29 Grensekryssende inndriving etter direktiv (EU) 2021/2167

29.1 Gjeldende rett

Det er i liten grad gitt egne regler i inkassoloven og inkassoforskriften om grensekryssende virksomhet. I utgangspunktet kommer reglene i yrkeskvalifikasjonsloven og tjenesteloven til anvendelse på vanlig måte. I inkassoloven § 4 femte ledd er det vist til at inkassovirksomhet som gjelder ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre, uten hinder av første ledd kan drives midlertidig av personer som oppfyller kravene i yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 2. I inkassoloven § 5 andre ledd om vilkår for personlig inkassobevilling er det i tredje punktum vist til at yrkeskvalifikasjonsloven gjelder for godkjenning av personer med statsborgerskap fra en EØS-stat eller Sveits, og som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner eller fått disse godkjent i en annen EØS-stat eller Sveits, samt personer fra tredjeland som omfattes av direktiv 2004/38/EF.

29.2 Direktiv (EU) 2021/2167

Direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 13 regulerer rett til å drive grensekryssende inndriving etter direktivet. Bestemmelsen lyder slik:

«Fri udveksling af kreditserviceringsaktiviteter i et værtsland

• 1. Medlemsstaterne sikrer, at en kreditservicevirksomhed, som har opnået tilladelse i overensstemmelse med artikel 4, stk. 1, i et hjemland, har ret til i Unionen at levere de tjenesteydelser, der er omfattet af nævnte tilladelse, uden at dette berører eventuelle begrænsninger og krav, der er fastsat i værtslandets nationale ret i overensstemmelse med dette direktiv, herunder, hvis det er relevant, et forbud mod at modtage og opbevare midler fra låntagere, som ikke er knyttet til andre krav om meddelelse af tilladelse til kreditservicevirksomhed, eller krav, der er fastlagt for genforhandling af betingelser og vilkår i forbindelse med en kreditgivers rettigheder i henhold til en kreditaftale eller i selve kreditaftalen.

• 2. Medlemsstaterne sikrer, at en kreditservicevirksomhed, der har opnået en tilladelse i overensstemmelse med artikel 4, stk. 1, i et hjemland og agter at levere tjenesteydelser i et værtsland, oplyser den kompetente myndighed i hjemlandet om følgende:

  • a) det værtsland, hvor kreditservicevirksomheden agter at levere tjenesteydelser, og, hvis kreditservicevirksomheden allerede har kendskab til disse oplysninger, den medlemsstat, hvor kreditten blev ydet, hvis denne er forskellig fra værtslandet og hjemlandet

  • b) hvis det er relevant, adressen på den filial af kreditservicevirksomheden, der er etableret i værtslandet

  • c) hvis det er relevant, identiteten og adressen på kreditserviceleverandøren i værtslandet

  • d) identiteten på de personer, der er ansvarlige for styring af kreditserviceringsaktiviteterne i værtslandet

  • e) i givet fald, nærmere oplysninger om de foranstaltninger, der er truffet for at tilpasse kreditservicevirksomhedens interne procedurer, governanceordninger og interne kontrolmekanismer med henblik på at sikre overholdelse af den lovgivning, som finder anvendelse på en kreditgivers rettigheder i henhold til en kreditaftale eller selve kreditaftalen

  • f) en beskrivelse af den procedure, der er indført med henblik på at overholde de bestemmelser til bekæmpelse af hvidvask af penge og finansiering af terrorisme, med hvilke værtsmedlemsstatens nationale lovgivning, der gennemfører direktiv (EU) 2015/849, udpeger kreditservicevirksomheder som forpligtede enheder med henblik på at forebygge og bekæmpe hvidvask af penge og finansiering af terrorisme

  • g) at kreditservicevirksomheden har mulighed for at kommunikere på værtslandets sprog eller på det sprog, kreditaftalen er udfærdiget på, eller ej

  • h) hvorvidt kreditservicevirksomheden er autoriseret i sit hjemland til at modtage og besidde midler fra låntagere eller ej.

