20 Oppdragsavtale

20.1 Gjeldende rett

Utgangspunktet for forholdet mellom inkassoforetaket og fordringshaveren er at inkassoforetaket er fordringshaverens representant, og at inndrivingen skal skje i samsvar med god inkassoskikk og ellers gjeldende regler. Inkassoforetaket kan ikke inndrive krav på vegne av en fordringshaver uten at det foreligger en avtale om dette (det vil si en fullmakt). Etter gjeldende rett er det imidlertid ikke regler om inngåelse av oppdragsavtalen, og det er for eksempel ikke krav om skriftlighet. Selv om det ikke er noen regler om inngåelse av oppdragsavtale i inkassoloven, har loven enkelte paragrafer om avtaleforholdet mellom inkassoforetaket og fordringshaveren, se omtalen av § 13 om inkassatorens legitimasjon, § 14 om inkassatorens disposisjonsrett og § 15 om inkassatorens opplysningsplikt nedenfor. Også § 16 om klientmiddelbehandling gjelder forholdet mellom inkassoforetaket og fordringshaveren, se punkt 18.1.

Ved utarbeidelsen av den gjeldende inkassoloven redegjorde Inkassolovutvalget i NOU 1983: 8 punkt 7.2 (som gjelder god inkassoskikk overfor fordringshaveren) for enkelte utgangspunkter om forholdet mellom inkassatoren og fordringshaveren. Utvalget antok her at fordringshaverens interesser stort sett var tilstrekkelig ivaretatt:

«Kravet til hensynsfull adferd overfor skyldneren må ikke skjule det faktum at inkassator er – og skal være – fordringshaverens representant, hjelper og rådgiver. Regelverket må avspeile det faktum at han er fordringshaverens representant og ikke en nøytral megler mellom parter med motstridende interesser.

I prosesslovgivningen finnes en rekke regler som skal legge forholdene til rette for å sikre fortroligheten mellom advokat og klient. Utvalget finner at det også i forholdet mellom inkassator og fordringshaver er av vesentlig betydning at det foreligger et tillitsforhold. Dette innebærer blant annet at inkassator bør holde sin oppdragsgiver underrettet om sakens gang, og ikke gå utenfor den fullmakt han har fått. Inkassator må i utgangspunktet følge oppdragsgiverens instruksjoner. Her finnes imidlertid skranker: inkassator skal ivareta klientens interesser innenfor de grenser som lov og god inkassoskikk setter. Som sakkyndig på området er det hans oppgave å råde og veilede fordringshaveren om hvilke muligheter som står åpne, og hvilke som erfaringsmessig fører til målet på den mest hensiktsmessige måte. Inkassator bør imidlertid ha en selvstendig plikt til ikke å følge fordringshaverens instruksjoner dersom disse går ut på å utføre noe som strider mot bransjens yrkesetiske regler, slik de er nedfelt i lov eller forskrift. Eventuelt kan det bli aktuelt for inkassator å frasi seg oppdraget.

I motsetning til forholdet mellom inkassator og skyldner er forholdet mellom inkassator og fordringshaver basert på avtale. Av den grunn kan det vanskelig uttales noe generelt om oppdragets omfang – det beror i prinsippet på en tolking av oppdragsavtalen. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå mange regler som regulerer dette forholdet i detalj. Undersøkelsen av praksis viser at det alt overveiende antall oppdragsgivere er næringsdrivende, og disse forutsettes å være forholdsvis godt i stand til å ivareta sine interesser. Gjennom kontakt forut for avtaleinngåelsen – hvor også konkurransen mellom de forskjellige inkassatorer kommer inn – vil oppdragsgiver kunne påvirke inkassator til å foreta inkassoen på en for ham tilfredsstillende måte. Særlig gjelder dette store oppdragsgivere som inkassator ønsker å ha et varig og godt forhold til, men også ellers er det grunn til å anta at fordringshaverens interesser stort sett er tilstrekkelig ivaretatt. På enkelte detaljområder finner utvalget likevel grunn til å foreslå en viss regulering […].»

