25 Avtaler om ytelser fra inkassoforetaket til fordringshaveren for at inkassoforetaket skal få oppdrag («pay back»)

25.1 Gjeldende rett

Avtaler om ytelser fra inkassoforetaket til fordringshaveren for at inkassoforetaket skal få oppdrag, såkalt «pay back», har vært en viktig del av konkurransen om oppdrag i deler av inkassobransjen. Gjeldende inkassolov oppstiller ikke noe eksplisitt forbud mot «pay back». Tvert imot forutsetter lovens forarbeider at dette er tillatt. I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) merknaden til § 20 uttales følgende:

«Satser i medhold av § 20 forutsettes å angi maksimum for summen av alt det en skyldner kan avkreves ved utenrettslig inndriving. Det kan f eks ikke kreves gebyrmessige erstatningsbeløp etter § 19 i tillegg til satsene etter § 20. Dersom en fordringshaver først har hatt kostnader ved egne inndrivingsforsøk og deretter overlater inndrivingen til en inkassator, blir det opp til fordringshaveren og inkassatoren å fordele erstatningen fra skyldneren seg imellom, i tilfelle summen av inndrivingskostnader når opp til maksimalsatsene etter § 20.»

I praksis er likevel nødvendighetskriteriet i § 17 første ledd tolket slik at det legger vesentlige begrensninger på adgangen til å inngå slike avtaler, se blant annet tolkningsuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 21. januar 2011 og Finanstilsynets rundskriv 5/2014 «Retningslinjer for inkassators adgang til å inngå avtaler om tilleggsytelser i forbindelse med inkassooppdrag – ‘pay back’». Etter § 17 første ledd plikter skyldneren å erstatte fordringshaverens nødvendige inndrivingskostnader. Slik bestemmelsen er forstått, utelukker dette i utgangspunktet at inkassoforetaket kan gi fordringshaveren rabatt eller tilbakeføre hele eller deler av inndrivingskostnadene som skyldneren har betalt, fordi skyldneren i et slikt tilfelle kan sies å ha blitt avkrevd høyere inndrivingskostnader enn hva som er nødvendig. Beløpet som trekkes fra i rabatt eller tilbakeføres, tilsvarer da beløpet som overstiger de nødvendige inndrivingskostnadene. Bestemmelsen er også ansett å legge begrensninger på inkassoforetakenes adgang til, vederlagsfritt eller til redusert pris, å tilby tjenester som ikke har noen nær tilknytning til gjennomføringen av inkassooppdragene, jf. blant annet Lovavdelingens tolkningsuttalelse og Finanstilsynets rundskriv.

Inkassoloven er imidlertid ikke tolket slik at den utelukker «pay back» fullstendig. I medhold av inkassoloven § 19 oppstiller inkassoforskriften kapittel 1 standardiserte erstatningsbeløp som fordringshaveren kan kreve for visse inndrivingsskritt, uten hensyn til sine faktiske kostnader. Bestemmelsen er i praksis forstått slik at inkassoforetakene på nærmere vilkår kan tilbakeføre et beløp tilsvarende de standardiserte erstatningsbeløpene etter inkassoforskriften kapittel 1.

I tillegg kan inkassoforetakene uten vederlag yte tjenester som øker effektiviteten eller kvaliteten i inkassoforetakets inndriving og utførelse av oppdraget. I Finanstilsynets rundskriv 5/2014 er det listet opp eksempler på slike ytelser. Det er også listet opp eksempler på ytelser som ikke anses å ha en tilstrekkelig nær tilknytning til inkassooppdraget, og som inkassoforetaket dermed ikke kan tilby vederlagsfritt eller til redusert pris. Dersom en tjeneste i den sistnevnte kategorien tilbys, blir det et spørsmål om prisen er markedsmessig, eller om den må anses å være redusert.