• 3. De kompetente myndigheder i hjemlandet meddeler senest 45 arbejdsdage efter modtagelsen af alle de oplysninger, der er omhandlet i stk. 2, disse oplysninger til de kompetente myndigheder i værtslandet, som straks bekræfter modtagelsen heraf. De kompetente myndigheder i hjemlandet oplyser derefter kreditservicevirksomheden om, på hvilken dato oplysningerne blev meddelt de kompetente myndigheder i hjemlandet, og på hvilken dato disse kompetente myndigheder bekræftede modtagelsen af oplysningerne. De kompetente myndigheder i hjemlandet meddeler også alle de i stk. 2 omhandlede oplysninger til de kompetente myndigheder i den medlemsstat, hvor kreditten blev ydet, hvis denne er forskellig fra værtslandet og hjemlandet.

• 4. Medlemsstaterne sikrer, at en kreditservicevirksomhed har ret til domstolsprøvelse, hvis de kompetente myndigheder i hjemlandet undlader at meddele de i stk. 2 omhandlede oplysninger.

• 5. Medlemsstaterne sikrer, at kreditservicevirksomheden kan påbegynde leveringen af tjenesteydelser i værtslandet fra det tidligste af følgende tidspunkter:

  • a) ved modtagelsen af meddelelsen fra værtslandets kompetente myndigheder om, at den meddelelse, der er omhandlet i stk. 3, er modtaget

  • b) hvis der ikke er modtaget nogen meddelelse som omhandlet i nærværende stykkes litra a), efter udløbet af to måneder fra datoen for indgivelsen af alle de oplysninger, der er omhandlet i stk. 2 til de kompetente myndigheder i værtslandet.

• 6. Medlemsstaterne sikrer, at en kreditservicevirksomhed oplyser den kompetente myndighed i hjemlandet om eventuelle efterfølgende ændringer i de oplysninger, der kræves meddelt i henhold til stk. 2. I sådanne tilfælde sikrer medlemsstaterne overensstemmelse med den procedure, der er fastsat i stk. 3, 4 og 5.

• 7. Medlemsstaterne sikrer, at værtslandets kompetente myndigheder i den liste eller det register, der er omhandlet i artikel 9, opfører kreditservicevirksomheder med tilladelse til at foretage kreditserviceringsaktiviteter på deres område samt nærmere oplysninger om hjemlandet.»

Det bemerkes at det er en feil i nr. 3 andre punktum i den danske versjonen av direktivet. Det skulle stått på hvilken dato opplysningene ble meddelt de kompetente myndighetene i «værtslandet», i stedet for «hjemlandet».

29.3 Høringsnotatet om gjennomføringen av direktiv (EU) 2021/2167

I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 15. november 2024 foreslår departementet å innta to paragrafer i loven til gjennomføring av direktivets artikkel 13: en paragraf om norske inkassoforetaks grensekryssende inndriving i andre EØS-stater og en paragraf om utenlandske foretaks grensekryssende inndriving i Norge.

I høringsnotatet vises det til at artikkel 13 legger opp til at foretak i medhold av bevillingen fra hjemstaten kan drive grensekryssende inndriving i en vertsstat. Det vil si at statene ikke skal foreta noen vurderinger av om foretaket har rett til å drive grensekryssende inndriving. Bevillingen vil likevel sette grenser for virksomheten som kan drives, for eksempel slik at et foretak som ikke har bevilling til å behandle klientmidler, heller ikke vil ha rett til å behandle klientmidler ved grensekryssende inndriving.

Reglene for inndrivingen i vertsstaten vil gjelde på vanlig måte, og departementet foreslår derfor å presisere at reglene for inkassoforetak i inkassoloven med forskrift skal gjelde tilsvarende så langt de passer, for utenlandske foretak som driver grensekryssende inndriving i Norge etter direktivet. I merknaden til bestemmelsen antar departementet at det er grunn til å presisere dette, i og med at det kan være usikkert om kredittjenestevirksomhetene er å regne som inkassoforetak etter hjemstatens regler. Departementet antar videre at det er mer hensiktsmessig å angi i paragrafen at reglene for inkassoforetak gjelder tilsvarende så langt de passer, enn å sidestille utenlandske foretak som driver grensekryssende inndriving i Norge etter direktivet, med inkassoforetak i et stort antall paragrafer. Departementet uttaler at regelen må leses med forbehold for at lovvalgsregler og EØS-rettslige regler kan gjøre at inkassolovens regler helt eller delvis likevel ikke kommer til anvendelse, og antar i utgangspunktet at de samme reglene kommer til anvendelse som for utenlandske inkassoforetak som driver grensekryssende virksomhet i Norge etter reglene i tjenesteloven. Blant annet må foretakene følge regler om forholdet til skyldnerne, og Finanstilsynet vil ha adgang til å gripe inn ved lovovertredelser. Departementet viser samtidig til at de øvrige reglene om utenlandske foretaks grensekryssende inndriving i Norge etter direktivet trer i stedet for inkassolovens alminnelige regler om bevillinger.

