1 Statsrådet

1.1 Hvem deltar

Regjeringens medlemmer, under ledelse av Kongen, samles normalt til møte på fredager. Dette organet kalles Kongen i statsråd eller bare statsråd (se nærmere om tidspunkt og ledelse av møtene i punkt 1.3 og 1.4).

1.2 Hvilke saker behandles i statsråd

1.2.1 Hovedregel

Hovedregelen er at «saker av viktighet» skal avgjøres i statsråd (Grunnloven § 28). Hva som regnes som en «sak av viktighet», beror på et skjønn der en også ser hen til tidligere praksis. Grunnloven selv og vanlig lovgivning har bare noen få bestemmelser som fastsetter eksplisitt hvilke saker som skal avgjøres av Kongen i statsråd. Regjeringen kan derfor i stor grad selv avgjøre hvilke saker som skal behandles i statsråd.

Betydningen av at saken behandles i statsråd, er at hele regjeringen formelt står bak beslutningen, ikke bare den statsråden som beslutningen sorterer under. At saken er behandlet i statsråd, innebærer at den er underlagt regelmessig parlamentarisk kontroll av Stortinget. Dette skjer ved at Kontroll- og konstitusjonskomiteen gjennomgår og gir innstilling til Stortinget om statsrådets protokoller (se Stortingets forretningsorden § 14 nr. 9 a).

Utviklingen etter 1945 har gått klart i retning av at færre saker blir behandlet i statsråd. Dette har skjedd for å gi regjeringsmedlemmene en mer reell mulighet til å sette seg inn i de sakene de gjennom statsrådsbehandlingen blir gjort ansvarlige for.

1.2.2 Oversikt over de viktigste sakene som behandles i statsråd

Følgende saker skal alltid behandles i statsråd:

  • framlegging av lovforslag til Stortinget (proposisjon med forslag til lovvedtak, se Grunnloven § 76)
  • framlegging av budsjettforslag eller andre forslag til vedtak til Stortinget (proposisjon med forslag til stortingsvedtak)
  • framlegging av melding til Stortinget
  • sanksjon av Stortingets lovbeslutninger (Grunnloven §§ 77 og 78)
  • utstedelse av provisoriske anordninger (Grunnloven § 17)
  • utnevning og avskjedigelse av embetsmenn (Grunnloven §§ 22 og 28)
  • innvilgelser av benådningssøknader (Grunnloven § 20)
  • ikraftsetting av lover (kan unntaksvis delegeres, se punkt 10.3)
  • delegering av myndighet lagt til Kongen
  • forvaltningsklager når klageinstansen er Kongen i statsråd
  • avgjørelser som det ved lov er lagt til Kongen å treffe, uten at avgjørelsesmyndigheten senere er blitt delegert.

Også følgende saker kan det være nødvendig å behandle i statsråd:

  • samtykker til å overskride gitte bevilgninger (kongelig resolusjon, se bevilgningsreglementet § 11)
  • førstegangsoppnevninger av offentlige utredningsutvalg
  • nyoppnevninger av statlige styrer og råd
  • avtaler mellom Norge og andre land, eller Norge og internasjonale organisasjoner
  • oppnevninger av forhandlingsdelegasjoner

Regjeringsinstruksen (fastsatt ved kongelig resolusjon 23. mars 1909) § 5 regner opp visse saker som kan avgjøres av vedkommende departement uten å måtte foredras for Kongen. På grunn av utviklingen kan ordlyden i bestemmelsen i dag til dels være vanskelig å forstå. Instruksen § 5 nr. 2 slår fast at selv om en statsråd har fullmakt til å avgjøre en sak, kan statsråden likevel bringe den fram for statsrådet når han eller hun mener at det bør gjøres på grunn av sakens «særegne betydning eller tvilsomhet».

1.3 Tidspunkt og sted for statsråd

Statsrådet møtes normalt på Slottet hver fredag kl. 1100. Møtene tilpasses etter behov. I sommerferien møtes det normalt ikke.

Dersom kongen eller kronprinsen ikke deltar (se punkt 1.4), blir møtet holdt i statsrådssalen på Statsministerens kontor, eller unntaksvis i statsrådssalen på Stortinget.