25.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen er samstemt om at det kan anføres gode grunner til å opprettholde begrensninger i adgangen til å yte «pay back». I rapportens punkt 6.9 uttales det generelt:

«Begrensninger i adgangen til å yte pay back regulerer forholdet mellom inkassoforetak og fordringshavere, dvs. to profesjonelle aktører, eventuelt konkurransen inkassoforetakene imellom. Dersom pay back skal reguleres, må det være pga. hensynet til skyldnerne eller andre tungtveiende samfunnsmessige hensyn. Reglene om kostnadsdekning er innrettet slik at en tredjeperson (skyldneren) blir ansvarlig for kostnadene fordringshaveren har til en tjeneste (inkasso) som denne velger å benytte. Det er ingen vanlig konkurransesituasjon. Skyldneren, som betaler, kan verken påvirke prisen eller kvaliteten på tjenesten. Vanligvis skal konkurranse føre til lavere pris og/eller bedre kvalitet i tjenestene, men når pay back inngår i konkurransen om inkassooppdragene, fører det verken til lavere pris eller høyere kvalitet for den som betaler for tjenesten. Det at pay back gjelder statlig fastsatte gebyrer som skyldneren har betalt for inndrivingen som en erstatning for fordringshaverens kostnader, tilsier at gebyrene bør dekke kostnader til inndrivingen og komme skyldneren til gode i form av høy kvalitet i inndrivingen. Arbeidsgruppens forslag til ny inkassolov og ny inkassoforskrift innebærer betydelig reduserte inntekter og økte kostnader for inkassoforetakene, og endringsforslagene tilsier at det bør være lite eller ikke noe rom for pay back. Dersom inkassoforetakene inngår avtaler med fordringshavere som ytterligere presser foretaket økonomisk, er det grunn til å tro at foretakene vil måtte kutte ressurser i bemanning, kompetanseutvikling, internkontroll, systemutvikling mv. og bare oppfylle lovens minimumskrav til forsvarlig virksomhetsutøvelse. Det vil i praksis kunne innebære en økt bruk av automatiserte prosesser som vil kunne gå ut over de skyldnerne som er best tjent med å kunne samtale med kvalifiserte saksbehandlere for å finne en løsning på inkassosaken. Det er også generelt sett vanskelig å se noen grunn til at fordringshaverne skal få betalt for å sende saker til inkasso og slik tjene penger på misligholdet. Ved at fordringshavere får inntekter på grunn av misligholdet, kan pay back dessuten gi enkelte fordringshavere insentiver til å ‘skape krav’, f.eks. ved å innrette betalingsløsningene slik at skyldnere uforvarende kan pådra seg betalingsforpliktelser, eller ved at løpende avtaler ikke avsluttes ved mislighold.»

Arbeidsgruppens flertall går likevel ikke inn for å foreslå slike begrensninger:

«Slik flertallet ser det, er det usikkert i hvilken grad begrensninger i adgangen til å yte pay back vil bidra til kvalitet i virksomhetsutøvelsen, eller om begrensningene heller vil tilgodese inkassoforetakets eiere. Kravene til inkassovirksomheten, kombinert med strengere sanksjoner, legger til rette for forsvarlig virksomhetsutøvelse, uavhengig av regler om pay back. Det ville være lite rasjonelt av inkassoforetakene å yte pay back i en så stor utstrekning at foretaket ikke har økonomi til å drive virksomheten på en forsvarlig måte. Som det er redegjort for i punkt 12.1 kan Finanstilsynet gi flere ulike reaksjoner ved brudd på inkassolovgivningen. Dersom virksomheten innrettes slik at det ikke er tilrådelig å la den fortsette, pga. brudd på god inkassoskikk og/eller øvrige krav til inndrivingen, kompetanse mv., vil det kunne medføre tilbakekall av foretaksbevillingen. Når flertallet ikke vil foreslå regulering av pay back, innebærer det at foretakene vil stå fritt til å avtale de økonomiske betingelsene med fordringshaveren. Etter flertallets oppfatning må inkassoforetakene selv ta ansvar for ikke å havne i en situasjon hvor avtalene med fordringshaverne legger et så stort økonomisk press på kvaliteten i virksomhetsutøvelsen at virksomheten ikke drives forsvarlig. Det som uansett synes klart, er at en regulering av pay back neppe vil komme skyldnerne til gode i form av reduserte inkassogebyr. Dersom pay back ikke har klare konsekvenser for skyldneren, kan ikke flertallet se at det bør oppstilles regler som griper inn i kommersielle avtaler mellom to profesjonelle parter som fordringshavere og inkassoforetak.