Departementet foreslår videre å begrense adgangen til grensekryssende inndriving på Svalbard og Jan Mayen, se punkt 5.4 i proposisjonen her.

Ellers gjelder de foreslåtte paragrafene for en stor del meldinger om inndrivingen som den kompetente myndigheten i vertsstaten vil motta fra foretaket om inndrivingen, via den kompetente myndigheten i hjemstaten.

Ved tilbakekall av bevillinger fremgår det av artikkel 8 nr. 2 at de kompetente myndighetene i hjemstaten straks skal underrette de kompetente myndighetene i vertsstaten, hvis kredittjenestevirksomheten leverer tjenesteytelser etter artikkel 13, og i tillegg de kompetente myndighetene i medlemsstaten hvor kreditten ble gitt, hvis det er en annen stat enn vertsstaten og hjemstaten. En bestemmelse om dette er også inntatt i lovforslaget.

I høringsnotatet ser ikke departementet behov for særskilte regler til gjennomføring av artikkel 13 nr. 4 om rett til domstolsprøving, ved siden av gjeldende regler i forvaltningsloven og tvisteloven.

Det er gitt regler om tilsyn med kredittjenestevirksomheter som driver grensekryssende inndriving, i direktivets artikkel 14. Finanstilsynsloven med forskrifter og rundskriv ligger utenfor rammene av høringsnotatet og denne proposisjonen. I høringsnotatet foreslår departementet likevel en ny bestemmelse i inkassoloven på bakgrunn av én bestemmelse: Etter nr. 12 tredje punktum kan de kompetente myndighetene i vertsstaten forby ytterligere aktiviteter for en kredittjenestevirksomhet som overtrer gjeldende regler, til den kompetente myndigheten i hjemstaten har truffet en passende avgjørelse, eller kredittjenestevirksomheten har truffet tiltak til å avhjelpe overtredelsen.

I høringsnotatet foreslås ellers en gjennomføring i inkassoloven av artikkel 13 nr. 7 i direktivet, som gjelder vertsstatens plikt til å registrere kredittjenestevirksomheter med tillatelse til å foreta kredittjenesteaktiviteter på deres område. Se ellers punkt 28.

29.4 Høringsinstansenes syn

Virke Inkasso uttaler at organisasjonen ikke har bemerkninger til forslagene om grensekryssende inndriving etter direktivet. Finanstilsynet har heller ikke merknader til forslaget, men mener reglene må ses i sammenheng med, og tre i kraft samtidig som, nye regler om tilsyn med grensekryssende virksomhet:

«Adgangen for foretak med tillatelse fra andre EØS-land til å inndrive krav i Norge uten egen tillatelse fra Finanstilsynet, innebærer en vesentlig endring fra dagens regler. Adgangen gjelder kun for krav som omfattes av direktivet, og det er usikkert i hvor stor grad slik inndriving vil være aktuelt. Finanstilsynet har ikke merknader til departementets forslag, men mener reglene må ses i sammenheng med – og tre i kraft samtidig som – nye regler om tilsyn med grensekryssende virksomhet.»

Også Den Norske Advokatforening tar til orde for at reglene om utenlandske foretaks virksomhet i Norge og tilsynet med foretakene bør innføres samlet.

Den Norske Advokatforening mener videre at lovbestemmelsen om grensekryssende virksomhet etter direktivet i Norge bør angi konkret hvilke bestemmelser i inkassoloven og inkassoforskriften som gjelder, på samme måte som for eksempel finansforetaksloven § 5-4. Organisasjonen viser i den forbindelsen til hensynet til forutsigbarhet for aktørene og til å unngå uklarhet om hvilke regler utenlandske foretak må forholde seg til.

29.5 Departementets vurderinger

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet, se lovforslaget §§ 47 og 48.

Departementet er enig med Finanstilsynet og Den Norske Advokatforening i at reglene må ses i sammenheng med og tre i kraft samtidig som nye regler om tilsyn med grensekryssende virksomhet.