1.4 Ledelse av statsrådets møter

Kongen leder møtene dersom han ikke har forfall.

Skyldes kongens forfall reiser innenlands , kan Kongen beslutte å «overdra styret av riket til statsrådet» (Grunnloven § 13). Denne adgangen har i de senere tiår svært sjelden vært i bruk.

Dersom kongen er syk eller på reise i utlandet , er det kronprinsen som leder møtet så sant han er myndig (Grunnloven § 41). Myndighetsoverføringen skjer automatisk.

Har også kronprinsen fravær, «forestår statsrådet bestyrelsen av riket» (Grunnloven § 41). Det er da statsministeren eller statsministerens stedfortreder som leder møtet. Også denne myndighetsoverføringen skjer automatisk.

Uavhengig av hvem som leder møtene kalles alle beslutninger som fattes i statsråd «kongelige resolusjoner».

1.5 Beslutningsdyktighet i statsråd

For at statsrådet skal være beslutningsdyktig, må over halvparten av regjeringens medlemmer være til stede (Grunnloven § 27 første ledd). Det betyr at dersom regjeringen har 19 medlemmer, må minst 10 være til stede for at det kan fattes beslutninger.

1.6 Regjeringen

Statsrådets medlemmer omtales i dagligtale som regjeringen. Regjeringen ledes av statsministeren. Regjeringen skal, i tillegg til statsministeren, ha minst syv statsråder (Grunnloven § 12). Etter 1945 har antall statsråder gradvis økt. I juni 2017 var det 19 medlemmer i regjeringen.

I kapittel 2 er det en beskrivelse av hvordan en regjering dannes (punkt 2.3), fastsetter arbeidsdelingen mellom statsrådene (punkt 2.4), titler (punkt 2.5) og rang (punkt 2.6). Der redegjøres det også for den uformelle ordningen med stedfortredere (punkt 2.7), konstituerte statsråder (punkt 2.8) og bruk av settestatsråder (punkt 2.9).

1.7 Flertalls- og mindretallsregjeringer

En regjering utgått fra ett eller flere partier som til sammen har støtte fra et flertall av stortingsrepresentanter, kalles en flertallsregjering.. I tiden fra 1945 til 1971 var Norge styrt av flertallsregjeringer, unntatt perioden 1961–1965. Etter 1971 og fram til i dag (2017) har vi hatt forskjellige former for mindretallsregjeringer , unntatt periodene 1983–1985 (regjeringen Willoch) og 2005-2013 (regjeringen Stoltenberg II).

Både en flertallsregjering og en mindretallsregjering kan ha statsråder fra forskjellige partier. I så fall kalles den en koalisjonsregjering eller samarbeidsregjering. Skal det dannes en regjering med deltakelse fra flere partier, vil mandatfordelingen i Stortinget ofte være retningsgivende for det antall statsrådsposter det enkelte partiet får. Regjeringer som bare har medlemmer fra ett parti, betegnes som en ettpartiregjering.

1.8 Sekretariat for statsrådet

Departementene forbereder saker som skal behandles i statsrådet. Statsministerens kontor er sekretariat for både forberedende statsråd og statsråd. Regjeringsråden (eller regjeringsrådens stedfortreder) fungerer som statsrådssekretær. Statsrådssekretæren bistår statsministeren med å forberede statsråd, deltar under statsråd og fører protokoll over beslutningene.

1.9 Forberedende statsråd

Forberedende statsråd er et uformelt møte der regjeringen klarerer at sakene som skal behandles i statsråd, er ferdigbehandlet og klare til å legges frem for Kongen i statsråd.

To dager før forberedende statsråd sender departementene inn lister til Statsministerens kontor med oversikt over saker de ønsker behandlet i statsråd (se i kapittel 17 om frister og utformingen av listene).

Forberedende statsråd holdes vanligvis dagen før statsråd på Slottet, normalt i tilknytning til torsdagens regjeringskonferanse. Statsrådene tar selv med seg sitt departements saker. Er statsråden fraværende, sørger statsrådens forværelse for at sakene blir brakt til Statsministerens kontor.

Noen ganger holdes forberedende statsråd i forkant av statsråd på Slottet. Statsrådsakene sendes da direkte til Statsministerens kontor, senest ett døgn før statsråd.

