6 Bevillinger og godkjenninger

6.1 Gjeldende rett

Krav om inkassobevilling ble innført ved lov 21. juni 1913 nr. 1 om inkasso-, auktions- og retshjælpsvirksomhet og videreført med visse endringer i lov 1. februar 1936 nr. 3 om inkasso-, auksjons- og rettshjelpsvirksomhet og i den gjeldende inkassoloven. Kravet til bevilling ble innført fordi forholdene i inkassobransjen ble ansett lite tilfredsstillende for både fordringshaverne og skyldnerne. For en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for innføringen av kravet vises det til Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 3.2.

Etter inkassoloven § 4 første ledd kan inkassovirksomhet som hovedregel bare drives av foretak som er registrert i Foretaksregisteret og har bevilling. Det er Finanstilsynet som tildeler inkassobevillinger, jf. § 30 andre ledd. Inkassovirksomhet er i § 2 første ledd definert som «ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre» (i proposisjonen her gjerne forkortet til «fremmedinkassovirksomhet») og «oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse» (i proposisjonen her gjerne forkortet til «oppkjøpsinkassovirksomhet»). Etter § 4 andre ledd skal foretaksbevillingen avgrenses til å gjelde enten fremmedinkassovirksomhet eller oppkjøpsinkassovirksomhet. I tredje og fjerde ledd er det gjort to unntak fra kravet om foretaksbevilling: Det følger av tredje ledd at advokater kan drive fremmedinkassovirksomhet, og av fjerde ledd at institusjoner som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, kan kjøpe opp og inndrive forfalte fordringer. Advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet er nærmere behandlet i punkt 9.

Etter gjeldende regler stilles det ingen krav til organisasjonsform for inkassoforetak, og inkassovirksomhet kan for eksempel drives av enkeltpersonforetak og av lag og foreninger, selv om de aller fleste inkassoforetak er aksjeselskaper. Krav til sammensetning av ledelsen reguleres av selskapslovgivningen. Selv om § 5 stiller krav om egnethet og politiattest for styremedlemmer og daglig leder, er ikke paragrafen forstått slik at den stiller krav om at foretakene skal ha styre og daglig leder. For eksempel kan enkeltpersonforetak drive inkassovirksomhet uten å ha styre eller daglig leder.

I inkassoloven § 5 er det forutsatt at inkassoforetakene skal ha en faktisk leder. Det følger av paragrafens første ledd bokstav a at faktiske ledere i fremmedinkassoforetak skal ha personlig inkassobevilling. For faktiske ledere i oppkjøpsinkassoforetak er det ikke noe krav om personlig inkassobevilling, se vilkårene i tredje ledd. Foruten at personlig inkassobevilling er et vilkår for å kunne bli faktisk leder i fremmedinkassoforetak, kan personer med inkassobevilling være prosessfullmektig i forliksrådet etter tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav c, i saker om konkurs og gjeldsforhandling/rekonstruksjon etter konkursloven § 149 andre ledd andre punktum og i saker om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 andre ledd andre punktum (saker for namsmannen) og § 6-2 første punktum (saker for tingretten). I inkassoloven § 5 andre ledd er det stilt krav til egnethet og arbeidserfaring for personlig inkassobevilling, se nærmere omtale i punkt 7.1.

Krav om foretaksbevilling – både for å drive fremmedinkassovirksomhet og for å inndrive egne pengekrav som er kjøpt opp etter forfall – ble vedtatt ved en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2002, se nærmere omtale i Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) punkt 4. Før dette var det krav om personlig bevilling for å drive fremmedinkassovirksomhet, mens oppkjøpsinkasso ikke var underlagt noe krav om bevilling.

I punkt 2.1 redegjør arbeidsgruppen for bakgrunnen for at det både kreves foretaksbevilling og personlig inkassobevilling ved fremmedinkassovirksomhet, og for hvilke konsekvenser det doble konsesjonssystemet har i saker om inndragning av bevillinger:

