33 Økonomiske og administrative konsekvenser

33.1 Innledning

Forslaget til ny inkassolov innebærer mange og til dels vesentlige endringer i gjeldende regler og vil ha betydelige konsekvenser både for inkassoforetakene, for fordringshaverne som inndriver egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall, og for skyldnerne. I punktet her gis det en oversikt over generelle konsekvenser av lovforslaget, mens det i de følgende punktene gis en oversikt over konsekvenser av de enkelte forslagene.

I punktene redegjøres det for hvordan forslaget vil føre til nye plikter, og hva slags konsekvenser disse pliktene antas å ha. Det er imidlertid et gjennomgående trekk at departementet ikke har forutsetninger for å kunne tallfeste konsekvensene. For kostnadene skyldes det i hovedsak at departementet ikke har nødvendige opplysninger. Arbeidsgruppen har tallfestet konsekvensene for forslagene om kostnadsdekning, men fastsetting av satser for kostnadsdekning hører under senere forskriftsarbeid. Konsekvenser av andre forslag er ikke tallfestet. Inkassobransjen og fordringshaverne har heller ikke tallfestet konsekvenser, verken i høringen av arbeidsgrupperapporten eller i høringen om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167 i inkassoloven. Departementet legger til grunn at det vil være betydelige kostnader til systemtilpasninger, opplæring, utarbeidelse av nye rutiner mv., særlig i en overgangsperiode, og flere av reglene pålegger inkassoforetakene og fordringshaverne nye eller mer vidtgående plikter enn i dag.

Når det gjelder positive virkninger, er de for en stor del av en slik art at de ikke lar seg tallfeste (lettere tilgjengelige regler, færre feil i inndrivingen, bedre omdømme, mer informative varsler, raskere svar, bedre ivaretakelse av skyldnere i en vanskelig situasjon, færre bekymringer mv.). Flere av disse mulige virkningene avhenger dessuten også av andre faktorer enn loven. Selv om et generelt mål med loven er å bedre kvaliteten på inndrivingen, vil departementet understreke at mye inndriving drives svært godt i dag. Der inndrivingen allerede er i samsvar med lovforslagets krav, vil virkningene være begrensede.

Flere av reglene antas å legge til rette for raskere inndriving, for eksempel reglene om inkassoforetakets kommunikasjon der skyldneren har fullmektig eller verge, og reglene om at det i varsler skal orienteres om videre kostnader dersom kravet ikke blir betalt innen fristen. Raskere inndriving har betydelige positive økonomiske konsekvenser for både fordringshaverne og skyldnerne, men departementet har ikke noe grunnlag for å tallfeste hvor stor effekt de aktuelle forslagene vil ha.

Slik departementet ser det, er det et klart behov for et lettere tilgjengelig regelverk. Det gjelder særlig reguleringen av forhold som i dag er ulovfestet, men hvor det er tilsyns- og nemndspraksis som har bakgrunn i generelle prinsipper i loven og forarbeidsuttalelser. Blant annet følger reglene om inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver av nødvendighetskravet i inkassoloven, og de er vanskelig tilgjengelige og lite funksjonelle. Departementet har forsøkt å utforme en lov med en klar og tydelig struktur, og å utforme regler som er funksjonelle for brukerne av loven (særlig inkassoforetak og fordringshavere som inndriver egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall). Departementet antar dette medfører betydelige økonomiske og administrative fordeler. Om et lettere tilgjengelig regelverk skriver arbeidsgruppen i rapportens punkt 13.10:

«Et lettere tilgjengelig regelverk innebærer en svært stor fordel siden det gjeldende regelverket er så vanskelig tilgjengelig, inkassobransjen består av mange til dels små aktører og Finanstilsynet og Finansklagenemnda stiller høye krav til at reglene følges. Arbeidsgruppen antar at et lettere tilgjengelig regelverk legger til rette både for større grad av overholdelse og for automatisering av rutineoppgaver.»

Et siktemål med lovarbeidet har også vært å bedre kvaliteten på inndrivingen, og dette kan på sikt føre til bedre omdømme. Flere av reglene er også mer nyanserte eller fleksible enn de gjeldende, og det antas å være fordelaktig for alle parter.

Når det gjelder regler om forholdet til skyldnerne, skriver arbeidsgruppen i punkt 13.10 at forslagene til regler om saksgang, ansvar for kostnader, god inkassoskikk og kommunikasjon mv. tar sikte på både å føre til raskere betalinger og bedre skyldnerrettigheter, skyldnerkontakt og skyldnertilpasninger. Arbeidsgruppen antar at blant annet det å opplyse om videre kostnader i varslene vil føre til raskere betalinger, men bemerker at det ikke er mulig å forskuttere i hvilken grad forslagene påvirker løsningsgrad og kredittid. Videre uttaler arbeidsgruppen:

«Arbeidsgruppen legger til grunn at en gjennomgående mer skyldnervennlig inndriving i inkassobransjen er egnet til å bidra til at tilliten til bransjen øker. Selv om skyldnerkontakt og skyldnertilpasninger medfører kostnader i form av arbeid, spiller inkassoforetakene en vesentlig rolle når det gjelder det å finne løsninger. Tar skyldneren kontakt om manglende betalingsevne, kan f.eks. en avdragsordning kombinert med rentefrys være en god løsning for alle parter. Forslagene om tilpasninger til skyldnere i en svært vanskelig økonomisk situasjon må ses i sammenheng med det at inkassoforetakene og fordringshaverne vanligvis ikke får inn hele kravet uansett.»

Flere av reglene om forholdet til skyldnerne medfører manuelt arbeid. Det gjelder særlig reglene om god inkassoskikk i lovforslaget § 14 (særlig tilpasninger til skyldnere i en særlig vanskelig situasjon), reglene om kommunikasjon med skyldnerne i lovforslaget §§ 15 til 17 (hvor det fremgår at kommunikasjonen i rimelig utstrekning skal være tilpasset skyldneren, og at inkassoforetak skal være tilgjengelige for skyldnere på telefon) og reglene om behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen i lovforslaget § 25. Samtidig vil det også være adgang til elektronisk kommunikasjon. I den forbindelsen foreslår departementet å videreføre presiseringen av at krav om at meddelelser til skyldneren skal gis skriftlig, ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom meddelelsen er sendt på en betryggende måte.

Den nye loven vil gi generelle kostnader til utvikling av IT-systemer, opplæring og internkontroll. Om internkontroll og systemutvikling uttaler arbeidsgruppen i punkt 13.10:

«Særlig forslagene til regler om organisering og ansvar og forslagene om hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr antas å ville kunne føre til høyere kostnader til internkontroll. Arbeidsgruppen antar imidlertid at et lettere tilgjengelig regelverk og klarere ansvarsfordeling vil kunne gjøre internkontrollen enklere å tilrettelegge og utføre.

Arbeidsgruppen antar at forslagene vil medføre store kostnader til systemutvikling. Det gjelder både det at det foreslås en helt ny lov og en helt ny forskrift, og mange av enkeltforslagene som foreslås for inndrivingen. Særlig antar arbeidsgruppen at forslaget om gebyr for betalingsoppfordringer og betalingspåminnelser [som eventuelt hører under forskrift] og forslaget om sammenslåing av krav vil medføre betydelige kostnader. Selv om en ny lov og en ny forskrift vil kunne medføre betydelige kostnader til systemutvikling, har arbeidsgruppen et klart inntrykk av at inkassobransjen anser at fordelene med et lettere tilgjengelig regelverk klart overstiger ulempene med kostnader til systemutvikling. Arbeidsgruppen har forsøkt å ta hensyn til behovet for automatisering av rutineprosesser ved utformingen av reglene, bortsett fra regler som må være skjønnsmessige.»

Ellers vil departementet understreke at loven stiller minimumskrav til inndrivingen (som regler om god inkassoskikk, hvor både skyldnernes og fordringshavernes interesser i rimelig utstrekning skal ivaretas, om kommunikasjon med skyldnerne og om varsling). Ut over dette vil det for en stor del komme an på fordringshaverne og inkassoforetakene i hvilken grad de i sine oppdragsavtaler vektlegger kvalitet (kompetanse, tilgjengelighet for skyldnerne, løsningsgrad mv.) eller pris (enten det er aktuelt med «pay back» eller at fordringshaveren skal betale noe for inndrivingen). Det må også i første rekke være opp til inkassoforetaket og fordringshaveren å legge opp inndrivingen på en hensiktsmessig måte, og i den forbindelsen bruke et godt inkassofaglig skjønn og håndverk. Også dette hører under oppdragsavtalene, og etter lovforslaget § 31 andre ledd bokstav b skal oppdragsavtalen inneholde en utførlig beskrivelse av inkassotiltakene som skal utføres.

Flere høringsinstanser har merknader om at inkassoloven bidrar til at skyldnere med dårlig betalingsevne tar opp usikrede lån. Disse synspunktene er for en stor del begrunnet i fortjenestemarginer som følge av høye satser for kostnadsdekning, men disse satsene er betydelig redusert de senere årene. Etter lovforslaget her er det ikke et mål verken å begrense eller å legge til rette for opptak av kreditt. Departementet antar at opptak av lån som skyldneren ikke kan tilbakebetale, best kan forebygges ved avtaleinngåelsen, og det er gitt regler om dette i finansavtaleloven med forskrifter. Departementet vil også understreke at kreditt ofte er en fordel for skyldnerne, og inkassoloven skiller ikke mellom ulike former for kreditt (bortsett fra at enkelte regler bare gjelder for krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167). Generelt er det meget viktig ved kjøp og salg av varer og tjenester å kunne ha tillit til at avtaler holdes, og inndriving av forfalte pengekrav spiller en avgjørende rolle i den forbindelsen. Ut over dette har ikke departementet grunnlag for å vurdere i hvilken grad lovforslaget faktisk begrenser eller legger til rette for opptak av kreditt.