Regjeringens medlemmer leser etter tur opp sine forslag til statsrådslister.

Alle viktige eller kontroversielle saker har tidligere vært drøftet av regjeringen i regjeringskonferanser (se nærmere i «Om r-konferanser»). Regjeringens medlemmer kommer likevel noen ganger med supplerende opplysninger om enkelte av sakene, eller det kan bli stilt spørsmål som må besvares. Viser det seg at saken trenger en mer inngående drøfting, blir den normalt utsatt og henvist til behandling i regjeringskonferanse.

Det er ikke satt noen krav til hvor mange av regjeringens medlemmer som skal være til stede i forberedende statsråd. For fraværende statsråder refereres sakene ved stedfortreder (se punkt 2.7).

1.10 Dissenser

Tradisjonen tilsier at regjeringen som kollegium drøfter saker til den finner fram til kompromisser som alle regjeringsmedlemmene kan godta. Kommer regjeringen likevel ikke til enighet, kan uenigheten markeres gjennom to former for dissenser: grunnlovsdissens eller avstemningsdissens.

Et medlem av statsrådet som mener at en beslutning «strider mot statsformen eller rikets lover», har «en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen» (Grunnloven § 30 tredje ledd). En slik protest i statsrådsprotokollen kalles gjerne grunnlovsdissens. Den dissenterende statsråden må selv formulere sin dissens (regjeringsinstruksen (kongelig resolusjon 23. mars 1909) § 4 nr. 5).

En statsråd varsler dissensen senest under forberedende statsråd. Den formelle dissensen framføres under statsrådets møte. Dissensen tas inn i statsrådsprotokollen etter tilrådingsposten som de øvrige i regjeringen har sluttet seg til. De andre statsrådene som er til stede, anses å ha vært enige dersom de ikke protesterer. De som ikke protesterer, blir deretter ansvarlige for beslutningen. I nyere tid har en slik grunnlovsdissens ikke vært benyttet.

Fra tid til annen oppstår det uenighet i regjeringen uten at statsrådene ser så alvorlig på saken at de vil påberope seg Grunnloven § 30 som grunnlag. I slike tilfeller stemmer regjeringen over to eller flere alternative tilrådingsposter. I statsrådsprotokollen føres inn hvem som var for og hvem som var mot, uten at noen begjærer at det tas inn en uttrykkelig protest mot beslutningen. Mindretallet bøyer seg for flertallet. Også slike situasjoner har i dagligtale vært karakterisert som dissens, men da som en avstemningsdissens.

I noen tilfeller gir dissensen uttrykk for statsrådens personlige mening, i andre tilfeller er dissensen uttrykk for ett eller flere partiers syn i en koalisjonsregjering. Gjelder uenigheten tilrådingen i en proposisjon til Stortinget, gjengis dissensen i proposisjonen. Opplysningene om hvilke statsråder som stemte imot tilrådingen, og begrunnelsen for dette, tas inn etter tilrådingsposten, men før Kongens stadfestelse.

Eksempel på partidissens (St.prp. nr. 43 (2002–2003)):

«Statsminister Bondevik og tilstedeværende statsråder fra Kristelig Folkeparti (statsrådene Svarstad Haugland, Høybråten, Frafjord Johnson, Steensnæs og Dåvøy) og tilstedeværende statsråder fra Venstre (statsrådene Sponheim, Dørum og Skogsholm) vil uttale: Etter en samlet vurdering har vi kommet til at vi ikke kan gi vår tilslutning til tilrådningen om samtykke til EØS-komiteens beslutning nr. 20/2003 av 31. januar 2003 om endring av EØS-avtalens vedlegg XVII om opphavsrett (patentdirektivet) i samsvar med vedlagte forslag. Vi legger særlig vekt på de etiske innvendinger mot den omfattende adgangen til patentering av levende materiale som følger av direktivet, bl.a. patentering av planter og dyr, hensynet til biologisk mangfold og hensynet til utviklingslandene og deres utnyttelse av egne genressurser.»