«Før 1. januar 2002 var det ikke krav til at foretak hadde selvstendig inkassobevilling. Det ble bare tildelt personlige inkassobevillinger, og inkassovirksomheten i foretaket ble utøvet i kraft av denne. Ifølge Ot.prp. nr. 2 (1987–88) s. 41–42 var begrunnelsen for dette å lette myndighetenes kontroll, og at et inkassoforetak uansett måtte ledes av en person med bevilling. Man så derfor ikke behov for foretaksbevilling i tillegg. Selv om det offentliges tilsyn ble rettet mot foretakets samlede virksomhet, var det den personlige bevillingshaverens ansvar å påse at pålegg og andre tiltak fra tilsynsmyndigheten ble fulgt opp i praksis. Ble det aktuelt å inndra en personlig bevilling, kunne foretaket fortsette virksomheten når en ny bevillingshaver ble ansatt eller utpekt. Større inkassoforetak har vanligvis flere ansatte som har bevilling eller som fyller vilkårene for å få bevilling. Inndragningene av bevillingene rammet dermed foretaket og eierne bare i begrenset grad, selv om det ofte var foretaksspesifikke forhold som var årsaken til inndragningene. Endringen til dobbelt konsesjonssystem – hvor foretaket og faktisk leder skal ha hver sin bevilling – kom som følge av et behov for å styrke den øvrige ledelsens ansvar for virksomheten som ble utøvet. Samtidig var det ønskelig å opprettholde muligheten til å holde faktisk leder ansvarlig for feil på den faglige delen av virksomhetsutøvelsen. I Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) ble det ikke gitt noen nærmere føringer for hvilke type pliktbrudd som skulle ramme foretakets bevilling, og hvilke som skulle ramme den faktiske lederens bevilling. Det ble imidlertid uttalt at en personlig bevillingshaver fortsatt forutsettes å ha den faglige ledelsen av inkassovirksomheten og derfor har ansvaret overfor tilsynsmyndigheten for hvordan virksomheten utøves. […]

I praksis innebærer det doble konsesjonssystemet for fremmedinkassovirksomhet at Finanstilsynet ved alvorlige brudd på regelverket først må vurdere om det er tilstrekkelig for å tilråde videre drift at faktisk leder byttes ut. Det forutsetter i så fall tilbakekall av den faktiske lederens personlige inkassobevilling. Dersom avvikene skyldes uforsvarlig risiko eller andre forhold som faller inn under styret og daglig leders ansvar, vil det som regel være nødvendig å tilbakekalle foretakets bevilling i tillegg. Det kan også være tilstrekkelig bare å tilbakekalle foretaksbevillingen, dersom faktisk leder ikke er ansvarlig for regelbruddene.»

Inndragning av inkassobevillinger (både foretaksbevillinger og personlige bevillinger) er for øvrig regulert i inkassoloven § 31, se nærmere omtale i punkt 30.3.1.

Krav om bevilling for å inndrive egne pengekrav som er kjøpt opp etter forfall, ble innført for at det skal være mulig å kontrollere hvem som driver oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer, og at en blant annet gjennom krav til egnethet kan forhindre at useriøse foretak og virksomheter får slik bevilling. Departementet bemerket samtidig, i Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) punkt 4.1.3, at aktører som driver med regelrett kriminelle innkrevingsmetoder, neppe vil la seg stoppe av et krav om inkassobevilling, og at overfor disse gruppene vil først og fremst kriminalpolitiske virkemidler være aktuelt.

Årsaken til at foretaksbevillingen skal avgrenses til å gjelde enten fremmedinkasso- eller oppkjøpsinkassovirksomhet, er at det anses å være i strid med god inkassoskikk dersom fremmedinkassoforetak er økonomisk involvert i inkassoprosessen. I Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) punkt 4.1.3 er det uttalt:

«I motsetning til Banklovkommisjonen er departementet av den oppfatning at det bør innføres et tosporet bevillingssystem, slik at bevilling til å drive alminnelig fremmedinkasso skilles fra retten til å drive innkreving av egne oppkjøpte fordringer. En aktør som tillates å drive oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer, bør ikke nødvendigvis drive alminnelig inkasso – og motsatt. En kombinasjon av fremmedinkasso og oppkjøp og inndriving av fordringer kan etter departementets syn være i strid med kravet om god inkassoskikk i inkassoloven § 8.

Hva som ligger i begrepet god inkassoskikk, er utdypet i forarbeider og i praksis til loven. Et av momentene som skal tillegges vekt i forhold til god inkassoskikk, er om inkassator er ‘økonomisk involvert’ i inndrivingsprosessen. I NOU 1983: 8 s. 35 uttalte Inkassoutvalget:

‘Det tillitsforhold som bør bestå mellom en inkassator og hans oppdragsgiver vil lett komme i fare dersom inkassator selv er økonomisk engasjert i en sak som has til behandling. Utvalget antar at denne regelen bør ha gyldighet for all inkassovirksomhet, uansett hvilket standpunkt som tas til hvem som skal få drive slik virksomhet. Dette innebærer for det første at inkassator ikke bør påta seg oppdrag dersom han allerede er økonomisk engasjert på en måte som nevnt. Dernest innebærer det at inkassator under sakens gang ikke bør stille seg i en slik posisjon.’

Departementet sa seg enig i det syn utvalget gjorde gjeldende, jf Ot.prp. nr. 2 (1987–1988) s. 110. I forbindelse med oppkjøp av fordringer fra fordringshaveren uttalte utvalget videre samme sted:

‘Videre antar utvalget at det strider mot god inkassoskikk hvis inkassator kjøper kravet av fordringshaveren. Også hensynet til skyldneren taler for at de nevnte situasjoner ikke forekommer. Utvalget ser det som prinsipielt uheldig at inkassator engasjerer seg økonomisk i saker de mottar til inkasso.’

