3 Operahusets funksjon
3.1 Behovet for et nytt operahus
3.1.1 Dagens situasjon
Den Norske Opera holder i dag til i leide lokaler i Folketeaterkvartalet. Siden 1959 har virksomheten vokst fra 79 fast ansatte til 403 årsverk i 1998. Til sammenligning skal nevnes at operaen i Gøteborg hadde 495 og operaen i Helsinki 571 årsverk i 1997.
I Oslo ble det i 1998 fremført 146 forestillinger ved hovedscenen og 13 konserter og 15 forestillinger utenom hovedscenen. Det ble fremført 43 forestillinger i regi av Riksoperaen. Den Norske Opera hadde også ett gjestespill i utlandet.
Publikumsoppslutningen for Den Norske Opera har de senere årene vist markant økning. Det er stigende interesse for opera og ballett i Norge. Besøksbelegget ved hovedscenen var i 1998 85 pst, 87 pst for operaoppsetningene og 79 pst for ballettoppsetningene. Dette innebærer at Den Norske Opera hadde 145 463 besøkende ved virksomheten i Oslo i 1998. Riksoperavirksomheten hadde et besøkstall på 18 182 i samme periode. Dertil kom 1 115 besøkende ved gjestespillet i utlandet.
Totalt sett utgjør dette 218 forestillinger og konserter og et besøkstall på 163 645 for virksomheten i Norge, hvilket er det høyest registrerte publikumstall i Den Norske Operas 40-årige historie.
Den Norske Operas offentlige driftstilskudd i 1999, inklusiv Riksoperavirksomheten, utgjør ca 173 mill kroner.
De leide lokalene i Folketeaterkvartalet utgjør til sammen ca 17 000 m2 brutto, ca 15 000 m2 i selve Folketeaterbygningen og ca 2 000 m2 i tilstøtende bygninger. I tillegg leies prøvelokaler og monteringsarealer flere steder i byen. Lokalene i Folketeaterbygningen er lite hensiktsmessige for operadrift. I 1993 ble det på oppdrag av Kulturdepartementet utarbeidet en tilstandsvurdering med forslag til mulig utbygging og ombygging av Den Norske Operas lokaler i Folketeaterkvartalet. Tilstandsvurderingen konkluderte blant annet med at det var behov for utvidelse av sceneområdene og bedring av verkstedene og prøvesalene. Videre ble det påpekt at hovedsalen har begrenset publikumskapasitet (1 050 plasser) og at akustikken bør bedres vesentlig, samt at publikumsarealene mangler tilpasning for funksjonshemmede.
Den Norske Operas repertoar er i all hovedsak et tradisjonelt opera- og ballettrepertoar. Det har ikke i særlig grad vært lagt vekt på nyskapende samtidsverk ved Operaen de senere år. Dette kan delvis skyldes mangel på biscene. En biscene gir muligheter til å prøve ut nye ideer i et mindre format for deretter å utvide formatet dersom ideene skulle vise seg å tiltrekke et tilstrekkelig stort publikum. Omfattende bruk av hovedscenen til prøver forårsaker at antall produksjoner og forestillinger er færre enn potensialet skulle tilsi. Dette forholdet tilspisses av mangelen på bakscene, sidescener og monteringshall.
Mangelen på prøvelokaler, garderober, lager, verkstedplass og monteringshall hemmer produksjonen og er kostnadskrevende. Det må stadig foretas tilpasninger og kompromisser for å tilfredsstille arbeidsmiljøloven og arbeidstilsynets krav.
Salens dårlige akustikk og orkestergravens begrensninger fører til at verkene ikke kommer til sin rett, og at publikum dermed får en redusert kunstopplevelse. Salens volum er for lite til at akustikken kan forbedres vesentlig gjennom ombygging.
Den Norske Operas lokaler er i dag lite representative og har atkomst inne i en passasje. Foajéområdet er for lite ved fullt hus. Det er dårlig ventilasjon i lokalene, og de er preget av slitasje.
3.1.2 Mål for et nytt operahus
Det kulturpolitiske målet som Kulturdepartementet foreslo i St prp nr 37 (1997-98) Om nytt operahus, ligger fast. Målet med et nytt operahus er å formidle opera og ballett av høy kvalitet til et bredt publikum, der også nye publikumsgrupper kan nås.
Formidling av opera og ballett til barn og unge skal være en sentral målsetting og må styrkes i et nytt operahus. Høy kvalitet er en forutsetning for all god formidling til barn. Likeledes er det viktig at det legges til rette for barns medvirkning og egen aktivitet i et samarbeid med profesjonelle utøvere. Erfaringene fra Musikkteatret på Vestbanen og samarbeidet med skoleverket bør derfor bringes videre i arbeidet med et nytt operahus.
Med den basis som et nytt operahus representerer vil Den Norske Operas Riksoperavirksomhet kunne få ytterligere vekstkraft, utviklingsmuligheter og bedre muligheter til å være støttespiller for det aktive operamiljøet rundt omkring i Norge.