Ved utgangen av 2024 var det 71 inkassoforetak, hvorav 65 fremmedinkassoforetak og seks oppkjøpsinkassoforetak, ifølge tall fra Finanstilsynet. Som arbeidsgruppen viser til i rapportens punkt 13.10, har inkassobransjen i lang tid bestått av noen få store og mange små og mellomstore foretak. Det har dessuten funnet sted en konsolidering i bransjen etter at arbeidsgrupperapporten ble avgitt, ved at mindre foretak har blitt kjøpt opp av eller har slått seg sammen med andre foretak. Ved utgangen av 2024 hadde de 15 største inkassoforetakene, målt ut fra både fordringsmassen til inndriving og antall inkassosaker til behandling, over 90 prosent av markedet, ifølge Finanstilsynet. Ved utgangen av 2024 var det ifølge tall fra Finanstilsynet 1684 inkassoårsverk i fremmedinkassoforetakene, hvorav 846 inkassoårsverk var i de fem største foretakene (målt etter antall inkassosaker til behandling).

Ifølge Finanstilsynets Inkassostatistikk for 2024 hadde inkassoforetakene ved utgangen av desember 2024 i overkant av 6,5 millioner inkassosaker under utførelse. Samlet fordringsmasse (sum av hovedstol, renter og kostnader) til inndriving var på 129,5 milliarder kroner. I 2024 inndrev inkassoforetakene i overkant av 51 milliarder kroner. Samlede inkassoinntekter i inkassoforetakene i 2024 var på 3,82 milliarder kroner.

Av statistikken fremgår det også at 78 prosent av nye inkassosaker i 2024 var overfor forbrukere, mens 22 prosent var overfor næringsdrivende. For inkassosaker under utførelse er tallene 89,4 prosent forbrukere og 10,6 prosent næringsdrivende.

Departementet er ikke kjent med at det foreligger noen statistikk over fordringshaveres inndriving av egne pengekrav som ikke er kjøpt opp etter forfall (ordinær egeninkasso).

33.2 Gjennomføringen av regler om inndriving i direktiv (EU) 2021/2167

Direktiv (EU) 2021/2167 legger til rette for salg av misligholdte lån fra kredittinstitusjoner (banker og kredittforetak). Slike salg vil være hensiktsmessige for kredittinstitusjonene og for økonomisk vekst generelt. Opphopning av misligholdte lån i kredittinstitusjoner er likevel et mindre utbredt problem i Norge enn i en del EU-stater. De delene av direktivet som gjelder kjøp og salg av misligholdte lån, foreslås ikke gjennomført i proposisjonen her, men behandles i en egen prosess, se punkt 2.7.

Departementet foreslår i proposisjonen her å gjennomføre de av reglene i direktivet som gjelder inndriving, i forslaget til ny inkassolov. Etter departementets syn passer direktivbestemmelsene om inndriving godt inn i lovforslaget. Departementet antar dessuten at det er en stor fordel for inkassoforetakene og andre brukere av regelverket å slippe å forholde seg til flere lover, avhengig av om kravene som drives inn, er omfattet av direktivet eller ikke. Departementet antar at de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene til regler som gjennomfører direktivet, er begrensede og på flere punkter er positive ved at de bidrar til et mer tilgjengelig regelverk og større forutsigbarhet. Det vises til at de fleste av reglene som foreslås for å gjennomføre direktivet, enten i hovedsak innebærer en lov- eller forskriftsfesting eller presisering av gjeldende regler eller praksis, eller innebærer endringer som antas å være av liten økonomisk og administrativ betydning.

Gjennomføringen av reglene om inndriving i direktiv (EU) 2021/2167 er generelt omtalt i punkt 4. Økonomiske og administrative konsekvenser av reglene om grensekryssende inndriving etter direktivet er omtalt i punkt 33.24.

33.3 Inkassolovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen

I lovforslaget § 3 foreslås det at loven skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Utvidelsen antas ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet går ut fra at inkassoloven vanligvis følges i dag ved inndriving av forfalte pengekrav på Svalbard og Jan Mayen, selv om loven ikke gjelder. Departementet antar at det i liten grad vil være aktuelt å etablere inkassoforetak på Svalbard, og at det ikke vil være aktuelt å etablere inkassoforetak på Jan Mayen. Merkostnadene til gjennomføring av tilsyn på Svalbard vil etter Finanstilsynets vurdering være beskjedne, og nye tekniske løsninger innebærer at geografisk avstand eller beliggenhet ikke lenger er av like stor betydning for tilsynsvirksomheten.

Lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen er omtalt i punkt 5.

33.4 Bevillinger og godkjenninger

I lovforslaget § 5 bokstav b er det foreslått en utvidelse av definisjonen av «fremmedinkasso» ved at betegnelsen omfatter reforhandling med skyldnere om vilkår og betingelser i avtalen som ligger til grunn for kravet, og informasjon til skyldnere om endringer i rentesatser, kostnader eller betalinger for forfalte krav. Forslaget innebærer krav om inkassobevilling for å utføre disse oppgavene på vegne av andre, forutsatt at oppgavene utføres ervervsmessig eller stadig. Departementet går ut fra at det bare er fremmedinkassoforetak som utfører disse oppgavene på vegne av fordringshavere i dag, og kan derfor ikke se at forslaget reelt sett har økonomiske eller administrative konsekvenser.

I lovforslaget § 7 første ledd bokstav a foreslås det at inkassoforetak skal være en juridisk person som driver næringsvirksomhet. Dette vil ha konsekvenser for de få foretakene som ikke oppfyller dette vilkåret i dag, men de kan tilpasse seg, for eksempel ved å opprette et foretak som tilfredsstiller kravene. Departementet tar sikte på å gi overgangsregler i forskrift. Departementet legger til grunn at vilkåret har begrensede konsekvenser.

I lovforslaget § 9 om fremmedinkassoforetaks økonomiske stilling foreslår departementet å stille krav til likviditet og egenkapital, i tillegg til suffisiens. Departementet foreslår også at kravene skal gjelde generelt og ikke bare for fremmedinkassoforetak med begrenset ansvar mv. Departementet er ikke kjent med om noen foretak er i en slik økonomisk stilling at de ikke vil oppfylle kravene.

Lovforslaget § 10 om en egen godkjenning av fagansvarlige åpner for å stille høyere krav til den fagansvarliges kvalifikasjoner og egnethet. Det vil også være mulig å tilbakekalle godkjenningen som fagansvarlig uten å tilbakekalle godkjenningen som prosessfullmektig.

Bevillinger og godkjenninger er omtalt i punkt 6. Krav til fremmedinkassoforetakenes økonomiske stilling er omtalt i merknaden til lovforslaget § 9.

33.5 Kvalifikasjoner og egnethet

Departementet foreslår i lovforslaget § 7 første ledd bokstav e at ledelsen samlet skal ha tilstrekkelig kunnskap og erfaring til å lede foretaket på en forsvarlig måte. Departementet antar at kvalifikasjonskravet, hvor man skal vurdere ledelsens samlede kvalifikasjoner, er fleksibelt og lite tyngende.

I lovforslaget § 10 foreslår departementet at fagansvarlige skal være egnede og kvalifiserte, og det foreslås krav til inkassofaglige prøver og arbeidserfaring og krav om at fagansvarlige i fremmedinkassoforetak skal ha fullført en godkjent ettårig høyere utdanning. I lovforslaget § 11 foreslår departementet krav til personer som skal kunne opptre som prosessfullmektig i fremmedinkassoforetak etter konkursloven § 149 andre ledd andre punktum, tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1 andre ledd andre punktum og § 6-2 første punktum og tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav c. Det foreslås krav om at personene skal være egnet og kvalifisert, og det foreslås krav til inkassofaglige prøver og arbeidserfaring. Det er ikke krav til utdanning for fagansvarlige i fremmedinkassoforetak eller til inkassofaglige prøver i den gjeldende inkassoloven. Nærmere regler om krav til utdanning for fagansvarlige i fremmedinkassoforetak, krav til arbeidserfaring og krav til inkassofaglige prøver vil bli gitt i forskrift, jf. forskriftshjemmelen i § 13.

I redegjørelsen for økonomiske og administrative konsekvenser antar arbeidsgruppen i punkt 13.2 at økt kompetanse hos nøkkelpersoner i inkassoforetakene vil kunne gi gevinster i form av effektivisering og kvalitetsheving (herunder færre feil i inndrivingen), samt et bedre omdømme.

Etter arbeidsgruppens syn er forslaget om at kompetansen i hovedsak skal styrkes ved krav om inkassofaglige prøver, fleksibelt og lite tyngende. Det vil være nødvendig å etablere et opplæringsløp og en praktisk prøve. Arbeidsgruppen viser til at Virke Inkasso allerede tilbyr kurs i inkassofaglige temaer, og antar at organisasjonen vil kunne avholde de praktiske prøvene og tilby et opplæringsløp i forkant. I punkt 13.10 i rapporten uttaler arbeidsgruppen at forslaget vil medføre kostnader til kompetanseheving, både i form av fravær fra ordinære arbeidsoppgaver og i form av kostnader til opplæring og inkassofaglig prøve.

Om kravet til en godkjent ettårig høyere utdanning for fagansvarlige i fremmedinkassoforetak antar arbeidsgruppen i punkt 13.2 at kravet kan være krevende å oppfylle for små foretak der faktisk leder ikke allerede har denne utdanningen. Arbeidsgruppen uttaler videre at inkassoforetakene enten må påse at den kommende fagansvarlige tar utdanningen, eller hente inn nye personer som oppfyller kravene. Selv om kostnaden ved utdanningen i utgangspunktet må bæres av den enkelte, antar arbeidsgruppen at enkelte inkassoforetak er villige til å ta kostnaden for faktiske ledere som vurderes som egnede til å fortsette som fagansvarlige. Arbeidsgruppen uttaler videre at det er mulig at økte kompetansekrav kommer til å medføre økte lønnskostnader, men at den ikke har noen forutsetninger for å vurdere dette. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens uttalelser. Det er mulig at de økte kvalifikasjonskravene vil kunne føre til at det blir færre fagansvarlige i fremmedinkassoforetakene og færre godkjente prosessfullmektiger enn det er henholdsvis faktiske ledere i fremmedinkassoforetak og personer med inkassobevilling i dag.