Departementet fastholder det syn som ble gjort gjeldende ved utarbeidelsen av inkassoloven og mener derfor at et inkassobyrå ikke bør kunne kjøpe opp fordringer som det senere inndriver.»

Fremmedinkassoforetakenes økonomiske uavhengighet er nærmere omtalt i punkt 21 i proposisjonen her.

Alle fremmedinkassoforetak har rett til å behandle klientmidler. Reglene om klientmiddelbehandling gjelder ikke for oppkjøpsinkassoforetak, siden de bare inndriver egne pengekrav.

6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår i sin rapport å beholde ordningen med dobbelt konsesjonssystem (både foretaksbevilling og personlig godkjenning), men at det innføres en egen godkjenningsordning for faktiske ledere («fagansvarlige» etter arbeidsgruppens forslag til betegnelse). I punkt 2.3.2 begrunner arbeidsgruppen forslaget om at faktisk leder/fagansvarlige skal ha offentlig godkjenning, særlig med behovet for å styrke denne rollen, å kunne stille særlige kvalifikasjonskrav og å kunne gi nyanserte reaksjoner ved ansvarsforsømmelser:

«Arbeidsgruppen ser […] grunn til å klargjøre faktisk leders rolle i inkassoforetakene og å styrke faktisk leders posisjon.

Når det gjelder nye krav til organisering og ansvar, har arbeidsgruppen tatt utgangspunkt i at det fremdeles skal være én eller flere som utpekes som særskilt ansvarlig for den faglige kvaliteten i virksomheten. Det er imidlertid vurdert om dette skal være en person med offentlig godkjenning, eller om foretaket skal kunne utpeke en kompetent person uten godkjenning. En forskjell mellom disse alternativene er hvilke sanksjonsmuligheter tilsynsmyndigheten har ved brudd på regelverket. Dersom en fagansvarlig har en offentlig godkjenning, vil det være mulig å tilbakekalle denne godkjenningen i stedet for at foretaket som sådan rammes. Krav til offentlig godkjenning innebærer dessuten muligheter for å stille klare krav til vedkommendes kvalifikasjoner. Motsetningsvis vil foretakene gis større autonomi dersom det ikke er avhengig av en person med offentlig godkjenning.

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre ordningen med et dobbelt konsesjonssystem, ved at det stilles som vilkår for foretaksbevillingen at foretaket har en fagansvarlig person som innehar en personlig inkassobevilling. Etter arbeidsgruppens syn fungerer ordningen godt, og den muliggjør særlige kompetansekrav og nyanserte reaksjoner etter om enten den fagansvarlige eller foretakets ledelse for øvrig forsømmer sitt ansvar. Dessuten er en tilsvarende ordning […] valgt på eiendomsmeglings- og regnskapsførerområdet. Felles for områdene eiendomsmegling og regnskapsføring er likevel at foretaket påtar seg enkeltstående oppdrag med én oppdragsansvarlig. Den som er fagansvarlig for virksomheten, kontrollerer at den oppdragsansvarlige utfører oppdraget i henhold til regelverket og interne rutiner. Slik skiller disse virksomhetene seg vesentlig fra inkassovirksomhet, som har en mer helhetlig produksjon som består av inndriving av en større mengde krav, med flere arbeidsflyter/prosesser.

Arbeidsgruppen foreslår et tydeligere skille mellom fagansvarlige og innehavere av personlig inkassobevilling som ikke har fagansvar. Det gir mulighet til å stille høyere krav til fagansvarliges kompetanse og egnethet, ut fra den fagansvarliges særlige ansvarsområder. Videre åpner det for mer nyanserte reaksjoner, ved at Finanstilsynet kan tilbakekalle godkjenningen som fagansvarlig uten å tilbakekalle den personlige bevillingen, dersom det ikke er grunn til det siste. Arbeidsgruppen foreslår etter dette […] at fagansvarlige skal godkjennes av Finanstilsynet på bakgrunn av egne egnethets- og kvalifikasjonskrav, og […] at godkjenningen kan tilbakekalles dersom den fagansvarlige ikke lenger anses egnet og kvalifisert til å ivareta fagansvaret.»

Arbeidsgruppen foreslår å bruke ordet «fagansvarlig», som for eiendomsmeglingsområdet, i stedet for «faktisk leder», og viser til at ordet «fagansvarlig» beskriver rollen bedre enn det «faktisk leder» gjør.

Arbeidsgruppen foreslår at det skal være krav om personlig inkassobevilling for fagansvarlige i både fremmedinkassoforetak og oppkjøpsinkassoforetak. For oppkjøpsinkassoforetak er det ikke krav om personlig inkassobevilling i dag.