Et annet eksempel på partidissene er inntatt i Prop. 49 L (2010-2011)

Eksempel på personlig dissens (Ot.prp. nr. 33 (2007–2008)):

«Statsrådene Magnhild Meltveit Kleppa og Liv Signe Navarsete støttar ikkje forslaget om å utvida høvet til assistert befruktning no. Statsrådane sluttar seg såleis ikkje til endringar i bioteknologilova slik det framgår av proposisjonen.»

1.11 Statsrådens habilitet

1.11.1 Inhabilitet

Reglene for offentlige tjenestemenns habilitet er inntatt i forvaltningsloven §§ 6 til 10. Spørsmålet om habilitet for statsråder oppstår i to relasjoner, dels i egenskap av departementssjef, dels i egenskap av regjeringsmedlem. For statsråder gjelder reglene direkte bare i deres egenskap av departementssjefer, se § 10 annet punktum, som uttrykkelig fastslår at bestemmelsene ikke gjelder for en statsråd i egenskap av regjeringsmedlem (i statsråd, forberedende statsråd og regjeringskonferanser). Habilitetsreglene gjelder alltid for statssekretærer og politiske rådgivere.

Begrensningen i § 10 annet punktum har sin bakgrunn i konstitusjonelle og praktiske hensyn. I lovforarbeidene er det sagt at inhabilitetsprinsippene også bør anvendes i statsråd, men at det kan være uheldig med bindende lovregler. Dette er særlig fordi det vil kunne oppstå en vanskelig situasjon dersom så mange regjeringsmedlemmer anses inhabile i en sak at det ikke er mulig å treffe noen avgjørelse.

Hensynet til upartiskhet og tillit til forvaltningen gjør seg imidlertid gjeldende også når en sak behandles i statsråd. I praksis er det antatt at det gjelder visse ulovfestede krav til regjeringsmedlemmenes habilitet. Ved vurderingen av regjeringsmedlemmenes habilitet i statsråd, forberedende statsråd og regjeringskonferanser kan det være naturlig å ta utgangspunkt i reglene i forvaltningsloven § 6. Det kan likevel etter omstendighetene være rom for noe avvikende vurderinger ut fra de særlige hensyn knyttet til behovet for en beslutningsdyktig regjering som gjør seg gjeldende i slike tilfeller.

1.11.2 Inhabilitetsgrunner

De viktigste lovreglene finnes i § 6 første og annet ledd. § 6 første ledd lister opp en del situasjoner hvor en tjenestemann uten videre blir å anse som inhabil:

«En offentlig tjenestemann er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak

  1. når han selv er part i saken;
  2. når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken;
  3. når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til en part;
  4. når han er verge eller fullmektig for en part i saken eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte;
  5. når han leder eller har ledende stilling i, eller er medlem av styret eller bedriftsforsamling for
    1. et samvirkeforetak, eller en forening, sparebank eller stiftelse som er part i saken, eller
    2. et selskap som er part i saken. Dette gjelder likevel ikke for person som utfører tjeneste eller arbeid for et selskap som er fullt ut offentlig eid og dette selskapet, alene eller sammen med andre tilsvarende selskaper eller det offentlige, fullt ut eier selskapet som er part i saken.»

I tillegg inneholder § 6 annet ledd en mer generelt utformet regel hvor en tjenestemann kan bli å anse som inhabil etter en konkret skjønnsmessig vurdering:

«Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.»

Det sentrale kriteriet ved vurderingen etter annet ledd er om det foreligger «særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til» vedkommende politikers «upartiskhet». Kriteriet legger opp til en bred vurdering av om hans eller hennes tilknytning til saken er av en slik art og så nær og sterk at den kan gi grunn til å frykte at noen vil kunne bli særbehandlet – positivt eller negativt. Formuleringen «egnet til» indikerer at det må legges vekt på hvordan forholdet fremstår utad. Vilkåret om at det må foreligge «særegne forhold», innebærer at det sjelden blir tale om inhabilitet i saker av generell karakter (for eksempel ved fastsettelse av forskrifter). Unntak kan tenkes i tilfeller der en avgjørelse etter sin art er generell, men reelt sett får konsekvenser bare for en liten krets, eller der avgjørelsen får betydelig større konsekvenser for tjenestemannen eller hans/hennes nærstående enn for andre som blir berørt av vedtaket.