Nytt operahus gir mulighet for flere forestillinger og mer varierte oppsetninger som kan nå og engasjere et stort og bredt sammensatt publikum. Det bør være et realistisk mål å doble besøkstallet, slik operaene i Helsinki og Gøteborg oppnådde det første året i nytt hus. Skal kunstartene opera og ballett også innta sin naturlige plass i det norske kulturbildet, må Den Norske Opera, på linje med søsterinstitusjoner i nabolandene, få lokaler tilpasset dagens behov. Det er en forutsetning for å nå nye grupper og møte nye kunstneriske utfordringer.
Bygging av et nytt operahus vil generere aktivitet innenfor mange sektorer. For et nasjonalt og internasjonalt publikum bør Operaen ha en plassering som gir riktige assosiasjoner til vårt kulturliv og den kvalitet vi står for som nasjon. I forbindelse med denne oppgaven vil det være naturlig å stille høye krav til både funksjonelle, tekniske og estetiske løsninger. I planleggingsfasen vil prosjektet reise spennende utfordringer for fagmiljøene. Den ferdige bygning må ha en kvalitet som dokumenterer de statlige mål om høy estetisk kvalitet i statens bygg og i det offentlige miljø.
3.2 Operahus i et internasjonalt perspektiv
I St prp 37 (1997-98) Om nytt operahus ble det kortfattet redegjort for opera og ballett som kunstformer. I den følgende fremstilling skal andre aspekter vektlegges, nemlig den historiske betydning operahusene har hatt for nasjonsbygging i Europa, og den rolle de har i vår tid for å manifestere landenes kulturelle ambisjoner og nivå. Understrekes skal også den nære sammenheng mellom å bygge operahus og å skape grunnlag for kunstnerisk vekst for opera og ballett som kunstformer.
Opera som moderne kunstform oppsto i Firenze rundt 1600. I løpet av 1600-tallet spredte og etablerte operakunsten seg med stor styrke til andre viktige kultursentre i Italia – som Roma, Venezia og Napoli. Bare i Venezia regner man med at det ble etablert ca 15 operascener i løpet av 1600-tallet. Fra Italia spredte operakunsten seg til andre sentrale land i Europa. Heinrich Schütz, som studerte i Italia, skapte den første tyske opera Dafne i 1627, et verk som er gått tapt. Jean-Baptiste Lully, som var italiensk født, ble knyttet til Ludvig 14s hoff i Paris, og ga gjennom en rekke betydelige verker grunnleggende impulser til den franske opera- og ballettkunst, en tradisjon som blant andre Jean-Philippe Rameau videreførte. I England ble det bygd opp en nasjonal musikkdramatisk tradisjon på 1600-tallet av komponister som John Blow og Henry Purcell. Georg Friedrich Händel, som også hadde oppholdt seg i Italia i en periode, reiste til England fra Tyskland og skapte et stort antall operaer i London i italiensk stil, i en tid da London stadig befestet sin posisjon som kulturelt og økonomisk senter i Nord-Europa. Slik sett ser vi en utvikling både av en internasjonal, italiensk fundert operastil, og en utvikling av nasjonale retninger utenfor Italia. Bredden i musikalske genrer er et påfallende trekk i alle land.
Den største operakomponisten på slutten av 1700-tallet, Wolfgang Amadeus Mozart, representerer det omtalte mangfoldet på slående måte. I sin samtid hadde Mozart vekslende suksess som operakomponist, men kort tid etter hans død ble operaene hjørnesteiner i repertoaret, og bidro til å befeste variasjonsrikdommen i operakunsten: Hans sju siste operaer, fra perioden 1781-91, omfatter både store alvorlige, tragiske operaer på italiensk (såkalt opera seria – Idomeneo, Titus) og komiske operaer på italiensk (såkalt opera buffa – Figaros bryllup, Così fan tutte) og syngespill med tysk tekst og talt dialog ( Bortførelsen fra Seraillet, Tryllefløyten). Don Giovanni (kalt Dramma giocoso), til italiensk tekst, sprenger rammene for opera buffa, slik også Figaros bryllup har stiltrekk som peker utover opera buffas rammer.
På 1800-tallet er det påfallende at operakunsten blir en viktig del av nasjonsbyggingen i Europa. Rundt 1800 skjer det store samfunnsmessige forandringer som også fører til at flere befolkningsgrupper får et forhold til den type kulturuttrykk som opera og ballett er en del av. Den danske historiker Ole Feldbæk sier at begrepene ”konge” og ”undersått” i siste del av 1700-tallet blir til ”stat” og ”borger” som mot århundreskiftet 1800 blir til ”fedreland” og ”folk”. Begrepsparene uttrykker en utvikling mot det vi i dag kaller nasjonalstater.