Foruten at personlig inkassobevilling foreslås å være et vilkår for godkjenning av fagansvarlige, vil personlig inkassobevilling – som nå – ha selvstendig betydning ved at bevillingshaverne kan gis prosessfullmakt i forliksrådet og i saker om tvangsfullbyrdelse, konkurs og gjeldsforhandling/rekonstruksjon. Arbeidsgruppen legger til grunn at i hvert fall større foretak bør ha flere personlig inkassobevillingshavere enn fagansvarlige, og at kompetansekravene for personlig inkassobevilling bør tilpasses oppgavene de har som prosessfullmektiger.

6.3 Høringsinstansenes syn – arbeidsgruppens forslag

Forbrukerrådet støtter forslaget om å videreføre ordningen med et dobbelt konsesjonssystem.

6.4 Direktiv (EU) 2021/2167

Etter direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 4 skal statene kreve at en kredittjenestevirksomhet får tillatelse i hjemstaten før den begynner aktiviteter på deres område. Medlemsstatene skal gi kompetente myndigheter som er utpekt etter artikkel 21 nr. 3, myndighet til å innvilge tillatelser. Ordet «kredittjenesteaktiviteter» er definert i direktivets artikkel 3 nr. 9 og gjelder inndriving og (på nærmere vilkår) reforhandling om vilkår og betingelser, klagebehandling og informasjon om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger.

Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav a skal søkeren være en juridisk person som omhandlet i traktaten om Den europeiske unions virkemåte artikkel 54, og søkerens vedtektsmessige hjemsted eller hovedkontoret (hvis søkeren ikke har noe vedtektsmessig hjemsted) skal ligge i staten hvor søkeren søker om tillatelse.

Av artikkel 5 fremkommer ytterligere vilkår for tillatelsen: Nr. 1 bokstav b, c og d og nr. 2 gjelder egnethets- og kvalifikasjonskrav, se punkt 7.4 i proposisjonen her. Nr. 1 bokstav e til h gjelder krav til rutiner, se punkt 8.4.

Etter artikkel 6 nr. 1 skal statene avgjøre om kredittjenestevirksomheter skal ha enten tillatelse til eller forbud mot å motta og oppbevare klientmidler når de utfører kredittjenesteaktiviteter på deres område. Søkere som ikke har til hensikt å motta og oppbevare klientmidler, skal opplyse det i søknaden, jf. artikkel 6 nr. 3. Etter artikkel 6 nr. 2 bokstav a skal statene fastsette et krav om at søkeren skal ha klientkonto, for å få bevilling til å motta og oppbevare klientmidler.

Etter direktivets artikkel 5 nr. 3 skal de kompetente myndighetene avslå søknaden om tillatelse hvis søkeren ikke oppfyller vilkårene i bestemmelsens nr. 1 eller (hvis det er relevant) krav om klientkonto etter artikkel 6 nr. 2 bokstav a.

6.5 Høringsnotatet om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167

I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 15. november 2024 legger departementet til grunn at de norske reglene om inkassobevilling i hovedsak er i samsvar med direktivet, og at det er hensiktsmessig å bygge videre på disse, slik at norsk inkassobevilling i utgangspunktet gir rett til å inndrive krav etter direktivet. Departementet legger i den forbindelsen til grunn at det er hensiktsmessig for alle parter hvis norsk inkassobevilling gir rett til å inndrive krav etter direktivet, selv om det vil kreve visse tilpasninger i regelverket.

Departementet antar at inndriving etter direktivet i all hovedsak vil være aktuelt for fremmedinkassoforetak, men foreslår likevel tilpasninger også for oppkjøpsinkassoforetak. Departementet viser til at det flere steder i direktivet synes å være forutsatt at kredittjenestevirksomheter opptrer på vegne av en kredittkjøper, og viser særlig til definisjonen av «kredittjenestevirksomhet» i artikkel 3 nr. 8. Artikkel 17 nr. 1 første punktum bokstav a gjelder kredittkjøperes plikt til å utpeke en kredittjenestevirksomhet eller nærmere angitte andre foretak til å inndrive kravet hvis kredittavtalen er inngått med en forbruker. Etter bokstav b gjelder det samme i visse tilfeller hvis avtalen har vært inngått med fysiske personer eller små og mellomstore bedrifter. I fortalen avsnitt 44 forutsettes det imidlertid at kredittkjøpere som er godkjente kredittjenestevirksomheter etter direktivet, kan inndrive kravet selv. Departementet forstår derfor direktivet slik at oppkjøpsinkassoforetak kan inndrive egne oppkjøpte krav etter direktivet hvis bevillingen er gitt i tråd med direktivets regler om tillatelse. I høringsnotatet foreslår departementet å legge til rette for dette, selv om det er usikkert i hvilken utstrekning oppkjøpsinkassoforetak faktisk kommer til å kjøpe opp og inndrive krav etter direktivet.