Ved utgangen av mai 2025 var det 106 faktiske ledere fordelt på 63 fremmedinkassoforetak og seks faktiske ledere fordelt på seks oppkjøpsinkassoforetak i Finanstilsynets register. Det var 1914 personer med inkassobevilling i registeret. Arbeidsgruppen bemerker i sin rapport at mange inkassobevillingshavere er over 70 år og trolig ikke lenger yrkesaktive, og at en del bevillingshavere kan ha andre stillinger der de ikke bruker inkassobevillingen.

I lovforslaget § 12 foreslås det mer utførlige regler om egnethetsvurderinger enn det som følger av den gjeldende inkassoloven. Det er nytt at Brønnøysundregistrene skal bekrefte at personen som vurderingen gjelder, ikke er under konkursbehandling, konkurskarantene, rekonstruksjonsforhandling, gjeldsforhandling eller gjeldsordning. Departementet antar at kostnadene til informasjon fra Brønnøysundregistrene vil være begrenset ettersom det innhentes tilsvarende bekreftelser ved egnethetsvurderinger etter forsikringsformidlingsloven § 6-5 (standardproduktet «forsikringsbekreftelse»). Dette fremgår av Brønnøysundregistrenes høringsuttalelse 10. februar 2025 til høringen om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167.

Det er også nytt at det skal fremlegges politiattest for eiere med betydelig eierandel. Kravet innebærer at personer som ikke kan fremlegge en tilfredsstillende politiattest, ikke kan være eier med betydelig eierandel, og at eventuelle slike eiere i dag må selge seg ned i foretaket. Departementet er likevel ikke kjent med at dette er noen aktuell problemstilling.

I lovforslaget § 7 første ledd bokstav d foreslår departementet å innføre krav til egnethet for varamedlemmer til styret og daglig leders stedfortreder. Departementet er heller ikke kjent med at det er noen aktuell problemstilling at disse er uegnede i dag.

Forslagene om kvalifikasjoner og egnethet er omtalt i punkt 7.

33.6 Styrets, daglig leders og fagansvarliges roller og ansvar (krav til rutiner m.m.)

Departementet foreslår i lovforslaget § 33 regler om styrets ansvar for inkassorutinene og for fagansvarliges ansvarsområder og tilstedeværelse. Etter forslaget skal styret i inkassoforetaket påse at det utarbeides forsvarlige rutiner for hvordan inkassovirksomheten skal utøves, og at rutinene oppdateres ved behov. Videre er det angitt sentrale regler som rutinene skal sikre overholdelsen av (reglene om risikostyring og internkontroll, god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere, inndriving av urettmessige krav og behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen). Er det flere fagansvarlige i foretaket, skal styret fordele ansvaret som følger av § 34, mellom dem. Utøver inkassoforetaket virksomhet fra ulike forretningssteder, skal styret påse at fagansvarlige er til stede på hvert forretningssted i tilstrekkelig omfang til at pliktene etter § 34 og forskrift gitt med hjemmel i § 34 kan ivaretas på hvert sted. Det samme gjelder der én person er fagansvarlig for flere inkassoforetak.

I lovforslaget § 34 foreslår departementet regler om fagansvarliges plikter og rettigheter. Etter forslaget skal den fagansvarlige ha et særlig ansvar for å påse at inkassovirksomheten utøves i samsvar med gjeldende regler. Det foreslås også at en fagansvarlig skal ha rett til å foreslå styrebehandling, møte- og talerett i styret og rett til å kreve sin oppfatning protokollert i saker som gjelder inkassovirksomheten. Det foreslås også hjemmel til å gi forskrift om fagansvarliges plikter og rettigheter.

Reglene om styrets, daglig leders og fagansvarliges roller og ansvar er nærmere omtalt i punkt 8.

De foreslåtte reglene følger i hovedsak opp forslag fra arbeidsgruppen, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens redegjørelse for de økonomiske og administrative konsekvensene i rapportens punkt 13.1:

«Forslagene innebærer krav til organiseringen og ansvarsforholdene i inkassoforetakene, og sånn sett gir de åpenbart administrative konsekvenser. Arbeidsgruppen antar likevel at forslagene er enkle regler å forholde seg til, og at de ikke innebærer kostnader av betydning. Klare ansvarsforhold som legger til rette for en forsvarlig virksomhetsutøvelse, er også i foretakenes egen interesse. Ansvarsfordelingen mellom styret og den fagansvarlige er også fleksibel for både små og store foretak. De største foretakene vil antagelig ha behov for større og eventuelt strukturerte fagavdelinger, som ledes av fagansvarlige. De minste foretakene vil kunne klare seg med én fagansvarlig, slik som i dag. Vesentlige deler av forslagene bygger på eiendomsmeglingsloven § 3-4 […], og Finanstilsynet har erfaring med at disse bestemmelsene fungerer godt i praksis. For øvrig bygger ordningen med fagansvarlig med personlig bevilling på dagens doble konsesjonssystem, og plikten til tilstedeværelse er allerede etablert. Kravene til fysisk tilstedeværelse for fagansvarlige er mer fleksible enn kravene som følger av dagens forvaltningspraksis, og åpner for at foretaket selv avpasser omfanget av fysisk tilstedeværelse ut fra en helhetlig vurdering av behovet. Etter arbeidsgruppens forslag er det ikke noe til hinder for at én fagansvarlig kan ha fagansvaret for flere avdelingskontorer, eller at én fagansvarlig kan ha fagansvaret for flere inkassoforetak, dersom det er forsvarlig.»

33.7 Advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet

Etter den gjeldende inkassoloven § 4 tredje ledd kan fremmedinkassovirksomhet drives i medhold av norsk advokatbevilling. Departementet foreslår ikke å videreføre denne adgangen. I lovforslaget § 6 fjerde ledd foreslås det likevel at advokater i enkelttilfeller kan inndrive forfalte pengekrav på vegne av andre dersom de har ytet eller yter rettslig bistand til fordringshaveren i tilknytning til det samme kravet. Forslagene er nærmere omtalt i punkt 9.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering i rapportens punkt 13.2 av at forslaget om at advokater ikke lenger skal kunne drive fremmedinkassovirksomhet, har små økonomiske konsekvenser. Omfanget av advokaters utførelse av inkassooppdrag etter inkassoloven er begrenset. I egenerklæringen til Advokattilsynet for regnskapsåret 2024 var det 46 advokatvirksomheter som rapporterte å ha utført inkassooppdrag etter inkassoloven i rapporteringsperioden. I egenerklæringsskjemaet for 2024 var det ikke opplysninger om fordringsmassen, men ifølge tallene for 2018 som arbeidsgruppen har gjengitt, var det en stor del av de aktuelle advokatene som rapporterte å ikke ha noen fordringsmasse til inndriving på vegne av andre ved årsslutt.

Som arbeidsgruppen viser til, innebærer forslaget om at advokater i enkelttilfeller kan inndrive forfalte pengekrav på vegne av andre dersom de har ytet eller yter rettslig bistand til fordringshaveren i tilknytning til det samme kravet, enklere plikter. Satser for kostnadsdekning vil bli fastsatt i forskrift, jf. lovforslaget § 19 sjette ledd.

Redegjørelsen her gjelder advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet. Departementet foreslår i lovforslaget § 19 fjerde ledd å videreføre en forskriftshjemmel om fastsettelse av høyere erstatningsbeløp enn for annen egeninkasso for fordringshavere som inndriver egne pengekrav under faglig ledelse av en advokat, se punkt 13.5.4.

33.8 God inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere

Reglene om god inkassoskikk i lovforslaget § 14 viderefører i all hovedsak gjeldende ulovfestede regler, og departementet kan ikke se at de medfører økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Det er likevel mulig at tydeligere regler fører til økt oppmerksomhet om god inkassoskikk, og det samme gjelder reglene i § 31 om oppdragsavtale og § 33 om rutiner som skal legge til rette for overholdelse av kravene til god inkassoskikk.

Unødvendige rettslige skritt medfører en betydelig kostnad for skyldnerne og en belastning for namsmyndighetene. Dersom de rettslige skrittene er uten resultat (som ved intet til utlegg), er det inkassoforetaket eller fordringshaveren som vil ende opp med kostnadene (hvis ikke skyldneren betaler senere). Departementet foreslår i lovforslaget § 14 andre ledd å presisere at det er i strid med god inkassoskikk å foreta unødvendige rettslige skritt i inndrivingen. Departementet antar at dette er en tydeliggjøring, men ikke noen vesentlig endring fra gjeldende regler. Arbeidsgruppen har foreslått konkrete regler for å hindre unødvendige rettslige skritt. Departementet følger ikke opp disse i lovforslaget, men antar at de vil kunne inngå i foretakenes rutiner for å hindre unødvendige rettslige skritt og slik brudd på god inkassoskikk. Det er sammensatte årsaker til at det tas rettslige skritt, og departementet har ikke noen forutsetning for å tallfeste konsekvensene av forslaget her. Andre regelendringer antas dessuten å være vel så viktige, både for omfanget av rettslige skritt og for kostnadene. Departementet viser her særlig til at satsene for kostnadsdekning til dels er redusert betydelig gjennom endringer i rettsgebyrloven og gjennom forskrift 23. oktober 2020 nr. 2120 om saksøktes ansvar for sakskostnader ved tvangsfullbyrdelse, og til at det i lov 25. april 2025 nr. 12 om innkreving av statlige krav mv. er vedtatt endringer i tvangsfullbyrdelsesloven som innebærer at det bare vil løpe ett utleggstrekk mot skyldneren, hvor innbetalingene fordeles etter et dividendeprinsipp.

