaveren eller inkassatoren. Varselet kan tidligst sendes etter at kravet er forfalt, og det skal ha en betalingsfrist på minst 14 dager.

Inkassolovutvalget foreslo i NOU 1983: 8 lovforslaget § 3 andre ledd en plikt til å varsle alle skyldnere før inkassotiltak kunne iverksettes. Etter forslaget skulle inkassatoren påse at skyldneren etter forfall hadde fått varsel om at inkasso ville bli iverksatt dersom kravet ikke ble betalt innen en betalingsfrist på minst 14 dager. I merknaden til paragrafen ble inkassotiltak definert som «ethvert skritt fra inkassators side som sikter mot å få skyldneren til å betale».

I punkt 7.3.2.1 viste utvalget til at skyldneren normalt ville bli påført tap og ulemper når fordringshavere oversender en fordring til en profesjonell inkassator, blant annet inkassosalær. Et virkemiddel for å begrense inkassosakens «uheldige bivirkninger» for skyldneren var å varsle skyldneren:

«Alt i alt taler altså sterke grunner for å begrense inkassosakens uheldige bivirkninger så godt som mulig. Ett virkemiddel i denne forbindelse er å gi skyldneren varsel om at visse skritt vil bli tatt, og derigjennom motivere ham til å komme med frivillig oppgjør snarest mulig. Varselet vil med andre ord kunne bidra til å bringe skyldneren ut av den passive rolle. Dersom han ikke kan betale, vil varselet undertiden få ham til å kontakte fordringshaveren med tanke på en nedbetalingsordning e.l. En annen mulighet er at varselet fører til fornyet gjennomtenkning av saken, og at skyldneren som en følge av dette inntar det standpunkt at han ikke er pliktig til å betale. At skyldnerens stillingstagen på dette punkt blir kjent så tidlig som mulig, er en fordel for alle parter.

Utvalget er kommet til at varsling av skyldneren er et av de punkter hvor den etiske norms innhold bør presiseres i selve lovteksten.»

I punkt 7.3.2.2 viste utvalget til at det sjelden eller aldri forekom at en fordring ble overlatt til en inkassator uten at fordringshaveren selv hadde forsøkt å inndrive kravet og anført at fortsatt manglende betaling kunne føre til at en inkassosak ble iverksatt. Utvalget uttalte at hensynet til skyldneren tilsa at han ble gitt et varsel av denne art slik at han kunne unngå ubehagelighetene og kostnadene som følger med en inkassosak.

Utvalget la til grunn at det ikke kunne stilles for store krav til varselets form eller innhold, siden varselet normalt ville bli sendt av fordringshaveren selv. Det vesentlige måtte være at skyldneren på en klar og utvetydig måte ble gjort oppmerksom på gjeldsposten og at fortsatt manglende oppfyllelse ville medføre at saken ble oversendt til en profesjonell inkassator.

I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) gikk departementet videre med forslaget om plikt til å sende inkassovarsel til alle skyldnere før en inkassator kan iverksette inkassotiltak. Departementet fulgte imidlertid ikke opp forslaget om at inkassatoren skulle ha plikt til å påse at inkassovarsel var sendt. Departementet viste i punkt 5.7.4.2 til at dette i stor grad burde være opp til avtalen mellom fordringshaveren og inkassatoren, og at hovedsaken måtte være at inkassovarsel ble sendt. Departementet sa seg enig med utvalget i at det ikke kunne stilles store krav til varselets innhold. I motsetning til utvalget kom departementet imidlertid til at varselet burde være skriftlig. Siden varselet hadde avgjørende betydning for skyldnerens erstatningsplikt, ble det viktig å ha et klart holdepunkt både for at det var sendt varsel med foreskrevet innhold, og for når dette hadde skjedd.

12.2.2 Betalingsoppfordring

Inkassoloven § 10 gir regler om betalingsoppfordring. Det følger av bestemmelsen at når et krav er mottatt til inkasso og betalingsfristen i inkassovarselet etter § 9 er utløpt, skal inkassatoren sende skyldneren en skriftlig oppfordring (betalingsoppfordring) om enten å betale eller å komme med innsigelser mot kravet innen en frist på minst 14 dager. Bestemmelsen oppstiller konkrete krav til opplysningene som skal angis i oppfordringen. Det skal blant annet opplyses om hva kravet gjelder, kravets størrelse og at unnlatt betaling kan føre til ytterligere kostnader for skyldneren.

Reglene om betalingsoppfordring ble tatt inn i inkassoloven etter forslag fra Inkassolovutvalget i NOU 1983: 8 lovforslaget § 4. I punkt 7.3.2.3 redegjorde utvalget for bakgrunnen for forslaget. Utvalget viste her til at en rekke skyldnere hadde erfart at fordringshaverens trussel om å sende krav til inkasso ofte ikke innebar noen realitet. Selv om skyldneren hadde mottatt varsel, antok han kanskje at det fortsatt var tid for forhandlinger og utsettelser før saken ble overlatt til en profesjonell inkassator, og i hvert fall før det ble tatt rettslige skritt. Utvalgets undersøkelser av inkassopraksis viste dessuten at inkassatorene forsøkte andre virkemidler før de gjorde bruk av domstolene og namsmyndighetene. Samtlige inkassatorer henvendte seg til skyldneren, og mange av dem sendte gjentatte henvendelser. Utvalget fant at god inkassoskikk tilsa at skyldneren ble gitt en sjanse til å gjøre opp frivillig også etter at en inkassator var koblet inn i saken. I den forbindelsen viste utvalget blant annet til at skyldneren da ville kunne unngå ubehag ved rettslig pågang og kostnader av forskjellige slag.

Når det gjaldt krav til innhold i betalingsoppfordringen, uttalte utvalget overordnet at varselet, for at det i størst mulig utstrekning skulle tjene sin hensikt, på en lettfattelig og poengtert måte burde forklare skyldneren hva saken gjaldt, og hva han burde foreta seg for å unngå å bli utsatt for rettslige skritt. Videre ga utvalget uttrykk for at mange skyldnere manglet kunnskap om følgene av å misligholde sine betalingsforpliktelser, og at det derfor i mange tilfeller ville være en fordel for skyldneren å bli informert om konsekvensene av uberettiget unnlatelse av å betale. Utvalget understreket at informasjonen som ble gitt, måtte være saklig og korrekt, og at inkassatoren ikke måtte «fristes til å overdrive eller dramatisere de ubehageligheter skyldneren kan pådra seg».

Til presiseringen om at varselet skulle inneholde en oppfordring til å fremme mulige innsigelser mot kravet, viste utvalget til at skyldneren ikke skulle «lokkes til å tro at betaling alltid er eneste utvei for å unngå rettslig pågang», og at det var «i alle parters interesse at seriøse innsigelser blir presentert på et så tidlig stadium som mulig, og i hvert fall før rettsmyndighetene er koblet inn i saken». Det var også viktig at skyldneren ikke ble forledet til å tro at inkassatorens opptreden bygget på eller representerte noen myndighetsavgjørelse i saken.

Når det gjaldt form, foreslo utvalget at varselet skulle være skriftlig. Utvalget viste i den forbindelsen til at dette nærmest var en kodifisering av praksis, til hensynet til god orden og til at det var grunn til å tro at en skriftlig henvendelse mer enn en muntlig var egnet til å understreke sakens alvor for skyldneren.

Utvalget vurderte om varselet burde gis i en bestemt form, for eksempel et standardbrev, men antok at det var mer hensiktsmessig å overlate utformingen til de enkelte inkassatorer. I den forbindelsen ble det vist til at et standardbrev ikke ville gi inkassatoren særlig oppfordring til å gi tilleggsopplysninger tilpasset den konkrete saken, og at det var grunn til å tro at enkelte skyldnere ikke ville ta et standardbrev like alvorlig som en mer personlig utformet henvendelse. Det ville likevel ikke være noe i veien for at inkassatoren selv kunne velge å henvende seg til skyldnerne i et standardbrev, men det ble antatt å være i strid med god inkassoskikk å unnlate individuell vurdering av den enkelte saken. Særlig gjaldt dette dersom det ble spørsmål om å ta rettslige skritt, men synspunktet hadde ifølge utvalget vekt allerede på de tidligere stadiene av inkassosaken.

I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.5.1 sluttet departementet seg til Inkassolovutvalgets forslag om at det skal sendes betalingsoppfordring, og til hovedtrekkene i kravene til innhold.

Departementet sluttet seg blant annet til forslaget om at skyldneren skulle oppfordres til å fremme eventuelle innsigelser mot kravet innen en frist på minst 14 dager. I punkt 5.7.5.1 viste departementet til at betalingsoppfordringen ville være den første obligatoriske henvendelsen fra inkassatoren til skyldneren. Selv om det måtte antas å følge av fordringshaverens plikt til «god inkassoskikk» å gjøre inkassatoren kjent med eventuelle innsigelser som fordringshaveren var kjent med, fant departementet behov for en ytterligere gardering. Forslaget måtte også ses i sammenheng med vurderingene av rekkevidden av inkassatorers plikt til å vurdere kravets holdbarhet og eventuelle innsigelsers betydning for hvor langt denne plikten går (se punkt 16.1 og 17.1). Det hadde også betydning for departementets standpunkt at det overfor enkelte skyldnere kunne være viktig å få frem at en inkassators inntreden i saken ikke representerte noen myndighetshandling eller lignende som avskar videre diskusjon om kravet. Departementet presiserte at inkassatorers plikt til å vurdere kravets holdbarhet ikke uten videre faller bort selv om skyldneren forholder seg taus. I merknaden til paragrafen presiserte departementet at oppfordringen til å komme med innsigelser mot kravet innen 14 dager ikke avskjærer skyldneren fra å komme med innsigelser senere. Det kunne imidlertid få betydning for skyldnerens erstatningsplikt at innsigelsene ikke kom innen fristen, dersom skyldneren på grunnlag av oppfordringen burde ha fremsatt innsigelsene tidligere (se punkt 13.7.1).

Når det gjaldt mulighet for å innføre skjemaer, viste departementet til at det ville være store variasjoner når det gjaldt aktuelle opplysninger i ulike kravsforhold, og at det kunne være påkrevd å ta med flere opplysninger enn lovparagrafen anga.

12.2.3 Varsel om rettslig inndriving

Inkassoloven § 11 bestemmer at før en inkassator kan iverksette rettslig inndriving (tvangsfullbyrdelse, forliksklage, konkurs mv.), må inkassatoren ha sendt skyldneren en betalingsoppfordring etter § 10 med varsel om at rettslig inndriving vil bli iverksatt. De betalingsfristene som skyldneren har fått, må dessuten være utløpt, og inkassatoren må ha vurdert om kravet er rettmessig. Dersom det er gått mer enn seks måneder siden betalingsoppfordringen ble sendt, kan inkassatoren ikke iverksette rettslig inndriving før betalingsfristen i en ny betalingsoppfordring etter § 10 er utløpt.

Av § 10 fjerde ledd følger det at varsel om rettslig inndriving i stedet kan sendes som et særskilt senere varsel med en egen betalingsfrist på minst 14 dager. I merknaden til paragrafen i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er denne regelen begrunnet med at inkassatoren ikke skal tvinges til å varsle om rettslige skritt alt i den første henvendelsen til skyldneren. Departementet viste til at det ofte er aktuelt med flere varsler før det tas rettslige skritt hvis skyldneren ikke betaler. I så fall er det betalingsfristen i varselet om rettslige skritt som blir avgjørende for når slike skritt kan tas.