Utvalget foreslo likevel at inkassatoren ikke skulle iverksette inkassotiltak overfor skyldneren uten at det forelå skriftlig dokumentasjon eller redegjørelse for kravet. I utredningens punkt 9.2.1 ble det redegjort for dette forslaget. Her ble det blant annet vist til at det ville være en fordel for inkassatoren å kunne vise til et skriftlig avtalegrunnlag dersom det senere skulle bli strid om oppdraget eksisterte.

Departementet fulgte ikke opp forslaget om skriftlighet. I Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.8.2 ble det vist til at inkassatoren burde ha rutiner som sikret klarhet i oppdragsforholdet, og at dette langt på vei ville følge av god inkassoskikk:

«Departementet kan heller ikke se at fordringshaverens og inkassatorens behov for klarhet i forholdet seg imellom begrunner et kategorisk krav om at oppdraget skal være skriftlig. Departementet viser til de høringsuttalelsene som er gjengitt i pkt 5.7.3 og som også har relevans her. Departementet finner videre at det særlig bør være opp til inkassatoren å ha rutiner som sikrer klarhet i oppdragsforholdet. Dette vil langt på vei være en plikt som alt følger av generalklausulen om plikt til ‘god inkassoskikk’. Departementet finner at generalklausulen med sin mer fleksible regulering er tilstrekkelig.»

Arbeidsgruppen opplyser i rapporten at de fleste fordringshavere og inkassoforetak har skriftlig oppdragsavtale, selv om det ikke er et krav etter inkassoloven. Oppdragsavtalene regulerer blant annet krav til løsningsgrad, kompensasjon ved feilsending av saker, tvistehåndtering, hvilket steg i inndrivingsprosessen inkassoforetaket skal tre inn, «no cure no pay», generelle samtykker til rettslig inndriving og «pay back».

Som nevnt ovenfor har likevel inkassoloven enkelte paragrafer om avtaleforholdet mellom inkassatoren og fordringshaveren.

Inkassoloven § 14 gir regler om inkassatorens disposisjonsrett. Etter paragrafen har en inkassator i forholdet til fordringshaveren rett til på dennes vegne å iverksette de tiltakene som har naturlig sammenheng med inkassooppdraget. Uten fordringshaverens uttrykkelige samtykke kan inkassatoren likevel bare i påtrengende tilfeller iverksette annen rettslig inndriving enn å ta ut forliksklage eller å begjære utlegg. Paragrafen kan fravikes ved avtale mellom inkassoforetaket og fordringshaveren, jf. § 3 andre punktum. Det er redegjort nærmere for bakgrunnen for § 14 i NOU 1983: 8 punkt 9.2.2 og merknaden til utvalgets lovforslag § 7 og i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.8.3 og merknaden til § 14.

Inkassoloven § 13 gir regler om hvordan skyldneren kan forholde seg til inkassoforetaket som fordringshaverens representant når det gjelder betaling, innsigelser og nedbetalinger (i paragrafoverskriften kalt «Inkassatorens legitimasjon»). Etter bestemmelsen kan skyldneren med frigjørende virkning betale til et inkassoforetak som har fått i oppdrag å inndrive kravet. Innsigelser som er fremsatt overfor inkassoforetaket, har samme virkning som om innsigelsene var fremsatt overfor fordringshaveren. Videre er fordringshaveren bundet av nedbetalingsordningene som inkassoforetaket avtaler med skyldneren. I paragrafens fjerde punktum heter det at skyldnerens «rett» etter paragrafen er uavhengig av kunnskap om inkassoforetakets rett i forholdet til fordringshaveren. Paragrafen er ufravikelig etter inkassoloven § 3 tredje punktum. Ved utarbeidelsen av inkassoloven redegjorde utvalget for forslaget i NOU 1983: 8 punkt 9.2.3 og 9.2.4 og i merknaden til sitt lovforslag § 8. Departementet redegjorde for forslaget i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.8 og merknaden til § 13.