Operakunsten på 1800-tallet kan betraktes i et slikt perspektiv. I Italia, der operakunsten virkelig hadde en bred folkelig appell, ble komponisten Giuseppe Verdi en viktig samlingsfigur i den patriotiske, politiske kampen. ”Viva Verdi” var et slagord der meningsinnholdet var: ”Viva Vittorio Emanuele Rè D"Italie” (Leve Italias konge Victor Emanuel).
Det er hevet over tvil at det på 1800-tallet ble skapt musikkdramatiske mesterverk som står helt sentralt i nasjonsbyggingen og i innbyggernes selvforståelse av nasjonal identitet. De som har opplevd oppføringer av slike verk på scener i hjemlandene, vil av egen erfaring vite hva det her er tale om, som Jegerbruden av Weber eller Mestersangerne i Nürnberg av Wagner i Tyskland, La Traviata eller Aida av Verdi i Italia, Faust av Gounod eller Carmen av Bizet i Frankrike, Brudekjøpet av Smetana eller Rualka av Dvorák i Tsjekkia og Boris Godunov av Mussorgskij eller Eugen Onegin av Tsjaikovskij i Russland. Slike sentrale nasjonale musikkdramatiske verk ville vært utenkelig uten rammebetingelser for komponistene i form av nasjonale operainstitusjoner i egne operahus.
Det er ikke her rom for å gi en utdypende omtale av operahusenes historie i Europa, men noen få eksempler kan nevnes. Et bevis for betydningen av husene er i denne sammenheng hvor høyt gjenoppbygging har vært prioritert når kriger og branner har ført til bygningsmessig sammenbrudd. Selv om ensemblene og organisasjonene har kunnet drive sin virksomhet videre i andre bygninger og på andre steder, er det tankevekkende å konstatere hvor mye energi og entusiasme og hvor store økonomiske midler som har vært satt inn for å gjenreise operahusene, blant annet i de første tiår etter Den andre verdenskrig. Det understreker operahusenes dobbelte funksjon som kulturhus: De skal tjene som tilholdssted og arbeidsplass for en kunstnerisk institusjon som skal sikre publikum en kvalitetsmessig sterk kulturopplevelse. Bygningen skal også gjennom sin beliggenhet og arkitektur fortelle om operakunstens betydning som kulturell ytringsform, og om nasjonens oppfatning av seg selv som kulturnasjon. Som en illustrasjon til disse perspektivene kan vi se nærmere på historien til enkelte utvalgte europeiske operahus.
Wien. Wien har en operahistorie som går tilbake til siste halvdel av 1600-tallet. Keiser Franz Josef besluttet i 1857 å erstatte de gamle festningsverkene som omga keiserresidensen med en ny, storslått boulevard, Ringstrasse. Til denne boulevarden skulle det reises bygninger som ville gjenspeile keiserbyens betydning. En av disse bygningene ble Oper am Ring, som ble bygd i 1861-69. Den er i dag en av de arkitektonisk mest storslåtte operabygninger fra 1800-tallets Europa. 12. mars 1945 ble bygningen ødelagt av et alliert bombeangrep. Operaen måtte deretter spille i forskjellige andre bygninger inntil det gjenoppbygde operahuset kunne åpne på nytt 5. november 1955.
Budapest. Magyar Állami Operaház (Den kgl. ungarske opera) ble tatt i bruk i 1884. Før det hadde det vært operaoppførelser ved de mange private teatrene som tilhørte medlemmer av den velstående ungarske adelen. En egen nasjonal ungarsk operakultur var således etablert allerede i første halvdel av 1800-tallet. Operaen er i dag et av de viktigste minnesmerker over 1800-tallets arkitektur i Budapest. Åpningen fant sted 27. september 1884 i nærvær av keiser Franz Josef, og endte nesten med en katastrofe da en stor menneskemengde, som av iver etter å ta byggverket i øyesyn, brøt igjennom politisperringene. Omkostningene ved byggeprosjektet var enorme, og i tillegg krevde huset et meget stort ensemble. Huset ble bare i liten grad skadet under Den andre verdenskrig, og kunne åpne igjen 15. mars 1945 etter å ha vært stengt siden 23. desember 1944. I dag fremstår operahuset, etter omfattende restaurering, i sin opprinnelige prakt.
Praha. I flere byer er nasjonalteater og nasjonalopera to sider av samme sak, det vil si to aktiviteter huset i samme bygning. Det mest nærliggende eksemplet er Det kgl. Teaters store bygningskompleks i København. Et annet er Národni Divadlo Praga. Praha kan vise til en lang tradisjon når det gjelder operaoppførelser. Mozarts Don Giovanni ble f eks uroppført i Praha i 1787. Teatret der denne begivenhet fant sted, er for øvrig nå restaurert og tatt i bruk igjen. Den bygning som i dag er byens nasjonalopera, er holdt i neorenessansestil og stod ferdig i 1881. Åpningen var fastsatt til 11. september, men allerede 12. august oppstod det en brann som fullstendig ødela det indre av bygningen. Milada Blekastad har i Samtiden (hefte 5, 1968: "Et folks gave til seg selv") fortalt den særegne historien om dette store byggeprosjektet. Det var en altomfattende nasjonal bevegelse som gjennom innsamling skaffet til veie mesteparten av midlene til byggingen, og det var en like omfattende og ikke mindre entusiastisk nasjonal bevegelse som samlet inn enda flere midler for å bygge opp igjen det flammene hadde ødelagt. Og allerede 18. november 1883 kunne bygningen offisielt åpnes. I årene etter har teatret/operaen vært en sentral formidler av tsjekkisk kultur. Til og med en norsk opera har fått sin urpremiere ved Prahas nasjonalteater, Gerhard Schjelderups Norwegische Hochzeit ( Bruderovet) i 1900.