Vurderingen etter § 6 annet ledd må for øvrig skje i lys av de hensyn som ligger bak habilitetsreglene, som skal sikre korrekte avgjørelser, opprettholde tilliten til dem som fatter avgjørelsen, og beskytte beslutningstakerne mot at det sås tvil om deres troverdighet. Særlig på regjeringsnivå har det på den annen side betydning at habilitetsreglene ikke anvendes slik at de lammer eller vesentlig hemmer eller fordreier beslutningssystemet (se punkt 1.11.1).

1.11.3 Praksis om inhabilitet for statsråder

Nedenfor følger noen eksempler på saker hvor det har vært nødvendig å gjøre en vurdering av statsrådens habilitet. Eksemplene illustrer ulike typetilfeller og tar utgangspunkt i vurderinger som er gjort av Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. De fullstendige vurderingene, samt en rekke andre eksempler på habilitetssaker, finnes på Lovdata og på www.regjeringen.no/nb/dep/JD/agenda/tolking .

Vennskap og bekjentskap

  • Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm var inhabil ved behandling av spørsmål og avgjørelser knyttet til forskningsanskaffelser i Arbeidsdepartementet der Fafo eller en aktør som kontrolleres av Fafo, var aktuell tilbyder. Daglig leder i Fafo var nær venn av statsråd Bjurstrøm (JDLOV-2010-5761).
  • Statsråd Jan Tore Sanner var ikke inhabil til å behandle ordinære budsjettsaker som gjaldt kongehuset som følge av nært vennskap med en ansatt i kommunikasjonsstaben ved Det kongelige hoff. Situasjonen kunne bli annerledes ved avgjørelser som spesifikt angikk vedkommende (JDLOV-2017-277).
  • Statsråd Monica Mæland var ikke inhabil til å behandle saker knyttet til Statkraft og selskapets styre som følge av sin relasjon til Thorild Widvey, som ble valgt til styreleder i selskapet. Relasjonen mellom de to var først og fremst av profesjonell og kollegial art (JDLOV 2016-5048).

Slektskap når dette faller utenom § 6 første ledd

  • Statsråd Ine Marie Eriksen Søreide var ikke på generelt grunnlag inhabil til å behandle saker som berørte Oslo kommune, hvor ektemannen hennes var byråd for helse og sosiale saker. Inhabilitet kunne tenkes på saksfelt som gjelder deler av administrasjonen hvor ektemannen hadde lederansvar og/eller hadde utvist et særlig engasjement (JDLOV-2014-1105).
  • Statsråd Svein Ludvigsen var inhabil i visse saker knyttet til Norges Sildesalgslag. Ludvigsens bror var nestformann, og hans bror og nevø hadde eierinteresser i tre fiskefartøyer (JDLOV-2001-9733).

Tilknytning gjennom arbeidsforhold eller styremedlemskap

  • Statsråd Dagfinn Høybråten var inhabil til å behandle saker hvor Sosial- og helsedepartementet var ankeinstans for enkeltvedtak som ble avgjort av Rikstrygdeverket i den perioden han var trygdedirektør (JDLOV-1997-10312).
  • Statsråd Jonas Gahr Støre var inhabil til å delta i regjeringens behandling av saken om enerett til utbetalingsautomater. Støre var tidligere generalsekretær i Røde Kors, som hadde betydelige inntekter fra automatene. Ved habilitetsvurderingen var det gått mindre enn tre uker fra Støre forlot sin stilling i Røde Kors. Tidsmomentet var av vesentlig betydning i vurderingen. Lovavdelingen anså under tvil Støre som inhabil også tre og en halv måned etter fratredelsen, men konkluderte med at han var habil etter syv måneder (JDLOV-2005-7710A).
  • Statsråd Anniken Huitfeldt var inhabil ved behandling av beskikkelse av barneombud for en ny åremålsperiode. En av søkerne var leder i Fafo, der Huitfeldt hadde permisjon fra sin stilling. Søkeren var dermed formelt sett hennes overordnede. (JDLOV-2008-3393).
  • Statsråd Monica Mæland var ikke inhabil til å behandle søknad fra Norges Cykleforbund (NCF) om støtte til sykkel-VM i Bergen i 2017. Mæland hadde tidligere befatning med saken som byrådsleder i Bergen, men utfallet i saken ville ikke gi Mæland noen særlig fordel, tap eller ulempe (JDLOV-2015-3463).