§ 15 gir regler om inkassatorens opplysningsplikt. Etter paragrafen skal en inkassator holde fordringshaveren orientert om inkassosakens utvikling. Dessuten skal inkassatoren, når oppdraget er avsluttet, gi fordringshaveren en skriftlig oppgave som viser hva skyldneren er krevd for, hva skyldneren har betalt, og hvilket vederlag inkassatoren krever for arbeid og kostnader. § 15 kan fravikes ved avtale etter § 3 andre punktum. Inkassolovutvalget redegjorde for bakgrunnen for reglene i NOU 1983: 8 punkt 9.3 og merknaden til sitt lovforslag § 9, og departementet redegjorde for forslaget i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.8.4 og merknaden til § 15.

I punkt 16.1 i proposisjonen her er det redegjort nærmere for gjeldende rett om rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav, og her er fordringshaverens rolle understreket. Det kan være grunn til å gjenta at både i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) punkt 5.7.3 og i Finanstilsynets rundskriv 20/2016 «Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse» er kjennskap angitt som en forutsetning for at inkassoforetaket skal kunne stole på fordringshaveren, slik at det ikke er nødvendig å foreta individuelle vurderinger av kravenes rettmessighet. I denne forbindelsen omtaler både proposisjonen og rundskrivet gjennomgåelse av fordringshaverens rutiner som et viktig virkemiddel. Videre fremgår det av rundskrivet at inkassoforetak bør gjennomføre oppstartsmøte med nye oppdragsgivere, særlig med sikte på å etablere gode rutiner for informasjonsutveksling mellom partene. I den forbindelsen understreker tilsynet at det må være etablert rutiner for at fordringshaveren informerer inkassoforetaket om innsigelser som er fremsatt før saken sendes over til inkasso. I proposisjonens punkt 5.7.3 og 5.7.5.1 ble det antatt at det følger av god inkassoskikk at fordringshaveren skal gjøre inkassatoren kjent med eventuelle innsigelser og andre forhold som gjør kravet tvilsomt. Utvalgets lovforslag § 3 første ledd om skriftlig dokumentasjon eller redegjørelse for kravet, som er omtalt ovenfor, var dels begrunnet i hensynet til å unngå inndriving av urettmessige krav, og også dette er nærmere omtalt i punkt 16.1.

20.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår en egen paragraf om krav til oppdragsavtale og begrunner forslaget både i hensyn til risikostyring og internkontroll, god inkassoskikk og hindring av inndriving av urettmessige krav. I rapportens punkt 8.2.8 uttaler arbeidsgruppen følgende om forslaget:

«Slik arbeidsgruppen ser det, er det helt avgjørende for forsvarlig risikostyring og internkontroll at inkassoforetakene og oppdragsgiverne har skriftlige oppdragsavtaler som regulerer sentrale deler av oppdragsutførelsen. Arbeidsgruppen foreslår derfor […] at det stilles krav til at oppdragsavtaler inngås skriftlig. Det er imidlertid liten grunn til detaljregulering av krav til oppdragsavtalen, i og med at oppdragsavtalen inngås mellom to profesjonelle parter. Vesentlige deler av avtalen vil dessuten være utpreget kommersiell. Ettersom forholdet mellom fordringshaveren og inkassoforetaket reelt sett har stor betydning for om inndrivingen er i samsvar med, i strid med eller i gråsonen av god inkassoskikk, foreslås det likevel visse bestemmelser om oppdragsavtalens innhold. Press og instrukser fra fordringshavere om inndriving i strid med god inkassoskikk eller regelverket for øvrig er et praktisk problem for inkassoforetakene og trolig en vesentlig årsak til brudd på gjeldende regler og inkassotiltak i gråsonen av grensene for god inkassoskikk. Det foreslås derfor flere regler som skal beskytte inkassoforetakene mot slikt press. Videre foreslås det regler som skal bidra til å hindre inndriving av urettmessige krav. Disse reglene må ses i sammenheng med lovforslaget § 23 om inndriving av urettmessige krav og om innsigelsesbehandling […]. Finanstilsynet vil ha innsyn i oppdragsavtalen.»