Sofia. Bulgaria ble ikke selvstendig nasjon før i 1878. Like etter begynte forskjellige ensembler å oppføre operaer. Nasjonaloperaen ble dannet i 1921, og ble året etter til den Nasjonale Statsoperaen. Eget hus fikk operaen først i 1954 da et nytt bygg med 1 300 publikumsplasser ble tatt i bruk. En vesentlig del av repertoaret har bestått av verker av nasjonale komponister, og operainstitusjonen er bevisst blitt brukt for å utvikle en nasjonal musikkdramatisk tradisjon.
Berlin. Deutsche Staatsoper (Unter den Linden) i Berlin er ikke bare et av de eldste, men også et av av de mest vellykkede operabyggene i Europa. Königliche Hofoper Unter den Linden ble åpnet 7. desember 1742, og har siden vært et av verdens ledende operahus. Bygningen spilte en viktig rolle i Berlins historie under Preussens fremvekst også som kulturell stormakt i Europa. Til tross for såvel syvårskrigen (1756-63), Napoleons okkupasjon av Berlin i 1806 og Den første verdenskrig, var det først under Den andre verdenskrig bygningen ble utsatt for total ødeleggelse. Først under et bombeangrep 9. april 1941, da den ble raskt bygget opp igjen; åpningen fant allerede sted 7. desember 1942. Deretter ble bygningen lagt fullstendig i grus 3. februar 1945. Virksomheten ble med støtte fra den sovjetiske okkupasjonsmakten reorganisert umiddelbart etter krigen, til å begynne med i en annen bygning, inntil den gjenoppbygde operaen kunne innvies 4. september 1955.
Dresden. Semper-operaen i Dresden, som har sitt navn etter arkitekten Gottfried Semper, er en av verdens mest berømte operabygninger. Som i de aller fleste andre land, var det italiensk opera som dominerte spilleplanen ved Dresdener-operaen frem til begynnelsen av 1800-tallet. Under ledelse av blant andre Carl Maria von Weber ble byens opera fra da av en spydspiss for fremveksten av en operakultur som med utgangspunkt i syngespillet var tuftet på tysk språk og tonefølelse. Semper-operaen ble reist i årene 1838-41. I 1869 ble også denne bygningen ødelagt av brann, og Semper fikk i oppdrag å lede gjenoppbyggingen. Operaen ble på nytt tatt i bruk 2. februar 1878. 14. februar 1945 ble Semper-operaen, sammen med en lang rekke av de øvrige historiske bygningene i Dresden, lagt fullstendig i ruiner gjennom et alliert bombeangrep. På grunnlag av Sempers originale tegninger ble et nytt operahus bygget opp og endelig innviet 13. februar 1985.
Brüssel. Den moderne nasjonalstaten Belgia oppstod som et resultat av Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815. Etter først å ha vært i union med Nederland, ble landet selvstendig i 1830. Operaen i Brüssel (Koninklijke Muntschouwbourg/Théâtre Royal de la Monnaie) står på et sted hvor det har vært teater og opera i nær 300 år. Den første bygningen ble reist på et sted hvor det tidligere var slått mynt, derav navnet. Den første bygningen ble tatt i bruk i 1700, og det ble da spilt både teater og opera der. Litt over hundre år senere ble det bygd en ny teater- og operabygning like bak den gamle, som på det tidspunktet var preget av sterkt forfall. Den nye bygningen åpnet 26. mai 1819, men brant i januar 1855. Allerede i mars året etter kunne en ny bygning tas i bruk, og fra da av ble bygningen nesten utelukkende brukt til musikkdramatiske forestillinger. Den siste gjennomgripende ombygging og renovering av operahuset fant sted i sesongen 1985-86.