Departementet antar at Den Norske Advokatforenings forslag om at man konkret bør angi hvilke bestemmelser som gjelder ved grensekryssende virksomhet i Norge, er relevant for grensekryssende inndriving generelt, ikke bare inndriving etter direktiv (EU) 2021/2167. Departementet har forståelse for forslaget, men foreslår likevel ikke en slik konkret angivelse av hvilke bestemmelser som gjelder ved grensekryssende virksomhet i Norge. I lovforslaget § 48 femte ledd første punktum foreslår departementet i samsvar med forslaget i høringsnotatet at reglene for inkassoforetak i loven her og forskrift gitt med hjemmel i loven her gjelder tilsvarende så langt de passer, for utenlandske foretak som driver grensekryssende inndriving i Norge etter direktivet.

Årsaken til at departementet ikke går videre med forslaget fra Den Norske Advokatforening, er at hvilke regler i inkassoloven som kommer til anvendelse i internasjonale forhold, og hvordan de skal anvendes, beror på internasjonal-privatrettslige regler og ulike EØS-rettslige regler og konkrete forhold i sakene. En regel i inkassoloven som konkret angir hvilke bestemmelser som gjelder ved grensekryssende virksomhet i Norge, vil komme i tillegg til de internasjonal-privatrettslige og EØS-rettslige reglene og vil kunne se enkel ut, men i realiteten antakelig være vel så kompliserende som oppklarende.

For det første kan lovvalgsreglene i den internasjonale privatretten innebære at de materielle reglene i norsk rett, herunder reglene i inkassoloven, ikke får anvendelse. Hvilke internasjonal-privatrettslige regler som gjelder, kan variere ut fra hvilket forhold man står overfor. Ulike lovvalgsregler kan gjelde i forholdet mellom inkassoforetaket og skyldneren, mellom inkassoforetaket og fordringshaveren og mellom skyldneren og fordringshaveren. Lovvalgsreglene på inkassoområdet er ulovfestet. Der det ikke finnes mer konkrete holdepunkter, er det avgjørende hvor forholdet har sin nærmeste tilknytning, jf. prinsippet i Rt. 1923 II side 58 (Irma Mignon). Departementet foreslår ikke endringer i denne rettstilstanden. Regelen i forslaget § 48 femte ledd første punktum må forstås slik at inkassolovens regler gjelder tilsvarende så langt de passer, for de utenlandske foretakene, innenfor rammene av det som følger av den norske internasjonale privatretten. Departementet understreker for øvrig at internasjonal-privatrettslige vurderinger bare skal foretas for de delene av inkassoloven som gjelder privatrettslige forhold. Ved anvendelsen av offentligrettslige regler, som reglene om bevilling, tilsyn og reaksjoner, blir det ikke spørsmål om internasjonal-privatrettslig lovvalg.

For det andre må inkassolovens regler forstås i lys av direktiv (EU) 2021/2167 og andre EØS-rettslige regler, særlig tjenesteloven og yrkeskvalifikasjonsloven. Foruten selve direktivene vil det kunne komme nærmere avklaringer i praksis om hvor det er vertsstatens regler som gjelder, og hvor det er hjemstatens regler som gjelder.

Det må være en forutsetning for å drive grensekryssende virksomhet at foretakene er kjent med både de aktuelle statenes nasjonale lovgivning og med internasjonal-privatrettslige og EØS-rettslige regler. Departementet vil også bemerke at Finanstilsynet har veiledningsplikt etter forvaltningsloven og vil kunne gi mer konkret veiledning om inkassolovens anvendelse enn det som kan gis i en lovtekst. Når det gjelder forståelsen av lovforslaget § 48 femte ledd første punktum, er utgangspunktet at inkassoloven gjelder, men med forbeholdet «så langt den passer» er det rom for tilpasninger. Øvrige regler i § 48 gir også unntak, særlig fra de alminnelige reglene om bevilling i inkassoloven. Departementet vil ellers vise til at det i den svenske lag om förvärv och förvaltning av nödlidande kreditavtal 1 kap. 5 § er gitt en lignende bestemmelse som det foreslås i lovforslaget § 48 femte ledd første punktum. Det følger av denne bestemmelsen at «[f]ör utländska företags verksamhet i Sverige gäller denna lag i tillämpliga delar».