Som det fremgår av sitatet, mener arbeidsgruppen at det er liten grunn til detaljregulering av krav til oppdragsavtalen. Når det gjelder krav til innholdet, foreslår arbeidsgruppen at oppdragsavtalen skal angi hvor lenge oppdraget består, og angi rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav. I merknaden til sitt lovforslag viser arbeidsgruppen til at plikten til å angi hvor lenge oppdraget består, skal sikre at inkassoforetaket ikke inndriver kravet lenge etter at avtalen er inngått, uten dokumentasjon på at oppdraget fortsatt består. Arbeidsgruppen foreslår ikke noen nærmere angivelse av hvordan rutinene for å hindre inndriving av urettmessige krav skal være. I merknaden skriver arbeidsgruppen at rutinene vil kunne tilpasses fordringshaveren og inkassoforetaket, og at det vil kunne gis anbefalinger i rundskriv eller bransjenormer.

For å avhjelpe press og instrukser fra fordringshavere om inndriving i strid med god inkassoskikk eller regelverket for øvrig foreslår arbeidsgruppen at fordringshaveren ikke skal kunne instruere inkassoforetaket om mer pågående tiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen, og at inkassoforetaket skal kunne si opp avtalen dersom fordringshaveren oppfordrer til inndriving i strid med god inkassoskikk eller regelverket for øvrig. Om disse forslagene uttaler arbeidsgruppen følgende i merknaden til sitt lovforslag:

«Press og instrukser fra fordringshavere om inndriving i strid med god inkassoskikk eller regelverket for øvrig er et praktisk problem for inkassoforetakene og trolig en vesentlig årsak til brudd på gjeldende regler og inkassotiltak i gråsonen av grensene for god inkassoskikk. I tredje og fjerde ledd er det foreslått bestemmelser med sikte på å avhjelpe dette. Etter tredje ledd skal fordringshaveren ikke kunne gi instrukser om mer pågående tiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen. Slike instrukser vil ikke være bindende for inkassoforetaket. Bestemmelsen innebærer at inkassoforetaket selv som profesjonell virksomhetsutøver – basert på en risikovurdering og opp mot egen inndrivingsprofil – kan forhåndsvurdere og -definere hvilke tiltak som er akseptable å utføre. Dersom inkassoforetaket og fordringshaveren er enige, kan imidlertid avtalen endres eller suppleres med mer pågående tiltak, så lenge tiltakene er innenfor lov og forskrift, herunder god inkassoskikk. […] Etter fjerde ledd skal inkassoforetaket kunne si opp avtalen dersom fordringshaveren oppfordrer til inndriving i strid med god inkassoskikk eller regelverket for øvrig. Begrepet ‘regelverket for øvrig’ omfatter både inkassoloven, inkassoforskriften og annet regelverk, som foreldelsesloven og tvangsfullbyrdelsesloven.»

Arbeidsgruppen foreslår dessuten at inkassoforetaket skal kunne si opp avtalen dersom fordringshaveren i ikke ubetydelig utstrekning oversender urettmessige krav, eller dersom fordringshaveren vesentlig bryter rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav. De foreslåtte reglene om inndriving av urettmessige krav i oppdragsavtalen må ses i sammenheng med forslagene om inndriving av urettmessige krav som er omtalt i punkt 16.2 og 17.2.

Arbeidsgruppen viser til at Finanstilsynet vil ha innsyn i oppdragsavtalen og vil føre tilsyn med at bestemmelsen etterleves. Innholdet i oppdragsavtalen vil ifølge arbeidsgruppen gi Finanstilsynet en «sterk indikasjon» på hvordan inndrivingsprosessene utføres overfor skyldneren, og foretakets forståelse av inkassoregelverket for øvrig. Avtalebetingelsene vil dermed kunne inngå i en tilbakekallsvurdering av foretakets bevilling eller den fagansvarliges godkjenning.

Arbeidsgruppen foreslår også en videreføring av inkassoloven §§ 13, 14 og 15.

20.3 Høringsinstansenes syn – arbeidsgruppens forslag

Forbrukerrådet er enig i at det stilles krav til skriftlig oppdragsavtale, og mener det er positivt at det foreslås flere regler som skal beskytte inkassoforetakene mot press for inndriving i strid med god inkassoskikk eller regelverket for øvrig. I tilknytning til arbeidsgruppens forslag om rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav understreker Forbrukerrådet også betydningen av at rutinene er gode og angis i oppdragsavtalen, se punkt 16.3.

