15 Dissenser

Tradisjonen tilsier at regjeringen som kollegium drøfter saker til den finner løsninger alle regjeringsmedlemmene kan godta. Kommer regjeringen likevel ikke til enighet i en sak som skal behandles i statsråd, kan uenigheten markeres gjennom to former for dissenser: Grunnlovsdissens eller avstemningsdissens.

Et medlem av statsrådet som mener at en avgjørelse «strider mot statsformen eller rikets lover», har «en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen», se Grunnloven § 30 tredje ledd. En slik protest i statsrådsprotokollen kalles en grunnlovsdissens. Den dissenterende statsråden må selv formulere sin dissens, se regjeringsinstruksen § 4 nr. 5. Statsråden skal varsle dissensen senest under forberedende statsråd. Den formelle dissensen fremføres under statsrådets møte. Dissensen tas inn i statsrådsprotokollen etter tilrådingsposten. De øvrige statsrådene som er til stede anses å være enige med tilrådingen med mindre de eksplisitt protesterer. De som ikke har protestert er ansvarlige for avgjørelsen. I nyere tid har en slik grunnlovsdissens ikke vært benyttet.

Fra tid til annen oppstår det uenighet i regjeringen uten at statsrådene ser så alvorlig på saken at de vil påberope seg Grunnloven § 30 som grunnlag. I slike tilfeller stemmer statsrådene over to eller flere alternative tilrådingsposter. I statsrådsprotokollen føres det inn hvem som var for og hvem som var mot avgjørelsen, uten at noen begjærer at det tas inn en uttrykkelig protest. Mindretallet bøyer seg for flertallet. Også slike situasjoner karakteriseres i dagligtalen som dissenser, men da som en avstemningsdissens.

I noen tilfeller gir dissensen uttrykk for statsrådens personlige mening, i andre tilfeller for ett eller flere partiers syn i en koalisjonsregjering. Gjelder uenigheten tilrådingen i en proposisjon til Stortinget, gjengis dissensen i proposisjonen. Informasjon om hvilke statsråder som stemte imot tilrådingen og begrunnelsen for dette, tas inn etter tilrådingsposten, men før Kongens stadfestelse.

Eksempel på partidissens (Prop. 80 L (2019-2020):

Tilstedeværende statsråder fra Venstre vil uttale:

«Vi har etter en samlet vurdering kommet til at vi ikke kan gi vår tilslutning til lovforslagets kapittel 7 og 8 om tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon. Norske borgeres elektroniske kommunikasjon krysser i stor grad grensen, og forslaget vil føre til at staten lagrer store mengder data om denne kommunikasjonen. Selv om vi anerkjenner de legitime samfunnsbehovene som begrunner forslaget, mener vi at inngrepet i personvernet blir for sterkt. Vi peker særlig på risikoen for formålsutglidning og en nedkjølende virkning på ytringsfriheten. For øvrig gir vi vår tilslutning til lovforslaget.»

Et annet eksempel på partidissens er inntatt i Prop. 49 L (2010-2011).

Eksempel på personlig dissens (Ot.prp. nr. 33 (2007–2008)):

«Statsrådene Magnhild Meltveit Kleppa og Liv Signe Navarsete støttar ikkje forslaget om å utvida høvet til assistert befruktning no. Statsrådane sluttar seg såleis ikkje til endringar i bioteknologilova slik det framgår av proposisjonen.»