Reglene om god inkassoskikk er nærmere behandlet i punkt 10.

I lovforslaget §§ 15 til 17 foreslår departementet tydeligere regler om kommunikasjon med skyldnere enn i den gjeldende inkassoloven. Blant annet foreslås det regler om svartid og foreløpig svar. Departementet antar likevel at reglene i hovedsak er i tråd med god praksis i bransjen. For foretak med en lavere standard vil reglene kunne medføre behov for flere ansatte enn i dag. I den grad forslagene fører til bedre kommunikasjon enn i dag, for eksempel ved at skyldnerne får raskere og bedre informasjon om kravet, kan det medføre mindre tapt tidsbruk og færre bekymringer mv. for dem. Reglene om kommunikasjon legger til rette for både elektronisk kommunikasjon og muntlige henvendelser, se punkt 11. Reglene som legger til rette for muntlige henvendelser, forutsetter at inkassoforetak og andre som inndriver forfalte pengekrav, har kompetente ansatte som er tilgjengelige og kan svare.

I lovforslaget § 16 tredje ledd foreslås det at dersom skyldneren ber om det, skal inkassoforetak veilede om håndtering av betalingsvanskeligheter eller henvise til instanser som kan gi slik veiledning. Samtidig foreslås det i §§ 20 og 21 at skyldneren i inkassovarsler og betalingsoppfordringer skal gis kortfattet generell informasjon om hvordan man kan ta kontakt om betalingsvanskeligheter. Forslagene legger til rette for at skyldneren kan få veiledning ved betalingsvanskeligheter – enten betalingsvanskelighetene gjelder den enkelte saken eller er mer generelle. Departementet antar dette er viktig både økonomisk, psykisk og sosialt for skyldneren og familie, men at det også kan ha økonomisk betydning for samfunnet mer generelt (andre fordringshavere, arbeidsgivere, trygdeordninger, helsevesen mv.) om skyldnere får hjelp med å håndtere en vanskelig økonomi. Generelt sett er det viktig å få veiledning før betalingsvanskelighetene blir for store. Forslaget kan medføre at flere skyldnere tar kontakt med Nav for å få rådgivning om økonomi og gjeld. Hver sak kan likevel bli lettere håndterlig hvis skyldnerne tar kontakt på et tidligere tidspunkt. For inkassoforetakene vil forslaget kunne føre til merarbeid, men antakelig først og fremst i den enkelte saken. (Departementet antar at foretakene vanligvis vil henvise til Nav ved mer generelle betalingsvanskeligheter.) Samtidig vil kontakten med skyldnerne om betalingsvanskeligheter være viktig for å finne løsninger i sakene.

Reglene om kommunikasjon med skyldnerne er nærmere omtalt i punkt 11.

33.9 Varsling av skyldnerne

I lovforslaget §§ 20 og 21 foreslår departementet mer informative krav til varsler (inkassovarsler og betalingsoppfordringer), blant annet om hva kravet gjelder, og videre kostnader dersom kravet ikke blir betalt innen fristen. Departementet foreslår også at det skal gis kortfattet generell informasjon om hvordan skyldneren kan ta kontakt om betalingsvanskeligheter, fremme innsigelser mot kravet eller klage på inndrivingen.

Arbeidsgruppen uttaler i rapportens punkt 13.3 at lettere tilgjengelig angivelse av hva kravet gjelder, vil gjøre det lettere for skyldneren å ta stilling til kravet, men at det krever systemtilpasninger, siden inkassoforetaket nå vanligvis bare får fakturanummer eller lignende fra fordringshaveren.

Arbeidsgruppen uttaler at forslagene om at det skal opplyses om videre inndrivingskostnader, bør være egnet til å føre til raskere betaling, og at raskere betaling har svært positive økonomiske konsekvenser. Det er likevel ikke mulig å anslå hvor mye raskere skyldnerne vil betale. Arbeidsgruppen skriver at inkassoforetakene kan miste inntekter dersom kravene betales raskt, men arbeidsgruppen mener at fordelen av rask betaling klart oppveier for denne ulempen. Forslagene vil medføre systemtilpasninger. Departementet slutter seg til disse vurderingene.

Når det gjelder forslaget om at det skal gis kortfattet generell informasjon om hvordan skyldneren kan ta kontakt om betalingsvanskeligheter, slutter departementet seg til følgende uttalelser fra arbeidsgruppen:

«Et formål er å senke terskelen for å ta opp betalingsvanskeligheter. Normalt vil ikke et inkassoforetak ha utfyllende oversikt over skyldnerens økonomi, og kunnskap om betalingsvanskeligheter er nødvendig for at inkassoforetaket skal kunne tilpasse inndrivingen eller bistå i å finne alternative løsninger til den ordinære inkassoprosessen. Det er sannsynlig at informasjonen vil føre til at flere skyldnere henvender seg til inkassoforetakene, og at det vil innebære et større behov for ansatte som arbeider med kundeservice og saksbehandling. Arbeidsgruppen antar imidlertid at god skyldnerkontakt er avgjørende for å lykkes med inndrivingen, enten kravet blir betalt fullt ut raskt eller man finner andre løsninger.»

Forslaget om at bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsler, innebærer en forenkling ved at andre som inndriver forfalte pengekrav, ikke behøver å forholde seg til kravene for inkassovarsel. Dessuten viser arbeidsgruppen i rapportens punkt 13.3 til at inkassoforetakenes kontroll med inkassovarsler som fordringshaverne sender selv, krever mye ressurser. Konsekvensene for fordringshavere som inndriver egne pengekrav (ordinær egeninkasso), og for andre som ikke lenger vil kunne sende inkassovarsler, vil i stor grad komme an på hva slags kravbrev de skal sende i stedet, og reglene om kostnadsdekning. Departementet vil i senere forskriftsarbeid komme tilbake til spørsmålet om kostnadsdekning, form og innhold i gebyrbelagte kravbrev og når kravbrevene kan eller skal sendes ut. Konsekvenser av forslaget om at fordringshaverne ikke lenger kan ta gebyr for å sende inkassovarsler og betalingsoppfordringer, er omtalt i punkt 33.10.

Reglene om varsling av skyldnerne er omtalt i punkt 12.

33.10 Kostnadsdekning ved utenrettslig inndriving

Departementet foreslår regler om kostnadsdekning i lovforslaget §§ 18 og 19.

Ved fremmedinkasso foreslår departementet her å gå bort fra nødvendighetskravet og maksimalsatser, og over til et system med standardiserte erstatningsbeløp, hvor beløpene fastsettes med sikte på at de skal dekke rimelige inndrivingskostnader for et flertall av sakene som beløpet gjelder. Som arbeidsgruppen viser til i rapportens punkt 13.4, vil et system med standardiserte erstatningsbeløp nødvendigvis måtte innebære at skyldnere med saker som medfører relativt små kostnader, til en viss grad er med på å dekke kostnadene til skyldnere i mer kostnadskrevende saker. Arbeidsgruppen bemerker også at dersom gebyrene ikke dekker kostnadene fullt ut, vil det kunne være nødvendig at fordringshavere i noe større grad betaler selv for inkassotjenester, for eksempel ved at inkassoforetaket får en andel av den inndrevne hovedstolen eller renter. Kostnadene vil da kunne bli veltet over på andre kunder. En annen mulighet er at fordringshavere vil anse kravene som tapt, eller at de som har mulighet, vil være mer varsomme med å yte kreditt til personer med dårlig betalingsevne eller en dårlig betalingshistorikk. I praksis er overgangen fra nødvendighetskravet og maksimalsatser til et system med standardiserte erstatningsbeløp likevel ikke noen større endring, i og med at inkassoforetakene i all hovedsak har tatt maksimalsatsene i alle saker, uavhengig av de reelle kostnadene. Nærmere regler om kostnadsdekning vil bli gitt i forskrift, og departementet vil vurdere økonomiske og administrative konsekvenser i forskriftsarbeidet.

Departementet foreslår at bare inkassoforetak skal sende inkassovarsel og betalingsoppfordring. Det vil si at blant annet fordringshavere som driver ordinær egeninkasso, ikke vil kunne sende disse kravbrevene. Det er mulig at disse kravbrevene i seg selv fører til raskere betalinger, fordi de kan gi inntrykk av at kravene drives inn eller vil bli drevet inn av et inkassoforetak. Forenklede kravbrev kan likevel innebære en fordel for fordringshaverne, både ved at det blir enklere og billigere å sende ut kravbrevene, og ved at det blir mindre risiko for feil. Etter lovforslaget § 18 andre ledd vil det ikke være adgang til å kreve erstatning for kostnadene hvis det er feil i kravbrevene (se gjeldende lov § 17 fjerde ledd), og feil i kravbrevene kan derfor ha store negative konsekvenser for fordringshaverne i den grad feilene avdekkes og inndrevne kostnadskrav tilbakebetales til skyldnerne. Departementet vil understreke at egeninkasso fortsatt skal være et reelt alternativ til fremmedinkasso, og vil komme tilbake til form og innhold i kravbrevene i senere forskriftsarbeid.

Unntakene og presiseringene fra hovedregelen om skyldnerens kostnadsansvar i § 18 andre, tredje, fjerde og sjette ledd viderefører i all hovedsak gjeldende regler, selv om reglene i lovforslaget er presisert noe. Endringene antas ikke å medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

I andre ledd andre punktum er det foreslått et unntak fra en unntaksregel som innebærer at kostnader kan kreves erstattet selv om god inkassoskikk eller varslingsregler mv. er brutt, dersom feilen enten ikke kunne ha hatt noen konsekvenser for skyldneren eller skyldes forhold på skyldnerens side. Denne regelen kan føre til færre saker om endring og tilbakebetaling av kostnader og kan derfor innebære en økonomisk og administrativ fordel for inkassoforetakene og fordringshaverne. Det er ikke mulig å tallfeste konsekvensene i og med at det vil bero på det fremtidige omfanget av slike feil. Arbeidsgruppen gir i rapportens punkt 13.9 uttrykk for at det foreslåtte unntaket for brudd på god inkassoskikk som ikke kunne hatt noen konsekvenser for skyldneren, legger til rette for mer nyanserte reaksjoner, og at dette trolig vil være en fordel for Finansklagenemnda Inkasso og inkassoforetakene.