I § 10 er det gitt nærmere regler om varselet. Det følger av paragrafens andre ledd bokstav e at betalingsoppfordringen skal angi «at unnlatt betaling kan føre til ytterligere kostnader for skyldneren og til rettslig inndriving». Departementet presiserte i merknaden til § 10 i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) at det ikke stilles krav om at det spesifiseres hvilket rettslig skritt som vil bli tatt, eller at det presist angis hvilke kostnader som vil påløpe dersom det tas rettslige skritt. Det er tilstrekkelig å nevne at det vil påløpe ytterligere kostnader, som kan bli belastet skyldneren.

Reglene i inkassoloven §§ 10 og 11 ble vedtatt etter forslag fra Inkassolovutvalget i NOU 1983: 8. Utvalget fant i punkt 7.3.2.3 at god inkassoskikk tilsa at skyldneren ble gitt en sjanse til å gjøre opp frivillig, slik at han eller hun kunne unngå ubehaget og kostnadene som er forbundet med rettslig pågang. Utvalget viste også til at arbeidssituasjonen ved forliksrådene og hos namsmyndighetene tilsier at så mange gjeldssaker som mulig gjøres opp i minnelighet. Varsel før rettslige skritt ble foreslått som et lovbestemt minstekrav, for at skyldneren skulle få forståelse av at saken var kommet over i en mer alvorlig fase:

«Utvalget antar at man her får overlate til inkassators skjønn – innenfor de rammer som det generelle krav om god inkassoskikk setter – å avgjøre hvor mange henvendelser skyldneren skal få. Man vil dog innføre et lovbestemt minstekrav om at inkassator for øvrig skal sende skyldneren ett skriftlig varsel før rettslige skritt blir tatt mot ham og at skyldneren skal ha vært underrettet om følgene av disse. […] Ettersom varselet skal gis før rettsmyndighetene kobles inn, sikrer man at underretningen skjer på et relativt tidlig stadium. Gjennom varselet bør skyldneren få forståelse av at saken er kommet over i en mer alvorlig fase, noe som kan ha gunstig virkning på betalingsviljen. En annen mulighet er at varselet fremprovoserer fornyet gjennomtenkning og stillingtagen til kravet, og at skyldneren som følge av dette fremmer sine innsigelser. En slik avklaring vil være til fordel for alle parter.»

Utvalget uttalte videre at et varsel ville være rimelig, særlig fordi skyldneren normalt vil måtte dekke økte omkostninger ved rettslige skritt. Videre kunne varselet få skyldneren til grundigere å ta stilling til om han er forpliktet eller ikke, og eventuelt komme med innsigelser. Utvalget fryktet ikke at varselet skulle fremstå som et urimelig eller unødvendig press mot skyldneren, hvis det ble gitt på en saklig og korrekt måte.

I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.5.2 sluttet departementet seg til utvalgets forslag om varsel om rettslige skritt. Departementet uttalte i den forbindelsen at det «ses som vesentlig at skyldneren gjøres oppmerksom på hva som kan bli sakens neste trinn».

I merknaden til § 11 i den nevnte proposisjonen viste departementet til at det ved enkelte rettslige skritt også fulgte av andre lovregler at skyldneren skulle varsles, blant annet flere paragrafer i tvangsfullbyrdelsesloven 1915. Det ble uttalt at inkassoloven ikke er til hinder for at betalingsoppfordring og varsel om rettslige skritt etter inkassoloven § 10 kombineres med varsler som kreves i andre lover. Imidlertid vil det ofte være særlige vilkår knyttet til disse varslene, og ved sammenslåing av varsler etter inkassoloven § 10 og for eksempel varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven må kravene både i inkassoloven § 10 og i den aktuelle bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven være oppfylt. Det ble bemerket at manglende oppfyllelse av kravene inkassoloven stiller, ikke ville være en prosessuell avvisningsgrunn.

Ved tvangsfullbyrdelsesloven 1992 ble det gitt en egen paragraf om varsling ved særlige tvangsgrunnlag i § 4-18. Hovedregelen er etter første ledd at et særlig tvangsgrunnlag kan begjæres tvangsfullbyrdet når to uker er gått etter at saksøkeren har sendt skriftlig varsel til den saksøkte. I varselet, som tidligst kan sendes på forfallsdagen, skal det gjøres oppmerksom på at fullbyrdelse vil bli begjært dersom kravet ikke blir oppfylt. I merknaden til paragrafen i Ot.prp. nr. 65 (1990–91) ble det bemerket at paragrafen var uten direkte parallell i tvangsfullbyrdelsesloven 1915, men at det fantes en rekke tilsvarende enkeltbestemmelser i den loven og i annen lovgivning for bestemte former for tvangsfullbyrdelse. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19 første ledd må det sendes et nytt varsel dersom tvangsfullbyrdelse ikke er begjært innen ett år etter at det ble adgang til det. Denne bestemmelsen gjelder både ved alminnelige og særlige tvangsgrunnlag.

Ved lov 25. juni 2004 nr. 53 ble «[s]kriftlig meddelelse som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang», særlig tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f. I inkassosaker utgjør fakturaen vanligvis et særlig tvangsgrunnlag etter bestemmelsen, og varslingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 vil da komme til anvendelse.

Foruten at det er gitt varslingsregler i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-18 og 4-19, er det gitt regler i tvisteloven § 5-2 om partens varslingsplikt før en sak bringes inn for forliksrådet eller reises for tingretten, og regler i konkursloven § 63 om fordringshaverens konkursvarsel forut for konkursbegjæring.

12.2.4 Unntak fra varslingsplikten

Inkassoloven § 12 gir unntak fra reglene i §§ 9 til 11 om inkassovarsel, betalingsoppfordring og plikter før rettslig inndriving.

Den viktigste bestemmelsen er andre ledd, som gir unntak fra varslingsreglene i §§ 9 til 11 for tilfeller der det går klart frem at skyldneren søker å unndra seg betalingen, eller det foreligger andre særlige forhold, og det er fare for at dekningsmulighetene ellers helt eller delvis vil bli forspilt. Bestemmelsen ble først foreslått (med noe annerledes ordlyd) av Inkassolovutvalget i NOU 1983: 8 lovforslaget § 6 andre ledd. I NOU 1983: 8 punkt 7.3.2.3 redegjorde utvalget for situasjoner der unntaksregelen ville kunne komme til anvendelse:

«Dersom skyldneren aktivt forsøker å unndra seg gjelden, har han ikke rimelig krav på særskilt forhåndsvarsel, men må regne med at fordringshaveren og inkassator straks vil ta i bruk de alvorligste virkemidlene. I de mest prekære situasjoner kan man tenke seg at skyldneren forsøker å unnvike rent fysisk ved stadig å skifte oppholdssted. Andre ganger står inndrivelsen i fare for å bli vanskeliggjort fordi skyldneren overfører sine aktiva til utlandet. Også andre situasjoner kan tenkes hvor det ville være urimelig å kreve at fordringshaversiden skal vente med å gå til aksjon. Særlig gjelder dette dersom en foreldelsesfrist er i ferd med å oversittes. Etter lov 18. mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer § 15 nr 2 avbrytes foreldelsesfristen bl.a ved uttagelse av forliksklage. Tilsvarende kan det være rimelig å begjære konkurs uten forutgående varsel dersom dette må skje raskt for ikke å oversitte fristene for omstøtelse av visse skyldnerdisposisjoner, eller for å hindre at utleggs- og utpantingsforretning m.v står seg i konkursen. Tvilssituasjoner kan oppstå – slik f.eks dersom skyldneren legger opp til et så stort forbruk at han står i fare for å bli insolvent, eller at han på annen måte bevisst synes å forverre sin økonomiske stilling.»

Utvalget la ellers «betydelig vekt på» at unntaksregelen ikke måtte bli brukt i større utstrekning enn tilsiktet, og i merknaden til paragrafen understreket utvalget at unntaksregelen ikke skulle ha vid anvendelse.

I merknaden redegjorde dessuten utvalget nærmere for hva det innebærer at unntaksregelen kommer til anvendelse. Utvalget la her til grunn at unntaksregelen kan begrunne at det ikke sendes varsel, slik at det tas rettslige skritt eller saken oversendes til inkasso umiddelbart. Forholdene kan også ligge slik an at det sendes varsel, men at lovens fristregler ikke overholdes, slik at rettslige skritt eller oversendelse til inkasso skjer før fristen i varselet er utløpt. Utvalget uttalte at det skal mer til for at det skal være berettiget ikke å sende varsel enn å fravike lovens alminnelige fristregler. Utvalget la til at unntaksregelen ikke hjemler adgang til å fravike reglene om kravets innhold.

Departementet sluttet seg i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.7 til utvalgets forslag. I merknaden til lovforslaget § 12 gikk departementet nærmere inn på vilkårene for at unntaksregelen skal komme til anvendelse, og uttalte blant annet følgende:

«I merknadene til § 9 har departementet pekt på at unntak etter § 12 annet ledd kan bli aktuelt dersom det viser seg svært vanskelig å nå frem til skyldneren med et varsel, f eks fordi adressen er umulig å få tak i. Det må imidlertid understrekes at unntak fra varslingsreglene m m kun kan skje når det foreligger særlige forhold. F eks skal en ha meget sikre holdepunkter for at et høyt forbruk av skyldneren medfører fare for dekningsmulighetene, før dette kan begrunne at varslingsreglene fravikes. Reglene vil vanskelig kunne fravikes alene av den grunn at skyldneren erfaringsmessig er en meget vanskelig betaler. Dersom det er helt på det rene at verken utenrettslig eller rettslig inndriving vil lykkes, at skyldneren ikke er ‘søkegod’, kan imidlertid §§ 9 til 11 unntaksvis fravikes i medhold av § 12 annet ledd hvis det samtidig må anses vesentlig å få forlenget foreldelsesfrist ved å ta rettslige skritt. Se lov 18 mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer § 21 nr 2.

Under enhver omstendighet vil reglene bare kunne fravikes i den utstrekning det er nødvendig for å avverge fare for at dekningsmuligheten vil bli forspilt.»

Inkassoloven § 12 første ledd gir unntak fra varslingsreglene i §§ 9 til 11 for inndriving av pengekrav som er knyttet til en veksel eller en sjekk. Også denne unntaksregelen ble foreslått av Inkassolovutvalget. I NOU 1983: 8 punkt 7.3.2.3 ble det vist til at disse fordringene var av en slik art at det ikke ville være naturlig å legge varslingsreglene til grunn. Loven hadde lagt opp til en særlig rask behandlingsmåte i tilfelle mislighold, og man kunne da vanskelig kreve at skyldneren skal varsles særskilt før rettslige skritt tas. I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.7 sluttet departementet seg til utvalgets forslag.