Eierinteresser og økonomiske interesser

  • Statsråd Lisbeth Berg-Hansen var inhabil i visse saker med tilknytning til sjømatselskapet Sinkaberg-Hansen AS. Berg-Hansen og hennes nære familie hadde en større eierandel i selskapet (JDLOV-2009-7092).
  • Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm var inhabil som departementssjef i behandlingen av lovproposisjonen om ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Virkningspunktet for nye regler om opptjening ville potensielt kunne ha stor betydning for statsråd Bjurstrøms pensjonsrettigheter. For regjeringens behandling av saken i statsråd, forberedende statsråd og regjeringskonferanse var også statsrådene Lars Peder Brekk, Rigmor Aasrud, Lisbeth Berg-Hansen, Anniken Huitfeldt og Audun Lysbakken inhabile, da de kunne få et økonomisk tap som både i art og omfang var sammenlignbart med statsråd Bjurstrøms (JDLOV-2011-719 og JDLOV-2011-5213).

Det har ikke vært vanlig at en statsråd uten videre har veket sete fordi statsråden tidligere har hatt å gjøre med saken som leder av en næringsorganisasjon eller lignende. Det kan blant annet nevnes at en statsråd som, inntil han ble medlem av regjeringen, var direktør for Noregs Råfisklag likevel deltok i regjeringens behandling av saker som berørte laget. Det forhold at man har hatt en tidligere befatning med saken, er imidlertid noe som gjør at man bør tenke særlig gjennom sin habilitet.

1.11.4 Behandling av habilitetsspørsmål - settestatsråd

Statsrådene, statssekretærene og de politiske rådgiverne må selv være oppmerksomme på om de kan være inhabile i ulike saker. Den som anser seg inhabil eller er i tvil om dette, bør i første omgang ta saken opp med eget embetsverk. Vanskelige tvilsspørsmål forelegges Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling.

Hvis en statsråd anser seg inhabil i en sak, eller er i tvil om sin egen habilitet, bør statsråden snarest mulig også varsle Statsministerens kontor om dette. Under regjeringskonferanser og forberedende statsråd må vedkommende statsråd si klart fra om sin inhabilitet til statsministeren (eller den som leder regjeringskonferansen) før behandlingen av saken starter. Det samme gjelder dersom det kan være tvil om statsrådens habilitet. Hvis en statsråd er inhabil, forlater statsråden konferansesalen under behandlingen og deltar ikke under behandlingen av saken på Slottet.

Gjelder inhabiliteten statsrådens rolle som departementssjef, fremmer Statsministerens kontor en kongelig resolusjon der en annen statsråd blir foreslått oppnevnt som settestatsråd for en enkelt sak eller et nærmere avgrenset saksområde. Utkast til resolusjon settes opp av vedkommende fagdepartement i samarbeid med Statsministerens kontor. Det er imidlertid statsministeren som velger ut hvem som skal foreslås oppnevnt som settestatsråd. Den inhabile statsråden deltar ikke under behandlingen av saken i det statsrådet som utpeker settestatsråden.

Konsekvensen av å oppnevne settestatsråd er at den aktuelle saken fremdeles kan forberedes, men ikke avgjøres, av embetsverket i det fagdepartementet som saken opprinnelig hører under. Dersom en statssekretær eller politisk rådgiver er inhabil, er det tilstrekkelig at han eller hun fratrer ved behandlingen av saken eller saker på et avgrenset saksområde.

Dersom en annen statsråd enn den ansvarlige fagstatsråden er inhabil, oppnevnes det normalt ikke en settestatsråd for vedkommende. Situasjonen løses ved at han eller hun ikke deltar under forberedelsen av saken (for eksempel forlater møterommet dersom saken behandles på en regjeringskonferanse). Denne statsråden vil normalt utebli fra det statsrådet der saken behandles og uansett ikke delta under behandlingen av den konkrete saken.