I lovforslaget § 18 femte ledd foreslår departementet at det ikke kan kreves erstattet kostnader ved inndriving av krav som skyldneren pådro seg som mindreårig. Arbeidsgruppen vurderer de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget slik i sin rapport punkt 13.4:

«Bestemmelsen innebærer at det ikke kan kreves inndrivingskostnader for krav pådratt før 18-årsdagen, heller ikke når inndrivingen skjer etter fylte 18 år. Det siste innebærer en endring fra gjeldende rett og kan medføre visse økonomiske konsekvenser for de inkassoforetakene som inndriver krav pådratt før skyldneren fylte 18 år, etter 18-årsdagen. I den store sammenhengen antar arbeidsgruppen at forslaget er av begrenset økonomisk betydning for inkassoforetakene. For den enkelte skyldneren kan forslaget være av stor betydning, særlig i lys av at ungdommer som nettopp har fylt 18 år, ofte er i en vanskelig økonomisk situasjon hvis foreldrene av ulike grunner ikke stiller opp. Arbeidsgruppen antar at inkassoforetakene kan innrette systemene sine slik at de får avklart automatisk om skyldneren var under 18 år da kravet ble pådratt. For fordringshavere antar arbeidsgruppen at bestemmelsen først kan komme til anvendelse der fordringshaveren var eller burde vært kjent med skyldnerens alder.»

Departementet slutter seg til disse vurderingene.

Inkassoforetakenes inntekter, kostnader og driftsresultat er omtalt slik i Finanstilsynets inkassostatistikk for 2024 punkt 12:

«Utenrettslige nødvendige inndrivingskostnader (inkassosalær) som reguleres av størrelsen på inkassosatsen, er hovedinntekten for inkassoforetakene. Inkassoforetak kan på grunnlag av avtale med oppdragsgiver/kreditor også ha inntekter i form av andel av innkassert opprinnelig gjeld (hovedstol) i inkassosaker på langtidsovervåkning og andel av forsinkelsesrenter innbetalt på inkassosaker. Inkassoforetak har også inntekter knyttet til enkelte brev som utarbeides i forbindelse med rettslige inndrivingstiltak. Ettersom det ikke er forbud for inkassoforetak å drive annen type næringsvirksomhet, kan inkassoforetak også ha inntekter fra annen type virksomhet enn inkassovirksomhet.

Samlede inntekter i inkassoforetakene i 2024 var på 5,09 milliarder kroner. Dette er en nominell vekst på 14,0 prosent sammenlignet med utgangen av 2023. Ved utgangen av 2024 var det 75 prosent av foretakene som hadde inntekter fra annen type virksomhet enn inkassovirksomhet.

Samlede inkassoinntekter i inkassoforetakene i 2024 var på 3,82 milliarder kroner. Dette er en nominell vekst på 14,3 prosent sammenlignet med utgangen av 2023. Inkassoforetakenes inntekter fra annen type virksomhet enn inkassovirksomhet var på 1,27 milliarder kroner i 2024. Dette er en nominell vekst på 13,1 prosent sammenlignet med utgangen av 2023.

Inkassoforetakenes samlede kostnader i 2024 var på 4,89 milliarder kroner. Dette er en nominell vekst på 6,5 prosent sammenlignet med utgangen av 2023. De samlede lønnskostnadene i inkassoforetakene i 2024 var på 2,32 milliarder kroner. Dette er en nominell vekst på 5,5 prosent sammenlignet med utgangen av 2023.

Ved utgangen av 2024 hadde 20 foretak negativt driftsresultat. Dette var 30,7 prosent av foretakene. Tilsvarende tall var 28 foretak ved utgangen av 2023, 38,9 prosent av foretakene.»

Reglene om kostnadsdekning er nærmere omtalt i punkt 13.

33.11 Inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver

Departementet foreslår regler om utenrettslig inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver i lovforslaget § 22. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 14.

Arbeidsgruppen vurderer konsekvensene av sitt forslag slik i rapportens punkt 13.3:

«Utvidelsen av plikten til sammenslåing vil være av stor betydning for skyldnerne i løpende avtaleforhold, f.eks. abonnementer, hvor inkassoforetakene nå vanligvis kan sende separate kravbrev og salærkrav for hver enkelt forfalt faktura. Skyldnerne vil bli spart for inkassokostnader, og håndteringen av inkassosakene vil bli mer ryddig, særlig for skyldnere som har så mange saker at saksmengden blir uoversiktlig. […] Utvidelsen av plikten til sammenslåing vil imidlertid føre til tapte inntekter for inkassoforetakene. Det er svært vanskelig å anslå de økonomiske konsekvensene av forslaget, men et usikkert anslag er at flertallets forslag innebærer et tap på inkassoforetakenes totale inntekter på rundt 10 %. For det enkelte foretaket vil konsekvensene avhenge av sammensetningen av porteføljen.

En annen sak er at forslaget legger til rette for at fordringshaveren i større utstrekning enn nå sier opp eller hever avtalen med skyldneren på grunn av misligholdet, og slik forhindrer at kravet stadig vokser. […]

Ved at kravene skal slås sammen selv om de ikke er på det samme stadiet, bortfaller vurderingen av om det er indikasjoner på at misligholdene skyldes manglende betalingsevne som ikke er forbigående. Denne vurderingen er utpreget skjønnsmessig og vanskelig for foretakene å ta. Bortfallet av denne vurderingen innebærer derfor spart tid og færre feil. For de av skyldnerne som ikke skulle betalt inkassogebyr pga. manglende betalingsevne som ikke er forbigående, innebærer forslaget økte gebyrer. Arbeidsgruppen antar imidlertid at mange av disse skyldnerne ikke betaler inkassoomkostningene uansett.

Når det gjelder utgifter for inkassoforetakene, vil det være mindre arbeid med oppfølgingen av én sak som består av flere krav som er slått sammen, enn av flere enkeltsaker. Forslaget til regler om sammenslåing av krav antas imidlertid å måtte føre til betydelige kostnader til systemutvikling.

Regler som ikke krever skjønnsmessige vurderinger, vil også føre til enklere etterlevelse og likere praksis i de forskjellige foretakene. Når det gjelder sammenslåing av krav, finner Finanstilsynet i de aller fleste tilsynssaker ulike typer feil som innebærer at skyldneren er avkrevd for høye salærer.

Arbeidsgruppen foreslår at reglene om sammenslåing av krav foruten for fremmedinkassoforetak skal gjelde for oppkjøps- og egeninkassoforetak. Reglene gjelder ikke for oppkjøps- og egeninkassoforetak i dag. I oppkjøps- og egeninkassoforetak drives det bare inn egne fordringer, og fordringshaveren vil derfor alltid være den samme. […] Formodentlig innebærer forslaget betydelige økonomiske og administrative konsekvenser for foretakene.»

Arbeidsgruppens sammenligning med gjeldende regler og redegjørelsen for konsekvensene av forslagene er relevante også for departementets lovforslag. Selv om departementets lovforslag er annerledes enn arbeidsgruppens lovforslag, er de vesentlige endringene som er omtalt i sitatet, de samme. Departementet antar likevel at det usikre anslaget om at forslaget fra arbeidsgruppens flertall vil innebære et tap på inkassoforetakenes totale inntekter på rundt 10 prosent, har begrenset overføringsverdi. Det skyldes både at de foreslåtte reglene om plikt til å inndrive krav samlet er annerledes enn i arbeidsgruppens forslag, og at reglene om kostnadsdekning vil bli fastsatt i forskrift. Departementet legger likevel til grunn at forslaget vil kunne ha stor økonomisk betydning for både skyldnerne og bransjen. Som arbeidsgruppen viser til, vil konsekvensene for det enkelte foretaket avhenge av sammensetningen av porteføljen.

I likhet med arbeidsgruppen antar departementet at de nye reglene kan medføre betydelige kostnader til systemutvikling. Departementet vil likevel understreke at det har forsøkt å utforme regler som er så funksjonelle som mulig, og som ikke skal bero på vanskelige vurderinger. Etter hva departementet forstår, fungerer de gjeldende ulovfestede reglene mindre godt, og på sikt antar departementet at de nye reglene kan medføre lavere administrative kostnader enn de gjeldende.

Departementet foreslår at reglene om inndriving av krav med samme skyldner og fordringshaver bare skal gjelde for utenrettslig inndriving. Dersom reglene blir brukt analogisk ved rettslig inndriving, vil de kunne medføre færre saker og lavere kostnader til rettslig inndriving og antakelig enklere vurderinger hos namsmannen.

33.12 Rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav

I lovforslaget § 24 er det foreslått regler om rutiner for å forebygge inndriving av urettmessige krav. Forslaget bygger i hovedsak på retningslinjer som fremkommer av Finanstilsynets rundskriv 20/2016 «Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse».

Forslaget om at inkassoforetaket skal frasi seg inndrivingen av kravet dersom det ikke får svar fra fordringshaveren innen rimelig tid på spørsmål om et kravs rettmessighet, innebærer likevel en endring fra gjeldende praksis. Denne regelen følger opp et forslag fra arbeidsgruppen. Departementet er enig med arbeidsgruppen når den i rapportens punkt 13.3 uttaler at det må kunne forventes et minimum av aktivitet fra fordringshaverens side når vurderingen av kravets rettmessighet beror på forhold som er utenfor inkassoforetakets kunnskap og kontroll, og at fordringshaveren også nå må svare på spørsmål fra inkassoforetaket om kravets rettmessighet.