Inkassoloven § 12 tredje ledd angir at spørsmålet om et bestridt krav er rettmessig, kan bringes inn til rettslig avgjørelse uten at bestemmelsene i §§ 9 til 11 først er fulgt. Dette unntaket inngikk ikke i utvalgets forslag til lovbestemmelse, men ble foreslått av departementet, se Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.7. Departementet viste i den forbindelsen blant annet til at forsøk på utenrettslig inndriving når et pengekrav er omtvistet, vil kunne bli ansett stridende mot «god inkassoskikk». I merknaden til § 12 er det redegjort nærmere for unntaket. Her understreket departementet at god inkassoskikk ofte vil tilsi at spørsmålet om kravets rettmessighet drøftes mellom fordringshaveren, inkassatoren og skyldneren før spørsmålet bringes inn for domstolene. Avslutningsvis la departementet til at dersom skyldneren ikke betaler frivillig etter at kravets rettmessighet er klarlagt, for eksempel ved dom, vil etterfølgende inndrivingsforsøk måtte skje i samsvar med inkassoloven §§ 9 til 11.

Reglene i § 12 gir ikke unntak fra god inkassoskikk, og i NOU 1983: 8 punkt 7.3.2.3 uttalte utvalget at dette blant annet innebærer at skyldneren, så sant det er mulig, bør gis en oppfordring til frivillig oppfyllelse også når det foreligger tilfeller som nevnt i første og andre ledd.

12.3 Arbeidsgruppens forslag

12.3.1 Inkassovarsel

En samlet arbeidsgruppe foreslår at inkassovarslene skal gi tydeligere informasjon, særlig om hva kravet gjelder, og hva det vil koste dersom inkassoforetaket må sende en betalingsoppfordring i saken. I arbeidsgrupperapportens punkt 5.2.1 viser arbeidsgruppen til at klager til Finanstilsynet, Finansklagenemnda Inkasso og inkassoforetakene tyder på at mange skyldnere ikke forstår hva et inkassovarsel innebærer, og konsekvensene av at inkasso iverksettes. Arbeidsgruppen antar at en mer tilgjengelig angivelse av hva kravet gjelder, trolig vil gjøre det lettere for skyldneren å ta stilling til kravet på et førinkassostadium. En bedre tilgjengelig angivelse av hva kravet gjelder, krever likevel systemtilpasninger, siden inkassoforetaket nå vanligvis bare får fakturanummer eller lignende fra fordringshaveren.

Arbeidsgruppen foreslår etter dette at inkassovarselet skal angi:

«a) at det er et inkassovarsel
b) fordringshaverens navn
c) fakturanummer, fakturadato og hva kravet gjelder
d) kravets størrelse
e) påløpte renter og kostnader
f) ny betalingsfrist
g) at inkassotiltak vil bli iverksatt ved manglende betaling
h) anslåtte kostnader som skyldneren må betale dersom inkassoforetaket må sende betalingsoppfordring i saken»

12.3.2 Betalingsoppfordring

En samlet arbeidsgruppe foreslår at betalingsoppfordringene skal gi tydeligere informasjon om plikten til å betale og konsekvensen av unnlatt betaling enn det som følger av gjeldende lov. Arbeidsgruppen foreslår tydeligere informasjon om hva kravet gjelder, som for inkassovarsler. Videre foreslår arbeidsgruppen at betalingsoppfordringen skal gi informasjon om anslåtte kostnader som skyldneren må betale dersom inkassoforetaket må sende betalingspåminnelser og en ny betalingsoppfordring i saken (etter arbeidsgruppens forslag om gebyrer, se punkt 13.3.2). I punkt 5.2.2 viser arbeidsgruppen til at den har vurdert om inkassoforetaket bør gi en fullstendig oversikt over alle kostnader som kan påløpe under inndrivingen, men at den har kommet til at dette er lite hensiktsmessig. Arbeidsgruppen viser til at saker vil ha ulikt saksforløp, og at det formodentlig vil virke mot sin hensikt å gi en større oversikt, som kan virke mer forvirrende enn informativ. Arbeidsgruppen foreslår at det ikke skal opplyses om kostnader ved rettslig inndriving før i varselet om dette, for å gjøre det tydeligere hva hvert varselbrev gjelder.

Arbeidsgruppen foreslår også at betalingsoppfordringen skal gi informasjon om hvordan skyldneren kan ta opp betalingsvanskeligheter, og begrunner forslaget slik:

«Formålet er å senke terskelen for å ta opp betalingsvanskeligheter. Normalt vil ikke et inkassoforetak ha utfyllende oversikt over skyldnerens økonomi, og kunnskap om betalingsvanskeligheter er nødvendig for at inkassoforetaket skal kunne tilpasse inndrivingen eller bistå i å finne alternative løsninger til den ordinære inkassoprosessen.»

Arbeidsgruppen foreslår etter dette at betalingsoppfordringen skal angi:

«a) at det er en betalingsoppfordring
b) fordringshaverens navn
c) fakturanummer, fakturadato og hva kravet gjelder
d) kravets størrelse med særskilt angivelse av hovedkrav og tilleggskrav, som krav på renter og inndrivingskostnader
e) hvilken rentesats som er brukt, og dato det er beregnet rente fra
f) ny betalingsfrist
g) anslåtte kostnader som skyldneren må betale for betalingspåminnelser og en ny betalingsoppfordring ved videre utenrettslig inndriving
h) hvordan skyldneren kan fremme innsigelser mot kravet, klage på inndrivingen til inkassoforetaket og nemnda eller ta opp betalingsvanskeligheter»

12.3.3 Varsel om rettslig inndriving

Arbeidsgruppen foreslår at reglene om varsel om rettslig inndriving i inkassoloven § 11, jf. § 10, i det vesentlige videreføres. Arbeidsgruppen foreslår likevel at varselet om rettslig inndriving skal gi informasjon om hva slags rettslig inndriving som vil bli iverksatt, og et anslag over de samlede kostnadene som påløper ved den rettslige inndrivingen. Det siste gjelder både kostnader til fordringshaversiden og til det offentlige.

12.3.4 Unntak fra varslingsplikten

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre reglene om unntak fra varslingsplikten i inkassoloven § 12 andre ledd. Arbeidsgruppen foreslår likevel et utvidet virkeområde for unntaksregelen, ved at den også skal gjelde for foreslåtte nye lovbestemmelser om sammenslåing av krav og fredsplikt ved utenrettslige gjeldsforhandlinger (se punkt 14.2 og 15.2).

Arbeidsgruppen foreslår å presisere i loven at det gjelder unntak fra varslingsplikten dersom rettslige skritt er nødvendig for å unngå foreldelse. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette unntaket allerede følger av gjeldende rett, jf. unntaket for «særlige forhold» i inkassoloven § 12 andre ledd.

Arbeidsgruppen foreslår å ikke videreføre inkassoloven § 12 første og tredje ledd. Om unntaksregelen i første ledd for pengekrav som er knyttet til veksel eller sjekk, uttaler arbeidsgruppen i merknaden til sitt lovforslag:

«Etter inkassoloven § 12 første ledd gjelder ikke §§ 9 til 11 ved inndriving av pengekrav som er knyttet til veksel eller sjekk. I NOU 1983: 8 punkt 7.3.2.3 A ble det uttalt at krav knyttet til veksel eller sjekk var av en slik art at det ikke ville være naturlig å legge varslingsregelen til grunn. Det ble vist til at det i lovverket var lagt opp til en særlig behandlingsmåte i tilfelle mislighold, og det ble vist til tvistemålsloven § 274 nr. 5 (forliksmekling ikke nødvendig) og kapittel 31 (forenklet rettergang), og at man da vanskelig kunne kreve at skyldneren skulle varsles særskilt før rettslige skritt ble tatt. Nå er veksler og sjekker særlige tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav b) og c), og arbeidsgruppen ser ikke noe juridisk eller praktisk behov for å gi særregler for veksler og sjekker i inkassoloven.»

Om unntaksregelen i tredje ledd, for tilfeller der spørsmål om rettmessigheten av bestridte krav bringes inn til rettslig avgjørelse, uttales det:

«Inkassoloven § 12 tredje ledd gjør unntak fra §§ 9 til 11 der spørsmål om et krav er rettmessig, bringes inn til rettslig avgjørelse dersom et pengekrav bestrides. Arbeidsgruppen legger til grunn at denne bestemmelsen er unødvendig ved siden av § 23 første ledd andre punktum, der det er foreslått at inndrivingen skal stanses mens forholdene undersøkes nærmere der innsigelser eller andre forhold gir grunn til tvil om kravets rettmessighet, og fjerde punktum om at saken skal bringes inn for forliksrådet ved uenighet om kravets rettmessighet.»

12.3.5 Forslag om at bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsel

Etter inkassoloven § 9 kan «fordringshaveren eller inkassatoren» sende inkassovarsel. Et flertall i arbeidsgruppen, bestående av representantene fra Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Hovedorganisasjonen Virke og Justis- og beredskapsdepartementet, foreslår at bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsel. Flertallet viser i rapportens punkt 5.2.1 til at det er få fordringshavere som sender inkassovarsel selv når det er engasjert et inkassoforetak til å ta inkassoprosessen videre, og at det erfaringsvis er «svært mye feil» med inkassovarslene fordringshaverne sender ut:

«Bakgrunnen for forslaget er særlig at det vil være vanskelig for fordringshaverne selv å oppfylle de foreslåtte kravene til innholdet i inkassovarslene. I dag er det få fordringshavere som sender inkassovarsel selv når det er engasjert et inkassoforetak til å ta inkassoprosessen videre, og etter både Finanstilsynets og inkassobransjens erfaring er det svært mye feil med inkassovarslene fordringshaverne selv sender ut, til tross for de relativt beskjedne formkravene som stilles i dag. Inkassoforetakenes kontroll med fordringshavernes inkassovarsler krever dessuten mye ressurser. Fordringshavere har ofte ikke kvalifikasjonene som skal til for å sende ut riktige inkassovarsler, og de har ikke adgang til å overlate til andre bedrifter enn inkassoforetak å sende ut inkassovarsler, ettersom det vil være inkassovirksomhet som krever inkassobevilling. Samlet sett antar flertallet at det er grunn til å forvente mange feil i inkassovarslene som fordringshavere sender ut, og at det er lite praktisk behov for at fordringshaverne skal ha denne muligheten.»

Som det går frem av sitatet over, mener flertallet at det er lite praktisk behov for at fordringshaveren skal ha adgang til å sende inkassovarsel. Når det gjelder praktiske konsekvenser, viser flertallet til at fordringshavere som skal få et krav inndrevet gjennom et inkassoforetak, må overlate til inkassoforetaket å sende inkassovarselet. Flertallet bemerker dessuten at fordringshaverne vil stå fritt til å sende ordinære purringer i forkant av inkassovarselet, og vil ha anledning til å opplyse i purringene om at kravet vil bli oversendt til et inkassoforetak:

«Som nå vil inkassovarselet varsle om at inkassotiltak iverksettes, men den foreslåtte endringen innebærer at fordringshaverne ikke kan bruke inkassovarselet til å varsle om at kravet oversendes til et inkassoforetak. Praktisk sett vil forslaget bety at inkassovarselet er et varsel om at det forfalte kravet allerede er overlatt til et profesjonelt inkassoforetak for videre oppfølging, og at kravet vil bli inndrevet i en inkassoprosess dersom inkassovarselet ikke betales innen forfall. Fordringshaverne står imidlertid fremdeles fritt til å sende ordinære purringer i forkant av inkassovarselet, og vil ha anledning til å opplyse i purringene om at kravet vil oversendes et inkassoforetak ved fortsatt mislighold. I forskriftsforslaget § 5 tredje ledd foreslås det at fordringshaveren får mulighet til å ta gebyr for en ekstra purring sammenlignet med i dag […]. Dette vil kompensere for gebyret som faller fra ved at fordringshaverne selv ikke lenger kan sende inkassovarsel.»