Flertallet kan for øvrig heller ikke se at det er hensiktsmessig at Finanstilsynet skal bruke store ressurser på å kontrollere, veilede om og håndheve reguleringer av pay back, med mindre det tjener hensynet til skyldneren eller andre viktige samfunnsmessige hensyn. Den foreslåtte regelen om at inkassoforetaket vederlagsfritt kan yte nærmere angitte tjenester som bedrer effektiviteten eller kvaliteten i inndrivingen, vil kunne føre til enklere vurderinger av hvilke tjenester inkassoforetakene kan yte vederlagsfritt. Imidlertid vil inkassoforetak alltid kunne yte tjenester til fordringshavere på vanlige forretningsmessige vilkår. Spørsmål om tjenestene ytes på vanlige forretningsmessige vilkår eller ikke, vil derimot være svært vanskelig å overprøve fra det offentliges side, og behandlingen av klager som vil måtte komme, vil kunne være særdeles omfattende. En annen sak er at sanksjonssystemene ikke er (og heller ikke bør være) innrettet mot kommersielle avtaler mellom fordringshaveren og inkassoforetaket.»

Et mindretall, representanten fra Hovedorganisasjonen Virke, går på den andre siden inn for et forbud mot tilbakeføring av hele eller deler av innbetalte inndrivingskostnader. Mindretallets forslag bygger i stor grad på gjeldende rett, men innsnevrer adgangen til tilbakeføringer til gebyrer for purringer som fordringshaveren selv har sendt. Som begrunnelse for forslaget uttaler mindretallet:

«Dersom man tilbakefører hele eller deler av inkassoforetakets gebyrinntekter for å utføre oppdraget til fordringshaver, er mindretallets oppfatning at dette bryter med prinsippet om skyldnerens kostnadsdekning […]. Dersom skyldneren blir avkrevd et inkassogebyr, må dette tilsvare en kostnad fordringshaveren har for å engasjere et inkassoforetak i saken. Dersom beløp blir tilbakeført fordringshaveren, utover fordringshaverens egne kostnader, blir skyldneren avkrevd mer enn det som er fordringshaverens kostnader.

For fordringshavere som ikke har hatt kostnader med å sende purring eller varsel selv, er tilbakeføringen en ren inntektskilde. Mindretallet mener dette ikke bare er et brudd med skyldnernes erstatningsplikt, men dessuten etisk svært vanskelig å forsvare. Et uttrykt formål med lovrevisjonen er å skape tillit til bransjen. Adgang til full pay back er med på å uthule dette formålet.

Det er i stor grad fordringshavere som i en anbudskonkurranse om inkassooppdrag oppstiller vilkår om tilbakeføring av gebyrer som i realiteten er å anse som et vederlag for å få oppdraget. Det er derfor, etter mindretallets mening, oppdragsgivere som er premissleverandør for konkurransesituasjonen. I dagens situasjon vil en pay back-ordning bare komme fordringshaveren til gode og medføre betydelige inntekter på fordringshaverens hånd. Etter dette mindretallets syn vil et forbud mot pay back snu konkurransesituasjonen til å konkurrere på kvalitet i inndriving og skyldnervennlige tiltak, fremfor å skape en økonomisk fordel for fordringshaverne på skyldnernes bekostning.»

Mindretallet foreslår også en eksplisitt regulering av hvilke tjenester som kan ytes vederlagsfritt av inkassoforetaket til fordringshaverne, og legger til grunn at forslaget vil innebære færre grensetilfeller enn dagens regulering og føre til en forenklet tilsynsoppgave for Finanstilsynet. Mindretallet bemerker at hensynet til Finanstilsynets ressurssituasjon uansett ikke kan være avgjørende for et hensiktsmessig regelverk for utøvelse av inkassovirksomhet.

25.3 Høringsinstansenes syn

Av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, gir de fleste uttrykk for at «pay back» i utgangspunktet er uheldig. Det er imidlertid uenighet blant høringsinstansene om det er tilstrekkelig grunn til å regulere inkassoforetakenes adgang til å inngå slike avtaler.

Finanstilsynet, Forbrukerrådet og Næringslivets Hovedorganisasjon støtter forslaget fra arbeidsgruppens flertall om ikke å regulere adgangen til å yte «pay back».