Forslaget er nærmere omtalt i punkt 16.

33.13 Inkassoforetakets behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen

Arbeidsgruppen uttaler i rapportens punkt 13.3 at forslaget til regler om klage på inndrivingen vil medføre administrativt arbeid for inkassoforetakene og kostnader i form av tidsbruk. Forslaget vil imidlertid også kunne føre til bedre kvalitet i inndrivingen og et bedre omdømme. Departementet slutter seg til disse vurderingene.

Reglene om behandling av innsigelser mot kravene viderefører i hovedsak gjeldende praksis som fremkommer av Finanstilsynets rundskriv 20/2016 «Inkassators undersøkelsesplikt ved utenrettslig inndrivelse», og departementet antar derfor at konsekvensene er begrensede.

Inkassoforetakets behandling av innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen er nærmere behandlet i punkt 17.

33.14 Klientmiddelbehandling

Reglene om klientmiddelbehandling i lovforslaget § 26 innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende regler. Forslagene er nærmere omtalt i punkt 18.

Det fremgår av paragrafens første ledd at klientmidler også omfatter midler som tilhører skyldneren. Om dette uttales følgende i punkt 13.8 i arbeidsgruppens rapport:

«[Forslaget] om at klientmidler også omfatter skyldnerens midler, innebærer først og fremst en presisering, fordi det ikke er klart etter gjeldende ordlyd at klientmiddelreglene også omfatter skyldnerens midler. Det framgår av Finanstilsynets rundskriv 19/2016 Retningslinjer for inkassators innkrevjing og behandling av rettslege saksomkostningar at rettsgebyr skyldneren har betalt, anses som klientmidler, så lovforslaget medfører først og fremst en endring når det gjelder overbetalinger. Arbeidsgruppen antar at forslaget ikke innebærer nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser, ut over fordelene av et klarere regelverk og ev. bedre beskyttelse av midlene. Sammenlignet med midlene som tilhører fordringshaverne, utgjør midlene som tilhører skyldnerne, små beløp.»

I paragrafens tredje ledd andre punktum er det foreslått at midler som er innbetalt på hovedkravet, uansett avtale ikke kan utbetales senere enn 14 dager etter at midlene ble mottatt på klientkontoen. Arbeidsgruppen antar at forslaget ikke vil medføre særlige ulemper for foretakene, men vil gjøre at enkelte skyldnere raskere får frikort fra Helfo.

I paragrafens fjerde ledd foreslås det regler om tilbakeføring av beløp skyldneren har betalt for mye, og av urettmessig inndrevne erstatningsbeløp for inndrivingskostnader. Arbeidsgruppen omtaler dette slik:

«Plikten til å betale tilbake beløp skyldneren har betalt for mye, […] følger allerede av god inkassoskikk. Forslaget om å lovfeste plikten antas likevel å føre til bedre etterlevelse. I lovforslaget […] foreslås det presisert at urettmessig inndrevne inkassokostnader som skyldneren har betalt, skal tilbakeføres snarest feilen er oppdaget. Dette forslaget innebærer en endring i og med at Finanstilsynet nå i stor grad må pålegge foretakene tilbakebetaling når feilene avdekkes. For skyldneren innebærer forslaget den positive økonomiske konsekvensen av at de får penger som tilhører dem, tilbake. Forslaget medfører økonomiske og administrative ulemper for foretakene i form av at foretakene oftere må tilbakebetale for mye innkrevde inkassokostnader. I og med at forslaget gjelder korrigering av feil, slik at penger overføres til rett person, er det vanskelig å tillegge ulempene for foretakene noen vekt. Arbeidsgruppen antar også at inkassoforetakene har gode systemtekniske forutsetninger for å foreta tilbakebetalinger på en effektiv måte.»

I rapportens punkt 13.9 uttaler arbeidsgruppen at plikten til å betale tilbake urettmessig inndrevne erstatningsbeløp for inndrivingskostnader av eget tiltak antas å være godt egnet til å hindre og reparere brudd på reglene. Departementet slutter seg til de nevnte uttalelsene fra arbeidsgruppen, men vil samtidig legge til at plikten til å betale tilbake inndrivingskostnader kan oppstå som følge av ulike feil under inndrivingen, og derfor kan gjelde et stort antall saker. Se punkt 13.6 i proposisjonen her.

I paragrafens sjette ledd foreslår departementet en ufravikelig regel om at inkassoforetaket skal gi fordringshaveren skriftlige oppgaver som viser hva skyldneren er krevd for, hva skyldneren har betalt, og hvilket vederlag inkassoforetaket krever for arbeid og kostnader. Dette er i dag en fravikelig regel i inkassoloven § 15 andre punktum. Departementet går ut fra at inkassoforetakene allerede gir slike oppgaver i de aller fleste saker, og at endringen ikke medfører økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Det vil være opp til inkassoforetaket og fordringshaveren å avtale når opplysningene skal gis, og i hvilken form (bortsett fra at oppgavene skal være skriftlige).

I paragrafens syvende ledd foreslås det at inkassoforetaket ved innbetalinger på krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167, skal gi skyldneren en kvittering på papir eller annet varig medium. Forslaget innebærer en ny plikt som vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for foretakene som inndriver slike krav. Kostnadene antas imidlertid å være overkommelige i de fleste saker, særlig fordi kvitteringen kan gis elektronisk så lenge den er på et «varig medium». Virke Inkasso bemerker i sin høringsuttalelse at det vil bli en ikke ubetydelig mengde transaksjoner som det skal sendes kvittering for, og at «[i] de tilfeller inkassoforetaket ikke har kontaktinformasjon til skyldner som tilrettelegger for elektronisk kommunikasjon, vil kostnadene ved fysisk utsendelse kunne bli svært høye».

33.15 Inkassoforetakets kommunikasjon der skyldneren har fullmektig eller verge

Reglene i lovforslaget § 28 om skyldnere som har fullmektig, antas å videreføre gjeldende regler og praksis. Departementet kan ikke se at forslaget medfører økonomiske eller administrative konsekvenser, ut over at klarere regler er hensiktsmessig og legger til rette for bruk av fullmektig.

Reglene i lovforslaget § 29 og § 30 første og andre ledd om at inkassoforetakene skal rette inndrivingen mot vergen dersom skyldneren er mindreårig eller er en voksen som har verge, pålegger inkassoforetakene undersøkelsesplikter. I likhet med arbeidsgruppen antar departementet at inkassoforetakene automatisk kan finne ut om skyldneren er mindreårig eller en voksen som har verge, men at det vil være behov for systemutvikling. Arbeidsgruppen antar i rapportens punkt 13.6 at inndrivingen vil være mer effektiv når den rettes mot vergen, og at det i så fall er en positiv konsekvens for inkassoforetakene og fordringshaverne. Departementet slutter seg også til dette. Forslagene legger til rette for at vergene kan ivareta sitt ansvar, og er slik sett fordelaktig for både vergen og skyldneren. Departementet antar ellers at klarere regler er en fordel for alle parter. Vurderingene her gjelder tilsvarende for skyldnere som har opprettet en fremtidsfullmakt som er i kraft og omfatter inkasso, dersom inkassoforetaket er kjent med dette, jf. lovforslaget § 30 tredje ledd.

Inkassoforetakets kommunikasjon der skyldneren har fullmektig eller verge, er nærmere omtalt i punkt 19.

33.16 Oppdragsavtale

Departementet foreslår krav til oppdragsavtale i lovforslaget § 31. Det er ikke krav til oppdragsavtale i den gjeldende inkassoloven.

I rapportens punkt 13.6 antar arbeidsgruppen at forslaget om at inkassoforetaket og fordringshaveren skal ha en oppdragsavtale, reelt sett ikke innebærer økonomiske eller administrative konsekvenser, fordi de aller fleste uansett vil ha en oppdragsavtale. Arbeidsgruppen uttaler videre at forslagene til innholdet i oppdragsavtalen legger til rette for ryddigere forhold mellom inkassoforetaket og fordringshaveren når det gjelder inndriving i gråsonen av god inkassoskikk og inndriving av urettmessige krav.

Blant annet for å gjennomføre regler i direktiv (EU) 2021/2167 foreslås det i lovforslaget i proposisjonen mer omfattende krav til oppdragsavtalens innhold enn det arbeidsgruppen foreslår. Slik departementet ser det, er det naturlig at de aktuelle forholdene reguleres i oppdragsavtalene. Departementet er likevel ikke kjent med i hvilken utstrekning oppdragsavtalene i dag tilfredsstiller de foreslåtte lovkravene. Departementet har heller ikke grunnlag for å vurdere hvor mye ressurser partene vil bruke til å utarbeide eller endre oppdragsavtaler (for eksempel hvor vanlig det vil være med standardavtaler eller tilpassede avtaler).

Reglene om oppdragsavtale legger til rette for at inkassoforetakene og fordringshaveren gjør eksplisitte avtaler om kvalitet (kompetanse, tilgjengelighet for skyldnerne, løsningsgrad mv.) og pris (enten det er aktuelt med «pay back» eller at fordringshaveren skal betale noe for inndrivingen).

Forslaget til regler om oppdragsavtale er nærmere omtalt i punkt 20.

33.17 Fremmedinkassoforetakenes økonomiske uavhengighet

Reglene i lovforslaget § 32 om fremmedinkassoforetaks økonomiske uavhengighet kodifiserer langt på vei gjeldende ulovfestet rett. Det foreslås likevel flere endringer:

• Det foreslås et generelt forbud mot formidling av lån til skyldnere. (Det gjeldende forbudet mot låneformidling gjelder hvis inkassoforetaket på noen måte har økonomisk interesse i formidlingen, eller hvis skyldneren har flere inkassosaker og det bare formidles lån til dekning av noen av dem. Låneformidling krever dessuten agentavtale.)

• Det foreslås et forbud mot markedsføring av lån.