Et mindretall i arbeidsgruppen, representanten fra Finans Norge, går mot forslaget og foreslår å beholde gjeldende ordning hvor fordringshaveren eller inkassoforetaket kan sende inkassovarselet.

Mindretallet viser til at flertallet foreslår en vesentlig endring i en svært praktisk innfordringsregel, at inkassovarselet er en «nødvendig vekker», og at det ikke er dokumentert at dagens regel medfører nevneverdige problemer:

«Mindretallet (Flock) viser til at flertallet foreslår en vesentlig endring i en svært praktisk innfordringsregel som har vært gjeldende rett i en årrekke. Det er imidlertid ikke dokumentert at dagens regel medfører nevneverdige problemer for skyldnere og fordringshavere. At enkelte skyldnere ikke forstår alle fasetter ved inkassovarselets funksjon, kan uansett ikke begrunne en slik betydelig omlegging som foreslått. Det sentrale med inkassovarselet er at det gir skyldner et varsel om at misligholdet er i ferd med å bli så alvorlig at saken snart sendes til et inkassoselskap for innfordring etter inkassolovens regler. Dette er gjengs kunnskap blant skyldnere – både forbrukere og næringsdrivende. Erfaringsmessig er inkassovarslet en ‘nødvendig vekker’ for å få betalt krav fra enkelte skyldnere.»

Mindretallet antar også at flertallets forslag vil føre til at forfalte krav sendes til inkasso på et tidligere tidspunkt enn i dag, og at det vil fordyre inndrivingen og gjøre det mer tungvint for fordringshaveren å finne alternative løsninger sammen med kunden:

«Et varsel om inkasso er både formelt og innholdsmessig noen annet enn en regulær purring. Dersom fordringshaver ikke selv kan sende inkassovarsel, vil dette i praksis medføre at forfalte krav sendes over til inkasso på et tidligere tidspunkt enn i dag. I lys av den offentlige kritikken mot at enkelte kreditorer automatisk oversender misligholdte krav til inkasso kort tid etter forfall (jf. bl.a. Dokument 8:97 S (2018–2019) Representantforslag om mer rettferdig inkasso og ulike tiltak for å hindre at flere havner i gjeldsfeller), framstår forslaget som merkverdig. Dersom man fremtvinger overføring av saksgangen til inkassoselskapet allerede ved inkassovarsels-tidspunktet, vil det føre til at inkassoselskapet administrerer saken på et tidligere tidspunkt enn nødvendig. En slik løsning vil fordyre innkrevingen i det store antallet saker hvor kunden nettopp betaler etter inkassovarsel er utsendt. Det kan også gjøre det mer tungvint for fordringshaver å finne alternative løsninger sammen med kunden – ettersom dialogen her også må involvere inkassoselskapet.»

Mindretallet viser videre til at det er et betydelig antall fordringshavere som sender inkassovarsler på egen hånd, og at en fordringshaver ikke alltid ønsker å markere en «hardhendt holdning» overfor kundene:

«Det er en grunnleggende kreditorrettighet å ha styring med innfordringen og vurdere om et krav skal sendes til inkasso. Retten til selv å varsle kunden (skyldneren) om at saken sendes over til inkasso dersom kravet ikke gjøres opp innen en fastsatt frist, er en klar forlengelse av dette prinsippet. Selv om enkelte fordringshavere i dag overlater til inkassoselskapene å sende inkassovarsel (typisk hvor inkassoselskapets tilhørende fakturaselskap står for hele betalingsinndrivingen), er det fortsatt et betydelig antall fordringshavere som sender inkassovarsler på egen hånd. Når slike varsler kommer fra et inkassoselskap, vil kunden kunne oppfatte det slik at det allerede har oppstått en inkassosak – ettersom avsender er en annen enn kreditor. Dette vil åpenbart kunne påvirke fordringshavers motivasjon til å oversende saken til inkassoselskapet, fordi kreditor ikke alltid ønsker å markere en slik ‘hardhendt holdning’ overfor sine kunder.»

Mindretallet viser også til at inkassoforetakene står fritt til å regulere utforming og håndtering av inkassovarselet i oppdragsavtalene med kundene, og at store profesjonelle aktører i næringslivet klarer å etterleve kravene som stilles til inkassovarsel:

«Det bør derfor etter mindretallets vurdering fortsatt være opp til kreditor å bestemme om man selv ønsker å sende ut inkassovarsel eller overlate dette til inkassoselskapet. Dersom inkassoselskapet opplever at deres kunder ikke evner å tilfredsstille de relativt beskjedne kravene til inkassovarselets innhold, står de uansett allerede i dag fritt til å regulere utforming og håndtering av inkassovarselet i oppdragsavtalene med kundene. Store profesjonelle aktører i næringslivet klarer i dag å etterleve de formelle kravene som stilles til inkassovarsel. At enkelte mindre profesjonelle aktører ikke evner å etterleve kravene, kan ikke begrunne en lovendring som rammer fordringshaveres grunnleggende kreditorrettigheter.»

Mindretallet viser dessuten til hensynet til digitale løsninger og ny teknologi, og at det er lettere for fordringshaverne å kommunisere digitalt i et eksisterende kundeforhold enn via et inkassoforetak:

«Det er et viktig hensyn i regelverksutformingen at man legger til rette for utviklingen av digitale løsninger og ny teknologi. Kravene til inkassovarselets innhold bør ikke utformes på en slik måte at utformingen nødvendiggjør manuell behandling. I dag benytter de fleste foretak helautomatiserte fakturasystemer, og noen av disse løsningene er også integrert med systemene i inkassoselskapene. Fakturasystemer utvikler seg løpende og som oftest i kombinasjon med betalingsløsninger, som for eksempel VIPPS. Med den digitale utvikling på dette området vil trolig en stor andel betalinger og fakturaer i nær fremtid gå gjennom VIPPS eller lignende løsninger. Allerede i dag har foretak som VIPPS løsninger for å sende ut inkassovarsel til kundene. Det er lettere for fordringshaver å kommunisere digitalt i et eksisterende kundeforhold enn via et inkassoforetak. Ved å la kommunikasjonen med kundene gå via normale kanaler vil det derfor trolig være enklere å oppnå avdragsløsninger eller lignende.»

Mindretallet uttaler til slutt til at flertallets forslag ikke er tilstrekkelig begrunnet:

«Flertallets lovforslag griper inn i etablerte rettigheter og praksis i norsk næringsliv uten at det er dokumentert et behov for en slik inngripende endring, som lett kan ivaretas på andre måter. Når reglene i tillegg berører så mange fordringshavere og skyldnere, bør et slikt endringsforslag være godt begrunnet. Etter mindretallets vurdering er det ikke fremmet noen tilstrekkelig begrunnelse for en slik endring som foreslått.»

12.4 Høringsinstansenes syn

12.4.1 Krav til innhold i inkassovarsel og betalingsoppfordring

Arbeidsgruppens forslag om innholdet i inkassovarsler og betalingsoppfordringer har i hovedsak blitt godt mottatt av høringsinstansene. Forslagene støttes av Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Øst politidistrikt, Den Norske Advokatforening, Fagforbundet, Fair Group AS, Gatejuristnettverket, Gjeldsoffer-Alliansen, Gode Betalere, Jussbuss og Næringslivets Hovedorganisasjon. Ringebu kommune, Sør-Fron kommune og KapitalKontroll AS mener at de gjeldende kravene til innhold er tilfredsstillende. Felleskjøpet Agri SA går mot forslaget. Hovedorganisasjonen Virke mener gjeldende praksis om «hva kravet gjelder», bør videreføres, og har enkelte synspunkter på forslaget om at betalingsoppfordringen skal gi informasjon om anslåtte fremtidige kostnader.

Høringsinstansene som støtter forslaget, viser i hovedsak til at skyldneren vil få bedre forutsetninger for å følge opp saken. Finanstilsynet bemerker at det er viktig at skyldneren forstår virkningen av mislighold, og at det gis tilstrekkelig informasjon til at skyldneren kan imøtegå eller kontrollere kravet. Også Forbrukerrådet mener at arbeidsgruppens forslag vil gjøre det lettere for skyldneren å ta stilling til kravet. Øst politidistrikt viser til at en tydeliggjøring vil kunne bidra til at skyldneren betaler på et tidligere tidspunkt eller forstår konsekvensen av unnlatt betaling bedre. Gode Betalere mener at de som har midler til å betale, vil betale raskere hvis de ser hvilke kostnader som ellers kan påløpe.

Gatejuristnettverket bemerker at utvidede krav til innhold vil være positivt for Gatejuristens målgruppe, og at en enkel forklaring om kravet, videre prosess og tydeliggjøring av kostnadene ved videre saksgang vil gjøre inkassoprosessen mer lettfattelig og forutberegnelig.

Jussbuss bemerker at mange ikke kjenner til at det kan påløpe store kostnader i inkassoprosessen, og at en synliggjøring av de potensielle kostnadene vil kunne føre til at flere betaler på et tidligere tidspunkt for å unngå at kravet øker. Selv om varsling om mulige kostnader vil kunne virke truende på skyldnere, særlig dem med mest alvorlige gjeldsproblemer, mener Jussbuss at det er overveiende positivt for skyldnere å ha kjennskap til og oversikt over kostnader som kan påløpe. På den måten vil skyldneren være godt informert gjennom hele prosessen og potensielt ha større vilje til å gjøre opp kravet tidlig. Organisasjonen bemerker også at det vil kunne bli lettere for skyldnere å ta stilling til kravets rettmessighet dersom de har mer informasjon om hva kravet gjelder.

Jussbuss støtter arbeidsgruppens vurdering av at det ikke bør opplyses om kostnader ved rettslig inndriving før i varselet om dette, og viser til at klientene ofte etterspør klar og tydelig kommunikasjon fra fordringshaveren og inkassoselskapet. Mange klienter har få forkunnskaper om inkassobransjen og prosessen rundt rettslig inndriving, og mange har også svake norskkunnskaper. Det vil for mange virke forvirrende dersom det av betalingsoppfordringen fremgår flere ulike beløp.

Hovedorganisasjonen Virke mener arbeidsgruppens forslag til angivelse av «hva kravet gjelder» er «svært krevende» å gjennomføre, og foreslår at gjeldende praksis videreføres:

«Det følger av § 10 i gjeldende inkassolov at en betalingsoppfordring skal opplyse om hva kravet gjelder. Etter gjeldende rett er det tilstrekkelig at inkassoforetaket i betalingsoppfordringen oppgir fakturanummer slik at skyldneren selv har mulighet til å finne ut av hva kravet gjelder. Arbeidsgruppen foreslår at informasjon om dette skal komme frem av inkassovarsler, betalingsoppfordringer og betalingspåminnelser. Ifølge arbeidsgruppen bør angivelsen av ‘hva kravet gjelder’ være lett forståelig for skyldneren, for eksempel ‘internett’ eller ‘mobilabonnement’, slik at det er lettere for forbrukere å forholde seg til kravet.