Finanstilsynet uttaler:

«Finanstilsynet er enig med flertallet i at det ikke lenger er nødvendig å videreføre begrensninger i adgangen til å avtale at fordringshaveren skal kunne beholde deler av avkrevd gebyr fra skyldner eller at inkassoforetaket tilbyr andre ytelser for å få et inkassooppdrag (payback). Et forbud mot payback vil gripe inn i prisdannelsen mellom inkassoforetaket og fordringshaveren. Dette bør bare gjøres der tungtveiende grunner tilsier det, og Finanstilsynet kan ikke se at det foreligger slike grunner. Begrensningene i payback-adgangen etter gjeldende rett er ikke et resultat av slike tungtveiende årsaker, men er en konsekvens av nødvendighetskriteriet i inkassoloven § 17. Når det nå foreslås å fjerne nødvendighetskriteriet og isteden innføre standardiserte gebyrer, er det dermed ikke lenger nødvendig å opprettholde begrensningene i prisdannelsen mellom fordringshaveren og inkassoforetaket.

Det kan riktignok hevdes å være urimelig hvis reglene om kostnadsdekning er innrettet slik at skyldneren blir ansvarlig for kostnadene til en tjeneste fordringshaveren benytter seg av, men likevel slik at konkurranse om pris ikke kommer skyldneren til gode. Finanstilsynet vil her for det første peke på at det å begrense payback-adgangen heller ikke nødvendigvis vil komme skyldnerne til gode ved at de blir avkrevd et lavere beløp enn standardgebyrene. For det andre er det foreslått betydelige reduksjoner i inkassoforetakenes inntekter – og dermed også de gebyrene som skyldner blir ansvarlig for. Arbeidsgruppas forslag vil derfor redusere det kommersielle spillerommet for payback. Standardgebyrene er fastsatt under hensyn til hva som anses rimelig å avkreve skyldner for inndrivingen. Skulle det på et senere tidspunkt bli en utvikling hvor det kommersielle spillerommet for payback blir for stort, er det dermed mer nærliggende å vurdere ytterligere reduksjon i standardgebyrene framfor å begrense avtalefriheten mellom fordringshaveren og inkassoforetaket.

Finanstilsynets tilsynsmessige oppfølging av begrensningene i adgangen til slik payback har dessuten vært ressurskrevende. Dette skyldes i stor grad uklarhet rundt hvilke tjenester inkassoforetaket kan tilby fordringshaverne kostnadsfritt, altså hvilke tjenester som kan sies å være kvalitetsforbedrende eller effektiviserende for inkassoforetaket. Denne oppfølgingen har hatt liten betydning for skyldnernes stilling, og har som vesentlig effekt å bidra til at inkassoforetakene konkurrerer om inkassooppdrag på like vilkår.»

I høringsuttalelsen fra Forbrukerrådet gis det uttrykk for følgende:

«Den primære årsaken til at inkassoselskapene betaler sine kunder for å vinne oppdragsavtaler (payback) er at salærnivået er uforholdsmessig høyt. Problemet med denne formen for usunne insentiver vil derfor være løst dersom vi får gjennomslag for at salærene må være så lave at fordringshaverne må ta en del av kostnaden.

Forbrukerrådet er hverken for payback eller ‘frislipp’ av payback. Forbrukerrådet mener det er uheldig at mange fordringshavere ser ut til å betrakte returprovisjoner fra inkasso som et selvstendig og lønnsomt forretningsområde. Vi er likeledes uenige med arbeidsgruppens flertall i at forslaget til ny inkassolov tilsier at det bør være lite eller ikke noe rom for pay back. Til det er forslaget til kutt i inkassosatsene for beskjedent, og spesielt for store krav.

Likevel stiller Forbrukerrådet seg bak anbefalingen til arbeidsgruppens flertall om å ikke regulere eller forby payback i den nye inkassoloven. Vi er enig med flertallet i at det er usikkert om regulering av payback vil komme skyldnerne til gode og at reglene er vanskelige å håndheve og sanksjonere for Finanstilsynet.

Dette gjelder spesielt for tjenester i førinkassoprosessen som i dag med svært få unntak leveres kostnadsfritt til kundene. Det er urealistisk å tro at Finanstilsynet skal kunne kontrollere hva kundene burde betalt for slike tjenester. Dersom det ikke er mulig å føre tilsyn med et forbud, bør det sannsynligvis heller ikke innføres. Vi har også tiltro til at aktørene er kreative nok til å finne andre former for diskrete returprovisjoner i avtaleverket ved et eventuelt forbud.