London. The Royal Opera House Covent Garden er et lett kjennelig landemerke i en av Londons travleste bydeler. Dagens operabygning er den tredje teaterbygningen på dette stedet. Det første musikkdramatiske verket som ble oppført der, var The Beggar"s Opera av John Gay (1732). I årene 1735-37 ble Georg Friedrich Händel engasjert for å organisere operaoppførelser. Han komponerte en rekke operaer i italiensk stil, som på denne tiden holdt på å gå av moten, med det resultat at han satte hele sin formue over styr. Den musikkdramatiske aktiviteten ved teatret må karakteriseres som sporadisk frem til september 1808. Da ble bygningen fullstendig ødelagt ved brann. Allerede året etter, 9. september 1809 kunne den nye bygningen tas i bruk. Den var da Londons første offentlige bygning i neoklassisk stil, med en fasade etter mønster av Minerva-templet i Athen. Bygningen ble mønsterdannende for en serie offentlige bygninger i London med British Museum i spissen. Også den nye operabygningen var beregnet på en kombinasjon av tale- og musikkteater, med taleteatret som den dominerende part. Først etter 1847 skulle teatret i Covent Garden bli Londons hovedscene for musikkdramatiske oppførelser. Bygningen ble da overtatt av the Royal Italian Opera. 5. mars 1856 ble imidlertid bygningen nok en gang ødelagt av brann. På nytt ble den bygget opp igjen, og åpningen fant sted 15. mai 1858. Bygningen har flere ganger helt opp til de siste årene gjennomgått en lang rekke ombygninger og renoveringer. Covent Garden undergår for tiden en stor ombygging. Huset ble stengt i juli 1997 og skal gjenåpne i desember 1999. Byggekostnadene er beregnet til 176 mill pund, med tilleggskostnader for midlertidige tiltak i ombyggingsperioden mv, er de samlede kostnader beregnet til 214 mill pund.
Paris. De første operaoppførelsene i Paris fant sted på begynnelsen av 1600-tallet, men et fast operaensemble med et permanent tilholdssted eksisterte ikke før Jean-Baptiste Lully fikk enerett til bruken av Académie Royale de Musique i 1672. Lully utviklet der en operaform basert på fransk språk og franske teatertradisjoner (Tragédie-Lyrique). Allerede året etter ble operaforestillingene flyttet til Salle du Palais-Royal hvor de holdt til inntil bygningen ble ødelagt av brann 6. april 1763. Den nye Salle du Palais-Royal åpnet 26 januar 1770. En ny brann ødela bygningen allerede i juni 1781. Et nytt operahus ble umiddelbart planlagt, Salle de la Porte-Saint-Martin. Byggingen gikk imidlertid så raskt at det like etter måtte foretas gjennomgripende ombygginger (1782). Denne bygningen ble ødelagt av brann i mai 1871. Etter turbulente forhold under revolusjonen, da det ble grunnlagt flere opera- og musikkdramatiske selskaper i Paris, blant annet den etter hvert så berømte Opéra-Comique, ble det gamle operaselskapet i 1802 omdannet av Napoleon og fikk navnet Théâtre de l"Opéra, i dag kjent under navnet Théâtre National de L"Opéra de Paris. Etter lang tids planlegging og flere forsinkelser, blant annet forårsaket av den fransk-tyske krig, ble en storslått ny operabygning åpnet 5. januar 1875, Palais Garnier. I løpet av vårt århundre har Palais Garnier gjentatte ganger vært stengt i lange perioder på grunn av ombygging og utvidelser. I løpet av 1980-årene økte presset for å få bygget en ny, større og mer tidsmessig funksjonell operabygning sterkt, og inntil 1983 var det lagt frem mer enn 750 utkast og tegninger til en ny bygning. I april 1990 kunne den nye operaen, Opéra Bastille med 2 716 sitteplasser, endelig åpne etter mye strid om såvel bygning som personalmessige disposisjoner.
København. Sin første opera fikk byen i 1702, mens det i 1748 ble åpnet et nytt teater som senere skulle bli kjent under navnet Det kongelige Teater og som skulle omfatte alle de tre sceniske kunstformer: teater, opera og ballett. Denne institusjonen var en nødvendig forutsetning for utviklingen av en nasjonal dansk syngespilltradisjon, en genre som oppnådde en sterk posisjon rundt 1800. Aktivitet på et høyt kunstnerisk nivå utover på 1800-tallet førte til at det ble skrevet en rekke danske musikkdramatiske verker av forskjellig slag: Syngespill, vaudeviller, operaer og operetter. Denne sterke tradisjonen har vært en viktig forutsetning for sentrale danske kunstverk som Peter Heises opera Drot og Marsk og Carl Nielsens store operaer Saul og David og Maskarade. Spesielt for København er den i europeisk målestokk betydelige ballettradisjonen, med røtter til Bournonvilles grunnleggende innsats på 1800-tallet.
