3 Lovens materielle virkeområde
3.1 Gjeldende rett
Inkassoloven § 1 første ledd angir lovens materielle virkeområde. I første og andre punktum heter det at loven gjelder inndriving av forfalte pengekrav, og at rettshjelp ved omtvistede pengekrav ikke regnes som inndriving. Etter tredje punktum viker loven for bestemmelser i eller i medhold av annen lov.
I merknaden til paragrafen i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det redegjort nærmere for virkeområdet, og det fremgår her blant annet at stiftelsesgrunnlaget er uten betydning, og at loven både gjelder for fremmedinkassovirksomhet, leilighetsvis inndriving og egeninkasso. Oppkjøpsinkasso, det vil si fordringshaverens inndriving av egne pengekrav som er kjøpt opp etter forfall, kom til senere som en egen form for inkassovirksomhet, se nærmere omtale i punkt 6.1.
I merknaden er det videre redegjort for hva som ligger i ordet «inndriving», og for forholdet til rettshjelp ved omtvistede pengekrav. Det fremgår her at det avgjørende er fordringshaverens eller inkassoforetakets formål og om saken gripes an som en inkassosak eller ikke:
«Som nevnt er det inndriving som vil gå inn under inkassoloven. I dette ligger at formålet med det som foretas må være at fordringshaveren skal få dekket sitt tilgodehavende fra skyldneren, enten dette skjer ved å motivere skyldneren til frivillig betaling, eller det skjer gjennom tvangsfullbyrdelse. Saken må mao gripes an som det som ofte er kalt en ‘inkassosak’. Dersom et tiltak overfor skyldneren ikke først og fremst har et inndrivingsformål, er en utenfor lovens virkeområde, selv om tiltaket kan bevirke at fordringen innfris. Praktisk sett betyr dette at lovens virkeområde avgrenses mot rettshjelp ved omtvistede og tvilsomme pengekrav. Dersom hovedformålet med den rettshjelpen som ytes er å få fastlagt et pengekravs eksistens og omfang, vil inkassoloven ikke komme til anvendelse, selv om konsekvensen av å få klarhet i kravets rettmessighet ofte blir at fordringen betales. Det vil i denne sammenheng være så vanlig å formulere et eventuelt søksmål som et fullbyrdelsessøksmål, og ikke bare som et fastsettelsessøksmål, at dette ikke i seg selv kan anses avgjørende. Etter at et opprinnelig omtvistet kravs eksistens og omfang er blitt fastslått, f eks ved rettskraftig dom, vil imidlertid videre pågang på en skyldner som ikke betaler, bli å anse som inndriving som kommer inn under inkassoloven. Dersom innslaget av rettshjelp ved pågangen på en skyldner kun består i å finne riktig og eventuelt gunstigste inndrivingsmåte, vil forholdet ikke miste sitt preg av inndriving, og vil derfor alt fra første stund komme inn under inkassoloven. For å gjøre det klart at rettshjelpsvirksomhet i forbindelse med omtvistede pengekrav ikke regnes som inndriving, og derfor ikke kommer inn under inkassoloven, er denne forståelsen av hva som er inndriving presisert i § 1 første ledd annet punktum.»
I merknaden er det angitt at dersom det foreligger et tvilsomt eller bestridt pengekrav, men saken gripes an som en inkassosak, vil forholdet likevel gå inn under inkassoloven etter lovens § 1. Hvilke regler som kommer til anvendelse ved inndriving av tvilsomme eller bestridte pengekrav, er behandlet nærmere i punkt 16.1 og 17.1.