I tilknytning til forslaget om rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav etterlyser Jussbuss en tydeligere plikt til å innhente informasjon om kravene før inkassoprosessen iverksettes:

«Jussbuss opplever at det er varierende hvor god kunnskap inkassoselskapene har om kravene de inndriver. Vi erfarer at våre klienter tidligere har kommet med innsigelser mot krav til fordringshaver, men at denne informasjonen ikke er blitt videreformidlet til inkassator. Det bør derfor oppstilles en tydeligere plikt for inkassator til å innhente informasjon om fordringen før inkassoprosessen iverksettes.»

Hovedorganisasjonen Virke mener at forslaget om at fordringshaveren ikke skal kunne gi instrukser om mer pågående tiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen, er unødvendig formalistisk:

«[Forslaget] definerer en begrensning for fordringshavere å gi inkassoforetaket anvisning på tiltak i konkrete saker, dersom ikke disse tiltakene er omtalt i avtalen. Dersom fordringshaver i en enkelt sak har ønske om rimelige tiltak som er tråd med ‘god inkassoskikk’, både slik den er formulert i forskriftsforslaget og i henhold til nemnds- og bransjepraksis, vil ikke inkassoforetaket kunne etterfølge et slikt ønske om ikke tiltaket er inntatt i oppdragsavtalen. Dette er unødvendig formalistisk – avtalene er i stor utstrekning inngått mellom profesjonelle aktører og kan, dersom partene er enige, på ethvert tidspunkt endres.»

I stedet foreslår Virke et forbud mot å avtale innfordringstiltak som er i strid med god inkassoskikk:

«Virke mener hensynet bak bestemmelsen blir bedre ivaretatt gjennom et forbud mot å avtale innfordringstiltak som er i strid med ‘god inkassoskikk’. Et slikt forbud vil trolig følge indirekte av prinsippene som ligger bak ‘god inkassoskikk’, men vil ha en disiplinerende effekt på innfordringsantallene og gi inkassoforetakene en konkret bestemmelse for å avvise fordringshavers ønske om tiltak som etter inkassoforetakets vurdering er i strid med god inkassoskikk.»

Norges politilederlag i Parat støtter forslaget om at inkassoforetaket og fordringshaveren skal inngå en egen oppdragsavtale som har til formål å tydeliggjøre fordringshaverens rolle ved inndrivingen av urettmessige krav og forholdet mellom inkassoforetaket og fordringshaveren. Norges politilederlag i Parat håper at dette og andre forslag i sum skal redusere økningen i bruken av namsmyndighetene.

20.4 Direktiv (EU) 2021/2167

Direktivets artikkel 11 nr. 1 til 3 har regler om oppdragsavtale mellom inkassoforetaket og fordringshaveren. Bestemmelsene lyder slik:

• «1. Når en kreditkøber ikke selv udfører kreditserviceringsaktiviteter, sikrer medlemsstaterne, at den udpegede kreditservicevirksomhed leverer sine tjenesteydelser med hensyn til forvaltning og håndhævelse af en kreditgivers rettigheder i henhold til en misligholdt kreditaftale eller til selve den misligholdte kreditaftale på grundlag af en kreditserviceaftale med kreditkøberen.

• 2. Den i stk. 1 omhandlede kreditserviceaftale skal indeholde følgende:

  • a) en udførlig beskrivelse af de kreditserviceringsaktiviteter, som kreditservicevirksomheden skal udføre

  • b) størrelsen af kreditservicevirksomhedens vederlag, eller hvordan dette vederlag skal beregnes

  • c) en præcisering af, i hvilket omfang kreditservicevirksomheden kan repræsentere kreditkøberen i relation til låntager

  • d) et tilsagn fra parterne om, at de vil overholde de bestemmelser i EU-retten og national ret, som finder anvendelse på en kreditgivers rettigheder i henhold til en kreditaftale eller til selve kreditaftalen, herunder med hensyn til forbruger- og databeskyttelse

  • e) en klausul, der kræver, at låntagere behandles på en fair og omhyggelig måde.

• 3. Medlemsstaterne sikrer, at den i stk. 1 omhandlede kreditserviceaftale indeholder et krav om, at kreditservicevirksomheden underretter kreditkøberen forud for outsourcing af en hvilken som helst af sine kreditserviceringsaktiviteter.»