Virke Inkasso har argumentert for at det er viktig at fordringshaverne får full kostnadsdekning for inkassokostnader fordi selskapene ellers ville skjøvet kostnadene over på kundefellesskapet. Forbrukerrådet er ikke enig i dette resonnementet. Hvis man som Virke likevel mener dette er tilfellet, bør man i forlengelsen av argumentet anta at eventuelle inntekter fra payback blir brukt til å redusere prisene for kundene. I det perspektivet vil det derfor være en fordel at overskuddet fra uforholdsmessige høye salærer tilfaller fordringshaverne fremfor inkassoselskapene.

For Forbrukerrådet fremstår payback-mekanismen som et symptom på at de regulerte salærnivåer er for høye. Dersom det viser seg at payback fremdeles er utbredt etter innføringen av den nye inkassoloven, anbefaler vi at Finanstilsynet holder kontroll med omfanget av direkte utbetalinger. Dersom praksisen fortsetter i betydelig grad, vil det være et signal til departementet om at salærnivåene er urimelig høye og derfor bør reduseres ytterligere.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«Både med dagens ordning og etter utvalgets forslag vil inndrivingskostnader bli erstattet av skyldner etter standardiserte satser. En skyldner blir dermed ikke tilgodesett hvis inkassoforetaket driver spesielt effektivt, med lavere kostnader enn andre. Inkassoforetakene kan derfor gå med overskudd hvis inntektene overstiger utgiftene. Dette overskuddet beholder inkassoforetakene selv – og indirekte eierne. Det er vanskelig å se noen grunn til at inkassoforetaket ikke på denne måten skal kunne bruke av dette overskuddet i form av kostnader, for å skaffe seg oppdrag. Med forskriftsendringene fra juni i år, vil inntektene uansett gå ned, noe som tilsier at pay back til kreditorene vil bli lavere. Vi mener etter dette at det ikke er grunn til å regulere adgangen til pay back.»

I tillegg uttaler Oslo politidistrikt følgende:

«Settes salærene lavt nok, unngår en trolig mange av de uheldige sidene ved et ‘pay back’ system. Pay back kan bidra til at det genereres unødvendige kostnader, og at det skapes usunne insentiver for å igangsette rettslige skritt.»

Forbrukertilsynet, Fair Group AS, Hovedorganisasjonen Virke og Parat NAV uttrykker på sin side støtte til mindretallets forslag. Det samme gjør Finans Norge i et notat til Justis- og beredskapsdepartementet 18. januar 2023.

Forbrukertilsynet viser til arbeidsgruppens vurdering og uttaler:

«På denne bakgrunn er det etter vår vurdering riktig å legge til grunn at pay back prinsipielt sett er uheldig i inkassobransjen, hvilket også flertallet ser ut til å være enig i. Slik vi leser rapporten er det særlig tre forhold som taler for å forby pay back. For det første skaper det usunne incentiver for fordringshaver på forbrukernes bekostning. For det andre er det tale om skjulte mekanismer som de aller fleste forbrukere ikke er kjent med. For det tredje kan pay back forhindre at aktørene konkurrerer på kvalitet i inndriving og på skyldnervennlige tiltak. Det kan riktignok tenkes at noen av disse betenkelighetene vil løse seg i praksis på grunn av salærkuttene, slik flertallet viser til, men det er etter vår vurdering ikke et godt nok argument mot å regulere det arbeidsgruppen anser som en uheldig praksis.»

Fair Group AS uttaler blant annet:

«Fordi det er kreditor som velger inkassator, har ikke skylderens gebyrer vært et tema i forhandlinger, og det er blitt bransjestandard å ta den regulerte maksimalsatsen. Gevinstene ved automatiske prosesser og digitale løsninger har tilfalt inkassoselskapene og kreditorene gjennom payback-avtaler.

Fair Group støtter et totalt forbud mot payback fordi slike pengeytelser og/eller tjenester undergraver konkurransemekanismene ved at kreditor/fordringshaver velger den leverandøren som lover størst profitt i inndrivelsesløpet. Dette går på bekostning av en sunn konkurranse i markedet hvor markedsmekanismene blir driverne for kostnadseffektive løsninger som også kommer skyldner til gode.»