Virke mener at informasjon om hva fordringshavers fakturakrav saklig sett gjelder, kommer frem av innholdet i fakturaen skyldner har mottatt. Dette fremkommer ikke i informasjon som utveksles mellom fordringshaver og inkassoforetaket ved oversendelse av krav til inkasso. Slike data hentes fra fordringshavers regnskapssystem hvor informasjon om hva fordringen saklig sett gjelder, ikke ligger tilgjengelig. Arbeidsgruppens krav fremstår derfor svært krevende å gjennomføre i praksis.

Inkassoforetaket kan tenkes å inkludere en beskrivelse basert på varer eller tjenester fordringshaver vanligvis leverer. Dette kan lett bli feil eller misvisende. Eksempelvis kan krav fra et nettselskap gis beskrivelsen ‘nettleie’, men kravet kan tidvis gjelde manuelt avlesningsgebyr eller tilknytningsgebyr, hvilket ikke er nettleie. Presisjonsnivået blir dermed ikke tilfredsstillende. Virke innstiller på at ‘hva kravet gjelder’ videreføres som innholdsmessige krav, slik arbeidsgruppen har foreslått, men at etablert praksis for oppfyllelse av dette kravet videreføres.»

Virke støtter forslaget om at betalingsoppfordringer skal opplyse om kostnader som kan påløpe i den videre inkassoprosessen, men tar til orde for en noe annerledes ordlyd enn arbeidsgruppen. Virke viser til at arbeidsgruppens forslag om utsendelse av de gebyrbelagte kravbrevene det vises til (to betalingspåminnelser og en siste betalingsoppfordring), ikke vil være obligatorisk, og at opplysningsplikten derfor bør gjelde «kostnader som kan påløpe».

Virke har også bemerkninger om beregning av fremtidige inndrivingskostnader ved inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (sammenslåing av krav):

«Videre skal det ved utsendelse av et inkassovarsel opplyses om anslåtte kostnader dersom det må sendes betalingsoppfordring i saken. Ved sammenslåing kan dette gjelde kostnader ved ‘oppdatert betalingsoppfordring’. Forutsetningen er at man allerede på dette tidspunkt i saken har I) Sikker identifisering av skyldner og II) Systemteknisk kobling av eksisterende og ny sak med (re)kalkulering av gebyr og betalingsoppfordring. Fastsettelse av gebyret for oppdatert betalingsoppfordring avhenger av hvorvidt det er sendt betalingsoppfordring i eldste sak eller ikke. En ting er de systemtekniske utfordringene forslaget byr på for inkassoforetakene, en annen ting er kompleksiteten i seg selv og utfordringen dette skaper for transparens, sporbarhet og etterrettelighet i gebyrberegningen for skylder, namsmyndigheter, forliksråd og domstoler.»

Jussbuss og Økonomiske rådgivere i Follo støtter særskilt forslaget om at betalingsoppfordringen skal angi hvordan skyldneren kan fremme innsigelser mot kravet, klage på inndrivingen til inkassoforetaket og nemnda eller ta opp betalingsvanskeligheter. Jussbuss viser til at mange av klientene har høy terskel for å kontakte inkassoselskapet selv, og at få kjenner til at det er mulig å fremme innsigelser, klage på inndrivingen og kommunisere betalingsvanskeligheter. Jussbuss mener derfor at opplysninger om disse mulighetene vil bidra til å styrke skyldnernes rettssikkerhet. Gode Betalere bemerker at inkassobrev bør inneholde opplysninger om hva skyldneren kan gjøre ved brudd på god inkassoskikk.

Øst politidistrikt og Gatejuristnettverket støtter særskilt forslaget om at betalingsoppfordringen skal angi hvordan skyldneren kan ta opp betalingsvanskeligheter, og viser til behovet for å senke terskelen for å ta kontakt. Øst politidistrikt uttaler i den forbindelsen:

«Vi er særlig positive til arbeidsgruppens forslag om at betalingsoppfordringen skal gi informasjon om hvordan skyldneren kan ta opp betalingsproblemer. Det antas å være en generell høy betalingsvilje i Norge, men mange opplever manglende betalingsevne. For denne gruppen vil det være gunstig å senke terskelen for å ta opp betalingsproblemer.»

Gatejuristnettverket uttaler:

«For skyldnere med økonomiske problemer vil det også ha betydning at det gis informasjon i varslene om hvordan man kan komme i kontakt ved betalingsproblemer. En lav terskel for å ta kontakt vil kunne ha betydelige positive konsekvenser for de som sliter. Gatejuristen har erfaring med at terskelen for kontakt kan oppleves svært høy for mange i vår målgruppe.»

Gatejuristnettverket bemerker at det bør stilles krav til grundig og enkel informasjon som setter alle skyldnere i stand til å forstå sin posisjon, uavhengig av alder, bakgrunn og livssituasjon. Gjeldsoffer-Alliansen og Gode Betalere tar til orde for at kravbrevene bør skrives mer forståelig, og med et mindre juridisk preg. Gode Betalere foreslår at hvert inkassobrev skal inneholde en illustrasjon av saksgangen. Gjeldsoffer-Alliansen foreslår at det blir utarbeidet obligatoriske maler for inkassovarsler og betalingsoppfordringer:

«Vi har sett en mengde inkassovarsler og betalingsoppfordringer som er skrevet i en språkdrakt som er nærmest uforståelig for skyldner. Disse varslene er sannsynligvis juridisk korrekte, men det er et fåtall av skyldnere som er jurister. Vi vil derfor foreslå at departementet, i samarbeid med Forbrukerrådet, lager en mal for inkassovarsler og betalingsoppfordringer. Her må det juridisk korrekte kombineres med forståelighet. Denne malen må inkassobransjen bli pålagt å bruke.»

Ringebu kommune, Sør-Fron kommune, KapitalKontroll AS og Felleskjøpet Agri SA tar til orde for å beholde gjeldende krav til innhold. Ringebu kommune og Sør-Fron kommune uttaler følgende i sine høringsuttalelser:

«Det er viktig at disse varslene [inkassovarsler og betalingsoppfordringer] er enkle i språkform og oversiktlige. Innhold bør begrenses til:

Hva kravet gjelder
Oversikt over hovedstol, renter og gebyrer/salær
Hvilke konsekvens unnlatt betaling får (økte gebyrer/tvangsinnkreving/opphør av tjeneste m.m.) med henvisning til lovhjemmel
Kontaktopplysning for spørsmål om kravet eller behov for å inngå avtale.
Lett synlig konto og kid-opplysninger

Dagens krav til innhold i inkassovarsel og betalingsoppfordring er etter kommunens mening tilfredsstillende.»

KapitalKontroll AS uttaler:

«Kapitalkontroll har ingen sterke innvendinger mot forslaget om nytt innhold i inkassovarsler og betalingsoppfordringer. Imidlertid vil vi påpeke at for mange skyldnere kan det være krevende å motta dokumenter med mye informasjon.

Formkravene bør derfor kun inneholde krav til følgende:

Hva kravet gjelder
En kravsoppstilling som viser hovedstol, renter, salærer og omkostninger
At videre pågang vil medføre ytterligere kostnader
Hva ytterligere pågang kan bestå i
Oppfordring om å ta kontakt ved uenighet om kravet
Dokumenter sendt av inkassobyrå bør inneholde opplysninger om klageadgang

Arbeidsgruppens forslag synes motivert ut i fra å gjøre fremmedinkasso mer komplisert som igjen kan medføre høyere salærer. Vi mener at inkasso egentlig er ganske enkelt, og skyldner må få korte, presise varsler om at han skal betale, og hva som kommer til å skje ved fortsatt mislighold.

KapitalKontroll mener dagens inkassovarsler og betalingsoppfordringer oppfyller dette med god margin.»

Felleskjøpet Agri SA mener kredittarbeidet settes «svært langt tilbake i tid» blant annet med tanke på hvilke betalingsfrister som foreslås for inkassovarsel og betalingsoppfordring, og viser til at kredittid er et viktig måleparameter i forbindelse med kredittgiving. Felleskjøpet Agri SA mener også at bedriften trolig mister differensieringsmuligheter i forbindelse med veivalg hos inkassatoren, og viser i den forbindelsen til at mennesker er forskjellige og har behov for tilpassede behandlingsrutiner.

12.4.2 Varsel om rettslig inndriving

Forbrukerrådet, Den Norske Advokatforening, Fagforbundet, Gatejuristnettverket, Gode Betalere, Jussbuss og Næringslivets Hovedorganisasjon støtter arbeidsgruppens forslag om varsel om rettslig inndriving. Fagforbundet støtter forslaget om utvidet krav til innhold i varslene.

Gatejuristnettverket understreker særlig behovet for å sikre forståelig og lettfattelig informasjon i varsel om tvangsinnfordring:

«Å sikre forståelig og lettfattelig informasjon om videre saksgang, kostnadsbilde og prosess mener Gatejuristen er særlig viktig i varsel om tvangsinnfordring. Informasjon om rettslig inndrivelse og konsekvensene av dette omtales pd med et språk som for mange er vanskelig å forstå.»

Hovedorganisasjonen Virke uttaler at det er lite hensiktsmessig å innarbeide særlige innholdsmessige krav til varsler i inkassoloven, ut over det som allerede fremgår av tvangs- og tvistelovgivningen:

«Arbeidsgruppens forslag til ny lovbestemmelse i § 17 fremmer forslag om at varselet, som fortsatt skal gis i form av betalingsoppfordring, skal angi hva slags rettslig inndriving som vil bli iverksatt, og et anslag over de samlede kostnadene ved rettslig inndrivingen. Virke poengterer at forslaget synes å bygge på at et aktuelt rettslig skritt er fastsatt og låst allerede ved utsendelsen av varselet. Det er ikke alltid tilfellet. Eksempelvis kan det ved skyldners innsigelser etter et utsendt varsel om tvangsfullbyrdelse (ved utleggsbegjæring) være nødvendig å utferdige forliksklage for å løse tvisten mellom partene i stedet. Opplysningene som da er meddelt skyldner i varselet, vil ikke stemme.

I merknader til bestemmelsen fremgår det at varselet kan kombineres med varsler som foreskrives i tvangsfullbyrdelsesloven, tvisteloven og konkursloven. Virke er usikker på om en fullstendig oppgave over de aktuelle rettslige skritt og kostnadene som påløper for hvert alternativ, er hensiktsmessig å fremstille i varselet. Virke mener at slike opplysninger i tilfellet kan være mer forvirrende enn opplysende for skyldner. Derfor er det lite hensiktsmessig å innarbeide særlige innholdsmessige krav til varsler i inkassoloven utover det som allerede fremgår av tvangs- og tvistelovgivningen.»

12.4.3 Unntak fra varslingsplikten

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om arbeidsgruppens forslag om unntak fra varslingsplikten.

12.4.4 Forslag om at bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsel

Finanstilsynet, Den Norske Advokatforening og Hovedorganisasjonen Virke støtter forslaget fra flertallet i arbeidsgruppen om at bare inkassoforetak skal kunne sende lovpålagt inkassovarsel. Forbrukerrådet, Gjeldsoffer-Alliansen og Jussbuss er overordnet positive til flertallets forslag, men beskriver samtidig mulige utfordringer med det.