I utgangspunktet gjelder inkassoloven både for utenrettslig og rettslig inndriving, og både for privatrettslige og offentligrettslige krav. Fordi rettslig inndriving og inndriving av offentlige krav i stor grad er regulert av egne lover, har inkassoloven likevel begrenset anvendelse her, jf. også inkassoloven § 1 tredje punktum, der det uttrykkelig er angitt at loven viker for bestemmelser i eller i medhold av annen lov. I merknaden til § 1 i Ot.prp. nr. 2 (1987–88) er det uttalt følgende om forholdet til rettslig inndriving:
«Et annet praktisk viktig tilfelle hvor annen lovgivning vil gå foran inkassoloven, er ved rettslig inndriving. Her vil prosesslovgivningens regulering i de fleste tilfeller måtte anses som uttømmende. Som nevnt ovenfor gjør dette at inkassoloven vil få sin primære praktiske betydning ved utenrettslig inndriving, selv om den i prinsippet også omfatter rettslig inndriving. Også dette gjelder både spørsmålet om hvordan inndrivingen skal skje, og om hvem som kan utføre denne. F eks vil namsmenn og namsfullmektiger kunne drive slik inndrivingsvirksomhet som tvangsfullbyrdelsesloven angir, uten at dette må skje i medhold av en inkasso- eller advokatbevilling, se inkassoloven § 4.»
Lov 25. april 2025 nr. 12 om innkreving av statlige krav mv. erstatter SI-loven, gjeldende bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 avsnitt II, deler av bidragsinnkrevingsloven og enkelte bestemmelser i skattebetalingsloven. Loven trer som hovedregel i kraft 1. januar 2026. Etter lovens § 4 skal inkassoloven ikke gjelde for Innkrevingsmyndighetens virksomhet etter loven. Der inndriving av offentlige krav ikke er regulert i særlov, gjelder imidlertid inkassoloven på vanlig måte. Inkassoloven og inkassoforskriften er derfor viktige for kommunene, som inndriver mange ulike typer krav.
3.2 Arbeidsgruppens forslag
Inkassolovens virkeområde inngikk ikke i arbeidsgruppens mandat. I merknaden til sitt lovforslag § 1 vurderer imidlertid arbeidsgruppen kort om det bør presiseres at loven gjelder utenrettslig inndriving:
«Arbeidsgruppen har vurdert om det burde presiseres at loven gjelder utenrettslig inndriving. I hovedsak gjelder inkassoloven utenrettslig inndriving, mens rettslig inndriving som tvangsfullbyrdelse, arrest, konkurs og forliksrådsbehandling hører under annet regelverk, som tvangsfullbyrdelsesloven, konkursloven, tvisteloven og domstolloven. Arbeidsgruppen har imidlertid kommet til at det blir for unyansert å si at inkassoloven bare gjelder utenrettslig inndriving. For det første gjelder god inkassoskikk-normen i inkassoloven både utenrettslig og rettslig inndriving. For det andre gir inkassoregelverket begrensninger for når inkassosaker kan inndrives rettslig […]. For det tredje gir tvisteloven § 6-7 (1) bokstav c, konkursloven § 149 andre ledd andre punktum og tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 andre ledd andre punktum inkassobevillingshavere prosessfullmakt ved rettslig inndriving, og inkassobevillinger gis etter inkassoloven.»
3.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har merknader om inkassolovens materielle virkeområde.
3.4 Departementets vurderinger
Departementet følger i lovforslaget § 2 opp arbeidsgruppens forslag til regler om materielt virkeområde. Reglene viderefører i hovedsak reglene i inkassoloven § 1 første ledd.
Som nå vil inkassoloven i praksis først og fremst gjelde ved utenrettslig inndriving. Slik departementet ser det, kan det være hensiktsmessig med et noe klarere skille mellom inkassoloven og lovene som gjelder for rettslig inndriving. Departementet foreslår i den forbindelsen ikke å beholde regler i inkassoloven om varsel om rettslig inndriving, ved siden av reglene om varsel i tvangsfullbyrdelsesloven, tvisteloven og konkursloven, se punkt 12.5.3. I likhet med arbeidsgruppen foreslår departementet likevel ikke å angi at loven bare gjelder utenrettslig inndriving. Departementet viser her særlig til at det foreslås presisert at det er i strid med god inkassoskikk å foreta unødvendige rettslige skritt i inndrivingen, og til at reglene om kommunikasjon med skyldnerne vil ha betydning for varsler om dette.
I samsvar med arbeidsgruppens forslag foreslås det å angi hvilke lovbestemmelser som gjelder inndriving av forfalte pengekrav generelt, og hvilke lovbestemmelser som bare gjelder for inkassoforetak. Hensikten er at det skal være lettere for de som inndriver forfalte pengekrav utenfor inkassovirksomhet (typisk ved ordinær egeninkasso), å sette seg inn i reglene.