Departementet antar at direktivet ikke er til hinder for å beholde skillet mellom fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet, som innebærer at fremmedinkassoforetak ikke har adgang til å kjøpe opp pengekrav med sikte på inndriving. Departementet viser i den forbindelsen til begrunnelsen for skillet (se omtalen av gjeldende rett) og til direktivets artikkel 2 nr. 2 om at direktivet ikke berører regler i nasjonal rett som gjelder forbrukerbeskyttelse og låntakeres rettigheter.

Ellers foreslår departementet å utvide definisjonene av «fremmedinkasso» og «oppkjøps- og egeninkasso», slik at oppgaver som er omfattet av direktivets artikkel 3 nr. 9 bokstav b og d, inngår, i tillegg til inndriving i tradisjonell forstand. Forslaget er beskrevet slik i høringsnotatets punkt 5.3:

«Oppgavene gjelder (etter nærmere angitte vilkår) reforhandling med skyldnere om vilkår og betingelser i avtalen som ligger til grunn for fordringen, og informasjon til skyldnere om endringer i rentesatser, kostnader eller forfalne betalinger. Forslaget til definisjon av fremmedinkasso innebærer krav om bevilling for å utføre disse oppgavene på vegne av andre […]. For både fremmedinkassoforetak og oppkjøps- og egeninkassoforetak innebærer forslagene til definisjon at inkassolovens regler, blant annet reglene om god inkassoskikk, vil gjelde når inkassoforetak utfører disse oppgavene. Departementet foreslår i utgangspunktet at utvidelsen skal gjelde uansett om forhandlingene og informasjonen gjelder krav som faller inn under direktivet eller ikke, og viser til at disse oppgavene inngår som en naturlig del av inkassooppdragene.»

I høringsnotatet viser departementet til at forslaget til definisjon av «fremmedinkasso» innebærer en utvidelse av hvilke oppgaver som krever fremmedinkassobevilling hvis de skal utføres på vegne av andre, ved at reforhandling med skyldnere om vilkår og betingelser i avtalen som ligger til grunn for fordringen, og informasjon til skyldnere om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger for forfalte fordringer etter angitte vilkår skal regnes som inndriving, i tillegg til inndriving i tradisjonell forstand. Departementet antar imidlertid at fremmedinkassoforetak allerede gjør slike oppgaver på vegne av fordringshavere som en del av inkassooppdraget. Departementet legger til at det heller ikke er kjent med at andre enn inkassoforetak foretar eller har adgang til å foreta disse oppgavene på vegne av andre etter gjeldende rett.

Departementet går ut fra at det verken er nødvendig eller ønskelig med tilsvarende krav om bevilling for at fordringshaveren selv skal utføre disse oppgavene, og forslaget til definisjon av «oppkjøps- og egeninkasso» i høringsnotatets lovforslag er tilpasset dette. Det vil si at fordringshavere av oppkjøpte krav som ikke har bevilling, fortsatt kan forhandle med skyldnere om vilkår og betingelser, eller informere skyldnere om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger for forfalte fordringer. Departementet legger til grunn at det imidlertid er mulig at det senere må fastsettes regler om plikt til å bruke inkassoforetak for å utføre disse oppgavene i visse situasjoner, jf. direktivets artikkel 17 nr. 1 (se også fortalen avsnitt 42 og 44).

Departementet antar at direktivet ikke gir grunn til å gjøre endringer i adgangen foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, har til å kjøpe opp og inndrive forfalte fordringer. Departementet viser til at det følger av artikkel 2 nr. 5 bokstav a nr. iii at direktivet ikke gjelder for inndriving som utføres av ikke-kredittinstitusjoner som er underlagt tilsyn i overensstemmelse med direktiv 2008/48/EF artikkel 20 eller direktiv 2014/17/EU artikkel 35. Etter hva departementet forstår, vil foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, være å anse som en slik ikke-kredittinstitusjon, se Prop. 2 L (2022–2023) punkt 4.

Selv om de norske reglene om inkassobevilling i hovedsak antas å være i samsvar med direktivet, foreslår departementet enkelte endringer i høringsnotatet.

Departementet foreslår i høringsnotatets lovforslag å angi at foretak som ikke har Norge som hjemstat, ikke har rett til å inndrive krav som er omfattet av direktivet, i medhold av norsk inkassobevilling. Denne regelen vil gjennomføre direktivets artikkel 4 nr. 1 og artikkel 5 nr. 1 bokstav a. Departementet viser også til at reglene om grensekryssende inndriving i direktivets artikkel 13 og 14 forutsetter at bevilling gis i hjemstaten. Forslaget gjelder bare inndriving etter direktivet, og det griper med andre ord ikke inn i ellers gjeldende regler om utenlandske foretaks adgang til å få norsk inkassobevilling og inndrive krav i medhold av denne.