Regelrådet, Brocon Cash Management AS, Fair Group AS, Felleskjøpet Agri SA, Finans Norge, KapitalKontroll AS, Norges politilederlag i Parat, Næringslivets Hovedorganisasjon, Parat NAV og Økonomiske rådgivere i Follo støtter mindretallets forslag om å videreføre gjeldende regler, hvor enten fordringshaveren eller inkassoforetaket kan sende lovpålagt inkassovarsel. Bergen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Kemneren i Grenland/Skien kommune (med støtte fra Bamble kommune), Oslo kommune, Ringebu kommune, Sør-Fron kommune, Fagforbundet, Gjeldsoffer-Alliansen, Gode Betalere, Landsorganisasjonen i Norge, Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund og to privatpersoner tar til orde for at kommunene fortsatt bør kunne sende inkassovarsel, og uttrykker bekymring for at inkassoforetakene vil ta over inndrivingen fra kommuner som i dag inndriver egne pengekrav. Flere høringsinstanser har også synspunkter på kostnadsdekning ved egeninkasso. Dette behandles i punkt 13.4.3.

Høringsinstansene har delte meninger om omfanget av feil når fordringshavere sender ut inkassovarsel.

Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Gjeldsoffer-Alliansen, Hovedorganisasjonen Virke og Jussbuss beskriver erfaringer med feil når fordringshavere sender ut inkassovarsler. Finanstilsynet uttaler at tilsynserfaring viser at mange fordringshavere ikke klarer å oppfylle dagens relativt beskjedne krav til innhold i inkassovarslene. Også Jussbuss har erfart at inkassovarsler fra fordringshavere oftere lider av mangler, slik flertallet i arbeidsgruppen påpeker, og mener en profesjonalisering av inkassovirksomheten kan være til fordel for klientene. Gjeldsoffer-Alliansen gir uttrykk for at en del private fordringshavere ikke har den nødvendige kompetansen, eller kanskje viljen, til å sende inkassovarsler på en forståelig måte. Forbrukerrådet bemerker at flere næringsdrivende gjør feil som omfatter form og kravenes rettmessighet, og at det med økte krav til innhold i inkassovarselet kan forventes økt antall feil:

«Flere næringsdrivende synder i forhold til å følge lovpålagte krav rundt utsendelse av lovlige inkassovarsler. Dette gjelder ikke kun formelle formfeil, men kan også omfatte spørsmål knyttet til kravets rettmessighet. Lovforslaget legger imidlertid opp til at kreditor i purringene fortsatt står fritt til å opplyse om at saken vil kunne oversendes inkasso. Med de økte kravene til innhold i inkassovarselet kan det forventes at antall overtramp blant kreditorer som selv sender ut varsler, vil øke. På den andre siden foreslås det strengere kompetansekrav til inkassobransjen og skarpere sanksjonsmuligheter ved brudd på regelverk. Det må antas å resultere i bedre rutiner.»

Hovedorganisasjonen Virke uttaler at feil forekommer, eksempelvis når det gjelder fristberegning og innhold, og at forslaget om skjerpede krav til innholdet sannsynligvis vil føre til flere feil:

«Arbeidsgruppen påpeker at det erfaringsmessig er ‘svært mye feil’ med inkassovarslene fordringshaverne selv sender ut, at kontroll med fordringshavers inkassovarsler er ressurskrevende, og at fordringshavere ofte mangler kvalifikasjoner som skal til for å få det rett. Virke konstaterer at feil forekommer (dog ikke ‘svært mye feil’), eksempelvis når det gjelder fristberegning, men også innholdsmessige feil som kan gi grunnlag for misforståelser hos skyldner.

Forslaget om skjerpede krav til innhold i inkassovarsler vil sannsynligvis føre til flere feil. Korrekt angivelse av kostnader som påløper ved utsendelse av betalingsoppfordring, vil eksempelvis kreve noe systemstøtte og ajourhold ift. inkassosats og gebyrtariff. Det er ikke opplagt at fordringshavere selv har tilgang til dette eller selv besitter kompetanse og kapasitet til kvalitetssikring.»

Høringsinstansene som støtter mindretallets forslag, er uenig med flertallet i at det vil være vanskelig for fordringshaverne selv å oppfylle de foreslåtte kravene til innholdet i inkassovarslene. Finans Norge, Norges politilederlag i Parat og Parat NAV uttaler i den forbindelsen at flertallets forslag ikke er tilstrekkelig begrunnet, eller at det ikke er dokumentert at gjeldende regler medfører nevneverdige problemer for skyldnere og fordringshavere. Næringslivets Hovedorganisasjon mener forslagene til innhold i inkassovarsler er utformet på en pedagogisk måte, slik at kreditorer vil være i stand til å utforme inkassovarslene korrekt. Hvis inkassovarselet ikke er utformet på korrekt måte, kan inkassoforetaket ikke iverksette inkassotiltak, og organisasjonen mener at dette i hovedsak er et forhold mellom fordringshaveren og inkassoforetaket.

Flere aktører innen egeninkasso argumenterer for at det er få feil ved utsendelser av inkassovarsler. Systemleverandørene Brocon Cash Management AS og KapitalKontroll AS viser til at systemene sørger for at kravene oppfylles. Brocon Cash Management AS mener at påstandene om «at ikke alle kan oppfylle kravene til innholdet i inkassovarsler og har høy risiko for feil i inkassoprosessen», er «svært urimelige» og «direkte feil». Foretaket viser til at det har samme fagsystem som en rekke av inkassobyråene og er med på å utvikle og tilpasse systemene til alle krav, lover og forskrifter. KapitalKontroll AS mener det er feil at det vil være vanskelig for egeninkassoforetak å oppfylle de foreslåtte kravene til innhold i inkassovarsler. Foretaket mener at det «er i beste fall useriøst» at Oslo kemnerkontor, Bergen kemnerkontor og KapitalKontrolls kunder vil ha vanskeligheter med å oppfylle formkravene i dokumentene. Foretaket viser til at innholdet i dokumentene ofte er styrt av datasystemer eller forhåndsdefinerte maler, og at alle leverandører vil sørge for at formkravene oppfylles. Også Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund, flere kommuner og en privatperson er uenige i flertallets beskrivelse av feil i inkassovarsler, og de viser blant annet til at kommuner som driver egeninkasso, har gode systemer og høyt kvalifiserte ansatte. For eksempel har Fredrikstad kommune og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund følgende likelydende merknader til flertallets uttalelse om «svært mye feil»:

«Påstanden er ubegrunnet, etter vår oppfatning overdrevet og heller ikke støttet av statistikk fra Finanstilsynet eller henvisning til rettspraksis. Oss bekjent er det svært få rettsavgjørelser hvor en egeninkassator ikke har oppfylt de relativt enkle kravene til å sende et lovlig inkassovarsel.

Påstanden er også symptomatisk for en nedvurdering av kommunenes kompetanse og viser manglende innsikt i kommunenes strenge internkontrollregelverk […].»

Ellers har flere av høringsinstansene som støtter mindretallets forslag, generelle bemerkninger om at fordringshaveren fortsatt bør kunne velge å sende inkassovarsel. Finans Norge uttaler at den foreslåtte endringen fratar mange bedrifter et viktig verktøy i innfordringen, vil medføre et økt behov for inkassotjenester og vil innebære en vesentlig endring i en svært praktisk innfordringsregel som har vært gjeldende rett i en årrekke. Organisasjonen viser også til at det er en grunnleggende kreditorrettighet å ha styring med innfordringen og vurdere om et krav skal sendes til inkasso, og at forslaget bryter med ambisjonen om økt digitalisering. Felleskjøpet Agri SA mener det er «helt urimelig» at inkassovarsel skal sendes fra inkassobyrå, og viser til fordringshavere som selv ønsker å sende dette og bestemme om og når en inkassopartner skal overta inndrivingen. KapitalKontroll AS fremhever at inkassovarsler er vel innarbeidede innfordringsdokumenter som bør være tilgjengelig for alle som søker å få dekket sine krav, og ikke bare for dem som bruker inkassobyrå. Norges politilederlag i Parat og Parat NAV støtter mindretallet i at det må være opp til fordringshaveren å bestemme om man vil sende inkassovarsel selv eller overlate dette til et inkassoforetak. Brocon Cash Management AS uttaler at et inkassovarsel har god effekt, bidrar til økt løsningsgrad og er et viktig virkemiddel for å hindre unødvendig skalering av skyldnerens utgifter. Foretaket mener at inkassovarsel fører til innbetalinger i langt større grad enn purringer, og at fordringshaveres rett til å sende inkassovarsel bør beholdes for raskere innbetalinger og for å hindre at skyldneren belastes unødvendig. Også Økonomiske rådgivere i Follo bemerker at de fleste betaler når de får et inkassovarsel.

Flere høringsinstanser tar opp mulige konsekvenser for saksgangen.

Hovedorganisasjonen Virke mener at flertallets forslag ikke innebærer store endringer. Organisasjonen viser til at fordringshaverne vil ha anledning til å opplyse i en purring om at kravet vil bli oversendt til inkassoforetak ved fortsatt mislighold, og at inkassoforetakene allerede sender inkassovarsler for mange av sine oppdragsgivere:

«Fordringshaverne kan selv sende inntil tre ordinære purringer i forkant av inkassovarselet. I purringene vil fordringshaver ha anledning til å opplyse om at kravet vil oversendes et inkassoforetak ved fortsatt mislighold. Forslaget bety praktisk sett at inkassovarselet er et varsel om at det forfalte kravet allerede er overlatt til et profesjonelt inkassoforetak for videre oppfølging, og at kravet vil bli inndrevet i en inkassoprosess dersom inkassovarselet ikke betales innen forfall.

I dag sender inkassoforetakene slike varsler for mange av sine oppdragsgivere. En slik omlegging innebærer derfor ikke store endringer. Begrensede endringer i etablert praksis og regulering av inkassovarslet i inkassoloven gjør at inkassoforetakene bør stå ansvarlige for denne aktiviteten.»

I et notat til Justis- og beredskapsdepartementet 18. januar 2023 uttaler Finans Norge at krav om at inkassovarsler sendes ut av inkassoforetaket, gir økt risiko for feil:

«Krav om at alle inkassovarsler sendes ut av inkassator, gir økt kompleksitet i samhandlingen mellom oppdragsgiver og inkassator, og er både kostnadsdrivende og gir økte risiko for feil. Det bør være avtalefrihet mellom oppdragsgiver og inkassator knyttet til dette.»

Flere andre høringsinstanser, blant annet Forbrukerrådet, Regelrådet, Brocon Cash Management AS, Finans Norge, Jussbuss, Næringslivets Hovedorganisasjon og Økonomiske rådgivere i Follo tar opp at det vil være uheldig hvis sakene sendes raskere til inkasso, og viser blant annet til at det vil bli dyrere for skyldnerne. Forbrukerrådet bemerker at dette med et «fornuftig salærnivå» verken vil være i skyldnerens eller fordringshaverens interesse. Regelrådet mener at flertallets forslag fratar bedriftene en siste mulighet til å løse saken før inkassoselskapene blir involvert, og at det potensielt kan føre til at flere saker blir oversendt inkasso. Finans Norge skriver følgende:

«Dersom fordringshaver ikke selv kan sende inkassovarsel, vil dette i praksis medføre at forfalte krav sendes over til inkasso på et tidligere tidspunkt enn i dag. I lys av den offentlige kritikken mot at enkelte kreditorer automatisk oversender misligholdte krav til inkasso kort tid etter forfall (jf. bl.a. Dokument 8:97 S (2018–2019) Representantforslag om mer rettferdig inkasso og ulike tiltak for å hindre at flere havner i gjeldsfeller), framstår forslaget som merkverdig.