Helsinki. Den finske operatradisjonen er av relativt ny dato. Helt frem til slutten av 1800-tallet var det hovedsakelig omreisende utenlandske operaselskaper som stod for operaoppførelsene i Finland. I overensstemmelse med Johan Vilhelm Snellmans kulturpolitiske filosofi om nødvendigheten av å bruke finsk språk som et middel til å utvikle en nasjonal kulturell identitet, ble det satt opp operaer på finsk i siste halvdel av 1800-tallet. Det første kortlivede finske operaselskapet ble etablert i 1872 som en filial av Det finske nasjonalteater. Et nytt operaselskap fikk navnet Kotimmainen ooppera – på svensk Inhemska operaen. Åpningen fant sted 2. oktober 1911 i Nasjonalteatrets nye bygning med Leoncavallos I Pagliacci spilt på svensk og Massenets La Navarraise på finsk for ikke å støte noen av språkgruppene fra seg. I 1919 overlot den finske stat den russiske garnisons teater, Alexanderteatret, vederlagsfritt til den nå omdøpte Suomalainen ooppera. Selv om forholdene var små, var en permanent bygning av stor betydning for den videre utviklingen av operakulturen, og ikke minst for utviklingen av en egen finsk operatradisjon. Etter hvert fikk man et betydelig innslag av nyskrevet finsk musikkdramatikk, deriblant den finske ”nasjonaloperaen” Pohjalaisia ( Österbottningar). Denne operaen av Leevi Madetojas ble uroppført i 1924. Allerede på dette tidspunkt var det klart at det var absolutt nødvendig med en ny operabygning. Likevel skulle det vare helt til 1993 før et nytt operahus kunne tas i bruk. Åpningen av den nye operaen fant sted 30. november 1993 med Aulis Sallinens spesialkomponerte opera Kullervo. Men da var det gått mer enn 20 år siden arkitektkonkurransen ble utlyst. Store deler av forsinkelsen skyldtes strid om beliggenheten. I dag er Den finske nasjonaloperaen organisert som en stiftelse hvor den finske stat har flertall i styret. Den største delen av stiftelsens inntekter kommer gjennom direkte tilskudd fra staten.
Den finske nasjonaloperaen og Savonlinna operafestival (opprettet 1912) har bidratt til en oppblomstring av nasjonal operakultur som savner sidestykke i Norden. Denne kulturen har gitt komponistene muligheter til å utvikle en nasjonal musikkdramatisk tradisjon som også har gjort finsk opera til en viktig kulturell eksportartikkel. Utenom Sallinen har blant annet Einojuhani Rautavaara, Joonas Kokkonen og Erik Bergman markert seg som betydningsfulle komponister.
Stockholm. Etableringen av Den kungliga Operan i Stockholm var et resultat av Gustav 3s forsøk på å demme opp for den franske kulturelle innflytelsen som på det tidspunktet var overveldende i Stockholms kulturliv. Åpningen fant sted 18. januar 1773 i et danselokale som var blitt ombygd til formålet. Drøyt ni år senere, 30. september 1782, ble et nybygd operahus innviet. Bygningen var oppført på samme sted som den nåværende operabygningen står. Selv om det meste av repertoaret her som andre steder bestod av populær fransk og italiensk musikkdramatikk, ble det helt fra begynnelsen av også lagt et grunnlag for en nasjonal svensk operatradisjon. Da Gustav 3 i 1792 ble myrdet under en maskerade i operaen (emnet ble i seg selv benyttet til en opera, nemlig Verdis Maskeballet), betydde det en foreløpig stans i operaens virksomhet, da hans etterfølger, Gustav 4 Adolf ikke var det minste interessert i verken opera eller musikk. Operaen var helt stengt mellom 1806 og 1812 da den igjen ble åpnet. I 1891 ble den på nytt stengt, men da fordi operabygningen skulle rives for å gi plass for en ny opera. Det nye operahuset ble åpnet 19. september 1898 med den svenske komponisten Franz Berwalds Estrella de Soria som åpningsforestilling. Operaen i Stockholm vært en avgjørende forutsetning for utviklingen av en sterk svensk operatradisjon. I tillegg til Den kungliga Operaen kan Stockholm smykke seg med det unike Drottningholmteatern, et barokkteater utenfor byen med det opprinnelige scenetekniske utstyr og interiør bevart, som presenterer forestillinger hver sommer.
Norge/Oslo. Når det gjelder operakunstens historie i Norge generelt, vises det til St prp nr 37 (1997-98) Om nytt operahus kapittel 2.2. Selv om det fra annen halvdel av 1800-tallet er skapt gode musikkdramatiske verk av norske komponister, og norske utøvende kunstnere har gjort seg sterkt gjeldende også internasjonalt når det gjelder opera, står en gjennomgåelse av den norske situasjonen i slående kontrast til den som er gitt ovenfor for andre europeiske land og byer. Dette blir ikke minst klart når man generelt tar norsk musikkhistorie i betraktning – en historie som med hensyn til skaperkraft og kvalitet kan måle seg med det beste som mange land kan oppvise. For opera og ballett er det derfor en nær sammenheng mellom ytre rammebetingelser og kunstneriske manifestasjoner i landet vårt. Våre nærmeste nabolands musikkliv kom, som beskrevet ovenfor, til å få betydelig bedre vilkår – gjennom sine tidlige operascener og konserthus.