1.12 Formalia etter statsråd

De dokumentene (proposisjoner, sanksjoner og tilsettingsdokumenter) som undertegnes av Kongen og statsministeren, paraferes (medundertegnes) av statsrådssekretæren. Statsrådssekretæren innestår dermed for at disse dokumentene er i samsvar med de beslutningene som er truffet. Dokumentene preges i tillegg med rikets segl, et stempel med riksvåpenet og kongens navn.

Alle øvrige dokumenter blir påført stempel med statsrådsdato og statsrådssekretærens underskrift. Dersom en annen statsråd enn den ansvarlige fagstatsråden har foredratt saken, påføres også dette. De returneres deretter fra Statsministerens kontor til det enkelte departements statsrådsforværelse.

1.13 Statsrådets protokoller

I forbindelse med hvert statsråd utarbeider statsrådssekretæren en protokoll over alle vedtak som er truffet. Denne «vedtaksprotokollen » undertegnes av Kongen og alle regjeringsmedlemmene som har vært til stede, og den paraferes av statsrådssekretæren.

De enkelte fagdepartementene lager deretter en «referatprotokoll » der alle de kongelige resolusjonene bindes inn (se nærmere punkt 20.2).

1.14 Den praktiske gjennomføring av statsråd på Slottet

Statsrådssekretæren (regjeringsråden eller stedfortreder) bringer alle sakene med til statsråd. Regjeringens biltjeneste setter opp egne kjøreplaner for regjeringens medlemmer i forbindelse med statsråd.

Kongen, eventuelt kronprinsregenten, leder møtet (se punkt 1.4). Kongen sitter ved øverste enden av bordet. Hvis både kongen og kronprinsen er til stede, tar kronprinsen plass på Kongens venstre side. Statsministeren (eller den tilstedeværende statsråd med høyest rang) sitter på Kongens høyre side. For øvrig tar statsrådene plass rundt bordet etter rang. Statsrådssekretæren sitter ved nederste ende av bordet.

Regjeringen står bak sine plasser, og kongen og kronprinsen håndhilser på hvert enkelt medlem av regjeringen idet de ankommer statsrådssalen. Kongen leser opp departementene i rekkefølge. Statsråden reiser seg og tar med seg to eksemplarer av sin statsrådsliste (ett hvis Kongen/ kronprinsen er til stede alene). Hvis en statsråd også skal foredra saker for andre departementer (se punkt 2.7), tar vedkommende statsråd disse statsrådslistene med samtidig. Ett eksemplar av statsrådslisten leveres Kongen, og deretter gis ett eksemplar til kronprinsen dersom han også er tilstede. Statsråden går så tilbake til sin plass.

Idet statsråden setter seg, sier statsråden (avhengig av om kongen eller kronprinsen leder statsrådet): «Deres Majestet/Deres Kongelige Høyhet, på vegne av …departementet har jeg den ære å foredra …(antall) saker.» Deretter foredras sakene i tur og orden, dvs. at sakene på statsrådslistene leses opp. Har departementet ingen saker, blir statsråden sittende og sier da: «Deres Majestet/ Deres Kongelige Høyhet, … departementet har ingen saker.»

Statsråder som benytter nynorsk, sier (avhengig av om kongen eller kronprinsen leder statsrådet): «Dykkar Majestet (eller gode Konge)/Vyrde Kronprins (eller gode Kronprins), det er ei ære for meg på vegner av …departementet å leggje/leggja fram …(tal) saker.» eller «Dykkar Majestet (gode Konge),/Vyrde Kronprins (gode Kronprins), …departementet har ingen saker.»

Tekstene i statsrådslistene er ofte kortfattede. Vedkommende statsråd kan derfor gjerne knytte noen kommentarer til enkelte av de aller viktigste sakene. Etter at en sak er foredratt, sier Kongen «ja vel» som tegn på at saken er godkjent. Er det en klage som avslås, sier han «nei vel».

Kongen og kronprinsen er iført uniform. Mannlige statsråder har på seg mørk dress, og kvinnelige statsråder et tilsvarende formelt antrekk. Når det er erklært hoffsorg (ved dødsfall i kongefamilien e.l.), skal alltid mørke klær bæres, og mannlige statsråder bærer sort slips.

Til dokumentets forside