• Det foreslås et mer vidtgående forbud enn i dag mot kjøp av eiendeler fra skyldneren.

• Forbudene mot låneytelse, låneformidling og kjøp av eiendeler foreslås å omfatte skyldnerens nærstående, i tillegg til skyldneren.

Departementet antar at det først og fremst er forbudet mot markedsføring av lån som har økonomiske konsekvenser. Forslaget vil kunne ha konsekvenser både for forbrukslånsbanker, inkassoforetak og skyldnere, men departementet har ikke grunnlag for å tallfeste konsekvensene.

Departementet antar ellers at lettere tilgjengelige regler er fordelaktig, og det er mulig at reglene (særlig forbudet mot markedsføring av lån) kan bidra til å øke tilliten til inkassobransjen.

Reglene om fremmedinkassoforetakenes økonomiske uavhengighet er nærmere omtalt i punkt 21.

33.18 Inndriving av konserninterne krav

I lovforslaget § 19 femte ledd foreslås det en egen forskriftshjemmel om kostnadsdekning ved inndriving av konserninterne krav. Etter bestemmelsen kan det i forskriften gis særlige regler og herunder fastsettes lavere erstatningsbeløp enn for annen fremmedinkasso. Forskriftshjemmelen har i seg selv ikke økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet vil vurdere økonomiske og administrative konsekvenser dersom det gis særregler i forskrift. Inndriving av konserninterne krav er nærmere omtalt i punkt 22.

Inndriving av konserninterne krav gjelder blant annet kredittkort og forbrukslån (usikret kreditt). Finanstilsynet har opplysninger om dette i Inkassostatistikk for 2024 punkt 10:

«Finansieringsforetak som kjøper porteføljer av misligholdte forbrukslån og øvrige typer av misligholdte lån, overlater som hovedregel inndrivelsen til inkassoforetak.

Ved utgangen av 2024 var det 407 164 inkassosaker for kravstypene kredittkort og forbrukslån (usikret kreditt) som var kjøpt opp av finansieringsforetak til inndrivelse i inkassoforetak. Samlet opprinnelig gjeld (hovedstol) for disse kjøpte kravene var på 18,8 milliarder kroner ved utgangen av 2024 […]. Til sammenligning var det 362 398 slike inkassosaker til inndrivelse i inkassoforetak ved utgangen av 2023, og samlet opprinnelig gjeld (hovedstol) for kravene var da på 19,1 milliarder kroner.

Over halvparten av inkassosaker overfor forbrukere innenfor kravstypene kredittkort og forbrukslån (usikret kreditt) er kjøpt opp av finansieringsforetak, både beregnet etter antall saker (60,0 prosent) og samlet hovedstol (53,8 prosent).»

33.19 Bruk av kontraktsmedhjelpere

Departementet antar at reglene om bruk av kontraktsmedhjelpere i lovforslaget § 35 viderefører gjeldende ulovfestede regler. Som arbeidsgruppen viser til i rapportens punkt 13.1, vil lettere tilgjengelige regler innebære en administrativ fordel for inkassoforetakene og legge til rette for bedre etterlevelse.

Det følger av lovforslaget § 35 første ledd tredje punktum at kontraktsmedhjelpere ikke kan motta eller besitte klientmidler på vegne av et inkassoforetak. Dette er en ny regel som gjennomfører regler i direktiv (EU) 2021/2167. Dersom noen foretak i dag utkontrakterer det å motta og besitte klientmidler, vil de måtte ta tilbake denne oppgaven. Departementet er ikke kjent med om noen foretak gjør det.

Forslaget til regler om bruk av kontraktsmedhjelpere er omtalt i punkt 23.

33.20 Dokumentasjon ved utførelsen av oppdragene

Etter hva departementet forstår, stilles det i lovforslaget § 36 krav om lengre oppbevaringstid for dokumentasjon enn gjeldende praksis. Dette vil medføre en økonomisk og administrativ ulempe for inkassoforetakene, men departementet har ikke grunnlag for å tallfeste denne. Forslaget til regler om dokumentasjon ved utførelsen av oppdragene er omtalt i punkt 24.

33.21 Avtaler om ytelser fra inkassoforetaket til fordringshaveren for at inkassoforetaket skal få oppdrag («pay back»)

Etter gjeldende regler er det bare adgang til å tilbakeføre til fordringshaveren gebyr for purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring etter inkassoforskriften kapittel 1, se punkt 25.1. Departementet foreslår i punkt 25.4 ingen begrensninger i adgangen til såkalt «pay back».

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger av konsekvensene i rapportens punkt 13.4:

«Flertallets forslag innebærer adgang til fri pay back, det vil si at det ikke oppstilles noen grenser for hvilke pengeytelser eller tjenester inkassoforetak kan gi fordringshavere for å få oppdrag. Flertallets forslag om ikke å videreføre regulering av pay back er for en stor del begrunnet i det at regulering av pay back krever mye ressurser fra Finanstilsynet. Flertallets forslag vil i prinsippet innebære at fordringshaverne med de mest attraktive porteføljene i større grad enn i dag vil kunne presse inkassoforetakene til å gi motytelser for å få oppdrag.»

Som det fremgår av punkt 13.1, er satsene for kostnadsdekning betydelig redusert etter arbeidsgruppens rapport, og etter det departementet er kjent med, har pay back blitt mindre vanlig. Selv om det ikke foreslås noen regulering av pay back, antar departementet at kravene som stilles til inkassovirksomheten i lovforslaget, kan forebygge at inkassoforetakene overfører så store beløp til fordringshaverne at inndrivingen blir uforsvarlig. Departementet har ikke forutsetninger for å vurdere nærmere hvordan inkassoforetakene og fordringshaverne vil innrette seg etter forslaget.

33.22 Tilgang til opplysninger fra Folkeregisteret

Tilgang til taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret om foreldre, foreldreansvar, vergemål og stadfestet fremtidsfullmakt, som foreslås i lovforslaget § 38, er nødvendig for at inkassoforetakene kan ivareta sine forpliktelser der skyldneren er en mindreårig eller er en voksen med verge, eller der skyldneren har opprettet en fremtidsfullmakt som er stadfestet.

Inkassoforetakene har allerede en tilgang til Folkeregisteret som gir mulighet for å søke etter personer, uten tilgang til de taushetsbelagte opplysningene.

Forslaget vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser for folkeregistermyndigheten og for inkassoforetakene.

Skatteetaten må utvikle en løsning for tilgang til taushetsbelagte opplysninger, som er spesiell for inkassoforetakene. Skatteetaten har opplyst at etaten, med dagens teknologiske rammer, vil utvikle en løsning som innebærer at det enkelte inkassoforetaket vil måtte lage en integrasjon mot et API som utvikles spesielt for dette formålet. Dette er en måte å begrense muligheten for uautorisert tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Den totale kostnaden for Skatteetatens tilrettelegging for inkassoforetakenes tilgang til taushetsbelagte opplysninger er beregnet til om lag 500 000 kroner.

Det enkelte inkassoforetaket må sørge for en integrasjon med et API utviklet av Skatteetaten. Kostnadene vil variere avhengig av hva slags løsninger foretakene har i dag, herunder hvorvidt de har andre integrasjonsløsninger basert på felleskomponenten Maskinporten i Digitaliseringsdirektoratet.

Forslaget til regler om tilgang til opplysninger fra Folkeregisteret er omtalt i punkt 26.

33.23 Tilsyn. Opplysnings- og meldeplikt overfor tilsynet. Virksomhetsregister

Regelen om at Finanstilsynet fører tilsyn med inkassovirksomhet etter reglene i finanstilsynsloven med forskrifter, viderefører gjeldende rett.

I lovforslaget §§ 44 og 45 foreslås det noe endrede regler om opplysnings- og meldeplikt overfor tilsynet.

I lovforslaget § 44 foreslås det at reglene i finanstilsynsloven § 3-1 første, andre og fjerde ledd om opplysningsplikt for foretak under tilsyn skal gjelde tilsvarende for personer som er eller har vært fagansvarlige i inkassoforetak, og for foretak som har opphørt eller mistet bevillingen. Hensikten er særlig å presisere opplysningsplikten i forbindelse med opphør av virksomheten. Opplysningsplikt har konsekvenser for de som må gi opplysningene, men departementet antar først og fremst at klare regler er en fordel for alle parter.

Etter lovforslaget § 45 skal det meldes fra til tilsynet om endringer i ledelsen mv. uten ugrunnet opphold, i stedet for som en del av øvrige rapporteringsrutiner. Forslaget innebærer en viss administrativ ulempe for inkassoforetakene.

Forslaget til regler om tilsyn og opplysnings- og meldeplikt overfor tilsynet er omtalt i punkt 27.

Departementet kan ikke se at forslaget til regler om virksomhetsregister (lovforslaget § 46) har økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Departementet viser til at Finanstilsynet allerede fører virksomhetsregister hvor inkassoforetak inngår. Forslaget til regler om virksomhetsregister er omtalt i punkt 28.

33.24 Grensekryssende inndriving etter direktiv (EU) 2021/2167

Lovforslaget §§ 47 og 48 legger til rette for grensekryssende inndriving av krav etter direktiv (EU) 2021/2167. Det gjelder særlig det at foretak som har bevilling i hjemstaten, automatisk er godkjent og bare behøver å levere en melding om grensekryssende inndriving. Når departementet foreslår at alminnelige regler i inkassoloven skal gjelde tilsvarende så langt de passer, vil det innebære en ulempe for utenlandske foretak som skal inndrive krav etter direktivet i Norge. Dette er imidlertid fordelaktig for andre parter og i samsvar med hva som gjelder for foretak som driver grensekryssende inkassovirksomhet etter reglene i tjenesteloven. Forslaget til regler om grensekryssende inndriving etter direktivet er omtalt i punkt 29.