I høringsnotatet forstås direktivets artikkel 6 nr. 1 og 3 slik at foretakene skal kunne velge om søknader om tillatelse skal omfatte klientmiddelbehandling eller ikke, forutsatt at hjemstaten gir tillatelser som omfatter klientmiddelbehandling. (Vertsstaten må dessuten tillate klientmiddelbehandling ved inndriving på sitt område.) Departementet legger til at tolkningen er noe usikker, men at utenlandske foretak som ikke har bevilling til å behandle klientmidler, i alle tilfeller må kunne inndrive krav i Norge uten å behandle klientmidler. Videre er det vanskelig å se noen ulemper av betydning med å gjøre det mulig å søke om inkassobevilling som ikke omfatter rett til å behandle klientmidler. Departementet foreslår derfor regler som legger til rette for en slik begrensning i inkassobevillingen. Vilkåret i artikkel 6 nr. 2 bokstav a foreslås gjennomført ved en lovbestemmelse som slår fast at foretaket må ha klientkonto for å få bevilling til fremmedinkassovirksomhet som gir rett til å behandle klientmidler.

Det foreslås videre at foretaket må være en juridisk person som driver næringsvirksomhet. Denne regelen vil gjennomføre artikkel 5 nr. 1 bokstav a. Departementet foreslår i sammenheng med dette en overgangsregel hvor enkeltpersonforetak og foretak som ikke driver næringsvirksomhet, kan drive inkassovirksomhet i inntil ti år fra loven trer i kraft, men at disse likevel ikke kan inndrive krav som er omfattet av direktivet. I høringsnotatet bes det om høringsinstansenes syn på hensiktsmessigheten av denne løsningen. En alternativ løsning kan ifølge høringsnotatet være at vilkåret om at foretaket er en juridisk person som driver næringsvirksomhet, bare skal gjelde for inkassoforetak som inndriver krav som er omfattet av direktivet. For at regelverket ikke skal bli unødvendig komplisert, antas det at en slik særregel likevel ikke bør innføres uten at det er et visst reelt behov. Kravet om at inkassoforetak må være en juridisk person som driver næringsvirksomhet, synes i utgangspunktet ikke å være særlig tyngende, og med den foreslåtte overgangsregelen vil foretakene som ikke oppfyller vilkåret, ha god tid til å tilpasse seg, for eksempel ved at det opprettes foretak som oppfyller det.

6.6 Høringsinstansenes syn – høringen om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167

Virke Inkasso har ingen bemerkninger til forslaget om å bygge videre på de gjeldende reglene for inkassobevilling, slik at norsk foretaksbevilling gir rett til å inndrive krav etter direktivet. Organisasjonen uttaler videre:

«At foretak som ikke har Norge som hjemstat, må ha foretaksbevilling i hjemstaten for å inndrive krav som er omfattet av direktivet, anses som en nødvendig følge av direktivets regler om at bevilling for grensekryssende virksomhet betinger bevilling i hjemstaten.»

Den Norske Advokatforening og Virke Inkasso støtter forslaget om å utvide definisjonene av «fremmedinkasso» og «oppkjøps- og egeninkasso», slik at oppgaver som er omfattet av direktivets artikkel 3 nr. 9 bokstav b og d, inngår, i tillegg til inndriving i tradisjonell forstand. Virke Inkasso kan ikke se at forslaget medfører store endringer for bransjen:

«Virke Inkasso kan ikke se at utvidelse av oppgaver som skal omfattes av inkassolovens regler byr på store endringer for inkassobransjen. I sitt daglige virke med innfordring har inkassobransjens medarbeidere høyt fokus på faglige etiske standarder.

En stor del av hverdagen til inkassomedarbeidere er nettopp å forholde seg til de rettslige grunnlagene for krav som er til innfordring, både i form av regelverk og avtaleverk som i mange tilfeller er styrende for innfordring av de ulike krav til behandling. Herunder er forhandlinger med skyldnere innenfor fullmakter gitt av fordringshaver en stor del av inkassators arbeidsoppgaver. Dette er i dag underlagt kravet til god inkassoskikk og inkassoloven for øvrig.

Virke Inkasso stiller seg bak forslaget om utvidelse av definisjonen av ‘fremmedinkasso’ og ‘oppkjøpsinkasso’ til å også omfatte oppgaver som nevnt i forslaget.»

Finans Norge er enig i at man bør åpne for at foretak kan søke om inkassobevilling uten at dette omfatter behandling av klientmidler. Virke Inkasso uttaler at organisasjonen verken har bemerkninger til dette forslaget eller bemerkninger til forslaget om vilkår om klientkonto for å få bevilling til fremmedinkassovirksomhet.

Finanstilsynet støtter forslaget til organisasjonsform og forslaget til overgangsregel for enkeltpersonforetak og foretak som ikke driver næringsvirksomhet, men mener at overgangsperioden bør begrenses til fem år:

«Når det gjelder forslaget om at virksomhet med tillatelse til å drive inkassovirksomhet må være organisert som foretak (juridisk person), vil dette per i dag ha konsekvenser for sju virksomheter. Finanstilsynet støtter det foreslåtte kravet til organisasjonsform og forslaget om en overgangsregel, men mener at det er tilstrekkelig at overgangsregelen begrenses til fem år.»