Direktivets artikkel 3 nr. 5 definerer «kreditserviceaftale» som en skriftlig avtale som er inngått mellom en kredittkjøper og en kredittjenestevirksomhet om tjenesteytelsene som kredittjenestevirksomheten skal levere på kredittkjøperens vegne.

20.5 Høringsnotatet om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167

I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 15. november 2024 foreslås det i lovforslaget § 25 andre og tredje ledd mer utførlige krav til oppdragsavtalens innhold enn det som følger av arbeidsgruppens forslag, for å gjennomføre artikkel 11 nr. 2 og 3 i direktivet. Det foreslås at oppdragsavtalen skal inneholde følgende:

• angivelse av oppdragets varighet

• utførlig beskrivelse av inkassotiltakene som skal utføres

• størrelsen på inkassoforetakets vederlag eller angivelse av hvordan vederlaget skal beregnes

• presisering av inkassoforetakets fullmakt til å representere fordringshaveren overfor skyldnere

• rutiner for å hindre inndriving av urettmessige krav

Videre foreslås det at partene i oppdragsavtalen skal forplikte seg til å følge gjeldende regler, herunder god inkassoskikk og reglene om kommunikasjon med skyldnere, og forplikte seg til å varsle fordringshaveren før utkontraktering av inkassofaglige oppgaver. I høringsnotatet er forslaget om plikt til å varsle fordringshaveren før utkontraktering av inkassofaglige oppgaver gitt et generelt virkeområde, men departementet ber om høringsinstansenes syn på om den bare bør gjelde der oppdraget gjelder inndriving av krav som er omfattet av direktivet.

Det legges til grunn at arbeidsgruppens forslag om plikt til å ha skriftlig oppdragsavtale vil gjennomføre artikkel 11 nr. 1, jf. artikkel 3 nr. 5.

20.6 Høringsinstansenes syn – høringen om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167

Den Norske Advokatforening og Virke Inkasso støtter forslaget i høringsnotatet. Den Norske Advokatforening er av den oppfatningen at de foreslåtte reglene bør gjelde generelt, og at det ikke vil være hensiktsmessig med et tosporet system. Virke Inkasso viser blant annet til at varsel til fordringshaveren før utkontraktering av inkassofaglige oppgaver oppfattes å være i samsvar med gjeldende bransjepraksis:

«Virke inkasso har ingen bemerkninger til forslaget om mer utførlige krav til oppdragsavtalen.

Hva gjelder varsel til fordringshaver før evt. utkontraktering av inkassofaglige oppgaver, oppfattes dette å være i samsvar med gjeldende praksis for inkassobransjen.

Virke inkasso har ingen bemerkninger til forslaget. Det anses som hensiktsmessig at forslaget ikke begrenses til å gjelde krav som omfattes av direktivet, men innføres for innfordring for alle typer krav.»

Finans Norge tar til orde for at reglene bare bør gjelde innen direktivets virkeområde:

«Finans Norge støtter departementets forslag til lovtekst og behovet for en direktivnær implementering. Samtidig bør detaljkravene til oppdragsavtalens utforming etter vår vurdering i første rekke gjelde oppdragsavtaler innenfor direktivets virkeområde. Selv om det for enkelte øvrige inkassooppdrag også kan være tilfeller hvor det er hensiktsmessig at oppdragsavtalene inneholder slik informasjon som foreskrevet, bør de nærmere detaljene i oppdragsavtalene utenfor direktivets virkeområde overlates til partenes vurdering.»