Hovedorganisasjonen Virke gir uttrykk for at arbeidsgruppens forslag til hovedregel om sakskostnader, som angir at skyldneren plikter «å dekke rimelige kostnader til utenrettslig inndriving», etter organisasjonens syn innebærer et forbud mot «pay back», men mener det uansett bør inntas et eksplisitt forbud. I høringsuttalelsen heter det blant annet:

«Prinsippet om at skyldner plikter å dekke fordringshavers kostnader videreføres i forslaget til ny lov, og da må de samme betraktninger rundt adgangen til å tilbakeføre deler av inkassosalæret til fordringshaver være de samme som i dagens regulering. Dersom fordringshaver ikke har kostnader relatert til inndriving av egeninkasso, så er det heller ikke noen kostnader å erstatte.»

I høringsuttalelsen gis det videre uttrykk for at arbeidsgruppens forslag om å gå bort fra maksimalsatser innebærer at det ikke lenger er behov for en adgang til «pay back»:

«Arbeidsgruppen går bort fra maksimalsatser. Dette innebærer at fordringshaverens egeninkassoomkostninger kommer i tillegg til det salær et inkassoforetak skal ha. Det nye systemet bygger på en såkalt ‘akkumulering’ i stedet for ‘konsumering’. Ved overførsel av en sak til inkasso vil ikke lenger fordringshaverens egeninkassogebyrer bli strøket, men være med som en separat del i de totale kostnadene for skyldner. Behovet for å avtale en fordeling av erstatningen mellom fordringshaveren og inkassoforetaket er altså ikke lenger til stede.»

Etter Hovedorganisasjonen Virkes syn er en mulighet til fritt å avtale en tilbakeføring prinsipielt uetisk og strider mot kostnadsdekningsprinsippet. Organisasjonen har også andre innvendinger til flertallets forslag om fri adgang til å avtale «pay back», blant annet at det vil gå utover kvaliteten på inkassoleveransen. Hovedorganisasjonen Virke mener også at argumentet om at en regulering av «pay back» vil være krevende å føre tilsyn med, ikke holder, og legger til grunn at Finanstilsynet vil løse dette.

Oppsummert uttaler Hovedorganisasjonen Virke:

«Virke mener at det ikke er noen gode argumenter for fri adgang til å avtale pay-back mellom fordringshaver og inkassoforetaket, mens det er en rekke gode og prinsipielle argumenter for et forbud. Virke viser for øvrig til mindretallets betraktninger.»

Finans Norge, som deltok i arbeidsgruppen og der var en del av flertallet som gikk inn for ikke å regulere «pay back», uttalte seg ikke om forslaget i høringsrunden. I notatet til Justis- og beredskapsdepartementet 18. januar 2023 går Finans Norge likevel imot et frislipp av «pay back». Finans Norge representerer nå deler av inkassobransjen etter at det i 2022 ble lagt til rette for at inkassoforetak kan bli medlemmer av organisasjonen. I notatet fra januar 2023 uttaler Finans Norge:

«Frislipp av payback i kombinasjon med salærkutt (sistnevnte med den begrunnelse at kreditor i større grad bør betale for tjenestene) utgjør en logisk brist. Etter vår oppfatning vil dette medføre at:

• Inkassoselskapene konkurrerer på hvem som kan, eller er villige til å gi mest tilbake, fremfor hvem som yter best kvalitet på tjenestene (sikrer mest penger tilbake til kreditor og derigjennom samfunnet, kombinert med god ivaretakelse av skyldner). Kan gi feil incentiver for inkassator tilsvarende som i Sverige hvor lønnsomheten er lav/null i tidlig fase, og høy sent i prosessen.

• Frislipp av payback uthuler forbudet for inkassoselskaper å påta seg gebyrrisiko ettersom et beløp tilsvarende gebyrene fritt kan gis som payback.

• Det bør også ses som urimelig at kreditor skal kunne få en andel av gebyrene i de tilfeller man selv ikke har utført noen av aktivitetene.»

Fylkesmannen i Oslo og Viken (nå: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) og Konkurransetilsynet tar til orde for en regulering av «pay back» i forbindelse med forslag om at fordringshaveren skal betale deler av inndrivingskostnadene selv, se punkt 13.3.3.

25.4 Departementets vurdering

I likhet med arbeidsgruppens flertall mener departementet at det ikke bør gis regler om adgangen til å yte såkalt «pay back». Departementet kan i stor grad vise til flertallets begrunnelse. Forslaget innebærer at det ikke vil gjelde slike begrensninger for inkassoforetakenes adgang til å yte «pay back» som det som følger av gjeldende rett. Samtidig understreker departementet at dagens rettstilstand er en konsekvens av en tolkning av inkassoloven og ikke noe som er prinsipielt vurdert av lovgiver i forbindelse med vedtakelsen av loven.

