7 Hvilke saker skal avgjøres av Kongen i statsråd?
7.1 Generelt om hvilke saker som skal avgjøres av Kongen i statsråd
Det kan følge av Grunnloven, alminnelig lovgivning, forskrifter eller sedvanerett og statspraksis at en sak eller sakstype skal behandles av Kongen i statsråd. Kongen i statsråd er også klageorgan for vedtak fattet av departementene i første instans. Dersom Grunnloven, lov eller forskrifter legger en beslutning til «Kongen i statsråd», må beslutningen fattes som kongelig resolusjon av Kongen i statsråd. Når myndigheten er lagt til «Kongen i statsråd», kan avgjørelsen i alminnelighet ikke delegeres. Dersom myndigheten er lagt til «Kongen», kan avgjørelsen delegeres til et departement eller lavere nivå. Dersom Kongen i statsråd ikke har delegert myndighet lagt til «Kongen», må beslutningen fattes av Kongen i statsråd. Dersom beslutningen er en «sak av viktighet» etter Grunnloven § 28 kan den uansett ikke delegeres.
Grunnloven slår fast at disse sakstypene skal behandles av Kongen i statsråd:
- «Saker av viktighet» jf. Grunnloven § 28.
- Fremleggelse av proposisjoner med lovforslag til Stortinget («Prop. L»), se Grunnloven § 76.
- Sanksjon av Stortingets lovvedtak, se Grunnloven §§ 77 og 78
- Utstedelse av provisoriske anordninger, se Grunnloven § 17.
- Utnevning til embeter, se Grunnloven §§ 22 og 28.
- Innvilgelser av benådningssøknader, se Grunnloven § 20.
Disse sakstypene skal alltid behandles i statsråd. Delegering eller overføring av myndighet til å behandle slike saker forutsetter grunnlovsendringer, med mindre Grunnloven selv gir delegasjonsadgang.
En del lover legger beslutningsmyndigheten i visse sakstyper til Kongen i statsråd, uten mulighet for delegasjon. Eksempler på det kan være sikkerhetsloven § 2-5, finansforetaksloven § 1-7, lov om petroleumsvirksomhet § 3-3, smittevernloven § 2-3, havne- og farvannsloven § 2, universitets- og høgskoleloven § 4-1 femte ledd, forsvarsloven § 17 og sivilbeskyttelsesloven § 28 a.
En annen sakstype hvor saken skal behandles av Kongen i statsråd er klagesaker hvor et departement har fattet vedtak i første instans. Kongen i statsråd vil da være direkte overordnet organ, og klageinstans for departementets vedtak. Dette gjelder for eksempel klagesaker om innsyn i et departements saksdokumenter og utleveringssaker etter utlendingsloven hvor Justis- og beredskapsdepartementet har fattet vedtak om utlevering.
For noen saker følger det av fast konstitusjonell praksis at saken skal behandles av Kongen i statsråd. Eksempler på slike saker er:
- Alle saker regjeringen legger frem for Stortinget i form av stortingsmeldinger.
- Utnevnelse av ambassadører og generalkonsuler og såkalt «agrément» til andre staters ambassadører til Norge, jf. Grunnloven § 26 første ledd.
- Beskikkelse til viktige lederstillinger i staten som ikke er embeter.
- Beordring til viktige militære stillinger og til den kongelige adjutantstaben.
- Ansvarsdelingen mellom departementene og statsrådene, oppnevning av settestatsråder, fastsettelse av regjeringens rangordning mv.
7.2 Nærmere om «saker av viktighet», jf. Grunnloven § 28
Grunnloven § 28 slår fast at alle «saker av viktighet» skal avgjøres av Kongen i statsråd. Hvilke saker som skal behandles som en «sak av viktighet», beror på en konkret skjønnsmessig vurdering. I vurderingen må det sees hen til tidligere praksis. Særlig relevante hensyn er hvem og hvor mange avgjørelsen berører, om avgjørelsen innebærer et inngrep i privates personlige eller økonomiske sfære, om vedtaket er bestemmende lokalt eller nasjonalt, sakens omfang og økonomiske konsekvenser, om saken er prinsipiell eller om saken er politisk omdiskutert osv. Det har vært en utvikling over tid i vurderingen av hvilke saker som anses som «saker av viktighet», og regjeringen har en betydelig skjønnsmargin i avgjørelsen av hvilke saker som skal behandles i Kongen i statsråd og hvilke saker som kan behandles på lavere nivå.
Selv om saken i utgangspunktet ligger innenfor myndigheten som er delegert til et annet forvaltningsorgan, kan den konkrete sakens karakter og/eller konsekvenser innebære at den er «en sak av viktighet» etter Grunnloven som krever statsrådsbehandling. Departementene må derfor alltid vurdere om en sak er en «sak av viktighet», se for eksempel NOU 2021:6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien – Rapport fra Koronakommisjonen punkt 14.7.2.
Legger loven myndigheten direkte til et navngitt forvaltningsorgan som er unntatt regjeringens instruksjonsmyndighet, må en tolke loven. Gjennom tolkning av loven må det tas stilling til om det er tale om en type beslutning som Kongen i statsråd er avskåret fra å fatte, selv om beslutningen gjelder en sak av viktighet. Lovgiver kan for eksempel ha ment at den aktuelle typen beslutninger kun skal kunne tas av et uavhengig forvaltningsorgan, og ikke av regjeringen/Kongen i statsråd for å sikre uavhengighet.