20.7 Departementets vurderinger

Departementet følger i hovedsak opp arbeidsgruppens og høringsnotatets forslag til regler om oppdragsavtale, se lovforslaget § 31 og merknaden til denne. Arbeidsgruppens forslag om krav til en skriftlig oppdragsavtale er, som det fremgår av punkt 20.2, blant annet begrunnet i hensynene til forsvarlig risikostyring og internkontroll, til å hindre inndriving i strid med god inkassoskikk eller i gråsonen av god inkassoskikk og til å hindre inndriving av urettmessige krav. Direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 3 nr. 5 forutsetter også at oppdragsavtaler skal inngås skriftlig (innen sitt virkeområde). Som arbeidsgruppen bemerker, er det liten grunn til detaljregulering av krav til oppdragsavtalen, i og med at den inngås mellom to profesjonelle parter og vesentlige deler vil være utpreget kommersielle. Av hensyn til direktivet er det nødvendig å angi flere temaer som oppdragsavtalen skal regulere, enn det arbeidsgruppen har foreslått, men departementet går ut fra at denne utvidelsen er hensiktsmessig. Departementet viser ellers til begrunnelsene i arbeidsgruppens rapport og høringsnotatet så langt forslaget følger opp forslagene der.

I høringen om gjennomføringen av direktivet er det delte meninger i inkassobransjen om reglene som gjennomfører direktivreglene om oppdragsavtale, bare bør gjelde innen direktivets virkeområde, eller om de bør gjelde generelt. Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at reglene bør gjelde generelt. Departementet viser til at reglene fremstår som hensiktsmessige og lite problematiske, og til at hensynet til et enkelt regelverk tilsier at de gis generell anvendelse.

Etter lovforslaget § 31 andre ledd bokstav b og d, som gjennomfører direktivets artikkel 11 nr. 2 bokstav a og c, skal oppdragsavtalen inneholde en utførlig beskrivelse av inkassotiltakene som skal utføres, og presisering av inkassoforetakets fullmakt til å representere fordringshaveren overfor skyldnerne. Departementet antar at oppdragsavtalen dermed skal regulere de samme forholdene som reguleres i den gjeldende inkassoloven § 14 om inkassatorens disposisjonsrett. Departementet foreslår derfor ikke å videreføre denne paragrafen.

Departementet foreslår imidlertid å videreføre de ufravikelige reglene i inkassoloven § 13 «Inkassatorens legitimasjon». Slik departementet forstår innholdet i reglene, er det vel så naturlig å se dem som regler om skyldnerens rett til å forholde seg til inkassoforetaket som regler om legitimasjon. Departementet foreslår å endre ordlyden noe som følge av dette, se lovforslaget § 27 og merknaden til paragrafen.

Når det gjelder inkassoforetakets opplysningsplikt, foreslår departementet å ikke videreføre inkassoloven § 15 første punktum, der det heter at en inkassator skal holde fordringshaveren orientert om inkassosakens utvikling. Som det fremgår av punkt 20.1, er regelen i inkassoloven § 15 første punktum fravikelig, og der det er inngått skriftlig oppdragsavtale mellom inkassoforetaket og fordringshaveren, antar departementet at det i praksis er denne som regulerer opplysningsplikten. I den forbindelsen opplyser Ernst Moe mfl., Inkassoloven: Kommentarutgave, merknadene til inkassoloven § 15, Juridika (bekreftet à jour per 1. oktober 2023) at det i praksis ofte blir avtalt avvikende ordninger. Når det foreslås regler om en skriftlig oppdragsavtale, går departementet derfor ut fra at det er mer naturlig å angi at oppdragsavtalen skal regulere inkassoforetakets plikt til å orientere fordringshaveren om inkassosakene, enn å gi fravikelige utgangspunkter om dette i loven. Departementet foreslår å føye til i kravene til oppdragsavtalens innhold at oppdragsavtalen skal regulere inkassoforetakets plikt til å orientere fordringshaveren om inkassosakene, se lovforslaget § 31 andre ledd bokstav f.

Departementet foreslår i lovforslaget § 26 om klientmiddelbehandling sjette ledd på den andre siden å videreføre § 15 andre punktum om at inkassoforetaket skal gi fordringshaveren skriftlige oppgaver som viser hva skyldneren er krevd for, hva skyldneren har betalt, og hvilket vederlag inkassatoren krever for arbeid og kostnader. En endring fra gjeldende rett er at departementet foreslår at regelen skal være ufravikelig. Verken den gjeldende eller foreslåtte regelen gir nærmere informasjon om hvordan oppgavene skal gis. I oppdragsavtalen kan inkassoforetaket og fordringshaveren regulere dette, og departementet viser her til den foreslåtte regelen i lovforslaget § 31 andre ledd bokstav f om at oppdragsavtalen skal regulere inkassoforetakets plikt til å orientere fordringshaveren om inkassosakene.