Direkte virker et forbud mot «pay back» kun inn på avtaleforholdet mellom fordringshaveren og inkassoforetaket. Et slikt forbud innebærer med andre ord en regulering av hvilke betingelser som kan avtales mellom to profesjonelle parter. Et forbud vil påvirke prisdannelsen mellom inkassoforetaket og fordringshaveren og også hvilke forhold inkassoforetakene kan konkurrere på. Etter departementets syn bør det ikke gis regler med et slikt innhold og med slike konsekvenser uten at gode grunner taler for det.

Departementet er enig i at det er uheldig dersom inkassoforetak ved å tilby «pay back» inngår avtaler som er så lite lønnsomme at de ikke har tilstrekkelige ressurser til å drive virksomheten forsvarlig. I likhet med arbeidsgruppens flertall mener departementet imidlertid at det er det enkelte inkassoforetaket som må ta ansvar for å sikre at avtalene det inngår med fordringshaverne, ikke legger et så stort økonomisk press på virksomheten at den ikke kan drives forsvarlig. Å finne balansen mellom konkurransedyktig prising og forsvarlig prising er grunnleggende for enhver virksomhet som tilbyr varer eller tjenester, og ikke noe som er unikt for inkassobransjen. Øvrige regler som stiller krav til organiseringen og utøvelsen av inkassovirksomheten, vil dessuten komme supplerende inn og er etter departementets syn bedre egnet til å sikre en forsvarlig virksomhetsutøvelse.

Som utvalgets flertall påpeker, er det uansett usikkert om det er skyldnerne eller inkassoforetakets eiere som vil dra fordel av et eventuelt forbud mot «pay back». Det synes i alle tilfeller lite trolig at et forbud vil komme skyldnerne til gode i form av reduserte inkassokostnader. Som Fair Group AS viser til i sin høringsuttalelse, er det fordringshaveren som velger inkassator. Skyldnerens kostnader er derfor normalt ikke gjenstand for forhandlinger. Departementet er enig i at den tidligere utstrakte bruken av «pay back» var en indikasjon på at de fastsatte satsene for kostnadsdekning var for høye. Dersom det fremover vil vise seg at «pay back» blir brukt i et betydelig omfang, vil det være nærliggende å vurdere å redusere satsene igjen.

Departementet legger også vekt på at det har vært ressurskrevende for Finanstilsynet å følge opp inkassoforetakenes bruk av «pay back». I høringsuttalelsen viser Finanstilsynet til at det særlig er uklarhet om hvilke tjenester som kan tilbys fordringshaverne kostnadsfritt, som har gjort arbeidet med å følge opp inkassoforetakene ressurskrevende. Selv om dette er spørsmål som i en viss utstrekning vil kunne klargjøres i ny inkassolov, vil et forbud mot «pay back» kunne føre til at det dukker opp nye spørsmål i praksis. Omgåelsesrisikoen ved et slikt forbud er stor, da det, som påpekt av arbeidsgruppens flertall, vil være tillatt for inkassoforetak å yte tjenester til fordringshavere på vanlige forretningsmessige vilkår. Å avgjøre om vilkårene i det enkelte tilfellet er forretningsmessige, vil kunne være krevende. Et forbud mot «pay back» vil derfor trolig fortsette å generere arbeid for Finanstilsynet, uten at dette nødvendigvis vil ha nevneverdig effekt på skyldnernes stilling.

I høringen har Hovedorganisasjonen Virke gitt uttrykk for at bestemmelsen i arbeidsgruppens lovforslag om at skyldneren plikter å dekke rimelige kostnader ved inndrivingen, må tolkes som et forbud mot «pay back» tilsvarende det som er lagt til grunn etter § 17 første ledd i gjeldende lov. Departementet er ikke enig i at kostnadsreglene skal tolkes på denne måten. Mens nødvendighetskravet i inkassoloven § 17 første ledd gjelder skyldnerens plikt til å dekke fordringshaverens kostnader, gjelder rimelighetsvurderingen i § 19 første ledd i lovforslaget i proposisjonen her standardbeløpene for kostnadsdekning, altså forskriftskompetansen.