Finans Norge støtter innføring av et krav om at et inkassoforetak må etableres som en juridisk person som driver næringsvirksomhet. Organisasjonen mener samtidig at forslaget til overgangsperiode gir aktørene «betydelig lenger tid [til] å tilpasse seg de nye reglene enn de faktisk trenger», men understreker at ingen av medlemmene vil være omfattet av overgangsregelen. Virke Inkasso har ingen innvendinger mot forslaget om at et inkassoforetak skal være en juridisk person som driver virksomhet, eller de foreslåtte overgangsreglene. Organisasjonen ser heller ikke behov for å begrense endringen til å bare gjelde inndriving av krav etter direktivet. Den Norske Advokatforening antar at overgangsreglene vil være tilstrekkelige.

Forbrukerrådet mener det er viktig å skille mellom fremmedinkasso og oppkjøpsinkasso. Finans Norge mener kravet til separate konsesjoner for fremmedinkasso og oppkjøpsinkasso står i et uklart forhold til direktiv (EU) 2021/2167 og vil kunne anses som en restriksjon etter etableringsfriheten eller tjenestefriheten i EØS-avtalen, og anmoder om at kravet endres. Finans Norge viser også til at det i Sverige ikke er et eget konsesjonskrav for egeninkasso for oppkjøpte krav som utøves av finansieringsforetak.

6.7 Departementets vurderinger

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om å videreføre kravet til foretaksbevilling for å drive inkassovirksomhet, om å innføre krav til egen godkjenning for fagansvarlige i inkassoforetak og om å beholde ordningen med personlig inkassobevilling ved fremmedinkasso, og slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelser for disse forslagene. Departementet viser særlig til lovforslaget §§ 6, 7, 10 og 11 og merknadene til disse paragrafene.

Departementet foreslår enkelte språklige endringer sammenlignet med gjeldende rett og til dels sammenlignet med arbeidsgruppens forslag.

For det første foreslår departementet å bruke ordet «oppkjøpsinkasso» i stedet for «oppkjøps- og egeninkasso», som arbeidsgruppen har brukt i sitt lovforslag. Årsaken til dette er at «oppkjøps- og egeninkasso» språklig sett kan gi inntrykk av å gjelde to forskjellige former for inkasso – oppkjøpsinkasso og egeninkasso. Såkalt oppkjøps- og egeninkassovirksomhet er, som også arbeidsgruppen forklarer i sitt forslag til definisjon, én form for inkassovirksomhet, der fordringshaveren inndriver egne pengekrav som er kjøpt opp etter forfall. Et motargument mot å bruke ordet «oppkjøpsinkasso» i stedet for «oppkjøps- og egeninkasso» er at det da ikke går like klart frem at dette er en form for egeninkasso. Departementet legger imidlertid til grunn at ingen av betegnelsene er selvforklarende, og departementet følger opp arbeidsgruppens forslag til definisjon, med enkelte mindre språklige endringer, se lovforslaget § 5 bokstav c. Et annet motargument er at «oppkjøps- og egeninkasso» er brukt i dag om denne formen for inkasso, men det er usikkert hvor utbredt dette uttrykket er, og det er ikke brukt i lov eller forskrift.

For det andre går departementet videre med arbeidsgruppens forslag om å endre tittelen «faktisk leder» til «fagansvarlig». Departementet slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse for forslaget.

For det tredje foreslår departementet at uttrykket «personlig inkassobevilling» ikke videreføres i forslaget til ny inkassolov. Personlig inkassobevilling har etter gjeldende rett og arbeidsgruppens forslag selvstendig rettslig betydning ved at det kan gi prosessfullmakt ved rettslig inndriving etter tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav c, konkursloven § 149 andre ledd andre punktum og tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 andre ledd andre punktum og § 6-2 første punktum, foruten at det inngår i kvalifikasjonskravene til fagansvarlige. Departementet følger opp dette materielt sett, men departementet antar at «godkjent prosessfullmektig» da er et mer klargjørende uttrykk, og foreslår å bruke det i stedet. Etter departementets syn fremstår uttrykket «personlig inkassobevilling» som lite klargjørende og nærmest som en anakronisme fra tiden før man stilte krav om foretaksbevilling. Det er mulig at uttrykket «personlig inkassobevillingshaver» gir inntrykk av høyere status enn «godkjent prosessfullmektig», men prosessfullmektigene vil være viktige ressurspersoner i inkassoforetakene, og denne rollen blir ytterligere styrket med forslaget om økte kvalifikasjonskrav (se punkt 7).