Først da Den Norske Opera ble etablert som institusjon i 1959, fikk musikkdramatikken bedre rammebetingelser i Norge, men de store begrensningene i Folketeaterbygningen, blant annet med hensyn til sidescener og prøvesaler, har likevel satt grenser for muligheter for utvikling. Desto gledeligere er det at det i norsk musikkdramatikk faktisk er skapt en rekke verk, hvorav enkelte må sies å være betydelige i internasjonalt perspektiv. For bare å nevne tre verk: Edvard Fliflet Bræins opera Anne Pedersdotter (Den Norske Opera, 1971), Arne Nordheims helaftens ballett Stormen (Den Norske Opera, 1980), for øvrig hans tredje ballett komponert på 1970-tallet, og Antonio Bibalos opera Macbeth (Den Norske Opera, 1990). Det hører for øvrig med i dette bildet at flere nye norske musikkdramatiske verk har fått sjansen ved å bli uroppført utenom Oslo, som Geirr Tveitts opera Jeppe (Festspillene i Bergen, 1966).
Et gledelig tegn i tiden er at en rekke yngre norske komponister har vist at de har sterk interesse for og behersker den vanskelige kunst som musikkdramatikken er. Grunnlaget og potensialet som bare et nytt operahus kan gi, når det står ferdig til å tas i bruk, er derfor meget godt. Dette gir grunn til optimisme for både musikkdramatikkens fremtid i Norge og for at Norge kan gi viktige impulser til den fornyelse av musikkdramatikken som skjer internasjonalt. I denne sammenheng er det også vesentlig at musikkdramatikken, som en uhyre sammensatt og mangefasettert kunstform, gir impulser til flere kunstneriske uttrykk, som scenografi og dramaturgi.
Interessen for opera er stigende i hele Norge, og opera og musikkteater oppføres på en lang rekke steder, med sterkt lokalt engasjement. Dette faller i tid sammen med utviklingen av de kommunale musikkskoler, et musikkområde der Norge i internasjonal målestokk står for en pionerinnsats. Den rekruttering og kompetanseoppbygging som således skjer, bærer i seg et potensial for videre vekst også for operakunsten. Et nytt operahus, med den giv for nasjonaloperaen det innebærer, vil ytterligere være en inspirasjon for musikkdramatikkens utvikling i landsmålestokk. Det er sammenheng og logikk i en kulturpolitikk som både gir vekstvilkår for det ypperste i profesjonell kunstutøvelse og opplæring og skolering av et stort antall barn og unge.
3.3 Beskrivelse av musikkteatrets virksomhet
Bred og omfattende virksomhet
Opera og ballett integrerer musikk, dans og drama til særegne kunstneriske uttrykksformer, til et totalteater der kunstneriske, tekniske, håndverksmessige og administrative fagfelt bidrar til realiseringen av møtet mellom sal og scene, publikum og utøvere.
Den sentrale oppgave for et nasjonalt operahus er å fremføre og formidle opera og ballett, musikk- og danseteater på et kvalitetsmessig høyt nivå til et bredt publikum.
Innenfor rammen av dette definerer Den Norske Opera i dag sin virksomhet innenfor sju programområder:
Opera/musikkteater (hovedscenen/Oslo)
Ballett/danseteater (hovedscenen/Oslo)
Konserter (Oslo)
Utdanning og formidling (særlig barn og unge)/ballettskole
Utvikling og nyskaping
Turné- og riksopera/Nasjonalt ressurs- og kompetansesenter
Utenlandsgjestespill
Innenfor disse programområdene gjennomføres over et kalenderår omtrent 40-50 prosjekter av varierende størrelse, samtidig som et tilsvarende antall fremtidige prosjekter er under planlegging og forberedelse.
En ordinær arbeidsuke i Den Norske Opera innebærer virksomhet fra kl. 07.00 om morgenen til kl. 23.00 om kvelden, 6 dager i uken, 48-50 uker i året.
En typisk kalenderuke har på den kunstneriske siden 2 produksjoner i spillesituasjon på hovedscenen, 1 produksjon på turné, 2 produksjoner i prøvesituasjon samt individuelle prøver på en rekke fremtidige produksjoner.
Kompleks og stor organisasjon
Den Norske Opera er både en kreativ og kunstnerisk organisasjon, produksjonsbedrift samt formidlingsrettet virksomhet på samme tid. Side om side med de kunstneriske og tekniske prosesser ligger de administrative ledelses- og støttefunksjoner som planlegger, legger til rette og følger opp den samlede virksomhet.
Parallelt med den omfattende virksomheten ved hovedscenen i Oslo, gjennomfører Riksoperavirksomheten turnéproduksjoner av opera og ballett i samarbeid med stedlige arrangører og utøvere på en rekke steder utover landet.
Ballettskolen gir undervisning i klassisk ballett og støttefag for å gi unge talenter de ferdigheter og erfaringer som er nødvendige for å kunne satse på en profesjonell karriere innen ballett, og da i første rekke Nasjonalballetten.
I samarbeid med skoleverket gjennomføres årlig et formidlingsprogram overfor barn og unge.
Som nasjonalt ressurs- og kompetansesenter bistår Operaen i utviklingen av fagmiljøene innenfor opera og ballett, musikk- og danseteater over hele landet.