33.25 Reaksjoner

I lovforslaget § 49 foreslås det hjemmel for å gi pålegg til sentrale personer mv. i foretakene. Reglene kan bidra til både mer effektivt tilsyn og mer nyanserte reaksjoner. Departementet viser i den forbindelsen til at pålegg vil være mindre inngripende enn tilbakekall eller overtredelsesgebyr.

Som arbeidsgruppen viser til i rapportens punkt 13.9, vil forslaget om at godkjenning av fagansvarlige kan tilbakekalles (se lovforslaget § 51), innebære mer nyanserte reaksjoner der den fagansvarlige ikke bør fortsette som fagansvarlig, men fortsatt kan være godkjent prosessfullmektig. Dette innebærer en positiv konsekvens for den fagansvarlige selv, foretaket og Finanstilsynet. Også adgangen til å suspendere godkjenningen av en fagansvarlig eller en prosessfullmektig som er siktet for et forhold som kan medføre tilbakekall (lovforslaget § 51 tredje ledd), legger til rette for nyanserte reaksjoner.

Når det gjelder innføring av hjemmel for ileggelse av overtredelsesgebyr (lovforslaget § 52), skriver arbeidsgruppen i punkt 13.9:

«Arbeidsgruppen antar at forslaget om overtredelsesgebyr kan bidra til lavere risikovillighet og derved føre til færre feil i inkassoforetakenes inndriving. Arbeidsgruppen antar at forslaget om overtredelsesgebyr vil medføre kostnader i form av styrket risikostyring og internkontroll i foretakene. Forslaget om overtredelsesgebyr antas også å bidra til at det blir enklere å utøve et effektivt tilsyn. Vedtak om overtredelsesgebyr vil imidlertid medføre administrative kostnader til saksbehandling, også i forbindelse med klagebehandling. Vedtak om overtredelsesgebyr vil medføre en kostnad for foretaket, både til overtredelsesgebyret i seg selv og til rettslig bistand.»

Forslaget om at visse fysiske personer skal kunne ilegges overtredelsesgebyr (lovforslaget § 52 fjerde ledd), antas å ha en forebyggende effekt og legge til rette for nyanserte reaksjoner. Forslaget vil kunne medføre økte kostnader til å sikre regeletterlevelse. For den som ilegges overtredelsesgebyr, vil overtredelsesgebyret i seg selv medføre en kostnad, og det vil kunne påløpe kostnader til rettslig bistand.

Departementet kan ikke se at forslaget til endringer i reglene om straff har økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Departementet viser i den forbindelsen til at straff sjeldent er aktuelt ved brudd på inkassoloven.

Reaksjoner er behandlet i punkt 30.

33.26 Konsekvenser for det offentlige

Forslaget til ny inkassolov vil ha konsekvenser for Finanstilsynet, som tildeler bevillinger, fører tilsyn og gir reaksjoner ved overtredelser av regelverket. Departementet viser her til arbeidsgruppens vurderinger i punkt 13.11 i rapporten, der arbeidsgruppen blant annet gir uttrykk for følgende om konsekvenser for tilsynet:

• Et enklere tilgjengelig regelverk innebærer en «svært stor fordel» for Finanstilsynet, både ved at bedre etterlevelse vil forenkle tilsynsvirksomheten, og ved at det vil bli mindre behov for veiledning. Arbeidsgruppen uttaler at dette gjelder generelt, men kanskje særlig for inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (lovforslaget § 22), klientmiddelbehandling (lovforslaget § 26), bruk av kontraktsmedhjelpere (lovforslaget § 35) og såkalt «pay back» (hvor departementet i likhet med arbeidsgruppen ikke foreslår noen regulering).

• Reglene om inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver (lovforslaget § 22) innebærer at man ikke behøver å vurdere om det er på det rene at skyldneren mangler betalingsevne, og at den manglende betalingsevnen ikke er forbigående. Arbeidsgruppen viser til at denne regelen er svært skjønnsmessig, og at det er vanskelig å gi veiledning om den og å kontrollere foretakenes anvendelse.

• Regler om godkjenning av fagansvarlige (lovforslaget § 10) antar arbeidsgruppen ikke vil medføre særlig mye arbeid, bortsett fra i en overgangsperiode. Arbeidsgruppen viser til det begrensede antallet fagansvarlige og til at godkjenningen innebærer kontroll med at visse formelle vilkår er oppfylt.

• Forslaget om overtredelsesgebyr (lovforslaget § 52) antas å bidra til at det blir enklere å utøve et effektivt tilsyn, gjennom styrket etterlevelse i foretakene. Arbeidsgruppen viser samtidig til at vedtakene om overtredelsesgebyr kan medføre administrative kostnader til saksbehandling, også i forbindelse med klagebehandling. I den grad foretaksbevillingen ville blitt inndratt etter gjeldende regler, mener arbeidsgruppen at det er lite sannsynlig at vedtak om overtredelsesgebyr vil føre til merarbeid.

• Forslaget om å ikke videreføre regulering av såkalt «pay back» er for en stor del begrunnet i det at oppfølging av reglene krever mye ressurser fra tilsynet.

Også reglene om grensekryssende inndriving i lovforslaget §§ 47 og 48 medfører nye plikter for tilsynet. I og med at grensekryssende inndriving bygger på gjeldende bevillinger, og at det i utgangspunktet bare skal oversendes meldinger om den grensekryssende inndrivingen, går departementet ut fra at arbeidet vil være begrenset. Omfanget av merarbeid vil dessuten bero på hvor vanlig det vil bli med grensekryssende inndriving etter direktivet.

Forslaget om at visse fysiske personer skal kunne ilegges overtredelsesgebyr (lovforslaget § 52 fjerde ledd), vil kunne føre til økte kostnader til saksbehandling, både i Finanstilsynet og i klageinstansen. Det er dessuten sannsynlig at vedtakene vil kunne bli brakt inn for domstolene.

Arbeidsgruppen antar at forslagene kan medføre «mye arbeid» for Finanstilsynet i en overgangsperiode:

«Selv om forslagene […] for en stor del har positive eller mindre vesentlige administrative konsekvenser for Finanstilsynet, antas det at forslagene i en overgangsperiode vil medføre mye arbeid for Finanstilsynet. Ved innføring av nytt regelverk må det forventes behov for at Finanstilsynet veileder om hvordan det skal forstås og praktiseres. På enkelte områder vil det også erfaringsmessig være behov for å utarbeide nye rundskriv og å gi konkrete tolkningsuttalelser. Videre vil de foreslåtte kravene til økt kompetanse i foretakets ledelse og krav til godkjenning av fagansvarlige innebære at Finanstilsynet må bruke mye ressurser til søknadsbehandling og egnethetsvurderinger. Det må derfor påregnes at forslagene vil legge beslag på en del kapasitet i Finanstilsynet i en overgangsperiode.»

I en overgangsperiode med et større antall saker kan det også bli flere klagesaker til behandling i Finanstilsynsklagenemnda.

Departementet antar at konsekvensene for namsmyndighetene og forliksrådene vil være begrensede, selv om det er mulig at presiseringen i lovforslaget § 14 andre ledd av at det er i strid med god inkassoskikk å foreta unødvendige rettslige skritt i inndrivingen, kan ha en viss effekt i form av færre saker. I lovforslaget § 22 foreslår departementet uttrykkelig at reglene om inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver bare skal gjelde for utenrettslig inndriving. I den utstrekningen namsmyndighetene overprøver krav om erstatning for kostnader til utenrettslig inndriving (lovforslaget §§ 18 og 19), vil klarere og mer funksjonelle regler om samlet inndriving innebære en administrativ fordel. Dersom reglene blir brukt analogisk ved rettslig inndriving, vil de kunne medføre færre saker og lavere kostnader til rettslig inndriving. Ellers bemerker Oslo politidistrikt, Sør-Øst politidistrikt og Øst politidistrikt i sine høringsuttalelser at det vil være behov for opplæring i regelverket. Oslo politidistrikt bemerker at dette gjelder både namsmennene og forliksrådet. Høringsinstansene bemerker også at det kan bli nødvendig med endringer i saksbehandlingssystemet SIAN, men etter hva departementet forstår, gjelder det særlig arbeidsgruppens forslag til gebyrmodell (som skal reguleres i forskrift).

Når det gjelder Brønnøysundregistrene, se punkt 33.5. Når det gjelder Folkeregisteret, se punkt 33.22.

Etter hva departementet forstår, har forslaget betydning for kommunene som fordringshavere, og mange kommuner inndriver egne pengekrav. Som arbeidsgruppen bemerker i rapportens punkt 13.11, innebærer forslaget enkle regler for ordinær egeninkasso, men det er grunn til å tro at en ny lov og forskrift i seg selv vil medføre visse kostnader til systemoppdateringer og visse administrative konsekvenser i form av opplæring i det nye regelverket.

I punkt 33.9 og 33.10 er det redegjort for konsekvensene av forslaget om at fordringshavere som inndriver egne pengekrav (ordinær egeninkasso), ikke skal sende inkassovarsler og betalingsoppfordringer.

Det er ikke egne regler for kommunal inkassovirksomhet i inkassoloven – kommunene opptrer som andre fordringshavere. Det er likevel mulig at det er vanligere blant kommuner enn blant andre fordringshavere å inndrive egne pengekrav under faglig ledelse av en advokat, og departementet foreslår i lovforslaget § 19 fjerde ledd første punktum bokstav a å videreføre forskriftshjemmelen om høyere erstatningsbeløp ved slik egeninkasso. Ellers legger departementet til grunn at konsekvensene for kommunene er som for andre fordringshavere, og viser til redegjørelsene foran.

Statlige krav inndrives for en stor del etter egne regler. (I dag er dette regulert i ulike lover, men ved lov 25. april 2025 nr. 12 om innkreving av statlige krav mv., som som hovedregel trer i kraft 1. januar 2026, er reglene samlet i én lov.) Departementet antar derfor at lovforslaget har mindre betydning for staten som fordringshaver.