I høringen av arbeidsgrupperapporten har Hovedorganisasjonen Virke tatt til orde for å lovfeste at inkassoforetak ikke skal inngå avtaler om innfordringstiltak som er i strid med god inkassoskikk. Departementet viser her til regelen i lovforslaget § 31 tredje ledd første punktum om at partene skal forplikte seg til å følge god inkassoskikk, som foreslås for å gjennomføre direktivet. Ellers viser departementet til at § 14 om god inkassoskikk er ufravikelig, jf. lovforslaget § 4, og at en eventuell avtale om inndriving i strid med god inkassoskikk vil være ugyldig etter sitt innhold. Departementet går dessuten ut fra at overlagte brudd på god inkassoskikk som har grunnlag i avtale med fordringshaveren, vil kunne føre til reaksjoner overfor foretaket og de ansvarlige.

Når det gjelder Hovedorganisasjonen Virkes synspunkt om at fordringshaveren bør kunne instruere inkassoforetaket om mer pågående tiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen, så lenge tiltakene er innenfor god inkassoskikk, viser departementet til at press og instrukser fra fordringshavere om inndriving i strid med god inkassoskikk eller regelverket for øvrig ifølge arbeidsgruppen er et praktisk problem for inkassoforetakene og trolig en vesentlig årsak til brudd på gjeldende regler og inkassotiltak i gråsonen av grensene for god inkassoskikk. Inkassoforetaket kan her komme i press ved at det på den ene siden plikter å følge fordringshaverens instrukser og på den andre siden plikter å følge gjeldende regler og god inkassoskikk. Slik departementet ser det, vil kravet til enighet om mer pågående tiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen, styrke inkassoforetakenes posisjon hvis fordringshaveren utøver press om inndriving i gråsonen av god inkassoskikk. Det kan også spørres om det vil være i samsvar med direktivets artikkel 11 nr. 2 bokstav a, hvor det heter at oppdragsavtalen skal inneholde en utførlig beskrivelse av inkassotiltakene som skal utføres, å åpne for at fordringshaveren ensidig kan instruere om andre inkassotiltak enn de som er angitt i oppdragsavtalen.

Departementet vil for ordens skyld understreke at inkassoforetak vil kunne avslå instrukser om mer pågående tiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen, også av andre hensyn enn hensynet til god inkassoskikk – det kan for eksempel være policy og egne faglige vurderinger.

Departementet er enig med Hovedorganisasjonen Virke i at det ikke bør være nødvendig å endre hele oppdragsavtalen dersom inkassoforetaket og fordringshaveren er enige om at det kan eller skal iverksettes mer pågående inkassotiltak enn det som er angitt i oppdragsavtalen. Arbeidsgruppen gir i sin rapport uttrykk for at avtalen kan suppleres med mer pågående tiltak dersom inkassoforetaket og fordringshaveren er enige, så lenge tiltakene er innenfor lov og forskrift. Departementet slutter seg til dette. Inkassoforetaket må imidlertid loggføre at det er inngått en avtale om mer pågående inkassotiltak, og hvilke inkassotiltak som er avtalt, se lovforslaget § 36. Det vil også være viktig av hensyn til internkontrollen og tilsyn.

Når det gjelder oppsigelse av oppdragsavtalen, følger departementet opp arbeidsgruppens forslag.

Etter lovforslaget § 31 andre ledd bokstav e skal oppdragsavtalen inneholde rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav. Denne regelen foreslås etter forslag fra arbeidsgruppen. Som Jussbuss er inne på i sin høringsuttalelse, er det avgjørende for å forebygge inndriving av urettmessige krav at fordringshaveren orienterer inkassoforetaket om innsigelser og andre kjente forhold som kan gi grunn til tvil om kravets rettmessighet. Departementet foreslår ikke egne regler om dette, men legger til grunn at en nærmere regulering av plikt til å orientere om innsigelser mv. vil være en sentral del av de avtalte rutinene for å forebygge inndriving av urettmessige krav. Rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav er ellers nærmere behandlet i punkt 16.