Bildet kompletteres ved at Den Norske Opera har et stort antall samarbeidspartnere på produksjonssiden, både nasjonalt og internasjonalt.
For et nasjonalt opera- og balletthus i kontinuerlig drift, innebærer dette en forholdsvis stor organisasjon. Operaen har i dag omtrent 420 fast ansatte fordelt på 40-50 ulike fag og profesjoner, foruten 1 000-1 200 ekstraengasjerte pr år. Fordelingen mellom kunstnerisk og teknisk/administrativt personell er omtrent 50/50. Spesielt kan nevnes Den Norske Operas orkester på 77 musikere, Den Norske Nasjonalballett med 50 dansere, Den Norske Operas kor med 42 sangere samt 18 fast ansatte sangsolister. Antall yrkestitler kan samlet sett gå opp mot et par hundre. Organisasjonen har et betydelig internasjonalt tilsnitt.
Skal operahuset kunne utføre sitt kunstneriske, kulturelle og samfunnsmessige oppdrag på en hensiktsmessig og rasjonell måte, forutsettes det en stor grad av fasthet i linjeorganiseringen av den samlede virksomhet, samt en målrettet koordinering og strukturering av de sentrale prosesser som leder frem til den enkelte forestilling. Den Norske Operas virksomhet er således i dag organisert i 18 linje- og stabsavdelinger. Samtidig må det legges til rette for smidighet i de fleste faser av prosessgjennomføringen dersom kreativitet og kunstnerisk utfoldelse skal kunne få nødvendig spillerom.
Lange tidshorisonter og arbeidsintensive prosesser
Når teppet går opp for en ny opera- eller ballettforestilling ved Den Norske Opera, avsluttes samtidig en plan- og prosjektperiode med varighet av opptil to til tre år. Dreier det seg om en urpremiere med ny koreografi eller ny musikk, ligger det dessuten en bestillingsperiode av omtrent samme varighet i forkant av plan- og prosjektperioden. Samlet kan det altså gå opptil 5-6 år fra bestilling til premiere.
Blant de viktigste milepæler i en plan- og prosjektperiode nevnes:
Et nytt prosjekt plottes inn i en tentativ plan 18-36 måneder før første forestilling.
I den idé- og konseptavklarende fase avstemmes det tenkte prosjekt mot økonomiske, tekniske og kunstneriske forutsetninger. Produksjonens kunstneriske team, det vil si regissør/koreograf, scenograf, kostymetegner, lysdesigner og musikalsk leder engasjeres 12-24 måneder før premieredato. Produksjonens modell og tegninger leveres etter forutgående skissegjennomganger 9-15 måneder før premieredato for vurdering og eventuelt justering i henhold til de gitte rammeforutsetninger. Produksjonsperioden for scenografi, kostymer, rekvisitter, sko, parykker og masker starter deretter umiddelbart, med premieredato som ufravikelig leveringsfrist. Notearkiv, kostyme- og verkstedsiden arbeider med en rekke kommende produksjoner parallelt, såvel nye premierer som gjenopptagelser av produksjoner fra det stående repertoar.
På utøversiden vil den individuelle og kollektive innstuderings- og prøveperiode variere sterkt, blant annet avhengig av oppgavens eller rollens art og omfang. For en sangsolist kan den musikalske innstuderingen av en ledende rolle i mange tilfelle pågå over flere år, eller den kan starte opp 4-6 måneder før premieren. På samme måte kan en ballettsolist forberede seg på en ledende rolle over flere år gjennom spesialisert innøving og coaching. For de kollektive ensembler, kor og orkester, vil de musikalske prøver gå over en mer konsentrert periode.
De regimessige prøver har normalt en varighet fra 4-8 uker. For ballettkompaniets koreografiske innstudering vil prøvetiden kunne variere fra 4 uker til 3 måneder. De siste to uker før premiere fases produksjonens ulike kunstneriske og tekniske elementer inn på hovedscenen for ved en rekke gjennomgåelser og justeringer å kulminere i den ferdige forestilling.
Parallelt med prøve- og produksjonsperioden iverksettes en markedsførings-, informasjons- og formidlingsprosess for å oppfylle produksjonens publikumsmessige mål og inntektsmessige forutsetninger.
I sum vil antall arbeidstimer inkludert alle innsatsfaktorer variere sterkt, fra noen få tusen til flere titusen prosjekttimer, avhengig av produksjonens størrelse.
For avvikling av en ordinær opera- eller ballettforestilling en enkelt aften kan man for Den Norske Operas vedkommende gjerne regne med at 150-200 personer er i sving i orkestergrav, på og bak scenen.
Etter avsluttet spilleperiode transporteres dekorasjon og kostymer til eksterne lagre, hvorfra de hentes ut og settes opp igjen i senere sesonger. De mest attraktive og slitesterke produksjonene kan således stå på repertoaret jevnlig i 10-20 år.