For det fjerde foreslår departementet å kalle foretaksbevillingen for «inkassobevilling». Departementet antar at betydningen blir tilstrekkelig klar når de personlige godkjenningene kalles «godkjenning» og ikke «bevilling».

Det kan være grunn til å understreke for ordens skyld at godkjenningsordningen for prosessfullmektiger vil gjelde adgangen til å være prosessfullmektig i fremmedinkassoforetak. Deretter vil det være opp til inkassoforetakene å avgjøre hvem som skal være prosessfullmektig i den enkelte saken. Det er prosessfullmakten i den enkelte saken som er avgjørende etter tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav c, konkursloven § 149 andre ledd andre punktum og tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 andre ledd andre punktum og § 6-2 første punktum. Dersom et inkassoforetak skulle gi prosessfullmakt til en person som ikke er godkjent som prosessfullmektig av Finanstilsynet, vil prosessfullmakten være ugyldig.

Arbeidsgruppen foreslår at fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak skal ha personlig inkassobevilling, men med tilpassede krav. For oppkjøpsinkassoforetak gir ordet «prosessfullmektig» liten mening, i og med at oppkjøpsinkassoforetaket vil være eier av kravene og det derfor ikke finnes noen ekstern fordringshaver som prosessfullmektigen ville kunne representere. I stedet for å bruke et hjelpeord som inkassobevilling eller prosessfullmektig foreslår departementet at kvalifikasjonskravene til fagansvarlige i oppkjøpsinkassoforetak angis direkte i lovforslaget § 10 andre ledd. Reelt sett følger departementet likevel opp arbeidsgruppens lovforslag om kvalifikasjonskrav for fagansvarlige både i fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassoforetak. Kvalifikasjonskravene er nærmere omtalt i punkt 7.

Departementet foreslår også å følge opp forslagene i høringsnotatet om gjennomføringen av direktivet. Departementet foreslår i lovforslaget § 55 tredje ledd at Kongen kan gi overgangsregler, og departementet vil derfor komme tilbake til spørsmålet om hvor lenge enkeltpersonforetak og foretak som ikke driver næringsvirksomhet, bør kunne drive inkassovirksomhet. Departementet har merket seg høringsinnspillene fra Finanstilsynet og Finans Norge om at en overgangsperiode på fem år bør være tilstrekkelig.

Departementet ser ikke grunn til å endre regelen om at et foretak ikke kan ha bevilling til både fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet, slik Finans Norge tar til orde for. Etter departementets syn har det gode grunner for seg at det samme foretaket ikke kan drive både fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet, og departementet viser i den forbindelsen til vurderingene fra Ot.prp. nr. 26 (2000–2001) punkt 4.1.3 som er sitert i punkt 6.1, og reglene om fremmedinkassoforetakenes økonomiske uavhengighet som er omtalt i punkt 21.1 og foreslått lovfestet i lovforslaget § 32. Departementet kan ikke se hvordan direktiv (EU) 2021/2167 skulle gi grunn til å endre denne regelen. Når det gjelder overordnede EØS-rettslige regler, følger det av tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF) artikkel 25 at medlemsstatene skal påse at tjenesteyterne ikke underkastes krav som innskrenker deres muligheter til å utøve flere former for virksomheter samtidig. Det er likevel tillatt med slike krav innenfor lovregulerte yrker i den grad det er berettiget for å sikre overholdelse av yrkesetiske regler og er nødvendig for å sikre yrkenes uavhengighet og upartiskhet. (Tjenestedirektivet artikkel 25 er gjennomført i tjenesteloven § 23.) Departementet legger til grunn at kravet om at inkassoforetak ikke kan drive både fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet, er lovlig etter tjenestedirektivet. Kravet er også innrapportert til og begrunnet overfor EFTAs overvåkningsorgan, se Ot.prp. nr. 70 (2008–2009) vedlegg 3.

Adgang til å drive grensekryssende inndriving innebærer at foretak med utenlandske bevillinger kan inndrive krav i Norge, og bevillingene kan være gitt etter regler som er annerledes enn de norske reglene. Det gir likevel ikke grunn til å oppheve norske regler for bevilling som anses viktige her. Ettersom Finans Norge nevner at det i Sverige ikke er et eget konsesjonskrav for egeninkasso for oppkjøpte krav som utøves av finansieringsforetak, vil departementet understreke at foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven, kan drive oppkjøpsinkassovirksomhet uten inkassobevilling etter både den gjeldende inkassoloven § 4 fjerde ledd og lovforslaget § 6 tredje ledd. Kravet om bevilling for å drive oppkjøpsinkassovirksomhet gjelder med andre ord ikke for disse foretakene.

For øvrig er kravene til fremmedinkassoforetakenes økonomisk uavhengighet ikke forstått slik at de er til hinder for inndriving av konserninterne krav, og departementet foreslår heller ikke det i proposisjonen her, se punkt 22.