Dersom man fremtvinger overføring av saksgangen til inkassoselskapet allerede ved tidspunktet for inkassovarsel, vil det føre til at inkassoselskapet administrerer saken på et tidligere tidspunkt enn nødvendig. En slik løsning vil fordyre innkrevingen i det store antallet saker hvor kunden nettopp betaler etter inkassovarsel er utsendt. Det kan også gjøre det mer tungvint for fordringshaver å finne alternative løsninger sammen med kunden – ettersom dialogen her også må involvere inkassoselskapet.»

Jussbuss frykter at tidligere involvering av inkassoselskaper kan påvirke skyldnernes betalingsvilje:

«Flertallets løsning kan imidlertid virke prosessfremmende. Erfaringsmessig oppnås det lettere enighet dersom saken løses på lavest mulig nivå, før andre aktører er involvert. Hvis inkassoselskaper skal involveres på et tidligere stadium, frykter vi at det kan påvirke skyldners betalingsvilje. Dette fordi våre klienter opplever at saken har gått langt dersom de får et inkassovarsel, og saken oppleves mer alvorlig. Skyldner kan ha større lojalitet overfor fordringshaver enn overfor et inkassoselskap, og en lavterskelprosess kan påvirke betalingsviljen i positiv retning.»

Økonomiske rådgivere i Follo viser til at fakturaer kommer i mange kanaler, og til at mange skyldnere har problemer med å holde oversikt og utvikler vegring mot post og spesielt brev fra inkassoselskapene.

Forbrukerrådet, Kemneren i Grenland/Skien kommune (med støtte fra Bamble kommune), Ringebu kommune, Sør-Fron kommune, Finans Norge, Jussbuss, Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund og Økonomiske rådgivere i Follo mener det er lettere å gjøre avtaler når fordringshaverne inndriver kravet, enn når inkassoforetak gjør det. Jussbuss uttaler i den forbindelsen:

«Vi ser likevel noen utfordringer med denne løsningen; det er ofte lettere for skyldner å forhandle om kravet når det fortsatt er hos fordringshaver, enn etter det er oversendt til inkasso. Skyldner må sikres muligheten til å kunne forhandle om kravet selv om det er oversendt til inkasso, for ikke å stilles dårligere enn i dag. Inkassator må ha bedre kunnskap om kravet og dets grunnlag, slik at forhandlingsmuligheten er reell. Det er vanskelig for skyldner å ta stilling til kravets rettmessighet når inkassator ikke har kjennskap til kravets opprinnelse eller den eventuelle avtalen som ligger til grunn.»

12.5 Departementets vurderinger

12.5.1 Inkassovarsel

Departementet er enig med arbeidsgruppen og de fleste høringsinstansene i at det er grunn til å gjøre inkassovarslene mer informative. Etter inkassoloven § 9 er kravet til innhold i inkassovarselet bare at det skal varsles «om at inkasso vil bli satt i verk», ved siden av krav til betalingsfrist. Departementet er enig i at en mer tilgjengelig angivelse av hva kravet gjelder, trolig ville gjøre det lettere for skyldneren å ta stilling til kravet. De økonomiske konsekvensene av manglende betaling bør videre gå klarere frem.

Departementet er i hovedsak også enig i arbeidsgruppens forslag til innholdskrav, men foreslår enkelte mindre endringer. Kravene fremgår av § 20 i departementets lovforslag og er kommentert i merknaden til paragrafen.

I § 20 andre ledd første punktum bokstav e er det inntatt en presisering om at når det gjelder opplysningen om hva kravet gjelder, skal det opplyses om varens eller tjenestens art. Denne presiseringen er tatt inn på bakgrunn av arbeidsgruppens synspunkter om at det bør gå klarere frem hva kravet gjelder. Opplysning om den opprinnelige fordringshaverens navn, hvis kravet er overdratt, ble ikke foreslått av arbeidsgruppen, men departementet antar at dette er en viktig opplysning for at skyldneren skal forstå hva kravet gjelder, og betale kravet. Etter hva departementet forstår, er det vanlig å opplyse om den opprinnelige fordringshaverens navn i dag. En bestemmelse om dette er inntatt i § 20 andre ledd første punktum bokstav d i lovforslaget.

Arbeidsgruppen har bemerket at en lettere forståelig angivelse av hva kravet gjelder, vil kreve systemtilpasninger, siden inkassoforetaket nå vanligvis bare får fakturanummer eller lignende fra fordringshaveren. Hovedorganisasjonen Virke påpeker i høringen at de foreslåtte endringene vil være «svært krevende» å gjennomføre. Departementet har forståelse for at de utvidede kravene kan medføre kostnader. Etter departementets syn er det imidlertid viktig at det gis bedre informasjon om hva kravet gjelder. Selv om det skulle være mulig å finne frem til kravet ved hjelp av fakturanummer og fakturadato, er det ikke rimelig å forvente dette av skyldnerne. Departementet viser til at skyldnerne kan ha varierende forutsetninger når det gjelder orden, tid, evner og overskudd, og noen kan ha mange krav. En forutsetning for at skyldneren ved hjelp av fakturanummer skal kunne identifisere hva kravet gjelder, er også at skyldneren faktisk har fått og beholdt fakturaen. Departementet vil også bemerke at regler om mer informative inkassovarsler kan medføre fordeler for inkassoforetakene. Som flere høringsinstanser har pekt på, kan det føre til at flere skyldnere betaler. Departementet går også ut fra at en konsekvens kan være at inkassoforetakene får færre spørsmål fra skyldnerne om inkassovarslene.

Hovedorganisasjonen Virke har beskrevet vanskeligheter med å anslå kostnader der inkassoforetaket inndriver flere krav med samme skyldner og fordringshaver. Departementet går ut fra at det ikke er mulig å beregne kostnadene på en pålitelig måte, fordi det totale kravet vil kunne endre seg underveis, etter som det kommer til flere krav eller kravene helt eller delvis betales. Slik departementet ser det, vil det være i orden å anslå kostnader per sak, selv om de samlede kostnadene skulle bli lavere dersom flere krav inndrives samlet. En mulighet kan også være å ta inn en generell reservasjon om at dersom flere krav inndrives samlet, vil de samlede kostnadene kunne bli lavere enn hvis kravene inndrives hver for seg.

Departementet foreslår i lovforslaget § 20 tredje ledd at det også skal gis kortfattet generell informasjon om hvordan skyldneren kan ta kontakt om betalingsvanskeligheter, fremme innsigelser mot kravet, klage på inndrivingen til foretaket eller bringe saken inn for nemndsbehandling. Dette er tilsvarende opplysninger som arbeidsgruppen foreslår at skal gis i betalingsoppfordringer. Departementet foreslår at opplysningene skal gis allerede i inkassovarselet, slik at det legges til rette for at skyldneren kan ta opp saken sin allerede på dette stadiet. Ellers slutter departementet seg til arbeidsgruppens begrunnelse for at disse opplysningene bør gis, og synspunktene fra høringsinstansene som har kommentert forslaget. Departementet er enig i at det er viktig å senke terskelen for å ta opp betalingsvanskeligheter, og at kunnskap om betalingsvanskeligheter er nødvendig for at inkassoforetaket skal kunne tilpasse inndrivingen eller bistå i å finne alternative løsninger.

Departementet har merket seg at Gatejuristnettverket, Gjeldsoffer-Alliansen og Gode Betalere tar til orde for at varselbrevene med fordel kan utformes med et enklere språk enn i dag. Departementet viser i den forbindelsen til at det følger av lovforslaget § 15 første ledd at kommunikasjonen med skyldneren skal være forståelig. Slik departementet ser det, er det ikke noe i veien for at inkassoforetakene bruker andre ord og uttrykk i varslene enn det som foreslås i lovforslaget, og eventuelt supplerer med visuelle fremstillinger. Det er likevel viktig at meningsinnholdet bevares. Det må også fremgå tydelig av brevet at det er et inkassovarsel (eller en betalingsoppfordring).

12.5.2 Betalingsoppfordring

På samme måte som for inkassovarsler er departementet enig med arbeidsgruppen og de fleste høringsinstansene i at det er grunn til å gjøre betalingsoppfordringer mer informative. Departementet går derfor i hovedsak videre med arbeidsgruppens forslag, se nærmere § 21 andre ledd i lovforslaget. Departementet viser til vurderingene ovenfor om inkassovarsler og til nærmere omtale i merknaden til paragrafen.

Gjennom henvisning til lovforslaget § 20 tredje ledd foreslår departementet, i tråd med arbeidsgruppens forslag, at det også skal gis kortfattet generell informasjon om hvordan skyldneren kan ta opp betalingsvanskeligheter, fremme innsigelser mot kravet, klage på inndrivingen til foretaket eller bringe saken inn for nemndsbehandling. Se nærmere omtale i punkt 12.5.1.

12.5.3 Varsel om rettslig inndriving

Departementet foreslår å ikke videreføre reglene om inkassatorers plikter før rettslig inndriving i inkassoloven §§ 10 og 11. Departementet viser til at det synes å være liten grunn til å ha varslingsregler om rettslig inndriving i inkassoloven ved siden av varslingsreglene for de enkelte rettslige skrittene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-18 og 4-19, tvisteloven § 5-2 og konkursloven § 63. Reglene i prosesslovene medfører riktignok ikke plikt til å varsle om alle rettslige skritt. For eksempel er ikke konkursvarsel etter konkursloven § 63 obligatorisk, og det gjelder ikke noen alminnelig regel om varsling forut for begjæring om tvangsfullbyrdelse der det foreligger et alminnelig tvangsgrunnlag (dom mv.). Departementet legger likevel til grunn at skyldnernes behov for varsel er tilstrekkelig ivaretatt gjennom prosesslovenes regler. Det at inkassolovens varslingsregler om rettslig inndriving bare gjelder for inkassoforetak, indikerer også at skyldnerens behov må anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom prosesslovenes regler.

Foruten at dobbeltreguleringen av krav til varsling synes å være unødvendig, blir regelverket etter departementets syn unødvendig komplisert. Et eksempel er at det er ulike regler i inkassoloven og tvangsfullbyrdelsesloven om hvor bestemt varselet om rettslig inndriving skal være. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 første ledd angir at det skal gjøres oppmerksom på at «fullbyrdelse vil bli begjært dersom kravet ikke blir oppfylt», inkassoloven § 11 angir at det må være sendt varsel «om at rettslig inndriving vil bli satt i verk», mens betalingsoppfordringen etter inkassoloven § 10 skal angi at «unnlatt betaling kan føre til […] rettslig inndriving», samtidig som skyldneren særskilt skal oppfordres til å komme med innsigelser mot kravet. Et annet eksempel er at det er ulike regler om når det må sendes et nytt varsel. Etter inkassoloven § 11 må det sendes en ny betalingsoppfordring hvis det har gått mer enn seks måneder, mens det etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19 må sendes nytt varsel hvis tvangsfullbyrdelse ikke er begjært innen ett år.

Slik departementet ser det, kan det også stilles spørsmål ved innholdet i de enkelte varslingsreglene. Av inkassoloven §§ 10 og 11 følger det at inkassatoren kan varsle om rettslig inndriving allerede i betalingsoppfordringen som sendes ut når kravet er mottatt til inkasso og betalingsfristen i inkassovarselet er utløpt. Som nevnt skal det bare angis at «unnlatt betaling kan føre til ytterligere kostnader for skyldneren og til rettslig inndriving». Etter departementets syn kan det stilles spørsmål ved hvor reelt varselet er, og hvor tydelig og informativt det fremstår, når det gis på et så tidlig stadium, i form av en generell standardformulering sammen med mye annen informasjon.

Departementet har merket seg forslaget fra arbeidsgruppen om at skyldneren bør opplyses om hva slags rettslig inndriving som vil bli iverksatt, og et anslag over de samlede kostnadene som påløper ved inndrivingen, og støtten dette forslaget har fått i høringen. Som Hovedorganisasjonen Virke er inne på, vil det imidlertid på tidspunktet for utsendelse av betalingsoppfordringen ikke alltid være fastsatt hvilket rettslig skritt som er aktuelt. I de fleste tilfellene vil også skyldneren betale, slik at spørsmålet ikke oppstår. Lovteknisk kan krav til varslenes innhold like gjerne inntas i varslingsreglene i prosesslovene (særlig tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18) som i inkassoloven.

Departementet foreslår ikke egne regler i inkassoloven om når varsler etter prosesslovene kan sendes, men antar at reglene som foreslås om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere, kan tilsi at verken inkassoforetak eller fordringshavere som inndriver egne pengekrav, bør varsle om rettslige skritt før det faktisk er aktuelt. Se nærmere omtale i punkt 11.5.2.

Departementet antar at den foreslåtte løsningen, hvor det legges opp til at det sendes egne, informative brev etter prosessreglene i blant annet tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18, kan være et egnet virkemiddel for å hindre unødvendige rettslige skritt. Reelt sett er det likevel mulig at en standardformulering i betalingsoppfordringen om at unnlatt betaling kan føre til rettslig inndriving, gir betalingsoppfordringen et alvor som kan føre til betaling innen fristen. Til det vil departementet understreke at de foreslåtte endringene gjelder varslingsplikt, og at det uavhengig av reglene om varslingsplikt kan være adgang til å informere om at rettslig inndriving vil kunne bli begjært. Dette vil likevel bero på omstendighetene, og av reglene om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnerne vil det blant annet følge at informasjonen må være hensynsfull og etterrettelig.

12.5.4 Unntak fra varslingsplikten

I lovforslaget § 23 første ledd følger departementet i hovedsak opp arbeidsgruppens lovforslag om unntak fra pliktene til å varsle og slå sammen krav mv. Forslaget viderefører unntaksreglene i inkassoloven § 12 andre ledd, likevel slik at det også gir unntak fra reglene om inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (såkalt sammenslåing av krav), se punkt 14.

Arbeidsgruppen foreslår at reglene skal gi unntak også fra foreslåtte regler om fredsplikt ved ulovfestede gjeldsforhandlinger. Som det fremgår av punkt 15.4, går departementet ikke videre med forslaget om fredsplikt, og det er derfor ikke grunn til å gå videre med dette foreslåtte unntaket. Unntaket fra inkassoloven § 11 om plikter før rettslig inndriving bortfaller for øvrig også, fordi departementet ikke foreslår å videreføre denne paragrafen, se punkt 12.5.3. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er unødvendig å videreføre unntaksregelen i inkassoloven § 12 tredje ledd for tilfeller der spørsmål om rettmessigheten av bestridte krav bringes inn til rettslig avgjørelse, ved siden av reglene som foreslås i lovforslaget § 25 tredje ledd om at tvister skal bringes inn til rettslig avgjørelse.

I motsetning til arbeidsgruppen foreslår departementet imidlertid å videreføre den gjeldende unntaksregelen for krav som er knyttet til veksel eller sjekk. Departementet viser i den forbindelsen til at det at et krav er knyttet til veksel eller sjekk, er internasjonalt anerkjent som en særlig grunn til rask fullbyrdelse. Departementet antar at det er behov for en egen unntaksregel, siden unntaksregelen i lovforslaget § 23 første ledd (gjeldende § 12 andre ledd) bare kommer til anvendelse i den utstrekningen det er fare for at dekningsmulighetene ellers helt eller delvis vil bli forspilt. Departementet antar imidlertid at regelen er lite brukt, og foreslår derfor å flytte den fra paragrafens første ledd til andre ledd.

Når det gjelder unntaket i inkassoloven § 11 andre ledd, jf. lovforslaget § 23 første ledd, for tilfeller der det går klart frem at skyldneren søker å unndra seg betalingen, eller det foreligger andre særlige forhold, foreslår departementet å videreføre den gjeldende ordlyden. Arbeidsgruppen har foreslått å angi særskilt som en unntaksgrunn at rettslige skritt er nødvendig for å unngå foreldelse, men departementet er ikke kjent med at det er behov for å fremheve dette unntaket særskilt i lovteksten. Etter hva departementet forstår, er det ikke tvilsomt at det at rettslige skritt er nødvendig for å unngå foreldelse, kan utgjøre et særlig forhold som kan gi grunnlag for unntak.

12.5.5 Forslag om at bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsel

Departementet følger opp forslaget fra arbeidsgruppens flertall om at bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsel. Departementet kan i hovedsak slutte seg til flertallets begrunnelse, selv om uttalelsen om at det er «svært mye» feil med inkassovarslene fordringshaverne selv sender ut, synes å innebære en overdrivelse. Departementet er ikke kjent med at det finnes statistikk over hvor stort omfanget av feil i inkassovarslene er, men det kan ikke være avgjørende. I lovforslaget § 20 foreslås det utvidede krav til innholdet i inkassovarslene, og slik departementet ser det, kan det ikke legges til grunn at fordringshaverne, som er en uensartet gruppe med varierende forutsetninger, da vil sende korrekte varsler. Spørsmålet er ikke om det er mulig for større fordringshavere som har et godt fagmiljø og gode systemer, å sende korrekte inkassovarsler, men om man kan anta at de aller fleste fordringshaverne faktisk kommer til å gjøre det.

Finanstilsynet har gitt uttalelser om inkassoforetakenes risikovurdering hvor oppdragsgiveren selv sender kravbrev, i likelydende brev til alle inkassoforetak 19. juni 2020. I innledningen er det vist til at enkelte inkassoforetak «systematisk og over tid» har inndrevet for høy hovedstol etter at fordringshaveren har sendt purring, inkassovarsel eller betalingsoppfordring, og at feilene kan føre til at skyldnerne betaler for høye kostnader:

«Finanstilsynet har den siste tiden erfart at enkelte inkassoforetak systematisk og over tid har inndrevet for høy hovedstol, og at dette knytter seg til at det er oppdragsgiver, og ikke inkassator, som har stått for utsendelsen av purring, inkassovarsel eller betalingsoppfordring. Feilen har oppstått som følge av at gebyr og renter – av ulike årsaker – har blitt inkludert i hovedstolen, i stedet for at dette skal fremgå som tillegg til hovedstolen.

Dette innebærer at skyldner i sum avkreves purregebyr for inkassovarsel to ganger. Dette kan videre medføre at hovedstolens størrelse (med purregebyr og renter) tilsynelatende berettiger høyere salær enn korrekt fordi man havner i neste trinn i salærtabellen.»

I brevet er det uttalt at inkassoforetakene må opprette rutinekontroller for å påse at kravbrev som fordringshaveren selv har sendt, er i samsvar med regelverket, og for å kontrollere at størrelsen på kravene som mottas for videre inndriving, er korrekt, og det er anbefalt ulike tiltak i den forbindelsen. At størrelsen på kravet ikke er korrekt i inkassoprosessen, kan skyldes ulike forhold: «Det kan blant annet være ansatte hos oppdragsgiver uten tilstrekkelig opplæring, at oppdragsgiver av eget tiltak endrer på rutiner for oversendelse av krav – uten at disse er forelagt inkassoforetaket for forutgående kontroll, systemmessige feil i overføringen og feil ved registrering av krav hos inkassoforetaket.»

Finanstilsynets rapport «Urettmessige gebyrer og renter i inkassoprosessen» 7. desember 2023 gjelder oppfølgingen etter at slike feil var avdekket i mer enn 40 000 saker hvor fordringshaverne var finansforetak. De totale beløpsmessige konsekvensene av de avdekkede feilene var flere titalls millioner kroner.

Departementet har merket seg at det har kommet innvendinger til forslaget fra kommuner, Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund og fra to systemleverandører til egeninkasso. Flere andre høringsinstanser har også gitt uttrykk for at det er viktig å beholde kommunal egeninkasso. Til dette vil departementet understreke at inkassovarsel både etter inkassoloven § 9 og lovforslaget § 20 er et varsel som er lovpålagt når inkassoforetak skal iverksette inkassotiltak. Varslingsplikten retter seg med andre ord ikke mot fordringshavere som står for inndrivingen selv, uten å bruke inkassoforetak. Departementet kan derfor ikke se at omfanget av feil hos disse fordringshaverne, og deres kompetanse og systemer, er relevant for spørsmålet om hvem som kan sende lovpålagt inkassovarsel. En annen sak er at det neppe er riktig at store fordringshavere og kommuner alltid sender korrekte inkassovarsler, se for eksempel Sivilombudets eget tiltak-sak 2019/3663, hvor det forelå flere ulike feil i inkassovarsler som et kemnerkontor sendte ut på vegne av kommuner, som skyldtes systeminnstillinger.

Mindretallet i arbeidsgruppen og flere av høringsinstansene uttrykker bekymring for hvilke følger forslaget kan få for saksgangen, særlig ved at krav raskere vil bli sendt til et fremmedinkassoforetak. Dette er et viktig tema, men departementet antar at endringene i saksgangen vil bli begrenset. For det første vil endringen som foreslås, i praksis gjelde et mindretall av sakene. Departementet viser her til at det ifølge flertallet i arbeidsgruppen er «få fordringshavere som sender inkassovarsel selv når det er engasjert et inkassoforetak til å ta inkassoprosessen videre», og til Hovedorganisasjonen Virkes høringsuttalelse, hvor det vises til at inkassoforetakene i dag sender slike varsler for mange av oppdragsgiverne, og at den foreslåtte omleggingen derfor ikke innebærer store endringer. For det andre antar departementet at fordringshavere som sender inkassovarsel i dag, kan tilpasse inndrivingen slik det er hensiktsmessig. Fordringshaverne kan for eksempel inndrive kravene selv så lenge det er ønskelig, og orientere om at kravet vil bli sendt til et inkassoforetak dersom skyldneren ikke betaler. Mindretallet i arbeidsgruppen og flere høringsinstanser har vist til at et inkassovarsel er virkningsfullt for å få skyldneren til å betale. Det er sikkert riktig, men man kan stille spørsmål ved hvor etterrettelig det er når det regelmessig varsles om iverksettelse av inkasso, uten at saken sendes til et inkassoforetak. (Se i den forbindelsen lovforslaget § 15 første ledd, der det foreslås at kommunikasjonen med skyldnerne skal være etterrettelig.)

Kostnadsdekning ved ordinær egeninkasso er behandlet i punkt 13.4. Departementet vil også komme tilbake til fordringshaveres adgang til å sende gebyrbelagte kravbrev i senere forskriftsarbeid. Det gjelder både nivået på gebyrene og innholdet i kravbrevene.

Neste kapittel

Forrige kapittel

Neste kapittel

Forrige kapittel

Til forsiden

Til toppen